I Norge er det i praksis ingen diskusjon om å røre ved kvinners rett til selvbestemt abort frem til utgangen av 12.svangerskapsuke.

Noen ønsker riktig nok å sette grensen ved 16., 18. eller 20. uke, men ingen foreslår å sette grensen tidligere enn ved utgangen av 12. uke. KrF ønsker primært en annen abortlov, der avgjørelser om abort tas i en dialog mellom pasient og lege, men heller ikke KrF snakker særlig mye om dette. Partiet har, som det også står i partiprogrammet, i stedet valgt å legge vekt på endringer som kan gjøres innenfor dagens abortlov.

Det som er viktigst for KrF, er å unngå at abortloven virker diskriminerende, eller at den tydelig graderer menneskers verdi ut fra deres iboende egenskaper. For KrF er mennesket et mål, ikke et middel.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

KrF er ikke det eneste partiet som snakker fint om menneskeverd, likeverd og likestilling, og som er motstander av at mennesker blir diskriminert, fordi de for eksempel er syke, har funksjonsutfordringer, “feil” kjønn eller hudfarge. Alle partier er opptatt av dette, og vi betrakter det vel nærmest som felles verdier i Norge. Men nettopp derfor er det merkelig at det kan utløse så enormt mye aggresjon at KrF også mener at disse prinsippene må gjelde i abortloven.

Det er selvsagt helt legitimt å argumentere mot KrFs syn. Men jeg forundres over den totale mangelen på vilje til dialog og forståelse – sammen med en utstrakt vilje til å fortegne og nærmest snakke løgnaktig om KrFs hensikter. Mange kaller ønsket om å fjerne eller endre abortlovens paragraf 2c et angrep på kvinners rett til selvbestemt abort, men det er det ikke. VGs Frithjof Jacobsen fikk seg forleden til å snakke om “det abortfiendtlige Høyre”, antagelig fordi Erna Solberg personlig deler KrFs oppfatning og har antydet at hun er villig til å snakke med KrF om denne paragrafen i loven.

Diskusjonen om eugenikk, altså ønsket om og forsøkene på å endre og forbedre sammensetningen av arvelige egenskaper i befolkningen for å hindre at det man betraktet som dårlige arveegenskaper føres videre, har en lang historie i Norge. Ikke alle deler av denne historien er like ærefull, for å si det forsiktig. Virkemidler som har blitt brukt, er blant annet tvangssterilisering og forbud mot å inngå ekteskap. Man ønsket altså å hindre at “mindreverdige” mennesker overhodet ble unnfanget. Under annen verdenskrig fikk dette også følger for abortloven, da det ble tillatt (eller kanskje i virkeligheten anbefalt eller pålagt) å avbryte svangerskap, hvis foreldrene f.eks. var blinde, døve, evnesvake eller led av alkoholisme. Den gangen var det logisk nok egenskaper ved foreldrene som skulle føre til en abort, ikke egenskaper ved barnet. Man hadde ikke teknologi til å undersøke barnet i mors mage, og mente derfor at abort var fornuftig for å unngå at dårlige egenskaper ble videreført ved arv.

Men denne loven var heldigvis i virksomhet bare i kort tid. Og deretter forsvant gradvis debatten om eugenikk og abort. 

Årsaken til at debatten gradvis forsvant var dels at staten ikke lenger ga uttrykk for et like eksplisitt ønske om at kvinner burde ta abort på barn med “dårlige” egenskaper – dels at kvinner etter hvert fikk adgang til å ta abort når de selv ønsket det. Fra rundt 1960 skjedde det på visse kriterier – og fra slutten av 1970-tallet fikk vi selvbestemt abort, det vil si at det ikke kreves noen offentlig begrunnelse for å ta abort. Det var dette kvinner hadde kjempet for.

Abortloven inneholdt fortsatt en paragraf som sa at man kunne få en senabort, dersom “det er stor fare for at barnet kan få alvorlig sykdom, som følge av arvelige anlegg, sykdom eller skadelige påvirkninger under svangerskapet”. Men den var neppe mye i bruk, så lenge man ikke kunne finne ut noe om barnet i mors liv.

Det er introduksjonen av stadig mer avansert fosterdiagnostikk som gjør at vi kan finne ut stadig mer om barnets aktuelle og fremtidige egenskaper, som gjør at diskusjonen har blusset opp igjen. Og selv om KrF, meg bekjent, alltid har vært motstander av en “eugenisk” paragraf i abortloven, har ikke KrF alltid vært helt alene. Ifølge Berge Solberg ved NTNU var det gjennom 1980- og 90-tallet slik at både Høyre, SV, KrF, Venstre og Senterpartiet sto sammen – mens Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet utgjorde en mer “teknologioptimistisk allianse”. Slik husker jeg det selv også, selv om jeg nok foretrakk å omtale Ap og Frp som “teknokratiske” fremfor “teknologioptimister”. Selv deltok jeg også i en meget interessant og reflekterende abortdebatt om farene ved sorteringssamfunnet sammen med Kristin Halvorsen (SV) og Kristin Aase (KrF) på 1990-tallet. Den ble kalt “den nye abortdebatten”. 

