Fremskrittspartiet til eksamen

I dag har mange tusen elever i videregående opplæring eksamen i demokrati og menneskerettigheter. En av eksamensoppgavene dreier seg om Frp, og det fikk elevene vite i går – som ledd i forberedelsene til eksamen i dag. Opplysningen førte til en strøm av henvendelser til Frp – som til slutt la ut informasjon på sin hjemmeside om "tips som kan være interessante å lese" før man går opp til eksamen.

Mange sliter fortsatt med å knekke Frp-koden og forstå hva slags parti Frp er. Mange kaller dem "inkonsekvente", fordi partiet bryter med høyre/venstre-aksen og inntar standpunkter som både ligger til høyre og venstre for de andre partiene. Men det kan jo ikke være forbudt å tenke annerledes og nytt og bryte med industrisamfunnets logikk, der (nesten) alle standpunkter blir plassert langs en høyre/venstre-akse som ikke lenger er like relevant.

Da jeg forleden var på et debattmøte på Høgskolen i Oslo for å diskutere Maria Reinertsens bok "Ligningen for lykke", ble dette et tema – om enn ikke helt slik forsamlingen hadde tenkt. I boken sin stiller nemlig Reinertsen "naive" spørsmål om en del vedtatte sannheter og spør bl.a. hvor de finanspolitiske "lovene" kommer fra. Er f.eks. handlingsregelen og reglene for bruk av petroleumsformuen en del av skaperverket, rene og skjære tilfeldigheter, et resultat av byråkratenes makt eller en form for skjult politikk? Hun prøver altså å tenke "utenfor firkanten".

Boken har nok vakt størst begeistring på venstresiden, og slik var det også på Høgskolen i Oslo. Men da jeg bemerket at det partiet i Norge som nå er mest opptatt av å tenke "utenfor firkanten" og stille slike kritiske spørsmål, er Frp, så ble muligens begistringen litt mindre. For slik er det jo med Frp: Partiet er så mislikt i mange kretser at det ikke engang får anerkjennelse når det får "rett".

Slik var det også forleden, da det ble kjent at en omfattende evaluering av bistandspolitikken sterkt kritiserer den bistanden som går gjennom FN-systemet. FN-organene blir beskyldt for ineffektivitet, byråkratisering, manglende prioritering og det som verre er – og Norad selv fremhevet at FN for lenge har vært en hellig ku. Kritikken var så kraftig at utviklingsminister Erik Solheim raskt var på banen og sa at Regjeringen ville ta konsekvensen av kritikken og redusere bistanden der den ikke virker eller virker for dårlig.

I slike situasjoner må det være litt underlig å være i Frp. Frp har nemlig lenge, nokså alene, sagt det samme. Frp har kritisert FN for ineffektivitet og manglende resultater, og partiet har ønsket å redusere støtten. Men det har stort sett bare ført til kritikk. For å ta et tilfeldig oppslag, i Stavanger Aftenblad, fra et møte i valgkampen mellom Jonas Gahr Støre og Ketil Solvik-Olsen:
 
"I synet på FN er det virkelig forskjell mellom oss og Fremskrittspartiet. Det vil være en dramatisk endring av norsk utenrikspolitikk å redusere støtten til FN slik Frp vil gjøre, hevdet Gahr Støre til kraftig applaus fra et overfylt auditorium på UiS."

Litt senere i samme artikkel:  "Når vi ser at FN-systemet ikke fungerer godt nok, må vi si åpent fra om det", sier Frp's Solvik-Olsen – antagelig ikke til noen applaus overhodet.

Man skulle kanskje tro at både pressen og de andre partiene ville være litt rause nå når det fremkommer at det altså har vært en kjerne av sannhet, og vel så det, i Fremskrittspartiets kritikk. Men nei. Ingen innrømmer dem egentlig det.

Når det er sagt, så er det også litt underlig å være den som skal forsøke å analysere og forstå Frp. Standpunktet i bistandspolitikken er på sett og vis logisk for et liberalistisk parti, som er skeptisk til byråkratisering og omfattende statlig gavebistand. Men så skjer det plutselig noe annet, som er umulig å tolke inn i en liberalistisk kontekst.

For hvordan skal man egentlig tolke at Frp – av alle – kritiserer Regjeringen for ikke å gripe inn i lønnsoppgjørene, før de er ferdige, for å tilby partene en ekstraordinær likelønnspott? Det kan umulig være liberalisme? Men er det sosialisme? Eller er det bare populisme?

Jeg fikk i hvert fall store problemer med å forklare en elev jeg traff, hva slags parti Fremskrittspartiet er – da det rett før eksamen ble klart at Siv Jensen ville gripe inn i lønnsoppgjørene å skape det samrøret mellom organisasjonene og staten som et høyreparti vanligvis vil være svært skeptisk til.

Kanskje Frp bør utlyse en konkurranse blant alle de elevene som i dag skriver om Frp?

