KrFs retorikk

Da Per Sandberg for en stund siden beskyldte KrF for å ha “et enormt ansvar” for at unge mennesker sluttet seg til terrororganisasjoner og blir fremmedkrigere, og at dette er noe KrF “har ønsket”, kom det kraftige reaksjoner både fra KrF og mange andre. “Nå er det nok!”, sa Hareide på Dagsnytt 18, mens KrFs parlamentariske leder, Hans Olav Syversen, mente at Sandberg ikke kunne “synke lavere”. Og de fikk massiv støtte fra praktisk talt alle, inkludert meg.

Det hjalp ikke at bakgrunnen for at Sandberg hadde reagert, var en påstand fra KrFs nestleder, Dagrun Eriksen, om at det var ufint av Sandberg å “trekke innvandringskortet” i debatten om ekstremisme. Sandberg måtte forklare og beklage og til slutt legge seg flat, mens Siv Jensen måtte ringe Hareide direkte.

Slike hendelser gir særlig venstresiden i KrF – altså de som gjerne ser at KrF bryter samarbeidet med Frp og heller samarbeider med Arbeiderpartiet – blod på tann. For som det ble sagt: Denne typen ordbruk virker ødeleggende for samarbeidet mellom Regjeringen og KrF – og den bidrar generelt til å forsure debatten.

Frp er vant til å møte sterke reaksjoner når ordbruken “tar av” på denne måten. Andre partier møter kanskje ikke like mye motstand? 

Det er f.eks. ingen som har reagert på den retorikken enkelte i KrF, særlig i forbindelse med landsmøtet, nå bruker overfor Frp og Høyre og delvis Venstre. Selv har jeg kommentert den i min forrige blogg og i Vårt Land, men dette er langtfra de eneste eksemplene på at KrF-representanter forsøker å klistre belastende merkelapper på sine samarbeidspartnere, bare fordi de i noen saker også er meningsmotstandere.

En ivrig forkjemper for at KrF skal samarbeide med venstresiden, sentralstyremedlem Geirmund Lykke, går drastisk til verks, bl.a. i et intervju i Klassekampen (Oppdatering: Etter at denne bloggen ble publisert, har Lykke på twitter gjort meg oppmerksom på at han ikke er en ivrig forkjemper for samarbeid med venstresiden, men at  han mener at “KrF må vurdere begge alternativer”.)

Ifølge Lykke er Arbeiderpartiet og KrF bundet sammen av “nestekjærlighet” og “solidaritet”. De “deler synet på at man skal bry seg om og løfte opp de svake i samfunnet”, noe som står i sterk kontrast til det Frp (og dermed Høyre) står for. Ifølge Lykke har det vært en “øyeåpner” for mange i KrF å se “hvor kalde Frp er i møte med lidelsen i verden”. Og det er ikke så rart, mener Lykke, siden Frp står for en “hensynsløs liberalisme også når det går på bekostning av de svakeste”. 

Jeg må si jeg syns at dette er sterk kost. Jeg respekterer selvsagt uenighet om sak, men er det mulig å karakterisere sine meningsmotstandere mer kynisk enn dette? Og hvilke eksempler har Lykke å vise til, som kvalifiserer for denne typen kraftsalver om (menneskene i) et annet parti?

De sakene Lykke trekker frem, der KrF og Frp er “dypt uenige”, og der altså KrF står for “nestekjærlighet”, mens Frp står for en “kald” og “hensynsløs” politikk “også når det går utover de svakeste”, er “synet på syriske flyktninger, søndagsåpne butikker, prostitusjon og alkoholpolitikk”.

Og rett skal være rett: KrF og Frp er uenige med hverandre i disse sakene. Men fortjener Frps syn, som i stor grad også er Høyres og Venstres syn, å bli stemplet som ondskapsfullt?

La oss ta sak for sak:

Synet på syriske flyktninger: Spørsmålet om hvorvidt vi skal ta imot 10.000 ekstra flyktninger i 2015 og 2016, er ennå ikke avgjort, men både Høyre, Frp og Arbeiderpartiet – og KrF og Venstre for den sakens skyld – virker innstilt på å inngå et kompromiss. Frps syn er i utgangspunktet at vi heller bør bruke de samme pengene til å hjelpe mange flere flyktninger i nærområdene. Hvorvidt det er realistisk kan diskuteres, akkurat som det kan diskuteres hvor realistisk det er å ta imot 10.000 ekstra flyktninger i Norge. Uansett står antallet personer som innvilges beskyttelse under Høyre/Frp-regjeringen, ikke noe tilbake for antallet som fikk beskyttelse under den rødgrønne regjeringen. Og vi tar imot langt flere enn vi må gjøre i henhold til den “byrdefordelingen” EU-kommisjonen nå har foreslått. En indikasjon på hva antallet 10.000 betyr i europeisk sammenheng, får man hvis man leser Kjetil Wiedswangs artikkel i DN idag. (Oppdatering: Etter at denne bloggen ble publisert, har Lykke på twitter fremhevet at Frp ikke vil bruke “de samme pengene”, men bistandspenger på å hjelpe flere flyktninger.)

