Inntakssystemet til videregående skole

I NRK Debatten sist torsdag ble flere temaer diskutert samtidig.

Ett av temaene var læreres ytringsfrihet i lys av Malkenes-saken, som jeg skrev om på fredag.

Et annet tema, som ikke har vært like mye diskutert, er hvilket ansvar byrådet har for Osloskolen og på hvilken måte byråd Inge Marte Thorkildsen utøver sitt politiske ansvar. Etter min mening demonstrerte hun en oppsiktsvekkende svak rolleforståelse vis à vis den etaten hun de facto er leder og har ansvaret for, noe jeg skrev om i går.

Det som har vært minst diskutert, er det temaet Simon Malkenes forsøkte å få en debatt om, nemlig inntakssystemet til videregående opplæring, primært i Oslo. Grunnen til at vi ikke har fått en debatt om dette, er dels det forløpet saken har fått som en følge av at Malkenes’ elever reagerte på hans omtale av dem. Men det skyldes nok også at de politikerne som er mest kritiske til inntakssystemet, byrådet inkludert, ikke synes å ha noe forslag til et alternativt inntakssystem. Dette skal utredes av et utvalg som, såvidt jeg forstår, ikke skal være ferdig med arbeidet sitt før etter kommunevalget i 2019.

Spørsmålet om hvor fritt elever, og elevers foreldre, skal få lov til å velge skole, har vært et tema i mange land i hvert fall siden 1960-tallet. Årsaken er, enkelt sagt, at mange mener at skolene ikke får en optimal og tilstrekkelig variert sammensetning av elever, dersom alle går på nærmeste skole. I USA var man for eksempel bekymret for at svarte og hvite elever i for stor grad gikk på forskjellige skoler, og det ble startet bussing av elever til skoler lenger unna hjemmet. Bussing har også vært forsøkt i Århus.

Litt lenger ut i utdanningsløpet blir det nødvendig å tillate mer valg, rett og slett fordi valgmulighetene blir flere. I grunnskolen tilbyr alle skoler omtrent det samme. I videregående kan ikke alle skoler tilby det samme, og elevene må derfor få lov til søke seg til de studieretninger og programområder som de er mest interessert i. I høyere utdanning blir dette enda mer uttalt, for da kan alle søke helt fritt, både i Norge og andre land.

Et tema som også diskuteres, er hvem som skal bestemme hva slags inntakssystem skolene skal ha. I Sverige er dette besluttet nasjonalt, mens det i Norge er overlatt til kommunene (grunnskolen) og fylkene (videregående opplæring) innenfor visse nasjonale rammer. For grunnskolen er det for eksempel lovbestemt at alle har rett til å gå på nærskolen, og ingen kommuner kan overprøve dette. Det vanlige er da også at de aller fleste foreldre velger nærskolen for de minste barna. Det gjelder også i land som ikke har noen slik lovfestet rett til å gå på nærskolen. For øvrig kan alle elever i alle land søke seg til offentlig finansierte eller privat finansierte privatskoler, dersom de ønsker det, men i denne bloggen skal jeg konsentrere meg om valg mellom offentlige skoler.

“Fritt skolevalg” betyr at man kan søke den skolen man vil. I Oslo kan altså foreldre søke en annen grunnskole enn nærskolen, hvis de ønsker det – og i videregående kan elevene søke seg til den skolen (og det programområdet) de vil. Grunnen til at det oppstår så mye diskusjon om dette, er at det ikke alltid er plass til alle som søker. Da må man ha et system, som klargjør på hvilke kriterier køen av elever skal ordnes . Skal det for eksempel være bosted, etnisitet, karakterer, loddtrekning eller hjelpebehov – eller en blanding?

I grunnskolen i Oslo rangeres elevene på bakgrunn av følgende kriterier, dersom de søker seg til en annen skole enn nærskolen, og dersom det ikke er plass til alle som søker: Bosted i nærheten av skolen, søsken ved skolen, trafikk- og sikkerhetsmessige forhold, sosiale og/eller medisinske forhold, en oppfatning av at skolen er bedre tilpasset barnets behov enn nærskolen er, og/eller andre praktiske hensyn, som f.eks. foreldrenes arbeidssted.

I videregående skole er det i hovedsak karakterene som avgjør hvordan køen av elever ordnes. Det virker bra for veldig mange. Cirka 70 prosent av elevene får sitt førsteønske oppfylt når det gjelder skole og programområde, mens omlag 90 prosent får oppfylt sitt primærønske når det gjelder programområde. Men noen blir altså skuffet: Cirka 10 prosent kommer ikke inn på sitt førsteønske når det gjelder programområde – og ca. 30 prosent kommer ikke inn på den skolen de ønsket seg mest, selv om de får plass på det programområdet de vil. (På Twitter har noen med rette påpekt at jeg kunne vært mer presis om dette i en tidligere blogg.)

En mulig ulempe ved systemet er altså at ikke alle får oppfylt sitt primære ønske. Jeg skriver “mulig”, fordi jeg ikke er sikker på at vi bør ha et system der alle får førsteønsket sitt oppfylt. Det vil rett og slett være vanskelig, og neppe heller tilrådelig, å ha et skolesystem som for eksempel har kapasitet til å tilpasse seg enhver popularitetsbølge blant elevene. Elevene bør også venne seg til at mulighetene gradvis snevres inn, og at ikke alle kan “kreve” å bli ballettdansere, rørleggere eller professorer i filosofi. 

Andre mulige ulemper av inntakssystemet er de Simon Malkenes peker på, nemlig at det blir en opphopning av spesielt svake elever på noen skoler som få søker seg til. Det er ikke slik at dette nødvendigvis er en varig situasjon, for det er flere eksempler på skoler som har greid å snu en negativ trend. Og selv skoler som får inn faglig svake elever, kan gjøre en formidabel innsats. Selv husker jeg både Elvebakken, Stovner og Ullern videregående skoler som skoler som har snudd en svært negativ utvikling til noe veldig positivt. I senere år har Hellerud videregående skole gjort det samme.

