22.juli: Galskap eller politikk?

Da det viste seg at det var en hvit, kristen nordmann fra Oslo vest som sto bak terroraksjonen 22.juli, følte mange en slags lettelse.

Jeg, og flere med meg, var lettet over at det ikke var en litt mørkere muslim som sto bak.  Ikke fordi terroraksjonen i seg selv ble mindre vanvittig av at det var Anders og ikke Ali som hadde forårsaket helvete for dem som ble berørt, men fordi vi følte at det ville bli litt lettere for samfunnsfellesskapet å bære konsekvensene av katastrofen. Følelsen var vel at Norge kunne komme til å utvikle seg til et samfunn preget av mistillit, fiendtlighet og ufrihet, dersom f.eks. islamister sto bak, og at det i særlig grad ville rammet norske muslimer. Den tanken var ikke til å bære.

Å føle lettelse etter et slikt terroranslag er nærmest pr definisjon paradoksalt. Men det forståelig.

På samme måte må det være lov å føle en viss lettelse over at terroristen muligens er alvorlig syk og ikke (bare) er en kaldblodig ekstremist. Det kan nemlig gjøre det litt lettere å leve med konsekvensene av katastrofen. Såvidt jeg har forstått psykologer, er det mange som mener at det kan være enklere, tross alt, å bære et tap av kjære som følge av naturlige katastrofer enn av onde handlinger. Breiviks handlinger var naturligvis onde, men hvis de kan forklares med at han var syk, blir de også en slags naturkatastrofe vi kanskje ikke kunne verget oss mot. Breivik kan, i beste fall, ha vært en svært syk mann på jakt etter en hvilken som helst sak.

I NRKs Aktuelt i kveld var spørsmålet om vi etter dette, dvs. etter at Breivik av rettspsykiaterne er diagnostisert som utilregnelig, kan eller bør frikjenne høyreekstremismen?

Jeg syns ikke det. Jeg syns riktig nok enkelte kommentatorer på venstresiden, noen til dels langt ute på venstresiden, blir vel belærende – på sviktende grunnlag, siden de hverken kjenner Breivik eller har psykiatrisk kompetanse – når de forteller oss at det fortsatt er en sammenheng mellom Breivik og den “normale” høyreekstremismen, uansett om Breivik skulle være sinnssyk. En slik tolkning virker politisk motivert – og unødvendig.

Det er nemlig  unødvendig å politisere psykiatrien for å ta det politiske aspektet ved Breiviks galskap alvorlig. Det vi må innse, er at alle de store temaene vi nå diskuterer i Norge – enten det dreier seg om ytringsfrihet, islamhat, multikulturalisme eller høyreekstremisme – burde og kunne vært temaer også uten 22. juli. Sagt med andre ord: Terroraksjonen aktualiserte temaer som burde  vært mer aktuelle enn de var, og akkurat det kan ingen beklage.

For å ta et eksempel: Civita arrangerte, noen få uker etter terroraksjonen, en møteserie om høyreekstremisme og forholdet til bl.a. religion, ytringsfrihet og terror (som for øvrig kan sees på www.civita.no) . Var det bortkastet – nå når vi vet at Breivik muligens “bare” var gal?

Selvsagt ikke. Breivik kunne muligens, under andre omstendigheter, ha rettet sitt sykelige hat mot samfunnet mot en annen fiende. Men det gjør ikke problemene knyttet til islamhat eller høyreekstremisme mindre eller mindre alvorlige.

Alle former for ekstremisme, alt hat mot demokrati og medmennesker, all forkjærlighet for totalitære ideologier, må bekjempes. For meg har dette alltid vært viktig, og jeg er stolt av at flere i Civita både har engasjert seg og har stor kompetanse til å bidra.

Personlig må jeg likevel innrømme at jeg har lært noe etter 22.juli. Fenomener jeg ikke visste nok om, er blitt bedre belyst, og det er bra.

Jeg tror ikke jeg er den eneste som har lært noe. Derfor skulle jeg ønske at vi nå kunne gå videre – basert på de nye erfaringene vi har. Jeg håper bl.a. at det er Regjeringens plan når den nå arbeider med den viktige stortingsmeldingen om integreringspolitikken.

Det er nemlig litt beklemmende å høre bl.a. SVs Snorre Valen – en politiker jeg ellers har stort sans for – rippe opp i gamle saker og uttalelser fra tiden før 22.juli – som om det er noe det er veldig viktig å ta et oppgjør med . Jeg spør som jeg gjorde forleden: Hvorfor det?

