KS og lærernes arbeidstidsavtale

Klassekampen skriver i dag at jeg “kaster meg inn” i striden mellom lærerne og KS, og at jeg “støtter KS i lærerstriden”. Dette har ikke Klassekampen dekning for å skrive. Jeg har ikke gitt uttrykk for støtte til noen av partene i striden, og jeg har – for den sakens skyld – heller ikke satt meg inn i KS sine krav i forhandlingene.

Det jeg snakket med Klassekampen om, er denne utredningen – som beskriver særarbeidstidsavtalene i henholdsvis skolen, helse- og omsorgssektoren og politiet. Og som jeg også sa til Klassekampen: I alle tre sektorer skaper disse arbeidstidsavtalene noen utfordringer og problemer. Gjørv-kommisjonen beskrev noen av problemene i politiet – f.eks. at politiet er minst på jobb når kriminaliteten er størst. Civita og mange andre har beskrevet problemene i helse- og omsorgssektoren, der avtalene fører til behov for enormt mange ansatte med små deltidsstillinger. I skolen skaper avtalen også problemer, f.eks. med å få til etter- og videreutdanning eller gode vikarløsninger. I alle tre tilfeller skaper dessuten avtalene behov for mye administrasjon for å få “kabalene” til å gå opp.

Jeg understreket videre overfor Klassekampen at det er delte meninger om hvor store problemene er, og hva løsningen eventuelt skal være – og at dette er et forhandlingspørsmål, der det alltid er et spørsmål om å gi og ta. Også dagens arbeidstidsavtaler er et resultat av forhandlinger mellom partene, der de ofte har stått langt fra hverandre før de har blitt enige. Da Klassekampen ba om en kommentar til den pågående striden mellom Utdanningsforbundet og KS – og uttalelser som er kommet fra enkelte politikere om striden – avslo jeg dette, bl.a. fordi det er helt naturlig at slike forhandlinger fører til strid, og at det ikke alltid er lett for utenforstående å vite hvordan ulike utspill og uttalelser skal tolkes. Forhandlinger som dette preges selvsagt også av mye taktikk.

Arbeidstidsavtalen i skolen er ikke perfekt. Den kan helt sikkert bli bedre, og det er sikkert også mye som kan læres av skoler som har eksperimentert med alternative avtaler. Jeg syns derfor det et fint at arbeidstidsavtalen drøftes mellom partene. Men det betyr ikke at Civita eller jeg tar stilling til den ene eller andre partens krav midt i en forhandling.

Nord-Koreas samfunnsmodell

Nord-Korea, som har 20 -25 millioner innbyggere, er verdens mest lukkede land, et av verdens fattigste land og verdens verste regime.

Utallige rapporter har fortalt om redselsfulle menneskerettighetsbrudd og en isolert og undertrykt befolkning. Lederskapet går i arv, og lederne dyrkes som guder. Mennesker som kommer i veien for lederne, henrettes. Så mange som 200.000 personer antas å sitte i konsentrasjonsleirer. Mange av dem er født der og vet ingenting om verden utenfor.

Det er ikke lett å få ut informasjon fra Nord-Korea. Men forleden publiserte FN den mest solide dokumentasjonen man har hatt noen sinne, og det er – om mulig – verre enn mange trodde. Nord-Koreas ledere begår forbrytelser mot menneskeheten, og det som skjer, kan sammenlignes med nazistenes forbrytelser.

Det er i denne situasjonen og med dette regimet Festspillene i Bergen har bestemt seg for å samarbeide. For som det heter i festspillprogrammet om Morten Traaviks “grensesprengende teaterkonsert” Kardemomyang: Det er en “samproduksjon mellom Festspillene i Bergen, Traavik.Info og Den Demokratiske Folkerepublikken Koreas Komite for Kulturelle Forbindelser”.

Da jeg spurte Festpillene på twitter om hvordan de ville markere sitt samarbeid med verdens verste regime, fikk jeg til svar at de ikke samarbeidet med regimet – kun med nord-koreanske kunstnere.

Men det stemmer jo ikke. Det står svart på hvitt i programmet at man samarbeider med Den Demokratiske (sic!) Folkerepublikken Koreas Komite for Kulturelle Forbindelser. Da jeg gjorde oppmerksom på dette, fikk jeg til svar at det var en feil, da dette “ene og alene dreier seg om tillatelse til bruk av et foto”.

Jeg må innrømme at jeg tviler – av to grunner.

Den ene grunnen til at jeg tviler, er at det er Morten Traavik som står bak. Han har, som det også står i programmet, de senere år samarbeidet mye med nord-koreanske myndigheter.

Den andre grunnen til at jeg tviler, er at jeg tror det er umulig for nord-koreanske kunstnere å delta på Festspillene i Bergen uten at nord-koreanske myndigheter, og dermed verdens verste regime, er involvert og har kontrollen. Hva som skjer med disse kunstnerne før og etter turen til Bergen, tror jeg derfor ingen kan vite. Regimet er ekstremt.

Tvilen melder seg også når man leser presentasjonen av teaterkonserten i Festspillenes program: Stykket skal visstnok åpne “opp for refleksjoner rundt ulike samfunnsmodeller og verdier som frihet og fellesskap”. Etter min mening krever det ikke veldig mye refleksjon å gjøre seg opp en mening om den “samfunnsmodellen” Nord-Korea presenterer, men hvis det sies rett ut i den “blendende” teaterkonserten, hvilke følger får det for de nord-koreanske kunstnerne? Kanskje det ikke får noen konsekvenser overhodet, men vet Festspillene det?

Store deler av kulturlivet har, etter min mening, ofte latterliggjort seg selv ved å kreve “kulturboikott” av Israel. I 2010 viste Festspillene at de ikke lot seg rive med på denslags – og inviterte fremragende israelske kunstnere til Bergen. Det var bra.