Men selv om det er mulig å snu en negativ utvikling, er det ikke vanskelig å se at det kan finnes ulemper ved et karakterbasert inntakssystem. Jeg har ikke hørt om noe inntakssystem som er perfekt. Spørsmålet blir derfor om det finnes et annet inntakssystem som kan fungere bedre, der ulempene er mindre og fordelene større, og som elevene opplever som mer rettferdig?

Det er vanskelig å si noe sikkert om det. De politikerne som er mest kritiske til dagens inntakssystem, har ingen alternative forslag. Og Elevorganisasjonen i Oslo har senest denne helgen bestemt at de ikke ser gode alternativer til det frie (eller karakterbaserte) skolevalget i Oslo.

Inntakssystemet i Oslo kommune er evaluert, og det finnes en del forskning om ulike typer og grader av fritt skolevalg. Det er også lett å se fordelene med fritt skolevalg og et karakterbasert inntakssystem. Jeg kommer ikke nærmere inn på det her, men tror jeg uten videre kan slå fast at det ikke finnes perfekte systemer som ikke skaper noen problemer. Det er dessuten også riktig og viktig at inntakssystemet må sees i sammenheng med andre rammebetingelser, som for eksempel finansieringssystemet. 

Man bør aldri utelukke at et system kan justeres til det bedre. Alt i alt tror jeg nok likevel at Osloskolen fungerer så bra at det er kritikerne som har bevisbyrden: De må godtgjøre at et annet system vil kunne virke bedre og mer rettferdig for elevene i Oslo.

Det hadde vært interessant om de kunne gjøre det før valget i 2019 – og ikke etterpå.

 

 

 

Malkenes-saken i NRK Debatten

Min forrige blogg om læreres ytringsfrihet, som ble skrevet på bakgrunn av NRK Debatten, har ført til en del diskusjon, blant annet på Twitter. En av de ivrigste deltakerne i diskusjonen er Simon Malkenes’ støttespiller, Eivor Evenrud. Hun representerer partiet Rødt og er nestleder i kultur- og utdanningskomiteen i Oslo bystyre. Hun er dermed en meget sentral person i denne saken, siden Rødt er et samarbeidsparti og del av det parlamentariske grunnlaget for Ap-, SV- og MDG-byrådet. Eivor Evenrud deltok også i NRK Debatten, der hun uten nevneverdig motstand  fikk legge premissene for diskusjonen om Malkenes-saken og læreres ytringsfrihet. 

“Saken er ikke ferdig, den har såvidt begynt”, skriver Evenrud på Twitter – uten at jeg er helt sikker på hva hun mener med det. Det vi vet, er at Evenrud har tatt initiativ til en komitéhøring om ytringsfriheten i Osloskolen. I tillegg har hun på Facebook skrevet at “Noen må gå, og det er ikke Malkenes”.

Påstanden om at “noen må gå” som en følge av denne saken, inspirerte meg til å skrive en ny blogg om det jeg opplevde som det klart mest oppsiktsvekkende i NRK Debatten – nemlig den rollen og de utsagnene Inga Marte Thorkildsen (SV) kom med.

Thorkildsen er byråd for oppvekst og kunnskap i Oslo kommune. Hun har dermed ansvaret for alt som skjer i Osloskolen. I tillegg til å ha ansvaret, er hun den fremste representant for eieren av Osloskolen, og hun er leder og arbeidsgiver for alle som jobber i Osloskolen. Hun er blant annet sjef for utdanningsetatens leder, Astrid Søgnen, som igjen er sjef for rektorene i Osloskolen, som er ledere for lærerne. Som byråd har hun også rett til å instruere etaten ved dens ledelse, og de har en plikt til å være lojale overfor de instruksene de får, gitt at de ikke er i strid med loven. 

Thorkildsen tilhører et byråd som mener at de har igangsatt en “tillitsreform” i kommunen, og de ønsker seg visstnok en annen og bedre “ytringskultur”.

Men på hvilken måte kom dette til uttrykk i NRK Debatten?

Etter min mening kom det ikke til uttrykk i det hele tatt – det var snarere tvert om. 

Inga Marte Thorkildsen uttrykte ingen tillit til sin egen etat, og hun la ikke nevneverdig vekt på god ytringskultur. Andre partiers forslag til forbedringer av norsk skole ble omtalt som “idiotisk”, og at en meddebattant brukte uttrykket “fritt skolevalg” ble karakterisert som “løgn”. Ord som “juks” og “feigt” ble også brukt for å karakterisere andre og deres argumenter.

Thorkildsen hyllet Malkenes for hans deltakelse i skoledebatten og mente at hele saken var “dypt problematisk”. Men hva som var problematisk, eller hva hun vil gjøre med det hun mener er problematisk, forble usagt. Men siden hele saken har vært håndtert under hennes ledelse, så kan hun ikke nøye seg med å si at den er “problematisk”. Hun må være klarere enn som så: Har hun tillit til dem hun er leder og arbeidsgiver for, og som har håndtert saken – eller har hun ikke tillit til dem?

Thorkildsen, som altså er øverste leder for Osloskolen, hadde ikke noe positivt å si om Osloskolen, såvidt jeg kunne høre. Derimot fikk hun frem flere ting hun mente var negativt: Hun “tror” at lærere syns det er vanskeligere enn før å ytre seg, og hun “tror” at flere elever nå ikke tør å si fra på grunn av prosessen i Malkenes-saken, som hun mener har vært “veldig uheldig”, blant annet fordi det har vært skapt et inntrykk av at Malkenes kunne miste jobben for det han sa. Hvem som har skapt dette inntrykket – om det for eksempel er den utdanningsetaten som hun er sjef for, rektor ved Ulsrud videregående skole, Malkenes’ støttespillere eller mediene – forble helt uklart, men dette er selvsagt helt vesentlig. Har Thorkildsen tillit til sin egen etat, og kan vi, som Osloborgere, ha tillit til henne?

En lektor fra Drammen som deltok i programmet, og som var en stor fan av Malkenes, forsøkte å beskrive hva hun er kritisk til i norsk skole. Og det er at det norske skolesystemet er “så toppstyrt”, “topptungt” og nærmest “stalinistisk”, og at man – ved å ytre seg – visstnok blir upopulær hos dem som “sitter over (deg) i systemet”. Jeg er ikke helt sikker på om jeg forstår hva det her siktes til, men jeg la merke til at Thorkildsen i alle fall ikke kom med noen motforestillinger.

