#MeToo-kampanjen som øyeåpner

Mange sier at #MeToo-kampanjen har vært en øyeåpner.

Det har den vært, også for meg. 

Jeg tror den har vært en øyeåpner for mange kvinner og forhåpentligvis for mange unge kvinner. Kampanjen har blant annet lært oss at det mange trodde at de bare måtte finne seg i, fordi det bare er sånn, faktisk ikke er greit, at det er lov å si fra, og at den som sier fra, skal bli tatt på alvor. Det er altså blitt mer legitimt og moralsk viktigere å kritisere adferd som er upassende, selv om den ikke er ulovlig. “Upassende” er selvsagt ikke et presist begrep, men det dekker typisk det som nå omtales som “uønsket seksuell oppmerksomhet” – og særlig gjentatt oppmerksomhet når den som får oppmerksomheten, tydelig gir uttrykk for at den er uønsket. Det er også upassende at maktpersoner, ofte eldre, utnytter sin posisjon overfor mennesker som er yngre og har mindre makt, og som kanskje til og med står i et slags avhengighetsforhold til den maktpersonen det gjelder. Bill Clintons affære med Monica Lewinsky er et kroneksempel: Det var ikke ulovlig. Det var ikke ufrivillig. Men det var upassende. Eller simpelthen wrong, som den nye demokratiske stjernen Kirsten Gillibrand uttrykte det.

#MeToo-kampanjen har også vært en øyeåpner på en annen måte. Den har nemlig avslørt at upassende oppførsel, trakassering og overgrep mot kvinner har et overraskende stort omfang. Det virker til og med som om omfanget har vært spesielt stort i kretser som har likt å pynte seg med ord og verdier som likestilling og feminisme. Det er selvsagt nedslående, men desto viktigere er det at det har kommet frem.

Det er vanskeligere å forstå at #MeToo-kampanjen også har vært en øyeåpner for menn som har bedrevet denne virksomheten, som for eksempel Trond Giske. Trodde de at det var ok mens det sto på, fordi ingen hadde fortalt dem at det ikke var ok, eller fordi det ikke hadde vært en kampanje som hadde fortalt dem det? Trodde de at unge jenter og kvinner som sa nei, egentlig sa ja – eller at det ikke var så farlig om de ble utsatt for litt uønsket seksuell oppmerksomhet? Trodde de at de ville si ja, hvis tilnærmelsene bare ble gjentatt mange nok ganger? Eller hva tenkte egentlig menn som nå sier at det var en “øyeåpner” for dem at man ikke skal presse seg på kvinner som ikke ønsker kontakt?

Det er vanskelig å forstå

Det er riktig at #MeToo-kampanjen har vært en øyeåpner for mange.

Men hvis den har vært en øyeåpner for menn som har utsatt kvinner for en gjentatt seksuell oppmerksomhet som kvinnene ikke har ønsket – ja, da tyder det på sterkt sviktende dømmekraft.

 

 

Vedtaket om lærernorm viser en manglende respekt for både skattebetalerne og forskerne

I forbindelse med behandlingen av statsbudsjettet for 2018 har KrF fått gjennomslag for å innføre en lærernorm i norsk skole, det vil si et tak på hvor mange elever det kan være per lærer. Den vedtatte normen sier at det fra høsten 2018 skal være maksimalt 16 elever per lærer på 1. – 4. trinn og maksimalt 21 elever per lærer på 5. – 10. trinn. Fra høsten 2019 skal tallene nedjusteres til maksimalt 15 og 20 elever per lærer, ifølge Utdanningsdirektoratet

Men hvorfor er vedtaket kontroversielt?

En grunn er selve utformingen av vedtaket, som tilsier at normen skal gjelde på hver enkelt skole.

Hvis regelen var at det i gjennomsnitt ikke skal være mer enn 16 og 21 elever per lærer i Norge, ville nemlig lærernormen vært oppfylt for lengst. I Norge er det i gjennomsnitt 15,3 elever per lærer på 1. – 4. trinn, 16,7 elever per lærer på 5. – 7. trinn, og 18,3 elever per lærer på 8. – 10. trinn.

