NRK Debatten i går var en selsom opplevelse. Den var både svært ubalansert og lite kunnskapsbasert, og den kunne fortjene både en omfattende faktasjekk og flere kommentarer. Her er en kommentar til ett av temaene som ble tatt opp – nemlig læreres ytringsfrihet.
Saken er aktualisert etter at Simon Malkenes, som er lærer ved Ulsrud videregående skole, leste opp et dikt på Dagsnytt 18, der han illustrerte hvordan en av hans skoletimer kan være. Formålet var å få en debatt om inntakssystemet i den videregående skolen. Den videregående skolen i Oslo har det som mange kaller “fritt skolevalg”, dvs. karakterbasert opptak, som igjen betyr at elevene kan søke seg til den skolen de vil. Hvis en skole har flere søkere enn plasser, vil de elevene som har best karakterer, komme inn – hvilket betyr at ikke alle får oppfylt skoleønsket sitt. Ni av 10 elever kommer likevel inn på den skolen de har søkt på, men det kan tenkes at ikke alle søker på den skolen de ønsker seg mest, fordi de allerede i utgangspunktet vet eller antar at de ikke kommer inn.
Det er folkevalgte politikere i kommuner og fylker som, med noen unntak, bestemmer hva slags inntakssystem kommunene (grunnskolen) og fylkene (videregående) skal ha. Unntakene dreier seg om noen begrensninger som er fastsatt av staten, og som kommuner og fylker ikke kan overprøve. Alle elever i grunnskolen har for eksempel rett til å gå på nærskolen sin – et helt vesentlig unntak som ikke ble nevnt på Debatten i går.
Etter at Malkenes deltok i Dagsnytt 18, fremkom det, slik det også gjorde på NRK Debatten i går, at enkelte elever ved skolen følte seg gjenkjent og krenket av Malkenes’ dikt, noe de tok opp både i et leserinnlegg i Aftenposten og direkte med skolen. Dette førte til at skolen bestemte seg for å undersøke saken nærmere. Resultatet av undersøkelsen ble at det ikke ble opprettet noen personalsak mot Malkenes.
Dette forløpet har fått mange til å hevde at lærere ikke har ytringsfrihet på lik linje med alle andre i vårt samfunn. Det er jeg uenig i, og jeg skal forklare hvorfor.
Det er mange lærere som hver eneste dag deltar i den skolepolitiske debatten, blant annet om inntakssystemet i videregående skole. I alle politiske partier, for eksempel, er det medlemmer og tillitsvalgte som også er lærere, og som deltar i debatter om skolepolitikk. Det fins neppe et eneste landsmøte uten at flere lærere er på talerstolen og sier hva de mener om norsk skolepolitikk. Mange lærere sitter også i kommunestyrer og fylkesting, og de engasjerer seg gjennom fagforeningene sine. Jeg har aldri hørt at noen har ment at dette er galt, eller at det bør legges begrensninger på slik politisk virksomhet eller den ytringsfriheten disse lærerne dermed praktiserer.
Jeg vet ikke om Malkenes er aktiv i noe politisk parti, men også han har, til de grader, brukt ytringsfriheten sin til å si hva han er kritisk til i norsk skole. Han har i en årrekke skrevet artikler og bøker, deltatt i radio og TV, vært aktiv på sosiale medier og ganske sikkert også holdt mange foredrag. Han har møtt både sine administrative og politiske ledere til debatt, også i NRK Debatten tidligere, da Anniken Hauglie fra Høyre var skolebyråd. Jeg kan ikke erindre at noen har ment at dette var illegitimt, eller at Malkenes ikke burde ha friheten til å delta i slike debatter.
Men Malkenes må, som alle andre som deltar i samfunnsdebatten, finne seg i å bli møtt med motargumenter. Og ingen kan garantere at det å delta i en offentlig debatt ikke også er forbundet med et visst ubehag, blant annet fordi man kan få negative reaksjoner fra andre. Men det gjelder alle som deltar i offentlig debatt og ikke Malkenes eller lærere spesielt. Spørsmålet er om deres foresatte forsøker å nekte dem å ytre seg – ikke om for eksempel kolleger, elever eller foreldre reagerer negativt, for slike ting opplever alle som ytrer seg mye offentlig.