Thorkildsens mange negative utsagn om Osloskolen burde logisk nok lede til at hun og byrådet, som nå har sittet med makten og ansvaret i nærmere tre år, har noen forslag til forbedringer. Men slike var det få av. Thorkildsen har bedt utdanningsetaten vurdere alternative finansieringsmodeller, og i tillegg skal hun sette ned et utvalg som skal se på alternative inntakssystemer i videregående skole. Om det også skal gjelde grunnskolen, vet jeg ikke – men Thorkildsen  korrigerte ikke det absurde innslaget som påsto at det er helt fritt skolevalg i grunnskolen i Oslo. Uansett var det interessant å merke seg at det nevnte utvalget ikke skal være ferdig med arbeidet før kommunevalget neste år. Onde tunger vil visstnok ha det til at temaet er så vanskelig for byrådet at de gjerne vil utsette det. Men hvis det er sant, fortjener kanskje ikke nåværende inntakssystemet så hard kritikk fra dem som faktisk nå har ansvaret for å forvalte det.

Eivor Evenrud uttalte i debatten at tillit er én av tre overordnede styringsprinsipper i Oslo kommune, og at dette åpenbart ikke blir fulgt. Jeg er tilbøyelig til å være enig, men antagelig av andre grunner enn Evenrud er opptatt av. Etter min mening er det umulig å bygge en tillitskultur, hvis ikke den øverste lederen utstråler og uttrykker tillit til sine medarbeidere og tar ansvar og medansvar for alt som skjer under hans eller hennes ledelse. 

Jeg så ingenting av det i denne debatten, og det er forstemmende og noe både bystyret og alle de som arbeider i Osloskolen, bør bekymre seg for. 

I siste instans er det også et spørsmål for elever og foreldre, og for velgerne.

 

Læreres ytringsfrihet

NRK Debatten i går var en selsom opplevelse. Den var både svært ubalansert og lite kunnskapsbasert, og den kunne fortjene både en omfattende faktasjekk og flere kommentarer. Her er en kommentar til ett av temaene som ble tatt opp – nemlig læreres ytringsfrihet.

Saken er aktualisert etter at Simon Malkenes, som er lærer ved Ulsrud videregående skole, leste opp et dikt på Dagsnytt 18, der han illustrerte hvordan en av hans skoletimer kan være. Formålet var å få en debatt om inntakssystemet i den videregående skolen. Den videregående skolen i Oslo har det som mange kaller “fritt skolevalg”, dvs. karakterbasert opptak, som igjen betyr at elevene kan søke seg til den skolen de vil. Hvis en skole har flere søkere enn plasser, vil de elevene som har best karakterer, komme inn – hvilket betyr at ikke alle får oppfylt skoleønsket sitt. Ni av 10 elever kommer likevel inn på den skolen de har søkt på, men det kan tenkes at ikke alle søker på den skolen de ønsker seg mest, fordi de allerede i utgangspunktet vet eller antar at de ikke kommer inn.

Det er folkevalgte politikere i kommuner og fylker som, med noen unntak, bestemmer hva slags inntakssystem kommunene (grunnskolen) og fylkene (videregående) skal ha. Unntakene dreier seg om noen begrensninger som er fastsatt av staten, og som kommuner og fylker ikke kan overprøve. Alle elever i grunnskolen har for eksempel rett til å gå på nærskolen sin – et helt vesentlig unntak som ikke ble nevnt på Debatten i går.

Etter at Malkenes deltok i Dagsnytt 18, fremkom det, slik det også gjorde på NRK Debatten i går, at enkelte elever ved skolen følte seg gjenkjent og krenket av Malkenes’ dikt, noe de tok opp både i et leserinnlegg i Aftenposten og direkte med skolen. Dette førte til at skolen bestemte seg for å undersøke saken nærmere. Resultatet av undersøkelsen ble at det ikke ble opprettet noen personalsak mot Malkenes.

Dette forløpet har fått mange til å hevde at lærere ikke har ytringsfrihet på lik linje med alle andre i vårt samfunn. Det er jeg uenig i, og jeg skal forklare hvorfor.

Det er mange lærere som hver eneste dag deltar i den skolepolitiske debatten, blant annet om inntakssystemet i videregående skole. I alle politiske partier, for eksempel, er det medlemmer og tillitsvalgte som også er lærere, og som deltar i debatter om skolepolitikk. Det fins neppe et eneste landsmøte uten at flere lærere er på talerstolen og sier hva de mener om norsk skolepolitikk. Mange lærere sitter også i kommunestyrer og fylkesting, og de engasjerer seg gjennom fagforeningene sine. Jeg har aldri hørt at noen har ment at dette er galt, eller at det bør legges begrensninger på slik politisk virksomhet eller den ytringsfriheten disse lærerne dermed praktiserer.

Jeg vet ikke om Malkenes er aktiv i noe politisk parti, men også han har, til de grader, brukt ytringsfriheten sin til å si hva han er kritisk til i norsk skole. Han har i en årrekke skrevet artikler og bøker, deltatt i radio og TV, vært aktiv på sosiale medier og ganske sikkert også holdt mange foredrag. Han har møtt både sine administrative og politiske ledere til debatt, også i NRK Debatten tidligere, da Anniken Hauglie fra Høyre var skolebyråd. Jeg kan ikke erindre at noen har ment at dette var illegitimt, eller at Malkenes ikke burde ha friheten til å delta i slike debatter.

Men Malkenes må, som alle andre som deltar i samfunnsdebatten, finne seg i å bli møtt med motargumenter. Og ingen kan garantere at det å delta i en offentlig debatt ikke også er forbundet med et visst ubehag, blant annet fordi man kan få negative reaksjoner fra andre. Men det gjelder alle som deltar i offentlig debatt og ikke Malkenes eller lærere spesielt. Spørsmålet er om deres foresatte forsøker å nekte dem å ytre seg – ikke om for eksempel kolleger, elever eller foreldre reagerer negativt, for slike ting opplever alle som ytrer seg mye offentlig.

