Robert Mood og ytringsfriheten

Robert Mood, som er generalløytnant og sjef for Forsvarets millitærdelegasjon ved NATO-hovedkvarteret i Brussel, har fått Fritt Ords pris 2016.

Fritt Ord har gitt denne begrunnelsen for tildelingen, og den ble utdypet i Dagsnytt 18 i går av styremedlem i Fritt Ord, Frank Rossavik.

Så langt har jeg bare sett positive reaksjoner på tildelingen, og et typisk eksempel er Harald Stanghelles kommentar i Aftenposten i dag. 

Stemningen er så positiv og forutsigbart ukritisk at jeg er litt usikker på om jeg bør stikke hodet frem. Men siden ytringsfriheten holdes så høyt, tar jeg sjansen. Jeg er nemlig ikke like positiv, hverken til Robert Moods bruk av ytringsfriheten, Fritt Ords begrunnelse for tildelingen eller den ukritiske hyldesten til tildelingen. Det er noe som skurrer, både i begrunnelsen for tildelingen og i kommentarene til den.

Noe av det som skurrer, er at både Fritt Ords styre og kommentatorene ikke skjelner mellom offentlig ansatte eller mellom ulike typer av ytringer. Harald Stanghelle skriver for eksempel både om rektorer, som mener bevilgningene til skolen er for små, Robin Schaefer, som var en varsler i politiet, Frode Forfang som er sjef for et direktorat, og som reiste en debatt om et alternativt asylsystem – og Robert Mood, som deltar i den politiske debatten, både om forsvarspolitikk og andre politiske spørsmål. Også Fritt Ords styre viser til at “ytringsfriheten for ansatte i flere deler av offentlig sektor er under betydelig press” – som om det ikke spiller noen rolle hva slags ansatte det er snakk om.

Men det spiller en rolle.

En rektor er en vanlig arbeidstaker, hvis forhold til arbeidsgiver er regulert i Arbeidsmiljløloven. En ansatt i politiet er en tjenestemann, hvis forhold til arbeidsgiver er regulert i Tjenestemannsloven. Også Frode Forfang er tjenestemann, men også leder for et direktorat, der man normalt har noe større frihet enn f.eks. en ekspedisjonssjef eller departementsråd har til å delta i samfunnsdebatten med faglige innspill. 

Robert Mood, derimot, er embetsmann

Det kan hevdes at det ikke er så stor forskjell på tjenestemenn og embetsmenn, og at det først og fremst er funksjonen og ansvaret man har, som avgjør hvor sterkt man skal tolke lojalitetsplikten.

Men man kan også vektlegge de særlige privilegier man har som embetsmann eller -kvinne og årsaken til at man har disse privilegiene. Som embetsmann er man bl.a. uoppsigelig, hvilket betyr at man bare kan avskjediges av Kongen i statsråd eller etter dom. Det sterke stillingsvernet skal blant annet være en forsikring mot å bli presset ut av rollen som faglig uavhengig og politisk nøytral embetsmann, som også skal kunne legge frem ubehagelige fakta for eksempel for en statsråd.

Men dermed følger det også med noen plikter for en embetsmann, herunder en lojalitetsplikt som strekker seg utover det som forventes av en vanlig arbeidstaker i offentlig sektor. En embetsmann forventes å opptre politisk nøytralt og faglig uavhengig overfor dem som er demokratisk valgt til å styre landet. 

Hvorfor er dette viktig?

Det er viktig, fordi vi gjerne vil leve i et demokrati – og ikke i et teknokrati eller et samfunn der demokratisk valgte politikere saboteres. God forvaltningsskikk tilsier derfor at lojalitetskravet til høytstående embetskvinner og -menn går foran ytringsfriheten. Uenigheter bør og skal tas opp internt, mens det er politikerne som bestemmer, og som skal stilles til ansvar i valg. Embetsverket, derimot, skal også ha den neste statsrådens og den neste regjeringens tillit.Og man kan legge til: Når det gjelder forsvarspolitikk er det kanskje ektra viktig å være oppmerksom på lojalitetsplikten, siden sivil kontroll over militæret er en grunnleggende forutsetning for et demokrati.

