11 råd til Regjeringen før statsbudsjettet legges frem

Onsdag i neste uke presenterer Høyre/FrP-regjeringen sitt første statsbudsjett – dvs. det første statsbudsjettet Solberg-regjeringen selv har laget “fra scratch”.

Personlig er jeg ikke enig i at det er så lite en ny regjering kan gjøre med det statsbudsjettet den overtar fra en avgående regjering, noe jeg har skrevet om her. Men jeg er enig i at årets statsbudsjett, som altså er budsjettet for 2015, er den første ordentlige muligheten for en ny regjering til å starte gjennomføringen av store reformer og tiltak. Og det er ikke bare den første ordentlige muligheten – det er også den beste muligheten i hele stortingsperioden og kanskje i hele Regjeringens levetid. Også dette begrunnet jeg i innlegget mitt her.  

Så hva bør Regjeringen legge vekt på, hvis dette er den første og beste muligheten den har til å lage et statsbudsjett som, etter Regjeringens mening, er godt for landet?

Jeg har noen råd:

1. Regjeringen bør legge vekt på å forklare oss hvorfor det er viktig at akkurat denne regjeringen styrer landet. Hva er det Regjeringen vil oppnå, og hvordan vil Solberg-regjeringen bli husket?

Selv har jeg vært tilknyttet eller medlem av tre tidligere borgerlige regjeringer, nemlig Willoch-regjeringen, Syse-regjeringen og Bondevik II-regjeringen. Syse-regjeringen satt svært kort og vil nok (dessverre) mest bli husket for at EU-saken felte den. Men når det gjelder Willoch- og Bondevik II-regjeringen er det en slående forskjell. “Alle” kan i dag fortelle hva Willoch-regjeringen sto for og hva den blir husket for. “Ingen” kan fortelle noe tilsvarende om Bondevik II-regjeringen.

Dette er derfor mitt første råd til Solbergs regjering: Dere må fortelle historien om dere selv, om hvorfor dere vil regjere landet og hva dere vil med statsbudsjettet for 2015.

2. Regjeringen bør legge vekt på å forklare oss at ting tar tid – og hvorfor det tar tid.

Alle som tenker seg om, forstår at store reformer eller omstillinger i offentlig sektor ikke kan gjennomføres i en håndvending. Men alle vil være mye mer tålmodige, hvis det går i riktig retning, hvis de vet hva som er målet, og hvis de vet omtrent når de kan forvente å nå målet.

Derfor er det ikke så farlig om ikke alle løftene i Sundvollen-plattformen blir innfridd med en gang – bare det går i riktig retning, og det blir klart at Regjeringen har en plan.

Så derfor er dette mitt andre råd til Regjeringen: Fortell hva dere har gjort til nå og hvilken plan dere har for veien videre.

3. Regjeringen bør innrømme at noen løfter ikke kan eller bør innfris likevel – og si det i klartekst.

Det skjer for alle regjeringer: Når man kommer inn i regjeringskontorene og blir “realitetsorientert” av et ytterst kompetent embetsverk, viser det seg at noen av løftene man har gitt – og kanskje endog skrevet inn i regjeringsplattformen – ikke holder mål, enten fordi de blir for dyre eller rett og slett var litt for dårlig tenkt. Når man innerst inne vet det, bør man si fra: Vi tok feil, vi gjør om, vi vil gjøre det på en annen måte – eller vi vil simpelthen gjøre noe helt annet.

Mitt råd til Regjeringen er derfor at den innrømmer feil og mangler fremfor å risikere å bli drevet fra skanse til skanse av opposisjonen, som alltid er beredt til å avsløre en regjerings svake sider.

4. Regjeringen må vise at løftet over alle løfter faktisk blir holdt. Høyre og FrP har lovet at de vil prioritere fire budsjettområder høyere enn Stoltenberg II-regjeringen gjorde, fordi det er bra for landet, og fordi det er i samsvar med den handlingsregelen nesten alle partier har vært enige om. Det gjelder infrastruktur, utdanning, forskning og vekstfremmende skattelettelser. Eller sagt på en annen måte: Disse fire områdene skal legge beslag på en større del av budsjettet under Høyre/FrP-regjeringen enn de gjorde under Stoltenberg II-regjeringen. 