Kan ikke Valen – som Kokkvold, Åmås, FrP og alle oss andre – nå gå videre og fortsette debatten om innvandring og integrering, islam og ytringsfrihet, terror og ekstremisme på det nye grunnlaget vi har og se hva som skjer?

Kanskje har debatten flyttet seg over i et nytt, klokere og mer konstruktivt spor – hvis vi bare tar oss tid til å lytte og slutter å dyrke egen fortreffelighet ved å rippe opp i gammel uenighet?

Vi trenger ingen poseringskonkurranse nå.

Det vi trenger, er saklig og god debatt om innvandring og integrering – og om farene som følger med ekstremisme og totalitære ideologier.

Apartheid i norsk skole – og Aftenpostens snublerier

Aftenpostens Per Anders Madsen skriver i dag et merkelig uprinsipielt innlegg i kjølvannet av “apartheid-saken” på Bjerke videregående skole.

Han mener det er “dobbeltmoral” av byrådet og “det politisk korrekte Norge” å forby inndeling av elever etter etniske skiller, mens byen (og dermed Oslo-skolen) allerede er etnisk delt “som følge av skjevt bosettingsmønster og manglende boligpolitikk”.

Man kan sikkert diskutere hva som bør være den mest korrekte definisjonen på begrepet apartheid. Jeg tror imidlertid de aller fleste oppfatter det som en adskillelsespoltikk basert på rase eller etnisitet, som er initiert og bestemt av myndighetene.

Det er ikke i seg selv et problem at en klasse, en skole eller en bydel har en spesiell etnisk sammensetning – hverken hvis den er etnisk homogen eller heterogen. Alle mennesker er likeverdige, og i skolen har alle elever nøyaktig den samme verdi.

Det er dessuten gammelt nytt at mennesker med en annen opprinnelse i hvert fall i en periode har en tendens til å bosette seg i nærheten av hverandre, fordi de selv ønsker det. Det gjorde nordmenn i Brooklyn, og det gjør fortsatt ulike befolkningsgrupper i mange andre land, spesielt i storbyene.

Det er vanskelig å se for seg en human og liberal politikk som kan eller bør hindre at folk velger slik. Det politikken må søke å forhindre, derimot, er at visse bydeler forfaller til ghettoer eller utvikler seg til stengsler for muligheten til sosial mobilitet. Slik er det nok i mange storbyer rundt om i verden, men ikke i Oslo: Den økte tilflyttingen av innvandrere til Groruddalen er tegn på oppdrift – ikke det motsatte. Innvandrere stiger i gradene, slik FAFO har dokumentert, og slik også Aftenposten rapporterte forleden: Godt etablerte annen- og tredjegenerasjons innvandrere kjøper nå dyre villaer i de samme bydelene de har bodd før, men da i mindre kostbare leiligheter.

“Skjevt bosettingsmønster” er altså en realitet i alle storbyer over alt. Oslo kan imidlertid skryte av, hvis man syns det er viktig, at bosettingsmønsteret er mye mindre skjevt enn i de aller fleste andre storbyer, også i våre nærmeste naboland. Bosettingen er mer variert i alle bydeler, innvandrere eier mer selv, og det er både nyankomne og velintegrerte, rike og mindre rike, innvandrere i de samme bydelene. Dette er ikke et resultat av “manglende boligpolitikk”, men av boligpolitikk – blant annet.

Det er riktig at “skjevt bosettingsmønster” slår inn i skolene, slik at andelen såkalte minoritetsspråklige elever varierer sterkt fra skole til skole. Men dette er altså ikke et resultat av apartheid, og det er i begrenset grad et resultat av politikk. Alternativet ville ikke bare krevd mye mer poltitikk, men mye uakseptabel og illiberal politikk. Satt på spissen kan man si at man måtte ha innført apartheid-lignende politikk for å forhindre det “skjeve” bosettingsmønsteret – eller apartheid-lignende skolepolitikk, som f.eks. å busse elever basert på etnisitet, for å få en bedre etnisk fordeling av elevene på skolene.

Det var nettopp her Bjerke videregående skole bommet: De fryktet at de ville få en enda mer etnisk “skjev” skole og innførte apartheid-lignende tiltak for å forhindre det. Men det ble det altså satt en stopper for.

