Dagsavisen omskriver skolehistorien

I dag skrev jeg et lite innlegg til Dagsavisen. Men siden avisen ikke har plass til å trykke det, kommer innlegget her som en liten blogg i stedet:

Fagfornyelsen, som regjeringen nylig har lansert, bygger videre på reformen Kunnskapsløftet som kom i 2006. Den ble, som Dagsavisen skriver 19.11., utviklet og vedtatt da jeg var utdanningsminister.

Det ville være merkelig om det ikke var behov for justeringer etter nesten 15 år med de samme læreplanene. De kan bli bedre ved at det innføres færre kompetansemål, og de kan bli mer tilpasset vår tid. Som kunnskapsministeren selv har påpekt: Hverken Facebook eller smart-telefoner fantes da Kunnskapsløftet ble innført. Jeg mener derfor at deler av den fornyelsen som nå skal skje, er fornuftig.

Dagsavisens fremstilling av historien mener jeg er direkte feil.

Avisen mener at Kunnskapsløftet var starten på en betent og svært politisert periode, og at det gjorde skolen til et «ideologisk slagfelt». Avisen viser i den forbindelse til det såkalte kvalitetsutvalget som ble ledet av tidligere statssekretær for Arbeiderpartiet og senere skoledirektør i Oslo, Astrid Søgnen.

Men her er det åpenbart mye som er glemt. Skolen og den skolepolitiske debatten har i lange perioder vært sterkt politisert. For å sitere fra et essay av professor Kaare Skagen:

Det var en «bølge av skolekritikk i 70- og 80-årene rettet mot den akademiske læringstradisjonen og særlig gymnasene. Reiulf Steen støttet (Einar) Førde i kampen for å avvikle karaktersystemet. Eva Nordland ville ha mer satsning på «sosiale ferdigheter» og regnet med at det kunne føre til «noe mindre innsats på det teoretiske […] felt». I 1984 gikk Kirsti Grøndahl fra Arbeiderpartiet sterkt ut mot det hun kalte «tvangstrøyen i skolen», nemlig «sterke faggrenser, sentralgitt kjernestoff, skriftlig eksamen basert på kjernestoffet, kompetansegivende valgfag og målrelaterte karakterer. (…)  Når skolepolitiske talspersoner fra Arbeiderpartiet og Norsk Lærerlag tok ordet i 1980-årene, var det i realiteten én og samme stemme som hørtes: venstresidens stemme fra den politiske og profesjonelle eliten i fagforeningen.

Sosialpedagogikken var ikke utgangspunktet for fagpersonen Gudmund Hernes da han tok kontroll over skolepolitikken i 90-årene, men da tok SV over rollen som megafon for korstoget mot den klassiske skolen og alt dens vesen.»

På 1990-tallet var det stor strid om sider ved Reform 94 og Reform 97, og de to skolepartiene SV og Høyre var nesten kontinuerlig i klinsj med hverandre. Noen karikerte dem til å være for henholdsvis «fotformskolen» og «puggeskolen».

Også på begynnelsen av 2000-tallet var uenigheten stor, blant annet da den første PISA-undersøkelsen kom.

Men utover på 2000-tallet ble det gradvis godt dokumentert at norsk skole ikke var så god som vi hadde trodd og håpet, og det ble etter hvert bred enighet om at noe måtte gjøres.

Da stortingsmeldingen om Kunnskapsløftet ble lagt frem våren 2004, fikk den meget positiv mottakelse, både av lærerorganisasjonene og i mediene. Så vidt jeg husker, skrev også Dagsavisen rosende ord om meldingen.

Selv om det var en mindretallsregjering som la frem meldingen, fikk den bred oppslutning i Stortinget. Og selv om SV før valget i 2005 truet med å ville skrote reformen, gikk det ikke slik. Mine tre etterfølgere, som alle var fra SV, kom til at SV hadde tatt feil, og at reformen skulle gjennomføres.