En av grunnene til at Malkenes tidvis har møtt sterk meningsmotstand, er at han har påstått at det foregår mye juks og fanteri i Osloskolen, som ikke kommer for en dag, blant annet fordi lærere ikke tør å snakke. Når man kommer med så alvorlige og for mange provoserende påstander, må man regne med at noen spør om dokumentasjon – eller at påstandene blir møtt med dokumentasjon som viser noe annet. Selv har jeg aldri registrert at Malkenes eller andre som påstår lignende ting, har lagt frem noen dokumentasjon. Jeg har for øvrig kommentert debatten om påstått juks flere ganger, blant annet her.

En annen gjenganger i kritikken fra Malkenes og hans meningsfeller, er det påståtte “testhysteriet” i Osloskolen. Mange snakker om dette uten å ane hva de snakker om. Men også dette “hysteriet” er politisk bestemt: Det er Stortinget som har bestemt at vi skal ha et antall nasjonale prøver og kartleggingsprøver i løpet av skoletiden, og i tillegg kan kommunene bestemme om de vil ha noen kommunale prøver. Osloskolen har noen ekstra prøver (Osloprøver) for å dekke de hullene de nasjonale prøvene og kartleggingsprøvene ikke dekker, og en oversikt over samtlige prøver finnes her. Men på dette området har kritikerne allerede blitt hørt av det rødgrønne byrådet, som ifølge dem selv, ville “ha slutt på puggeskolen og testregimet” som vi visstnok hadde under det forrige byrådet. Hva består så dette oppgjøret med “puggeskolen og testregimet” i? Jo, hold dere fast: Av til sammen fem Osloprøver, som gjennomføres i løpet av 10 år, er tre (i lesing og digitale ferdigheter) blitt frivillige, dvs. at det er rektor som bestemmer om de skal gjennomføres. 

Ifølge det rødgrønne byrådet var denne endringen i “testregimet” i Osloskolen er svar på “foreldreopprøret” (i bestemt form éntall) i Osloskolen. Dette “foreldreopprøret” eksisterer fortsatt på Facebook og har ca. 4000 likes.

Sagt med andre ord: Simon Malkenes har deltatt i skoledebatten med liv og lyst i svært mange år. Ingen har nektet han å gjøre det. At han ikke har fått gjennomslag i alt han står for, kan ikke klandres noen andre. Han kan, som alle andre borgere, delta i den skolepolitiske debatten, og så er det velgerne som i valg til slutt bestemmer hvilken skolepolitikk som skal føres. 

Det siste Dagsnytt 18-innslaget med Malkenes, der han leste et dikt om forholdene i klassen sin, dreier seg om noe helt annet. Ytringsfriheten er nemlig ikke ubegrenset for noen av oss. Lærere, leger og advokater må for eksempel forholde seg til at de har taushetsplikt om visse forhold, og at de ikke kan bryte personvernet. Lærere, leger og advokater kan derfor ikke si hva de vil om elevene, pasientene og klientene sine, og det tror jeg at alle forstår.

Det andre spørsmålet som er reist, er om vi kan ta hensyn til at noen elever følte seg krenket av Malkenes’ utsagn. Dette er en interessant debatt som vi, av helt andre grunner, nå har hatt i mange år. Men jeg tror det er første gang jeg har hørt partiet Rødt, og delvis SV, resonnere så frimodig rundt “krenkelsestyranniet” som de gjør nå. Og her har de selvsagt helt rett: Ytringsfriheten kan ikke begrenses av at noen føler seg krenket eller påstår at de er krenket.

Her har imidlertid norsk skole et problem, siden Stortinget har vedtatt en “mobbelov” for å beskytte elevene som er så sterk at den i grunnen ikke tillater skolene å forholde seg passive til “kunnskap eller mistanke om at ein elev blir utsett for krenkjande ord eller handlingar”. Da “skal vedkommande snarast undersøkje saka…”

Man kan godt si at Stortinget her har gått for langt eller ikke har tenkt over konsekvensene av sitt eget vedtak. Det ser dessverre ut til at Stortinget fatter stadig flere vedtak der konsekvensene ikke er utredet godt nok. Men skolene kan ikke late som om loven ikke eksisterer. Derfor måtte skolen, etter min oppfatning, undersøke saken nærmere.

Ingen mente at ikke Malkenes kunne gå i Dagsnytt 18 og kritisere eller diskutere inntakssystemet i den videregående skolen i Oslo. Spørsmålet var utelukkende om han i denne saken brukte en form som støtte an mot elevenes personvern eller Opplæringslovens bestemmelser om elevenes psykososiale arbeidsmiljø og skolens lovbestemte plikt til å undersøke saken.

 

Dagfinn Nordbø forstår ikke hva jeg sier

Takk til Dagfinn Nordbø, som i VG i dag forsøker å lære meg hva Twitter er.

Det var interessant, men av liten verdi for de forholdene jeg har tatt opp.  Så la meg utype dem her:

Mitt inntrykk, etter at jeg har vært på Twitter siden 2009, er at tonen på Twitter gradvis har blitt mer negativ og polariserende, ja, tidvis direkte hard. Det er mange som er syrlige og usaklige, og som latterliggjør andre. Det er selvsagt også mange som oppfører seg ordentlig, er hyggelige, saklige og humoristiske, men balansen er tydelig forskjøvet.

Da jeg skrev om dette på bloggen min, fikk jeg mange reaksjoner. Jeg vet og ser at mange støtter meg, men det er også påfallende hvordan mange av reaksjonene bare bekrefter min observasjon. 

De seriøse som kritiserer meg, som for eksempel Dagfinn Nordbø, Klassekampens Mímir Kristjansson eller MDGs Eivind Trædal, fremhever blant annet at dette er noe jeg må tåle, og at jeg bare kritiserer bøllene på venstresiden og ikke bøllene på høyresiden. Sylvi Listhaug og Espen Teigen, for eksempel, har visst aldri fått kritikk av meg. Trædal mener tydeligvis også at min kritikk er av liten verdi, fordi det er noen som mottar verre meldinger enn jeg har gjort.

