Det er mulig jeg begynner å bli gammel.

Kanskje det bare er jeg som ikke forstår at det er tøft når Anette Trettebergstuen kaster seg over PC’en for å diskutere med sine meningsmotstandere. “Klam klem fra Clemet” var en av overskriftene på en artikkel av Trettebergstuen forleden. Ikke så elegant, kanskje, men heller ikke støtende. Men i VG, noen dager senere, blir hun litt friskere: “Clemet hetser de sjuke“, heter det nå – uten at Trettebergstuen kan fremlegge et eneste sitat av noe jeg har sagt eller skrevet som kan minne om hets.

Men Trettebergstuens ordforråd er større. I Dagsavisen forleden, der hun ble bedt om å kommentere et mulig forlik med Høyre om uførepensjonen, svarer hun at det Høyre gjør, “er å pisse på arbeidsfolk”. Eller som hun utdyper: Partiet “svinger pisken over dem som er for syke til å jobbe”.

Annonsørinnhold

Hårfjerningsapparatet imponerte i test – nå får du unik rabattkode

Presisjonsnivået i Trettebergstuens utsagn og skriftstykker er oppsiktsvekkende lavt.

Ordbruken, derimot, er bare oppsiktsvekkende.

Et klart flertall av dem som ble spurt i en meningsmåling utført for Aftenposten, mener at foreldrene selv må få velge hvordan de vil dele fødselspermisjonen. De er altså motstandere av at politikerne fastsetter en egen pappakvote.

For meg, som alltid har ment at foreldrene selv burde få velge, er det interessant lesning. Kan hende bærer det bud om mer dyptgående politiske endringer, og at høyresidens fremgang p.t. ikke bare skyldes at de rødgrønne gjør det dårlig.

Men tilhengerne av fedrekvoten gir seg selvsagt ikke. Flere av dem mener at målingen ikke er helt god, og i dag blir vi også belært om hvordan det egentlig henger sammen av Aftenpostens kommentator Inger Anne Olsen. For Olsen, som har sin daglige gange i en avis som kaller seg liberal-konservativ, er det intet mindre enn “uforståelig” at noen kan ha et annet syn enn hun har selv. Unge kvinner, f.eks., som ønsker seg fleksibilitet og valgfrihet, går “baklengs inn i fremtiden”, ifølge Olsen.

Annonsørinnhold

20 vinterjakker på salg: Tykk, varm og stilig

Et kronargument som mange bruker, er situasjonen i Danmark: Der har de ikke fedrekvote, så der er det følgelig færre menn som tar permisjon. Personlig syns jeg ikke det er noe godt argument, for all politikk kan jo ikke bare være resultat av en ren hensiktsmessigshetsbetraktning. Dessuten er det stadig flere menn som tar permisjon i Danmark også, selv om det er færre enn i Norge.

Men om ikke danskene topper rankingen over antall menn som tar ut fødselspermisjon, så topper de mange andre.

Danmark kommer f.eks. på topp i en rekke internasjonale rangeringer som forsøker å måle befolkningens lykke. År etter år blir danskene kåret til verdens lykkeligste folk.

Selv har jeg i farten bare kunnet finne frem tre slike rangeringer:

Èn av dem, fra 2006, har Danmark på topp og Norge på 19.plass.

En annen, fra 2008, har Danmark på topp og Norge på 9.plass.

En tredje, som visstnok har målt lykken i over 20 år, viser Danmark på topp, mens Norge skårer dårligst i Norden.

Så hva er viktigst: Lang pappaperm – eller lykke?

Kjell Lars Berge er opprørt over den behandlingen han har fått som søker til stillingen som direktør i Språkrådet. Aftenposten, med redaktør Per Anders Madsen i spissen, svarer at det kanskje ikke er så rart at Berge ikke blir ansatt. Det behøver ikke å være Huitfeldts “hevnlyst”  som har fått henne til å ville utlyse stillingen påny (Berge har tidligere uttalt seg meget krasst om hennes kultursyn og -politikk). Det kan like gjerne være at Berge ikke har de rette kvalifikasjonene. Kanskje skyldes det bare at den nye språkrådsdirektøren “må ha solid personalpolitisk og administrativ erfaring”, slik det også fremgår av utlysningsteksten, og at dette er kvalifikasjoner Berge ikke har.

