Skolens resultater

Forleden var det en synlig stolt kunnskapsminister som var med og presenterte resultatene av den såkalte CIVIC-undersøkelsen, som sammenligner elevenes demokratikunnskaper i ulike land. Norske elever skårer nå, som før, ganske bra, og det er kunnskapsministeren åpenbart veldig glad for. Ja, hun var så glad at hun ba lærerne ta ferie med den beste samvittighet.

Resultatet av undersøkelsen er ikke overraskende. Ser vi litt stort på det, har vi nå i snart 10 år – og i hvert fall siden 2003/04 – hatt ganske god kunnskap om norsk skole. Før den tid visste vi lite, bl.a. fordi venstresiden ikke ville undersøke og "kontrollere" hva slags resultater skolen oppnådde. Men siden den gang har vi fått veldig mye kunnskap.

Siden er det skjedd svært lite som gjør at vi må endre oppfatning om tilstanden i norsk skole. Selv pleide jeg, i nesten hvert eneste foredrag jeg holdt som utdanningsminister, å oppsummere skolens sterke og svake sider på denne måten:

Vi vet at det er mye som er bra i norsk skole: 

  • Det er en høy tilfredshet med skolen i befolkningen.
  • Et stort flertall av elevene trives på skolen.
  • Vi bruker mer ressurser på skolen enn nesten noe annet land i verden.
  • Det er god tilgang til utdanning for alle. Skolen er gratis, den er åpen for alle, og det er mange skoler i spredtbygde strøk.
  • Vi har et høyt utdanningsnivå. Over 30 prosent av den voksne befolkning har høyere utdanning.
  • Mange elever lærer mye på skolen, og det er grunn til å tro at vi gjør det godt i engelsk muntlig, i kunst- og kulturfag og i praktisk-estetiske fag.
  • Norske elever har gode demokratikunnskaper.
  • Det er ganske små forskjeller mellom skoler i Norge. Det spiller altså liten rolle for dine fremtidsutsikter på skolen om du bor i Tromsø eller Tønsberg.


Men det er også mye som kan bli bedre: 

  • Forbausende mange elever har svake faglige resultater. Nesten 20 prosent av elevene, ca. 10.000 elever, går hvert år ut av grunnskolen med så svake lese- og skriveferdigheter at de kan få problemer med videre skolegang og arbeid. Noen omtaler dem som funksjonelle analfabeter.
  • Det er store forskjeller mellom elevenes prestasjoner. Ulikhet som følge av sosial og kulturell hjemmebakgrunn reproduseres i skolen, som dermed ikke bidrar til sosial utjevning og mobilitet.
  • Det er svak progresjon og stort frafall i videregående opplæring, særlig innenfor yrkesfagene. Nesten 40 prosent av de som begynner på yrkesfag, avbryter utdanningen.
  • Det er mye bråk, uro og sløsing med tid i skolen.
  • Norske elever utmerker seg ved å ha et svakt repertoar av gode læringsstrategier. Noe av det viktigste skolen kan gjøre, er å lære oss å lære, men her stiller norske elever svakere enn elevene i mange andre land.
  • Det er for lite opplæring som er tilpasset den enkelte elevs forutsetninger og behov. Det er for lite differensiering og variasjon i undervisningen.
  • Det har utviklet seg en "ettergivenhetskultur" i videregående skole – en slags stilltiende kontrakt mellom elev og lærer om ikke å stille krav til hverandre.
  • Det er en manglende kultur for læring – en manglende evalueringskultur –  i norsk skole. Man har vegret seg for å stille krav og for å skaffe kunnskap om resultater for deretter å gjøre noe med det som svikter.


Sammenlignet med de fleste andre land presterer norske elever langt under det man skulle forvente ut fra ressursbruken og ut fra landets velstandsnivå. Og det skjer altså ikke fordi vi har skapt en likhetsskole med små forskjeller mellom elevene. Tvert om. Det norske paradokset består i at vi

  • bruker mer ressurser enn nesten alle andre land,
  • har flere faglig svake elever enn mange andre land, og
  • skaper større forskjeller mellom elevene enn mange andre land.

Omtrent den samme beskrivelsen kunne vært gitt i dag. Betyr det da at det ikke skjer endringer eller forbedringer i norsk skole; at skolen ikke er i stand til å omstille seg, eller at reformen Kunnskapsløftet ikke virker?

