22.juli: Galskap eller politikk?

Da det viste seg at det var en hvit, kristen nordmann fra Oslo vest som sto bak terroraksjonen 22.juli, følte mange en slags lettelse.

Jeg, og flere med meg, var lettet over at det ikke var en litt mørkere muslim som sto bak.  Ikke fordi terroraksjonen i seg selv ble mindre vanvittig av at det var Anders og ikke Ali som hadde forårsaket helvete for dem som ble berørt, men fordi vi følte at det ville bli litt lettere for samfunnsfellesskapet å bære konsekvensene av katastrofen. Følelsen var vel at Norge kunne komme til å utvikle seg til et samfunn preget av mistillit, fiendtlighet og ufrihet, dersom f.eks. islamister sto bak, og at det i særlig grad ville rammet norske muslimer. Den tanken var ikke til å bære.

Å føle lettelse etter et slikt terroranslag er nærmest pr definisjon paradoksalt. Men det forståelig.

På samme måte må det være lov å føle en viss lettelse over at terroristen muligens er alvorlig syk og ikke (bare) er en kaldblodig ekstremist. Det kan nemlig gjøre det litt lettere å leve med konsekvensene av katastrofen. Såvidt jeg har forstått psykologer, er det mange som mener at det kan være enklere, tross alt, å bære et tap av kjære som følge av naturlige katastrofer enn av onde handlinger. Breiviks handlinger var naturligvis onde, men hvis de kan forklares med at han var syk, blir de også en slags naturkatastrofe vi kanskje ikke kunne verget oss mot. Breivik kan, i beste fall, ha vært en svært syk mann på jakt etter en hvilken som helst sak.

I NRKs Aktuelt i kveld var spørsmålet om vi etter dette, dvs. etter at Breivik av rettspsykiaterne er diagnostisert som utilregnelig, kan eller bør frikjenne høyreekstremismen?

Jeg syns ikke det. Jeg syns riktig nok enkelte kommentatorer på venstresiden, noen til dels langt ute på venstresiden, blir vel belærende – på sviktende grunnlag, siden de hverken kjenner Breivik eller har psykiatrisk kompetanse – når de forteller oss at det fortsatt er en sammenheng mellom Breivik og den “normale” høyreekstremismen, uansett om Breivik skulle være sinnssyk. En slik tolkning virker politisk motivert – og unødvendig.

Det er nemlig  unødvendig å politisere psykiatrien for å ta det politiske aspektet ved Breiviks galskap alvorlig. Det vi må innse, er at alle de store temaene vi nå diskuterer i Norge – enten det dreier seg om ytringsfrihet, islamhat, multikulturalisme eller høyreekstremisme – burde og kunne vært temaer også uten 22. juli. Sagt med andre ord: Terroraksjonen aktualiserte temaer som burde  vært mer aktuelle enn de var, og akkurat det kan ingen beklage.

For å ta et eksempel: Civita arrangerte, noen få uker etter terroraksjonen, en møteserie om høyreekstremisme og forholdet til bl.a. religion, ytringsfrihet og terror (som for øvrig kan sees på www.civita.no) . Var det bortkastet – nå når vi vet at Breivik muligens “bare” var gal?

Selvsagt ikke. Breivik kunne muligens, under andre omstendigheter, ha rettet sitt sykelige hat mot samfunnet mot en annen fiende. Men det gjør ikke problemene knyttet til islamhat eller høyreekstremisme mindre eller mindre alvorlige.

Alle former for ekstremisme, alt hat mot demokrati og medmennesker, all forkjærlighet for totalitære ideologier, må bekjempes. For meg har dette alltid vært viktig, og jeg er stolt av at flere i Civita både har engasjert seg og har stor kompetanse til å bidra.

Personlig må jeg likevel innrømme at jeg har lært noe etter 22.juli. Fenomener jeg ikke visste nok om, er blitt bedre belyst, og det er bra.