Etter min mening er saken pinlig for staten, uansett hva som er årsaken til at ikke Berge blir ansatt. Det er amatørmessig å la et styre engasjere seg så dypt i en fremtidig ansettelse for så å overkjøre den de facto innstillingen som foreligger. Og det er amatørmessig ikke å gi en søker, som er blitt bedt om å søke, og som etter en prosess blir de facto innstilt, ordentlig beskjed om at han likevel ikke får jobben og begrunnelsen for det. Hvis begrunnelsen er at Berge ikke er personalpolitisk kvalifisert, er det dypt ironisk. For hvordan kan et departement, som tydeligvis ikke selv er kvalifisert til å forestå den aller enkleste form for personalpolitikk (som er å gi beskjed til søkere om hvorvidt de får jobben eller ikke), bedømme om en kandidat er personalpolitisk kvalifisert?

Men saken viser også hvor håpløst staten av og til organiserer seg. I vedtektene til styret heter det at “styret har det overordna ansvaret for verksemda i Språkrådet og skal behandla og avgjera alle viktige og prinsipielle spørsmål.” Det høres ut som en helt normal styreinstruks, men sannheten er jo at dette ikke er sant. Styret skal nemlig ikke avgjøre det aller viktigste spørsmålet et styret vanligvis avgjør, nemlig hvem som skal lede virksomheten. Akkurat det spørsmålet skal departementet avgjøre selv.

Annonsørinnhold

Hårfjerningsapparatet imponerte i test – nå får du unik rabattkode

Men likevel har visstnok styret noe som kalles uttalerett ved ansettelse av direktør, og det har tydeligvis vært svært aktivt i prosessen frem mot ansettelse. I det hele tatt får man inntrykk av at styret har oppført seg omtrent slik det ville gjort, dersom det hadde hatt avgjørende myndighet, og at departementet har akseptert det. Men i så fall må man også ta hensyn til det når man velger å avbryte prosessen og utlyse stillingen påny. De kandidatene som hadde grunn til å tro at de har vært tatt seriøst og praktisk talt er innstilt, må få vite hvorfor resultatet ble som det ble – uten å måtte høre det fra mediene først.

Det er ikke første gang man i departementene fremviser elendige rekrutteringsprosesser. Og det er synd, for staten trenger å tiltrekke seg – og ikke skremme bort – gode ledere.

I dag er SVs lykkedag. I dag er skattelistene lagt frem, og det er en åpenhet SV er veldig begeistret for. Ingen er varmere forsvarere av åpenheten om skattelistene enn nettopp SV.

Høyre, derimot, er blant de skarpeste kritikerne. Høyre har derfor i dag lagt frem et forslag i Stortinget, som skal bidra til litt mindre åpenhet om skatten.

På et annet området er det helt omvendt: Når det gjelder åpenhet om skolene, er SV veldig restriktivt. Høyre, derimot, vil gjerne at det er mest mulig åpenhet om skolenes ressurser og resultater.

Man kunne mistenke begge partier for bare å løpe egeninteressens ærend: SV vil beskytte lærerne. Høyre vil beskytte de rike.

Men så enkelt er det ikke. Det er nemlig en vesensforskjell på de to sakene:

Åpenheten om skattelistene berører individer og dermed personvernet.

Åpenheten om skolene berører ikke individer og dermed heller ikke personvernet.

Likevel later mange i pressen som om de er prinsipielle når de alltid har vært mest opptatt av åpenhet om skatten og minst opptatt av åpenhet om  skolen.

Etter min mening trengs det reformer i den nordiske velferdsmodellen for at den skal være bærekraftig på sikt. Også i fremtiden må modellen ha legitimitet, og den må kunne finansieres.

Statistisk sentralbyrå er inne på noe av det samme. I en analyse konkluderes det med at det er “grunnlag for å hevde at Norge har et uløst langsiktig problem med å finansiere velferdsordningene”.

Ingen partier demonstrerer stort mot i denne debatten. Det er for eksempel ingen (les: ingen) partier på Stortinget som vil gjøre noe med sykelønnsordningen. Likevel er nok venstresiden minst villig til å diskutere endringer i velferdssystemet. Mange av dem nøyer seg med å advare mot “høyrekreftene” som etter sigende vil rasere hele velferdssystemet og den norske modellen.

Annonsørinnhold

20 vinterjakker på salg: Tykk, varm og stilig

En av dem som ikke vil diskutere endringer av betydning, er LO-leder Roar Flåthen. Han er intervjuet i siste nummer av magasinet Aspekter, som er fagbladet til Arbeidsgiverforeningen Spekter. Hans løsning på de utfordringer eldrebølgen fører med seg, er at vi må “utnytte de naturgitte fordelene vi har til samfunnets beste”,  “utnytte vårt hjemmemarked og våre naturressurser”, og “eksportere den innovasjon og teknologi som vi har utviklet for å forvalte våre naturressurser”.