Av en eller annen grunn er det ingen i kulturlivet som krever “kulturboikott” av Nord-Korea, og det er i og for seg også bra. For som Festspillenes direktør, Anders Beyer, skriver til meg på twitter: “Man kan forholde seg til diktaturer man tar avstand fra ved å gjennomføre en boikott eller åpne for møter mellom mennesker. Festpillene har valgt det siste.”

Her er jeg helt på linje med Beyer og Festspillene. Boikott er sjelden eller aldri bra – kontakt mellom mennesker er det nesten alltid.

Problemet er bare at det er en vesentlig forskjell på Israel og Nord-Korea.

Forskjellen er at det ikke er mulig for kunstnere i Nord-Korea å delta i “møter mellom mennesker” fra andre land uten at regimet er involvert og har full kontroll. Dermed risikerer man også å legitimere regimet og sette menneskene man møter, i, bokstavelig talt, livsfarlige situasjoner.

Israelske kunstnere kan fritt og uhindret reise til Bergen, og de risikerer ingenting.

Nord-koreanske kunstnere må innordne seg regimet, og de risikerer alt.

 

 

 

 

Tynnhudet kulturliv?

Kritikerne har rett i at Thorhild Widvey ikke burde ha ringt styrelederen i MiST for, slik hun forklarer det, å forhøre seg om fakta i saken om den famøse teksten i vårprogrammet til Trondheim kunstmuseum. Det er ikke en formell feil, men Jon Wessel-Aas har rett i at denne typen handlinger fra en statsråds side kan ha “en nedkjølende effekt på ytringsfriheten til de ansatte” i offentlig sektor. (Adresseavisen 15.2. – ikke på nett).

Men når noen mener at telefonen fra Widvey er uttrykk for “vilkårlig maktutøvelse”, at Widvey bør vurdere sin stilling, og at statsministeren, ifølge Dagsavisens Arne Strand, burde gitt Widvey reisepass på grunn av håndteringen av denne saken, er den kommet fullstendig ut av proporsjoner.

For det første:

Museene i Sør-Trøndelag, MiST, er ingen underliggende etat under Kulturdepartementet. Staten har ikke engang en eierandel i museene og oppnevner ingen av representantene i styret. Kulturministeren har derfor ingen instruksjonsmyndighet overhodet over noen del av Museene i Sør-Trøndelag. Dette vet hun selv, og det vet nok også styret og administrasjonen i MiST og ledelsen ved Trondheim kunstmuseum.

For det annet:

Thorhild Widvey har, slik hun forklarer det, ikke forsøkt å instruere noen eller legge bånd på noens ytringsfrihet. Hun har, slik hun har sagt flere ganger, kun forsøkt å innhente fakta om en potensiell mediesak hun ble varslet om da hun kom hjem fra reise. Opposisjonen ser ut til å mene at det hadde vært helt annerledes og bedre, dersom departementet hadde innhentet disse faktaene på vegne av statsråden – men hva hjelper egentlig det? I begge tilfeller vil det jo være statsråden som ber om informasjon. 

For det tredje:

Opposisjonen lurer på hva statsråden skulle bruke informasjonen til, men også det har hun svart på: Hun ville være oppdatert om hva (medie)saken gjaldt, dersom hun fikk spørsmål fra kolleger, bl.a. i FrP, som er omtalt i den angjeldende teksten. 

For det fjerde:

Telefonen fra Widvey ville neppe  fått noen konsekvenser overhodet, om ikke forholdet mellom direktøren for Trondheim kunstmuseum, Pontus Kyander, og direktøren for MiST, Suzette Paasche, hadde vært så elendig som det tydeligvis er. Det viktige er imidlertid at den ikke legger noen nødvendig føring på den politikken den nye regjeringen vil føre når det gjelder å gi økt frihet til kulturlivet. Omtrent samme dag som kritikken mot Widvey eksploderte, utnevnte hun Per Edgar Kokkvold til ny leder i Kringkastingsrådet. Kokkvold er kjent for å være sosialdemokrat og ha sine meningers mot, og Widvey har i alle fall ikke forsikret seg eller FrP mot kritikk når hun har utnevnt han til ny leder i en periode som vil være preget av omfattende og kontroversiell debatt om NRK.

For det femte:

Kritikerne har rett i at direkte henvendelser som den Widvey har foretatt, er uheldige, dersom de blir del av et mønster, og statsråden gir uttrykk for forventninger om hva ledere for kulturinstitusjoner skal ytre seg om eller hva kunsten skal uttrykke. Siden så store deler av kulturlivet er avhengige av statlige midler, som også MiST er, kan det føre til en selvpålagt sensur vi ikke ønsker. Selv tror jeg dette er et virkelig fenomen, noe som bl.a. fremkommer her, men jeg tror ikke det er slike telefoner som har skapt fenomenet. Jeg tror føringene er sterkere enn som så.

På kulturlivets område vil det bl.a. dreie seg om innholdet i tildelingsbrev, om hvorvidt det knyttes politiske betingelser til støtten som gis og om det å ha et utpreget instrumentelt syn på kunsten og kulturen, slik vi bl.a. så under den forrige regjering. Det er på disse områdene den nye regjeringen må vise at den har et annet syn og følger en annen linje, dersom den virkelig skal gi større frihet til kunsten og kulturlivet. En telefon fra Widvey til MiST kan ikke ødelegge det, selv om noen liker å fremstille det slik. Og skulle noen likevel tro det, får Widvey og Regjeringen rikelig med muligheter til å motbevise påstanden, f.eks. når det skal tildeles midler til kulturlivet i statsbudsjettet for 2015 eller når det skal oppnevnes nye styrerepresentanter i underliggende etater eller medlemmer av kulturlivets styrer, råd og utvalg.

