Vil ulikheten falle etter valget? Hvem har i så fall æren for det?

På Politisk kvarter i dag var det nok en diskusjon om ulikhet – denne gangen mellom Arbeiderpartiets Trond Giske og Høyres Trond Helleland.

Trond Giske har moderert seg litt i forhold til tidligere debatter, for nå påstår han ikke at økt ulikhet bare skyldes regjeringens politikk. Nå sier han at den økte ulikheten også skyldes regjeringens politikk. Trond Helleland, på sin side, viste til at økningen i ulikheten de senere år i all hovedsak skyldes innvandring. Med litt godvilje kan vi altså, på akkurat dette punktet, si at begge har rett, siden regjeringen ikke har gått inn for å stenge grensene: At det er innvandring til Norge har også med regjeringens politikk å gjøre, og innvandringen har ført til økt ulikhet. Men dette er jo ikke et punkt som i nevneverdig grad skiller høyre- og venstresiden i norsk politikk.

I løpet av debatten fikk Giske spørsmål om hvorvidt han kunne love at ulikheten vil gå ned, dersom Arbeiderpartiet vinner valget. Dette svarte Giske ja til og viste blant annet til at ulikheten gikk ned sist Arbeiderpartiet hadde makten – fra 2005 til 2013.

Giske kan meget vel få rett, siden ulikheten kan vise seg å gå ned allerede i 2016 og 2017. Men vil det i så fall skyldes at Arbeiderpartiet har tatt over regjeringsmakten? Og var det Arbeiderpartiets fortjeneste at ulikheten gikk ned mellom 2005 og 2013?

Arbeiderpartiet skal ha en del av æren for at ulikheten gikk ned etter 2005 og for at den nokså sannsynlig går ned igjen nå. Men det er en ære Arbeiderpartiet må dele med alle de politiske partiene som har vært med på å vedta skattereformer i Norge. Så for å repetere det en gang til:

I 2005, under Bondevik II-regjeringen, vedtok Stortinget en skattereform. Den innebar blant annet at det ble innført utbytteskatt. Dette førte til at mange tok ut store utbytter før utbytteskatten ble innført, hvilket er en ventet konsekvens. Og dette igjen leder til at ulikheten tilsynelatende øker – før den igjen faller. Fra 2004 til 2005 spratt således Gini-koeffisienten opp i 0,327 – et nivå den aldri har vært på i moderne tider og heller ikke siden – hvoretter den falt igjen året etter. Trond Giske later nå som om den falt, fordi Arbeiderpartiet da hadde overtatt regjeringsmakten, men det er tull. Fallet i ulikhet skyldtes skattereformen, ikke Arbeiderpartiet.

I årene etterpå, fra 2005 til 2013, gikk Gini-koeffisienten opp og ned, og den var på 0,250 i 2013.

I 2015 har Gini-koeffisienten igjen gjort et hopp, om enn betydelig mindre enn i 2005 – til 0,271. Og også denne gangen er det sannsynlig at en skattereform har hatt betydning, nemlig den Stortinget vedtok i 2016. Aktørene har antagelig også denne gangen tilpasset seg en varslet skattereform. Og i så fall kan ulikheten falle igjen i årene deretter. Og det er vel dette Giske nå tar sjansen på: Han og Arbeiderpartiet vet at vi antagelig har fått en midlertidig tilsynelatende økning i ulikheten, og derfor er det relativt risikofritt å love lavere ulikhet. 

Fredag publiseres det tall for utbyttene som er tatt ut i 2016. Dersom utbyttene nå går ned igjen, vil det indikere at skattereformen var en bidragsyter til hoppet i ulikheten i 2015.

At skattereformer har slike virkninger vet vi for øvrig også fra den reformen som ble gjennomført i 1992. Om den skrev SSB følgende i 2003: “Det er en utbredt oppfatning at inntektsulikheten i Norge økte på 1990-tallet og i den sammenheng vises det gjerne til utviklingen av kapitalinntektene. Imidlertid skyldes en vesentlig del av økningen i de registrerte inntektsforskjellene økt synliggjøring av eierinntekter etter skattereformen i 1992.”

Forskning på ulikhet, og hva som er årsak og virkning, er ikke uten videre lett. Det har blant annet debatten rundt Piketty vist. Når det ikke alltid kommer klare svar fra forskerne, kan det skyldes at de ikke vet, eller at det er for tidlig å si noe sikkert. Det vil derfor alltid være en viss usikkerhet knyttet til de tallene som brukes, og det vil alltid pågå debatter om de resultatene man foreløpig har kommet frem til, virkelig er riktige. 

