Danske pappaer

Et klart flertall av dem som ble spurt i en meningsmåling utført for Aftenposten, mener at foreldrene selv må få velge hvordan de vil dele fødselspermisjonen. De er altså motstandere av at politikerne fastsetter en egen pappakvote.

For meg, som alltid har ment at foreldrene selv burde få velge, er det interessant lesning. Kan hende bærer det bud om mer dyptgående politiske endringer, og at høyresidens fremgang p.t. ikke bare skyldes at de rødgrønne gjør det dårlig.

Men tilhengerne av fedrekvoten gir seg selvsagt ikke. Flere av dem mener at målingen ikke er helt god, og i dag blir vi også belært om hvordan det egentlig henger sammen av Aftenpostens kommentator Inger Anne Olsen. For Olsen, som har sin daglige gange i en avis som kaller seg liberal-konservativ, er det intet mindre enn “uforståelig” at noen kan ha et annet syn enn hun har selv. Unge kvinner, f.eks., som ønsker seg fleksibilitet og valgfrihet, går “baklengs inn i fremtiden”, ifølge Olsen.

Et kronargument som mange bruker, er situasjonen i Danmark: Der har de ikke fedrekvote, så der er det følgelig færre menn som tar permisjon. Personlig syns jeg ikke det er noe godt argument, for all politikk kan jo ikke bare være resultat av en ren hensiktsmessigshetsbetraktning. Dessuten er det stadig flere menn som tar permisjon i Danmark også, selv om det er færre enn i Norge.

Men om ikke danskene topper rankingen over antall menn som tar ut fødselspermisjon, så topper de mange andre.

Danmark kommer f.eks. på topp i en rekke internasjonale rangeringer som forsøker å måle befolkningens lykke. År etter år blir danskene kåret til verdens lykkeligste folk.

Selv har jeg i farten bare kunnet finne frem tre slike rangeringer:

Èn av dem, fra 2006, har Danmark på topp og Norge på 19.plass.

En annen, fra 2008, har Danmark på topp og Norge på 9.plass.

En tredje, som visstnok har målt lykken i over 20 år, viser Danmark på topp, mens Norge skårer dårligst i Norden.

Så hva er viktigst: Lang pappaperm – eller lykke?

5 kommentarer
    1. Hva er viktigst: Lang pappaperm ? eller lykke??
      Det er jo er interessant spørsmål men antydning om at lykken reduseres med økt fedrekvote underbygges ikke i denne blogposten.
      Det ble født drøye 61.800 barn i norge i 2009. Hvis vi antar at alle foreldrepar har vært lenge nok i arbeid til at far kan ta sine 10 uker med 80% lønn, selv om vi vet at dette ikke gjelder alle, så representerer dette antallet ca 2.5% av befolkningen (mor + far). I Danmark er tilsvarende tall for 2009 62.800 fødte og 2.3 % av befolkningen ble foreldre.
      Basert på disse tallene virker det helt urimelig at ?tvungen? fedrekvote skal være den største årsaken til at danskene er mer lykkelige enn nordmenn. Her bedriver bloggeier mao ren sysing. Et like tøvete argument, men da for det motsatte syn, kan jeg også dra til med:
      I 2006 var fedrekvoten 4 uker og da lå norge på en 19. plass på en ranking over lykkelige befolkninger. I 2008 var fedrekvoten økt til 6 uker, pluss at vi fikk vite at den i 2009 skulle øke til 10 uker, og da hadde vi jumper opp til en 9. plass. Dette tyder da vitterligen på at økt fedrekvote gir økt lykke, ikke mindre slik det her antydes.
      (Jeg holder likevel fast på at korrelasjonen mest sannsynlig er så svak at det ikke gir nevneverdige utslag i det hele tatt)

    2. Helt enig Knut, dette er å vri statistikker til sin fordel, Clemet burde vite bedre! Men det er kanskje slike ting man lærer som politiker…

    3. En smart kvinne som deg burde vel kanskje ikke prøve å lure deg unna forskjellen på årsakssammenheng og korrelasjon?

    4. Politikk, statistikk og andre løgner. En liten ny vri på et gammelt ortak, men likefullt så sant så sant.
      Men ellers støtter jeg helhjertet opp om Kristin’s underliggende mening i det hun skriver. Nemlig at vår kollektive lykke ikke avhenger av om fedrepermisjonen er på 4, 8, 10 eller flere uker.
      Men så er jeg da også en grinete gammel berserk som ikke tror særlig mye på myten om fars viktighet for små barn under tre år. Selv har jeg (nesten) aldri har byttet drittbleier på barna mine. Og det tross at jeg er gift med en såkalt “top executive woman” Og noen barnepike har vi aldri hatt, bare vanlig daghjemplass for våre tre døtre og en sønn som nå alle er voksne.
      Status i dag er at to av barna mine studerer, en er leder for en mindre drift og en er hjemmeværende husmor med to små barn å stelle. Og alle sitter de i sine egne belånte, men selvfinansierte hus og har det bra.
      Ikke en helt dårlig status for barn av en så så elendig far som meg?

    5. Hovedpoenget forblir at lykke som sådan ikke på noen som helst måte avhenger av fedrekvote.
      Som fastboende i Italia i en årrekke er jeg meget lykkelig med mine barn, dette til tross for at jeg ikke har fått en krone i støtte, og ikke så mye som én dag pappapermisjon. Legg til at arbeidsdagen for alle her (og i store deler av eurosonen) er fra 08.00 til 19.00, så man kan jo tenke seg til at det blir litt stressende. Dette til tross; “Tidsklemme” er ikke et begrep som finnes i det italienske språket, rart med det..
      Jeg tror man må forstå at Norge er i utakt med resten av verden, i den forstand at man har det for bra. Jeg ser dog konturene av en meget stor fallhøyde, og sympatien går til de yngre generasjoner som lever beskyttede liv med sine Playstation 3, moteblogger, Facebook og Iphones-apps. Det er denne generasjonen som må ta ansvaret den dagen smellen kommer, og det skal bli MILDT SAGT interessant å se hvordan de løser denne typen problemer, altså problemer som ikke kan redigeres bort i et videoredigeringsprogram.
      Nei, jeg ler. Heldigvis har vi mannemenn som Audun Lysbakken å støtte oss til den dagen det brenner på dass 😉

    Legg igjen en kommentar

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg