Stoltenberg II-regjeringen er en regjering som har hatt utrolig mye flaks i arbeidet med statsbudsjettet. Oppgaven med å sy sammen et budsjett blir riktig nok fremstilt som vanskelig også av denne regjeringens statsråder – men i virkeligheten har det hvert år vært svært lett sammenlignet med det tidligere regjeringer har opplevd. Årsaken er at det har vært historisk mye penger å rutte med, og at det har vært behov for å bruke ekstra mye i forbindelse med finanskrisen.
Etter at Sigbjørn Johnsen overtok, har det vært mye snakk om innstramming. Ifølge Johnsen har vi nå nådd en slags velferdstopp i Norge, og etter dette kan det bli vanskelig nok bare å opprettholde dagens velferd. Mange andre vil si at det er forsiktig sagt. Sannsynligheten for at vi må redusere velferden, f.eks. standarden innen eldreomsorgen, er vel i virkeligheten ganske stor.
Sigbjørn Johnsen har derfor flittig brukt tiden til å forberede oss på kuttene som må gjennomføres for at vi skal komme tilbake til de rammer som handlingsregelen setter. Og riktig nok tas det et nokså stort jafs i den retningen i Revidert nasjonalbudsjett som kom i går – men ikke på den måten mange hadde ventet.
Regjeringen gjennomfører nemlig ingen egentlige kutt i budsjettet. Årsaken til at vi kommer nærmere handlingsregelen, synes ene og alene å være utenforliggende forhold, som vi på godt norsk kan kalle flaks. Regjeringen har dermed ikke greid å demonstrere at den er i stand til å gjøre det som før eller siden helt sikkert må gjøres: Å kutte.
Det er synd, fordi vi for andre gang på ganske kort tid får demonstrert hvor vanskelig det er for dagens politikere å gjennomføre en politikk som de tror er upopulær. Vi så det samme i forbindelse med sykelønnsordningen: Statsministeren startet en voldsom debatt, men når alt kom til alt, turte ingen å røre selve ordningen.
Så hva gjør vi egentlig med finansieringen av velferdsstaten? Mye tyder på at vi skyver problemene foran oss og overlater dem til våre barn og barnebarn. De har i så fall fire alternativer:
1. De kan sette opp skattene kraftig: Det er et håpløst alternativ av flere grunner – bl.a. fordi det ikke vil monne, fordi det vil redusere arbeids- og investeringslysten, fordi det vil svekke Norge i den internasjonale vare-, tjeneste- og lokaliseringskonkurransen, og fordi balansen mellom offentlig og privat sektor vil forrykkes på en uheldig måte.
2. De kan kutte kraftig i velferdsordningene: Kutter vi ikke litt nå, risikerer vi (eller snarere de) å måtte kutte mye mer i fremtiden. Kutt kan innebære rene kutt i økonomiske ytelser eller redusert standard innen f.eks. skole og omsorg. Mitt tips er at vi vil få en ny barnehagedebatt om noen år, men da relatert til eldreomsorgen. Vi kommer til å mangle plasser, og derfor vil vi se voksne mennesker, som jobber vettet av seg, og som ansetter praktikanter og "dagmammaer" til å ta seg av sine foreldre.
3. De kan skaffe mer arbeidskraft: Greier vi (eller de) å skaffe mer arbeidskraft, kan det løse problemet. Og det er arbeidskraft å finne, bl.a. blant de 600 – 800.000 menneskene i arbeidsfør alder som til enhver tid står utenfor arbeidsmarkedet i Norge. Mange av dem har både lyst og evne til å arbeide. Dessuten kunne man liberalisert innvandringspolitikken kraftig, slik at unge mennesker i fattige land, som søker arbeid, kan komme til våre land, som trenger arbeidskraft. Dette er i virkeligheten et ganske attraktivt alternativ, men politisk spiselig er det neppe.
4. De kan jobbe smartere: De kan satse på utdanning, forskning og innovasjon og håpe at færre mennesker greier å gjøre mye mer. Men også det krever nok mye flaks.
Uansett: Det blir en krevende oppgave.
Og jo mindre vi gjør nå, jo mer krevende blir det.
Liker godt forslaget om å åpne for lettere arbeidsinnvandring til kongeriket Norge. Men er det egentlig teknisk mulig å lokke flere kvalifiserte arbeidsinnvandrere til landet, nå som etter sigende alle eu-borgere fritt kan søke jobb i Norge?