Kvalitetsutvalget, ledet av Astrid Søgnen, var bare ett av mange innspill som kom i arbeidet med reformen. Det er derfor urimelig å etterlate inntrykk av at Søgnen, fordi hun senere, av noen, har vært betraktet som en omstridt skoledirektør i Oslo, bidro til å gjøre norsk skole til et «ideologisk slagfelt». Medlemmene i utvalget var stort sett enige om forslagene de fremmet og i hvilken retning norsk skole burde gå. En av dem som var enig med Søgnen i nesten alt, var Arbeiderpartiets tidligere skolepolitiske talsperson, Anniken Huitfeldt.

I dag oppnår norske elever bedre resultater på svært mange områder: De leser bedre, de har bedre matematikkferdigheter, de opplever å ha et bedre læringsmiljø, og de gjennomfører i større grad videregående opplæring. Det skyldes en formidabel innsats fra alle som arbeider i og virker for norsk skole. Men forhåpentligvis har de også hatt hjelp av den reformen som kom i 2006.

Det er ikke bra, hvis skolen er en ideologisk slagmark.

Men man må ikke forveksle tidvise ordkriger i Dagsavisens spalter med det som skjer ute på landets over 3000 skoler.

Politisk uenighet om skolepolitikken er dessuten også sunt i et demokrati og for utviklingen av skolen.

 

Slendrian om skole i Dagbladet

I Dagbladet i går skrev avisens kommentator Inger Merete Hobbelstad om Kunnskapsdepartementet som klageinstans for friskolene i Norge. Å diskutere hvilken institusjon som bør være klageinstans, om skjønnsrommet er for stort og hvordan det utøves av klageinstansens jurister, er selvsagt greit. Departementet er vant til å bli mistenkt og få kritikk, både fordi skjønnsrommet i loven har vært for stort (som for eksempel da Trond Giske og Jon Lilletun var utdanningsministre) og for at det har vært for lite (som for eksempel da jeg var minister).

Men Hobbelstad gjør seg raskt ferdig med denne siden av saken og resonnerer videre. Og da går det galt, slik det så ofte gjør når Dagbladet og enkelte andre medier skriver om private skoler.

Hobbelstad synes ikke å vite hva som er forskjellen på private skoler og friskoler og kommer derfor med flere påstander uten rot i virkeligheten: «Private aktører kommer inn og plukker opp de ressurssterke elevene…». Hun mener at det norske systemet har hatt «et romslig syn på alternative læremåter», siden vi har tillatt steinerskoler og montessoriskoler. Problemet er, ifølge Hobbelstad, at vi fra andre deler av verden, som for eksempel Chile, Storbritannia og USA, kan se hvordan det går, hvis vi tillater flere private aktører: Derfra «kommer historier om foreldre som må begynne å spare til barnets skolegang» i det de blir gravide, og «om de som ikke har penger eller karakterer til å slippe inn på de mest populære skolene», må nøye seg med «et redusert tilbud fra det offentlige, der de møter de andre som aldri kom seg noe annet sted». Deretter skriver hun noe om Sverige, mens hun avslutter med en forsikring om at Norge tross alt ikke er som Chile, USA eller Sverige.

Det er kanskje forståelig at mange, uten egen erfaring, ikke vet forskjellen på en privatskole og en friskole. Men en journalist bør vite bedre.

En privatskole, som vi har ytterst få av i Norge, trenger knapt nok noen godkjenning av norsk myndigheter, og den får ingen offentlig støtte. Den kan ta inn de elevene den vil, ta de skolepengene den vil og ta ut de utbyttene den vil. En slik skole, som det naturlig nok er svært dyrt å gå på, vil helt klart virke segregerende. Og blir det mange av dem, vil vi ikke lenger kunne rose oss av at det er like skolemuligheter for alle i Norge. Men slike skoler kan ikke forbys.

En frittstående skole (friskole) er også eid av andre enn kommunen eller fylket, men den er i all hovedsak finansiert av det offentlige. Og med offentlig finansiering følger en lang rekke krav: Skolene kan ikke ta inn de elevene den vil, men må ta dem inn i den rekkefølgen de melder seg. Blir det oversøkning, må inntakskriteriene være saklige og godkjent av myndighetene. Skolene kan bare ta meget begrenset med skolepenger, og eierne kan ikke ta ut utbytte.