Hvem har skrevet den beste oppgaven om Frp?

Fins det en elev som har knekket Frp-koden?

Klassekampen

Skal man forsøke å forstå debattene som foregår på venstresiden, bør man lese Klassekampen.

Det er ikke en avis for sosialdemokrater og moderate SV'ere – til det er den for langt ute.

Klassekampen er en avis for SVs museumsvoktere,  gamle ml'ere, kommunister, konspiratører og tilhengere av Rødt og Manifest – i tillegg til oss andre, altså, som syns det er interessant å se hva som skjer. Avisen er dessuten ikke helt forutsigbar. Av og til inntar den standpunkter som faller mer i smak på høyresiden enn blant dens egne. Det gjør avisen spennende.

I Klassekampen skrives det mye om Civita. I det siste er det også blitt skrevet en hel del om Oslo Freedom Forum og Thor Halvorssen. I helgen ble han til og med intervjuet.

Det er tydeligvis et skremmende intervju, sett med Klassekampens egne øyne. Hør bare hva Halvorssen svarer, etter å ha forklart at organisasjonen hans er politisk nøytral, på hvor han personlig står politisk:
 
"Personlig er jeg ingen høyreideolog, slik enkelte har beskrevet meg som. Jeg er liberalist. Punktum. Jeg tror på alle menneskers grunnleggende rett til å gjøre suksess eller mislykkes. Jeg tror ikke på et gjennomregulert og grått liv der alle er like. Hvem ønsker å leve slik?"

På lederplass får dette Klassekampen til å skrive at "Halvorssen (ikke legger) skjul på at han er en ytterliggående liberalist. I Norge vil han måtte plasseres til høyre for alt vi kjenner av høyrepartier."

Når man leser dette er det to mulige tolkninger:

Halvorssen kan, sett med norske øyne, stå lenger til høyre enn alle partier i Norge, slik Klassekampen skriver. Det betyr at han står til høyre for Høyre og til høyre for Fremskrittspartiet der Frp står til høyre for Høyre. I så fall kan han kanskje sammenlignes med Barack Obama eller kanskje med en dansk Venstre-mann, en svensk Moderat eller en tysk fridemokrat. I verste fall ligner han på en republikaner.

En alternativ tolkning er at ordene "liberal" og "liberalist" får en annen mening i Norge enn i de aller fleste andre land.

Jeg vet ikke hvilke engelske ord Halvorssen (som ikke snakker norsk) brukte i intervjuet med Klassekampen, men til meg har han sagt at han er en "klassisk liberaler". Han har sagt at han ikke forholder seg til amerikansk politikk, fordi han ikke er amerikansk statsborger, og at han – hvis han var norsk – ville føle seg som litt Ap, litt Frp, litt Høyre og litt Venstre.

Partiet Venstre omtaler seg selv slik Halvorssen gjør – som klassisk liberalt. Venstre er medlem av den samme internasjonale organisasjonen som f.eks. LibDem er, og hva sa Nick Clegg da den nye engelske regjeringen ble dannet? Jo, at den skulle bygge sitt arbeid på liberalismen.

Liberal International, som er den globale organisasjonen for de liberale/liberalistiske partiene, herunder bl.a. Venstre og LibDem, er dannet for å arbeide for "liberal protection from totalitarianism, facism and communism. It has since become the pre-eminent network for promoting liberalism, individual freedom, human rights, the rule of law, tolerance, equality of opportunity, social justice, free trade and a market economy."

Jeg syns dette minner veldig om det Thor Halvorssen sier at han står for. Men dette er altså "ytterliggående",  sett med Klassekampens øyne.

Betyr det at sosialismen ligger i sentrum, og at kommunismen bare ligger litt til venstre?

Revidert nasjonalbudsjett

Stoltenberg II-regjeringen er en regjering som har hatt utrolig mye flaks i arbeidet med statsbudsjettet. Oppgaven med å sy sammen et budsjett blir riktig nok fremstilt som vanskelig også av denne regjeringens statsråder – men i virkeligheten har det hvert år vært svært lett sammenlignet med det tidligere regjeringer har opplevd. Årsaken er at det har vært historisk mye penger å rutte med, og at det har vært behov for å bruke ekstra mye i forbindelse med finanskrisen.

Etter at Sigbjørn Johnsen overtok, har det vært mye snakk om innstramming. Ifølge Johnsen har vi nå nådd en slags velferdstopp i Norge, og etter dette kan det bli vanskelig nok bare å opprettholde dagens velferd. Mange andre vil si at det er forsiktig sagt. Sannsynligheten for at vi må redusere velferden, f.eks. standarden innen eldreomsorgen, er vel i virkeligheten ganske stor.

