Mye rart i kommentarene til varslersaken

Det sies og skrives mye rart i den såkalte Thorkildsen-saken, blant annet i et av Dagsnytt 18-innslagene i går, der Magne Lerø fra Ukeavisen Ledelse og Kaia Storvik fra Agenda deltok. De som hørte på denne debatten, kunne få inntrykk av at man ikke bør eller kan varsle om kritikkverdige forhold knyttet til politiske ledere, at politiske ledere ikke egentlig er ledere, og at alt man måtte mislike ved en politisk leder, egentlig er politikk.

Dette er, etter min mening, feil, så her kommer mitt syn på noen av de spørsmålene som blir diskutert:

Kan og bør man kunne varsle mot en politisk leder?

Ja, selvsagt. Varslingsreglene gjelder alle arbeidstakere, og de har rett til å varsle om forhold  som de mener er kritikkverdige. Hva som er et “kritikkverdig forhold” er tydelig definert i en lang rekke veiledninger som hjelper potensielle varslere til å forstå det. 

Et kritikkverdig forhold kan være veldig mye forskjellig – som for eksempel et miljøskadelig inneklima eller en leder som trakasserer sine medarbeidere.

Er det relevant å sammenligne Thorkildsen-saken med #metoo-sakene?

Både – og. Varslingsinstituttet gjelder bare arbeidstakere, dvs. at folk som har tillitsverv i for eksempel de politiske partiene, ikke nødvendigvis er omfattet av varslingsreglene. Dette er også årsaken til at mange anbefalte partiene å innføre varslingsregler som ligner de man har i arbeidslivet.

Hvis man kan varsle mot en politisk leder – vil da mange politiske ledere bli varslet mot, siden det er mange dårlige politiske ledere og mange ledere man er uenig med?

Nei. Det er ikke forbudt å være en dårlig leder, og det er heller ikke et kritikkverdig forhold at en politisk leder mener noe annet enn du gjør selv.

Det er mange dårlige ledere, også blant de politiske lederne. Men å være en dårlig leder, for eksempel en leder som lider av beslutningsvegring, er ikke det samme som å skape et kritikkverdig arbeidsmiljø. Man kan godt ha en dårlig, ineffektiv og hyggelig leder.

Det nytter altså ikke å bruke varslingsinstituttet til å varsle om en dårlig leder eller en leder som har “feil” meninger. Et slikt varsel vil ikke føre frem. Det man må varsle om, er kritikkverdige forhold, typisk noe som strider mot lover og regler eller et etisk regelverk.

Er varslingsinstituttet og Oslo kommunes varslingsregler tilpasset varsler mot byråder?

Nei. Man har neppe tenkt seg denne muligheten da man utformet varslingsreglene. Byrådslederen har nå sagt at han selv vil håndtere varselet, mens varslerne, ifølge mediene, ønsker en ekstern instans. Også Fremskrittspartiet har varslet at det vil fremme forslag om en ekstern granskning, f.eks. ved Kommunerevisjonen, mens Høyre har bedt om at Thorkildsen trer til side mens varselet behandles.

Dilemmaet for byrådsleder Raymond Johansen kom godt til uttrykk i NRKs Politisk kvarter i går, da han både ga uttrykk for at han har full tillit til byråd Inga Marte Thorkildsen og trodde på varslerne. Formelt sett er det forståelig at han måtte si dette. Reelt sett fremstår det som to innbyrdes motstridende utsagn.

Hvordan kan man vite om varslere snakker sant?

Det kan man i utgangspunktet ikke vite. Men varslingsinstituttet er innrettet slik at de som mottar varselet, i utgangspunktet skal legge til grunn at varselet, og dermed varslerne, er troverdige. Grunnen til at det er slik, enda det også forekommer falske varsler og varsler som ikke holder mål, er blant annet at man ikke vil skremme bort reelle varslere, som kanskje er redde for å varsle og for ikke å bli trodd. 

Behandlingen av et varsel vil avgjøre om varselet virkelig er ekte og troverdig og holder mål.

Har varslere lov til å gå til mediene samtidig som de varsler?

Ja. Det finnes tydelige anbefalinger om hvordan man bør gå frem ved varsling, men det er ingen absolutte regler. Men det er anbefalt at man bruker det som blir kalt “forsvarlig varsling”, det vil si at man, så langt det er mulig, varsler “i linjen”. Sagt med andre ord: Opplever du kritikkverdige forhold, så si fra til sjefen. Hvis sjefen selv er problemet eller du av andre grunner ikke stoler på sjefen, så si fra til sjefen til sjefen. Man kan også gå til et verneombud, dersom man foretrekker det. Og det er altså lov til å gå til mediene, selv om det anbefales å prøve andre veier først.

