I skrivende stund – i morgentimene tirsdag – kan mye tyde på at vi styrer mot en regjeringskrise. 

Bare to ting kan hindre det: Enten må Sylvi Listhaug be om å få trekke seg – eller så må KrF likevel ikke stemme for mistillit etter at statsministeren, etter alle solemerker, stiller kabinettspørsmål.

Akkurat nå er det lite som tyder på at det vil skje, og i så fall må regjeringen gå.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Men hva skjer så?

Mange ser ut til å legge til grunn at Støre vil danne regjering, men igjen kommer det an på KrF. For er det Solberg eller Støre som har et flertall bak seg i Stortinget? 

Skal KrF holde sitt valgløfte om å få Listhaug ut av regjeringen eller i hvert fall ut av justisministerposten, samtidig som vi beholder Erna Solberg som statsminister, må KrF peke på Solberg – og i så fall blir det Solberg som får i oppdrag å danne en ny regjering, altså en Solberg II-regjering.

Hvordan den regjeringen vil se ut, vet vi ikke. Det eneste vi helt sikkert vet, er at Solberg vil være statsminister, og at hun vil ha en annen justisminister enn Sylvi Listhaug.

Oppdatert kl 08.16: Mediene melder at Sylvi Listhaug går av. Hvis det stemmer, blir det ikke regjeringskrise. 

Såvidt jeg har forstått, er det knapt noen som ønsker regjeringskrise.

Senterpartiet ønsker det ikke.

Arbeiderpartiet ønsker det ikke.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Kristelig Folkeparti ønsker det ikke.

Høyre ønsker det ikke.

Fremskrittspartiet ønsker det ikke.

Venstre ønsker det ikke.

Regjeringen ønsker det ikke. 

Likevel kan det bære mot en regjeringskrise i morgen, som ender med at Høyre-, Venstre- og Frp-regjeringen må gå av.

Mediene er fulle av beskrivelser av mulige utfall eller løsninger på den situasjonen regjeringen og Stortinget er i nå. Aktørene på sin side, er også opptatt av å legge ansvaret og skylden for mulige utfall på hverandre.

I bunn og grunn er det nå tre av aktørene som kan bidra til en løsning, nemlig statsministeren (og Siv Jensen), Kristelig Folkeparti og Sylvi Listhaug.

Av disse er det Sylvi Listhaug som enklest kan fatte en beslutning som vil bli akseptert av alle de andre aktørene i denne saken.

For statsministeren er det praktisk talt umulig å flytte eller kaste Sylvi Listhaug mot hennes vilje uten at det kan få store negative følger.

For Kristelig Folkeparti, som er et svært splittet parti, er det også veldig vanskelig å kombinere sitt ønske om å uttrykke mistillit til Listhaug med tillit til Erna Solberg. KrF vil heller ikke si hvordan de vil håndtere et eventuelt kabinettspørsmål fra statsministerens side i Stortingets møte i morgen.

Sylvi Listhaug, derimot, har muligheten til å fatte en beslutning som løser problemet, og som ikke får store negative konsekvenser. En del av tilhengerne hennes vil riktig nok bli skuffet, dersom hun skifter til et annet departement eller går til Stortinget. Men hvis hun vil bidra til en løsning, vil hun helt sikkert greie å forklare hvorfor hun gjør det på en måte som vinner sympati og respekt.

Det er flere enn Sylvi Listhaug som kan ha nytte av å tenke over hvordan de har håndtert denne saken. At et mistillitsforslag fra Rødt skulle utløse en slik dynamikk og et mulig resultat som praktisk talt ingen ønsker, er tankevekkende. Også opposisjonen har bidratt til at situasjonen er drevet ut av kontroll.

Men når vi først har kommet dit vi er i dag, hviler mye av ansvaret på Sylvi Listhaug. Hun har nå en mulighet til å sette hensynet til både statsministeren, regjeringen, sin partileder og sine statsrådskolleger i Fremskrittspartiet foran hensynet til seg selv.

I dag skisserer både Aftenposten og VG syv mulige utfall av mistillitsforslaget mot Sylvi Listhaug. Aftenpostens oppslag ligger fortsatt på nett, men VGs finner jeg ikke, og det skyldes muligens at avisen hadde gått seg vill i de parlamentariske spillereglene og skisserte minst et par umulige utfall.