Sigbjørn Johnsen har derfor flittig brukt tiden til å forberede oss på kuttene som må gjennomføres for at vi skal komme tilbake til de rammer som handlingsregelen setter. Og riktig nok tas det et nokså stort jafs i den retningen i Revidert nasjonalbudsjett som kom i går – men ikke på den måten mange hadde ventet.

Regjeringen gjennomfører nemlig ingen egentlige kutt i budsjettet. Årsaken til at vi kommer nærmere handlingsregelen, synes ene og alene å være utenforliggende forhold, som vi på godt norsk kan kalle flaks. Regjeringen har dermed ikke greid å demonstrere at den er i stand til å gjøre det som før eller siden helt sikkert må gjøres: Å kutte.

Det er synd, fordi vi for andre gang på ganske kort tid får demonstrert hvor vanskelig det er for dagens politikere å gjennomføre en politikk som de tror er upopulær. Vi så det samme i forbindelse med sykelønnsordningen: Statsministeren startet en voldsom debatt, men når alt kom til alt, turte ingen å røre selve ordningen.

Så hva gjør vi egentlig med finansieringen av velferdsstaten? Mye tyder på at vi skyver problemene foran oss og overlater dem til våre barn og barnebarn. De har i så fall fire alternativer:

1. De kan sette opp skattene kraftig: Det er et håpløst alternativ av flere grunner – bl.a. fordi det ikke vil monne, fordi det vil redusere arbeids- og investeringslysten, fordi det vil svekke Norge i den internasjonale vare-, tjeneste- og lokaliseringskonkurransen, og fordi balansen mellom offentlig og privat sektor vil forrykkes på en uheldig måte.

2. De kan kutte kraftig i velferdsordningene: Kutter vi ikke litt nå, risikerer vi (eller snarere de) å måtte kutte mye mer i fremtiden. Kutt kan innebære rene kutt i økonomiske ytelser eller redusert standard innen f.eks. skole og omsorg. Mitt tips er at vi vil få en ny barnehagedebatt om noen år, men da relatert til eldreomsorgen. Vi kommer til å mangle plasser, og derfor vil vi se voksne mennesker, som jobber vettet av seg, og som ansetter praktikanter og "dagmammaer" til å ta seg av sine foreldre.

3. De kan skaffe mer arbeidskraft: Greier vi (eller de) å skaffe mer arbeidskraft, kan det løse problemet. Og det er arbeidskraft å finne, bl.a. blant de 600 – 800.000 menneskene i arbeidsfør alder som til enhver tid står utenfor arbeidsmarkedet i Norge. Mange av dem har både lyst og evne til å arbeide. Dessuten kunne man liberalisert innvandringspolitikken kraftig, slik at unge mennesker i fattige land, som søker arbeid, kan komme til våre land, som trenger arbeidskraft. Dette er i virkeligheten et ganske attraktivt alternativ, men politisk spiselig er det neppe.

4. De kan jobbe smartere: De kan satse på utdanning, forskning og innovasjon og håpe at færre mennesker greier å gjøre mye mer. Men også det krever nok mye flaks.

Uansett: Det blir en krevende oppgave.

Og jo mindre vi gjør nå, jo mer krevende blir det.

Menneskerettighetsekstremister

Mannen bak Oslo Freedom Forum, Thor Halvorssen, har gjort den ekstreme venstresiden i Norge fly forbanna. De er sinte fordi noen, som de mener er på den politiske høyresiden, engasjerer seg i kampen for menneskerettighetene. De er sinte fordi noen, som de mener er på den politiske høyresiden, får en posisjon i mediene. Og de er veldig sinte, fordi noen tillater seg å mene at Hugo Chavez ikke er Guds gave til menneskeheten.

Magnus Marsdal har vært i fistel (men mest på telefonen til NRK) siden Oslo Freedom Forum startet.

Erling Borgen virker så sint på et bilde i Dagsavisen i dag at jeg ville nølt med å vise det frem til et barn.

Men Stein Ørnhøi tar kaka: "I politikken er noe av det verste jeg vet menneskerettighetsekstremister", sier Ørnhøi, som muligens utløser anerkjennende nikk fra sine venner på venstresiden.

Menneskerettighetsekstremister

Smak på ordet.
 
Spør om det går an.

Menneskerettighetene er de rettighetene vi alle har, fordi vi er mennesker.

Menneskerettighetene er våre aller mest grunnleggende rettigheter.

Så hvordan kan det mest grunnleggende bli ekstremt? Kan noen forklare det?

Brennpunkt koker suppe

Nok en gang kan det se ut til at NRK Brennpunkt har kokt suppe på en spiker. I hele dag har NRK radio, sin vane tro, drevet forhåndsreklame for et av sine egne TV-programmer som kommer i kveld. Nyhetsverdien av disse forhåndsreklamene er ofte tvilsom. Små saker hausses opp for at vi skal se på Puls, Forbrukerinspektørene eller Brennpunkt når vi kommer hjem.