Mitt råd til Regjeringen er at den legger stor vekt på å synliggjøre og dokumentere at den oppfyller dette løftet, at prioriteringen virkelig er bedre enn under den forrige regjering, og at dette ikke bare er et “blåblått” påfunn, men faktisk noe også Arbeiderpartiet var svært opptatt av den gangen handlingsregelen ble vedtatt på begynnelsen av 2000-tallet.

5. At Regjeringen må holde seg godt innenfor handlingsregelens yttergrense, altså fire prosent, er selvsagt. Men situasjonen er ikke helt slik den var, da fire prosent-regelen ble vedtatt. Siden den gang har både Norges Bank-sjefen og f.eks. Venstre tatt til orde for å redusere uttaket til tre prosent – enten fordi langsiktig forventet avkastning er redusert og/eller fordi man frykter en for sterk vekst i offentlige utgifter uten en strammere regel.

Uansett er det slik at en regjering som også prioriterer skattelette, og ikke bare økt offentlig forbruk, kan tillate seg å bruke noe mer enn en regjering som bare prioriterer økt offentlig forbruk. Skattelette er nemlig en måte å spare på. Eller sagt på en annen måte: Frem til ca. 2020 – 2025, mens det fortsatt er store overskudd på statsbudsjettet, er det prinsipielt sett to måter å spare til fremtidige generasjoner på: Vi kan gjøre det ved å øke bevilgningene til oljefondet (SPU), der økt sparing normalt gir avkastning – eller ved å redusere skattenivået, der avkastningen vil komme i form av en mer innovativ, robust og konkurransedyktig økonomi, dersom skattelettelsene innrettes riktig. 

Mitt råd til Regjeringen er at den legger større vekt på å forklare hvorfor skattelettelser er viktig nå og får bedre frem at venstresidens argumentasjon om at vi må velge mellom “skattelettelser eller velferd” er for enkel. Selv har jeg drøftet noen perspektiver her, og når det gjelder formuesskatten spesielt, er den drøftet her.  

6. Regjeringen må også vise at den har forstått hva Stoltenberg II-regjeringen skrev i den såkalte perspektivmeldingen, som ble fremmet våren 2013. Der går det frem, med all mulig tydelighet, at det kan bli mindre morsomt å vinne valg når vi har passert 2020. Årsaken er at statsbudsjettet da vil begynne å gå med underskudd, og at vi i stigende grad vil merke de finansieringsproblemene som er knyttet til den kommende “eldrebølgen”.

Men: Økonomiske problemer som kan forutsees, løses best, dersom man gjør litt i tide – fremfor å utsette alt til det blir kritisk. Det gjelder for oss som privatpersoner, og det gjelder også for staten.

Mitt råd til Regjeringen er derfor å kommunisere klart og tydelig om de utfordringene som ligger foran oss, hva som skal til for å møte dem, og – ikke minst – vise hvordan man allerede nå tar de første skritt for å dempe den negative effekten av at stadig færre må forsørge flere i fremtiden. Å forklare at nettopp skattelettelser nå kan gjøre det lettere å finansiere velferdsstaten i fremtiden er én viktig pedagogisk oppgave, men også andre tiltak er viktige for å forberede oss på fremtiden.

Regjeringspartiene og Venstre og KrF kan for øvrig søke råd hos sine ungdomspartier, som har forstått hva Perspektivmeldingen dreier seg om.

7. Det er en sikker effekt av alle forslag til statsbudsjett i Norge at det blir “ramaskrik” blant grupper som føler seg rammet. Riktig nok tilhører det sjeldenhetene at noen virkelig blir rammet i form av reelle kutt, men “kutt” i Norge er ofte det samme som mindre budsjettøkninger enn man ellers kunne fått eller hadde ventet seg. Vi er rike og bortskjemte og har tapt forbindelsen mellom vanlige skattebetalere (dvs. oss) og alle de som mottar støtte (dvs. oss) av syne.

