Regjeringen har bestemt seg for at de omstridte kraftlinjene i Hardanger skal bygges ut. I den forbindelse prøver SV nok en gang å ri to hester: Partiet har ansvaret, men vil ikke ta ansvaret. Men det går naturligvis ikke.

I Norge er man enten medlem av regjeringen, eller man er det ikke. Vi har riktig nok et institutt som heter dissens, men det er ikke tradisjon for å bruke den muligheten ofte. I saken om kraftlinjer i Hardanger, har da heller ikke SVs regjeringsmedlemmer tatt dissens.

I stedet tillater SV seg å være uenig med resten av Regjeringen utad. SVs regjeringsmedlemmer har visstnok kjempet en innbitt kamp mot vedtaket innad i Regjeringen, men tapt. Men dermed er selvsagt ikke SV fritatt for ansvar.

Annonsørinnhold

De fineste festkjolene i butikk nå

I alle regjeringer kjempes det mange kamper, der regjeringsmedlemmene – og av og til partiene – er uenig. Det inngås mange kompromisser, men ofte må man også gi og ta, være vinner eller taper. Det er ikke nytt.

For et regjeringsmedlem – og eventuelt for et regjeringsparti – vil det derfor på ethvert tidspunkt være spørsmål om man kan stå inne for regjeringens beslutninger, eller om man må forlate regjeringen fordi man ikke kan stå inne for beslutningene. Mellomposisjonen finnes ikke: Man kan ikke fortsette å være medlem av en regjering, hvis standpunkter man ikke kan innestå for – medmindre, altså, man har tatt dissens.

Men det er dette SV forsøker seg på. Det kan også se ut til at partiet delvis lykkes, siden en del av kritikerne nå bare kritiserer to av regjeringspartiene. Lars Haltbrekken i Norges Naturvernforbund, f.eks., mener at "Ap og Sp velger å valse over naturverdiene og lokaldemokratiet". 

Men nei, Lars Haltbrekken, hvis dette er sant, er det Ap, Sp og SV som valser over naturverdiene og lokaldemokratiet.

Enkelte mener sikkert at SVs posisjon avtvinger respekt. Jeg syns det er tvert om. For enten er posisjonene og taburettene blitt viktigere for SV enn motstanden mot kraftlinjene i Hardanger, eller så driver partiet en form for leke-politikk, der det partiet gjør, ikke er helt alvorlig ment.

Kristin Halvorsen har ofte begrunnet denne typen dobbeltkommunikasjon fra SVs side med at det tross alt er bedre at partiet er med i regjering og påvirker litt – enn at partiet ikke er med i det hele tatt. Men det er et tynt argument. I så fall er det ingen saker som kan få SV ut av regjering, og det er vel heller ikke noen regjering SV ikke kunne være medlem av.

Skal SV ha respekt som regjeringsparti, må partiet stå oppreist og forsvare de beslutningene partiet er med på å treffe.

SV prøver nå å skape inntrykk av at partiet har sagt nei til å bygge kraftlinjer i Hardanger, men tapt saken.

Sannheten er at SV nå har sagt ja til å bygge kraftlinjer i Hardanger. 

Jeg har vært blogger siden september ifjor. Jeg har blitt lest av overraskende mange, og jeg har fått mange kommentarer – men aldri så mange som jeg har fått de siste dagene til innlegget mitt om "Apartheid i Norge?". Tar jeg med de som er kommet på www.minerva.as,  dreier det seg i skrivende stund om ca. 75 kommentarer. De aller fleste av dem er negative, til dels sterkt negative, til det jeg skriver og til meg.

Jeg har med jevne mellomrom deltatt i innvandrings- og integreringsdebatten i ca. 20 år. Jeg har ofte fått mange negative reaksjoner. Jeg er blitt kalt naiv og bevisstløs, landsforræder og idiot, teoretiker og løgner, dum og ond, moralist og ekstremist. I gamle dager kom reaksjonene pr brev. Nå kommer de direkte på bloggen, men ellers er likhetstrekkene mange.