Det finnes ingen dokumentasjon som tilsier at elevene på friskoler kommer fra rikere eller «hvitere» hjem enn elever i den offentlige skolen. Det er nok svært mange eksempler på det motsatte; at elever som ikke finner seg tilpass i den offentlige skolen, kan finne seg bedre til rette i en frittstående skole. Og karakterer, som Hobbelstad nevner, er selvsagt bare et saklig inntakskriterium i videregående, slik det også er i den offentlige skolen.

Norge har absolutt ikke vært spesielt sjenerøs når det gjelder å slippe til offentlig finansierte alternativer til den offentlige skolen. Vi ligger godt over OECD-snittet når det gjelder andelen elever i offentlige skoler, godt under snittet når det gjelder friskoler og, heldigvis, langt under snittet også når det gjelder privatskoler.

Det er vanskelig å se hvilken felles relevans USA, UK, Chile og Sverige har for å bedømme hvor galt det kan gå i Norge, dersom Jan Tore Sanner ikke strammer inn klagebehandlingen for friskoler i det norske Kunnskapsdepartementet.

UK og USA har en mindre andel elever i offentlige skoler enn Norge har, men ligger likevel over 90 prosent. De har praktisk talt ingen elever i friskoler, men ligger godt over snittet når det gjelder private skoler. Fra UK kjenner vi også til det nokså særegne fenomenet med private kostskoler. Både i USA og UK er det mange politikere, særlig på venstresiden, som har beklaget at de tidligere i for stor grad har strammet inn muligheten for å etablere offentlig finansierte privatskoler, altså det vi kaller friskoler, fordi det har ført til at flere elever går på rene private skoler.

Sverige har omtrent like mange elever i offentlige skoler som UK og USA har, men har motsatt profil når det gjelder friskoler og private skoler. I Sverige går ganske mange i friskoler, men, som i Norge, er det praktisk talt ingen som går i private skoler.

Chile har langt færre elever i offentlige skoler og svært mange elever i friskoler (men ikke like mange som for eksempel Nederland og Irland), og omtrent like mange som UK i private skoler.

Tallene jeg har funnet, er noen år gamle, men dette er tall som endrer seg lite og svært langsomt. Skolemønsteret er som regel svært stabilt. En grunn til at det kan være vanskelig å finne tall, er at mange land mener at forskjellen mellom offentlige skoler og offentlig finansierte private skoler (altså friskoler), er så liten at begge skoleslag betraktes som offentlige.

Sammenligninger mellom land er for øvrig vanskelig også av andre grunner: Styringssystemet som rammer inn de ulike skoleslagene, som for eksempel friskolene, er svært forskjellige – også mellom så like land Norge, Danmark og Sverige.

Så moralen er: Man kan ikke skrive om private skoler uten å skille mellom offentlig finansierte og regulerte private skoler – og private skoler som hverken er offentlig finansiert eller regulert. Og man kan slett ikke påstå at de norske friskolene skaper skiller etter sosioøkonomiske kriterier. En friskoleplass koster mindre enn en barnehageplass koster, og det fins ingen dokumentasjon som tyder på at foreldre velger friskoler for sine barn fordi de vil at de skal gå på spesielt gode skoler, mens de andre «må nøye seg med et redusert tilbud fra det offentlige». Det vi vet, er at foreldres motivasjon ofte er at de ønsker en skole med en mer mangfoldig elevgruppe enn de får på den offentlige nærskolen. Det er også godt dokumentert at friskolene gjennomgående har dårligere økonomi enn de offentlige skolene.

Hobbelstad skriver ingenting om hvorvidt elevene lærer mer eller trives bedre i ett skoleslag fremfor et annet – noe man kanskje skulle tro var det aller viktigste når man skal bedømme om et gitt skolemønster er bra eller ikke. Hun ser bare ut til å anta at private skoler i en eller annen forstand er å foretrekke for de ressurssterke.