I NRKs Kulturnytt i dag morges var den avtroppende direktøren for Trondheim kunstmuseum, Pontus Kyander, opprørt over å leve “i et samfunn der statsråder løper rundt i kulturinstitusjoner og tilretteviser dem”. Og han har et poeng: Hadde dette vært tilfellet, hadde det vært sterkt kritikkverdig. Men det er det altså ikke, dersom vi skal tro Thorhild Widvey. Og vi kunne jo snudd på det og reist følgende kontrafaktiske spørsmål: Hvordan ville kulturlivet stilt seg til at en mann i Kyanders stilling, i et museumsprogram, fremstilte SV som farlig, fordi partiet bagatelliserer begreper som menneskelig fellesfølelse og menneskerettigheter gjennom sine svermerier for diktaturer? Ville Trond Giske fått like mye pepper fra kulturlivet, dersom han hadde ringt for å orientere seg om en slik sak?

For øvrig er det interessant å merke seg hvor tynnhudet kulturlivet er når det blir avdekket at myndighetene i Norge har tatt en telefon til en kulturinstitusjon – og hvor tykkhudet det virker når kunstnere i Norge innleder et samarbeid med myndighetene i f.eks. Nord-Korea.

Men heldigvis finnes det hederlige unntak

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Sandberg har rett

I dag var det to, litt sinte, debatter på Dagsnytt 18.

Typisk nok dreide begge seg om utspill fra FrP. Det gjaldt bl.a. Carl I Hagens ønske om en egen innvandringsetat for å sikre bedre integrering og språkopplæring for barn av innvandrere, Oslo Fremskrittspartis vedtak om å innføre en karensdag i sykelønnsordningen – og ønsket om en egen folkeavstemning om innvandring, som er nedfelt i Fremskrittspartiets program.

Typisk nok tas også utspillene fra FrP unødig ille opp. Carl I Hagen, for eksempel, ble sterkt kritisert av Ap i Dagsnytt 18, enda det er veldig vanskelig å høre hva som er forskjellen på det FrP og Ap mener om integrering og språkopplæring for barn av innvandrere.

Uenigheten om folkeavstemninger er mer reell – for her skiller FrP, Rødt og MDG seg ut i den norske partifloraen – som tre partier som mer enn andre mener det er riktig med hyppige folkeavstemninger, noe min kollega Bård Larsen skrev om i VG forleden.

Min kommentar her dreier seg imidlertid ikke om selve sakene – men om det som var temaet for debatten mellom nestlederne Per Sandberg i FrP og Ola Elvestuen i Venstre – og som også er tatt opp av mange andre i det siste: Skal det være lov for de fire samarbeidspartiene – Høyre, FrP, KrF og Venstre – å fremme og tale for sine primærstandpunkter, som enten ikke har vært tema for avtalene de har inngått, eller som de ikke har fått gjennomslag for?

I denne debatten syns jeg Sandberg har viktige poenger.

Selvsagt kan det ikke være slik at partiene, stortingsgruppene eller medlemmer av Regjeringen bryter avtaler som er inngått.

Men derfra til å si at ikke partienes lokalforeninger og enkeltmedlemmer kan fremme krav, ønsker og meninger som de, på grunn av samarbeidet, ikke kan nå frem med nå, mener jeg er for drøyt. Ja, ikke bare drøyt – jeg tror det er uklokt.

I Dagsnytt 18 kom det frem særlig to innvendinger mot å fremme primærstandpunkter på denne måten:

Ola Elvestuen poengterte at FrPs stortingsgruppe eller regeringsfraksjon ikke kunne gå inn for en folkeavstemning om innvandringspolitikken, siden det er inngått en avtale om innvandringspolitikken mellom de fire partiene. Det har han rett i, men dette forstår jo også FrP. Oslo FrPs nye leder sa det selv i Politisk kvarter i dag morges: Oslo-partiet hadde riktig nok vedtatt at de ønsker en karensdag i sykelønnsordningen, men dette er ikke et krav som vil bli fremmet i Stortinget eller i Regjeringen, ettersom man har inngått en avtale om ikke å røre sykelønnsordningen i denne perioden.

Programlederen på sin side spurte om ikke velgerne blir forvirret av at et parti – i dette tilfellet FrP – snakket med “to tunger” ved både å fremme sitt primærstandpunkt og gi beskjed om at dette er et standpunkt som partiet ikke fullt ut kan forfølge, f.eks. i Stortinget og i regjering. Men dette er jo en risiko det er opp til FrP selv å ta, og dessuten er det ikke sikkert at velgerne har så vanskelig for å forstå dette. Det er ikke pr definisjon “dobbeltkommunikasjon” og fortelle at man 1) har et standpunkt man vil kjempe for på lang sikt, mens man 2) har valgt å inngå et kompromiss på kort sikt.

Og her er vi ved noe av poenget. Jeg tror det er to viktige grunner til at samarbeidspartiene må ha lov til å fremme sine primærstandpunkter og la de tusen blomster blomstre – bare spillereglene blir fulgt:

For det første må det være helt legitimt å drive et langsiktig påvirknings- og overbevisningsarbeid overfor velgerne. Vel er det umulig å innføre innstramninger i sykelønnsordningen nå, men skal det bli mulig i fremtiden – og f.eks. når samarbeidspartiene inngår en ny avtale for en ny periode – må man kunne ha en dialog med velgerne og fremføre sine argumenter i det offentlige rom.

For det annet tror jeg hele samarbeidsprosjektet er avhengig av at den politiske debatten i de fire partiene og deres omland er levende og inspirerende – og ikke pakket inn i formaliteter, munnhuggeri om hvem som holder avtaler eller ikke – eller, slik inntrykket var av det rødgrønne prosjektet – stram regi fra toppen. På den måten går idedebatten en sikker død i møte, og dermed dør også prosjektet – men hva verre er: Det blir vanskeligere å reise seg igjen.

Profesjonelle politikere glemmer ofte hva som opprinnelig virket så tiltrekkende med politikk. Ofte er det muligheten til å diskutere de evige spørsmål, ta dristige standpunkter, tenke stort, reparere feil og bevege verden.