Ett likhetstrekk er at det svært ofte er anonyme reaksjoner, særlig hvis ordbruken er veldig sterk. Nå er det hverken forbudt eller helt uvanlig å være anonym når man blogger, men det gjør det naturligvis litt vanskeligere å føre en konstruktiv debatt. Personlig foretrekker jeg å vite hvem jeg debatterer med.

Annonsørinnhold

GAVETIPS: 100 kule gaver han kommer til å elske

Et annet fellestrekk mellom reaksjonene før og nå er at de ofte er veldig følelsesladde og sinte, og at ordbruken er sterk. Men mye av det som skrives, er vanskelig å debattere, fordi det fremstår som anekdotisk eller som påstander som hverken blir dokumentert eller kan dokumenteres.

Et tredje likhetstrekk er er at mange av kommentarene er veldig personlige – på to måter: Mange forteller hva de personlig har opplevd eller erfart, men mange er også veldig opptatt av hva de mener at jeg har opplevd eller erfart. Siden jeg ikke vet hvem mange av dem er, kan jeg jo ikke utelukke at noen av de som skriver, er blant mine beste venner og derfor vet "alt" om meg, men jeg tror det ikke. Uansett er det en teknikk som er velkjent, og som jeg har møtt også i mange andre debatter, f.eks. om homofili, gen- og bioteknologi, abort, aktiv dødshjelp og uføretrygdede: En motdebattant prøver å diskvalifisere deg ved å påstå at du ikke har greie på eller ikke har "rett" til å uttale deg, fordi du – presumtivt – ikke har riktig erfaring fra det virkelige livet. De som påstår sånt, kjenner deg som regel ikke og vet derfor heller ikke hvilken erfaring du egentlig har – men det spiller tydeligvis mindre rolle.

Uansett er også dette en type argumenter som gjør det vanskelig å debattere. Rent prinsipielt kan selvsagt ingen diskvalifiseres fra å delta i den politiske eller offentlige debatten, uansett hvilken bakgrunn de har. Generelt er det heller ingen nødvendig sammenheng mellom en gitt mening og egen erfaring, og derfor er det ikke et argument som brukes, hvis bare meningen man har, er godt likt. Men dessuten er det umulig å tenke seg en samfunnsdebatt som forutsetter at man "skrifter" om sitt privatliv for å få lov til å delta.

Jeg syns nok også det preger mange av reaksjonene at de i svært stor utstrekning beskriver reelle og/eller følte problemer, men i mindre utstrekning beskriver realistiske og akseptable løsninger på problemene. At de mulige løsningene er realistiske og akseptable, er nemlig ikke helt irrelevant, hvis vi ønsker å komme videre i debatten.

Det er mye som har forandret seg, både når det gjelder innvandringen og innvandringsdebatten de siste 20 år – men likhetstrekkene er altså også store. Er det så grunn til å være pessimist, siden de negative reaksjonene er så like?

Etter min mening, nei.

Det er en stor overgang for et samfunn når det går fra å være relativt lukket og homogent til å bli mye mer åpent og heterogent. Migrasjonen mellom land, som i global målestokk egentlig ikke er så stor, setter sterkt preg på vår tid. At det er "humper" på veien er ikke rart. Spørsmålet er om vi kan greie å komme ut i den andre enden uten å påføre oss selv, våre medmennesker og samfunnet store sår – og hvilke anstrengelser vi gjør for å greie det.

Jeg tror vi greier det.

Det som gjør meg til optimist, er bl.a. at jeg slett ikke alltid får så mange negative reaksjoner på det jeg sier og skriver om innvandring og integrering. Jeg har lagt merke til at det Civita og jeg formidler om integrering som er faktabasert, møter svært mange positive reaksjoner. Mange mennesker, som grunnleggende sett er og ønsker å være positive til innvandrere, føler at de nesten bare blir presentert for negative nyheter og problemer. Når fakta viser at bildet ikke er så negativt som bl.a. mediene gir inntrykk av, blir de positivt overrasket, samtidig som de får argumenter som kan underbygge det grunnleggende synet de tross alt har.