Hvis regelen var at det i gjennomsnitt ikke skal være mer enn 16 og 21 elever per lærer i hver enkelt kommune, ville det vært litt vanskeligere. Det er nemlig forskjeller i lærertetthet mellom kommunene.  Hovedmønsteret er at små kommuner har færre elever per lærer enn store kommuner har, men det er også forskjeller mellom de store kommunene. Ifølge Aftenposten oppfyller 170 kommuner lærernormen allerede, og de vil derfor ikke få noen glede av den, mens landets fem største kommuner får mer enn 40 prosent av de nye lærerne (forutsatt at de lar seg rekruttere).

En regel som tilsier at det i snitt ikke skal være mer enn 16 elever per lærer på hver enkelt skole, blir straks enda vanskeligere. Det finnes mange skoler med svært få elever per lærer, og det finnes – særlig i de store byene – skoler med flere enn 16  elever per lærer. I Finnmark, som jevnt over har ganske dårlige skoleresultater, er det få elever per lærer på de fleste skoler –  mens Oslo, som jevnt over har ganske gode resultater, har mange flere skoler med mange elever per lærer. Ifølge Utdanningsdirektoratet har i alt 32 prosent av grunnskolene med elever på 1. – 4. trinn en gruppestørrelse på over 16 elever per lærer.

Det er denne siste typen lærernorm som KrF nå har fått gjennomslag for, det vil si at det i snitt ikke kan være mer enn 16 elever per lærer på hver skole med 1. – 4. trinn og ikke mer enn 21 elever per lærer på 5. – 10. trinn. Det betyr at Oslo, som allerede har gode resultater, må tilføres mange flere lærere, mens Finnmark, som kanskje kunne trenge flere lærere, nesten ikke får noen.

Den andre grunnen til at vedtaket er kontroversielt, er at alle tiltak som kan tenkes å forbedre norsk skole, og som koster penger, må vurderes opp mot hverandre. Ingen partier har råd til alt. Hvis Stortinget velger å bruke svært mange penger på å øke lærertettheten, kan ikke de samme pengene brukes på noe annet. Det blir med andre ord mindre penger til for eksempel å øke lærerkompetansen, dersom man bruke mye penger på å øke lærertettheten. Og siden det er slik, er det også viktig å vite hva som virker best.

Det har lenge vært hevdet at flere lærere vil føre til at elevene lærer mer. Det ville i så fall være et godt argument for å satse på flere lærere. Problemet er bare at forskningen, herunder også den norske, nokså entydig viser at dette ikke stemmer. KrFs stortingsrepresentant Hans Fr. Grøvan kritiserer i Aftenposten i dag min kollega Anne Siri Koksrud Bekkelund for å påpeke dette. Han mener at hun dermed «viser en arrogant holdning til den erfaringsbaserte kunnskapen hos lærerne, foreldre og elever». Utsagnet virker merkelig, for poenget med mye av forskningen er jo nettopp å fremskaffe «erfaringsbasert kunnskap».

Den tredje grunnen er, etter min mening, den viktigste. 

For cirka tre år siden fikk KrF gjennomslag for å bruke nesten 500 millioner kroner årlig for å øke lærertettheten på småskoletrinnet. Samtidig ble KrF og regjeringen enige om at det skulle forskes på hvordan økt lærertetthet kan virke på en positiv måte. Programmet LÆREEFFEKT i Norges Forskningsråd har blant annet gitt støtte til prosjekter som skal undersøke mulige effekter av målrettet styrking av lærertettheten opp mot leseopplæring og matematikk.

Det ble bevilget penger til forskning, og i budsjettet for 2018 står det følgende om den forskningen som nå pågår: «Inntil 120 millioner 2015-kroner skal nyttast til forsking på effektar av fleire lærarstillingar på 1. – 4. trinn. Målet med forskingsprosjektet er å utvikle kunnskap om effektane av ulike former for auka lærartettleik i småskolen. Forskningsprosjektet skal vare ut skoleåret 2019-20».