Jeg tror ikke jeg er den eneste som har lært noe. Derfor skulle jeg ønske at vi nå kunne gå videre – basert på de nye erfaringene vi har. Jeg håper bl.a. at det er Regjeringens plan når den nå arbeider med den viktige stortingsmeldingen om integreringspolitikken.

Det er nemlig litt beklemmende å høre bl.a. SVs Snorre Valen – en politiker jeg ellers har stort sans for – rippe opp i gamle saker og uttalelser fra tiden før 22.juli – som om det er noe det er veldig viktig å ta et oppgjør med . Jeg spør som jeg gjorde forleden: Hvorfor det?

Kan ikke Valen – som Kokkvold, Åmås, FrP og alle oss andre – nå gå videre og fortsette debatten om innvandring og integrering, islam og ytringsfrihet, terror og ekstremisme på det nye grunnlaget vi har og se hva som skjer?

Kanskje har debatten flyttet seg over i et nytt, klokere og mer konstruktivt spor – hvis vi bare tar oss tid til å lytte og slutter å dyrke egen fortreffelighet ved å rippe opp i gammel uenighet?

Vi trenger ingen poseringskonkurranse nå.

Det vi trenger, er saklig og god debatt om innvandring og integrering – og om farene som følger med ekstremisme og totalitære ideologier.

6 kommentarer
    1. Hei Kristin.
      Er ikke dette en litt rar historiefortelling? Du spør:
      “Kan ikke Valen – som Kokkvold, Åmås, FrP og alle oss andre – nå gå videre og fortsette debatten om innvandring og integrering, islam og ytringsfrihet, terror og ekstremisme på det nye grunnlaget vi har og se hva som skjer?”
      Vel, her illustrerte du jo hele mitt poeng. For det er mange som nå instisterer på at det nok en gang er islam, innvandring og ytringsfrihet vi må diskutere. Hvorfor er vi så besatt av islam og innvandring? Premissene for terror skal ikke aksepteres, og om vi alle nå går rett inn på islam-sporet igjen, mens vi skuler stygt på hverandre og antyder knebling og sensur begge veier – ja da har ikke debatten gått videre. I det hele tatt.
      Debatten om 22. juli er ingen integreringsdebatt. Det er debatten om hvordan vi kan prøve å unngå at dette skjer igjen. Ikke bare beredskapsmessig, men hvordan vi omtaler hverandre her i landet, og hva slags virkelighetsforståelse vi legger til grunn.
      Breiviks terror sprang ut av en kontekst. De hundrevis som triumferte på nett på bomba smalt gjorde det politisk. De innvandrerbarna som følte dyp skam over å være “medskyldige” for 22. juli fortjener en debatt som ikke handler om å problematisere *dem*, men tvert i mot problematisere hvordan samfunnsdebatten har utviklet seg.
      Det er her det blir helt merkelig å sette et før/etter-skille på 22. juli. Om vi skal lære noe av tragedien, må vi kunne diskutere det som skjedde forut for tragedien. Personlig er jeg ikke overrasket over at de sakkyndige mener Breivik er alvorlig psykisk syk. Men de som sier han “har et poeng”, de som skriver innlegg i Dagsavisen med så eksplisitt rasistisk budskap at det måtte fjernes, de som sier at “innvandringspolitikken er opphavet til 22. juli” – de er ikke syke. De er politiske. Og vi har alle latt pendelen svinge alt for langt i den retning, lenge før 22. juli.
      Sitatene og eksemplene jeg bruker er ikke løsrevne, vektløse sitater. Det er eksempler på en trend i norsk samfunnsdebatt der mange, med ytringsfriheten som “skjold”, har kunnet spre de villeste påstander og den mest tilspissede retorikk uten å måtte forklare hva de egentlig mener.
      Det er ikke å “rippe opp i gammel uenighet”. Uenigheten lever i beste velgående. Den ser bare styggere ut, for flere, nå. Når Frps nye innvandringspolitiske talsmann sier at “snikislamisering” er et dårlig begrep, fordi islamiseringen jo er helt *åpenbar*, ja da er det kanskje ikke alle som har “lært” like mye som deg.
      Vi kan ikke diskutere farene ved totalitære ideologier og ekstremisme uten å diskutere hvordan ekstremismen forplanter seg inn i vår egen mainstream. Dette er en tilnærming du selv ivrer for når Bård Larsen skriver bok om SVs ideologi og historie. Det er meningsløst at vi fortsatt, i våre dager, skal avkreve gamle AKPere en unnskyldning for sin støtte til Pol Pot, mens vi ikke kan diskutere vår tids legitimering av ekstremt islamhat og konspirasjonsteorier – en legitimering som tidvis finner veien helt inn til Stortingets talerstol.
      Kommentatorer som Hanne Skartveit ser ut til å tro at ekstremisme er et helt avgrenset fenomen, som ikke kommuniserer med omverdenen. Vi vet at det ikke er sånn. Da lærer vi absolutt ingen ting.
      Det som er å posere, er å holde rosa høyt i været, og så gå hjem og skrive nye kommentarer på nett om hvor feig Eskil Pedersen er, hvor jævlig det er i Oslo som “snart har muslimer i flertall”, og kalle navngitte statsråder “landsforrædere” fordi vi tar inn asylsøkere til dette landet. Norge er blitt rammet av et ufattelig terrorangrep – men sannelig er det muslimene og innvandring som må stå høyest på dagsorden, gitt. Det er sikkert komfortabelt, men særlig “nytt” er det ikke. Det er ikke å “gå videre”. Det er å gjemme seg for ubehagelige sannheter om oss selv.