En av grunnene til at Malkenes tidvis har møtt sterk meningsmotstand, er at han har påstått at det foregår mye juks og fanteri i Osloskolen, som ikke kommer for en dag, blant annet fordi lærere ikke tør å snakke. Når man kommer med så alvorlige og for mange provoserende påstander, må man regne med at noen spør om dokumentasjon – eller at påstandene blir møtt med dokumentasjon som viser noe annet. Selv har jeg aldri registrert at Malkenes eller andre som påstår lignende ting, har lagt frem noen dokumentasjon. Jeg har for øvrig kommentert debatten om påstått juks flere ganger, blant annet her.
En annen gjenganger i kritikken fra Malkenes og hans meningsfeller, er det påståtte “testhysteriet” i Osloskolen. Mange snakker om dette uten å ane hva de snakker om. Men også dette “hysteriet” er politisk bestemt: Det er Stortinget som har bestemt at vi skal ha et antall nasjonale prøver og kartleggingsprøver i løpet av skoletiden, og i tillegg kan kommunene bestemme om de vil ha noen kommunale prøver. Osloskolen har noen ekstra prøver (Osloprøver) for å dekke de hullene de nasjonale prøvene og kartleggingsprøvene ikke dekker, og en oversikt over samtlige prøver finnes her. Men på dette området har kritikerne allerede blitt hørt av det rødgrønne byrådet, som ifølge dem selv, ville “ha slutt på puggeskolen og testregimet” som vi visstnok hadde under det forrige byrådet. Hva består så dette oppgjøret med “puggeskolen og testregimet” i? Jo, hold dere fast: Av til sammen fem Osloprøver, som gjennomføres i løpet av 10 år, er tre (i lesing og digitale ferdigheter) blitt frivillige, dvs. at det er rektor som bestemmer om de skal gjennomføres.
Ifølge det rødgrønne byrådet var denne endringen i “testregimet” i Osloskolen er svar på “foreldreopprøret” (i bestemt form éntall) i Osloskolen. Dette “foreldreopprøret” eksisterer fortsatt på Facebook og har ca. 4000 likes.
Sagt med andre ord: Simon Malkenes har deltatt i skoledebatten med liv og lyst i svært mange år. Ingen har nektet han å gjøre det. At han ikke har fått gjennomslag i alt han står for, kan ikke klandres noen andre. Han kan, som alle andre borgere, delta i den skolepolitiske debatten, og så er det velgerne som i valg til slutt bestemmer hvilken skolepolitikk som skal føres.
Det siste Dagsnytt 18-innslaget med Malkenes, der han leste et dikt om forholdene i klassen sin, dreier seg om noe helt annet. Ytringsfriheten er nemlig ikke ubegrenset for noen av oss. Lærere, leger og advokater må for eksempel forholde seg til at de har taushetsplikt om visse forhold, og at de ikke kan bryte personvernet. Lærere, leger og advokater kan derfor ikke si hva de vil om elevene, pasientene og klientene sine, og det tror jeg at alle forstår.
Det andre spørsmålet som er reist, er om vi kan ta hensyn til at noen elever følte seg krenket av Malkenes’ utsagn. Dette er en interessant debatt som vi, av helt andre grunner, nå har hatt i mange år. Men jeg tror det er første gang jeg har hørt partiet Rødt, og delvis SV, resonnere så frimodig rundt “krenkelsestyranniet” som de gjør nå. Og her har de selvsagt helt rett: Ytringsfriheten kan ikke begrenses av at noen føler seg krenket eller påstår at de er krenket.
Her har imidlertid norsk skole et problem, siden Stortinget har vedtatt en “mobbelov” for å beskytte elevene som er så sterk at den i grunnen ikke tillater skolene å forholde seg passive til “kunnskap eller mistanke om at ein elev blir utsett for krenkjande ord eller handlingar”. Da “skal vedkommande snarast undersøkje saka…”
Man kan godt si at Stortinget her har gått for langt eller ikke har tenkt over konsekvensene av sitt eget vedtak. Det ser dessverre ut til at Stortinget fatter stadig flere vedtak der konsekvensene ikke er utredet godt nok. Men skolene kan ikke late som om loven ikke eksisterer. Derfor måtte skolen, etter min oppfatning, undersøke saken nærmere.
Ingen mente at ikke Malkenes kunne gå i Dagsnytt 18 og kritisere eller diskutere inntakssystemet i den videregående skolen i Oslo. Spørsmålet var utelukkende om han i denne saken brukte en form som støtte an mot elevenes personvern eller Opplæringslovens bestemmelser om elevenes psykososiale arbeidsmiljø og skolens lovbestemte plikt til å undersøke saken.