Mitt råd til Regjeringen er derfor å tale klarere om hvor heldige vi er i Norge; om forskjellen mellom Norge og andre land – og om forbindelsene mellom tæring og næring, yte og nyte, rett og plikt – og om betydningen av at ikke all virksomhet i sivilsamfunnet er en post på statsbudsjettet. En virkelig stor oppgave i vårt oljesmurte land er å gjenopprette forståelsen for forbindelsen mellom det å skape verdier og det å forbruke dem – mellom verdiskaping og velferd. 

8. Det er fristende, for enhver politiker, å bygge monumenter over seg selv og å forsøke å unndra seg vanlige prioriteringer. Intet er derfor bedre enn å greie å få vedtatt en “handlingsregel” for automatisk økning i de offentlige utgiftene – uten hensyn til behov eller prioritering. Typiske eksempler på slike “regler”, som appellerer til vår sektoregoisme eller sinnelagsetikk, er “regelen” om at det må gå én prosent av BNI til bistand, at det må gå én prosent av statsbudsjettet til kultur, eller at det må settes av en bestemt sum til et fond for forskning og nyskaping. 

Jeg har selv arbeidet ivrig for slike løsninger, fordi det tjente det som for tiden var “min” sektor. Og det finnes argumenter som taler for at man av og til binder seg til masten med slike mekanismer: Det kan være nødvendig for å holde veksten i offentlige utgifter nede (jfr. opprettelsen av oljefondet eller den egentlige handlingsregelen), og det kan være nødvendig for å greie å prioritere noe som er lite populært, som f.eks. vedlikehold eller forskning. Problemet er at slike mekanismer kommer på plass nokså tilfeldig og uten en helhetlig vurdering av når og i hvilke tilfeller de er spesielt ønskelige.

Mitt råd til Regjeringen er at den tar mot til seg og enten avvikler alle slike mål – eller legger til rette for en bred drøfting av hensikten med og konsekvensene av å ha dem. I verste fall forteller slike mål og bindinger på budsjettet ingenting om behovet eller evnen til å løse problemer, men kan, tvert om, bidra til å svekke interessen for reell problemløsning, fordi man blir mer opptatt av budsjetter enn resultater.

9. Det er et problem i offentlig sektor at budsjettet og horisonten er så kortsiktig. Det skyldes muligens at valgene kommer (minst) hvert fjerde år. Tålmodigheten, når det skal foretas omstillinger som kan spare penger over tid, er ofte mye større i mer private og kommersielle virksomheter. Et mer konkret problem er selve budsjettprosessen i seg selv, som nesten bare er basert på ettårige budsjetter.

Mitt råd til Regjeringen er å forsøke å skape større forutsigbarhet og i hvert fall å la deler av budsjettet være flerårig.

10. Et annet problem i offentlig sektor er at det er vanskelig å måle og vurdere produktiviteten  – samtidig som vi vet at økt produktivitet har enormt stor betydning for vår evne til å finansiere velferdsstaten i fremtiden.

Så hva vil det si å øke produktiviteten?

Enkelt sagt betyr det at offentlig sektor enten må få mer ut av de samme ressursene, få like mye ut av mindre ressurser, eller få “overproporsjonalt” mer ut av mer ressurser. Det fins mange eksempler på at dette er mulig, men det er sjelden mulig å få til, dersom man hele tiden øker tilgangen på ressurser.

Det vil etter hvert komme flere forslag til hvordan man kan øke produktiviteten fra Produktivitetskommisjonen. Men det er ingen grunn til å vente på den. Mitt råd til Regjeringen er derfor at den allerede nå prøver å fremtvinge produktivitetsforbedringer ved å be om (minst) de samme resultatene med en ressursbruk som ikke øker like mye. En liten økning i produktiviteten hvert år vil ha enormt stor betydning for vår evne til å finansiere fremtidens velferdsstat.

11. Mitt siste råd til Regjeringen dreier seg om selve budsjettprosessen. Jeg har skrevet om den her, og selv om prosessen er litt annerledes nå, tar den fortsatt altfor mye tid og oppmerksomhet, både for regjeringene, i regjeringsapparatet, i Stortinget og i den politiske debatten.