Etter at avisene publiserte disse artiklene, sier både VG og NRK at de har kilder som forteller at Erna Solberg har bestemt seg, og at hun vil stille seg bak sin statsråd og dermed stille kabinettspørsmål før Stortinget stemmer over mistillitsforslaget. Jonas Gahr Støre på sin side sier at han er klar til å felle regjeringen. Dermed blir det opp til KrF, som ennå ikke har bestemt seg, om regjeringen skal felles eller ikke. I skrivende stund mobiliseres det fra flere hold: Tidligere KrF-leder Valgerd Svarstad Haugland kommer med en oppfordring til KrF om å gjøre det riktige, og ikke bare tenke strategisk, noe som i seg selv er ganske oppsiktsvekkende med tanke på at hun nå er fylkesmann. På den annen side pågår det markeringer til støtte for Sylvi Listhaug foran Stortinget.

Det finnes ingen annen politiker i Norge i dag, som vekker så sterke sympatier og antipatier som Sylvi Listhaug gjør. At en statsråd ser seg tjent med å virke så splittende og så lite samlende er gåtefullt for meg. Det var ikke gitt at det skulle bli slik, den gangen hun ble landbruksminister i 2013, men slik er det altså blitt. Og den splittende stilen virker sterkere når hun bestyrer justis- og innvandringsfeltet enn da hun var landbruksminister.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Antipatiene som retter seg mot Sylvi Listhaug, finnes blant mennesker i alle partier, også i hennes eget parti. De misliker den splittende og støyende stilen og den svake rolleforståelsen. Noen misliker selvsagt også den strenge innvandringspolitikken og -retorikken hun står for, men det gjelder ikke alle. Også blant de som ønsker en strengest mulig innvandringspolitikk, er det folk som er kritiske til måten hun arbeider på, blant annet fordi hun får igjennom færre saker i Stortinget enn hun ville fått med en mer forsonende stil.

Sympatiene som retter seg mot Listhaug, kommer selvsagt fra svært mange i hennes eget parti, men også fra mennesker i flere andre partier. Mange, langt utenfor Fremskrittspartiets rekker, ønsker en strengest mulig innvandringspolitikk, og hun har også støtte blant mange kristne, selv om denne støtten har vært satt på en viss prøve i det siste. Mange liker også at hun snakker slik at folk forstår og “kaller en spade for en spade”. Sylvi Listhaug representerer et ytterpunkt både i sitt eget parti og i norsk politikk, og derfor er hun også dømt til å få mange støttespillere som befinner seg utenfor det normale politiske spekteret, noe hun selv ikke alltid er så glad for. 

Alt dette forteller meg at Erna Solbergs handlingsalternativer i praksis ikke er så mange.

Jeg tipper at hverken Erna Solberg eller Siv Jensen er særlig lykkelige over den situasjonen Sylvi Listhaug har satt både dem og regjeringen i. Når man forårsaker så mye skade som Listhaug har gjort den siste uken og står i fare for å forårsake en hel regjerings fall, skulle man tro at man kanskje ville vurdere å bidra til å løse problemet, for eksempel ved å be om å få en annen statsrådspost eller ved å be om å få gå av. Men dette skjer neppe. Når man vekker så sterke sympatier og antipatier som Sylvi Listhaug gjør, befinner man seg på en måte i en boble der man får et overveldende inntrykk av å ha stor støtte.

Hvis ikke Listhaug selv ønsker å flytte på seg eller gå av, har Erna Solberg (og Siv Jensen) neppe noe annet valg enn å stille seg bak sin egen statsråd. Skulle Solberg forsøke å flytte Listhaug mot hennes vilje, gi henne avskjed eller unnlate å stille kabinettspørsmål, slik at regjeringen ikke går av, selv om Listhaug må gå av, vil reaksjonene bli enorme. Den splittelsen Listhaug forårsaker nå, vil antagelig være barnemat i forhold til den splittelsen eller det opprøret vi da vil se. Det kan tvinge Fremskrittspartiet ut av regjering, eller partiet kan rives i filler. Og det innvandringskritiske partiet som da oppstår, enten det er Fremskrittspartiet i  ny drakt eller et nytt innvandringskritisk parti, vil garantert ikke virke mindre splittende enn Sylvi Listhaug gjør nå – og det vil påvirke alle partier. Alternativet til å stille seg bak Listhaug er tross alt ikke at hun forvises til kommunikasjonsbransjen, men at hun blir den mest kjente stortingsrepresentanten vi har.