Nå er klimaet igjen endret. Jeg er glad, og faktisk litt overrasket, over lederen i Aftenposten i dag, som mener at abortloven “tåler debatt”. Det skulle bare mangle, men det virker ikke som det er en selvfølge.

Diskusjonen om abortlovens paragraf 2c er egentlig ganske enkel: Skal egenskaper ved barnet, for eksempel at det er fare for at det har Downs syndrom eller leppe- og ganespalte, være et selvstendig abortkriterium ganske langt ut i svangerskapet – eller skal det å innvilge en abort når du nærmer deg levedyktighetsgrensen kreve noe mer enn at barnet ikke er “perfekt”? Bent Høie og Erna Solberg har sagt at de fortsatt vil at sykdommer som ikke er forenelige med liv skal være et selvstendig kriterium, og at de vil at vi for fremtiden skal legge større vekt på kvinnens syn på sin egen situasjon. Man kan altså si at graden av selvbestemmelse øker med den loven Solberg ønsker seg, men at egenskaper ved fosteret (unntatt sykdommer som ikke er forenelig med liv) fjernes som et helt selvstendig kriterium. Hun vil, slik hun ser det, fjerne en diskriminerende bestemmelse i loven, og hun gjør det for å forebygge: Hva som i fremtiden vil bli betraktet som sykdommer eller lite ønskverdige egenskaper, er det ingen som vet.

Det er, som sagt, helt ok å argumentere mot Erna Solberg og KrF. Men argumentene må henge sammen. Dette er ikke et angrep på kvinners rett til selvbestemt abort, for det er ikke selvbestemt abort etter utgangen av 12. uke i Norge. Det er heller ikke et angrep på kvinner som ikke er i stand til å ta imot et barn med f.eks. Downs syndrom, fordi det, etter Erna Solbergs oppfatning, skal legges større vekt på kvinnens syn på egen situasjon.

Men: Det er et moralsk og prinsipielt veldig viktig standpunkt om at vi ikke bør ha lover i Norge som gjør at noen mennesker anses som mer eller mindre verdifulle enn andre.

I morgen skal Kringkastingsrådet behandle en delvis organisert klagesak mot at jeg deltok i NRKs valgsending da svenskene gikk til valg tidligere i høst. 

Jeg er blant de tilsynelatende få som syns at ideen om å ha et kringkastingsråd er ganske god. Men som medlem av Kringkastingsrådet gjennom åtte år innrømmer jeg gjerne at ikke alle saker som kom til behandling, var like viktige og interessante. Hvorvidt denne saken er interessant, avhenger litt av hvordan diskusjonen forløper.

Prinsipielt mener jeg at det både er riktig og svært viktig at NRK bruker et mangfold av kommentatorer. Det er også vanlig for allmennkringkastere i andre land. Typiske kommentatorer kan være journalister fra andre medier, forskere, eks-politikere og folk fra for eksempel tenketanker som Civita. 

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Samtidig må NRK sørge for at det over tid er en viss balanse, blant annet i de inviterte kommentatorenes politiske holdninger – og at inviterte gjester blir presentert på en adekvat og informativ måte. 

Hvem NRK skal invitere som gjeste-kommentatorer, avhenger selvsagt av formålet med sendingen og hvem NRK tror kan fylle oppgaven. Til syvende og sist må det jo være kvaliteten på arbeidet som gjøres – ikke hvem det er – som avgjør om NRK lykkes med bruk av eksterne kommentatorer.

Noen er opptatt av at det i seg selv er et problem at en kommentator har et kjent politisk ståsted. Det er jeg uenig i. Ingen er nøytrale. Derfor kan det like gjerne være et problem at en kommentator har et politisk ståsted som hun prøver å skjule eller ikke greier å skjule, samtidig som hun later som hun er nøytral. Igjen: Det er kvaliteten på arbeidet, i dette tilfellet kommentarene, som må være det avgjørende – ikke om man har et kjent politisk ståsted eller ikke. 

I den aktuelle sendingen, som varte i mange timer, var det mange kommentatorer – både NRKs egne og mange andre. Jeg la selv til grunn at mitt oppdrag var å forsøke å være noenlunde objektiv, og at jeg selvsagt ikke var der for å misjonere for mitt eget syn eller for å debattere med noen. Men dette er typisk en sending som man lager sammen, der alle forsøker å bidra til en sending som samlet sett blir balansert og god. Den andre kommentatoren som var i studio, forskeren Anders Jupskås, og jeg forsøkte derfor til sammen å gi noenlunde dekkende og balanserte kommentarer til det svenske valget.