Søndagsåpne butikker: Frps (og Venstres og Høyres) “hensynsløse” forslag er, som jeg har påvist i min artikkel i Vårt Land, identisk med det standpunktet KrF selv har vært tilhenger av før. 

Prostitusjon: Det Lykke her viser til, er formodentlig at Frp i utgangspunktet var mot den såkalte sexkjøpsloven – for øvrig ytterligere et av de “hensynsløse” standpunktene FrP delte med Høyre og Venstre. Men nå er loven evaluert, og Regjeringen har lovet og blitt enig med Venstre og KrF om at den skal “legge frem en stortingsmelding på bakgrunn av evalueringen”, og, videre, at “de sosialpolitiske virkemidlene overfor prostituerte i en vanskelig situasjon skal forsterkes”. Men Regjeringens arbeid er antagelig ganske vanskelig, ettersom kvaliteten på evalueringen faglig sett er sterkt omstridt, og siden evalueringen heller ikke kommer med noen krystallklar konklusjon om virkningen av loven for de prostituerte. Så hva som er mest “hensynsløst”, er ikke så godt å si. 

Alkoholpolitikk: At KrF og FrP har helt forskjellig alkoholpolitikk, er riktig. Frp vil bl.a. oppheve Vinmonopolet. Om dette behøver å vanskeliggjøre samarbeidet mellom Regjeringen og KrF er kanskje mer tvilsomt, siden KrF er blitt enig med Venstre, Høyre og Frp om at “hovedlinjene i norsk alkoholpolitikk ligger fast”, samtidig som tilbudet til rusavhengige skal “styrkes”.

Alt oppsummert: Den retorikken enkelte i KrF nå bruker, og som Vårt Land synes å applaudere på lederplass, er ikke bare hard og til dels stygg – den er også temmelig overfladisk.

Jeg må si jeg er overrasket over at ikke flere reagerer på ordbruken, tatt i betraktning hvor mange av oss som er på banen når det  “går litt varmt”  f.eks. for Per Sandberg.

Jeg er samtidig imponert over at ikke noen i Høyre, Venstre eller Frp har tatt mer høylytt til motmæle.

Men det tjener kanskje samarbeidet.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 


 

 

 

 

 

 

KrFs landsmøte og åpningstidene

Jeg vet ikke hvor balansert medienes dekning av KrFs landsmøte har vært. Men som jeg har skrevet om før, forundres jeg ofte over dette partiets evne til å dyrke sine tap – også mulige fremtidige tap – og hvor stor vekt mange i partiet legger på alt det ikke oppnår fremfor å fokusere på det partiet får til. Vi snakker, tross alt, om et parti som ved de to siste valgene har fått ca. 5,5 prosent av stemmene, og som har en rekke hjertesaker som ikke akkurat er “mainstream” i norsk politikk. Jeg tror mange syns det er imponerende hvor mye innflytelse KrF likevel har over norsk politikk – mens mange i partiet altså bare syns det er frustrerende at de ikke har mer innflytelse over norsk politikk.

I et talende oppslag i Dagsavisen lørdag uttalte Kjell Magne Bondevik og Erik Lunde at det er “Frps skyld at KrF snur mot Ap”. Resonnementet er at FrP trekker Høyre bort fra “det konservative” og over i en mer “liberalistisk” retning, hvilket gjør det vanskeligere for KrF å samarbeide med Høyre. Og det brukes sterke ord: “Sett med kristendemokratiske øyne får Frp fram det verste i Høyre”, sier Erik Lunde, som mener søndagsåpne butikker “er det fremste eksemplet på hvordan Høyre lar Frp og den liberalistiske politikken lede an”. Kjell Magne Bondevik mener at Regjeringen og Venstre undervurderer “sprengkraften” i saken om søndagsåpne butikker.

I et intervju i Aftenposten sier også Bondevik at “Høyre-representanter misforstår når de sammenligner søndagsåpne butikker med liberaliseringen som fant sted under Willoch-regjeringen på 80-tallet”.  “Den gangen var det aldri aktuelt å la det gå utover søndagene”, sier Bondevik.

Men er dette en riktig beskrivelse av Frps påvirkning på Høyre – og av historien?

Jeg syns ikke det.

Willoch-regjeringen og Astrid Gjertsens berømte lovforslag – Odelstingsproposisjon nr. 9 (1984 -85) – ble fremmet for Stortinget 5.oktober 1984. Da var Kjell Magne Bondevik kirke- og undervisningsminister og altså medlem av regjeringen.