Dette er likevel ikke den eneste grunnen til å stille seg bak Listhaug. For selv om mange har liten tillit til Listhaug, og de kan argumentere godt for det, kan det også, slik Kåre Willoch har påpekt, argumenteres for at denne saken er for liten til å stemme for et mistillitsforslag, særlig når alle vet at det er en nokså sikker tradisjon for at det vil felle hele regjeringen. Listhaug har, tross alt, bedt om unnskyldning fra Stortingets talerstol, og både Solberg og Jan Tore Sanner har fremført hele regjeringens unnskyldning. Og KrF har allerede fremført den strengest mulige kritikken en statsråd kan få, uten at det fremmes mistillit.

Erna Solberg har altså neppe så mange valg, noe jeg også antydet i en blogg jeg skrev for en knapp uke siden. Sprengkraften i å forsøke å kvitte seg med Listhaug nå, er rett og slett for stor. Samtidig er det vanskelig for Erna Solberg å være helt sikker. Hun, som – med rette – har vært stolt av at hun har ledet en koalisjon og vært statsminister i et land med mindre splittelse og polarisering enn i de fleste andre land, ser nå at splittelsen også vokser med Listhaug i regjering.

Men selv om dette er ekstremt vanskelig for Erna Solberg, finnes det lyspunkter, dersom regjeringen overlever tirsdagens stortingsmøte:

Selv mange av Sylvi Listhaugs støttespillere ser at det er Listhaug selv som har bragt både henne, statsministeren og regjeringen opp i stry, og at statsministeren nå i over en uke har vært nesten heltidsbeskjeftiget med å rake kastanjene ut av ilden – uten å få så mye hjelp av Listhaug selv. Dermed ser nok også støttespillerne hennes at dette ikke kan gjenta seg, fordi tålmodigheten da blir strukket for langt. 

Sylvi Listhaug har tillatt seg å være statsråd med en svært lang løpestreng, mens statsministeren har utvist en engels tålmodighet. 

Den løpestrengen vil nå bli veldig mye kortere.

I kveld skal NRK Debatten diskutere Listhaug-saken. 

Det er selvsagt mye å si om denne saken, og mye er sagt og skrevet allerede. Listhaug har som vanlig mange støttespillere som liker og deler hennes innlegg på Facebook, men denne gangen har hun også møtt uvanlig mye åpen motstand, også på borgerlig side. Den kommer fra konservative som generelt støtter en streng innvandringspolitikk, men som ikke ser seg tjent med en minister som forårsaker så mye støy. Den kommer fra regjeringskolleger og stortingsrepresentanter i både Venstre og Høyre, og den er kommet fra meg. Mer overraskende er det at den prinsipielt sett mest liberale kritikken har kommet fra Magnus Marsdal, som leder tankesmien Manifest. Og enda mer overraskende er det kanskje at også det som mange betrakter som en av Listhaugs sentrale støttespillere, nemlig Human Rights Service (HRS), har publisert en ganske sviende kritikk av Sylvi Listhaugs politiske praksis: “Har «suksessen» gått Listhaug til hodet? For problemet med Listhaugs strategi er at hennes personlige makt og egenrådighet kan være til hinder for politisk gjennomslag. Når Listhaug får Stortinget mot seg, vi tør minne om at vi fortsatt har en mindretallsregjering, og ikke får sakene vedtatt, er en statsråds rolle null verdt.” HRS er, ifølge dem selv, opptatt av realpolitikk – ikke symbolpolitikk.

Innlegget fra Rita Karlsen i HRS inneholder imidlertid noen andre refleksjoner, som også min kollega Torstein Ulserød var inne på i Aftenposten forleden, og som jeg håper kan bli et tema for Debatten i kveld: Er den politiske debattkulturen i forfall? Har spillet for mange blitt viktigere enn innholdet i politikken? Brukes det nå så mange kommunikasjonstriks at konfrontasjonene, polariseringen og konfliktene bare eskalerer? Og bidrar våre topp-politikere til denne utviklingen?

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Å tillegge en politisk motstander en intensjon eller motiv som vedkommende ikke har, er et eldgammelt triks og brukes hele tiden. Men dette er ikke det eneste trikset som brukes. Metodene er mange: Man går til angrep på personen fremfor argumentet, man gjengir motstanderen feil, man karikerer den andres standpunkt, man argumenterer mot stråmenn, man stempler motstanderens standpunkt som illegitimt eller ondskapsfullt, og man fordreier fakta om egen politikk.