Det er for tidlig å gi endelige svar på dette, for omstilling i skolen tar tid, men jeg våger likevel å spå noe:

* Jeg tror og håper at flere elever vil tilegne seg grunnleggende lese-, skrive- og regneferdigheter etter hvert som Kunnskapsløftet blir gjennomført i norsk skole. Det vil også være det viktigste resultatet vi kan få ut av denne reformen.

* Dersom flere elever tilegner seg slike grunnleggende ferdigheter, kan det også bidra til å redusere de sosiale skillene i skolen og redusere frafallet i norsk skole.

* Regjeringens ambisjoner om å redusere "teoripresset" i ungdomsskolen og redusere frafallet i videregående skole, kan i verste fall virke motsatt: Reduserte krav i ungdomsskolen kan gjøre elevene enda dårligere rustet for videregående skole og dermed bidra til å øke frafallet. Alternativt må kravene i videregående skole senkes.

* Jeg tror forskjellene mellom skoler øker. Fordi "trykket" på gjennomføring av Kunnskapsløftet i hele landet er svakt "på toppen", vil skolene være mer avhengig av den enkelte skoleledelse, kommune og fylke. Spriket mellom Oslo-skolen og mange andre kommuner kan komme til å øke.

I min tid som utdanningsminister var det mange, primært på venstresiden, som påsto at det var et motsetningsforhold mellom utdannelse og dannelse – og mellom det å ha demokratiferdigheter og å lære å lese, skrive og regne. Mye av den debatten er forstummet nå, og det er bra. Mange veier til dannelse er stengt i dag, hvis man ikke kan lese og skrive og regne. Det er heller ikke lett å bli gode borgere i et demokrati, dersom man ikke besitter slike grunnleggende ferdigheter.

Så la oss håpe at norske elever beholder sine gode demokratiferdigheter – samtidig som de lærer seg å lese, skrive og regne skikkelig.

5 kommentarer
    1. Hev nivået på universitetene?
      …så tvinges også grunnskolene og de videregående skolene, å bli bedre.
      Det er ikke bare i Norge skoledebatten engasjerer for tiden, men i hele den vestlige verden. Og kanskje er debatten akkurat nå hetest i Norden.
      Danmark er det eneste landet i Norden som kan sies å være ferdig med sin utdannelsesreform. De erkjente nemlig tidligst at landets kunnskapsnivå var redusert og at det hadde kommet lite godt ut av å oppgradere (elle gi) universitetsstatus til enhver ærgjerrig høgskole. Denne ?erkjennelsen? bidro til at landet i de senere år har nedgradert flere av sine tidligere universiteter til høgskoler slik at de i dag sitter tilbake med bare tre (3) større og ett (1) mindre universitet. Målet med Danmarks universitetsreform er at deres gjenstående universiteter kunnskapsmessig skal hevde seg internasjonalt for derved å kunne tiltrekke seg topp lærekrefter og elitestudenter på masternivå fra Europa og verden forøvrig.
      I Finland går man nå samme vei som Danmark og landet har allerede i noen år nå arbeidet med å redusere antallet universiteter for gjennom disse grep å legge forholdene til rette for å utvikle de få som er igjen, til kvalitetsuniversitet. I Sverige har vel egentlig ikke universitetsreform startet opp enda, men den nyansatte sjefen for Høgskoleverket programfestet derimot dette i sin inntredelsestale da han uttalte at han så som sin hovedoppgave å få redusert antallet universiteter fra dagens 16, til 4 kvalitetsuniversitet. Mye tyder derfor på at Sverige nå vil følge Danmark og Finlands eksempel, nemlig å satse på kvalitet fremfor kvantitet.
      Det er altså bare lille Norge som stadig går den motsatte vei. For her i vår steinrøys gis det stadig vekk universitetstatus nesten til enhver lokal høgskole som er ærgjerrige nok til å søke Universitetstatus. Sist ute var Høgskolen i Agder som ble “oppgradert? og fikk universitetsstatus for et år siden. D
      Og dessverre er det grunn til å tro at flere vil komme etter i de nærmeste årene.
      For mine barns skyld er jeg i dag oppriktig glad jeg forlengst har flyttet vekk fra dette molbolandet…

    2. Artikkelen nevner selvfølgelig ikke den viktigste årsaken til at skolen forfaller, nemlig den vettløse innvandringen. Jeg har barn som har gått i det multikulturelle helvetet, og som er blitt stemplet som “vantro”, “grisespisere”, “norske horer” osv. Heldigvis klarte jeg å få dem over på en skole som var overveiende hvit. Men det kostet flesk.
      Ditt problem, Kristin Clemet, er at du er en forbanna, bedriten løgner. Problemet til oss vanlige nordmenn er at Norge styres av en gjeng med forbanna, bedritne løgnere. Og det er ingenting vi kan gjøre med det.