KrF har altså vært med på å sette i gang viktige forskningsprosjekter, som koster millioner av kroner, og som nå bare ignoreres og kanskje må avbrytes, fordi partiet ikke har tid til å vente på de resultatene det har bedt om, og som kan vise seg å være svært viktige. Det inngir dessverre ikke respekt.

All politikk kan ikke og bør ikke styres av kunnskap og forskning. Alt kan ikke «bevises». Man kan, helt legitimt, ha verdier som overstyrer forskningen – og man kan ha mål om å oppnå noe annet enn forskningen foregir å finne ut av.  

Men man kan og bør være ærlig om det man gjør. Og man bør ikke sløse bort millioner av kroner på forskning, dersom man ikke har tenkt å ta hensyn til den.

Jeg syns det er grunn til å være opprørt, både på vegne av forskerne dette gjelder og på vegne av skattebetalerne som finansierer forskningen.

 

Fotnote: Det finnes mange mål for lærertetthet. Det enkleste er å se på antall elever per lærerårsverk i grunnskolen, som ligger nokså stabilt på litt under 11 elever. Det er altså gjennomsnittlig én lærer per 11 elever i norsk skole, og i tillegg kommer assistenter og andre yrkesgrupper, som ikke er lærere. Dette tallet gir likevel ikke et realistisk bilde av den faktiske undervisningssituasjonen, bl.a. fordi en del lærere for eksempel driver med spesialundervisning. Derfor bruker man en annen definisjon på lærertetthet, som gir et mer realistisk bilde av en ordinær undervisningssituasjon, og det er denne definisjonen (“gruppestørrelse 2”) jeg har lagt til grunn i denne artikkelen.

 

Robert Moods demokratisyn

Tidligere generalløytnant og nå president i Norges Røde Kors, Robert Mood, har nok en gang kommet med uttalelser som skaper debatt.

Første gang jeg reagerte på noe han sa, var da han kom med klare politiske uttalelser mens han var en høytstående embetsmann. Da han senere mottok Fritt Ords pris, og både juryen og kommentatorer berømmet ham for å komme med slike uttalelser og oppfordret andre embetskvinner og -menn til å gjøre det samme, kritiserte jeg dette i en blogg og i et par artikler i Aftenposten. Hele vårt demokratiske system hviler nemlig på en bestemt makt- og rolledeling mellom domstolen, embetsverket, regjering og parlament – og det er helt avgjørende at denne maktfordelingen og rolleforståelsen blir respektert, dersom vi skal bevare tilliten til disse viktige institusjonene. Hvis alle gjorde som Mood, slik flere kommentatorer oppfordret til, ville institusjonene våre forvitre.

Andre gang jeg reagerte, var da jeg leste de uttalelsene Mood har kommet med, blant annet i boken sin, om politikken og norske politikere. Kjetil Alstadheim i DN mener at de oser av politikerforakt, og de viser i hvert fall en manglende respekt og forståelse for politisk lederskap. Det virker blant annet som om han ikke helt ser forskjellen på politisk og militært lederskap. Han mener dessuten at politiske ledere er så kortsiktige, selvopptatte og spekulative at de bare bør få sitte i to perioder, altså åtte år. 

I går kom så Mood med  enda noen uttalelser, som ikke bare inneholdt  svært negative karakteristikker av noen av våre fremste politiske ledere de siste tiårene, men som også etterlot inntrykk av at han er mer skremt av Sylvi Listhaug enn av Vladimir Putin.

Min kollega Eirik Løkke reagerte på dette og skrev en kommentar i Minerva. Men denne kommentaren mener Mood er upresis, for som han skrev på twitter i går kveld: “Overraskende unøyaktig på @Minervanett. “At Erna Solberg inviterte politiker med konfronterende retorikk og skremselsbudskap til Kongens bord, skremmer meg mer enn Putins Russland.” – ble til at “SL er mer skremmende enn Putin”.

Jeg vet ikke om alle ser den fine forskjellen her, men jeg skal la det fare. Det er uansett ikke bare Løkke som har tolket ham slik – at han syns Listhaug er mer skremmende enn Putin – for dette ble formidlet i alle aviser i går – lenge før Minerva publiserte Løkkes innlegg, uten at jeg kan se at Mood har forsøkt å korrigere det. 