I radioens siste nyhetsbulletin het det at "det er blitt flere skoletapere i Norge etter reformene de siste 15 åra". Tidligere i dag har NRK etterlatt inntrykk av at Brennpunkt nå har "avslørt" at de de mange "reformene" som "politikerne" har innført i skolen, ikke virker. Utviklingen går visst snarere til det verre.

Presisjonsnivået i nyhetsbulletinene har så langt vært meget lavt.

Sakene, som ligger på nrk.no, virker svært tynne, for ikke å si nesten uforståelige, sett i lys av den skoledebatten vi har hatt de siste ti år.

Brennpunkt har bl.a. undersøkt karakterene i grunnskolen i Bergen i perioden 1980 – 1999. På NRKs nettside sies det at de har undersøkt karakterene i grunnskolen før og etter innføringen av Reform 94.

Reform 94 var en reform i videregående opplæring, som bl.a. ga alle elever rett til videregående opplæring. Hva poenget er med å presisere at undersøkelsen dreier seg om karakterer i grunnskolen før og etter innføringen av Reform 94 kan virke litt gåtefullt, men formålet er muligens å undersøke om elevene har fått lavere motivasjon for å gjøre en faglig innsats etter at de fikk rett til videregående opplæring. Og Brennpunkt har altså funnet ut hva slags karakterer elevene – i Bergen – har hatt i perioden 1980 – 99. Det fremkommer ikke hvilket klassetrinn det dreier seg om, men vi må anta at det gjelder 9. klasse, altså grunnskolens daværende avgangstrinn.

Og hva viser tallene?

Rundelig sagt ingenting av interesse. De viser, hvis jeg forstår oppsettet riktig, at rundt regnet 12 prosent av elevene fikk laveste eller ingen karakter i 1980, og at rundt regnet 12 prosent av elevene fikk laveste eller ingen karakter i 1999. I mellomtiden har tallene vært litt lavere.

Som vi vet svært mye om fra før, er det altfor mange faglig svake elever i norsk skole. Det vet vi fra andre undersøkelser, som er mer egnet til å si noe om elevenes faglige nivå. Vanlige karakterer og karakterstatistikk er langt vanskeligere å bruke til å si noe fornuftig, men uansett forteller ikke disse tallene noe nytt eller interessant av betydning.

NRK kan også opplyse at vi bare har hatt nasjonale karakterstatistikker for ungdomsskolen de siste åtte årene, og det stemmer nok. Vi hadde riktig nok karakterer også før den tid, men de ble ikke brukt til noe. Derfor tok Bondevik II-regjeringen, for øvrig til mye støy, initiativ til å offentliggjøre karakterstatistikken. Men igjen: Den alene sier svært lite om nivået på læringen og om utviklingen på læringen i norsk skole. For å finne ut noe om det, må det brukes mer sofistikert analyseverktøy.

Men Brennpunkt har funnet ut mer. De har også sett på antall fraværsdager i grunnskolens avgangsklasser – i Bergen – i perioden 1980 – 99.

Og hva viser tallene?

Rundelig sagt ingenting. Forutsatt at tallene er sammenlignbare, var fraværet omtrent det samme i 1980 som i 1999, nemlig 11 – 12 dager i året.

På dette punktet har imidlertid Brennpunkt funnet en ørliten nyhet: Fraværet i 2009 – basert på tall for hele landet hentet fra SSB – er nemlig 21 dager, og det er en markant stigning siden 1999.

Skyldes det at vi har fått flere "skoletapere", fordi "reformene" har virket dårlig? I så fall må det, mer presist, bety at reformene M87 og Reform 97 (som Brennpunkt ikke omtaler i denne forbindelse) har gjort noe med grunnskoleelevene som gjør at de er mer borte fra skolen, eller at retten til videregående opplæring har gjort dem mer slappe. 

Jeg vet ikke hva forklaringen er, men en annen mulig forklaring kan være at foreldrene tar barna sine mer ut av skolen enn de gjorde før, f.eks. for å reise på ferie. Dessuten kan det tenkes at også barna preges av et generelt høyere sykefravær enn vi hadde i "gamle dager". Statistikken for sykefravær langt tilbake er riktig nok ikke lett å tolke sikkert, men andelen i befolkningen som går på helserelaterte stønader fra det offentlige, er i hvert fall økt markant siden 1980 – og den "sykeliggjøringen" rammer kanskje også elevene?

Hva mer har Brennpunkt funnet ut? Jo, de har funnet ut at de nasjonale tallene for karakterutvikling (som, i parantes bemerket, er temmelig uinteressante), har vært nogenlunde stabil på 2000-tallet.