Dette er, etter min mening, tull. Jeg – og mine kolleger, for den sakens skyld – har gjentatte ganger fremført kritikk av dem som går over streken på høyresiden, inkludert Listhaug og Teigen. Men vi har forsøkt å gjøre det i en saklig tone, samtidig som vi har påpekt at også Listhaug har blitt utsatt for urimelig kritikk. Jeg er for øvrig selvsagt klar over at det er verre å få drapstrusler enn å bli kalt nazist. Jeg har opplevd begge deler selv.

Jeg fremfører heller ikke kritikken min fordi jeg ikke tåler de tilbakemeldingene jeg får. Det jeg er bekymret for, er særlig to ting.

For det første syns jeg samfunnsdebatten generelt er inne i en uheldig utvikling, noe jeg for øvrig skrev om i Aftenposten forleden. Dagfinn Nordbø sier det selv: «Twitter som medium speiler bare samfunnsdebatten». Ja, dessverre, vil jeg si. Samfunnsdebatten utvikler seg i mange land i en veldig hard, populistisk og polariserende retning. Det er kanskje «gøy» så lenge det bare påvirker debatten, men når det tipper over i uforsonlighet, hat og dyp mistillit, er det ikke like gøy. Vi er ikke der i Norge i dag, men jeg syns det er greit å rope varsku før det er for sent. 

Det andre jeg er bekymret for, er unge mennesker, og at debattklimaet skal bli for hardt for dem som gjerne vil engasjere seg for første gang og i starten av voksenlivet.

Jeg har, som Nordbø, inntil for få dager siden hatt et sterkt inntrykk av at høyresiden har vært verst på sosiale medier. I dag er jeg mer i tvil, og jeg skal forklare hvorfor.

Alle vet at det skrives mye uakseptabelt i medienes kommentarfelt og på de såkalte åpne profilene på Facebook, det vil si der man ikke behøver å bli akseptert som «venn», men bare kan «like» for eksempel en offentlig person. Alle mener nok også, med rette, tror jeg, at høyresiden der er verst. Derfor har det også vært mye diskutert at disse kommentarfeltene må redigeres, og at noen må følge med, slik at det verste blir fjernet – enten det er en redaktør eller Espen Teigen som gjør det. Det fungerer ikke alltid godt, men mange forsøker etter beste evne. 

En slik redaktørfunksjon finnes ikke på Twitter, og det er mye vanskeligere å oppdage hvor mye uakseptabelt som skrives der. Enhver kan scrolle seg gjennom Listhaugs eller avisenes kommentarfelt. Det er mye vanskeligere å scrolle seg igjennom de kommentarene noen får på Twitter. Men jeg tror jeg kan love én ting: Dersom alle de meldingene jeg har fått de siste dagene, hadde vært omgjort til et kommentarfelt på Facebook, ville det ikke sett så positivt ut. Og så vidt jeg kan se, er det venstresidens bøller som dominerer der.

Et tilleggsproblem med Twitter, i forhold til Facebook, er at mange opptrer anonymt, at mange opptrer med falske identiteter, at mange kanskje har flere identiteter, og at det er lett å sette i gang kampanjer eller falske kampanjer. Vi vet også at de som gjør det, ikke alltid har gode hensikter. Mange diskusjoner som startes på Twitter, er bevisste provokasjoner som aldri tar slutt.

Mine meninger om Twitter er ikke basert på forskning. Men jeg har lyttet til et par forskere, snakket med mange og gjort min egen lille undersøkelse blant en del unge politikere. Og svaret er faktisk ganske klart: Alle ser at det har vært en utvikling. Alle mener at den er til det verre, og at det kan være grunn for enhver til å tenke seg om. Mange av de som var ganske aktive på Twitter, har trukket seg tilbake, og de unge er veldig forsiktige. De sier at de ikke orker Twitter, at de har slettet kontoen sin, at de blir trakassert og kalt stygge ting. Men som en av mine unge bekjente også sier: «Det er synd, fordi Twitter på sitt beste er så bra at jeg unner alle å være en del av det.»

Jeg kunne ikke sagt det bedre selv.

Twitter er en unik kilde til informasjon, kunnskap og kommunikasjon.

Men det hadde vært veldig fint, hvis alle de som slenger om seg med negative utsagn og karakteristikker, tenkte seg litt om. En god øvelse kan være å tenke over om det de skriver er like kult, dersom det for eksempel hadde vært rettet mot en god venn, en bror eller søster, foreldre eller et barn.

Det er i hvert fall mulig å prøve – hvis man vil bevare en debattkultur som er til å leve med.

Politikernes “kjærlighetsgaranti”: Arbeiderpartiet har rett

I dag behandler Stortinget et forslag fra Arbeiderpartiet om å vedta en “kjærlighetsgaranti” for gamle mennesker som må bo på institusjon: De ønsker å sikre at “ektepar eller samboere som ønsker det, kan bo sammen også når de blir gamle og må flytte på institusjon, forutsatt at begge er avhengig av omsorgstjenester.”

Under behandlingen i Stortinget har et flertall bestående av Høyre, Venstre, Fremskrittspartiet og SV gått et langt skritt videre. De vil gi en slik “kjærlighetsgaranti” også til ektefeller og samboere som ikke er avhengig av omsorgstjenester, og de ber regjeringen “ta inn bestemmelser om samboergaranti, som er uavhengig av ektefelle eller samboers behov for omsorgstjenester, ved utarbeidelse av nasjonale kriterier for tildeling av langtidsopphold.”

Hvordan dette skal gjennomføres og hva konsekvensene blir, vet ingen, siden saken ikke er utredet. Vedtaket føyer seg dermed inn i rekken av flere vedtak som er fattet etter valget i høst om omfattende og dyre tiltak som ikke er skikkelig utredet. Det nye er at også regjeringspartiene nå har lagt ut på denne galeien. Det er oppsiktsvekkende. 

Behovet for å vite hvordan man skal gjennomføre nye lov- og regelbestemte tiltak, hva konsekvensene kan bli og hvor dyrt det kan bli, er større enn noen sinne. Både ifølge Stoltenberg-regjeringens perspektivmelding fra 2013 og Solberg-regjeringens melding fra 2017 fremkommer det med all mulig tydelighet at vi styrer mot et stort finansieringsgap på offentlige budsjetter, dersom ingenting gjøres. Dette skyldes at oljeinntektene gradvis får mindre betydning, at vi blir flere eldre, at vi arbeider mindre, og at produktivitetsveksten er for lav.