Det er, til slutt, interessant å se at Hobbelstad er bekymret for at foreldre kan komme til å se de private skolene som eneste alternativ. Jeg deler hennes bekymring, men skjønner ikke helt hvorfor ikke bekymringen også går den andre veien? Bare å ha ett tilbud er ikke uten videre greit – men i et land med veldig spredt bosetting mener vel antagelig mange at det er bedre med ett skoletilbud enn ingen tilbud.

Hobbelstad skriver for øvrig feilaktig at den nåværende loven ble vedtatt i 2007, men det stemmer ikke. Sist loven ble endret av Stortinget, var i 2015.

 

Skal regjeringen vinne valget i 2021, trenger den venner

Kan Høyre, Venstre, Frp og KrF vinne valget i 2021?

Normalt skulle det være umulig.

Allerede i 2017 var det egentlig “mot normalt” at de borgerlige partiene vant valget. Det vanlige i Europa er at regjeringer taper valg. Ifølge valgforskningen fra 2017 brøt gjenvalget av Solberg-regjeringen med et mønster i europeisk politikk, der regjeringspartier lider store velgertap og mister regjeringsansvaret.

Hadde 2019-valget vært stortingsvalg, ville de fire regjeringspartiene tapt stort. Slik meningsmålingene ser ut i dag, ville de rødgrønne partiene slått knock-out på de fire regjeringspartiene.

Likevel vet vi at Erna Solberg og de fire regjeringspartiene ikke har gitt opp kampen. Skulle de lykkes, vil det være historisk og sensasjonelt. Og de vil nok ikke bare være avhengige av å være dyktige selv – de trenger også en god porsjon flaks.

Så hva skal til for at det umulige blir mulig?

Det vil være ganske mye.

For det første:

Regjeringspartiene og regjeringen må forsøke å formidle hva som er deres felles mål og mening med å sitte i regjering og lede landet. Det er selvsagt ikke lett å tegne en himmel over så enormt mye politikk som en norsk regjering driver med. Men samtidig må det være noe som driver de fire partiene, og som peker i en litt annen retning eller gir andre assosiasjoner enn en rødgrønn regjering ville gjort. Får vi litt mer frihet med en borgerlig regjering? Står de sosialliberale verdiene litt sterkere? Blir privat sektor og et fritt sivilsamfunn litt høyere prioritert? Får vi en mer effektiv offentlig sektor eller et mer bærekraftig velferdssamfunn? Får vi en tryggere tilknytning til Europa? Hvis det er umulig, i noen få setninger, å svare på hva som er forskjellen på en blågrønn og en rødgrønn regjering, så har kanskje regjeringen et problem?

For det andre:

Regjeringspartiene, og dermed regjeringen, må greie å fremstå som ett lag. Alt som fremstår som eller blir fremstilt som krangling, bryter ned entusiasmen for regjeringen og skygger for viktige politiske saker og debatter. Det betyr ikke at det ikke er mulig for regjeringspartiene å ha ulike meninger og diskutere med hverandre – det er måten de gjør det på, som avgjør hvilket inntrykk folk sitter igjen med. Samtidig holder det ikke for regjeringspartienes politikere bare å oppføre seg ordentlig selv. De må også ta høyde for at mediene og opposisjonen vil gjøre maksimalt for å splitte dem mer enn det saklig sett er grunnlag for. Selv NRK foretrekker å omtale normale politiske diskusjoner som “krangling”.

For det tredje:

Før 2021 må regjeringen  fornye laget og politikken. En regjering vinner sjelden valg på det den har gjort, og etter seks år er regjeringsslitasje umulig å unngå. Sitter man lenge i regjering, begynner man kanskje å “snu bunken”. De som skal gå til valg i 2021, bør derfor være interessert i å vinne valget og stå på videre, og de bør ha en politikk som peker fremover. Hvilke problemer og muligheter har Norge, og hva skal til for at vi skal kunne løse problemene og utnytte mulighetene? Og hva blir den konservative, liberale og/eller kristendemokratiske vrien på de løsningene som velges? Alle partier må ha en klimapolitikk i 2021, men hva er forskjellen på Høyres og Arbeiderpartiets klimapolitikk? Og fins det deler av egen politikk som bør justeres? En regjering som har sittet i åtte år, kan ikke lenger bare peke på feil som tidligere regjeringer har gjort. Den må også tørre å pirke i sitt eget skaperverk.