Uansett kan nok både røde og blå politikere få rett, hvis de drister seg til å tro eller love at ulikheten igjen vil gå ned når de første effektene av den siste skattereformen har lagt seg. Men det skyldes i så fall helt andre ting enn et eventuelt regjeringsskifte.

 

Næringslivet i mediene

I går reiste redaktør Irene Halvorsen i Nationen et interessant spørsmål på vårt frokostmøte: Hvorfor er det så få næringslivsfolk og næringslivsledere som deltar i den offentlige debatten?

Bakgrunnen var diskusjonen på møtet, som dreide seg om næringslivets omdømme, som til dels er dårlig; om den manglende forståelsen for næringslivets rolle og betydning for velferden vår, og om medienes mangelfulle dekning av næringsliv og økonomi. 

Irene Halvorsen innledet sitt spørsmål med å si at hun syns møtet både var veldig interessant og viktig, og hun mente, slik jeg forsto henne, at det trengs en bedre dialog mellom mediene og næringslivet. Og som også flere andre på møtet pekte på: Næringslivet og spørsmål som har med verdiskaping å gjøre, bør bli mer synlig i den store offentlige samtalen og i den politiske debatten.

Det kan være mange grunner til at det vanlige næringslivet er så lite synlig i mediene og i den offentlige debatten. Kanskje er vi preget av for mye “oljedop”, og kanskje har mediene i for stor grad måttet bygge ned næringslivs- og økonomiredaksjonene, fordi det er blitt trangere tider. Men kanskje skyldes det også, som Halvorsen pekte på, at det er vanskelig å få næringslivsfolk i tale, og at for mange av dem dekker seg bak en hær av kommunikasjonsrådgivere.

Både Kristin Skogen Lund og Einar Lie mente at Halvorsen hadde et poeng. Næringslivsfolk er lite synlige i samfunnsdebatten. Men hvorfor er det slik?

NHO fortalte, slik de også har gjort før, at mange næringslivsfolk vegrer seg mot å “stå frem”, fordi det følger så mye ubehag med . Og de må i hvert fall unngå å snakke om visse temaer, som for eksempel skatt, særlig formuesskatten, for da hagler det med hets, noe også Trine Eilertsen skriver om i Aftenposten i dag. Hele norsk næringsliv, dvs. alle næringsorganisasjonene, har i flere tiår ment at formuesskatten på arbeidende kapital er en skadelig skatt, men de har aldri fått gjennomslag for synet sitt. Mange journalister sier at næringslivet har seg selv å takke, siden det er så vanskelig å få næringslivsledere eller -eiere til å stå frem og debattere saken.

Men i går var det altså en som faktisk “sto frem”, nemlig Bjørn Dæhlie, som deltok på frokostmøtet for å fortelle litt om forskjellen mellom å være næringslivsmann og idrettsmann. Skatt var ikke tema, men formuesskatten ble såvidt nevnt. Og hva førte det til?

VG, som ikke var på møtet, kunne med krigstyper fortelle oss at Bjørn Dæhlie “RASER” mot formuesskatten, men det gjorde han ikke. Og på sosiale medier har det nærmest eksplodert med hatske sarkasmer. Og ironien er dermed komplett: Civita arrangerer et saklig møte om et seriøst tema, der det blant annet blir tatt opp at pressen møter en vegg av kommunikasjonsrådgivere når de møter næringslivet. Enden på visa er antagelig at enda flere næringslivsledere vil finne ut at de trenger kommunikasjonsrådgivere. Eller for å hitsette journalist Vidar Kvalshaugs megetsigende tweet: “Formuen er 400 mill. Veien fra ikon til sutrer er forbløffende kort. Er det ingen voksne rundt ham som kan gi råd?”

Bjørn Dæhlie sutret ikke og syns ikke synd på seg selv. Han sa, tvert om, at han syns det norske skattesystemet fungerer bra – med ett unntak. Dermed er han på linje med praktisk talt hele norsk næringsliv. Men selv om så å si hele næringslivet mener det samme, er det altså et standpunkt som det nærmest er illegitimt å ha. 