Hvis Regjeringen kunne bidra til å dempe forventningene og forklare hvor lite budsjettet – og ikke minst budsjettendringene – betyr og bør bety i et liberalt og vitalt demokrati som det norske, hadde det vært en fordel. Det ville gitt mer plass til mer spennende debatter enn alle de debattene vi nå hører om penger – blant folk som sier at de ikke bryr seg om penger.

Men det ville også bety mye, dersom Regjeringen kunne tydeliggjøre næringslivets og sivilsamfunnets betydning for vår velstand og velferd. Mange synes å tro at statsbudsjettet betyr alt, mens det i virkeligheten betyr ganske lite.

Det som betyr noe for vårt velbefinnende, vår velstand og velferd, er ikke Regjeringens innsats, men befolkningens innsats.

Det bør Regjeringen si tydelig – fremfor, som andre regjeringer, bare å skryte av seg selv.

 

 

 

 

Pisa i Morgenbladet

Jeg beklager å måtte si det, men når jeg leser Lena Lindgrens artikkel om Pisa i ukens utgave av Morgenbladet, får jeg en bestemt følelse av at hun ikke vet hva OECDs Pisa-undersøkelse egentlig er.

Hun skriver om “tester” som “vi holder oss med” i norsk skole, om OECDs “testregime” og om “Pisas testvelde” – og hun mener at vi bør “insistere på at det finnes et nasjonalt handlingsrom og momentum for å bryte ut av Pisa-regimet”, “hvis norske politikere mener det er best”. Vi kan nemlig “slutte med Pisa-testing den dagen vi ikke vil lenger”, skriver Lindgren, som også harsellerer litt med professor Sten Ludvigsen, som har ledet utvalget som har sett på Fremtidens skole, fordi han ser overrasket ut når Lindgren spør om ikke Norge bør “gå vekk fra Pisas tester”. “Bare å ta opp problemstillingen er helt virkelighetsfjern, kan jeg se på ham”, skriver Lindgren.

Mon det? Kanskje var Ludvigsen overrasket av helt andre grunner?

Enhver som leser Lindgrens artikkel, og som ikke selv har kunnskap om Pisa, må få inntrykk av at Norge har sluttet seg til et “regime” som innebærer en masse testing av elevene i norsk skole. Uttrykket “testvelde” etterlater inntrykk av at det foregår overdrevent mye testing, fordi vi har blitt et “underbruk av OECD” etter at “testregimet” til Pisa og OECD “ble innført” – men at disse testene er noe vi kan slutte med, hvis vi vil og er litt mindre servile overfor OECD.

Men OECDs Pisa-undersøkelse er ikke først og fremst testing – det er forskning.

Det går til enhver tid cirka 600.000 elever i norsk grunnskole. Å være med på OECDs Pisa-undersøkelse innebærer at det hvert tredje år blir trukket ut 4 – 5000 elever som gjennomfører en to timers prøve og deretter fyller ut et spørreskjema om forhold som kan ha betydning for prestasjonene. Hvert tredje år går altså forskerne inn i norsk skole og “tester” godt under en prosent av elevene, og siden det alltid er 15-åringer som testes, er det umulig for en elev å bli trukket ut til å være med i Pisa-undersøkelsen mer enn en gang. Godt over 97 prosent av elevene i norsk skole får altså aldri noen befatning med Pisa-undersøkelsen overhodet.

Tre fagområder er valgt ut som gjenstand for undersøkelsen, nemlig lesing, matematikk og naturfag. Lesing er en ferdighet som ligger til grunn for all annen skolefaglig kompetanse – mens matematikk og naturfag er viktig for å greie seg i et moderne og høyteknologisk samfunn. Alle tre områder er viktige for allmenndannelsen.

I tillegg til dette forsøker Pisa å kartlegge elevenes læringsstrategier, motivasjon og selvoppfatning, samt elevenes syn på skolen og arbeidsmiljøet i klassen.