Kan de som mottar varselet eller de/den det er varslet mot, ta til motmæle?

Ja, men i veldig liten grad. Man kan komme med noen motytringer, men hvis man protesterer mot varselet før det er behandlet, vil det kunne bli betraktet som gjengjeldelse, dvs. en slags “hevn”, og det er uttrykkelig forbudt. Og det som sikkert er frustrerende for mange som det blir varslet mot, er at dette er forbudt, uansett om varselet, etter at det er behandlet, viser seg å være seriøst og ha tilstrekkelig innhold eller ikke.Satt på spissen: Hvis noen fremmer et falskt varsel eller et varsel om ikke-kritikkverdige forhold, skal det likevel tas alvorlig inntil varselet er behandlet.

Når varselet behandles, skal selvsagt alle parter komme fullt ut til orde.

Kan varslere være anonyme?

Ja. En grunn til at dette er mulig, er at de skal slippe å frykte gjengjeldelse.

Er det politisk/ideologisk uenighet om Osloskolen i Oslo kommune?

Ja. Det nåværende byrådet har gitt uttrykk for at det mener at det er for mange tester, for hard målstyring, for dårlig ytringskultur, for liten ytringsfrihet og for lite tilltsbasert ledelse, og at inntaks- og finansieringssystemet er feil. Osloskolen er, ifølge byråden, et stort tankskip som det tar tid å snu.

Opposisjonen har et mer positivt syn på Osloskolen og mener at den har gjort store fremskritt de siste par tiårene, men at det stadig kan gjøres forbedringer.

Har byrådet rett til å endre skolepolitikken? 

Ja. Så lenge det er flertall i bystyret, er byrådet i sin fulle rett til å endre den delen av skolepolitikken som Oslo kommune har herredømme over, og som altså ikke er nasjonalt bestemt. Og utdanningsetaten har en selvsagt plikt til å gjennomføre det den blir pålagt – forutsatt at styringssignalene gis på en formelt korrekt og legal måte, og forutsatt at den har utredet og lagt frem faglige argumenter pro et cons.

Er skolepolitikken endret etter at det rødgrønne byrådet tok over i 2015?

Sett fra utsiden er det vanskelig å bedømme, men jeg tror dette er det viktigste:

* Utdanningsetaten har fått i oppdrag å vurdere finansieringssystemet.

* Byrådet vurderer å sette ned et utvalg som skal vurdere inntakssystemet.

* Tre av fire Osloprøver er gjort frivillige for Osloskolene, dvs. at det er rektor som bestemmer om de skal gjennomføres.

* Den tidligere vektleggingen av basisfag er fjernet i kommunens styringsdokumenter.

* Den halvårlige skriftlige tilbakemeldingen til foreldrene i grunnskolen er ikke lenger obligatorisk, men opp til hver enkelt skole

Det foreligger ellers en forskningsrapport om testregimet i Osloskolen, som byrådet har bestilt, men som først ble offentliggjort etter at opposisjonen ba om det. Den viser, kort oppsummert, at Osloelevene bruker 45 minutter mer per år på tester enn det nasjonale minimum, at testene er nyttige verktøy for lærere og rektorer, og at de ikke stjeler for mye tid av deres arbeid. Rapporten har ennå ikke blitt diskutert eller vurdert av Oslos politikere.

Har Utdanningsetaten sabotert demokratisk fattede vedtak og styringssignaler fra byrådet?

Dette blir hevdet, delvis også av byråd Inga Marte Thorkildsen, men det er så langt ikke dokumentert.

Da byråden gjentatte ganger ble spurt om dette i et møte i Oslo kommunes kultur- og utdanningskomite forleden, ville hun ikke svare, men hun lovet å komme tilbake til dette ved en senere anledning. Komiteen vedtok enstemmig å be henne om å gjøre dette snarest mulig.

Må utdanningsdirektør Astrid Søgnen gå av ved 67 år?

Nei. Aldersgrensen i Oslo kommune er 70 år med mulighet til forlengelse til 72 år.

Har Astrid Søgnen blitt bedt om å gå av ved fylte 67 år?

Nei. Både byrådsleder Raymond Johansen og utdanningsdirektør Astrid Søgnen bestrider dette.