Bjerke videregående skole hadde selvsagt et langt mer aktverdig formål enn det vi vanligvis forbinder med begrepet apartheid.

Men politikk kan ikke brukes til alt. En god intensjon eller et godt mål helliger ikke alle virkemidler. Alle “skjevheter” i samfunnet er ikke et problem, og alle skjevheter kan ikke eller bør ikke repareres.

Derfor er det ingen dobbeltmoral i det som skjedde i går: Byrådet stoppet Bjerke videregående skole, fordi myndighetene og politikerne ikke skal skille og dele inn mennesker etter rase eller etnisitet.

Den samme begrunnelsen gjelder når byrådet nekter å se på etnisk “skjeve” skoler som et problem og nekter å innføre apartheid-lignende tiltak for å gjøre noe med det.

FrP, Ap og 22.juli

Det er ytterst forståelig at mange i Arbeiderpartiet følte seg svært krenket over uttalelsene fra Per Sandberg i går om at partiet har spilt en offerrolle etter 22.juli. Arbeiderpartiet er offer.

Samtidig er det vanskelig å forstå at ikke flere ser de antydninger Arbeiderpartiet har kommet med om en direkte forbindelse mellom FrPs innvandrings- og integreringspolitikk, uttalelser fra enkelte FrP-representanter og Anders Behring Breiviks terrorhandling – og at FrP føler at dette rammer dem på en urimelig måte.

Selv står jeg og Civita langt fra både Ap og FrP i innvandrings- og integreringspolitikken. Men selv om vi har et annet syn på dette politikkområdet, går det an å analysere debatten mellom Ap og FrP og forsøke å gi et lite bidrag til “borgfred”. Den debatten som nå utvikler seg – og som er en slags debatt om debatten – virker nemlig veldig lite konstruktiv.

AUF-leder Eskil Pedersen setter i Aftenposten i dag ord på Arbeiderpartiets kritikk av FrP, og la meg ta det systematisk:

Eskil Pedersen skriver, slik jeg forstår han, at ytringsfriheten må ledsages av ytringsansvar, dvs. at alle har et ansvar for de ytringene de kommer med og hva de kan lede til. Dette kan ingen være uenig med ham i. (Oppdatering: Jeg har skrevet en kommentar til dette avsnittet i kommentarfeltet.)

Pedersen er spesielt opptatt av Fremskrittspartiets ytringsansvar og hvilke følger ytringene fra dette partiets representanter kan tenkes å ha. Her er han selvsagt også i sin fulle rett.

Det underlige med Arbeiderpartiets utspill er imidlertid tidspunktet. Har det skjedd noe konkret i innvandrings- og integreringsdebatten nå eller etter 22.juli – kanskje særlig knyttet til Fremskrittspartiet – som foranlediger et slikt utspill nå?

Det ser ikke slik ut. Eskild Pedersen peker på tre eksempler på utsagn fra Fremskrittspartiet, som han mener krever et svar, og som vi andre derfor bør ta til motmæle mot. Alle eksemplene er fra før terrorhandlingene skjedde.

Det ene utsagnet stammer fra FrPs daværende innvandringspolitiske talsmann, Per-Willy Amundsen, som 25.februar 2009 uttalte at vi i 2029 vil ha “et flertall av ikke-vestlige innvandrere, kanskje et islamsk flertall” i Oslo.

Det er interessant at Eskil Pedersen angriper denne ytringen fordi den er “totalt urealistisk” – ikke fordi den oser av frykt for innvandrere og muslimer. Hvis man mener at innvandrere og det flerkulturelle samfunn ikke er et problem, men snarere en berikelse, slik Pedersens partifeller i dag sier – ja, så er jo dette utsagnet fra Amundsen av nokså liten betydning. Men det er altså ikke dette som er Pedersens anliggende – han er opptatt av at utsagnet er feil.

Spådommen om muslimsk flertall i Oslo i 2029 er temmelig urealistisk – det har Pedersen rett i. Det er neppe like urealistisk at Oslo en gang i fremtiden får et flertall av ikke-vestlige innvandrere og deres etterkommere . Det har skjedd i mange byer i andre land før og vil være en nokså naturlig utvikling også her.