Det andre som gjør meg til optimist, er faktaene i seg selv. Det går stort sett veldig bra med innvandrerne i Norge. Når man tenker over hvilke forhold mange av dem kommer fra, går det til dels forbausende bra. Tallene viser at det går stadig bedre i utdanning og arbeid, på boligmarkedet og i frivillig sektor, og at stikkordet er tid. Ingen kan være fullt ut integrert dagen etter ankomst. Integrering tar tid. Men med tiden går det faktisk ganske bra. Snart vil vi se et stort antall rollemodeller med innvandrerbakgrunn – innenfor medisin, forskning, kultur og næringsliv – slik vi i dag allerede ser dem innen idrett. Men dette vil ikke være enslige rollemodeller for en stor underklasse av fattige innvandrere. De vil være en synlig del av en ny, stor middelklasse av mennesker med opprinnelse i et annet land.  Dette vil bidra til å endre vår oppfatning både av innvandrere og av det norske. Og for øvrig: Innvandreres flyttemønstre er ikke et uttrykk for at det går stadig dårligere med dem – det er omvendt.

Og endelig blir jeg optimist når jeg ser hvordan barn finner sammen – på tvers av etniske skiller, hudfarge og bakgrunn. Som utdanningsminister var jeg på utallige skoler med ulike andeler og grupper av såkalte minoritetsspråklige elever (som snarere fortjener betegnelsen tospråklige). Situasjonen på disse skolene var selvsagt ikke problemfri, men det mest slående var å se og høre hvor bra det tross alt går. I Oslo-skolen leser nå minoritetselevene i gjennomsnitt bedre enn majoriteten i landet.

For barna, som representerer fremtiden, er heldigvis mangfoldet mye mer naturlig enn det er for mange voksne.

Forleden var det en synlig stolt kunnskapsminister som var med og presenterte resultatene av den såkalte CIVIC-undersøkelsen, som sammenligner elevenes demokratikunnskaper i ulike land. Norske elever skårer nå, som før, ganske bra, og det er kunnskapsministeren åpenbart veldig glad for. Ja, hun var så glad at hun ba lærerne ta ferie med den beste samvittighet.

Resultatet av undersøkelsen er ikke overraskende. Ser vi litt stort på det, har vi nå i snart 10 år – og i hvert fall siden 2003/04 – hatt ganske god kunnskap om norsk skole. Før den tid visste vi lite, bl.a. fordi venstresiden ikke ville undersøke og "kontrollere" hva slags resultater skolen oppnådde. Men siden den gang har vi fått veldig mye kunnskap.

Siden er det skjedd svært lite som gjør at vi må endre oppfatning om tilstanden i norsk skole. Selv pleide jeg, i nesten hvert eneste foredrag jeg holdt som utdanningsminister, å oppsummere skolens sterke og svake sider på denne måten:

Annonsørinnhold

De fineste festkjolene i butikk nå

Vi vet at det er mye som er bra i norsk skole: 

• Det er en høy tilfredshet med skolen i befolkningen.
• Et stort flertall av elevene trives på skolen.
• Vi bruker mer ressurser på skolen enn nesten noe annet land i verden.
• Det er god tilgang til utdanning for alle. Skolen er gratis, den er åpen for alle, og det er mange skoler i spredtbygde strøk.
• Vi har et høyt utdanningsnivå. Over 30 prosent av den voksne befolkning har høyere utdanning.
• Mange elever lærer mye på skolen, og det er grunn til å tro at vi gjør det godt i engelsk muntlig, i kunst- og kulturfag og i praktisk-estetiske fag.
• Norske elever har gode demokratikunnskaper.
• Det er ganske små forskjeller mellom skoler i Norge. Det spiller altså liten rolle for dine fremtidsutsikter på skolen om du bor i Tromsø eller Tønsberg.