Når hele grupper velger å holde seg borte fra mediene og samfunnsdebatten av frykt for å bli hetset og hengt ut, er det et ytringsfrihets- og demokratiproblem. Slik betrakter vi det når andre grupper bedriver selvsensur, og slik bør vi selvsagt også betrakte det, hvis det gjelder næringslivsledere og -eiere.

Bjørn Dæhlie har nå selv svart på den mediestormen uttalelsene hans skapte. Tiden vil vise om han vil delta i flere offentlige debatter, eller om han nå velger det bort.

Norsk næringsliv i NRKs blindsone

Torsdag 15.juni arrangerer Civita et frokostmøte om næringslivets rolle, betydning og omdømme i samfunnet.

Bakgrunnen for at vi arrangerer møtet er flere undersøkelser som viser at næringslivet har dårlig omdømme, og at mange mennesker har problemer med å forklare hvilken rolle og betydning næringslivet har for vår private og offentlig finansierte velferd. Mange forbinder lite annet med næringslivet enn «olje» eller «fisk». Det er sjelden risikabelt for en politiker eller journalist å snakke eller skrive nedsettende om næringslivet.

Dette er selvsagt et problem for næringslivet, men det er også et problem for Norge. I årene som kommer, vil Norge i stigende grad bli avhengig av et mer variert, konkurransedyktig og lønnsomt næringsliv. Det er nemlig næringslivet, altså alle de som investerer og arbeider i de ofte utskjelte kommersielle bedriftene, som finansierer de offentlige tjenestene og overføringene som vi alle nyter godt av.

Hvorfor er det så få som anerkjenner den betydningen næringslivet har, og hvorfor er omdømmet såpass dårlig?

Det kan selvsagt være flere grunner til det.

En mulig grunn kan være oljen, som nærmest har gjort oss fartsblinde. Vi har på 2000-tallet hatt så store ekstra «gratisinntekter» fra oljen at vi nesten har glemt at det er noe som heter skattebetalere. Men etter hvert som inntektene fra oljen får mindre betydning, vil skattebetalerne tre klarere frem: Noen må betale for alt vi ønsker oss over offentlige budsjetter.

En annen grunn kan være måten mediene dekker, eller snarere ikke dekker, næringslivet på. Og her er NRK spesielt interessant.

NRK, som for øvrig selv har et svært godt omdømme, er vår felles allmennkringkaster. Den mottar årlig om lag fem milliarder kroner (fra skattebetalerne) for å fylle oppgaven med å dekke og belyse hele det norske samfunnet. NRK skal blant annet «bidra til å fremme den offentlige samtalen og medvirke til at hele befolkningen får tilstrekkelig informasjon til å kunne være aktivt med i demokratiske prosesser».

Men hvordan dekker NRK næringslivet?

Etter min mening er dekningen svært mangelfull. I forhold til andre deler av samfunnet er dekningen av næringslivet praktisk talt ikke-eksisterende. Det nærmest flommer over med programmer om kultur, underholdning, sport og politikk, og NRK har mange fremragende medarbeidere som er spesialister på disse områdene. Men også religion og livssyn, utenriks, vitenskap, sosiale spørsmål, helse og livsstil er temaer som blir bredt dekket.

NRKs siste årsrapport understreker inntrykket. Der forekommer ordet «kultur» 75 ganger, «underholdning» 40 ganger, «sport» 61 ganger og «idrett» 23 ganger. «Politikk» og «politisk» forekommer 13 ganger, «utenriks» 18 ganger og «religion» og «livssyn» 30 ganger.

Ordet «næring» eller «næringsliv» forekommer null ganger. Ordet «bedrift» står der tre ganger, men da kun i betydningen «mediebedrift».

Næringslivet er altså en blindflekk i NRKs omfattende og svært mangslungne virksomhet. Det finnes, meg bekjent, ingen næringslivsjournalister i NRK – og knapt noen som dekker økonomi – og det er, såvidt jeg kan forstå, ingen programflater som er dedikert til næringslivet.

Dette betyr ikke at næringslivet aldri blir dekket av NRK. Næringslivsnyheter er selvsagt en del av det generelle nyhetsbildet, men som  nyheter flest dreier det seg da ofte om avvikene og om det negative, som f.eks. korrupsjon – eller om spørsmål som tross alt er perifere i forhold til næringslivets kjernevirksomhet, som f.eks. kvotering. Det er selvsagt at NRK skal dekke skandaler som måtte forekomme i næringslivet, akkurat som NRK dekker skandaler som forekommer i politikken, kulturlivet og sporten. Men det spesielle er at næringslivet nesten bare dekkes på denne måten, og at det ikke er noen dekning av det som hele tiden skjer i næringslivet, slik NRK dekker kulturlivet, det politiske liv og idretten.

