Nei takk til Valla!

Forleden presenterte Klassekampen Gerd-Liv Valla som en mulig ordførerkandidat i Oslo. Arild  Rønsen, som selv har bakgrunn fra partiet Rødt, mener at dette var  "den uten sammenlikning mest oppløftende tittelen" han hadde lest i Klassekampen den siste måneden. "Hvis noen greier å få Gerd-Liv Valla til å stille som ordførerkandidat for Arbeiderpartiet i hovedstaden, vil uttrykket scoop få helt nytt innhold," skriver Rønsen, som åpenbart er svært begeistret for tanken.

Etter min mening er det en skandale, hvis Valla blir ordfører i Oslo – akkurat som det var en skandale at hun i sin tid ble justisminister. En som har vært motstander av  demokratiet, og som ikke vil ta et oppgjør med det siden, bør ikke få være den fremste politiske vokter hverken av rettsstaten eller hovedstaden. En ordfører bør virke samlende, ikke splittende.

Valla var på 70-tallet medlem av Kommunistisk Universitetslag (KUL), som samarbeidet med den stalinistiske organisasjonen Kommunstisk Arbeiderforbund (KA). Så sent som i 1980 var det et oppgjør om Stalin i organisasjonen, der de som var skeptiske til Moskvaprosessene ble ekskludert. Under avstemningen hvor dette ble tatt opp, stemte Valla med Stalinfløyen. 

Valla har siden ikke villet ta avstand fra det hun gjorde, men uttalte i stedet følgende til Tidens Tegn da hun var justisminister i 1997: "Jeg har liten sans for å sitte 20 år etterpå og angre på det jeg gjorde."

Og det er kanskje ikke så rart. Såvidt jeg husker, var Vallas anbefaling å stemme Rødt ved siste valg.

Det er mulig Valla trengs i partiet Rødt.

I Oslo trenger vi henne ikke.

Hvem lekker til Dagens Næringsliv?

Det er tydelig at Dagens Næringsliv har en eller flere meget gode kilder til Regjeringens budsjettarbeid.

Hvert år, når regjeringen starter arbeidet med neste års statsbudsjett, er det alltid mange spekulasjoner i mediene. Den som har vært på innsiden, vet imidlertid at det meste er spekulasjoner, og at det sjelden formidles presis informasjon om det som faktisk foreslås og skjer i budsjettforhandlingene.

Men denne gangen er det annerledes. Det er tydelig, for den som har vært på innsiden, at Dagens Næringsliv har en eller flere kilder som kan fortelle hva som foregår. Avisen har bl.a. kunnet fortelle at innstramningsbehovet er betydelig mindre enn mange har trodd – og hvordan finansministeren har tenkt å kutte utgifter og øke inntektene.

At en avis har så gode kilder, er svært uvanlig. Det er nemlig imponerende lite lekkasjer fra regjeringsapparatet, og pressen har som regel store problemer med å bygge opp kilder i departementene, som virkelig er villige til å lekke. Sentralforvaltningen i Norge er både effektiv og kompetent, men også meget lojal mot politikerne.

Alle saker som skal behandles i regjeringen, foreligger skriftlig og distribueres i et stort antall eksemplarer i departementene. Likevel er det ytterst sjelden at et regjeringsnotat, eller innholdet i dem, kommer på avveie. Med budsjettdokumentene er det som regel enda bedre kontroll: De distribueres i langt færre eksemplarer, er merket "strengt fortrolig" og nummerert, og låses gjerne ned. Er det ekstremt sensitivt, blir kanskje saken omdelt og samlet inn igjen mens regjeringen sitter samlet. Og avlyttingsmuligheter er det ikke, for mobiltelefoner er forbudt når regjeringen møtes.

Det er selvsagt flere grunner til at budsjettforhandlingene må være hemmelige. Noe av det man diskuterer, kan være børssensitivt. Noen tiltak kan være helt avhengige av at de holdes hemmelige til de blir iverksatt for at de overhodet skal virke. Atter andre diskusjoner bør holdes hemmelig, simpelthen for at regjeringen skal tørre å ta diskusjonen og tenke fritt.

Så hvem lekker fra budsjettet til Dagens Næringsliv? Jeg vet ikke, men i prinsippet er det tre muligheter:

Det kan være noen i embetsverket. I så fall må det komme fra Finansdepartementet eller fra de relativt få medarbeiderne rundt om i departementene som får innsyn i dokumentene. Jeg holder det for svært lite sannsynlig, ettersom det knapt noen gang har skjedd før og derfor vil være helt i strid med det alle regjeringer erfarer, nemlig at embetsverket er til å stole på. Skulle det bli oppdaget, ville det dessuten være en karrierebrems av dimensjoner.

Det kan være noen i Regjeringen – eller andre i politisk ledelse. Jeg tror heller ikke dette er sannsynlig. Dersom ett regjeringsmedlem begynner å lekke fra budsjettet, vil det kunne være sterkt ødeleggende for samholdet og lojaliteten innad i Regjeringen, og det kan sette hele arbeidsfellesskapet i fare. Det ville dessuten være svært risikofylt, siden man ikke vet hva effekten av en lekkasje kan bli, om det blir oppdaget osv. Mitt tips er derfor at det heller ikke er noen i Regjeringen som lekker til Dagens Næringsliv, og at andre i de politiske ledelsene neppe ville tørre å "spille så høyt".