Men det er også mye som kan bli bedre: 

• Forbausende mange elever har svake faglige resultater. Nesten 20 prosent av elevene, ca. 10.000 elever, går hvert år ut av grunnskolen med så svake lese- og skriveferdigheter at de kan få problemer med videre skolegang og arbeid. Noen omtaler dem som funksjonelle analfabeter.
• Det er store forskjeller mellom elevenes prestasjoner. Ulikhet som følge av sosial og kulturell hjemmebakgrunn reproduseres i skolen, som dermed ikke bidrar til sosial utjevning og mobilitet.
• Det er svak progresjon og stort frafall i videregående opplæring, særlig innenfor yrkesfagene. Nesten 40 prosent av de som begynner på yrkesfag, avbryter utdanningen.
• Det er mye bråk, uro og sløsing med tid i skolen.
• Norske elever utmerker seg ved å ha et svakt repertoar av gode læringsstrategier. Noe av det viktigste skolen kan gjøre, er å lære oss å lære, men her stiller norske elever svakere enn elevene i mange andre land.
• Det er for lite opplæring som er tilpasset den enkelte elevs forutsetninger og behov. Det er for lite differensiering og variasjon i undervisningen.
• Det har utviklet seg en "ettergivenhetskultur" i videregående skole – en slags stilltiende kontrakt mellom elev og lærer om ikke å stille krav til hverandre.
• Det er en manglende kultur for læring – en manglende evalueringskultur –  i norsk skole. Man har vegret seg for å stille krav og for å skaffe kunnskap om resultater for deretter å gjøre noe med det som svikter.

Sammenlignet med de fleste andre land presterer norske elever langt under det man skulle forvente ut fra ressursbruken og ut fra landets velstandsnivå. Og det skjer altså ikke fordi vi har skapt en likhetsskole med små forskjeller mellom elevene. Tvert om. Det norske paradokset består i at vi

• bruker mer ressurser enn nesten alle andre land,
• har flere faglig svake elever enn mange andre land, og
• skaper større forskjeller mellom elevene enn mange andre land.

Omtrent den samme beskrivelsen kunne vært gitt i dag. Betyr det da at det ikke skjer endringer eller forbedringer i norsk skole; at skolen ikke er i stand til å omstille seg, eller at reformen Kunnskapsløftet ikke virker?

Det er for tidlig å gi endelige svar på dette, for omstilling i skolen tar tid, men jeg våger likevel å spå noe:

* Jeg tror og håper at flere elever vil tilegne seg grunnleggende lese-, skrive- og regneferdigheter etter hvert som Kunnskapsløftet blir gjennomført i norsk skole. Det vil også være det viktigste resultatet vi kan få ut av denne reformen.

* Dersom flere elever tilegner seg slike grunnleggende ferdigheter, kan det også bidra til å redusere de sosiale skillene i skolen og redusere frafallet i norsk skole.

* Regjeringens ambisjoner om å redusere "teoripresset" i ungdomsskolen og redusere frafallet i videregående skole, kan i verste fall virke motsatt: Reduserte krav i ungdomsskolen kan gjøre elevene enda dårligere rustet for videregående skole og dermed bidra til å øke frafallet. Alternativt må kravene i videregående skole senkes.

* Jeg tror forskjellene mellom skoler øker. Fordi "trykket" på gjennomføring av Kunnskapsløftet i hele landet er svakt "på toppen", vil skolene være mer avhengig av den enkelte skoleledelse, kommune og fylke. Spriket mellom Oslo-skolen og mange andre kommuner kan komme til å øke.

I min tid som utdanningsminister var det mange, primært på venstresiden, som påsto at det var et motsetningsforhold mellom utdannelse og dannelse – og mellom det å ha demokratiferdigheter og å lære å lese, skrive og regne. Mye av den debatten er forstummet nå, og det er bra. Mange veier til dannelse er stengt i dag, hvis man ikke kan lese og skrive og regne. Det er heller ikke lett å bli gode borgere i et demokrati, dersom man ikke besitter slike grunnleggende ferdigheter.

Så la oss håpe at norske elever beholder sine gode demokratiferdigheter – samtidig som de lærer seg å lese, skrive og regne skikkelig.