I tillegg har Brennpunkt funnet ut det vi har visst ganske lenge og i hvert fall siden resultatene av den første PISA-undersøkelsen ble offentliggjort i 2001: Det er for mange elever med svake lese- og skriveferdigheter i Norge. Tallene varierer litt avhengig av hvilke undersøkelser som gjøres, men det store bildet er nokså klart: Omlag 1/5 av elevene har så svake lese- og skriveferdigheter når de går ut av grunnskolen at de kan få problemer med videre utdanning og arbeid. Reformen Kunnskapsløftet, som ble innført fra 2006, har derfor dette som et helt sentralt element: Lese-, skrive- og regneopplæringen skal styrkes kraftig, bl.a. ved å innføre fem grunnleggende ferdigheter som det skal trenes mye på. Det er for tidlig å evaluere denne satsingen nå, men det kommer heldigvis mange signaler om at innsats nytter. Oslo-skolen er et særdeles godt eksempel, for der har lese- og skriveferdighetene blant elevene blitt mye bedre – ikke minst blant såkalte minoritetsspråklige elever.

Har Brennpunkt funnet ut noe mer? Ja, de skriver at "reformene i norsk skole trolig ikke (har) virket". Det "viser" visstnok "en undersøkelse gjort av Brennpunkt i samarbeid med Bergen kommune" (sic!).

Hvilke reformer tenker NRK på? Reform 94, som ga alle elever en rett til videregående opplæring? Reform 97, som innførte seks års skolestart og 10-årig skole? Eller Kunnskapsløftet, som fortsatt er under implementering?

NRK skriver at myndighetene – i perioden 1994 og frem til Kunnskapsløftet ble innført i 2006 – "aldri sjekket hvordan reformene virket". Det er sprøyt. Reform 94 er evaluert gjennom et stort forskningsprosjekt kalt Differensieringsprosjektet. Reform 97 ble gjenstand for en egen, stor evaluering ledet av professor Peder Haug. I tillegg foreligger det svært mye forskning og undersøkelser som bidrar til å fylle ut bildet. Alt sammen dannet grunnlag for innføringen av Kunnskapsløftet, som Stortinget vedtok i 2004.

Brennpunkt besværer seg over at det bl.a. ikke finnes "noen langsiktig oversikt over fravær og karakterutvikling i ungdomsskolen". Og det stemmer nok: Det finnes ikke en langsiktig oversikt over fravær, men med all respekt: Mangel på fraværsstatistikk kan vel tross alt ikke velte en reform! At det heller ikke finnes noen langsiktig karakterstatistikk, er også riktig, men her er det minst to ting å si:

Norge var sent ute med å forsøke å skaffe seg innsikt i den faglige kvaliteteten i skole. Venstresiden, og lærernes fagforeninger, ønsket ikke dette, og derfor skjedde det heller ikke noe før under Bondevik II-regjeringen.  De borgerlige partiene ønsket bedre kvalitetsvurderingssystemer og større åpenhet om kvalitet – og det ble da også innført. Nå har den rødgrønne regjeringen igjen strammet til på åpenheten, men ikke helt. Fortsatt kan kommunene selv velge åpenhet, slik bl.a. Oslo kommune har gjort.

Når det er sagt, så må det også sies at en enkel karakterstatistikk sier svært lite om utviklingen i kvaliteten. Det må, som sagt, andre og mer sofistikerte metoder til. Slike metoder er utviklet først de senere år.

La meg avslutte litt mer positivt: Brennpunkt reiser indirekte  ett spørsmål, som selvsagt kan diskuteres. De viser, slik vi vet fra før, at svært mange elever begynner på videregående skole med meget svake ferdigheter.  Det øker naturligvis også risikoen for frafall. Spørsmålet er hva vi bør gjøre med det.

Såvidt jeg forstår, er det Kristin Halvorsens store prosjekt å forsøke å gjøre noe med dette frafallet utover det som kan oppnås gjennom Kunnskapsløftet. Det er bra. Men hun tenker neppe i de baner Brennpunkt synes å tenke, for det vil være mer kontroversielt:

Bør alle få begynne på videregående opplæring, eller bør vi fjerne retten til videregående opplæring?

Bør det knyttes visse betingelser til retten til videregående opplæring, som f.eks. lavt fravær og/eller et visst faglig nivå i grunnskolen?

Dette er tiltak som vil være kontroversielle, men som selvsagt kan diskuteres. Men for å diskutere det, trenger vi ikke Brennpunkts merkelige undersøkelser fra Bergen kommune, for de forteller svært lite av interesse.

Fødselspermisjonen

Høyre har omsider vedtatt at mor og far selv kan få velge hvordan de vil dele permisjonen etter at de har fått barn.  Det er et standpunkt jeg har hatt lenge. Det bør være grenser for politikk, og det bør bl.a. være en grense for hvor mye politikerne og staten griper inn i familielivet.

Slik vedtaket blir fremstilt, er det nok en viss risiko for at noen tror at Høyre bare vil "fjerne pappapermisjonen", og at den samlede permisjonstiden dermed blir kortere. Det er selvsagt ikke tilfellet.