De fleste som har klaget på meg på sosiale medier, og muligens også til Kringkastingsrådet, har klaget på at jeg var invitert, og blant dem igjen er det noen som mener at jeg ikke ble godt nok presentert, selv om det helt tydelig fremkom at jeg både er leder for “den liberale tankesmien Civita” og har vært statsråd i en borgerlig regjering.

De færreste har ment at det jeg sa, var feil eller problematisk. Isak Lekve, som visstnok er medlem av eller stemmer Rødt, skrev riktig nok i Klassekampen om et par utsagn som han mente var problematiske (ikke på nett). Dette innlegget har jeg besvart, og svaret kan leses her, men ellers har det vært temmelig stille om hva jeg faktisk sa i sendingen.

I forbindelse med at Klassekampen avslørte at det var en hemmelig Rødt-kampanje bak mange av klagene til Kringkastingsrådet, kom imidlertid Magnus Marsdal i Manifest på banen med et kraftig forsvar for klagekampanjen.  Han mener at det er stor forskjell på meg, som han som vanlig har svært lite pent å si om, og Anders Jupskås, som han, slik jeg forstår det, mener er en fri forsker og uhildet ekspert. Marsdal nevner deretter fire eksempler på “kontroversielle” ting jeg sa i løpet av sendingen. Rødt selv, som for første gang uttalte seg på Dagsnytt 18 i går, brukte et par av de samme eksemplene og omtalte dem som “stadige påstander” som jeg kom med, som er “kontroversielle”. 

Dette er, etter min mening, ikke riktig. At det jeg sa kan være kontroversielt i Rødt, er ikke det samme som at det generelt er kontroversielt. Ingen kommentatorer – enten de kommer fra Universitetet, SV, Civita eller NRK – kan i slike sendinger få med alle tenkelige meninger som fins om en gitt sak eller fenomen. Det Jupskås og jeg, sammen med de andre kommentatorene og intervjuobjektene gjorde i sendingen, var å referere de mest alminnelige analysene av svensk politikk, og det var, såvidt jeg kan bedømme, ingen store uenigheter mellom oss. 

Så la meg ta det punkt for punkt:

* Det er ikke kontroversielt eller feil å si at Fremskrittspartiet og Sverigedemokraterna er veldig forskjellige partier. Det er generelt veldig store forskjeller mellom de høyrepopulistiske partiene i Europa; de er blant annet organisert i fire forskjellige grupperinger i Europaparlamentet. En viktig forskjell mellom Frp og SD, er at Frp opprinnelig er et skatteprotestparti, mens SD har røtter i nynazistiske bevegelser. Det er også forskjeller i den økonomiske politikken, noe Jupskås var inne på i sendingen. Men at det er forskjeller betyr ikke at det ikke også er likheter. Men Marsdal hverken nevner det jeg sa om likhetene, eller at Jupskås og jeg stort sett var enige i analysene vi ga av Frp og SD.

* Det er ikke kontroversielt eller feil å si at innvandring er den viktigste årsaken til Sverigedemokraternas fremvekst. Jupskås, som fikk et direkte spørsmål om dette, sa det samme, og det gjorde også forsker Jan-Paul Brekke, som ble intervjuet om temaet. Dette betyr ikke at det ikke også fins andre forklaringer, som vi kunne ha kommet mer inn på, hvis vi hadde blitt spurt. Slike forklaringer har jeg blant annet omtalt her. 

* Det er ikke kontroversielt å si at innvandringsspørsmålet er en viktig forklaring på at sosialdemokratiske partier i Europa sliter. Jupskås sa det samme før jeg sa det i samme sending, og valgforsker Johannes Bergh har uttalt seg om det her.

* Det er heller ikke kontroversielt eller feil å si at klassiske arbeidervelgere er byttet ut med offentlig sektor-ansatte i mange av de sosialdemokratiske partiene. En av dem som har gjort en analyse av dette, er Piketty, noe Dagsavisen omtaler her. Det er heller ikke feil å si at mange arbeidere, som tidligere stemte på et sosialdemokratisk parti, nå stemmer på et høyrepopulistisk parti. Også dette sa Jupskås i sendingen før jeg sa det.

* Min analyse av sosialdemokratiets problemer er heller ikke kontroversiell eller veldig spesiell. Marsdal mener at jeg tar feil om sosialdemokratiets selvforståelse. Han mener nemlig at jeg omtalte sosialdemokratiske partier som “trygdepartier”, men det gjorde jeg ikke. Analysen min er for øvrig også gjengitt i en artikkel jeg skrev i Aftenposten for cirka et år siden og i Dagsavisen året før uten at det førte til store protester. Tvert om har både forskere og sosialdemokrater sagt til meg at de deler analysen.