Dette er det vel ikke så mange som er direkte uenig i. Spørsmålet er om det er nok og om det er konkret nok. Det synes åpenbart også intervjueren, som tillater seg å følge opp med ett spørsmål til:

“Med flere eldre får vi behov for stadig flere velferdstjenester. Vil det være en idé revidere noen av de velferdsgodene vi har i dag for å se om disse virker etter hensikten?”

Hvorpå Flåthen svarer:

“Vi som er født i Norge i dag har vunnet i Lotto.” Punktum finale.

Lotto er vel og bra. Spørsmålet er bare om velferdsstaten er i ferd med å utvikle seg til et helt annet spill, nemlig et klassisk pyramidespill?

I så fall går det nok ikke så hardt utover “vi som er født i Norge i dag”.

Men det kan nok ramme fremtidige generasjoner ganske hardt.

“Altfor sjelden spør vi hvordan vi kan få mer igjen for pengene”, skriver Erik Solheim i Dagens Næringsliv, og mener at “det er en veldig viktig debatt”.

Gjenbruk er ofte god ressursutnyttelse.

Så kanskje SV skal kjøpe Høyres gamle slagord “Mer igjen for pengene”?

Høyre bruker det jo ikke lenger.

For en stund siden skrev jeg om Kvinnepanelets forslag til utvidet fødselspermisjon. Jeg viste bl.a. hvordan fødselspermisjonen stadig har fått nye begrunnelser, etter hvert som den er blitt utvidet. Først var den helsemessig begrunnet, så ble den omsorgsmessig begrunnet, og nå er den likestillingsmessig begrunnet. Litt ironisk foreslo jeg at permisjonen kunne utvides enda mer, og at den kunne bli familiemessig begrunnet.

Av Aftenposten i dag forstår jeg at jeg var forut for min tid. Familiene har allerede gjort deler av fødselspermisjonen til en familiepermisjon. Det viser seg nemlig at over halvparten av mødrene er helt eller delvis hjemme mens far tar ut sin såkalte fedrekvote. Familien er rett og slett sammen og trives antagelig med det.

Arbeiderpartiets Gunn Karin Gjul er i det rause hjørnet og innrømmer at det “på mange måter” kan være “hyggelig”, men hun syns også det er problematisk. At mor og far og barn er sammen er nemlig ikke i tråd med statens intensjoner (sic!). Audun Lysbakken understreker imidlertid at det er lovlig (!) for familiene å være sammen, og at fedrene kan ta mye av ansvaret, selv om mor er hjemme. Men som han sier, er det et viktig mål  at “far skal ta ansvaret for barna alene”, så derfor bør permisjonen bli lengre. Det neste blir altså ikke at en utvidelse av permisjonen blir familiemessig begrunnet – det blir begrunnet med at pappa må være alene med barnet, siden familien allerede er for mye sammen!

Annonsørinnhold

Vintersko som holder føttene tørre og varme i snøen

Likestillingsombudet, som har en litt mer militant holdning, sier rett ut at siden vi “bruker store summer for å presse likestillingen i riktig retning”, er det “viktig at pappapermisjonen utnyttes etter hensikten”.

Vi lever altså i et land der det er blitt et viktig “mål” og en viktig “hensikt” å holde familiene fra hverandre.

Det kan umulig være barnas mål.

Det var veldig spesielt å høre professor Arnulf Kolstad uttale seg om fredsprisen i går. Ifølge Kolstad er det en “typisk vestlig tankegang” (som riktig nok deles av svært mange undertrykte mennesker også i ikke-vestlige land) at ytringsfrihet er en viktig menneskerett og en betingelse for en fredelig verden. Han mener, som Galtung, at kineserne må gjøre det på sin egen måte, at de økonomiske og materielle rettighetene er de viktigste, og at Kina i så måte har oppnådd imponerende resultater.

Kolstad har rett i at mange hundre millioner kinesere har kommet seg ut av fattigdom takket være den politikken som er ført. Ved hjelp av en særegen form for kapitalisme har Kina oppnådd en kraftig økonomisk vekst, og det er bra.

Men det er unektelig underlig å høre at representanter for venstresiden sier seg fornøyd med at det er innført kapitalisme og antyde at det nærmest er den som burde fått fredsprisen.