Forslaget som ble fremmet, var at butikkene skulle kunne ha åpent fra kl. 06.00 – 20.00 på hverdager og fra kl. 06.00 – 18.00 på lørdager. På søndager hadde regjeringen, i sitt høringsnotat, opprinnelig foreslått at butikkene måtte være stengt mellom kl. 10 og 13, med mindre kommunene bestemte noe annet – men at de ellers kunne holde åpent også på søndag. Men i det forslaget som ble lagt frem for Stortinget, foreslo regjeringen – og altså også Kjell Magne Bondevik – at dette ble overlatt til kommunene, og at kommunene dermed “fritt (kunne) regulere tidsrommet fra kl. 18.00 dager før søn- og helligdager til neste hverdag kl. 06.00.” Sagt med andre ord: Det Willoch-regjeringen, som da besto av Høyre, Senterpartiet og KrF, foreslo, var at kommunene fritt kunne bestemme om butikkene skulle få ha åpent på søndager.

I Stortinget oppsto det likevel harde forhandlinger mellom de daværende regjeringspartiene, fordi KrF, uvanlig nok, inntok en annen posisjon i Stortinget enn partiet hadde i regjering. Resultatet av forhandlingene ble at butikkene skulle være lukket på søn- og helligdager, men at kommunene ved forskrift kunne bestemme at butikker likevel kunne holde åpent mellom kl. 14.00 og 19.00, dersom spesielle forhold tilsa det.  På 1.juledag, 1.påskedag, 1.pinsedag og langfredag skulle det uansett være lukket. Samtidig ble en rekke utsalgssteder unntatt fra hele loven, bl.a. kiosker, bensinstasjoner, campingplasser, salg fra serveringssteder og utstillinger, salg av blomster og planter og salg av souvenirer. Selv hørte jeg at at unntaket for blomster kom etter ønske fra KrF, slik at folk kunne få med seg blomster når de besøkte kirkegården – mens unntaket for souvenirer kom av hensyn til Senterpartiet.

Det prinsippet KrF i dag forsvarer, ble innført av Ap-regjeringen i 1999, som – etter press fra LO – inngikk et kompromiss om åpningstidsloven med KrF i Stortinget. Da ble det bestemt at butikkene skulle være stengt på søndager – med mindre de var unntatt og dermed kunne holde åpent hele døgnet alle dager. Et nytt slikt unntak som da ble innført, var blant annet dagligvareutsalg som hadde en samlet salgsflate som ikke oversteg 100 kvadratmeter – eller det som på folkemunne blir kalt “Brustad-bua”. Det er for øvrig en konstruksjon som Sylvia Brustad senere har sagt at hun egentlig var imot, og som Ap enda senere også har sagt seg villig til å forhandle om.

Bondevik II-regjeringen opphevet åpningstidsloven, men det var mer av en formalitet – ettersom bestemmelsene bare ble overført til lov om helligdager og helligdagsfred, hvilket er årsaken til at det i dag er Kulturdepartementet, som også er kirkedepartement, og ikke Forbrukerdepartementet, som har ansvaret for loven.

Så altså: Det stemmer ikke at søndagsåpent ikke var et tema i forbindelse med den liberaliseringen som fant sted under Willoch-regjeringen på 1980-tallet. KrF var, tvert om, med på å fremme et forslag som til forveksling ligner det forslaget Venstre går inn for i dag.

Jeg tror heller ikke det kan sies at det er Frps skyld at Høyre nå går inn for å tillate butikkene å holde åpent på søndager – eller at “det verste” i Høyre kommer frem i denne saken, fordi partiet samarbeider med Frp. I samtlige programmer som jeg i farten har greid å oppdrive, bl.a. i programmet for 1989 – 93, går Høyre inn for å fjerne åpningstidsloven. Partiet har samtidig vært opptatt av å verne om de særskilte helligdagene (og i 1989-programmet ble også kirkefreden nevnt), slik også Solberg-regjeringen  foreslår i sitt høringsnotat.

Det er reelt flertall på Stortinget for å tillate en eller annen form for søndagsåpne butikker. Både Frp, Høyre og Venstre har programfestet at de ønsker det. Men som vi vet: I et flerpartisystem som det norske, får ikke flertallet alltid viljen sin. Det er nok av eksempler på at små partier har forhandlet seg til gjennomslag for en mindretallsposisjon. Det har f.eks. skjedd når det gjelder oljeboring i Lofoten og Vesterålen (som Høyre, Ap og Frp er for), innføring av KRLE-navnet (som bare KrF er for) og innføring av en reservasjonsadgang for fastleger mot å henvise til abort (som også bare KrF er for). Hvorfor KrF i forhandlingene i Nydalen ikke prøvde eller greide å forhandle seg til et veto mot søndagsåpne butikker vet jeg ikke – men faktum er at de ikke gjorde det.

Spørsmålet om å tillate søndagsåpne butikker er ikke noe som har engasjert meg veldig.

Men debatten om søndagsåpne butikker syns jeg er interessant.

Jeg syns det er greit å skifte standpunkt. Men hvis man har gjort det, fortjener kanskje ikke tidligere samarbeidspartnere å bli karakterisert med så sterke negative ord og uttrykk som KrF nå bruker.

Og for ikke å bruke for sterke ord selv – la meg nøye meg med å avslutte med dette:

KrF fremstiller rett og slett historien og Høyres rolle svært lite nyansert.