* Til slutt er det heller ikke feil å si at innvandring var den viktigste saken ved valget i Norge i 2017. Det sier både valgforskerne og SSB: “Innvandring var den viktigste saken for velgerne ved årets stortingsvalg.”

Skal man kritisere det jeg sa, holder det altså ikke å spole igjennom sendingen for så å gjengi utdrag av det jeg sa uten å se det i sammenheng med resten av sendingen eller alt jeg sa. 

Dessuten er det nok en betydelig feilkilde i Marsdals analyse at han står så langt til venstre. Jeg respekterer selvsagt at han har et syn på verden og samfunnet som svært få andre har, men det er ikke “kontroversielt” å si eller mene noe som flertallet mener, noe som er en gjengs analyse, eller noe som fremkommer av statistikk og forskning. At det ikke har veltet inn med klager fra sindige Arbeiderparti-folk, har kanskje sammenheng med at jeg selvsagt står mye nærmere det moderne sosialdemokratiet enn Magnus Marsdal noen gang har gjort.

Jeg vet ikke hvor grundig Kringkastingsrådet vil behandle klagesakene. Men i den grad rådet velger å ta Magnus Marsdals offentlige klage i betraktning, har de altså fått min kommentar i denne bloggen.

Jeg ønsker Kringkastingsrådet lykke til med møtet!

Rett før jul i fjor, altså for bare ca. 10 måneder siden, tiltrådte Inga Marte Thorkildsen som byråd for oppvekst og kunnskap i Oslo.

En av hennes fanesaker var å gjennomføre en tillitsreform i Osloskolen. Som det het i byrådets budsjettforslag for 2018: “Tillit skal prege styring og ledelse i Oslo kommune og reflekteres i styringsdialogen mellom byrådsavdeling og virksomhet, på den enkelte arbeidsplass og i samhandling med de tillitsvalgte. Med tillit som strategi og arbeidsform skal tjenestene utvikles sammen med innbyggerne.”

Sett fra utsiden er det ikke mye tillit å spore. Det er snarere slik at det oser mer mistillit av dialogen og arbeidsformen enn noen sinne. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Riktig nok har det lenge vært slik at enkelte som arbeider i Osloskolen, har gitt uttrykk for mistillit til både dette og hint, slik for eksempel lektor Simon Malkenes har gjort i årevis, og slik han sikkert vil gjøre igjen når han nå snart skal utgi en ny bok på Manifest forlag. Men at noen er misfornøyd og uenig i den skolepolitikken som føres, eller ikke liker ledelsen i etaten, og gjerne vil gi uttrykk for det, er ikke spesielt oppsiktsvekkende. Etaten har 15.000 ansatte og kan altså sammenlignes med de største selskapene vi har i Norge.

Det fundamentalt nye er at det er byråden selv, altså den øverste ansvarlige, som gir uttrykk for dyp mistillit til etaten. Hvor lenge det har pågått, har jeg ikke oversikt over. Jeg la første gang merke til det i april, da byråden, etter min oppfatning, hadde en meget oppsiktsvekkende opptreden i NRK Debatten. Etterpå  har jeg skrevet flere blogginnlegg om saken, og jeg har også blitt intervjuet av NTB og Klassekampen (ikke på nett).

Enkelte medier har vært påfallende lite nøytrale. Det fremste eksemplet er antagelig Dagsavisen, som synes å ha hatt rikelig med anonyme kilder tett på byrådet og Inga Marte Thorkildsen selv. Og journalist Lars West Johnsen var åpenbart så revet med at han ikke engang så bjelken i sitt eget øye da han beskrev mitt bidrag til debatten, som han syns var “forutsigbart inntil det kjedsommelige”, siden Søgnen jo “er den fremste eksponenten” for mine ideer.

Men West Johnsen har ikke forstått mitt viktigste poeng. Han har i og for seg rett i at jeg er imponert over Osloskolen, og at jeg håper at ikke noen greier å rive ned det som er bygget opp gjennom de siste par tiårene. Men grunnen til at jeg interesserer meg for denne saken, er vel så mye min mer langvarige interesse for forvaltningspolitikk og politisk ledelse.

Derfor fulgte jeg også litt ekstra med i går.

I går var det nemlig møte i kultur- og utdanningskomiteen i Oslo bystyre. Pressen, herunder også Dagsavisen, var til stede på møtet, men det virker som møtet ikke ble helt slik avisen hadde håpet. Etter at byråden i månedsvis har uttalt mistillit til utdanningsetaten og etterlatt et klart inntrykk av at den og dens øverste leder, altså Astrid Søgnen, saboterer lovlig fattede vedtak og styringssignaler fra byrådets side, ventet vel de fleste at disse svært alvorlige og uvanlige påstandene ville bli konkretisert. Grunnen til at man kunne forvente det, var at byråden i komiteens forrige møte og i bystyret etterpå, har blitt bedt om å gi konkrete eksempler på tilfeller der Søgnen og etaten ikke har fulgt opp de styringssignalene byrådet har gitt. 