Regjeringen håper at vi skal greie å møte denne finansieringsutfordringen med å jobbe mer og bli mer produktive. Statsministeren pleier blant annet å fremheve at det holder å øke antall timeverk pr innbygger med 13 prosent. Men 13 prosent er ganske mye. Det blir bare åtte prosent, dersom for eksempel alle kvinner som arbeider deltid, og det er mange, begynner å jobbe heltid.

Det er derfor slett ikke sikkert at dette er nok til å dekke det fremtidige finansieringsgapet. Kanskje må regjeringen, eller en fremtidig regjering, også ty til mer drastiske tiltak, som å innføre flere og høyere egenandeler og kutte i enkelte velferdsordninger. Det vil sikkert være ulike meninger om hvorvidt også skattene bør økes, og når det eventuelt er lurt at det skjer, men alle er antagelig enige om at skatteøkninger alene ikke vil løse problemet.

Det aller enkleste tiltaket som kan gjennomføres, er ikke å binde seg til å gjennomføre nye kostnadskrevende reformer – eller å unngå å gjøre det før vi vet  hvordan vi skal betale for dem. Man kunne for eksempel tenke seg at det ble innført en “kjærlighetsgaranti” for alle mot at man valgte å gjøre mindre av noe annet. Det ville være å prioritere.

Men dette gjør ikke Stortinget i dag. Med de tre regjeringspartiene i førersetet fatter Stortinget tvert om et vedtak som gjør det enda vanskeligere å finansiere velferdsstaten i fremtiden, og som det kan bli svært vanskelig for kommunene å gjennomføre. Arbeiderpartiet fortjener ros for ikke å være med på vedtaket.

Alt i alt er det lite som tyder på at partiene på Stortinget fullt ut har tatt innover seg det de selv har skrevet i sine egne perspektivmeldinger eller behandlet i Stortinget. De mest pessimistiske, som for eksempel Dagens Næringslivs kommentator Bård Bjerkholt, skrev for en tid tilbake  at “mitt tips er at (olje)fondet tappes først, deretter forsøker man med skatteøkninger. Når det viser seg ikke å fungere, kommer til slutt kuttene.”

Alternativt kommer det en ny generasjon politikere som tør der andre tier, slik de ikke-sosialistiske ungdomspartiene viste at de turte denne uken, da de tok til orde for å kutte i sykelønnen for å kunne prioritere noen som trenger det mer.

Uansett bør partiene på Stortinget overveie å ta et større ansvar for helheten og slutte å fatte vedtak uten å utrede konsekvensene først.

 

Twitter er i ferd med å bli et ufordragelig sted

Jeg skrev min første Twittermelding i 2009. Siden har jeg stort sett hatt glede av Twitter.

Twitter gir en unik mulighet til å følge med på interessante mennesker, medier og organisasjoner; det de mener og skriver – og til å oppdage mennesker, medier og organisasjoner som man ikke visste om fra før. Det gir også en god mulighet til å formidle noe man har skrevet og ment selv – eller noe som andre har skrevet eller ment, som man gjerne vil anbefale til andre eller gjøre andre oppmerksom på. Det er også morsomt å følge enkelte humorister på Twitter.

Lenge syns jeg også det var morsomt å diskutere litt eller selv prøve å være litt morsom på Twitter. Og det var hyggelig å få og sende positive ffnor-hilsener på fredag.

Men denne hyggelige stemningen er det vanskelig å finne på Twitter nå.

Humor, spøk og ironi blir ikke forstått, eller det blir misforstått med vilje. Men verst er det, såvidt jeg kan bedømme, at hele tonen blant mange av dem som er aktive på Twitter, er blitt så ufordragelig og kald. Mange opptrer dessuten anonymt, samtidig som de i lite hyggelige ordelag omtaler mennesker som deltar med fullt navn.

Ofte hører vi om mennesker som er spesielt utsatt på sosiale medier, som f.eks. unge kvinner eller kjente kvinner som Trine Skei Grande eller Hadia Tajik. Det er ikke dette fenomenet jeg snakker om her. Jeg er ikke spesielt utsatt på noen måte – jeg bare registrerer at mennesker synes å diskutere og kommentere andre mennesker på en stadig mer vulgær og respektløs måte. Jeg har ikke grunnlag for å si at dette er en generell utvikling, men det ser ut som det er en utvikling på Twitter. 

For noen få uker siden bestemte jeg meg for å redusere aktiviteten min på Twitter og være enda mer forsiktig, fordi det ser ut til at den minste lille meningsytring kan provosere frem både syrlig og aggressiv respons. Men fortsatt twitrer jeg om innlegg jeg har skrevet, innlegg jeg vil anbefale og møter vi skal ha i Civita. Og siden jeg gjør det, kan jeg kanskje illustrere poenget mitt med et nylig eksempel:

I morgen skal Civita ha et frokostmøte der vi spør hvorfor innvandrere i Norge stemmer mer på venstresidens enn på høyresidens partier og hvorfor ikke flere innvandrere stemmer på borgerlige partier. I invitasjonen står det: “Innvandrere stemmer i mindre grad enn resten av befolkningen. De som stemmer, stemmer i stor grad på partier på venstresiden. Nær seks av 10 innvandrere med bakgrunn fra Afrika, Asia og Latin-Amerika stemmer for eksempel på Arbeiderpartiet. Hvorfor stemmer innvandrere i Norge som de gjør? Hvorfor stemmer ikke flere innvandrere på borgerlige partier?”

Panelet består av valgforsker og leder for valgforskningsprogrammet ved Institutt for samfunnsforskning, Johannes  Bergh, leder av Høyres mangfoldsutvalg, Mahmoud Farahmand og stortingsrepresentant for Venstre Tina Shagufta Kornmo. 

Utpå dagen i går tvitret jeg en link til dette møtet med den litt tabloide tittelen “Hvorfor er så mange innvandrere venstrevridde?”