Men la oss holde oss til det han nå sier at han mener. Han blir altså mer skremt av at Erna Solberg inviterte Sylvi Listhaug med i sin regjering enn han blir av Putins Russland.

Men hva slags demokratisyn kan ligge under en slik oppfatning?

Norge er et liberalt demokrati med en grunnfestet rettsstat. Dette er det ingen politikere som har anfektet, og det er heller ingen politikere på Stortinget eller i regjering (kanskje unntatt Bjørnar Moxnes, hvis vi skal ta Rødts program seriøst) som forsøker å undergrave vårt liberale demokrati. Listhaug er en kontroversiell politiker, som både blir veldig godt likt av mange og mislikt av andre – og hun knyttes ofte til en polariserende retorikk. Men det er kanskje verdt å merke seg at innvandringspolitikk, for det meste i betydningen streng innvandringspolitikk, var den saken velgerne syns var viktigst ved siste valg, og at det er Fremskrittspartiet som, etter velgernes mening, har desidert høyest troverdighet i denne saken.

Men dessuten er Listhaug selvsagt ikke alene om å være kontroversiell. Også Trond Giske er en kontroversiell politiker, og også Trygve Slagsvold Vedum fører av og til en veldig polariserende retorikk. Men det fine med demokratiet vårt er at dette ikke er forbudt, og at det er lov å ta til motmæle mot det eller dem man ikke liker. Hvis formålet er å oppnå en mindre polariserende debatt, må imidlertid de som tar til motmæle, også tenke igjennom sin egen retorikk. Kontroversielle politikere møtes ofte med enorme overdrivelser og villede misforståelser, hvilket polariserer debatten enda mer.

Putins Russland er, i motsetning til Norge, ikke et liberalt demokrati og knapt nok et demokrati. Det er, under Putin, et stadig mer autoritært land, der ytringsfriheten er satt under press, og der sivilsamfunnet – altså det samfunnet som frivillige organisasjoner som Røde Kors er en del av – blir kneblet. Putins Russland er dessuten et land som ikke går av veien for å skape stor usikkerhet i sine nærområder, og som, etter alle solemerker blander seg inn i andre lands demokratiske valg. Putin er i praksis i ferd med å bli en slags enehersker som blir sittende med makten livet ut. 

Jeg er ikke uenig i alt Mood sier og skriver – han har også mange viktige poenger i boken sin. Tolket i aller beste mening kan man kanskje også forstå hans uttalelser om Listhaug og Putin som at han er mer redd for en polarisert debatt internt i det demokratiske Norge enn han er for en ytre trussel fra for eksempel Russland. Men presisjonsnivået er for lavt til at vi kan være sikre på at det er dette han mener. Og uansett er det, etter min oppfatning, svært spesielt å være mindre redd for en person og et land som prøver å undergrave andre lands demokratier innenfra – enn for en statsråd i Norge, som ikke har makt til å gjøre mer ugagn enn å skape en skarp debatt.

Det er, alt oppsummert, litt vanskelig å forstå hva slags demokratisyn Robert Mood egentlig har. 

Det er kanskje ikke så farlig, siden han ikke lenger er offiser.

Men man skulle tro at Røde Kors ville interessere seg for det.

 

 

 

 

 

SV på full fart tilbake til 1990-tallets skolepolitikk

I Dagsavisen i går kunne vi lese at SV vil fremme forslag i Stortinget om en tillitsreform i skolen. 

I dag morges fikk vi høre at SV jubler, fordi det blir flertall i Stortinget for et pålegg til skolene om å gi alle elever fra 1. til 10.trinn minst én times fysisk aktivitet hver dag uten at skoledagen utvides.

Her er det veldig mye som skurrer. I tillegg er det etter hvert mye som tyder på at SV er på full fart tilbake til den skolepolitikken partiet sto for på 1990-tallet – den gangen SV ikke la så mye vekt på kunnskap, ferdigheter og fag, men var veldig opptatt av å detaljstyre skolen på områder som ikke var avgjørende for elevenes læring.