Thorkildsen har ikke villet svare på dette, men har i stedet lovet å komme tilbake til det, noe man altså kunne forvente ville skje i går.

Men det skjedde ikke.

Thorkildsen kunne fortsatt ikke gi noen eksempler.

Hun forklarte det med at det var vanskelig å være mer konkret, dels på grunn av varslersakene mot henne og dels fordi byrådet har innledet eller bedt om en dialog med Søgnen om overgang til annen stilling. Man kan, isolert sett, ha en viss forståelse for dette, men det er ganske trist. Hun har i verste fall, gjennom å uttrykke så mye mistillit i det offentlige rom, gjort seg selv handlingslammet i møte med helt legitime krav og ønsker fra bystyrets side. I en slik situasjon må man også kunne spørre om hun overhodet er i stand til å fungere som Osloskolens øverste leder på en god måte.

Det viktige som skjedde på møtet i går, var likevel ikke at byråden ikke kunne gå mer i detalj, men at hun eksplisitt avkreftet alle spekulasjoner om at etaten og dermed Astrid Søgnen ikke har fulgt opp de formelle styringssignalene som er gitt: 

“Jeg har fått signaler om at enkelte har tolket mine uttalelser som at etaten ikke har fulgt opp vedtak fattet i bystyret. Til dette vil jeg bemerke at det i tråd med Oslo kommunes parlamentariske styringssystem er jeg som byråd som står til ansvar for å følge opp vedtak fattet i bystyret. Jeg vil derfor presisere at mine uttalelser har handlet om samhandling og samarbeid i forholdet mellom byrådsavdelingen og Utdanningsetatens ledelse, og ikke om etatens faglige standarder, eller oppfølging av vedtak fattet i bystyret.” 

Man må vel kunne si at uttrykket “signaler” kanskje er litt svakt, ettersom mediene i ukevis har vært fulle av påstander om at Søgnen og etaten ikke gjør det de, i henhold til vårt demokratiske styringssystem, skal gjøre. Det hadde nok vært en fordel om dette forlengst hadde vært presisert i offentligheten. Det er jo ikke helt urimelig å anta at det har vært en belastning for Thorkildsens underordnede, som hun er arbeidsgiver og leder for, at de har vært gjenstand for så alvorlige beskyldninger så lenge.

Det byråden fortsatt ikke er fornøyd med, er “samhandlingen og samarbeidet”, og at etaten ikke følger opp mer uformelle styringssignaler, noe hun mener er “uheldig og vanskeliggjør arbeidet med å gjennomføre oppvekst- og utdanningspolitikken”. Om det noen gang kommer noen konkrete eksempler på hva dette betyr, vet jeg ikke.

At et samarbeid ikke alltid er knirkefritt, er uansett ikke uvanlig. Men det skyldes ikke nødvendigvis bare den ene part, og det er under alle omstendigheter den øverste ledelsens ansvar. Det påstått dårlige samarbeidet skjer i dette tilfellet under Thorkildsens ledelse, og det er hun som har ansvaret for å gjøre noe med det. Greier hun ikke det, kan det i seg selv være et uttrykk for dårlig ledelse. En god leder løser som regel slike problemer uten å påføre virksomheten stor skade, for eksempel ved å la konflikten utspille seg over lang tid i det offentlige rom.

For å underbygge sitt poeng viste for øvrig Thorkildsen til at opplevelsen av dårlig samhandling og samarbeid også ble opplevd av tidligere byråd Tone Tellevik Dahl. Men det skurrer. Daværende skolebyråd Tellevik Dahl ga i bystyret uttrykk for “full tillit til Astrid Søgnen og hennes etat”, som hun hadde “et godt samarbeid med” mindre enn to måneder før Thorkildsen tok over. Hun sa også at hun og etatens ledelse var “omforent” om hvordan de skulle nå byrådets politiske mål. Å si noe helt annet ett år etterpå, lenge etter at hun har gått av, er i hvert fall ikke uttrykk for god ledelse. Det er også merkelig at Thorkildsen kan påberobe seg støtte fra Tellevik Dahl når Tellevik Dahl har sagt det motsatte fra bystyrets talerstol.

Det er veldig vanskelig å se for seg hvordan denne saken vil ende. 

Det er minst tre saker som lever side om side og/eller som er vevet inn i hverandre:

Det er bystyrets krav og ønsker overfor byrådet om å klargjøre og konkretisere de negative uttalelsene byrådet har kommet med i mediene om de dårlige samarbeidsforholdene mellom byrådet og utdanningsetaten. Byråd Thorkildsen har nå parkert de mest alvorlige påstandene som har versert, men fortsatt er det uklart hvorfor hun fremsetter så mange offentlige klager på etaten og etatens ledelse.