Hvis disse mulighetene fratas folket på grasrota, risikerer de på toppen å måtte seile sin egen sjø.

Derfor støtter jeg Per Sandberg i denne debatten: Partienes medlemmer og tillitsvalgte, og helst også velgere, må lære og forstå hvilke avtaler man har inngått, lære seg å glede seg over de seirene som vinnes, og samtidig forstå hvilke begrensninger slike avtaler legger på partiene.

Men ellers må takhøyden være stor.

For dersom debatten holdes levende, kan Solberg-regjeringen få noen gode ideer også til sin neste periode.

Uten en levende debatt, derimot, vil regjeringen stå fattig tilbake.

All skaperkraft sitter tross alt ikke i departementene.

 

Solbergs metode

Ivrige lesere av denne bloggen vil vite at jeg mang en gang har stilt meg svært kritisk til den tiltagende bruken av det såkalte underutvalget i regjeringen. Jeg kommenterte det bl.a. her , og jeg skrev også om underutvalget i Aftenposten i 2010.

Jeg føler at jeg har snakket for døve ører. Få har interessert seg, og noen av dem som har gjort det, har ment at det ikke var noe problem eller ikke noe å bry seg med.

Jeg er uenig. Jeg mener det er svært uheldig, dersom regjeringen utvikler seg til å bli et sandpåstrøingsorgan, mens en liten krets på tre – fire personer, uten noen forankring i vår konstitusjon, blir den egentlige “regjeringen”. En slik maktfordeling kunne man jo diskutert, hvis det var formelt forankret, men så lenge alle statsråder er like ansvarlige for de beslutninger som treffes av statsrådene og av Kongen i statsråd, må de også ha innflytelse på de beslutningene som treffes, selv om det kan gjøre arbeidet litt mer tungvint.

Omsider er det en forsker som har studert underutvalgets rolle, og funnene han har gjort, samsvarer godt med mitt eget inntrykk og mine egne erfaringer.

Kristoffer Kolltveit kan bl.a. dokumentere at underutvalget oppsto i forbindelse med omdanningen av regjeringen Willoch til en trepartiregjering (Høyre, KrF og Sp) i 1983, og at det siden er et utvalg som i hvert fall har vært i virksomhet i alle koalisjonsregjeringer – kanskje også, om enn muligens mindre formelt, i rene Ap-regjeringer.

Men bruken av underutvalget har forandret seg.

For det første har underutvalget gradvis blitt mye mer brukt. Underutvalget møttes svært sjelden i Willoch- og Syse-regjeringen, mens det møttes regelmessig og ganske ofte i f.eks. Bondevik II-regjeringen. Men møtene i underutvalget eksploderte nærmest under Stoltenberg II-regjeringen, og det var også da man bestemte at forvaltningen skulle forberede egne notater til underutvalgets møter. Statsråder i Stoltenberg II-regjeringen går dessuten, slik jeg oppfatter det, lenger enn andre i å mene at regjeringen i mange saker nærmest ble satt på sidelinjen av de reelle drøftelsene.

For det annet har bruken av underutvalget, ifølge Kolltveit, gått fra å brukes til forhåndsdrøftelser til å brukes til hestehandler. Kåre Willoch var veldig opptatt av at underutvalget ikke skulle overta regjeringens rolle, men bare forberede drøftelsene i regjeringen – mens det under Stoltenberg II-regjeringen i realiteten ble gjennomført mange avsluttende drøftelser i underutvalget, der det bl.a. ble inngått rene hestehandler – der gjennomslag i en sak ble byttet mot gjennomslag i en helt annen, ikke beslektet sak.

For det tredje har den tiltagende bruken av underutvalget ført til mer maktkonsentrasjon i regjeringskvartalet, der Statsministerens kontor, kanskje uten å forestå noen bedre reell samordning og uten å ha dypere kompetanse, likevel har fått mer makt til å “hestehandle”. Under Stoltenberg II-regjeringen, f.eks., fantes det i realiteten også et slags “under-underutvalg”, ledet av statsråd Karl-Eirik Schjøtt-Pedersen, som i realiteten også avgjorde mange saker.

Det er i lys av denne utviklingen det er interessant å se hva som nå skjer under den nye Solberg-regjeringen.

Solberg-regjeringen, som foreløpig bare har sittet i ca. fire måneder, har nemlig så langt valgt en helt annen arbeidsform.

Riktig nok fins det et underutvalg, som består at Erna Solberg, Siv Jensen, Jan Tore Sanner, Ketil Solvik-Olsen og Vidar Helgesen – men det har så langt praktisk talt ikke vært i bruk.

Det ligger ikke nødvendigvis prinsipielle årsaker til grunn for dette. Kanhende har Erna Solberg et mer pragmatisk syn på dette enn jeg har. Jeg syns likevel det er svært positivt, dersom Regjeringen kan greie seg med mindre bruk av underutvalget enn hva som har vært tilfellet til nå – og at Solberg dermed kan bryte en svært uheldig utvikling, som mange, som har vært i “systemet”, kanskje betraktet som uavvendelig.

Dersom underutvalget skal brukes mindre, må regjeringen brukes mer – dvs. at flere av sakene må behandles i sin fulle bredde i regjeringen i plenum.

Hva er fordelene med det?

Jeg tror det er flere:

Jeg tror vi får færre “hestehandler” i regjeringen, og det er bra. Når man “kjøper” og “selger” saker, som ikke har noe med hverandre å gjøre, ligner det litt på House of Cards, som ikke akkurat presenterer politikkens mest edle sider.

Jeg tror vi får mer helhetstenkning. Statsrådene blir tvunget til å inngå reelle kompromisser og tenke helhet, bl.a. fordi de blir presentert for alle relevante argumenter – og fordi det er nødvendig, hvis de overhodet skal få tid til noe annet enn å sitte i langdryge regjeringskonferanser.