For det fjerde:

Regjeringen må vise at den greier å møte uventede problemer og hendelser på en tillitvekkende og kompetent måte. Jeg tror dette har stadig mer å si for velgernes oppfatning av regjeringene i Europa: Hvordan håndterer de en finanskrise, en oljekrise, en tilspisset flyktningsituasjon eller en skandale i NAV? Slike hendelser er jo ikke akkurat noe partiene har gått til valg på og er forberedt på. Men måten regjeringen takler det på, har mye å si for oss som er velgere. Blir landet ledet på en trygg og kompetent måte?

For det femte:

Regjeringen må interessere seg mer for sine nærmeste venner og velgere. Mitt inntrykk er at både regjeringen og apparatet rundt regjeringen, lett blir for opptatt av seg selv. Det er for mange kommunikasjonsrådgivere som er satt til å pønske ut hva som til enhver tid “lønner seg” å gjøre på kort sikt. Men skal regjeringen være interessant for velgerne, må den selv være oppriktig interessert i andre. Under Stoltenberg-regjeringen(e) var det mange LO-medlemmer som valgte å stemme på borgerlige partier. Et av Solberg-regjeringens største problemer nå, er den frustrasjonen og skuffelsen den har skapt i store deler av næringslivet – fordi den ikke holder løfter eller står ordentlig opp for privat sektor og privat lokalt eierskap, enten det gjelder de private barnehagene eller familiebedrifter på Vestlandet. Og dette skjer antagelig, fordi regjeringen og partiene regner med å ha mange av disse velgerne uansett – de har ikke noe bedre sted å gå. Men manglende entusiasme blant “egne” velgere er problematisk for partier som vil vinne valg. Den grusomme salven som en representant for laksenæringen kommer med i Dagens Næringsliv i dag, er nok ikke representativ. Men jeg tror regjeringen gjør klokt i se på den som en indikasjon på det mange i næringslivet spør seg om: Hva skal vi med en borgerlig regjering hvis den ikke kan føre borgerlig politikk?  Norge har verdens største offentlige sektor blant demokratiske land. Regjeringen har hatt enormt mye penger til disposisjon de siste seks årene. Nesten 90 prosent har gått til å øke de offentlige utgiftene. Private bedrifter angripes nesten daglig av noen på venstresiden. Men hvor tydelig taler de borgerlige partiene om betydningen av verdiskaping i privat sektor, om privat eierskap og om behovet for private velferdstilbydere?

For det sjette:

Partier som vil vinne valg, må ha høy troverdighet i saker som er viktige for velgerne. Det svært spesielle i 2017 var at det var regjeringspartiene – altså Høyre og Frp – som hadde sakseierskapet i alle de viktigste sakene, mens Arbeiderpartiet, mens det var i opposisjon, hadde svekket og mistet sakseierskap. Men hvordan vil dette se ut i 2021? Hva blir viktig for velgerne da, og hvilke partier vil ha størst tillit? Dette er ikke noe partiene passivt bare avventer – de prøver selvsagt også å sette dagsorden og vinne tillit i de sakene som de selv mener er viktigst. I noen tilfeller betyr det at de må forsøke å bygge opp tillit – i andre tilfeller er det om å gjøre å ta vare på den tilliten de allerede har. Solbergs parti, for eksempel, bør høyst sannsynlig bygge opp tillit til egen klimapolitikk – mens det er om å gjøre å ta vare på tilliten for eksempel når det gjelder verdiskaping, privat næringsliv og i skolepolitikken.

Selv om alt dette skulle klaffe, er det ikke sikkert at det er nok.

Velgernes preferanser avhenger også av hvilke alternativer de har. Står de overfor et klart og tydelig rødgrønt alternativ – eller blir det rødgrønt kaos? Det gjenstår å se. Det er under alle omstendigheter en risikabel og dårlig strategi å basere seg på at motstanderen ikke skal lykkes.

Skal de borgerlige partiene vinne valget i 2021, må de gjøre jobben selv.

Et godt sted å starte, er å ta bedre vare på de gode vennene og de gode sakene de allerede har.