Det er de tre varslersakene mot Inga Marte Thorkildsen, hvorav én visstnok også omfatter byrådslederen.

Og det er personalsaken vis a vis Astrid Søgnen. Byrådet sier at det har innledet eller ønsker en dialog med Søgnen om at hun skal fratre sin stilling. Hva denne dialogen består i, er det vel ingen utenom partene selv som har full innsikt i. Men dersom byråden og byrådslederen oppfører seg like lite ryddig som ledere og arbeidsgivere overfor Søgnen som de gjør i det offentlige rom, er dialogen neppe helt på skinner.

2.november skal Kristelig Folkeparti foreta et historisk veivalg. På et ekstraordinært landsmøte skal delegatene ta stilling til om partiet skal sondere og eventuelt starte forhandlinger med Høyre, Venstre og Frp med sikte på å gå inn i Erna Solbergs regjering – eller om de skal sondere mulighetene for å danne regjering med Arbeiderpartiet og Senterpartiet. Partiets parlamentariske nestleder, Hans Fredrik Grøvan, har også skissert en tredje mulighet, nemlig at partiet forblir i opposisjon, men det er uklart om landsmøtet vil ta stilling til et slikt alternativ. Hvis ikke, vil Grøvan velge å gå inn i Solberg-regjeringen.

Uansett hva utfallet blir, ligger det an til at KrF treffer en historisk beslutning. Dersom landsmøtet gir tilslutning til Knut Arild Hareides forslag om å gå til venstre, innebærer det at KrF for første gang i sin historie innleder et regjeringssamarbeid med Arbeiderpartiet og venstresiden i norsk politikk. Dersom landsmøtet i stedet velger Solberg-regjeringen, vil det være en bekreftelse på at partiet hører mest hjemme på ikke-sosialistisk side. 

Mange av delegatene som skal delta på landsmøtet, vet allerede hva de mener. For de som ennå ikke har gjort seg opp en mening, er det mange hensyn å ta: Hvor står KrF ideologisk, og hvor bør partiet stå? Hvor kan KrF regne med å få mest gjennomslag? Hvordan vil den parlamentariske situasjonen virke inn på de to regjeringsalternativene? Hva mener KrFs medlemmer og velgere? Og hvordan påvirker valget som landsmøtet gjør, KrFs fremtid? 

Knut Arild Hareide har i sin bok Det som betyr noe argumentert for at KrF står nærmere venstresiden enn høyresiden, og at gjennomslaget for KrF vil bli større i et samarbeid med Ap, Sp og SV enn i et samarbeid med Høyre, Venstre og Frp. Etter min mening kan det argumenteres like godt eller bedre for det motsatte, nemlig at KrF står nærmere høyresiden enn venstresiden, og at partiet er sikret større gjennomslag med Høyre, Venstre og Frp enn med Ap, Sp og SV. 

Hareides bok er interessant på mange måter, men den har også noen litt oppsiktsvekkende svakheter: Den er for det første svært selektiv i valg av saker og illustrasjoner som skal underbygge Hareides politiske veivalg. Han sammenligner for eksempel ett partis primærstandpunkter eller bakenforliggende ideologi med praktisk politikk og kompromisser som er inngått med andre partier. Men det mest påfallende “trikset” som brukes i boken, som også andre har vært inne på, er at det tegnes et meget positivt bilde av KrFs holdninger og verdier, mens meningsmotstandere blir karikert på en svært negativ måte. Dette går mest utover høyresiden, altså de nåværende regjeringspartiene, som ifølge Hareide blant annet står for «sterk individualisme og markedsliberalisme på bekostning av fellesskapene», og et samfunn der «enhver er sin egen lykkes smed» og «flere står alene» – mens han selv tror på et “varmere samfunn” med “solidaritet” og “nestekjærlighet”, der vi «tar vare på hverandre». 

Personlig tror jeg ikke dette er en god måte å forsøke å vinne nye velgere på. Det gjør et sterkt, men ikke positivt inntrykk å få vite at man er en selvopptatt egoist, bare fordi man har valgt et annet parti enn KrF. Selv tror jeg at de aller fleste som har valgt å engasjere seg i politikk, gjør det fordi de ønsker det beste for samfunnet og for sine medmennesker, selv om de har litt ulike mål for samfunnsutviklingen og velger litt ulike virkemidler for å nå målet.

Det er dessuten ikke lett å vite hvordan Hareide mener at vi får et varmere samfunn. Satt på spissen kan både for lite stat og for mye stat bidra til fremmedgjøring, mindre fellesskap og ensomhet. Dette er det antagelig også delte meninger om i KrF. Men hvis Hareide tenker på hva offentlig sektor kan gjøre for oss, virker resonnementet underlig. Norge har cirka verdens største offentlige sektor. De offentlige utgiftene har aldri noen sinne vokst så mye som de har gjort de senere år. Forskjellen mellom partiene i den økonomiske politikken er dessuten forsvinnende små. 