Dette betyr ikke at det ikke finnes unntak fra lojalitetsplikten. Både arbeidstakere, tjenestemenn og embetsmenn vil, i et gitt tilfelle, ha rett til å varsle om ulovlige forhold. Lojalitetsplikten dreier seg om å være lojal overfor legalt fattede vedtak. Vi har et eget regelverk for varsling, og, uten å bli altfor pompøs, vet vi jo også at Nürnbergprosessen lærte oss dette. Men dette har ingenting med Robert Moods sak å gjøre.

Fritt Ord berømmer Robert Mood, fordi han har uttalt seg (kritisk) om “de norske styrkene i Afghanistan, behandlingen av forsvarets veteraner, størrelsen på forsvarsbudsjettet, nedbyggingen av hæren, vestens forhold til Syria-krisen, bevæpningen av norsk politi og Norges forhold til Russland”? Men hvordan skal egentlig slike uttalelser tolkes? Er det en form for “varsling”, en demonstrasjon av at det er stor uenighet i Forsvaret, et forsøk på å underminere forsvarsledelsen eller forsvarsministeren – eller hva? Hvordan påvirker hans deltakelse i den politiske debatten hans evne til å være nøytral og lojal embetsmann, som har den samme høye tilliten i hele befolkningen og hos en hvilken som helst statsråd? Og hvordan påvirker det Forsvarets og forsvarsministerens gjennomføringsevne for eksempel i forhandlinger med andre land? 

Det pågår en debatt om hvorvidt arbeidstakere, både i privat, men særlig i offentlig sektor, opplever at deres ytringsfrihet er svekket. Det er en viktig debatt – men jeg syns den har svært lite med Robert Mood å gjøre. 

Etter min mening har Robert Moods deltakelse i den politiske debatten vært problematisk, og jeg syns det er merkelig at ikke mediene, i det minste, reflekterer over dette. Både Fritt Ord og Stanghelle håper prisen til Mood kan være en inspirasjon også for andre embets- og tjenestemenn, men hvordan ser de da for seg at vår forvaltning skal virke? Hvis ekspedisjonssjefer og departementsråder begynner å delta i den politiske debatten, bl.a. med å kritisere regjeringens politikk, er det vel bare et tidsspørsmål før det kommer krav om å innføre et amerikansk system, der hele eller store deler av embetsverket må skiftes ut når vi skifter regjering?

Jeg ønsker ikke en slik utvikling. Jeg tror at vårt politisk nøytrale, faglig uavhengige, effektive og ukorrupte embetsverk er et kvalitetstegn ved vårt samfunn og en viktig årsak til at Norge er et så velfungerende land.

Hvis man ikke greier å være nøytral embetsmann, bør man heller ikke ha de privilegier en embetsmann har, f.eks. til å kunne gi faglige råd direkte til statsråder og regjeringer. Og vi kan jo spørre oss selv hvor behagelig vi ville synes det var, dersom Robert Mood var sterkt innvandringskritisk, en pasjonert tilhenger av våpen i politiet og for mye mer intervensjon i urolige områder i verden?

Ville han blitt like omfavnet da? 

Jeg tror ikke det.

 

 

 

 

 

 

 

Hva skjer i moskeene?

I morgen sender dansk TV2 siste del av dokumentaren “Moskeerne bag sløret”

Dette er en dokumentar i fire deler, som undersøker om åtte (av i alt 150) moskeer i Danmark medvirker til integrering av muslimer, slik deres talspersoner og vedtekter sier at de gjør. De åtte moskeene er, slik jeg forstår det, helt sentrale moskeer i Århus, København og Odense.

Bakgrunnen for at dansk TV2 har valgt å undersøke dette, er at de har en rekke kilder, særlig blant unge muslimer, som sier at de er eller har vært underlagt sterk religiøs og sosial kontroll, og at undervisningen, rådene og veiledningen de får i moskeene, er i strid med danske lover, regler og rettigheter.

Dansk TV2 mener at det har så stor samfunnsmessig betydning å få avdekket om dette er sant eller ikke, at de har valgt å bruke meget sterke journalistiske virkemidler, nemlig skjult kamera og to “muldvarper”, dvs. to personer som utgir seg for å være andre enn de er. I tre måneder har disse “muldvarpene” opptrådt som to vanlige muslimer mens de har frekventert de aktuelle moskeene, observert og etter hvert også søkt veiledning om en rekke spørsmål knyttet til bl.a. ekteskap og skilsmisse, barneoppdragelse, bruk av vold, tilknytning til arbeidsmarkedet og kontakten med det danske samfunn. Man kan lese mer om TV2s valg av metoder her.