 

 

Hvor er den politiske substansen i KrFs veivalg?

Forleden skrev jeg en omtale av boken til Knut Arild Hareides tidligere rådgiver, Emil André Erstad – om Hareides fall.

Erstad kommenterte min omtale i et intervju, hvilket gjorde at jeg tillot meg å skrive en kommentar til.

Poenget mitt i det siste innlegget er veldig enkelt:

Den “røde” siden i KrF, inkludert Knut Arild Hareide og Emil André Erstad selv, bruker veldig sterke positive ord om hva de selv står for – som for eksempel nestekjærlighet, forvalteransvar og menneskeverd – mens de etterlater inntrykk av at de andre, altså de “blå”, enten står for det motsatte eller for eksempel for et ønske om å gjøre KrF til et «smalt kristelig høyreparti for særinteresser på Sør-Vestlandet».

Eller, som VG-tegneren Roar Hagen har utlagt det, som en kamp mellom et varmere eller kaldere samfunn.

Men fins det noen dokumentasjon for at dette er sant, eller er dette bare falske dikotomier og simple stemplingsteknikker fra  “røde” KrF’eres side?

Jeg forsøkte i kommentaren min å finne frem til politiske saker eller temaer der det er systematiske politiske forskjeller mellom “røde” og “blå” KrF’ere – men slike er det praktisk talt umulig å finne. Det er sikkert standpunkter som det er en overvekt av på enten “rød” eller “blå” side, men bildet er langt fra entydig. Og det er selvsagt ikke slik at noen på “blå” side faktisk har gitt uttrykk for noe ønske om et kaldere samfunn eller om å gjøre KrF til et “smalt kristelig høyreparti”. Kanskje finnes, tvert om, noen av de mest åpne og moderne i KrF blant de unge og liberale på “blå” side, noe denne kronikken kan være et eksempel på.

Men nettopp fordi jeg ikke  greide å finne frem til noen systematiske eller viktige politiske forskjeller mellom de to fløyene, ble jeg nysgjerrig da jeg forleden leste i Klassekampen at de “røde” ikke hadde gitt opp kampen. Det er Hareide som maner til fortsatt kamp, selv om han selv ikke tar gjenvalg i 2021. Den andre som intervjues, er en av de sentrale skikkelsene på “rød” side, nemlig Hilde Ekeberg. Hun er tidligere sentralstyremedlem i KrF, men er nå utmeldt og ser det som “fullstendig uaktuelt” å stemme på partiet ved neste stortingsvalg.

Siden dette var en ganske lang artikkel i Klassekampen, regnet jeg med å finne i hvert fall noe som beskriver den politiske forskjellen mellom henne og det nåværende KrF, bortsett fra uenighet om samarbeidspartnere.

Men nei, jeg fant ingenting. Det eneste jeg fant, er det jeg vil kalle ganske stygge karakteristikker om at KrF kan være “i ferd med å bli en kristenversjon av Høyre” eller det Ekeberg omtaler som  “Høyrepolitikk med litt mer Jesus på toppen”.

Jeg kan ikke la være å undre meg over mangelen på refleksjon om hva slags parti KrF ville vært, eller i hvert fall kunne risikere å være, dersom partiet nå var medlem av en Ap/Sp/KrF-regjering som var avhengig av støtte fra SV og/eller Rødt. Ville det da vært et stort, selvstendig kristendemokratisk parti – eller kan det tenkes at noen litt sarkastisk hadde karakterisert partiet som et kristensosialistisk parti eller en slags kristenversjon av det tvers gjennom sekulariserte Arbeiderpartiet? Litt sosialdemokrati eller sosialisme med Jesus på toppen, liksom?

At man bruker slike uttrykk om sine meningsmotstandere i kampens hete er kanskje ikke så rart.

Men at det fortsetter ett år etter, er både tankevekkende og paradoksalt. Den “røde” siden ville jo i utgangspunktet bort fra en kultur som stempler annerledes troende og tenkende. De ville åpne opp KrF og fange mer moderne og progressive velgere.

Dessverre ser det ut til at nissen er blitt med på lasset.