Det er nemlig veldig mye spennende som skjer i norsk næringsliv, og som understreker hvor viktige private bedrifter er for innovasjon, velstand og fremgang. Da NHO hadde årskonferanse sist – i januar 2017 – ble det veldig tydelig. Da gjorde organisasjonen en vri og presenterte flere bedrifter på scenen – fremfor bare å diskutere politikk. Og det interessante var at politikere og andre ikke-næringslivsfolk som var til stede, lærte enormt mye om noe de visste lite om fra før.

Det kan umulig være i pakt med NRKs samfunnsoppdrag at næringslivet og privat sektor er så dårlig dekket. Og dette bør være et særlig tankekors når NRK, naturlig nok, nå gir omfattende dekning til den anti-næringslivsvinden som blåser i deler av norsk politikk. Profittforbud og rekommunalisering av tjenester som tidligere har vært utført av private er selvsagt helt legitime politiske standpunkter. Men ubalansen i NRKs dekning av næringslivet blir enda mer påtrengende når dette er blitt mer sentrale politiske diskusjoner.

NRK selv kaller seg også en “bedrift”, men er ikke som andre bedrifter. NRK lever godt beskyttet fra de harde realiteter vanlige private bedrifter må forholde seg til. Inntektene kommer nesten uten at NRK behøver å løfte en finger og uten at den må finne opp en eneste ny forretningsmodell. Og det er kanskje her hunden ligger begravet: Jeg merker ofte hvor vanskelig det er for folk, som ikke må tjene penger hver dag, å forstå hva det vil si å drive og arbeide i en bedrift. Det krever kontinuerlig innovasjon og produktivitetsforbedring, og ingen kan klage på konkurranse. Man kan nok tåle et underskudd i en kort periode, men i det lange løp må man tjene penger. Og det burde også samfunnet og politikerne anerkjenne og verdsette mer – fremfor å omtale vellykkede bedrifter som om de er resultat av en grådighetskultur.

NRK bør ta oppdraget sitt mer alvorlig og gjøre noe med den mangelfulle dekningen av norsk næringsliv. 

Om ikke annet bør NRK gjøre det av hensyn til seg selv – for ingen regjering i verden kan fortsette å sørge for at NRK får fem milliarder kroner i året, dersom vi ikke har bedrifter som er lønnsomme og forsyner staten med store skatteinntekter hvert år fra bedriftene selv, fra de som har investert i dem og fra de som arbeider i dem.

Venstresidens ulikhetsdebatt

De siste ukene har Arbeiderpartiet og Agenda sagt og skrevet mye, og mye rart, om økonomisk ulikhet. 

De ønsker tydeligvis veldig å ha temaet på dagsorden i valgkampen, men snubler både i fakta og argumentasjon. Sist var det Marte Gerhardsen, som i et innlegg i VG nærmest harselerte med statsministeren fordi hun vil satse på utdanning for å forebygge ulikhet. Gerhardsen fikk svar fra meg her på bloggen min, og fra kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen i VG.

Senere kom Marte Gerhardsen med et nytt svar i VG. Dessverre er også dette svaret problematisk. Det er et syltynt forsvar for det forrige innlegget hun skrev, og det inneholder nye krumspring, antagelig for å forsøke å gjøre dette til en bedre valgkampsak enn det er.

“Mitt poeng er at det ikke er i skolen vi finner grunnen til at ulikhetene nå øker raskt i Norge”, skriver Gerhardsen, men det er ikke nødvendigvis riktig.

Gratis skole er blant de tjenestene som ikke kommer med når vi måler ulikhet, og som gjør at ulikhetene i Norge, som har mange gratis og billige offentlige tjenester sammenlignet med mange andre land, er enda lavere enn de vi greier å måle. 

Men selv om gratis skole ikke kommer med når vi måler ulikhet, vil kvaliteten på skolen indirekte komme med. Det vi lærer på skolen påvirker nemlig inntektsfordelingen, fordi det påvirker om vi får arbeid, hva slags arbeid vi får og hvor mye vi tjener. Og inntektsgivende arbeid er alltid viktigst for (den målte) ulikheten. 

