Profitt vs. sløsing

Jeg er uenig med dem som vil forby mulighetene for å tjene penger på å tilby velferdstjenester.  Jeg tror at et slikt forbud vil være skadelig for muligheten til å bevare og videreutvikle et godt velferdssamfunn i fremtiden.

Men la meg likevel forsøke å forstå hva de som har en annen oppfatning, egentlig mener. Hvorfor er det så viktig for store deler av venstresiden at det ikke skal være mulig å tjene penger på å investere i og drifte velferdstjenester? Rødt og SV mener at «profittfri velferd» bør bli en hovedsak i valgkampen.

Det dreier seg om velferdstjenester som det offentlige finansierer, og hvor eventuelle egenandeler er de samme for brukerne, enten de velger et offentlig eller et privat tilbud.

De private som selger sine tjenester til det offentlige, må tjene penger. Ingen kan leve av å gå med underskudd. Det gjelder også ideelle aktører, selv om de ikke har overskudd som formål. Men når de ideelle ikke kan tilby investorer avkastning, vil de heller ikke kunne hente inn mer kapital til ekspansjon eller oppnå de stordriftsfordelene som ofte skal til, for å forbedre kvaliteten. De private, som prøver å tjene penger, gjør noe som ingen andre kan gjøre.

Muligheten for å tjene penger, som er helt grunnleggende i vårt markedsøkonomiske system, har gitt enorme fremskritt for menneskeheten. Også sosialister anerkjenner det. Så hvorfor er det så galt at for eksempel de private barnehagene tjener penger?

Veldig høye overskudd over tid, for eksempel på grunn av svak konkurranse eller dårlig bestillingskompetanse i kommunen, er selvsagt ikke bra. Mitt inntrykk er imidlertid at deler av venstresiden anser enhver profitt, altså også helt vanlige overskudd, som bortkastede penger. Det er penger, slik de ser det, som alternativt kunne gått til en barnehage- eller sykehjemsplass til. Profitt er altså en form for sløsing som vi kan unngå, hvis kommunen driver alt selv.

Jeg må legge til at det er ganske uklart hva venstresiden mener når den bruker uttrykket «profitt». Begrepet brukes nemlig både i betydningen «overskudd» og i betydningen «utbytte», og forskjellen er stor: Eiere og investorer tar som regel ut bare en liten del av overskuddet i utbytte, mens mesteparten av overskuddet brukes til å utvikle og utvide virksomheten – etter at det er betalt skatt. Og det utbyttet som eventuelt tas ut etter at selskapet har betalt skatt av overskuddet, tas ofte ut for å betale enda mer skatt, nemlig formuesskatt. Ingen av disse skattene blir betalt av ideelle virksomheter.

Spørsmålet mitt er uansett dette: Hvordan vet venstresiden at kommunene ikke sløser? Hvordan vet de at kommunene ikke sløser bort like mye, eller kanskje mye mer, enn overskuddet eller utbyttet hos de private utgjør etter at skatten er betalt? Og hvordan vet de at sløsingen ikke blir enda mer omfattende, dersom kommunene får et (nesten-)monopol?

Mange på venstresiden legger nå veldig stor vekt på at Velferdstjenesteutvalget ikke har gitt oss perfekt og fullstendig kunnskap om pengestrømmene hos de private aktørene. Men hva vet vi om pengestrømmene og effektiviteten i kommunene?

Burde det opprettes et utvalg som forsøkte å ettergå ressursbruken også i kommunene – med og uten private alternativer? Hva er den reelle ressursbruken når det opprettes og driftes kommunale barnehageplasser? Oslo kommune har så langt brukt mange titalls millioner kroner på å rekommunalisere velferdstjenester. Jeg regner med at dette er penger som må inngå i regnestykket?

Skal man gjøre seg opp en mening om hvorvidt «profitt» er umoralsk eller bortkastet, må man også ha en mer presis mening om alternativet og hvor grensene skal gå. Kan private bygge barnehager og sykehjem, men ikke drive dem? Og hvis de ikke driver dem: Kan private selge produkter og levere tjenester til kommunalt drevne sykehjem og barnehager?

Man kan ikke, slik venstresiden åpenbart gjør, bare legge til grunn at ressursbruken og effektiviteten i kommunene er perfekt.

Det vet alle at den ikke er.