Det er ikke alltid lett for dem som ikke er politikere, å høre at det brukes slike triks. Derfor er det synd at ikke mer av den omfattende kommentatorvirksomheten i norsk politisk journalistikk dreier seg om å «dekode» denne formen for politisk kommunikasjon.

En av de mest profesjonelle kommunikatorene i norsk politikk har nå trått over en grense. Hun kommer til å få sterk kritikk fra et flertall på Stortinget, mens statsministeren, på vegne av regjeringen, har bedt om unnskyldning. Listhaugs egen unnskyldning, som nettopp ble uttrykt fra Stortingets talerstol, er mer omstridt. Listhaugs trang til å markere seg overfor sine egne velgere har uansett skygget for all annen politikk i nesten en uke.

Det har vært trist å følge norsk politikk denne uken. Men kanskje kan det komme noe godt ut av det. For kanskje kan våre politikere nå rette blikket fremover og erkjenne farene ved forfall og forsøpling av den politiske debatten. Og her kan nok noen hver gå i seg selv.  En slik erkjennelse kan kanskje lede til at flere vil være opptatt av å føre en mer anstendig og saklig politisk debatt, som også kan sette en standard for andre som deltar i den politiske debatten.

Skal politikere lykkes med dette, må også mediene kjenne sitt ansvar og ikke bare belønne og spørre etter de politikerne som bruker de sterkeste og mest negative retoriske virkemidlene – men også dem som er så “kjedelige” at de legger vekt på god rolleforståelse og anstendighet når de formulerer seg.

Konfrontasjon foran innhold er blitt en negativ trend nesten overalt i den vestlige verden. Men når ordskiftet radikaliseres, taper de moderate kreftene som er mer opptatt av gode argumenter enn støy. 

Det kan på sikt bli et demokratisk problem, og dette bør Debatten være opptatt av i kveld.

I en tankesmie som Civita blir vi ikke akkurat nedrent av medier som lurer på hva vi skriver, utreder og mener. Men noen dager er det flere henvendelser enn det ellers er. I dag, for eksempel, har flere medier henvendt seg til meg for å høre hva jeg mener om Sylvi Listhaugs siste utspill, som jeg skrev om på bloggen min forleden, og om statsministerens håndtering av utspillet. 

Etter min mening er Sylvi Listhaugs utspill beklagelig at særlig tre grunner:

Den ene grunnen er at utspillet, i en svært alvorlig sak, påstår noe om et annet partis intensjoner som det ikke er grunnlag for. Listhaug skriver at “Ap mener at terroristenes rettigheter er viktigere enn nasjonens sikkerhet”, men det har hun ikke grunnlag for å si. Da sakens realitet ble diskutert på Dagsnytt 18 i kveld, fremkom det med all mulig tydelighet at det går an å ha ulike meninger om hvordan en person med dobbelt statsborgerskap skal fratas sitt norske statsborgerskap, samtidig som man tillegger terrorbekjempelse og nasjonens sikkerhet like stor vekt. Det kan ikke dokumenteres at det å bruke domstolen fremfor departementet vil gjøre det vanskeligere å frata noen statsborgerskapet eller å ivareta nasjonens sikkerhet. 

Jeg er fullstendig klar over at denne debatteknikken, nemlig å tillegge andre dårlige eller onde motiver, har vært brukt mot Fremskrittspartiet utallige ganger opp gjennom årene, og ofte uten at kommentariatet har lettet på et eneste øyelokk. Men dette kan ikke begrunne at en statsråd tyr til slike virkemidler som Listhaug her har gjort.

Den andre grunnen er at utspillet kom på et svært uheldig tidspunkt – nemlig samtidig med at de grufulle minnene om 22.juli ble vekket til live som følge av premieren på Utøya-filmen, som også har fått stor medieomtale. Det blir sagt at dette er tilfeldig og ikke tilsiktet, og det er nok mulig. Men hvis det ikke er tilsiktet, er det merkelig ubetenksomt, særlig når man vet hvor profesjonell og gjennomtenkt Listhaug er i sin kommunikasjon. Og hvis hun, da hun oppdaget det, syns tidspunktet var uheldig, kunne hun jo beklaget. Men det har hun ikke gjort.