Selv har jeg for flere måneder siden, og altså helt uavhengig av det varselet som nå foreligger mot Inga Marte Thorkildsen, stilt meg kritisk til henne som politisk leder, basert på den måten hun uttrykker seg på når hun skal beskrive Osloskolen og Utdanningsetaten. 

Jeg har også vært kritisk til måten varselet er blitt håndtert på av henne selv, av det som ser ut til å være anonyme kilder i byrådets nærhet og av enkelte medier.

Alt dette har jeg skrevet om i tidligere blogger.

Hva som vil skje med varselet, hvordan det vil bli behandlet, og om det som det er varslet om, viser seg å være kritikkverdige forhold, gjenstår å se.

Uansett utfall er dette en veldig beklagelig situasjon for alle som arbeider i og for Osloskolen og til syvende og sist også for elevene. 

SV og arbeidslivet i Rådhuset

På NRKs Politisk kvarter i dag ble Oslos ordfører, Marianne Borgen fra SV, spurt om hun trodde det kunne tenkes at hennes kollega i byrådet, Inga Marte Thorkildsen, hadde gjort noen feil. Det ante ikke Borgen noe om, og derfor var dette heller ikke noe hun kunne uttale seg om. Hun mente riktig nok at det nå både foreligger et alvorlig varsel mot Inga Marte Thorkildsen, og at det pågår en “stor konflikt”, men hun hadde “full tillit” til at Thorkildsen nå rydder opp i dette.

SV vet altså alt om hva som skjer i Aleris og ingenting om det som skjer i utdanningsetaten i Oslo kommune. SV har ingen tillit til ledelsen i Aleris, men full tillit til en byråd som det foreligger en alvorlig varslingssak mot. 

Det er i det minste interessant.

Dagsavisen fortsetter i dag sin kampanje mot varslerne og Astrid Søgnen, basert på anonyme kilder, som åpenbart må være byrådens støttespillere. Respekten for varslingsinstituttet ser altså ut til å være grensende til null. Det kan vi jo huske neste gang vi hører noen i pressen svinge seg til de store høyder for å forklare oss hvor viktig det er å ta varslere på alvor.

Regjeringen er i ferd med å følge opp varslerutvalgets forslag og vil etter alle solemerker foreslå et enda sterkere vern for varslere. Jeg har vært i tvil om det trengs, men Thorkildsen-saken kan tyde på at det er nødvendig. Det som utspiller seg i Dagsavisens spalter, minner sterkt om en form for gjengjeldelse overfor varslerne, og det er forbudt. Og bare for å presisere det: Det er forbudt, uansett om innholdet i varselet skulle vise seg å holde mål eller ikke, det vil si at det ikke spiller noen rolle om de forholdene som kritiseres,  er kritikkverdige nok i henhold til loven eller ikke.

I Dagsavisen insinueres det at varslerne har kjent til innholdet i en samtale mellom Astrid Søgnen og kommunaldirektør Bente Fagerli – og en samtale mellom Søgnen og byrådsleder Raymond Johansen, og at de på bakgrunn av disse samtalene sendte et varsel om Inga Marte Thorkildsen til Oslo kommunes varslingstjeneste. Jeg vet ikke om dette er sant, og jeg vet heller ikke hvilken relevans det har.

Men det som er interessant, er at Dagsavisen kan fortelle leserne sine hva som har skjedd i samtaler der bare to personer har vært til stede. Hvordan er det mulig? Ettersom det er åpenbart at det ikke er Astrid Søgnen som er Dagsavisens kilde, så må det være Fagerli eller Johansen eller noen som handler på deres vegne. Hvis det er tilfellet, er det et grovt tillitsbrudd fra byrådets side.

Men fortsatt har altså SV full tillit til at Inga Marte Thorkildsen er en god leder som kan rydde opp i både varslingssaken og den pågående konflikten.

 

Er venstresiden egentlig opptatt av at vi skal ha et godt arbeidsliv? Thorkildsen-saken tyder ikke på det.

En fanesak for store deler av venstresiden er at vi skal ha et godt, trygt og velfungerende arbeidsliv.

Også høyresiden er enig i det, men tradisjonelt er det nok venstresiden som “eier” denne saken. Det er i hvert fall en sak som både Rødt, SV og Arbeiderpartiet gjerne vil profilere seg sterkere på. Dersom saksfeltet oppfattes som viktig av velgerne, og disse partiene har høyest troverdighet når det gjelder å skape et trygt og godt arbeidsliv, vil det være en fordel når det er valg.

At venstresiden muligens har et visst overtak i denne debatten, skyldes, etter min mening, den retorikken som brukes, og som ofte gjør det vanskelig for høyresiden.