Det er heller ikke sikkert at alle får med seg at vedtaket også forutsetter full opptjeningsrett for far. Det har selvsagt betydning for fedrenes motivasjon til å ta permisjon.

Noen av argumentene Høyre bruker, har jeg liten sans for.  For noen er det tydeligvis et rent hensiktsmessighetsspørsmål: Når likestillingen er kommet langt nok (etter politikernes mening, vel og merke), kan familiene få velge selv. Uenigheten på Høyres landsmøte fremstilles derfor utad bare som en vurdering av hvorvidt likestillingen har kommet langt nok – mens de prinsipielle argumentene har blitt mer og mer borte. Det er synd.

Reaksjonene på forslaget er imidlertid mye verre. At likestillingsombudet tillater seg å omtale Høyres vedtak som et "svik" mot barna og fedrene, og mot likestillingen, er utrolig og helt utillatelig. Hvis slik politisk agitasjonsvirksomhet er innenfor ombudets mandat, noen snart ta initiativ til å endre mandatet!

Jeg syns også min gode venn Knut Arild Hareide virker litt lite sjenerøs i dag.  Vedtaket som Høyre har fattet, er så vanskelig at det visstnok skaper ideologisk avstand til KrF og gjør det vanskeligere å samarbeide!

Det høres nesten utrolig ut. Vanligvis er familienes valgfrihet en fanesak for KrF – koste hva det koste vil. Hareide og andre kan jo ha rett i at det er lettere for staten å få det som den vil, hvis staten bestemmer alt. Det sier seg selv. Men poenget med valgfrihet er jo at man skal ha frihet til å velge, selv om resultatet blir annerledes enn politikerne vil.

Greit nok at KrF (ennå?) ikke vil overlate til familiene å bestemme hvordan mor og far skal dele permisjonen. Men at det , med KrFs kontantstøttefortid, er mulig å gå til et så hardt angrep på Høyres vedtak, virker nokså besynderlig.

Nå gjenstår det bare å se et godt vedtak om datalagringsdirektivet. I så fall kan det bli et godt landsmøte for Høyre.

Nøytrale journalister

Lederen for Oslo Freedom Forum, Thor Halvorssen, har i et innlegg i Dagbladet skrevet at avisen har vist en mangel på nøytralitet og balanse i sin dekning av Oslo Freedom Forum. Også jeg har kritisert Dagbladets dekning.

Dagbladets journalist, Thomas Ergo, svarer på kritikken i Dagbladet i dag. Han mener at han har vært nøytral, bl.a. fordi han har gitt Halvorssen og meg "rikelig" med muligheter til å svare på kritikk fra Magnus Marsdal, Mark Weisbrot og Wenche Hauge.

Problemet er bare at nøytralitet i journalistikken ikke kun er noe som kan måles i antall tegn eller spaltemetre. Journalistisk nøytralitet handler også om ordbruk, om hva man skriver om og om hva man ikke skriver.

La meg bare nevne noen få eksempler:

Thomas Ergo har vært flink til å bruke anerkjennende og legitimerende titler og omtaler av sine "sannhetsvitner" Hauge og Weisbrot. Han skriver lite eller ingenting om hvor politiske de er eller hva de ellers står for. Weisbrot er muligens en "internasjonalt anerkjent Venezuela-kjenner", men han er også en erklært Chavez-tilhenger og neppe en større kjenner av Venezuela enn Thor Halvorssen er, som – i motsetning til Weisbrot – er fra Venezuela. Hauge er riktig nok "seniorforsker og Venezuela-kjenner", men hun er også svært politisk og bl.a. preget av en motvilje mot USA som er så sterk at hun anklaget amerikanerne for imperalisme da de hjalp til med katastrofehjelp etter jordskjelvet på Haiti. 

Thomas Ergo er veldig opptatt av å fremheve at Hauge er PRIO-forsker, men han nevner ikke at PRIOs ledelse over lang tid har samarbeidet med Oslo Freedom Forum for å kunne lage et eget arrangement med deltagere fra Forumet. PRIO har derfor hele tiden visst hvem som skulle komme til Norge.

Thomas Ergo er nøye med å få med at Civita ledes av en som er tidligere Høyre-politiker og, underforstått, dermed ikke er helt nøytral, men til og med ganske høyrevridd. Men han "glemmer" å nevne at Marsdal har bakgrunn fra partiet Rødt.

Thomas Ergo skriver at Marsdal "dels" har underbygget sine påstander, og at Hauge mener at Marsdals påstander "i hovedsak" var korrekte. Men han skriver ingenting om at Amnesty International har undersøkt påstandene uten å finne noe bevis for at de er sanne.