Den tredje grunnen er at utspillet ødelegger så utrolig mye for så mange andre, både når det gjelder politiske prosjekter og personer som har gitt Sylvi Listhaug store muligheter og mye tillit. Hun setter sin egen partileder i skyggen. Hun skaper trøbbel for statsministeren. Jeg tror de fleste forstår at Jan Tore Sanner begikk en ulykkelig tabbe da han skulle kommentere saken, noe han også beklaget svært raskt. Men hvem har tvunget Sanner og Solberg til å måtte kommentere denne saken i alle kanaler i flere dager? Jo, Sylvi Listhaug. Hun skygger for all annen debatt og for alle andre politikere og deres budskap, og det må vi anta at hun vet.

Det er helt riktig at Listhaug ofte blir kritisert uten at det er grunnlag for kritikk, fordi mange misforstår eller vil misforstå. Men denne saken er ikke oppstått som en tilfeldig kommentar som blir (bevisst) misforstått. Det er et nøye dandert utspill i ord og bilder.

Samtidig som mange spør meg og mange andre hva vi mener om Listhaugs utspill, spør også mange om hva vi mener om Erna Solbergs reaksjon på utspillet. Mange kommentatorer mener at Solberg er for svak og ikke irettesetter Listhaug nok, eller at Solberg simpelthen burde avsette Listhaug. Også jeg mener at Solberg kunne hatt litt klarere tale, men jeg tror ikke det uten videre ville tilfredsstilt alle kritikere eller kommentatorer. Jeg tror heller ikke at alle analysene om hvorfor ikke Solberg tar hardere i, fullt ut får frem kompleksiteten.

Så la meg prøve meg på en litt annerledes analyse:

Sylvi Listhaug er en svært sjelden politikertype i norsk politikk. Hun er retorisk sterk. Hun virker splittende. Hun kunne antagelig, med en mer forsonende stil, fått igjennom mer av politikken sin enn hun faktisk gjør. Og selv om Fremskrittspartiet er et av de mest moderate og liberale såkalte høyrepopulistiske partiene i Europa, har Listhaug selv mange av høyrepopulistens kjennetegn, noe som særlig kommer til uttrykk når hun bestyrer innvandringsfeltet.  

Sylvi Listhaugs politiske profil er også annerledes enn profilen til mange andre i Fremskrittspartiet. Hun ønsker en strengest mulig innvandringspolitikk, og hun har, i hvert fall i enkelte sammenhenger, en slags kristenkonservativ profil. Mange andre jeg kjenner i samme parti, har en helt annen profil. De er i bunn og grunn ganske liberale – prinsipielt sett også når det gjelder innvandring. Hvilken profil det er størst oppslutning om blant partiets tillitsvalgte akkurat nå, vet jeg ikke – men jeg tror ikke det er åpenbart at det er Listhaugs. Blant velgerne, derimot, tror jeg hun står sterkere, og at hun også har støtte langt inn i mange andre partier. Også ytterst på venstresiden finnes det flere som beundrer Listhaug, et fenomen man kan få et innblikk i ved å lese John Færseths artikkel i siste nummer av Minerva (papirutgave).

Mitt tips er at Listhaugs langsiktige ambisjon er å bli leder i Fremskrittspartiet. Det vil i så fall kunne gjøre, eller betinge, at Fremskrittspartiet blir et annet parti. Jeg vet ikke hvor mye Listhaug gjorde seg til for publikum da hun ifjor talte til Oslo Symposium, men hun holdt i alle fall en tale som svært mange andre ledende personer i Frp ikke kunne holdt. Jeg tror, rett ut sagt, ingen andre Frp-statsråder kunne holdt den. Men den sier kanskje noe om hva slags Frp vi kan se for oss, dersom Listhaug blir leder. Det vil være et mer rendyrket høyrepopulistisk parti, et mer kristenkonservativt parti og et mer innvandringskritisk parti.

Jeg tror ikke Siv Jensen ønsker at Fremskrittspartiet skal utvikle seg i denne retningen. Hun har hatt stor suksess med å bygge opp andre og dyktige, men moderate lederskikkelser i partiet, som for eksempel Ketil Solvik-Olsen, Solveig Horne og Jon Georg Dale, og et hav av dyktige statssekretærer og politiske rådgivere – og hun har nådd målet som Carl I. Hagen aldri nådde – nemlig å bli akseptert som et parti som andre partier kan samarbeide med både i og utenfor regjering. Jeg tror derfor ikke Siv Jensen drømmer om en situasjon der Fremskrittspartiet igjen blir et isolert parti som ingen vil samarbeide med. 

