Forsuring av ordskiftet

Per Sandbergs verbale klasebomber er ikke så unike som mange vil ha det til. 

Det er ikke lenge siden en SV-statsråd påsto at flere barn ville dø med høyresidens bistandspolitikk. Utsagnet ligner det Sandberg har kommet med nå. Heikki Holmås påsto at Høyres og FrPs politikk fører til at barn dør. Sandberg påstår at bl.a. KrFs politikk fører til at unge muslimer rekrutteres til terror.

Sandberg har delvis beklaget sitt utfall. Holmås gjorde det aldri.

Men begge to – og andre som debatterer på lignende vis – bidrar til å forsure det politiske ordskiftet og øke avstanden mellom politikerne og folket. Og i den grad krangelen skjer mellom partier som egentlig skal samarbeide, bidrar det også til å trekke partiene ned og svekke mulighetene for gjenvalg. Velgere som stemmer på et av de fire ikke-sosialistiske partiene, kan bare gremme seg over den siste tidens krangling mellom KrF og FrP – enten det gjelder asylbarna eller Sandbergs voldsomme utfall mot det han kaller det multikulturelle samfunn.

Skal de fire samarbeidspartiene komme seg ut av den onde sirkelen de nå er inne i, må det enten komme hjelp utenfra i form av en hendelse som flytter medienes og politikernes oppmerksomhet over til noe annet – eller de må selv forsøke å gjøre noe med situasjonen. At det er mulig for dem å samarbeide – ikke bare godt, men direkte elegant – viste de i forbindelse med det nylig inngåtte klimaforliket. 

Men kan de og vil de forbedre samarbeidet?

Hvis de ikke vil, kan de like gjerne gi opp prosjektet først som sist. Å fortsette kranglingen for åpen scene er en sikker oppskrift på å tape valg, og ingen av partiene har noe å vinne på det. Men selv om en skilsmisse vil gi en kortvarig følelse av lettelse, vil et parti som KrF nok også oppdage at gresset ikke nødvendigvis er grønnere på den andre siden. Antagelig er det tvert om.

Men hvis de fire partiene gjerne vil fortsette samarbeidet og bedre samarbeidsforholdene, så er også det mulig.

Utgangspunktet er bedre enn mange tror. Samarbeidet mellom de fire partiene er nemlig ikke så dårlig som man får inntrykk av på utsiden. Solberg, Jensen, Hareide og Skei Grande har derfor rett når de fra tid til annen understreker at det stort sett går veldig bra, slik tre av dem gjorde i Politisk kvarter forleden, eller slik Siv Jensen formulerte seg i Politisk kvarter i dag, da hun skulle kommentere konflikten mellom Sandberg og KrF. Problemet er bare at slike forsikringer nå nesten virker falske på den jevne velger, fordi avstanden til det man ellers ser og hører, blir så stor.

Og dette gjelder ikke bare den jevne velger. Også partienes tillitsmenn rundt om i landet får et veldig negativt inntrykk av samarbeidet, og dermed begynner også de å delta i ordkrigen mellom partiene. Når f.eks. et av samarbeidspartiene omtaler to av de andre partiene som “superarrogante“, bidrar ikke det til å bedre samarbeidsforholdene – og det er heller ikke i samsvar med det ledelsen i de fire partiene mener. Men igjen er problemet at inntrykket av samarbeidet utad er mer negativt enn det i virkeligheten er.

Et godt samarbeid er ikke uten utfordringer. Hvor de største problemene er, vil avhenge av hvilke saker som er aktuelle, forhold innad i de respektive partier og, ikke minst, personlige egenskaper hos statsrådene og stortingsrepresentantene. Noen statsråder samarbeider godt over partigrensene – andre gjør det ikke. Men dette er utfordringer som møter ethvert samarbeid og ikke forhold som behøver å føre til så mye støy i mediene. Det er dette siste som nå er samarbeidspartienes problem, og som de må gjøre noe med.

Og det er de fire ledernes ansvar.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Den nordiske modellen til Høyesterett

Komisk, merkelig, latterlig – og en fornærmelse.

Det er ordene som brukes av nordiske politikere og forskere om SAMAKs forsøk på å få patent på begrepet “den nordiske modellen”. 

SAMAK er arbeiderbevegelsens nordiske samarbeidskomité og består av alle de fem sosialdemokratiske partiene og LO i Norden. Og som jeg har skrevet om før, ønsker altså de nordiske sosialdemokratiene å få monopol på “den nordiske modellen”

Det var det svenske Patent- og registreringsverket (PRV) som, utrolig nok, aksepterte at SAMAK fikk registrere “den nordiske modellen” som et varemerke (sic!). 

Det førte til sterke reaksjoner blant forskere og i alle andre partigrupper i Nordisk Råd, som består av til sammen mer enn 30 politiske partier. Nordisk Råd gikk derfor til svenske domstoler med saken, men har hittil tapt i to rettsrunder. Nå skal derfor saken ankes til svensk Høyesterett.

Bertel Haarder, en av Danmarks mest betydelige politikere og dessuten medlem av Nordisk Råds presidium, mener at sosialdemokratiene misbruker det nordiske samarbeidet med denne saken. Forskere, som er eksperter på den nordiske modellen, syns hele saken både er latterlig og komisk, men også veldig alvorlig. Det er ingenting nytt i at politiske partier strides om eierskapet til ulike politiske begreper. Det nye er at man går rettens vei for å avgjøre noe som egentlig er en politisk strid. Dermed er man som politisk parti med på å undergrave ytringsfriheten, slik én forsker uttrykker det.

I tillegg til det norske Arbeiderpartiet og LO i Norge, er også Fafo involvert i dette. Selve patentsøknaden er nemlig foranlediget av et større forskningsprosjekt, som Fafo står bak, og som jeg skrev om i Dagsavisen for en tid tilbake. Prosjektet er interessant nok, men – som jeg skrev – også tydelig preget av at oppdragsgiveren (SAMAK) og Fafo-forskerne selv står på den politiske venstresiden. Prosjektet gir derfor på ingen måte et fullstendig bilde av den nordiske modellen – hva den er, dens historie og dens fremtid.

Jeg syns det er rart, hvis det ikke er flaut for forskerne i Fafo og for Arbeiderpartiets leder at man er villig til å gå rettens vei for å få enerett til et begrep som også alle andre partier og arbeidsgiversiden i Norden, både føler og har eierskap til, og der man vet at det finnes faglig og saklig uenighet, både om hva den nordiske modellen er og hvordan den har utviklet seg. SAMAK og de nordiske arbeiderpartiene burde ha droppet sin kamp for å få enerett til begrepet da de så hvilke sterke reaksjoner dette møtte blant alle andre partier i Norden – partier de utallige ganger har samarbeidet med for i fellesskap å belyse ulike sider ved den nordiske modellen.

Dette er, som vi vet, ikke den mest alvorlige trusselen mot ytringsfriheten som vi står overfor i dag.

Men også dette dreier seg om ytringsfrihet.