Resultatet er rystende og har skapt voldsomme reaksjoner i Danmark – og saken er såvidt også nevnt i norske medier, bl.a. i NRK og TV2.

Blant de råd, pålegg og uttalelser som gis av imamene, også mens barn hører på og delvis brukes som budbringere, er blant annet at utroskap skal straffes med steining og pisking; at muslimer som vender islam ryggen, skal steines; at barn skal slås, dersom de ikke ber innen de har fylt 10 år; at kvinner ikke skal arbeide der det er menn, fordi det ikke er tillatt å blande kjønnene; at kvinner ikke har rett til å si nei til sex, og at de heller ikke kan si nei når mennene deres er voldelige; at kvinner må tåle flerkoneri; at kvinner ikke skal gå til politiet, dersom de blir slått av mennene sine; og at man som muslim ikke bør gå i bursdagsselskap til en som er dansk. En ledende imam forteller også hvordan muslimer er i ferd med å “erobre” Europa, og at muslimer ikke skal la seg integrere i samfunnet. Dansk TV2 avslører også, visstnok for første gang i Danmark, at det finnes shariaråd som avgjør om muslimske par skal få lov til å skille seg. 

I dokumentaren får vi også se hvordan imamer gir råd om å lyve, blant annet om hvorvidt man er asylsøker, for å få betalt leilighet av kommunen og/eller gode stønader fra det offentlige. Rådgiverne er tydeligvis godt innsatt i det danske velferdssystemet.

Dokumentaren har altså ført til sterke reaksjoner i Danmark. Planer om å bygge en stormoské i Århus er satt på vent, og det snakkes om å stenge en annen moské. Lederen for det sosialdemokratiske partiet, Mette Frederiksen, har fremmet flere forslag for å forebygge fortsatt vekst i det ytterliggående, muslimske miljøet – som exit-programmer for unge muslimer, dansk imamutdanning, stengning av moskeen i Århus og forslag om at det skal være mulig å avvise imamer på grensen.

Man kan spørre danske politikere, slik jeg spør meg selv, hvorfor de blir så opprørt. Dette er jo fenomener vi har hørt om og kjenner til. Det er likevel sterkt å få dokumentert, slik dansk TV2 nå gjør, at det faktisk skjer, at det tilsynelatende er ganske alminnelig, og at imamene og moskeenes talspersoner forteller helt andre historier utad når de stiller opp foran åpent kamera. 

Det finnes et stort antall muslimer både i Norge og Danmark som lever helt alminnelige liv og er godt integrert i våre samfunn. Selv har jeg og Civita brukt mye ressurser på å dokumentere hvor godt det går og kan gå med innvandrere, også muslimske, på mange områder, slik vi også så et eksempel på i dagens aviser. Det er viktig å insistere på at slike fakta må komme frem.

Men også andre fakta må frem, uansett hvor ubehagelige de er. Det hjelper ikke på integrering og inkludering at Mohammad Usman Rana gjør alt han kan for å skape et norsk islam, hvis han motarbeides i moskeene og i det skjulte. Hvis unge muslimer føler seg fanget i et religiøst helvete uten mulighet til å bryte ut og f.eks. slutte seg til gruppen av muslimer som også “elsker Norge” og våre grunnleggende verdier, har vi et problem.

Så – hva vet vi egentlig om det som skjer i norske moskeer? De fleste av oss har hørt hva Hege Storhaug har sagt, men hva vet vi?

Jeg har ingen tro på, og det er heller ingen som har påstått, at den danske dokumentaren viser et representantivt bilde av danske muslimers liv og livsvilkår. Jeg har derfor heller ingen tro på at et slikt bilde er representantivt for norske muslimer. Men det vi nå vet, er at det finnes mange nok muslimer i Danmark som lever under disse vilkårene, og spørsmålet er om det også finnes mange i Norge? At det finnes noen, er vel ganske sannsynlig, men hvor utbredt er det?

Norske journalister som ennå ikke har gjort det, kan starte med å se den skremmende dokumentaren fra Danmark. 

Deretter er det kanskje på tide å gjøre et stykke journalistisk arbeid også i Norge.