Jeg tror vi, i heldigste fall, kan få en mer effektivt arbeidende regjering. Statsrådene vil ha et sterkere incentiv til å bidra til effektiv saksbehandling, dersom de vet at de ikke bare kan “lempe” de vanskelige sakene over til et underutvalg. Kanskje kan det også hjelpe på gjennomføringsevnen, dersom alle statsråder føler seg mer dedikert til et felles prosjekt?

Thomas Boe Hornburg i Aftenposten skrev en interessant og god artikkel i forbindelse med Regjeringens 100 dagersmarkering. Han skilte mellom “politics” og “policy” og mellom det Regjeringen har prestert til nå og det den skal prøves på i tiden som kommer.

Jeg kunne brukt samme beskrivelse når det gjelder Regjeringens arbeidsmåte. For en ting er å greie seg uten underutvalg til nå – noe annet er å greie seg uten underutvalg i tiden som kommer. Dessuten er det nok lettere med to partier i regjering enn med tre.

Uansett: En viss bruk av et slikt utvalg er svært forståelig, særlig hvis det bare brukes til f.eks. forhåndsdrøftelser. En utstrakt bruk av utvalget med sikte på å treffe beslutninger på bekostning av drøftelser i regjeringen, er imidlertid ikke tilrådelig. 

Stoltenberg satte en ny standard når det gjaldt relasjonene mellom underutvalg og regjering og mellom regjeringen og Stortinget. Det vil sikkert flere forskere komme tilbake til.

Også Solberg har muligheten til å sette en ny standard.

Mer bruk av regjeringskollegiet og mindre bruk av underutvalget er en bra begynnelse. 

 

 

 

 

 

Revolusjon i Belgia

Som første land i verden besluttet Belgia i går å tillate eutanasi – eller det som også blir kalt aktiv dødshjelp – for barn under 12 år.

Det er blitt omtalt som en revolusjon.

Eutanasi ble lovlig i Belgia i 2002, men da bare for pasienter over 18 år, som lider av en uhelbredelig eller livstruende sykdom, som påfører dem fysiske eller psykiske lidelser som er “ubærlige”. Etter dette har antallet tilfeller steget jevnt og trutt – fra ca. 200 i 2003 til over 1400 tilfeller i 2012.

Men nå går altså Belgia videre. Nå blir det ingen nedre aldergrense for eutanasi – også barn under 12 år vil kunne få aktiv dødshjelp, dersom de har en fysisk sykdom som er uhelbredelig eller livstruende, og som påfører dem store lidelser. Beslutningen skal tas av barnet selv – sammen med foreldre, leger og en psykolog.

Foreløpig blir det ikke tillatt å gi dødshjelp til barn som “bare” har psykiske sykdommer, men jeg tipper at det bare er et spørsmål om tid før også det blir tillatt. Det er i hvert fall vanskelig å forstå hvordan man kan unngå det i fremtiden, slik flertallet, som er stort, nå argumenterer.

I land som har innført eutanasi, ser det ut til å være et voksende flertall for dette – og for å gå videre og tillate eutanasi på stadig mindre restriktive kriterier. Det er som jeg skrev i en tidligere blogg: Det ser ut til å være en typisk utvikling i slike bioetiske spørsmål: Først skjer det en legalisering, så skjer det en institusjonalisering, og så skjer det en normalisering – slik at stadig flere aksepterer og støtter det man har legalisert, mens toleransen for dem som etter hvert kommer i mindretall (men som en gang var i flertall), blir mindre.

Også i Norge viser meningsmålinger at det er et flertall i folket som vil tillate eutanasi, mens man foreløpig er mer skeptisk i de politiske partiene og i faglige miljøer.

I 2013 ble det gjort en undersøkelse for å finne ut hvilke holdninger kommende leger, som da gikk femte og sjette året på medisinstudiet, har til legalisering av eutanasi og legeassistert selvmord.

Av de som svarte, som var ca. 60 prosent av totalt antall studenter på kullene, var flertallet avvisende til å legalisere eutnanasi i de aller fleste situasjoner som ble beskrevet. Ved terminal sykdom, derimot, ble noen flere mer positive til å tillate dødshjelp. 19 prosent mente at eutanasi burde legaliseres ved terminal sykdom, mens 31 prosent mente at legeassistert selvmord burde tillates ved terminal sykdom. 28 prosent oppga at de ikke visste. Kvinner og de som oppga at religion var viktig, var mindre positive til å tillate eutanasi eller legeassistert selvmord enn menn og de som ikke oppga at religion var viktig for dem.

Foreløpig er altså legene i utakt med folket, der ca. 70 prosent er positive til å tillate eutanasi.  Det blir interessant å se om dette bildet forandrer seg og om de politiske partiene og fagmiljøene gradvis blir mer positive til å tillate dødshjelp og om det dermed kommer en mer aktiv debatt også til Norge, slik vi bl.a. ser i Danmark.

Mitt tips er at det bare er et spørsmål om tid før vi kan få en revolusjon i Norge også – der vårt syn på mennesket, på likeverd, på sykdom, lidelse og død igjen vil bli satt på prøve.

 

 

 

 

 

Blå erfaringer i Norden

I dag har tankesmien Res Publica arrangert en konferanse med tittelen Blå erfaringer i Norden.

Formålet med konferansen var utilslørt, for som det heter i invitasjonen:

Ved valget i 2013 fikk Norge sin blåeste regjering noensinne. I Sverige og Danmark har de årelang erfaring med borgerlige regjeringer. På denne konferansen vil du få høre konkrete endringer av den svenske og danske velferdsstaten. Hva kan vi vente oss i Norge? Hvordan utfordres den nordiske modellen av de borgerlige regjeringer?