Poenget er: Dette er et utsagn som falt i 2009. Det kom, fordi Amundsen syns det er negativt og skremmende med så mange innvandrere. Mange tok den gangen til motmæle. Noen, som var opptatt av statistikk, sa at spådommen var feil eller urealistisk. Andre, som mente at utsagnet var tendensiøst eller rasistisk, tok avstand fra holdningene bak. Såvidt jeg husker, var det en ganske stor debatt. Og i dag er  Per-Willy Amundsen ikke lenger innvandringspolitisk talsmann for FrP.

Pedersens neste eksempel er Christian Tybring-Gjeddes famøse kronikk i Aftenposten, “Drømmen fra Disneyland”. Den sto på trykk 25.august 2010 og førte til voldsom debatt.

Eskil Pedersen skriver i Aftenposten at vi er “i ferd med å få en holdning til ytringsfriheten som har følgende logikk: Det skal være lov å fremme de mest kontroversielle, ytterliggående meninger, uten at noen tar til motmæle”.

Hvor i all verden har han dette fra? Denne bloggen er full av innlegg der jeg tar til motmæle  mot Fremskrittspartiets innvandrings- og integreringspolitikk, men også mot Arbeiderpartiets. Og jeg er overhodet ikke alene. Etter Tybring-Gjeddes kronikk var det enormt mange som slo tilbake. Blant dem var bl.a. Oslo Høyres leder, som omtalte utsagn i kronikken som “hatefulle”. Det gjorde han, selv om Fremskrittspartiet og Høyre den gangen satt i byråd sammen i Oslo. 

Etter 22.juli 2011 har Tybring-Gjedde offentlig angret på og beklaget deler av denne kronikken. Til Aftenposten 11.august i år sier han at “vi alle opp gjennom tidene (har) ordlagt oss feil, sagt ting vi burde formulert annerledes og ja, noe burde helt sikkert vært usagt. Slik er det også for meg. Blant annet er min kronikk fra i fjor, «Drøm fra Disneyland» av mange trukket frem som uklok bruk av ord. Jeg innrømmer at kronikken var i overkant krass og kategorisk, og at den ga lite rom for nyanser. Det har jeg tatt lærdom av,» skrevTybring-Gjedde, som ifølge pressen også internt i FrP har tatt til orde for en mer ydmyk og nyansert debatt.

Pedersens siste eksempel er Siv Jensens bruk av begrepet “snik-islamisering”, som første gang skjedde i forbindelse med en tale hun holdt 21.februar 2009. Også dette utspillet vakte voldsom debatt, og selv var jeg blant dem som kommenterte det både her på bloggen min og i mediene. Jeg mener, i likhet med Pedersen, at det ikke skjer noen islamisering av Norge.

Siv Jensen, som etter 22.juli har uttalt at det er mange ord og begreper som ikke lenger kan brukes, har senere sagt at hun fortsatt står inne for begrepet “snik-islamisering”, og hun har forklart hva hun mener: Hun er bekymret for krav om shariaråd, og egne lover og regler for muslimer, for krav om hijab i politiet, for delt svømmeundervisning i skolen, krav om egen mat i norske fengsler, forsøk på å begrense adgangen til å drive religionskritikk m.m. Hun har dessuten sagt at det ikke lenger er snakk om “snik-islamisering”, men om tendenser til åpen islamisering av Norge.

Man kan diskutere om disse forholdene, som er reelle, fortjener betegnelsen “(snik-)islamisering” – men enda mer konstruktivt er det kanskje å diskutere de konkrete sakene. Etter min oppfatning representerer de ingen fare for landet, dels fordi det er krav som ikke har fått gjennomslag (f.eks. hijab i politiet, som det kan anføres meget gode argumenter mot), dels fordi det er helt marginale fenomener (f.eks. krav om egne lover for muslimer, som jeg knapt har hørt noen gå inn for i Norge), og dels fordi problemene (primært praktiske) knyttet til kravene er ubetydelige (som f.eks. tilpasset svømmeundervisning eller egen mat på sykehus eller i fengsler). Alle disse debattene er under alle omstendigheter legitime, og det vet Arbeiderpartiet, siden partiet på mange punkter faktisk deler Siv Jensens bekymring.