Pisa er en komparativ undersøkelse, som gjennomføres i mange land, både i og utenfor OECD, og det står et team av fremragende forskere bak hvert lands bidrag. I Norge er det Institutt for lærerutdanning og skoleutvikling ved Universitetet i Oslo som har ansvaret for det norske bidraget til Pisa-undersøkelsen. Funnene som gjøres, publiseres i de enkelte land året etter at undersøkelsen er gjort, ettersom det tar tid å bearbeide materialet fra så mange land. Den norske hovedrapporten er som regel på 3 – 400 sider.

“Hvem tvinger oss til å holde oss med testene fra Pisa?”, spør Lena Lindgren, og svaret er selvsagt at det gjør ingen. Norge bestemmer selv om vi vil være med på denne forskningsbaserte undersøkelsen, eller om vi ikke ønsker det. Første gang vi ble spurt, var Gudmund Hernes utdanningsminister, og det var dermed han som første gang sa ja til at Norge skulle delta. Siden har alle utdanningsministre sagt det samme – enten de har kommet fra SV, Arbeiderpartiet eller Høyre. Og da Tora Aasland (SV) var minister for høyere utdanning og forskning, bestemte hun at Norge også skal delta i den første “Pisa-undersøkelsen” i høyere utdanning.

Den første Pisa-undersøkelsen ble gjennomført i 2000 og publisert i 2001. Siden har det kommet fire undersøkelser til, og de er selvsagt i utvikling, etter hvert som forskerne vinner erfaring eller ønsker å undersøke nye områder. I den siste Pisa-undersøkelsen, som ble gjennomført i 2012 og publisert i 2013, deltok 65 land, hvorav 34 OECD-land, dvs. at alle OECD-land var med.

At Norge kan “gå vekk fra Pisas tester”, slik Lindgren formulerer det, er altså helt klart. Men bør Norge gjøre det?

Medienes enorme interesse for Pisa-undersøkelsen – og artikler som den Lena Lindgren har skrevet – kunne kanskje tale for det. Hun og andre journalister etterlater ofte inntrykk av at Pisa er noe som beslaglegger masse tid, som har ført til et “testvelde” i skolen, og som fører til at elevene lærer for mye av noe (hvilket forutsetningsvis må være lesing, matematikk og naturfag) og for lite av noe annet – fordi skolen har blitt mer opptatt av å lykkes i Pisa enn av å nå andre mål. Hun og enkelte andre påstår også at Pisa nærmest har blitt styrende for innholdet i norsk skole, men dette er en beskrivelse som verken den nåværende eller tidligere utdanningsministre kjenner seg igjen i. Det vises ofte til professor Svein Sjøberg, som er blitt kritisk til Pisa-undersøkelsen, men dessverre sjelden til de mange forskerne som står bak selve undersøkelsen.

Er så Pisa-undersøkelsen en faglig sett god undersøkelse?

Å bedømme det, krever i seg selv omfattende kompetanse, som jeg personlig ikke har. Men det var professor Svein Lie som ledet arbeidet med de første Pisa-undersøkelsene i Norge. Svein Lie er anerkjent som en fremragende ekspert på vurdering av slike undersøkelser og testers “godhet”, dvs. deres gyldighet, reliabilitet, validitet, metodebruk osv. Dessuten har forskerne vært ganske entydige og klare på ett punkt: Det er vanskelig å foreta komparative studier, men med Pisa lyktes man langt på vei med å overkomme de metodiske problemene som bl.a. følger av at landene for eksempel har ulike læreplaner.

Det er ingen som påstår at Pisa måler alt en skole bør måles på eller bør være. På den annen side syns jeg det er underlig at noen synes å mene at lesing, matematikk og naturfag ikke er viktig eller sentralt – eller bare er nyttig for “kremmere” og ikke for “medborgere”, slik Lindgren skriver. Jeg har et helt motsatt syn: Jeg mener at lesing og regning ikke bare er nyttig og nødvendig – det er også veier til dannelse, til historien, til kulturen og til våre muligheter til å delta i demokratiet. Jeg har aldri hørt noen med svake leseferdigheter fortelle meg hvor tåpelig det er at man undersøker om elevene i norsk skole kan lese. Det er det bare svært lese- og skrivekyndige personer som gjør.