Av en eller annen grunn fremkommer det ikke av invitasjonen at det for tiden er en sosialdemokratisk ledet regjering i Danmark – en regjering som også Socialistisk Folkeparti var medlem av inntil nylig og nå er støtteparti for. Det fremkommer heller ikke at den “årelange erfaringen” med borgerlig regjering i Sverige egentlig ikke er så mye lenger enn den er i Norge: I løpet av de siste 20 år har det vært borgerlig regjering både i Sverige og Norge i sju – åtte år, mens regjeringsmakten i Danmark de siste 20 år har vært mer jevnt fordelt mellom sosialdemokratene og de borgerlige partiene.

Den nordiske modellen er hele tiden i forandring og under utvikling. Norge er i dag langt mer markedsorientert, deregulert, liberalisert og – i det små – privatisert enn landet var for 20 – 30 år siden. Men dette er ikke bare borgerlige regjeringers fortjeneste – kanskje snarere tvert om. Noen av de viktigste fremstøtene for å deregulere økonomien og (del)privatisere noen av statsbedriftene har kommet mens Arbeiderpartiet satt med makten.

Det interessante akkurat nå kan umulig være å studere erfaringene med den “årelange erfaring med borgerlige regjeringer” i Sverige og Danmark – men snarere å studere hva årsaken kan være til at den blå regjeringen i Sverige og den røde regjeringen i Danmark fører så lik politikk. Hvorfor er det slik at både Fredrik Reinfeldts regjering og Helle Thorning-Schmidts regjering gjør omtrent det samme? De senker skattene og strammer inn på sentrale velferdsordninger for å styrke arbeidslinjen – ja, Thorning-Schmidt har til og med uttalt seg i rosende ordelag om den politikken som har vært ført i Sverige, og som også har møtt internasjonal anerkjennelse.

Jeg tror ikke årsaken er at Thorning eller Reinfeldt gjerne vil bryte ned den nordiske modellen. Den som hørte statsministerdebatten i Nordisk Råds sesjon i Oslo i høst ville hørt det helt motsatte – nemlig at statsministrene var stolte av den nordiske modellen og gjerne ville bevare og styrke den – men at de alle, uansett parti, innså at den trenger reformer og tilpasninger til en ny tid og nye utfordringer, som f.eks. innvandringen og eldrebølgen.

Perspektivmeldingen til Stoltenberg II-regjeringen gir en god indikasjon på hvilke utfordringer det dreier seg om: Hvis alt forsetter som nå, vil vi få et finansieringsbehov i 2060 på ca. seks prosent av fastlands-BNP. Legger vi til grunn at vi fortsatt skal ha en kvalitetshevning i eldreomsorgen, slik vi har hatt til nå, og at vi fortsatt kommer til å ta ut økt veltand i økt fritid, vil finansieringsbehovet stige til ca. 26 prosent.

Det er selvsagt umulig, og derfor er det behov for reformer nå. Det er mange muligheter, men en åpenbar mulighet er å styrke arbeidslinjen og verdiskapingen – slik den svenske og danske regjeringen forsøker på når de senker skattene, gjør det mer attraktivt å investere og arbeide og litt mindre attraktivt å gå på stønader og trygd.

Ingenting av dette står høyt på dagsorden i Norge ennå. Riktig nok er mange av ungdomspartiene opptatt av dette, men de snakker for nesten døve ører.

Hos oss er det fortsatt mer comme il faut å avholde konferanser på Litteraturhuset, der vi snakker om hvor ille det er i de landene som ikke velter seg i olje, og som derfor må gjøre noe nå – enten de kaller seg røde eller blå.

 

 

 

 

 

Fugellis analyse

Professor Per Fugelli egger til debatt. Det skal han ha – og debatt bør han få.

 

Kjernen i Fugellis artikkel i Aftenposten i går – “Norge er blitt et feigt land” – er at «Høyre og NHO er besatt av penger» og konkurransekraft, og at de nå vil forme utdanning og forskning i næringslivets bilde. Universitetene og høyskolene skal forflates og presses inn en kommersiell og trang virkelighet, mens fritenkeren, kritikeren og den ulydige får stadig dårligere kår. Vi får “for mye bestilt tenkning på bekostning av fri tenkning”, skriver Fugelli. Menneskesynet dreies mot penger, nytte og pynt, mens vi lulles inn i komfort, konsensus og likegyldighet. Etterhvert mangler vi modige stemmer – stemmer som roper Rød alarm! mot konsensus-samfunnet og muren av kommunikasjonsrådgivere, hvis eneste funksjon er å tåkelegge og skjule konflikter. Vi blir det stumme og feige landet.

 

Fugelli treffer ganske godt i sin beskrivelse av samfunnsklimaet i Norge. Han har rett i at vi mangler modige stemmer. Det finnes få akademiske fritenkere i Norge. Det er få i næringslivet som tør å si det de mener offentlig, hvis standpunktet er kontroversielt. Kunstnerne er sørgerlig maktlojale. Og juristene, som kunne stått opp for vår minste minoritet – nemlig enkeltmennesket – er også “jaget” ut av samfunnsdebatten. Det er i det hele tatt lite maktkritikk i Norge.  

 

Hvorfor er det blitt slik?

 

Etter min mening er det her det butter for Fugelli. Jeg tror  årsaken til den innsovningen som Fugelli fornemmer, ligger på et helt annen plan enn han tror selv.

 

Mangelen på maktkritikk i Norge skyldes ikke at Høyre, NHO eller Torbjørn Røe Isaksen etterlyser økt relevans i utdanning og forskning eller er opptatt av hvordan fremtidens velferd skal finansieres.

 

Innsovningen og likegyldigheten henger snarere sammen med at vi har fått en stat, som med sin enorme rikdom og utbredelse også har eierinteresser i bedriftene, makt over privatlivet og stor innflytelse i sivilsamfunnet – enten det dreier seg om kirken, mediene, kulturlivet, forskningen eller de frivillige organisasjonene. Det er en stat som stadig flere blir avhengige av, og som stadig flere ikke ser seg tjent med å kritisere, fordi de tror de kan tape på det. Ja, vi har for mye “bestilt tenkning” i vårt samfunn, men bestilleren er staten.