Målt i pengebruk, og antagelig også på andre måter, er denne regjeringen – med Frp –  antagelig mer sentrumsorientert enn Bondevik II-regjeringen var. 

Hvis Hareide i stedet tenker på behovet for sterke sivilsamfunn og valgfrihet for familiene, er dette verdier som høyresiden tradisjonelt alltid har vært mer opptatt av enn venstresiden.

I debatten om KrFs veivalg blir det også diskutert hvor mye gjennomslag KrF kan få. Og for enkelthets skyld kan vi kanskje dele KrFs viktigste saker i tre: Det er de store budsjettsakene, som f.eks. bistand eller kampen mot barnefattigdom, det er de små budsjettpostene som er hjertesaker for KrF, og det er de andre sakene – ofte verdisaker – som ikke har med penger å gjøre.

I boken til Hareide argumenteres det for at KrF ikke har fått så mye gjennomslag under den nåværende regjering. Dette står i skarp kontrast til praktisk talt alt som har vært sagt og skrevet om dette til nå. KrF har fått historisk høye bistandsbudsjetter, og det har – sammen med Venstre – ofte skrytt av at de har fått betydelig gjennomslag både når det gjelder tiltak mot barnefattigdom og når det gjelder klima. Og senest i vår presenterte KrF opposisjonens lengste liste med 40 gjennomslag for KrF. 

KrF har også fått betydelig gjennomslag i de ikke-økonomiske sakene. Den såkalte reservasjonssaken illustrerte det godt: KrF har flere venner i Høyre enn det har i Arbeiderpartiet. Det skyldes dels at det er flere i Høyre som er enig med KrF, og dels at Høyre har lang tradisjon for å akseptere og respektere mange av de mindretallsposisjonene KrF har. Det ligger også i den borgerlige ideologien et ønske om å verne om retten og muligheten til å være og velge annerledes.

En viktig grunn til at KrF har fått så mye gjennomslag, er at  Erna Solberg hele tiden har vært klar på at hun ønsker å ta hensyn til alle de fire ikke-sosialistiske partiene. Og det har hun gjort – både når regjeringen lager budsjetter og fremmer saker – og når de forhandler om endringer i Stortinget.

Når KrF skal vurdere hvilke gjennomslag partiet kan få i fremtiden, må partiet også ta hensyn til en svært avgjørende forskjell mellom de to regjeringsalternativene som de nå skal ta stilling til:

Dersom KrF går inn i Solberg-regjeringen, blir det en flertallsregjering. Det KrF får gjennomslag for i en slik regjering, vil også bli vedtatt politikk, og det er ingen risiko for at KrF må gi fra seg seire som partiet allerede har oppnådd gjennom fem års samarbeid.

Dersom KrF går inn i en Ap-, Sp- og KrF-regjering, med en form for relasjon til SV, blir dette en mindretallsregjering. KrF risikerer å måtte gi fra seg seire som er oppnådd, og det kan ikke være sikker på å få igjennom saker i Stortinget. 

La meg ta ett eksempel:

Det er flertall på Stortinget for å tillate eggdonasjon. I en forhandling med potensielle regjeringspartnere er det ikke utenkelig at KrF kan få gjennomslag for at regjeringen (uansett om den ledes av Solberg eller Støre) skal gå inn for fortsatt forbud mot eggdonasjon. Dersom det er Solberg-regjeringen som går inn for fortsatt forbud, er det et standpunkt som også har flertall i Stortinget. Er det en Støre-regjering som gjør det, vil opposisjonen likevel ha flertall for å tillate eggdonasjon.

Det vil også være usikkerhet knyttet til andre, typiske KrF-saker, som for eksempel friskolepolitikken. Den er basert på et kompromiss mellom de fire ikke-sosialistiske partiene, mens Arbeiderpartiet har programfestet en slags veto-rett for kommuner og fylker.

Kjell Magne Bondevik har prøvd å forklare oss at en mindretallsregjering av Ap, Sp og KrF ikke behøver å ha noe spesielt forhold til SV, fordi den for eksempel kan samarbeide med Høyre, Venstre og/eller Fremskrittspartiet i stedet. Og selvsagt har han rett i at det kan finnes enkeltsaker der en slik regjering kan støtte seg på et hvilket som helst parti i Stortinget – akkurat som det kan finnes saker der hele opposisjonen, fra Rødt til Frp, går mot regjeringen.