Den tredje muligheten er at det er noen på Stortinget som lekker, og det virker igrunnen mest sannsynlig.

Stoltenberg II-regjeringen har innført en litt særegen form for rødgrønn parlamentarisme, der de rødgrønne partiene på Stortinget i uvanlig stor grad blir konsulert før Regjeringen beslutter hva den skal mene eller gjøre.  Det er altså vid åpne diskusjoner med stortingsgruppene, også om mulige innstramninger og påplusninger i budsjettet, lenge før Regjeringen har igangsatt sitt arbeid.

Denne åpenhetskulturen har nok en pris. I Stortinget er man mye mer vant til "spillet"; man omgås pressen hele tiden, og fristelsene til å lekke og forsøke å være "lur", er mye større enn i Regjeringen.

Så dette er mitt tips: Dagens Næringsliv har fått uvanlig godt innsyn i Regjeringens budsjettarbeid – takket være den særegne form for "stortingsregjereri" som Stoltenberg II-regjeringen har innført.

Det blir spennende å se om denne måten å jobbe på, vil danne mønster også for fremtidige regjeringer.

Mange i Stortinget vil nok ønske det.

Men det er ikke sikkert at fremtidige stats- og finansministere ønsker det.

Steinerskolen

Personlig har jeg ingenting imot Steinerskolen. Jeg har ikke gått der selv, og jeg har heller ikke sendt barna mine til Steinerskolen. Men jeg har stor respekt for at andre velger annerledes enn meg, og at Steinerskolen, av forskjellige grunner, kan være riktig for andre.

Det jeg ikke har så stor respekt for, er politikere som har en selektiv toleranse for dem som er eller velger annerledes. Etter mitt syn er det nettopp det som kjennetegner den rødgrønne friskolepolitikken. Den er uprinsipiell og preget av en form for selektiv toleranse: De rødgrønne støtter bare friskoler de liker – og friskoler de støtte, f.eks. fordi de ellers kan komme i konflikt med menneskerettighetene. De rødgrønne kan i det hele tatt ikke gi noen prinsipiell begrunnelse for det utvalget av friskoler som nå får støtte.

En type friskoler som de rødgrønne ikke liker, men som de er tvunget til å gi støtte, er de religiøse skolene. Hittil dreier det seg stort sett om kristne friskoler, men en muslimsk skole er kanskje under oppseiling. De rødgrønne partiene kan, som sagt, ikke unngå å gi disse skolene støtte, men de gjør det svært ugjerne, og de følger meget godt med på om det foregår noe uheldig eller kritikkverdig på disse skolene. Da Trond Giske var utdanningsminister gjorde han det til en voldsom sak: Skoler som ikke underviste nok i Darwin, eller som forfektet et foreldet syn på likestilling, skulle fratas støtten. I min tid som utdanningsminister var det likedan: Opposisjonen var på konstant jakt etter feil og mangler ved de kristne friskolene, som kunne begrunne fjerning av statsstøtten.

Jeg legger merke til at ingenting av dette gjelder når det verserer dårlige nyheter om Steinerskolen. I det siste har det haglet med påstander om potensielt betenkelige sider ved Steinerskolen og Steinerbevegelsen: Elevene får hele sin personlighet bedømt på grunnlag av kroppstyper. Det foregår mobbing som ikke tas på alvor. Steinerskolen er i virkeligheten en menighet. Elevene får ikke lære IKT før de er blitt ganske gamle. Skolen har en okkult virkelighetsforståelse, og foreldrene deltar i smitteringer. De vil gjerne at barna blir smittet av sykdom, slik at de blir herdet og vokser som mennesker.

Jeg vet ikke om dette er sant eller ikke – eller om det er farlig. Det eneste jeg legger merke til, er at ingen politikere bryr seg. Jeg tenker i mitt stille sinn på den stakkars kristne eller muslimske skolen som hadde fått kastet de samme beskyldningene mot seg. Ville politikerne vært like uinteressert? Eller hadde det kanskje kommet frem en rødgrønn politiker eller to som var sterkt bekymret, og som kanskje ville frata skolene støtten?

Jeg tror det. Ja, jeg føler meg helt sikker på det.

Steinerskolen er den heldigste friskolen i Norge. Den er beskyttet mot kritikk fra borgerlige politikere, fordi borgerlige politikere generelt er positivt innstilt til friskoler. Men den er også beskyttet mot kritikk fra rødgrønne politikere, fordi de har gått der selv eller har sine barn der, eller fordi velgerne deres har gått der selv og har sine barn der.

Begge deler kan være ille – men det siste er verst.

Steinerskolen

Personlig har jeg ingenting imot Steinerskolen. Jeg har ikke gått der selv, og jeg har heller ikke sendt barna mine til Steinerskolen. Men jeg har stor respekt for at andre velger annerledes enn meg, og at Steinerskolen, av forskjellige grunner, kan være riktig for andre.