Jeg har nesten 70.000 følgere, og la oss se litt på hva dette utløste på Twitter:

“Det er jo litt søtt når @kristinclemet seier “Vi vil jo ikke ha dere her og hvorfor stemmer dere ikke på oss?”, egentlig”

“Trenger dere et seminar for å diskutere dette? Herregud, hva dere bruker penger på.”

“Fordi mange av oss har opplevd ekte helvete og lært hva raushet og medmenneskelighet virkelig betyr. Høyresiden er operert for de egenskapene.” (I skrivende stund nærmere 90 likes, 11 retweets)

“Med kun høyrevridde #blåruss i panelet? #utentroverdighet”

“Er vel fordi de er fattige, gjerrige og misunnelige på de som har mest det da eller? Som vanlig?” 

“Mer enn 90 % av alle nordmenn jeg kjenner som har innvandrerbakgrunn oppfatter den norske høyresiden enten som smårasistiske eller at de snakker om dem på en nedlatende måte. Jeg antar dette er grunnen” (Over 160 likes, 8 retweets)

“Hvorfor stemmer ikke innvandrere på de som vil dem pokker i vold? Vanskelig å si Kristin”

“Om du lurer på hvor Civita hører hjemme, så kan du jo smake litt på ordet “venstrevridde”. Jupp. Ute i naziland.”

“Ja nei det er vel fort fordi dere ville foretrukket å la dem dø, men” (Over 100 likes, 2 retweets)

Jeg syns særlig vi kan dvele litt ved den siste meldingen, der det altså skrives at grunnen til at mange innvandrere stemmer mer på venstresidens enn på høyresidens partier, er at høyresidens partier foretrekker at innvandrerne dør.

Dette er et tilfeldig eksempel på hva som foregår på Twitter. Det er innimellom en så kynisk tone der at man rett og slett blir forbauset. Her råder tydeligvis den logikken jeg skrev om i en kronikk i Aftenposten forleden: Det ikke er så viktig hva som blir sagt, men hvem som sier det

Også på Facebook er det mye som forbauser. Men  mediene er forskjellige. På Facebook stiller mange krav til at man følger med og redigerer bort kommentarer som er over streken. Det er også lett for hvem som helst å studere og eventuelt kritisere det som skrives i et bestemt kommentarfelt.

De samme mulighetene finnes ikke lett på Twitter. Der er det heller ikke så lett for andre å se hva slags kommentarer denne Twitter-meldingen fra meg avstedkommer. Hadde de vært listet opp i et kommentarfelt på Facebook, hadde det antagelig sett minst like ille ut som enkelte av de innvandringskritiske kommentarfeltene som ofte diskuteres.

Jeg vil fortsette å være på Twitter. Grunnen er at det også er mange på Twitter som er der, fordi de er interessert i artikler, notater og møter som blant andre  Civita publiserer  – og fordi det er et sted å hente informasjon, selv om man ikke deltar i diskusjon. 

Men jeg vil nok bli mindre aktiv på Twitter, slik jeg  syns jeg har lagt merke til at mange andre også har blitt. Diskusjonene på Twitter er ofte så fulle av syrligheter og hatske utfall at man ikke kan bruke tid på det. 

Det er synd, men sant.

I hvert fall ifølge min “svogerforskning”. 

Diskusjonen med Rødt – et déjà vu

Forleden skrev jeg en blogg, der jeg appellerte til bl.a. mediene om å ta Rødt mer på alvor. 

Jeg har ikke fått svar fra noen i mediene, og det er kanskje ikke så overraskende. Men jeg fikk et svar fra lederen i Rødt, Bjørnar Moxnes, som, innpakket i klassisk folk/elite-retorikk, kritiserer meg for ikke å følge med på den fornyelsen som har skjedd i Rødt. Etterpå var tilhengerne til Rødt og Moxnes veldig ivrige på blant annet Twitter, der de mente at Moxnes satte skapet på plass, at jeg nærmest drev med desinformasjon, og at jeg ikke hadde lest programmet ordentlig og derfor så spøkelser ved høylys dag.

I dag har jeg svart Moxnes litt grundigere om Rødts program, og det er ikke lenger fullt så mange som deltar i diskusjonen på Twitter. Jeg vet ikke hvorfor, men det kan kanskje ha sammenheng med at det fremkommer at jeg har lest Rødts prinsipprogram, og at det faktisk inneholder mange synspunkter og formuleringer som det er all grunn til å stille spørsmål om. Og det sentrale spørsmålet må jo være om Rødt og Bjørnar Moxnes mener det som står der og om de kan forklare hva det betyr, og hvordan det skal gjennomføres og virke i praksis.

Diskusjonen minner meg om en diskusjon jeg hadde med SV for cirka 27 år siden – i 1991. Da var SV det mest radikale partiet på Stortinget, og partiet hadde et prinsipprogram med mange av de samme meningene som Rødt har i dag. SV ville innføre planøkonomi, videreføre og videreutvikle marxismen, avskaffe privat eiendomsrett og sørge for absolutt økonomisk likhet. Men i motsetning til dagens Rødt innrømmet SV den gangen at de hadde et “program fra fortiden”, og SVs daværende leder Erik Solheim forkastet igrunnen store deler av programmet på direkten. Solheim greide simpelthen ikke å forsvare mye av det som sto i programmet. Et par av avisoppslagene fra den gangen er limt inn nedenfor.

Nå er det selvsagt ikke slik at en partileder, helt på egen hånd, kan oppheve et program. Det kan bare partienes landsmøter gjøre. Men dette ble i alle fall starten på en gradvis endring av SVs prinsipper og verdigrunnlag. Men som min kollega Bård Larsen har skrevet om, slet SV med autoritært tankegods helt frem til 2011. Det tok altså 20 år fra Erik Solheim forkastet de autoritære ideene til partiet gjorde det.

Det blir spennende å se om mediene nå vil ta Rødt og partiets prinsipprogram mer alvorlig. Det skal også bli interessant å se om Kristelig Folkeparti, som i flere saker nå har samarbeidet med Rødt, tar dette prinsipprogrammet like alvorlig som de har tatt det “menneskesynet” de mener at enkelte i Frp har. Og det skal bli veldig spennende å se om Rødt er en helt uproblematisk samarbeidspartner for Arbeiderpartiet. Da det på en meningsmåling forleden igjen var rødgrønt flertall, ble Rødt regnet med nærmest som en selvfølge.