 

I dag krever det intet mot overhodet å kritisere FrP eller “kommersialiseringen” av universiteter og høyskoler, slik Fugelli synes å mene. Det er helt andre ting som krever mot i dag. Det krever mot hos en kunstner, som mottar støtte fra staten, å kritisere kulturministerens kulturpolitikk. Det krever mot hos en næringslivsleder å kritisere næringsministerens eierpolitikk. Det krever mot hos forskere å kritisere de departementer som gir dem oppdrag. Og det krever mot hos juristene å kritisere den som er blitt en av deres fremste oppdragsgivere, nemlig staten. Dessuten krever det en viss porsjon mot å flagge et standpunkt som nesten ingen lenger har, fordi det anses reaksjonært og umoderne.

 

Fugelli selv tar ingen slik risiko. Han sier bare det som forventes av en venstreintellektuell i Norge i dag.

 

Det er ikke særlig originalt tenkt, men det er godt sagt. Det skal han ha.

 

 

 

 

 

 

 

Pappaperm og politikk

På en nøye regissert skitur – med mediene til stede – forteller Knut Arild Hareide og Audun Lysbakken om gledene ved å ha pappapermisjon. 

Samtidig går de til angrep på meg. Jeg har, ifølge Hareide, “en holdning som er på vei ut”, mens Lysbakken hevder at jeg mener at “folk på (hans) alder og i (hans) livssituasjon ikke kan være politiker”. Lysbakken mener jeg er “utrolig gammeldags”, og at jeg har et “foreldet samfunnssyn”. 

Og han er ikke alene. Likestillingsombudet, for eksempel, mener at jeg “tar feil”, er “bakstreversk og gammeldags”, at det er “uheldig” at jeg “signaliserer at statsråder bør vente med å få barn til årene i regjeringen er over”, og at mine synspunkter er “forbeholdt menn i gamle dager” og “ikke moderne kvinner av i dag”. Også alle andre som har uttalt seg om hva jeg mener om pappaperm og politikk, har vært negative og slått om seg med karakteristikker, som virkelig skal understreke hvor reaksjonær og “usympatisk” jeg er. Geir Ramnefjell i Dagbladet mener jeg representerer selve  “legemliggjøringen” av de “mørke kreftene” i samfunnet. Intet mindre.

Bakgrunnen for kritikken er et blogginnlegg jeg skrev for snart halvannet år siden og et intervju i VG, som lurte på om jeg mener det samme nå som en av “mine egne”, dvs. Torbjørn Røe Isaksen, planlegger permisjon. Men fortsatt er det mange av kritikerne som har problemer med å lese og lytte til det jeg sier, og som derfor kritiserer meg for ting jeg aldri har sagt eller ment. Derfor en liten oppsummering her:

Jeg har aldri kritisert “politikere” for å ta pappaperm, slik bl.a. Lysbakken hevder. Det er overhodet ikke noe problem at partiledere, stortingsrepresentanter, statssekretærer, politiske rådgivere – eller politikere i fylker og kommuner – tar fødselspermisjon når de får barn (eller, for den sakens skyld, har permisjon av andre grunner). I alle disse tilfellene kan det settes inn en vararepresentant eller vikar som fullt ut fyller vervet eller stillingen, dersom det er behov for det. For stortingsrepresentanter er en slik ordning automatisk, også ved meget korte fravær – og for f.eks. statssekretærer står det uttrykkelig nedfelt i retningslinjene som gjelder, at det kan utnevnes en vikar. Et praktisk eksempel kunne være at en statssekretær som skal ha et langt fravær, f.eks. ble erstattet av en gruppesekretær på Stortinget, som i så fall utnevnes til statssekretær for den angjeldende perioden.

Det samme gjelder naturligvis for andre såkalte viktige stillinger i samfunnet. En direktør eller konsernsjef, for eksempel, kan – dersom han eller hun har et langt fravær – bli erstattet av en konstituert direktør, som dermed fullt ut fyller stillingen. Slik var det f.eks. i mange måneder hos Likestillingsombudet, da det forrige ombudet ble langvarig syk. I denne perioden hadde vi et konstituert likestillingsombud, som fungerte i stillingen.

Det jeg har vært opptatt av, er statsrådene, dvs. medlemmer av den norske regjering og konsekvensene av langvarige fravær for disse. Det er feil at dette spesielt gjelder fødselspermisjoner og pappaer – for mitt anliggende er selvsagt det samme, uansett hvem som er borte, hvilket kjønn vedkommende har og hva som er årsaken til fraværet. Mitt synspunkt er bare dette enkle: Jeg syns det er problematisk at statsråder har langvarige fravær fra sitt embete.

Jeg innser at jeg er nokså alene om å mene dette (eller det vil si: Jeg vet at jeg ikke er alene om å mene det – det er bare ingen som tør å si det offentlig.). Det får så være. Selv syns jeg det er forstemmende å registrere hvor liten respekt det er for det ansvaret og de oppgavene en statsråd har – ganske særlig etter Gjørvkommisjonens innstilling – og med hvilken mangel på seriøsitet man betrakter landets regjering. Likestillingsombudet, for eksempel, mener følgende om det å lede landet og om norsk demokrati:

“Statsråder i permisjon er ikke noe praktisk problem. Vi har et system med settestatsråder. Dagens statsråder er dessuten omgitt av en hær med statssekretærer og politiske medarbeidere. Departementet faller ikke sammen om statsråden er i permisjon. Samfunnet og Stortinget vil knapt merke at statsråden er borte.”

Nei, hvorfor har vi egentlig en regjering? Kan ikke bare byråkratene styre landet?

Siden Likestillingsombudet mener at jeg tar feil, så kan jeg kanskje returnere komplimentet: Hun tar veldig feil.