    2. Bra skrevet kristin. Ser desverre ut til at ditt klare budskap ikke var like lett å tolke av alle.

    3. Hei Snorre!
      Takk for kommentaren din.
      Det er kanskje litt vanskelig å se hva som skiller oss, men la meg prøve å være konkret:
      Før det første: Jeg tror det er tre debatter som kan bli litt vanskelige for oss etter 22.juli, i hvert fall i en periode. Den ene er innvandrings- og integreringsdebatten, den andre er debatten om ytringsfrihet og den tredje er debatten om sikkerhet og overvåkning. De to første har vi allerede fått føling med, og den siste kommer nok etter hvert. At disse debattene er vanskelige, syns jeg ikke er så rart – etter det sjokket vi var utsatt for i sommer.
      Jeg forstår ikke helt hva du mener når du skriver at vi er “besatt av islam og innvandring”, og at debatten etter 22.juli ikke bør dreie seg om innvandring og integrering. Du skriver jo selv at “Breiviks terror sprang ut av en kontekst” som bl.a. hadde med innvandring og muslimer å gjøre.
      Men også uavhengig av 22.juli vil debatten fortsette. Regjeringen har nedsatt hele fire offentlige utvalg som befatter seg med integrering og hhv økonomi, verdier og sivilsamfunnet, likestilling og religion – som er med og danner grunnlaget for den integreringsmeldingen Regjeringen skal fremme i 2012. Denne meldingen kommer altså uansett, men jeg vil nok bli forbauset, dersom 22.juli er et helt fraværende tema i meldingen.
      For det annet: Jeg er ikke uenig i at vi bør føre en debatt om debatten. Det jeg har reagert på i dine innlegg, er den kritikken du fremfører mot navngitte personer og de konkrete utsagn de kom med lenge før 22.juli. Det kan jo hende at de personene det her gjelder, faktisk har lært noe og i dag ville mene og/eller uttale seg på en annen måte. Det gjenstår faktisk å se.
      Du viser riktig nok til ett eksempel som tyder på at det ikke er skjedd noen endring – nemlig FrPs nye innvandringspolitiske talsperson, som (fortsatt) mener at det foregår en “islamisering” av Norge.
      Jeg er enig med deg: Det skjer hverken en islamisering eller snik-islamisering av Norge. Men etter 22.juli har jeg bestemt meg for å forsøke å diskutere dette på en litt annen måte enn ved bare å utstede avskyerklæringer. Jeg vil prøve å diskutere det mer konkret.
      Hvis jeg husker riktig, gjorde Kristin Halvorsen det i valgkampen: Hun spurte Siv Jensen om hva hun mente med “(snik-)islamisering”. Da viste Siv Jensen bl.a. til krav om bruk av hijab i politiet, krav om egen mat i norske fengsler, krav om delt svømmeundervisning osv. Dette er Siv Jensen og FrP meget skeptiske til – mens f.eks. jeg ikke syns det er store problemer (jeg har skrevet om dette på bloggen min før). Men poenget er: Dette er reelle fenomener som vi kan diskutere på en fornuftig måte, så hvorfor ikke gjøre det?
      I kommentaren din viser du også til en rekke kommentarer og karakteristikker fra innvandringsskeptikere, som er falt etter 22.juli, og som bør debatteres. Det er jeg helt enig i, men såvidt jeg forstår, er ikke dette de samme personene som de du kritiserer. Så da er det vel mer fair å diskutere med dem det gjelder?
      Hilsen Kristin