Thomas Ergo har stilt mange kritiske spørsmål til Thor Halvorssen og Oslo Freedom Forum. Men hvilke kritiske spørsmål har han stilt til Marsdal og hans rapport? Et av "sannhetsvitnene" i denne rapporten er f.eks. Andrés Izarra, som omtales som "RCTVs nyhetssjef" og "tidligere journalist i CNN". I en liten fotnote fremkommer det at han siden 2005 har vært medieminister i Chavez' regjering. Siden Ergo syns det var så "riktig å lage en nyhetssak på rapporten", ville det ikke også vært nokså "riktig" å stille noen kritiske spørsmål til rapporten?

Slik kunne jeg fortsette, men jeg tror ikke det er nødvendig.

Jeg tror de som har fulgt Thomas Ergos dekning, kan gjøre seg opp sin egen mening.

Nøytrale journalister

Lederen for Oslo Freedom Forum, Thor Halvorssen, har i et innlegg i Dagbladet skrevet at avisen har vist en mangel på nøytralitet og balanse i sin dekning av Oslo Freedom Forum. Også jeg har kritisert Dagbladets dekning.

Dagbladets journalist, Thomas Ergo, svarer på kritikken i Dagbladet i dag. Han mener at han har vært nøytral, bl.a. fordi han har gitt Halvorssen og meg "rikelig" med muligheter til å svare på kritikk fra Magnus Marsdal, Mark Weisbrot og Wenche Hauge.

Problemet er bare at nøytralitet i journalistikken ikke kun er noe som kan måles i antall tegn eller spaltemetre. Journalistisk nøytralitet handler også om ordbruk, om hva man skriver om og om hva man ikke skriver.

La meg bare nevne noen få eksempler:

Thomas Ergo har vært flink til å bruke anerkjennende og legitimerende titler og omtaler av sine "sannhetsvitner" Hauge og Weisbrot. Han skriver lite eller ingenting om hvor politiske de er eller hva de ellers står for. Weisbrot er muligens en "internasjonalt anerkjent Venezuela-kjenner", men han er også en erklært Chavez-tilhenger og neppe en større kjenner av Venezuela enn Thor Halvorssen er, som – i motsetning til Weisbrot – er fra Venezuela. Hauge er riktig nok "seniorforsker og Venezuela-kjenner", men hun er også svært politisk og bl.a. preget av en motvilje mot USA som er så sterk at hun anklaget amerikanerne for imperalisme da de hjalp til med katastrofehjelp etter jordskjelvet på Haiti. 

Thomas Ergo er veldig opptatt av å fremheve at Hauge er PRIO-forsker, men han nevner ikke at PRIOs ledelse over lang tid har samarbeidet med Oslo Freedom Forum for å kunne lage et eget arrangement med deltagere fra Forumet. PRIO har derfor hele tiden visst hvem som skulle komme til Norge.

Thomas Ergo er nøye med å få med at Civita ledes av en som er tidligere Høyre-politiker og, underforstått, dermed ikke er helt nøytral, men til og med ganske høyrevridd. Men han "glemmer" å nevne at Marsdal har bakgrunn fra partiet Rødt.

Thomas Ergo skriver at Marsdal "dels" har underbygget sine påstander, og at Hauge mener at Marsdals påstander "i hovedsak" var korrekte. Men han skriver ingenting om at Amnesty International har undersøkt påstandene uten å finne noe bevis for at de er sanne.

Thomas Ergo har stilt mange kritiske spørsmål til Thor Halvorssen og Oslo Freedom Forum. Men hvilke kritiske spørsmål har han stilt til Marsdal og hans rapport? Et av "sannhetsvitnene" i denne rapporten er f.eks. Andrés Izarra, som omtales som "RCTVs nyhetssjef" og "tidligere journalist i CNN". I en liten fotnote fremkommer det at han siden 2005 har vært medieminister i Chavez' regjering. Siden Ergo syns det var så "riktig å lage en nyhetssak på rapporten", ville det ikke også vært nokså "riktig" å stille noen kritiske spørsmål til rapporten?

Slik kunne jeg fortsette, men jeg tror ikke det er nødvendig.

Jeg tror de som har fulgt Thomas Ergos dekning, kan gjøre seg opp sin egen mening.

Syretesten

De siste par dagene har jeg vært med på to interessante seminarer. Det ene var et seminar ved Universitetet i Bergen, som dreide seg om Sentraladministrasjonens historie etter 1945, et omfattende bokverk skrevet av Tore Grønlie og Yngve Flo. Et viktig tema i debatten var forholdet mellom embetsverket og politisk ledelse, og hvorvidt byråkratene greier å være lojale og politisk nøytrale.

Det andre seminaret foregikk på Institutt for samfunnsforskning og dreide seg – i kjølvannet av programserien Hjernevask – om forskernes nøytralitet. Greier forskerne å være politisk nøytrale?

Etter min mening – og antagelig de fleste andres mening – er det umulig å tenke seg en forsker som er 100 prosent politisk nøytral, og som arbeider helt uavhengig av sitt eget verdigrunnlag. Forskningen påvirkes politisk på ulike måter – i valg av tema, hypoteser og vinkler, de rådende oppfatninger, fagfellenes oppfatninger osv. Men hvor ideologisk forskningen blir, avhenger antagelig både av faget, fagfeltet, om det er kvantitativ eller kvalitativ forskning og av kvaliteten på selve forskningen.