Eskil Pedersen har rett i at ytringer kan påvirke menneskers holdninger, meninger og handlinger (selv om det er omstridt om ytringer kan føre til vold). Det vet enhver politiker, og det vet Arbeiderpartiet, siden partiet i så stor grad er blitt påvirket av Fremskrittspartiets innvandrings- og integreringspolitikk de senere år. I dag er ikke FrP og Ap motpoler i innvandrings- og integreringspoltikken, selv om begge partier kan ha interesse av å fremstille det slik. Politikken er ganske lik, og veien er kort fra Siv Jensens advarsel om “snik-islamisering” til Martin Kolbergs løfte om at  “Arbeiderpartiet skal bekjempe islamisering” av Norge.

Så la oss vende tilbake til utgangspunktet. Hvorfor kommer utspillene fra Arbeiderpartiet mot FrP nå? Virker det ikke litt malapropos – litt forsinket? Hvorfor må Pedersen ta til motmæle mot disse gamle forholdene nå og nærmest late som om ingen har gjort det før – mens faktum er at vi andre gjorde det da det skjedde? Har FrP uttalt eller gjort noe i innvandrings- og integreringspolitikken etter 22.juli som fortjener så kritiske utspill nå?

Rett etter 22.juli skrev jeg i at hvis Fremskrittspartiet og andre innvandringskritikere har begått feil, så kan de sikkert selv tenke og reflektere over dette nå. Og så kan vi, skrev jeg, som har ment noe annet, tenke over om vi har begått feil og om vi kan gjøre noe annerledes, f.eks. ved å møte kritikernes argumenter med saklig informasjon og saklige argumenter, fremfor bare å stemple  synspunktene som intolerante, “avskyelige” eller illegitime på annen måte.

Fremfor å fortsette debatten om den gamle debatten, er dette mitt råd til Eskil Pedersen og Arbeiderpartiet: Vent til Fremskrittspartiet sier noe dere er uenig i i innvandrings- og integreringsdebatten – og ta debatten om saken da!

Trafikk og politikk

Kan politikken lære noe av trafikken?

Kanskje.

Det er en stund siden jeg hørte om et forsøksprosjekt i en by i Nederland. Der hadde man fjernet alle trafikklys og skilt, innført flere rundkjøringer og ellers overlatt trafikantene til seg selv. Den oppsiktsvekkende nyheten var at trafikkulykkene ble færre enn de var før.

Søndag hørte jeg for første gang mer om konseptet i radioprogrammet (Norges beste?) Radiofront. Shared space heter konseptet, som innebærer at man fjerner alle trafikkregler og signaler om at ulike trafikanter skal oppføre seg på bestemte måter i trafikken. Det fins ingen fortau, ingen lys, ingen skilt, ingen faste regler. Alle trafikanter er likeverdige, enten de går, kjører eller sykler. Og det underlige er: Antall trafikkulykker går ned.

Hvordan kan det ha seg? Ifølge spesialistene som ble intervjuet i Radiofront, har det med trafikantenes holdning og ansvarsfølelse å gjøre. De blir, hver især, avhengig av å ta hensyn, av å se de andre trafikantene og ta ansvar. Adferden styres altså ikke av rigide regler, av forbud og påbud, men av en vilje og et behov for å ta personlig ansvar, både for seg selv og andre.

Selv har jeg den tvilsomme fornøyelsen å være bilist i Oslo sentrum ganske ofte. Det er en skremmende, men også ganske interessant opplevelse. Det er sikkert mye å si om bilistene, men la meg konsentrere meg om fotgjengerne og til en viss grad også syklistene.

For fotgjengere i Norge frister virkelig en nokså livsfarlig tilværelse. Respekten for lys er grensende til null. Og de (for ikke å si vi) går ikke bare over gaten på rødt etter å ha konstatert at det er ufarlig – nei, mange går over gaten når som helst uten å ofre lyset en tanke. De går med barnevogner og mobiltelefoner, sakte og fort, med ryggen til trafikken og med fronten rett mot, med og uten refleks. Ingen ser ut til å ofre bilistene, reglene eller den livsfaren de utsetter seg for, en eneste tanke.

Man skal ikke reise lenger enn til våre nærmest naboland før man ser en helt annen disiplin, der bl.a. rødt lys blir respektert, og syklister holder seg til trafikkreglene. Så hva er så spesielt med Norge?

Jeg får en følelse av at vi representerer det motsatte av Shared space-konseptet. I Norge har fotgjengerne i stor grad fått fortrinnsrett, ingen plikter og minimalt med personlig ansvar. Det er podet inn i oss at vi har forkjørsrett i trafikken, og at bilene må vike for oss. Små barn har lært at trafikken stopper bare de strekker ut en liten hånd, hvilket for øvrig er ganske farlig når de kommer til andre land, der fotgjengerne ikke er gitt like mange rettigheter.