Så hvem vet? Den økonomiske ulikheten vi har i Norge pr i dag, er lav sammenlignet med praktisk talt alle andre land. Men den kan absolutt være påvirket av kvaliteten på utdanningen på 1970-, 80- og 90-tallet. Utdanning virker nemlig ikke slik Gerhardsen synes å tro, som “noen forholdsvis enkle grep” som det bare er å gjennomføre. Utdanning er et meget krevende og komplekst felt, og virkningene av mye av det man gjør (eller ikke gjør), kommer først mange år senere.

Men det mest pussige med Gerhardsens innlegg er hva hun foregir å vite og hva hun ikke vet. Hun vet at “raskt økende forskjeller” i Norge ikke skyldes kvaliteten på skolen. Men selv om hun vet dette, vet hun tydeligvis ikke hva de skyldes.  

Det er rart, siden forskerne i SSB har vært vært ganske klare på dette, og svaret er tilgjengelig for alle: Økningen i ulikhet de senere år skyldes i all hovedsak innvandring. Og et ekstra hopp i ulikheten siste år skyldes, etter alle solemerker, skattereformen som Stortinget nylig har vedtatt, hvilket betyr at det ikke er en varig eller reell endring i ulikheten. Men ingenting av dette nevner Gerhardsen.

I stedet tar hun frem en OECD-rapport om arbeidsmarkedsreguleringer, som har tvilsom relevans for Norge. Dessuten nevner hun at økt adgang til midlertidige ansettelser og skattelettelser fører til økt ulikhet, men heller ikke det stemmer, hvis det er de norske reglene og skattelettelsene hun sikter til. Den økte adgangen til midlertidig arbeid har knapt hatt noen virkning så langt. Samlet sett kan det til og med hende at det blir mindre midlertidig arbeid som følge av den nåværende regjeringens politikk, siden adgangen til midlertidig arbeid i offentlig sektor, som er “verstingen”, strammes inn. Og (den statiske) virkningen på Gini-koeffisienten av de skattelettelsene som er gitt, er, ifølge Finansdepartementet, knapt mulig å beregne, men er høyst sannsynlig +/- 0.

Agenda og Gerhardsen lanserte sin form for ulikhetsdebatt i 2014 med å påstå at Norge var på et vei mot et Downton Abbey-samfunn. Det var en absurd påstand, som er grundig tilbakevist både av min kollega Marius Doksheim og av Norges “Piketty-forsker” Rolf Aaberge. Siden har hun og Agenda vært ivrige i debattene om ulikhet – alt med et mest mulig negativt perspektiv. Men presisjonsnivået er ofte lavt, og budskapet er lite løsningsorientert.

Når vi nå nærmer oss et valg, og hvis Agenda og Arbeiderpartiet ønsker at dette skal være en hovedsak, er det på tide å snakke om løsninger. Min kollega Marius Doksheim har nylig presentert et omfattende notat om tiltak mot ulikhet. Der fremgår det med all mulig tydelighet at det viktigste vi kan gjøre for å forebygge ulikhet, er å sikre alle en god og likeverdig utdanning og muligheter for livslang læring – og å sørge for at det er mulig å etablere og drive lønnsomme arbeidsplasser i Norge. Men siden utdanning og arbeid ikke eliminerer all uheldig ulikhet, er det også viktig med en omfordelende velferdsstat, både i form av overføringer og gratis eller billige tjenester, og et skattesystem som også, men ikke bare, tar fordelingspolitiske hensyn. 

Det er i denne rekkefølgen vi må tenke og prioritere, dersom vi vil bevare et samfunn med små forskjeller. Men Arbeiderpartiet og Agenda starter “bakfra” og vil  nesten bare snakke om skatt, som er det minst viktige. Det kunne riktig nok vært et større og viktigere tema, dersom forskjellene mellom partienes skattepolitikk virkelig var stor, men det er den ikke. I praksis er det svært lite som skiller f.eks. Høyre og Arbeiderpartiet i skattepolitikken. Måten Agenda snakker om utdanning på, kan imidlertid tyde på at forskjellene er større i synet på skolens betydning for ulikheten – og kanhende er det også større forskjeller å spore i synet på næringslivets rolle i arbeidet for å skape et best mulig samfunn for alle.