Spørsmålet er om det gjør noe?

Etter min mening er det ikke nødvendigvis et problem. Men det kan bli et problem, hvis ensidigheten blir stor innenfor faget eller et viktig fagfelt, hvis man begynner å underslå data som kan peke i "feil" retning, hvis man fremstiller motstanderen som dum og/eller hvis man unnlater å gjøre oppmerksom på at man faktisk har et ideologisk standpunkt. Er man politisk, må man også ha evne til kritisk selvrefleksjon. Og de som er brukere av forskningen, som f.eks. politikerne, må selvsagt også være kritiske.

Det er vel noen av disse fellene sosiologene har gått i i det siste. Ifølge en undersøkelse blant sosiologene stemmer 9 av 10 på Ap, SV eller Rødt. Blant de som jobber med forskning blant sosiologene, stemmer ca. 50 prosent SV, ca. 30 prosent Ap og nesten 10 prosent Rødt. Selvsagt påvirker dette forskningen!

På seminaret om sentraladministrasjonen hevdet embetsmannen i panelet at byråkratiet, i det store og hele, faktisk klarer å opptre politisk nøytralt. Jeg er langt på vei enig i det, uten at jeg her skal gå nærmere inn på begrunnelsen. Men som han sa: Den virkelige syretesten på om byråkratiet greier å opptre politisk nøytralt kommer den dagen vi får en flertallsregjering med Frp, som ønsker å gjennomføre Frps politikk. Greier ikke byråkratene det, har de sviktet sin rolle.

Og slik kunne man kanskje også si til forskerne: Hvis de ikke greier å møte Frps meninger med like stor respekt og nysgjerrighet som de møter andre partiers meninger med, har de sviktet sin rolle.

Syretesten

De siste par dagene har jeg vært med på to interessante seminarer. Det ene var et seminar ved Universitetet i Bergen, som dreide seg om Sentraladministrasjonens historie etter 1945, et omfattende bokverk skrevet av Tore Grønlie og Yngve Flo. Et viktig tema i debatten var forholdet mellom embetsverket og politisk ledelse, og hvorvidt byråkratene greier å være lojale og politisk nøytrale.

Det andre seminaret foregikk på Institutt for samfunnsforskning og dreide seg – i kjølvannet av programserien Hjernevask – om forskernes nøytralitet. Greier forskerne å være politisk nøytrale?

Etter min mening – og antagelig de fleste andres mening – er det umulig å tenke seg en forsker som er 100 prosent politisk nøytral, og som arbeider helt uavhengig av sitt eget verdigrunnlag. Forskningen påvirkes politisk på ulike måter – i valg av tema, hypoteser og vinkler, de rådende oppfatninger, fagfellenes oppfatninger osv. Men hvor ideologisk forskningen blir, avhenger antagelig både av faget, fagfeltet, om det er kvantitativ eller kvalitativ forskning og av kvaliteten på selve forskningen.

Spørsmålet er om det gjør noe?

Etter min mening er det ikke nødvendigvis et problem. Men det kan bli et problem, hvis ensidigheten blir stor innenfor faget eller et viktig fagfelt, hvis man begynner å underslå data som kan peke i "feil" retning, hvis man fremstiller motstanderen som dum og/eller hvis man unnlater å gjøre oppmerksom på at man faktisk har et ideologisk standpunkt. Er man politisk, må man også ha evne til kritisk selvrefleksjon. Og de som er brukere av forskningen, som f.eks. politikerne, må selvsagt også være kritiske.

Det er vel noen av disse fellene sosiologene har gått i i det siste. Ifølge en undersøkelse blant sosiologene stemmer 9 av 10 på Ap, SV eller Rødt. Blant de som jobber med forskning blant sosiologene, stemmer ca. 50 prosent SV, ca. 30 prosent Ap og nesten 10 prosent Rødt. Selvsagt påvirker dette forskningen!

På seminaret om sentraladministrasjonen hevdet embetsmannen i panelet at byråkratiet, i det store og hele, faktisk klarer å opptre politisk nøytralt. Jeg er langt på vei enig i det, uten at jeg her skal gå nærmere inn på begrunnelsen. Men som han sa: Den virkelige syretesten på om byråkratiet greier å opptre politisk nøytralt kommer den dagen vi får en flertallsregjering med Frp, som ønsker å gjennomføre Frps politikk. Greier ikke byråkratene det, har de sviktet sin rolle.

Og slik kunne man kanskje også si til forskerne: Hvis de ikke greier å møte Frps meninger med like stor respekt og nysgjerrighet som de møter andre partiers meninger med, har de sviktet sin rolle.