Men aller mest spennende blir det kanskje å se om det også for Rødt vil ta 20 år før det autoritære tankegodset er forkastet for godt.

 

 

 

På tide å ta Rødt alvorlig

Jeg har noen ganger skrevet om hvor tankevekkende det er at partiet Rødt nesten ikke får noen kritiske spørsmål om sitt samfunnssyn, om hvordan partiets program skal gjennomføres, og om hvordan Rødts idealsamfunn egentlig ser ut.

Norske journalister og politikere har i mange år vært ekstremt opptatt av hvilket samfunns- og menneskesyn Fremskrittspartiet har. Men de færreste spør hvilket samfunns- og menneskesyn Rødt egentlig har.

Sannheten er at dette er noe vi lett kan lese oss til, siden alle partier vedtar prinsipprogram og/eller arbeidsprogram. Og for å si det veldig kort: Fremskrittspartiet fremstår som et temmelig ordinært parti, godt plantet i det liberale demokratiet – men selvsagt med standpunkter om skole, skatt, innvandring og samferdsel som man kan være enig eller uenig i.

SV står nok lenger fra sentrum enn Fremskrittspartiet gjør. Men SV har tatt et oppgjør med sine erkesosialistiske røtter og flyttet partiet inn i det liberale demokratiet. SV kan i i dag i hovedsak anses som et litt mer radikalt sosialdemokratisk parti enn Arbeiderpartiet er.

Rødt, derimot, henger fortsatt fast i en helt annen samfunnsmodell, som i beste fall må kunne karakteriseres som illiberal. Rødt ønsker seg en helt “ny verden” og mener at det haster å “bli kvitt kapitalismen”. Det skal et “opprør” til for å føre menneskene ut av kapitalismen og inn i det nye samfunnet, som er sosialismen, der privat eie av produksjonsmidlene er avskaffet, de store linjene i produksjonen styres etter “planer”, og der markedet bare kan få virke på mindre prioriterte områder. De store beslutningene skal tas “i fellesskap”, og samfunnet skal styres av “de mange” på en måte som er annerledes enn i dag. Partiets mål er det klasseløse samfunn og “kommunisme”.

Selv om man legger godviljen til, er det ikke lett å forstå hva Rødt vil – eller hvordan partiets idealsamfunn skal fungere. Det er for eksempel umulig å forstå hvordan dette samfunnet skal bli mer demokratisk, hvem som får være med å bestemme og hvem som ikke får være med, hvordan beslutninger skal fattes, hvordan det skal greie å dekke borgernes og forbrukernes behov eller om det overhodet finnes noe som beskytter mindretallet mot overgrep fra flertallet. Det er uansett mange som ikke bør føle seg trygge, for selv Arbeiderpartiet og SV fremstilles som fienden; som noen som arbeider for å få kapitalismen til å bestå, og som brukes til å undertrykke arbeiderklassen og holde den i ro. Som et lite apropos til Facebook-oppdateringen som utløste Listhaug-saken, kan det dessuten være interessant å merke seg at Rødts prinsipprogram er gjennomsyret av merkelige påstander om hva “makthaverne”, fienden eller de (vi?) som ikke defineres som arbeiderklassen, står for.

Programmet virker autoritært, virkelighetsfjernt og absurd. Det kan virke latterlig og urealistisk, men ut fra det vi vet om kommunismens historie, er det selvsagt også farlig, dersom noen skulle finne på å forsøke å gjennomføre programmet. Rødt er en sammenslutning av  Arbeidernes Kommunistparti (AKP) og Rød Valgallianse (RV) i 2007. Derfor er Rødt i utgangspunktet mer radikalt enn det daværende RV, som hadde som uttalt mål å være uavhengig av AKP. Betydelige deler av dagens Rødt har bakgrunn i AKP.

Så spørsmålet er: Hvorfor er det ingen som tar dette alvorlig? Hvorfor inviterer en hvilken som helst NRK-journalist Bjørnar Moxnes til studio og snakker med ham som om han bare er en litt radikal sosialdemokrat når han i virkeligheten har et autoritært samfunnssyn?

Det er ikke første gang jeg har undret meg over dette, og jeg har også skrevet om det før. Men når jeg har beklaget meg, har jeg også fått et ganske godt svar fra enkelte journalister: Grunnen til at de ikke har brydd seg med Rødt, er at det ikke er noe å bry seg med. Rødt har ikke hatt makt og har derfor ikke spilt noen rolle av betydning. At partiet har vært viktig i Oslo, blant annet ved å samarbeide tett med Arbeiderpartiet og byrådet, har ikke vært nok.

Den situasjonen er nå i rask endring. Rødt er representert på Stortinget og har allerede hatt stor innflytelse på flere av de vedtak som er fattet i parlamentet. Det mest spektakulære er selvsagt mistillitsforslaget mot Sylvi Listhaug, som til slutt førte til at hun selv valgte å gå. Også på meningsmålingene gjør Rødt det nå godt.

Hadde Rødt vært et ytterliggående høyreparti, som for eksempel sto for en autoritær form for nasjonalisme, tror jeg ikke journalistene og kommentatorene hadde forholdt seg i ro, og det skulle da også bare mangle. At Viktor Orban i Ungarn, med sitt illiberale og autoritære program, i dag kan bli gjenvalgt, vekker berettiget oppmerksomhet og debatt. Ideer kan være farlige, og vi lever i en tid der autoritære ideer, som vi trodde var døde eller sovende, våkner til live igjen.

Men nettopp fordi vi må være på vakt mot alle autoritære og totalitære ideer, må vi også ta Rødts program på alvor. At det kan være vanskelig å forstå hva Rødt egentlig mener med sitt program, er ingen unnskyldning for ikke å gjøre det. Bjørnar Moxnes er en dyktig politiker og bør greie å forklare oss hva som står der. Og det bør han gjøre uten å få lov til å bortforklare det som står der.