* Hun tar feil når hun påstår at det ikke er et praktisk problem at statsråder er borte. Det er som regel et stort praktisk problem. Ingen statssekretær eller regjering kan, hvis det ikke er strengt nødvendig, tillate seg å fatte store og vidtrekkende beslutninger på vedkommende statsråds område mens han eller hun er borte. Den statsråden som skal legge frem en sak, forsvare den i Stortinget og til slutt gjennomføre den, må selvsagt fullt ut kunne stå inne for saken. En naturlig konsekvens av at en statsråd er borte, er derfor at fremdriften blir dårlig, og at saker stopper opp.(Hvis noen tror at en statsråd kan jobbe litt mens han eller hun har permisjon, og dermed egentlig fortsette å styre departementet, så er også det feil. Har man permisjon, er man avskåret fra å gjøre det – også dette i motsetning til i mange andre stillinger og posisjoner.)

* Det kan også være et stort praktisk problem at statsråden er borte, dersom ikke statssekretæren(e) er svært erfarne. Dette fikk Lysbakken selv erfare, da en helt fersk statssekretær – sammen med embetsverket – rotet det til så mye for seg at Lysbakken, etter at han var tilbake, til slutt måtte gå.

* Det er feil at systemet med settestatsråder (et begrep jeg har brukt litt upresist selv) kan erstatte statsråder som er lenge borte. Settestatsråder brukes gjerne i enkeltsaker for å erstatte en statsråd som f.eks. er inhabil. Når en statsråd skal være lenge borte, blir det som regel konstituert en annen statsråd, dvs. at en statsråd i et annet departement også får ansvaret for den permitterte statsrådens departement. Dette ivaretar det konstitusjonelle og formelle – men reelt sett er det ingen løsning. En statsråd, som, fysisk og mentalt, bruker hele døgnet på å lede sitt eget departement, vil de facto ikke kunne lede et annet departement. Vedkommende departement blir i praksis overlatt til statssekretæren(e), som imidlertid ikke kan erstatte statsrådene fullt ut: De har ingen plass ved Kongens bord, de møter vanligvis ikke i regjeringskonferanser, de kan ikke innta Stortingets talerstol, og de har ingen rolle vis a vis Stortinget, som bare “kjenner” statsråden eller – i slike tilfeller – den konstituerte statsråden. Stortinget vil derfor heller ikke forvente for mye mens den egentlige statsråden er i permisjon, så også her vil derfor saker lett bli satt på vent.

* Dersom det skjer noe svært alvorlig – og som alle vet; det kan skje, også i Norge – er det veldig uheldig om statsråden har permisjon. Riktignok vil da statsministeren og den konstituerte statsråden gjøre alt de kan for å kompensere – men det vil uvegerlig lede til at et annet departement står uten leder.I et verste fall oppstår det også uklarhet om instruks- og kommandolinjer – fordi man ikke er tilstrekkelig forberedt på situasjonen.

* Når Likestillingsombudet forsøker å “trøste” oss med at alt fungerer helt fint uten statsråder – at det knapt er merkbart at de er borte – viser det en merkelig mangel på respekt for en av demokratiets aller viktigste institusjoner. 

Man skulle tro at Gjørvkommisjonen hadde fått frem hvor viktig den politiske ledelsen i et land er – og at det hadde gått opp for mange at politikk hverken er et teater – eller en konkurranse om å komme med flest mulig utspill eller vinne Debatten på NRK. Den politiske ledelsen leder – ikke bare departmentene, underliggende etater og store og viktige samfunnsinstitusjoner som f.eks. forsvaret, skolen eller helsevesenet – men landet

Og selv om noen, som f.eks. Geir Ramnefjell i Dagbladet,  tror det er en “jobb” på linje med andre viktige jobber i samfunnet, så er det faktisk ikke det. Det er heller ikke riktig, som han og mange andre legger til grunn, at det å hevde at en statsråd er “uerstattelig” bare er en uttrykksmåte – slik mange betrakter seg selv og andre. En statsråd er uerstattelig – medmindre det utpekes en ny statsråd, som også bruker hele sin kapasitet til å lede departementet og fylle rollen. 

Mange har pekt på de mest grusomme konsekvenser av å ha en slik holdning som jeg har gitt uttrykk for: Skal ikke statsråder kunne få barn? Mener jeg at menn som får barn, ikke skal kunne være politikere eller statsråder? Mener jeg at barn ikke fortjener å ha en far? Og hva med kvinnelige statsråder, hvis de får barn? 

Tja. Selv har jeg egentlig ikke satt meg fore å presentere noen løsning på problemet. Jeg har bare ønsket å peke på problemet – fordi jeg ønsker å fremme respekten og forståelsen for det svært tyngende ansvaret og de viktige og vanskelige oppgavene statsråder har, slik jeg også har gjort i mange andre sammenhenger.

Men ellers er det jo sikkert mulig for en regjering å vurdere om det finnes andre måter å gjøre det på, dersom en statsråd tar langvarig permisjon. Jeg ser ikke umiddelbart hva det kan være, men en vurdering kan ikke skade.

Og dessuten finnes det selvsagt også andre muligheter, selv om de nesten er unevnelige.

Man kan, slik mange sikkert gjør, velge å få barn mens man ikke er statsråd – eller velge ikke å være statsråd når man får barn.

Eller man kan velge å ta litt mindre permisjon eller en mindre sammenhengende permisjon når man får barn, fordi man er statsråd. Det er vel ikke mange som vil tørre å gjøre det i dag – spesielt ikke pappaer – men det er jo en mulighet.

Jeg må innrømme at jeg syns det voldsomme engasjementet for at foreldre skal være så mye sammen med barna sine det første året er litt underlig. Det er jo ingen, i  den samme offentligheten, som kritiserer foreldre som jobber 16 timer i døgnet de neste tyve årene i et barns liv. Men kanskje en, som eventuelt velger å ta litt mindre permisjon til å begynne med, vil velge å være mer sammen med barna sine siden?