Alle land holder seg med (ja, her kan uttrykket passe) ulike typer prøver som elevene må ta. Mange land har for eksempel nasjonale prøver og ulike kartleggingsprøver, slik også Norge har.Hensikten med disse prøvene er først og fremst å gi lærerne, elevene og foreldrene et godt grunnlag for å kunne hjelpe den enkelte elev til å oppnå forbedring og mer læring. I tillegg kan slike prøver brukes til statistikk som kan fortelle skoler, kommuner og velgere noe om kvaliteten på og kvalitetsforskjeller innad i skolen. Ethvert slikt prøvesystem kan bli bedre og bør derfor være gjenstand for diskusjon – men jeg går ikke nærmere inn på det her.

Pisa-undersøkelsen, derimot, kan ikke hjelpe den enkelte elev. Pisa-undersøkelsen er, som jeg har forklart, en utvalgsundersøkelse som inngår i et større forskningsprosjekt, hvis hensikt er å fortelle oss noe om hvordan det generelt eller gjennomsnittlig står til i norsk skole (eller mer presist: blant norske 15-åringer) innenfor noen få, men viktige områder – sammenlignet med andre land. Dette kan først og fremst være til hjelp for nasjonale myndigheter, som for eksempel kan danne seg et inntrykk av hvordan det generelt står til med matematikkferdighetene hos 15-åringer i Norge sammenlignet med andre land, og av hvordan utviklingen er, dersom man deltar i flere undersøkelser. Nærmere studier av funnene i Pisa – og annen kunnskap – kan deretter bidra til å si noe om årsakene til at situasjonen eller utviklingen er som den er og hvilke tiltak man eventuelt bør sette inn.

At Sten Ludvigsen ble overrasket da han ble spurt om Norge burde “gå vekk fra Pisas tester”, er ikke rart. Det ville i seg selv være uvanlig, dersom en forsker ga uttrykk for at vi ikke trenger mer forskning. Dessuten har han selvsagt rett i at et slikt spørsmål ligger langt utenfor utvalgets mandat.

Det er Regjeringen som bestemmer om vi fortsatt skal være med i Pisa-programmet, og så langt er det lite som tyder på at vi skal melde oss ut. Ingen politiske partier har tatt til orde for at vi ikke skal være med. Dessuten ville det se litt rart ut, dersom Norge – som eneste land i OECD og  mange andre land – ikke vil delta. Da er det bedre at man er på innsiden og bidrar til å gjøre studien så god som overhodet mulig.

Lena Lindgren ønsker seg en faglig sterk skole.

Det er jeg enig med henne i.

Vi trenger mer kunnskap i skolen.

Men vi trenger også mer kunnskap om skolen.

 

 

 

 

Hadia Tajik

Jeg har vært statsråd i to regjeringer.

Jeg har aldri hatt behov for livvakter, enda det kunne gå en “kule varmt”, særlig da jeg var utdannings- og forskningsminister.

Jeg ble riktig nok passet på, men for statsråder som det bare er knyttet såkalt posisjonsrisiko til, er vaktholdet svært begrenset. Man passes i praksis litt på av regjeringens biltjeneste og sjåfører, men ellers merker man lite til politiet annet i forbindelse med helt spesielle begivenheter. I norske regjeringer er det normalt bare statsministeren som alltid har livvakt.

Likevel hender det at andre statsråder må ha livvakter i visse perioder. Erna Solberg, for eksempel, hadde livvakt i deler av den tiden hun  var kommunalminister, bl.a. fordi hun hadde ansvar for innvandringspolitikken og håndteringen av Mulla Krekar. Når man får slik livvakt, skyldes det som regel at det har kommet konkrete trusler knyttet til sakene eller saksfeltet man arbeider med, og at risikoen for vedkommende statsråd da er knyttet til noe mer enn posisjonen i seg selv. Om det er noen av dagens statsråder som har livvakt, vil jeg ikke ha sagt noe om. Av naturlige grunner er dette ting som man ikke snakker så mye om.