Personlig tror jeg ikke at man kan vedta en tillitsreform. Om skolepolitikken er basert på tillit, dvs. på tillit til at de som arbeider i skolen, vet best hvordan oppgavene kan og bør løses, avhenger av rammebetingelsene og styringssystemet. Satt på spissen: Jo mer Stortinget og regjeringen overlater til kommunene og den enkelte skole, rektor og lærer å bestemme – desto høyere tillit har de til at de løser oppgavene sine på en best mulig måte. Jo mer de detaljstyrer hvordan kommunene, skolene og lærerne skal løse oppgavene sine, desto mindre tillit har de.

Men samtidig er dette for enkelt. Stortinget og regjeringen har nemlig flere grunner til å ville bestemme hvordan oppgavene skal løses enn at de ikke har tillit til dem som skal løse dem. Ett typisk hensyn kan være at noe være likt for alle elever. Et annet typisk hensyn kan være at sentrale myndigheter trenger informasjon for å kunne løse sin del av oppgaven og føre en god skolepolitikk. Dersom de ikke vet hva som skjer i skole-Norge eller hvilke resultater som nås, har de heller ikke grunnlag for å føre en god skolepolitikk.

Reformen Kunnskapsløftet var en tillitsreform. Læreplanene som var utviklet i forbindelse med Reform 94 og Reform 97 var svært detaljerte og bidro til en form for mikrostyring av skolehverdagen. Men detaljene handlet mest om hvordan man skulle løse oppgavene, og ikke hvilke mål som skulle nås. Mange i skolen ønsket den gangen mindre detaljerte læreplaner og mindre detaljerte pålegg om hvordan de skulle arbeide og hvilke metoder de skulle bruke. De ønsket altså at statlige myndigheter skulle ha mer tillit til at de kunne løse oppgavene selv – uten detaljerte beskrivelser av hvordan det skulle gjøres. Og det fikk de: Læreplanene ble mindre detaljerte, skolene fikk større metodefrihet, og kommuner og skoler ble oppmuntret til å utnytte det handlingsrommet de hadde.

Men den økte friheten kom med en “pris”: Læreplanene fikk flere mål, og vi fikk nasjonale prøver som gjorde det mulig å vite i hvilken grad målene ble nådd og eventuelt justere kursen underveis, dersom det var nødvendig. Tillit er nemlig ikke det samme som fravær av kontroll. Hvis vi ikke vet hvordan det går, kan selve grunnlaget for tilliten svekkes. 

I dag hører vi at en del i skolen klager på det de kaller “målstyrings- og testhysteri” – akkurat slik de klaget på detaljstyringen som kom på 1990-tallet. Jeg har doble følelser når jeg hører dette: På den ene side tror jeg at det av og til overdrives, og at en del av de som deltar i debatten, ikke aner hva de snakker om. Samtidig erkjenner jeg at det kan være sant, og at noen kommuner eller skoler, eller kanskje også staten, har drevet dette for langt, og at det har kommet for mange mål inn i skolen. En annen tolkning kan være at man nå både har mål og detaljstyring på en gang. Petter Aasen, som har forsket på gjennomføringen av Kunnskapsløftet under SV, mente blant annet å kunne påvise at det da skjedde en skjult sentralisering i strid med intensjonene for Kunnskapsløftet. 

Det jeg uansett er sikker på, er at vi må ha noen mål, og at vi må ha noen metoder for å vurdere elevene underveis, og at informasjonen om hvordan det står til i norsk skole må nå alle som trenger det, inkludert kommune og stat. Man får av og til høre at de ikke trenger informasjon om hvor mange elever som ikke lærer å lese og regne, fordi lærerne jo vet dette. Men mye tillit tror jeg dessverre ikke vi har til skolen. For det var jo dette som ble avdekket tidlig på 2000-tallet; at en foruroligende høy andel elever ikke har lært å lese, skrive og regne skikkelig etter 10 år på skolen. Og hvis lærerne visste dette – hvorfor gjorde de ikke noe med det?