For det første males det ofte med svært bred pensel, det vil si at det tegnes et dystert bilde av norsk arbeidsliv. Sannheten om det norske arbeidslivet er jo at det antagelig er omtrent verdens beste, at godt over 90 prosent er fast ansatt, at trivselen er svært høy, at samarbeidet mellom arbeidstakere og arbeidsgivere er meget godt, og at arbeidstakerne er godt beskyttet gjennom lover, regler og avtaler. Men det er ikke helt comme il faut å påpeke dette nå, fordi det kan høres ut som om man bagatelliserer problemer knyttet til sosial dumping, mobbing på arbeidsplassen eller løse ansettelsesforhold. 

For det andre bruker de som vil tegne et negativt bilde, ofte en anekdotisk debattform. Man vil gjerne fremheve skandaløse enkelteksempler på hva som skjer i arbeidslivet. Den mest flittig brukte saken nå, er Aleris-saken, enda den overhodet ikke er ferdig behandlet eller konkludert. Denne debattformen skaper en slags asymmetri i diskusjonen, noe som kommer godt frem når man for eksempel studerer de debattene jeg har hatt med Magnus Marsdal og Audun Lysbakken i det siste

Men det er noe mystisk med venstresidens engasjement – og også det mystiske er knyttet til minst to forhold.

For det første virker venstresiden nesten bare opptatt av skandaler i privat sektor. Brudd på arbeidsmiljøloven, brudd på andre lover og regler, sløsing, høyt sykefravær eller mange løse og midlertidige ansettelser i offentlig sektor får påfallende lite oppmerksomhet målt mot den oppmerksomheten venstresiden er villig til å gi (potensielle) skandaler i privat sektor. Og i den grad noen er opptatt av skandaler i offentlig sektor, får vi ofte høre at det skyldes New Public Management, altså at staten er blitt for lik det private.

For det andre virker det også som venstresiden ser en annen vei når det dukker opp en potensiell skandale blant deres egne. Det som nå utfolder seg i forbindelse med varselet mot byråd Inga Marte Thorkildsen er, etter min mening, oppsiktsvekkende. Det foreligger et formelt varsel, men fremfor å ta dette alvorlig, slik mediene har for vane, velger Dagsavisen i stedet å sitere en “sentralt plassert kilde”, som kan fortelle oss at dette egentlig bare er en maktkamp og en “drittpakke”. Også Klassekampen (merk navnet) går langt i å tolke dette inn i en maktkamp og antyder at varselet er kommet fordi etaten nekter å gjennomføre ny politikk. Andre aviser slår det stort opp, uten noen form for problematisering, når Inga Marte Thorkildsen prosederer sin egen sak offentlig, og når hennes kollega i byrådet, Tone Tellevik Dahl, forsvarer henne. Det er ikke like stor oppmerksomhet om det tidligere byråder har sagt.

Selv syns jeg dekningen så langt er skandaløs og avslørende både for venstresidens politikere og medier. De tar rett og slett ikke varselet på alvor. De, som i andre sammenhenger er ekstremt opptatt av å beskytte varslere og følge strengt opptrukne prosedyrer for hvordan et varsel skal behandles, bryr seg rett og slett ikke om det nå. I Klassekampen lar de Simon Malkenes, som er én av ca. 15.000 lærere i Osloskolen, og som for tiden visstnok er bosatt i Florø, fortelle oss at dette bare er en maktkamp.

Det er ikke lett å bedømme en varslersak fra utsiden når varslerne er anonyme (som de er i sin fulle rett til å være) og når man ikke har innsyn i hele varselet. Men det normale for pressen og venstresiden, og prinsippet i hele varslerinstituttet, er at man legger til grunn at varslerne er troverdige. Vi vet at det forekommer falske varsler, og at det finnes “bråkmakere” som varsler om forhold som det ikke er grunn til å varsle om, men man kan ikke konkludere med at det er tilfellet før en sak er undersøkt. Selv syns jeg det virker usannsynlig at flere svært erfarne ledere (jeg vet ikke hvor mange, men hele ledergruppen består av 20 personer), som har full innsikt i varslingsinstituttet, og som derfor vet hva de gjør, skulle produsere et falskt varsel mot en byråd. Hva i all verden skulle de oppnå med det?