    4. Clement.
      Da media meldte av bomben hadde detonert snakket jeg med ett av mine voksne barn. Vi undret oss over at NRK straks pekte ut islamister som gjerningsmenn. Så hørte vi om skyting på Utøya og forsto at NRK tok feil. Alle mine barn har deltatt i leire på Utøya. Etter kort tid kunne noen triumferende – via facebook – fortelle oss at gjerningsmannen var hvit og norsk. Dette faktum har tydeligvis gitt dem som jublet for Mao og Pol Pot, og deres ideologiske barn, den gyldne anledning de lengtet etter. Alle disse politiske ekstremister er nå velintegrerte i samfunnet. Svært mange av deres begreper har media gjort allmenne. Et slikt er “høyreekstrem”. Et begrep også du nytter. Opprinnelig brukt av de internasjonale sosialister (kommunistene) mot de nasjonale sosialister (nazistene). Nazisme har lite med “høyresiden” å gjøre. Om du ønsker det kan jeg gjerne bevise min påstand. Clement, jeg finner det underlig at du som et fornuftig menneske nå begir deg inn på en diskusjon der den ekstreme venstreside definerer begreper og premisser for debatten.
      P.S. Jeg ser nå at venstresida har satt inn et massivt angrep på de sakkyndige som har vurdert Breivik. Man kan undres over hvorfor det er så særdeles viktig at han ikke erklæres sinnssyk?

    5. Jeg undres litt over at Clemet også bruker begrpet “høyreekstrem” om Breivik. Hvorfor problematiserer hun ikke dette begrepet? Ser hun ikke at dette et av sosialistenes yndlingsbegrep til en viss grad klister henne opp mot menneskefientlige ideologier?
      Altså: innvardringsfientlighet har ingenting på en høyre/venstre-akse å gjøre. DLF er et parti på ytterste høyre dersom vi bruker den mest hensiktsmessige definisjonen på høyre/venstre, nemlig liten/stor stat. Dette partiet går inn for fri innvadring….
      Dessuten er det vanlig å karakterisere nazister som “høyreekstreme”. Nazist er en forkortelse for nasjonalsosialist. Hvordan i huleste kan sosialisme plasseres på noen høyreside??

    6. Snørre Valen skrev:
      ” – Breiviks terror sprang ut av en kontekst. De hundrevis som triumferte på nett på bomba smalt gjorde det politisk. De innvandrerbarna som følte dyp skam over å være “medskyldige” for 22. juli fortjener en debatt som ikke handler om å problematisere *dem*, men tvert i mot problematisere hvordan samfunnsdebatten har utviklet seg”.
      De hudrevis som du skriver triumferte på nettet da boma sprang. De ble vel sterkt overgått av de mange tusen som gjorde det motsatte?

    Legg igjen en kommentar

Siste innlegg