Det interessante med SVs tillitsreform er at den igrunnen ikke gjelder detaljstyring generelt – men først og fremst styring med det som har med læringsoppdraget å gjøre. SV vil ha “mindre målstyring og redusere antall tester” – men vil altså villig vekk detaljstyre skolen når det gjelder daglig fysisk aktivitet. 

Vedtaket Stortinget nå skal fatte om minst én times daglig fysisk aktivitet i skolen, er utrolig nok utformet av Stortingets helse- og omsorgskomité. Det i seg selv burde fått varsellampene til å lyse. Er det noe skolen og skolepolitikere har problemer med, er det alle andres ønsker om å gi skolen ansvaret for stadig flere oppgaver som enten andre enn skolen burde løst, eller som burde funnet sin plass i skolen etter en utdanningsfaglig vurdering. Men det hopper Stortinget lett bukk over nå.

Innstillingen fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, SV og KrF, som stiller seg bak forslaget, er en studie i hvordan man ikke bør drive skolepolitikk. De vil rett og slett bare vedta at alle elever, hver dag, fra 1. til 10.trinn, skal ha minst én times fysisk aktivitet på skolen – og at skolene og lærerne selv bare må finne ut hvordan de skal gjøre dette og hvilke andre fag de skal stjele tid fra. Men komiteen har høye tanker om hvordan det skal skje: Det skal være et “mangfold av aktivitetsformer”, og skolene skal “velge lystbetonte aktiviteter der alle kan oppleve mestring”. Komiteen understreker dessuten at “aktiviteten må være planlagt og tilrettelagt, eller ledet, av lærere med kompetanse”. Det fremkommer ikke, såvidt jeg kan se, hva slags kompetanse det siktes til.

For dem som ikke er skolefolk, er det viktig å understreke at denne fysiske aktiviteten ikke er et nytt fag, men at det er noe som kommer i tillegg til kroppsøvingsfaget. Det er også greit å vite at det foregår masse fysisk aktivitet i norsk skole allerede, og at det ble tatt mange initiativ til å få dette til allerede da meldingen om Kunnskapsløftet ble behandlet i 2004. Også i dag pågår det viktige prøveprosjekter som skolene kan lære av, men dette bare blåser komiteen i. Den har ikke tid til å vente til et viktig prøveprosjekt er ferdig høsten 2018. 

Ingen er imot fysisk aktivitet i skolen, og mange kommuner og skoler legger til rette for å få det til. Problemet med den bestemmelsen Stortinget nå vil vedta, er at den er altfor rigid og detaljstyrer skoler og lærere uten hensyn til lokale utfordringer og behov.

Cirka et halvt år etter at SV for første gang inntok regjeringskontorene og blant annet fikk Kunnskapsdepartementet, ga daværende kunnskapsminister Øystein Djupedal et oppsiktsvekkende intervju til VG. Han innrømmet at SV ikke hadde lagt nok vekt på skolens læringsoppdrag: “SV har nok til tider tatt litt for lett på dette med kunnskap. Vi har kommet til en kollektiv erkjennelse om at vi har valgt feil ved ikke å stille krav. Barn må lære å lese”, sa Djupedal – som til tross for uttrykt skepsis før valget, likevel valgte å gjennomføre Kunnskapsløftet.

1990-tallets skolereformer anses ikke for å være særlig vellykkede. Evalueringene har ikke vært bra. Heller ikke Kunnskapsløftet er perfekt. Noe kunne vært bedre, og noe kunne vært gjennomført bedre. Men veldig mye tyder på at reformen er i ferd med å nå sine viktigste mål, nemlig at elevene skal lære mer, og at de gjør det uten at trivselen er blitt redusert. 

Det tar lang tid å gjennomføre en reform. På mange måter er Kunnskapsløftet fortsatt under implementering. Det skal skje justeringer nå, blant annet av læreplanene, og disse justeringene bør skje som ledd i et arbeid for å justere og forbedre Kunnskapsløftet – ikke for å vende tilbake til 1990-tallets skole, der elevene lærte for lite.

Dessverre minner SVs skolepolitikk nå stadig mer om den politikken partiet førte på 1990-tallet, og den trenger vi ikke.