    3. Og her går vi igang igjen. Innvandringskortet heves frem. Tåpelig og rimelig pinlig å lese.
      Angående skole er jeg av den formening at utgangen av barnehagen må +-*/ sitte som et skudd. Nå er jeg selv naturviter av yrke og utdanning, så det er det som er mitt hjerte nær. Og jeg fikk sjokk da en kollega av meg som er russisk, som har en datter som går i 5 klasse ikke hadde lært den store gangetabellen enda. Når det er mantraet så kan man jo forstå at kunnskapen innen naturvitenskap er dalende. Og det er skremmende.
      Ellers er jeg rimelig konservativ av meg på dette feltet. Eneste hjelpemiddel som burde være lovlig i den obligatoriske skolen er blyant, visklær,linjal og passer.

    4. Christian Beck peker bakover til 50-tallets skole: 3 dagers uke og 7 år ga like gode resultater i basisferdighetene lesing, skriving og regning som dagens elever viser!
      Differensiering kan m.a.o. bety mer enn kun spissing av teoripensum, selv om fokus på basisferdigheter selvsagt gir resultater.
      Niels Christie foreslår å overføre utdanningspenger i større grad til bedriftene, og på den måten gi mer lærlingeordninger i de konkrete fagene.
      For 20% funker teoretiske fag ok, men de siste 10% trenger mer praktisk tilnærming og bør sosialiseres inn i yrket.
      Tenk på differansen mellom lærlingen som tjener 150 000-200 000kr året i 5 år og studenten som i samme tidsrom får 500 000 i gjeld? Differansen tilsvarer nesten en leilighet, og implisitt ligger det her en demografisk gevinst…!

    5. Jeg er en av dem som kritiserer Kunnskapsløftet for manglende fokus på demokrati. Å tro at den debatten skal forstumme er ren drømmetenkning, det var resultater i CIVIC-undersøkelsen som kan peke mot en ikke ønsket utvikling. Eksempelvis er norske elever skeptiske til innvandring og til innvandrere.
      CIVIC undersøkelsen måler i stor grad (politisk korrekte) holdninger og forteller lite eller ingenting om hvordan elevene handler i praksis. Hele det norske samfunnet er stort sett så politisk korrekt når det kommer til disse spørsmålene, både pressen og media generelt er fremdeles bærere av en demokratisk logikk. Derfor blir det for enkelt å tro at norske elever skårer høyt på grunn av skolen alene, det er forventet at elever og andre i et demokratisk land har fått en samfunnsoppdragelse som medfører at de svarer innenfor eller i nærheten av normen. Kunnskapsløftet har veldig mye bra, og dere tok noen helt nødvendige grep. Så langt er vi enige. Det som er forstemmende er at dere ikke er villige til å delta i den store diskursen som foregår internasjonalt. Her fremheves vitkigheten av å forankre skole og utdanning i demokratiske ambisjoner, ikke kun i ferdighetstenkning. Dette kunne ha vært en viktig og spennende debatt som hverken du eller nåværende kunnskapsminister er villige til å ta.
      Jeg vil i tillegg påpeke at argumentet om at kritikken kommer fra venstresiden ikke treffer denne kommentatoren. I en internasjonal sammenheng er det heller ikke venstresiden som kjører først i debatten om demokratisk medborgerskap (democratic citizenship) og utdanning. I min forståelse har feks SV eller SP aldri vært utpregede demokrati-partier.
      Forholdet mellom demokrati og skole er et felt som er viktig og spennende både faglig, politisk og for skolefolk, og en debatt som vi på ett eller annet tidspunkt også må ta i Norge.
      Lærerne i norsk skole gjør en glimrende jobb, og Kunnskapsløftet er en solid og utfordrende læreplan. Det som mangler i læreplanen er fokuset på demokrati og medborgerskap. Slik den er nå har fokuset på grunnleggende ferdigheter stor plass – for stor plass vil noen mene.
      Samfunnsutfordringer av ymse slag vil utfordre demokratiet, og skolen bør i større grad bli tillagt en vekt i å møte disse demokratiske utfordringene.
      Vennlig hilsen,
      Janicke Heldal Stray

    Legg igjen en kommentar

Siste innlegg