På Politisk kvarter i dag var det nok en diskusjon om ulikhet – denne gangen mellom Arbeiderpartiets Trond Giske og Høyres Trond Helleland.
Trond Giske har moderert seg litt i forhold til tidligere debatter, for nå påstår han ikke at økt ulikhet bare skyldes regjeringens politikk. Nå sier han at den økte ulikheten også skyldes regjeringens politikk. Trond Helleland, på sin side, viste til at økningen i ulikheten de senere år i all hovedsak skyldes innvandring. Med litt godvilje kan vi altså, på akkurat dette punktet, si at begge har rett, siden regjeringen ikke har gått inn for å stenge grensene: At det er innvandring til Norge har også med regjeringens politikk å gjøre, og innvandringen har ført til økt ulikhet. Men dette er jo ikke et punkt som i nevneverdig grad skiller høyre- og venstresiden i norsk politikk.
I løpet av debatten fikk Giske spørsmål om hvorvidt han kunne love at ulikheten vil gå ned, dersom Arbeiderpartiet vinner valget. Dette svarte Giske ja til og viste blant annet til at ulikheten gikk ned sist Arbeiderpartiet hadde makten – fra 2005 til 2013.
Giske kan meget vel få rett, siden ulikheten kan vise seg å gå ned allerede i 2016 og 2017. Men vil det i så fall skyldes at Arbeiderpartiet har tatt over regjeringsmakten? Og var det Arbeiderpartiets fortjeneste at ulikheten gikk ned mellom 2005 og 2013?
Arbeiderpartiet skal ha en del av æren for at ulikheten gikk ned etter 2005 og for at den nokså sannsynlig går ned igjen nå. Men det er en ære Arbeiderpartiet må dele med alle de politiske partiene som har vært med på å vedta skattereformer i Norge. Så for å repetere det en gang til:
I 2005, under Bondevik II-regjeringen, vedtok Stortinget en skattereform. Den innebar blant annet at det ble innført utbytteskatt. Dette førte til at mange tok ut store utbytter før utbytteskatten ble innført, hvilket er en ventet konsekvens. Og dette igjen leder til at ulikheten tilsynelatende øker – før den igjen faller. Fra 2004 til 2005 spratt således Gini-koeffisienten opp i 0,327 – et nivå den aldri har vært på i moderne tider og heller ikke siden – hvoretter den falt igjen året etter. Trond Giske later nå som om den falt, fordi Arbeiderpartiet da hadde overtatt regjeringsmakten, men det er tull. Fallet i ulikhet skyldtes skattereformen, ikke Arbeiderpartiet.
I årene etterpå, fra 2005 til 2013, gikk Gini-koeffisienten opp og ned, og den var på 0,250 i 2013.
I 2015 har Gini-koeffisienten igjen gjort et hopp, om enn betydelig mindre enn i 2005 – til 0,271. Og også denne gangen er det sannsynlig at en skattereform har hatt betydning, nemlig den Stortinget vedtok i 2016. Aktørene har antagelig også denne gangen tilpasset seg en varslet skattereform. Og i så fall kan ulikheten falle igjen i årene deretter. Og det er vel dette Giske nå tar sjansen på: Han og Arbeiderpartiet vet at vi antagelig har fått en midlertidig tilsynelatende økning i ulikheten, og derfor er det relativt risikofritt å love lavere ulikhet.
Fredag publiseres det tall for utbyttene som er tatt ut i 2016. Dersom utbyttene nå går ned igjen, vil det indikere at skattereformen var en bidragsyter til hoppet i ulikheten i 2015.
At skattereformer har slike virkninger vet vi for øvrig også fra den reformen som ble gjennomført i 1992. Om den skrev SSB følgende i 2003: “Det er en utbredt oppfatning at inntektsulikheten i Norge økte på 1990-tallet og i den sammenheng vises det gjerne til utviklingen av kapitalinntektene. Imidlertid skyldes en vesentlig del av økningen i de registrerte inntektsforskjellene økt synliggjøring av eierinntekter etter skattereformen i 1992.”
Forskning på ulikhet, og hva som er årsak og virkning, er ikke uten videre lett. Det har blant annet debatten rundt Piketty vist. Når det ikke alltid kommer klare svar fra forskerne, kan det skyldes at de ikke vet, eller at det er for tidlig å si noe sikkert. Det vil derfor alltid være en viss usikkerhet knyttet til de tallene som brukes, og det vil alltid pågå debatter om de resultatene man foreløpig har kommet frem til, virkelig er riktige.
Uansett kan nok både røde og blå politikere få rett, hvis de drister seg til å tro eller love at ulikheten igjen vil gå ned når de første effektene av den siste skattereformen har lagt seg. Men det skyldes i så fall helt andre ting enn et eventuelt regjeringsskifte.