Noen ser ut til å mene at det dreier seg om hvorvidt Astrid Søgnen skal bli sittende i sin stilling eller ikke. Men det virker helt søkt. Et falskt varsel vil selvsagt ikke kunne hjelpe Søgnen. Hun kan sitte i stillingen til hun blir minst 70 år, hvis hun ønsker det. Dersom utdanningsbyråden, som er hennes arbeidsgiver, mener at hun bør slutte før, må hun ta dette opp med Søgnen og følge vanlige arbeidsrettslige regler. Og spørsmålet er: Har Thorkildsen tatt opp dette med Søgnen? Har noen i mediene spurt Thorkildsen om det?

Dagsavisen, Klassekampen og deres kilder vil også ha oss til å tro at det saken dreier seg om, er en maktkamp mellom politisk ledelse og byråkratiet, det vil si det vi i staten kaller embetsverket. De etterlater inntrykk av at ledelsen i Utdanningsetaten ikke vil innrette seg etter demokratiske spilleregler og “gjennomføre ny politikk”, slik Klassekampen formulerer det. Men også dette burde det være svært lett å finne ut av: Er det gitt noen styringssignaler til Utdanningsetaten, som den ikke har fulgt opp? Inga Marte Thorkildsen etterlater inntrykket av det, men det bør være lett å dokumentere. I vårt system sender man ikke styringssignaler gjennom mediene eller i tilfeldige samtaler. De kommer i lover, vedtak, tildelingsbrev, budsjetter osv. Dermed bør det være en svært smal sak for Thorkildsen og hennes støttespillere å dokumentere sine påstander, noe jeg for øvrig skrev om for lenge siden, da Thorkildsen kom med den samme typen påstander i Morgenbladet. 

Jeg vet av erfaring at man som politiker av og til syns at ting går saktere enn man skulle ønske, men det tror jeg vi alt i alt skal være glade for. Det hender for eksempel at politikere gjerne vil gjøre noe som viser seg å stride mot vedtatte lover og regler, og det kan man selvsagt ikke. Det er på mange måter derfor vi har et uavhengig embetsverk. Det er en del av de berømte institusjonene som skal beskytte oss mot tilfeldige innfall som enhver politiker kan få i sin iver etter å oppnå resultater. Det minner meg om SVs stortingsrepresentant Heikki Holmås, som en gang besværet seg over at UNE ikke tok “politiske signaler”. Men UNEs direktør, Terje Sjeggestad, repliserte helt korrekt at det bare finnes to typer signaler som UNE skal ta, nemlig de som er nedfelt i lov og forskrift. Da Sjeggestad gikk av, ga han oss en leksjon i betydningen av å ha et embetsverk med ryggrad.

For folk som er interessert i forvaltningen, forholdet mellom politisk ledelse og embetsverk og hva som er god ledelse, kommer ikke varselet mot Inga Marte Thorkildsen som noe sjokk – selv om det er ekstremt uvanlig og derfor også svært oppsiktsvekkende. Det har kommet advarsler før, og det er flere som har reagert på hennes arbeidsstil. Fra utsiden har det dessuten vært lett å se at Thorkildsen gang på gang bryter med helt elementære prinsipper for god ledelse. Jeg skrev om det etter at hun deltok i NRK Debatten, og jeg skrev om det etter at hun hadde gitt et intervju til Morgenbladet. Alle jeg snakker med, som arbeider med ledelse og organisasjon, ser det samme, men det har likevel ikke blitt noen sak. Jeg syns det er veldig merkelig.

Og hvor er forresten Raymond Johansen? Hva syns han om den jobben Utdanningsetaten og Osloskolen gjør? Har han tillit til ledelsen i etaten, og har han gitt uttrykk for det? Eller har han tatt noe initiativ til å få avsatt Søgnen?

I den senere tid har det vært en viss debatt om sykelønnsordningen. Venstresiden ønsker ikke å stramme den inn, og viser i stedet til at bedre ledelse kan bidra til å få ned fraværet. Og det er det selvsagt mye i. God ledelse kan lede til veldig mye bra. Dårlig ledelse kan være en katastrofe, både for menneskene i organisasjonen og for ressursbruken. Og hvis det er dårlig lederskap på toppen, kan det ødelegge en hel organisasjon.

Et av de verste scenariene man kan se for seg nå, er at varslerne har en god sak, men at de ikke får en fair behandling, fordi den det er varslet om og hennes (delvis anonyme) støttespillere prosederer saken i full offentlighet og setter igang et spinn som deler av pressen lydig presenterer.

I en tidligere blogg skrev jeg at jeg fryktet at Inge Marte Thorkildsen med sitt helt spesielle lederskap risikerer å rive ned mye mer enn hun greier å bygge opp i Osloskolen. 

I verste fall er det det som skjer nå.