Jada, jeg vet at utenriksflåten stort sett er bemannet av sjøfolk fra land i den tredje verden – og at bønder og frukteksportører har begynt å fly-sende opp frukt- og bærplukkere fra Kina og østen, for å plukke frukt og bær under sesongen. Men det er det vel så at ingen partier på Stortinget som i dag er villige til å gi disse arbeidsgruppene arbeidstillatelse og permanent oppehold i landet vårt?
Når det gjelder arbeidsinnvandring fra land i Europa, så stoppes den også effektivt av et heller firkantet regelverk. Det virker nemlig som vår norske stat nesten utelukkende godkjenner utdannelse og fagbrev fra norske skoler og Universitet, foruten fra våre naboland da. Og dette er vel egentlig ganske rart siden norske universiteter spesielt – og nordiske generelt, har heller lav internasjonal rating. Det beste norske universitetet UiO, er jo bare på en dårlig 123 plass på rankingen av alle verdens universitet…
Nå er det alment kjent at kiropraktorer og fysioterapauter hører til en av mange yrkesgrupper vi har stor mangel på Norge. Polen har derimot et overskudd av slike – og de fleste snakker utmerket engelsk. Imidlertid stoppes disse av særnorske krav til å snakke og forstå norsk, samt krav til tilleggsutdannelse. Og tilsammen er dette et effektivt hinder som stopper dem fra å søke jobb i Norge. Dette vet jeg faktisk av egen erfaring siden jeg har to polskker med sådan utdannelse i min frues familie. Degge valgte de Tyskland fremfor Norge, nettopp på grunn av disse kravene. – Og det tiltross for at ingen av dem kunne tysk…
Det er et bra argument for friere immigrasjon, og dessuten friere handel. Om vi liberaliserte landbrukssektoren, ville vi helt klart få billigere, og i min mening også bedre, produkter. Folk bruker dermed mindre penger på mat, og har mer til å investere og bruke på andre produkter. Sett i et litt lengre tidsperspektiv, slik at arbeidsressursene fra landbruket kan omfordeles til konkurransedyktig landbruk eller til andre sektorer hvor vi har et komparativt fortrinn, vil det føre til økt nasjonalprodukt. Rett og slett et rikere land.
Liberalismen får en viktig rolle fremover.
Javel – gjerne kutt både her og der og gjerne mer arbeidskraft fra utlandet. Norge og nasjonalbudsjettet blir ikke mye bedre av den grunn. Dertil har vi for store utforderinger m h t vår infrastruktur. Ikke bare når det gjelder vei, jernbane, kommunikasjon og energi, men generelt vedlikehold av bygninger, anlegg, kulturskatter m v. Behovene er nesten endeløse og overstiger hva et nogenlunde ansvarlig statsbudsjett i overskuelig fremtid kan bære. Situasjonen er så belastende og vil bli det i flere generasjoner fremover dersom man ikke snart tenker andre tanker. For å møte Norges utfordringer må vi etter min mening begynne å tenke løsninger internasjonalt. Verden rundt oss har også tilsvarende behov for å bygge infrastruktur. I mange land fører dårlig infrastruktur til at mennesker dør til og med.
Jeg vil at Norge skal ta et internasjonalt og stort initiativ til samarbeid om denne type oppgaver. Se ting i sammenheng multilateralt på europisk basis – og kanskje enda lenger. Og gjerne bilateralt med russerne, som har enorme utfordringer på infrastruktur og hvor det politiske klimaet er mye bedre enn tidligere. Europa trenger gode investeringsprosjekter mer enn krisepakker. Europas innbyggere trenger sysselsetting fremfor sosiale bidrag. Dersom man organiserer seg fornuftig vil man kunne trekke det europeiske samfunn opp av finanskrisens hengemyr og skape prosjekter som får aktiviter i gang. Dette haster – det er lett å innse. Her har Norge en mulighet til å stille opp med kapitalgarantier og direkte investeringer. Dette må være en mer konstruktiv måte å bruke vårt enorme kapitalfond på. Kan hende vil en slik bruk vise seg å gi minst like stor avkastning som å spre pengene rundt om i verden på 1% av alle verdens aksjer. Ved å organisere slik aktivitet hovedsakelig utenfor Norge vil vi unngå oppsvulming av nasjonaløkonomien. En rekke selskaper, organisasjoner og finansinstitusjoner utenfor landet vil se at slike statlige initiativ gir store forretningsmuligheter med god avkastning. Ansvarlighet og integritet må være sterke krav til aktørene under motto “take a bribe and you’re out!”