Men en Ap-, Sp- og KrF-regjering kommer ikke unna at den må ha en relasjon til det eller de partiene som skal hjelpe dem med å felle Erna Solbergs regjering. Vi kan nemlig bare få et regjeringsskifte, dersom det oppstår et nytt flertall i Stortinget, og et slikt flertall må minst bestå av Ap, Sp, KrF og SV, i tillegg til MDG og Rødt. Og dersom SV ikke blir med i den nye regjeringen, vil partiet på mange måter bli det nye KrF: For akkurat som Erna Solbergs regjering har levd på KrFs nåde, vil en Støre-regjering leve på SVs nåde. Det betyr blant annet at regjeringen må inngå budsjettforlik med SV (og eventuelt Rødt og MDG) og sørge for at SV får tilstrekkelig med gjennomslag til at partiet er villig til å sikre regjeringens liv. KrF har fått enormt mye gjennomslag. Det vil antagelig også SV kreve og finne rimelig. Det er tross alt SV og Sp som står Arbeiderpartiet nærmest.

Å forestille seg at en ny regjering skal inngå budsjettforlik med for eksempel Høyre, er ren ønsketenkning. Høyre, Frp og nå også Venstre har i fem år invitert KrF inn i regjering. Hvis KrF nå snur ryggen til sine samarbeidspartnere og feller regjeringen og en svært populær statsminister (som er spesielt populær blant KrFs velgere), kan ikke partiet samtidig regne med at Høyre vil komme den nye regjeringen til unnsetning. Høyre har dessuten ingen tradisjon for å inngå budsjettforlik med Arbeiderpartiet. Det har, meg bekjent, bare skjedd én gang siden annen verdenskrig.

Det er en kjent sak at flertallet av KrFs velgere er borgerlig innstilt og foretrekker en blågrønn fremfor en rødgrønn regjering. Det er også en kjent sak at Erna Solberg er svært populær som statsminister.  Det er også slik at det i 2017 var færre KrF-velgere enn Venstre-velgere som mislikte Frp ,mens Arbeiderpartiets velgere foretrekker Rødt fremfor KrF. I tillegg er det flertall i stortingsgruppen, sentralstyret, partiledelsen, KrFU og KrF Kvinner for å søke nærmere samarbeid med dagens regjering. Risikoen for at det skjer en avskalling, dersom KrF går til venstre, er derfor stor. Noen sier at det er en strategi for å bygge økt oppslutning rundt grunnfjellet. Men det kan like gjerne være ensbetydende med å sprenge grunnfjellet i stykker og forsøke å bygge noe på ruinene av det.

De som ivrer mest for et samarbeid med venstresiden – som på sentralt hold i hvert fall er Einar Steensnæs, Kjell Magne Bondevik, Hilde Frafjord Johnson, Emil Erstad og Knut Arild Hareide selv – har nok som strategi at de skal erstatte frafalne støttespillere med nye velgere og kanskje også forvandle partiet til et mindre kristenkonservativt parti. Hvorvidt det kan lykkes, vet ingen – men det er et dristig prosjekt. Flytter KrF over til venstresiden, vil det til sammen finnes seks partier der. Det kan jo sies å være noe for nesten enhver smak, men det gir samtidig et nokså fragmentert bilde, der det lett oppstår skarp konkurranse innenfor blokken. Man må for eksempel regne med at Arbeiderpartiet vil bli presset fra ytre venstre, dersom partiet går i regjering med Sp og KrF.

Civita er en liberal tankesmie, og det vil alltid være delte meninger blant de som er ansatt her, om hva som tjener landet best. Personlig håper jeg at KrF velger borgerlig side, og at vi kan få en borgerlig flertallsregjering. Jeg tror det tjener landet best nå, særlig når ytre venstre er i så sterk vekst. Jeg er samtidig fullstendig klar over at dette ikke uten videre betyr at regjeringen alltid vil føre god borgerlig eller liberal politikk. Men jeg tror den vil føre en bedre politikk enn den vi nå ser utkrystallisere seg på venstresiden i norsk politikk.

Det virker som det er et nokså samstemt KrF som nå ønsker å komme i regjering. Det har sine ulemper å stå 13 år utenfor regjeringskontorene. KrF ble aldri invitert inn i regjering i de åtte rødgrønne årene, men partiet har hatt en stående invitasjon fra Erna Solberg de siste fem årene. Det er altså ikke slik, som noen sier, at Erna Solberg har valgt bort KrF eller Hareide. Solberg har ikke valgt bort noen på ikke-sosialistisk side. 

Det kan være litt vanskelig å tolke noe av det Knut Arild Hareide sier om veien videre, men i VG i dag bekrefter han flere ting: 

Han mener at SV er en naturlig og ønsket samarbeidspartner for en Ap-, Sp- og KrF-regjering.

Han har ingen  problemer – heller ingen prinsipielle problemer – med selv å sitte i en regjering med Frp. 

Han legger ikke selv opp til noen lederdebatt i partiet, selv om hans primære standpunkt skulle bli stemt ned.

Disse avklaringene bør gjøre det lettere å ta stilling for de KrF’erne som er i tvil.

De kan stemme på det regjeringsalternativet som de mener er best.