Jeg tror hverken Solberg eller Jensen ser særlig lyst på en situasjon der Listhaug står utenfor regjering, selv om de muligens angrer på at hun ble innvandringsminister. For blir hun stortingsrepresentant, kan hun spille enda friere, og mediene ville elske å flokke seg rundt henne. Jeg hørte en gang, fra det jeg betrakter som troverdige  kilder, at Jens Stoltenberg tok Trond Giske inn i regjering, fordi det er bedre å ha “bråkebøttene” eller de som kan bygge opp konkurrerende maktbaser, innenfor enn utenfor. Også Giske er jo retorisk sterk og har, rent politisk, vært splittende. Den samme tankegangen gjelder nok også Listhaug: Hun antas å gjøre mindre skade innenfor enn utenfor. For Listhaug, derimot, er det antagelig ikke et stort problem å bli stortingsrepresentant. Det kan skape nye muligheter i det som kanskje er hennes langsiktige plan. 

Å forsøke å irettesette eller avsette Listhaug kan dessuten få større følger. I verste fall bryter det borgerlige prosjektet sammen, for eksempel fordi Frp går ut av regjering. Noen vil umiddelbart tenke at det er fint – men så enkelt er det ikke. Dersom Fremskrittspartiet havner i opposisjon, tipper jeg veien til å innta Dansk Folkepartis rolle er ganske kort: Partiet vil satse enda mer på å markere seg som et innvandringskritisk parti og bli et større parti. Det kan bli et parti som er mer plagsomt for alle andre partier, men uten at det bringer landet fremover. At det går så bra med de nordiske land, skyldes tross alt ikke at det først og fremst er splid og konflikt, men evnen til fornuftig samarbeid, konsensus og kompromiss. 

Og det er her vi er ved problemets kjerne:

Det er urealistisk å tenke seg at Norge ikke har minst ett innvandringskritisk parti – akkurat som det er helt urealistisk å tenke seg at vi ikke også skulle ha minst ett grønt parti. Dette er tidens nye og store spørsmål, som velgerne engasjerer seg i. Ved valget i 2017 var innvandringspolitikken det viktigste spørsmålet for velgerne, og Fremskrittspartiet, med Sylvi Listhaug i spissen, hadde størst troverdighet.

Det tjener, etter min mening, Siv Jensen til stor ære at hun har greid å lede vårt, etter velgernes oppfatning, mest innvandringskritiske parti på den måten hun har gjort, slik at det har blitt et moderat og ansvarlig parti uten det har mistet nevneverdig oppslutning. Men det følger en pris med: Hun kan ikke utslette den bevegelsen hun leder, for da vil innvandringsmotstanden og populismen tyte ut andre steder og på mye mer ubehagelige måter.

Betyr alt dette at Erna Solberg er satt sjakk matt, og at det ikke er noe hun kan gjøre?

Ikke uten videre. 

Hun er i en vanskelig situasjon, slik en hvilken som helst statsleder er i våre dager – når partibildet er blitt mer fragmentert og populistiske krefter har fått større innflytelse, både til høyre og venstre. Det hun kan rose seg av, er at hun leder en regjering i et land med mindre splittelser, polarisering og populisme enn i nesten alle andre land. Til syvende og sist kan det hende at hennes strategi – med å holde skuldrene nede, bevare roen og snakke til Listhaug med innestemme og på tomannshånd fremfor med megafon – er mer nyttig enn en demonstrasjon. Jeg tror heller ikke vi kan utelukke at hun, tross alt, velger en klokere strategi enn mange av dem som nå eskalerer konflikten. 

Men det følger en pris med, også for henne – og det er den kritikken hun får.

Det er ikke så lett å se hvordan hun skulle unngått den.

I dag bringer Dagsavisen et intervju med NHO-sjefen Kristin Skogen Lund.