Det vi likevel må kunne si, er at stortingsrepresentant og tidligere kulturminister Hadia Tajik (Ap), i påfallende grad har måttet finne seg i å ha livvakt, både mens hun var statsråd og tidvis mens hun er stortingsrepresentant. Det påfallende er hvor mye hun har blitt fulgt av livvakter – og at hun i det hele tatt har fått så alvorlige trusler som kulturminister. For selv om f.eks. filmbransjen er sint på regjeringen, eller kulturlivet syns det får for lite penger, er det nok sjelden at det kommer trusler som gjør det nødvendig med livvakt.

Det er trist å måtte si det, men Hadia Tajik er antagelig den første statsråden i Norge som har mottatt trusler for den hun er – og ikke for det hun gjør eller sier. Hun må altså ha livvakt på grunn av trusler som kommer fordi hun – i tillegg til å være rogalending og norsk –  har innvandrerbakgrunn, er mørk i huden og muslim. 

Det er i dette begredelige lyset vi må vurdere den diskusjonen som har oppstått i forbindelse med Ulf Leirsteins “liking” på Facebook og diskusjonen mellom Tajik og Mazyar Keshvari i Debatten. Siv Jensen har rett i det hun sa på Politisk kvarter i går – at Ulf Leirstein selv har beklaget, og at alle vi som deltar i det offentlige ordskiftet, fra tid til annen må finne oss i å motta trusler og bli utsatt for netthets. Vi kan dessuten helt sikkert legge til grunn at Siv Jensen selv har fått sin dose og vel så det. Men det er likevel en forskjell: Siv Jensen kritiseres for det hun gjør, sier og står for – ikke kun for den hun er.

Hadia Tajik er ikke skvetten, og jeg antar hun tåler mye. Jeg er sikker på at hun også er i stand til å ta imot Ulf Leirsteins beklagelse. Samtidig syns jeg ikke det er urimelig å etterlyse Siv Jensen  i denne diskusjonen. Hun er den høyest rangerte statsråden i Regjeringen, og hun er Fremskrittspartiets leder.

Ingen organisasjoner, som består av mennesker, er fritatt for å gjøre feil. Og mennesker med dårlige holdninger finnes i alle partier. Ofte kan en ledelse overse uheldige hendelser og overlate til de det gjelder, å rydde opp. 

Men av og til bør også en leder tre i karakter og gi autoritet til det budskapet organisasjonen ønsker å formidle. 

Siv Jensen har stor gjennomslagskraft. Det ville gjøre godt for mange om Siv Jensen nå kunne sette ord på det mange føler: Det er ikke akseptabelt at representanter for politiske partier sprer hets og løgner om hva kolleger i andre partier står for – og spesielt ikke når det dreier seg om så alvorlige forhold som ekstrem og voldelig islamisme. Men når det først har skjedd,  fortjener det også partiledelsens beklagelse.

Sier hun det, kan det bidra til å forebygge nye episoder – og det vil fjerne enhver mistanke om at Fremskrittspartiets ledelse finner slike ting akseptabelt.

Det foregår for tiden to interessante debatter som vi alle er invitert til å delta i. Den ene er initiert av Arbeiderpartiet og handler om Anders Behring Breivik og hvor hans høyreekstreme holdninger kommer fra – og om dette er en debatt vi ennå ikke har tatt grundig nok. Den andre debatten, som bl.a. Fremskrittspartiet har vært opptatt av lenge, dreier seg om ekstrem islamisme og hvor de unge jihadistenes holdninger kommer fra.

Civita vil gjerne delta i begge debatter, bl.a. med et frokostmøte i morgen. Men beklageligvis forstyrres nå disse debattene av at forholdet mellom FrP og Ap er så surt etter Leirsteins “liking” og oppgjøret mellom Tajik og Keshvari på Debatten.

Hvis Siv Jensen kunne bilegge denne konflikten og si klart og tydelig hva hun mener bør være standarden i en debatt mellom partiene og våre folkevalgte, ville det være en stor fordel. 

Da ville hun utvise lederskap.