Spørsmålet er hva dette har med politikk å gjøre. Det er kanskje ikke helt åpenbart, men likevel: Fotgjengere i Norge viser kanskje hva som skjer med mennesker som får mange privilegier og syns de har “rett til alt”, og som er fratatt eller har gitt fra seg sitt personlige ansvar. Det virker nesten som om de slutter å tenke.

De gode resultatene i Shared space-byene, derimot, viser det motsatte: At mennesker som tar og må ta personlig ansvar uten å ha sær-rettigheter eller regler å forholde seg til, tenker selv – og greier seg bedre.

Kanskje lever de også et bedre liv.

Bevegelse på borgerlig side

Etter valget har det vært stor bevegelse – og stor vilje til bevegelse – på borgerlig side i politikken.

Det er tydelig at alle de fire partilederne på borgerlig side ikke ønsker å gjenta forestillingen fra 2009, da en uavklart samarbeidssituasjon på borgerlig side bidro til å gi de rødgrønne partiene valgseieren. Vi kan derfor være nokså sikre på at det før valget i 2013 vil foreligge en avklaring fra alle de fire partiene om hva de mener om borgerlig samarbeid, både i og utenfor regjering, dersom de vinner valget.

I Høyre har det, naturlig nok, skjedd minst siden kommunevalget når det gjelder spørsmålet om borgerlig samarbeid. Høyres strategi var og er å få til et regjeringssamarbeid med alle de fire partiene, hvis det er mulig. En ren Høyre-regjering er en nødløsning. Slik sett minner Høyres strategi på nasjonalt plan om den strategien Høyre i Oslo hadde ved kommunevalget: Den beste regjeringen består av alle fire partier, den nestbeste består av tre av partiene, den tredje beste består av to partier, mens nødløsningen er en ettpartiregjering av Høyre alene.  Dette kan kanskje virke underlig sett med Høyre-velgeres øyne, men er det egentlig ikke. En regjering som skal kunne leve lenge, bør ha flertall, et bredt parlamentarisk grunnlag og gode relasjoner til sine samarbeidspartnere.

Høyre, som ikke trenger å gjøre ytteligere avklaringer, vil fortsette å gjenta sitt budskap frem mot 2013, men vil i minst mulig grad forstyrre de prosessene som de andre partiene må igjennom. Vi vil sannsynligvis se et Høyre som provoserer de andre partiene lite, og som – når det er mulig – kommer dem i møte. Og partiet vil gjøre dette med større selvtilit enn før, fordi partiet ble størst i kommunevalget og skårer godt på meningsmålingene.

I Venstre, derimot, har det vært bevegelse etter valget. Unge Venstre har vedtatt, med stort flertall, at det bør være politikken som avgjør hvem Venstre kan samarbeide med i regjering, dvs. at det ikke bør være noe prinsipielt i veien for å gå i regjering med FrP. Også Oslo-partiet virket noe “mykere” i dette spørsmålet, da det skulle forhandles om byråd i Oslo. Dette er nye toner i forhold til gjeldende nasjonal politikk, som gjør det umulig for Venstre å sitte i samme regjering som FrP. Hvorvidt moderpartiet nå vil endre strategi og fatte samme beslutning som Unge Venstre har gjort, gjenstår å se. Det blir i alle fall et tema frem mot Venstres landsmøte, antagelig allerede i 2012. Trine Skei Grande har beveget partiet i en enda klarere liberal retning siden hun overtok, og hun står nå meget sterkt i partiet. Hva hun til slutt vil mene, vil derfor ha stor betydning.

I KrF er det lagt opp til en mer omfattende prosess. Det kan bli slitsomt for partiet, men jeg tror ikke Knut Arild Hareide hadde noe valg. KrF må denne gangen forankre sitt standpunkt til samarbeid på en solid måte, slik at partiet ikke blir overrumplet i valgkampen. Ingen vet hva resultatet av denne prosessen blir, men jeg syns det er svært vanskelig å se for seg at KrF kommer til å velge rødgrønt. KrF vil ønske seg en ny regjering og er generelt i en vanskelig situasjon fordi det tradisjonelle velgergrunnlaget delvis forvitrer, og derfor må partiet bidra til avklaring  på en tydelig måte. Én mulig løsning er “Oslo-modellen”, dvs. at KrF nasjonalt gjør som KrF i Oslo og garanterer at et borgerlig flertall skal gi borgerlig regjering. En løsning som går noe lenger, innebærer at KrF også lover at et borgerlig flertall skal føre til at de borgerlige partiene setter seg til forhandlingsbordet og vurderer om det er grunnlag for en felles regjering. Det er interessant å merke seg at sentrale personer i stortingsgruppen allerede har antydet et slikt retningsvalg. Og dersom Venstre gjør seg ferdig med sin avklaring allerede i 2012, vil det også legge press på KrF om å avslutte sin prosess i god tid før valget i 2013.