I dette intervjuet gjør journalisten et nummer av at venstresiden ofte mistenker folk på høyresiden for ikke å si det de egentlig mener – og spør om ikke Skogen Lund kan forstå hvorfor venstresiden gjør det. Han syns blant annet at det er vanskelig å tro på henne og høyresiden  når de sier at de er for sosial utjevning samtidig som de vil “kutte i skatten for de aller rikeste”. Han syns tydeligvis også det er vanskelig å forstå at ikke Skogen Lund forstår hvorfor venstresiden ikke tror på høyresiden.

Denne journalisten har altså problemer med å tro på det hans meningsmotstandere sier at de mener, og han har ingen evne til å sette seg inn i de argumentene for eksempel NHO bruker hvis de ønsker at en skatt skal kuttes. 

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

I intervjuet avlegges også Civita en visitt, hvilket nærmest brukes som et “bevis” på at Skogen Lund ikke mener det hun sier. For som journalisten påpeker: Det fins en svensk tankesmie, som han kaller Civitas “motstykke”, som visstnok har gått inn for å halvere foreldrepermisjonen og utbetale støtten som et lån i stedet. Og dette må da, ifølge journalisten, få Skogen Lund til å skjønne at det er vanskelig å tro på det hun sier?

Hva Civita eventuelt måtte ha publisert om fødselspermisjonen er journalisten tydeligvis ikke interessert i – antagelig fordi han tror at heller ikke vi i Civita mener det vi sier og skriver. I Civita er det først og fremst Mathilde Fasting som har engasjert seg i dette temaet, og hun går ikke inn for kutt, men for full likestilling mellom mor og far når det gjelder fødselspermisjon, og fjerning av kontantstøtten. Men dette har ikke journalisten prøvd å finne ut – eller kanskje han syns det er unødvendig, siden vi på høyresiden likevel ikke mener det vi sier at vi mener?

Dette er et bitte lite, men illustrerende eksempel på en debatteknikk som forsurer hele den politiske debatten. Alle som deltar i samfunnsdebatten, går nok i denne fellen en gang iblant, men noen gjør det mye mer og mye mer bevisst enn andre. Wegard Harsvik, som har jobbet for Trond Giske og nå jobber i LO og sitter i styret i tankesmien Agenda, har nærmest gjort det til en profesjon. Han kan nesten ikke skrive et eneste innlegg uten å skrive om hva høyresiden egentlig mener. Hadde det ikke vært for at det er så monomant og nesten konspiratorisk, slik at det bidrar til å ødelegge den politiske debatten, kunne det vært underholdende.

Noen ganger brukes denne teknikken på en så grov måte at det vekker reaksjoner.

Det vakte for eksempel oppsikt den gangen utviklingsminister Heikki Holmås sa at flere barn ville dø med Høyres og Fremskrittspartiets bistandspolitikk. Jeg kan ikke erindre at han ble satt på plass av daværende statsminister Jens Stoltenberg.

Jeg selv reagerte også da Trond Giske i valgkampen i fjor uttalte at Høyre og Frp ønsket store økonomiske forskjeller mellom folk.

Det finnes utallige slike eksempler, og i dag er det kommet et nytt: Justis- og innvandringsminister Sylvi Listhaug skriver på sosiale medier at “Ap mener at terroristenes rettigheter er viktigere enn nasjonens sikkerhet“. Dette skriver hun fordi Arbeiderpartiet var med på å stemme ned et forslag om at norske fremmedkrigere skal kunne fratas passet uten at det avgjøres av en domstol. Men Arbeiderpartiet mener selvsagt ikke dette fordi det mener at terroristenes rettigheter er viktigere enn nasjonens sikkerhet, og det vet Listhaug godt. Det er ikke engang, etter manges mening, godtgjort at det vil ha noen som helst betydning i praksis at ikke Høyre og Frp fikk igjennom sitt forslag.

Det er lett å forstå at Arbeiderpartiet reagerer på dette – og også at det virker ekstra sterkt i lys av minnene om 22.juli.

Men skal man få bukt med denne typen forsøpling av den politiske debatten, er det nok mange som bør gå i seg selv.

Oppdatert kl.16.55: Etter at jeg publiserte denne bloggen, var det enkelte som på Twitter reagerte på at jeg ikke kritiserte Jan Tore Sanner, som er nestleder i Høyre, fordi han, i VG, hadde anklaget Arbeiderpartiet for å “trekke 22.juli-kortet” i denne saken. Jeg hadde ikke fått med meg at han hadde brukt dette uttrykket, og jeg syns ikke det er passende. Heldigvis har han nå beklaget denne uttalelsen.