Annonsørinnhold

Hårfjerningsapparatet imponerte i test – nå får du unik rabattkode

Vanligvis er det høyresiden som pleier å fremheve den nære forbindelsen mellom kapitalisme og fred, slik også  sentrale forskere gjorde på et Civita-møte for en stund siden: http://www.civita.no/tema/debatten-om-debatten/kapitalistiske-freden-1246

Problemet er bare at Kina heller ikke har innført en ordentlig kapitalisme. På rangeringer over verdens mest økonomisk frie land skårer bl.a. de nordiske land langt bedre enn Kina. Årsaken er bl.a. at Kina ikke beskytter den private eiendomsretten, som er en forutsetning for en velfungerende kapitalisme.

Det står altså fortsatt mye tilbake å ønske i Kina – enten det gjelder kapitalismen eller respekten for grunnleggende menneskerettigheter.

2.oktober skrev jeg et innlegg i Dagens Næringsliv om den nordiske modellen og veien videre.

6. oktober fikk jeg svar fra LOs sjeføkonom Stein Reegård. Siden innlegget hans ikke inneholdt noen argumenter, skal jeg forbigå det i stillhet.

8. oktober fikk jeg også svar fra Arbeiderpartiets arbeids- og sosialpolitiske talskvinne, Anette Trettebergstuen, og dette innlegget fortjener en kommentar:

En styrke ved den nordiske modellen er at den ved viktige korsveier har vist seg omstillingsdyktig. Modellen er ikke statisk. Det er mulig å justere kursen når det bærer galt av sted, og det er mulig å tilpasse modellen til nye utfordringer.

De nordiske land har gjort det bra lenge nå, etter at det ble foretatt store omstillinger på 1980- og 90-tallet. Etter min mening er det nå igjen behov for fornyelse.

Behovet for fornyelse merkes foreløpig minst i Norge, fordi vi har store petroleumsinntekter. Men de underliggende utfordringene er de samme, både i Sverige, Danmark og Norge: Vi må sikre tilstrekkelig med finansiering og arbeidskraft. Vi må skape fleksibilitet og valgfrihet for en mer heterogen og kunnskapsrik befolkning. Vi må finne frem til nye og mer effektive måter å løse oppgavene på, bl.a. ved å ta i bruk private krefter.

Slike ideer provoserer tydeligvis Trettebergstuen. Hun skriver at venstresiden har “som mål å ha et av verdens beste helsesystem, én god fellesskole og barnehageplass til alle”, og at det er dette som “gir den norske modellen legitimitet”.

For “hva er alternativet?”, spør hun. “Er det private løsninger som kan melke støtte av det offentlige for så å ta ut fortjeneste på områder der markedskreftene ikke fungerer? Er det å lage et tilleggssystem til det offentlige som fører til et todelt velferdssystem, der de rikeste både nyter godt av fellesgodene, og kan kjøpe seg ut av køen når det måtte passe?”

Ironisk nok sto artikkelen hennes på trykk samtidig med at venstresidens egen avis, Dagsavisen, slo alarm: Vi er i ferd med å få et todelt velferdssystem, der de rikeste både kan nyte godt av fellesgodene og kjøpe seg ut av køen når det måtte passe dem. Allmennlegen Jørgen Skavlan er sjokkert over utviklingen. “Klasseskillene i helsevesenet har akselerert under den rødgrønne regjeringen”, mens “helseforsikringer selges som hakka møkk”. Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon bekrefter bildet og sier at klasseskillene i helse-Norge er store og økende. På lederplass skriver Dagsavisen at varskuet fra Skavlan “må få helseministeren til å våkne”.

Det holder altså ikke bare å ha fine mål.  Skal den nordiske modellen være bærekraftig og beholde legitimitet, må den også gi gode resultater.

Det virker som om mange rødgrønne politikere blir utrolig provosert av at andre enn de selv har forslag til løsninger på fremtidens velferdsutfordringer. Men når problemene er så store som Dagsavisen skriver, skulle man tro det var riktig å bruke kreftene litt mer konstruktivt enn mange av dem nå gjør når de bare roper ut sin irritasjon over at borgerlige politikere, eller Civita, deltar i debatten. All skaperkraft sitter tross alt ikke i departementet eller på Youngstorget. Det hender at også andre har en god idé.

De burde være litt mer åpne og nysgjerrige. Viljen og evnen til å lytte og lære av hverandre, også på tvers av politiske skiller, er nemlig én av grunnene til at den nordiske modellen så ofte har fungert så bra.