Det mest interessante som har skjedd på borgerlig side etter kommunevalget, er imidlertid utviklingen i FrP. Jeg skrev i en blogg for en tid tilbake at Siv Jensen, dersom hun slapp mer bråk og problemsaker, kunne få en ny plattform og nærmest restarte som partileder. Bråk slapp hun ikke, men muligheten for å restarte er faktisk ganske god. Carl I Hagen er nå definitivt ute av den sentrale partiledelsen, Christian Tybring-Gjedde har tatt selvkritikk og talt for at FrP velger en mer ydmyk stil, FrP i Oslo har valgt å samarbeide med byrådet, selv om partiet ikke er en del av byrådet – og det er foretatt utskiftninger i stortingsgruppen som både kan gjøre borgerlig samarbeid lettere og gi FrP et annet politisk ansikt utad. At Ketil Solvik-Olsen blir finanspolitisk talsperson (og allerede er i ferd med å endre FrPs holdning til handlingsregelen) er ett viktig eksempel. 

At dette også har noe med politikk å gjøre, fikk vi en bekreftelse på i helgen, da Carl I Hagen klaget på den politiske kursen partiet har valgt – og Siv Jensen svarte med å si at FrP er et “moderne, liberalt folkeparti”. Om partiet i dag er eller oppfattes som et moderne, liberalt folkeparti, kan nok diskuteres – men det forteller i alle fall hvilken kurs Siv Jensen har valgt etter kommunevalget: Hun ønsker å gjøre FrP til et parti som ligner det danske Venstre mer og Dansk Folkeparti mindre. Om det kan lykkes, og i hvilken grad det vil være en utfordring for det norske Venstre og Høyre, kan man spekulere i – men jeg går ikke nærmere inn på det her. FrP er fortsatt Stortingets største parti på borgerlig side, hvilket også vil prege partiets autoritet i mange viktige debatter.

Samarbeidsforholdene mellom de fire partiene ser også ut til å bli stadig bedre i praksis. Et godt eksempel kom i forbindelse med fremleggelsen av de alternative statsbudsjettene. Da hadde de fire partiene gått sammen om flere viktige saker, bl.a. videreføring av Forskningsfondet, bedre fradragsordning for gaver til frivillige organisasjoner og bruk av deler av petroleumsfondet til å gjøre investeringer i utviklingsland. Alle sakene berører hjertesaker hos ett av de borgerlige partiene, men samtidig er dette saker som binder de fire partiene sammen.

SV ligger under sperregrensen, og Sp gjør det ikke særlig mye bedre. På rødgrønn side er man derfor opptatt av å skaffe forsterkninger for å kunne videreføre prosjektet etter 2013. Mange ønsker å fri til KrF for at KrF enten skal supplere eller erstatte noen i det rødgrønne prosjektet.

Jeg tror ikke dette frieriet fører frem. Snarere er det kanskje grunn til å interessere seg for de kreftene i Senterpartiet som nå ser ut til å ville orientere dette partiet i mer borgerlig retning. Ola Borten Moe er ikke en stor fan av SV og kan vel generelt styre sin begeistring for det rødgrønne prosjektet. Men også Senterungdommen har gitt klar beskjed: Den nye lederen, som ble betraktet som høyrefløyens kandidat, Sandra Nygård Borch, vil “vaske rødfargen av Sp-kløveren og bringe partiet tilbake til sentrum”.  Det skal bli spennende å se om dette får noen betydning for Senterpartiets holdning til regjeringssamarbeidet før og etter valget i 2013.

Det er tydelig bevegelse på borgerlig side. Det er ingen garanti for valgseier i 2013. Men det gjør det i hvert fall lettere å overbevise velgerne om at det nytter å stemme på ett av de fire partiene.