Det jeg ikke har så stor respekt for, er politikere som har en selektiv toleranse for dem som er eller velger annerledes. Etter mitt syn er det nettopp det som kjennetegner den rødgrønne friskolepolitikken. Den er uprinsipiell og preget av en form for selektiv toleranse: De rødgrønne støtter bare friskoler de liker – og friskoler de støtte, f.eks. fordi de ellers kan komme i konflikt med menneskerettighetene. De rødgrønne kan i det hele tatt ikke gi noen prinsipiell begrunnelse for det utvalget av friskoler som nå får støtte.

En type friskoler som de rødgrønne ikke liker, men som de er tvunget til å gi støtte, er de religiøse skolene. Hittil dreier det seg stort sett om kristne friskoler, men en muslimsk skole er kanskje under oppseiling. De rødgrønne partiene kan, som sagt, ikke unngå å gi disse skolene støtte, men de gjør det svært ugjerne, og de følger meget godt med på om det foregår noe uheldig eller kritikkverdig på disse skolene. Da Trond Giske var utdanningsminister gjorde han det til en voldsom sak: Skoler som ikke underviste nok i Darwin, eller som forfektet et foreldet syn på likestilling, skulle fratas støtten. I min tid som utdanningsminister var det likedan: Opposisjonen var på konstant jakt etter feil og mangler ved de kristne friskolene, som kunne begrunne fjerning av statsstøtten.

Jeg legger merke til at ingenting av dette gjelder når det verserer dårlige nyheter om Steinerskolen. I det siste har det haglet med påstander om potensielt betenkelige sider ved Steinerskolen og Steinerbevegelsen: Elevene får hele sin personlighet bedømt på grunnlag av kroppstyper. Det foregår mobbing som ikke tas på alvor. Steinerskolen er i virkeligheten en menighet. Elevene får ikke lære IKT før de er blitt ganske gamle. Skolen har en okkult virkelighetsforståelse, og foreldrene deltar i smitteringer. De vil gjerne at barna blir smittet av sykdom, slik at de blir herdet og vokser som mennesker.

Jeg vet ikke om dette er sant eller ikke – eller om det er farlig. Det eneste jeg legger merke til, er at ingen politikere bryr seg. Jeg tenker i mitt stille sinn på den stakkars kristne eller muslimske skolen som hadde fått kastet de samme beskyldningene mot seg. Ville politikerne vært like uinteressert? Eller hadde det kanskje kommet frem en rødgrønn politiker eller to som var sterkt bekymret, og som kanskje ville frata skolene støtten?

Jeg tror det. Ja, jeg føler meg helt sikker på det.

Steinerskolen er den heldigste friskolen i Norge. Den er beskyttet mot kritikk fra borgerlige politikere, fordi borgerlige politikere generelt er positivt innstilt til friskoler. Men den er også beskyttet mot kritikk fra rødgrønne politikere, fordi de har gått der selv eller har sine barn der, eller fordi velgerne deres har gått der selv og har sine barn der.

Begge deler kan være ille – men det siste er verst.

En venstreside uten ideer

Ifølge Dagsnytt 18, der jeg deltok i går, "raser" det en debatt i Dagsavisen mellom LO og Civita. "Raseriet" består av ett innlegg – over én spalte – skrevet av sjeføkonomen i LO, Stein Reegård, og et svar fra meg.

Innlegget til Reegård er et angrep på Civita og meg, som han mener representerer det "ytterliggående høyre" og noe han kaller "Civita-kapitalismen".  Reegård gjør dermed det samme som også utenriksministeren nylig gjorde, nemlig å angripe Civita og meg for å være ekstreme. Støres innlegg førte til at det "raste" en debatt i Dagsavisen i flere dager – Støre og jeg skrev tre innlegg hver før han ga seg. For den som er interessert, kan alle innlegg leses på Civitas hjemmeside.

Reegård fremsetter fem konkrete påstander om Civita, hvorav samtlige kan tilbakevises, enten fordi de er feil, og/eller fordi de beviselig har lite med det "ytterliggående høyre" å gjøre. Så hvorfor skriver Reegård (og Støre) så mye dumt?

Jeg er vanligvis tilhenger av å debattere substans – ikke spekulasjoner. Derfor pleier jeg å avholde meg fra å forsøke å tolke motdebattantens motiver. Men her skal jeg gjøre et unntak.

Mitt inntrykk er at det er en utrolig idéfattigdom blant mange på venstresiden for tiden. De har ingenting å komme med annet å forsvare det bestående og/eller egne privilegier. De vil gjerne utnytte finanskrisen til egen fordel, men har ingen forslag å komme med. Derfor nøyer de seg med å angripe høyresiden i håp om at det etterlater inntrykk av at de selv står for noe helt annet.

I virkeligheten har de svært lite å fare med. Ingen av dem har tenkt å avskaffe kapitalismen – snarere tvert om. Under finanskrisen var det et hovedbudskap fra SVs finansminister at vi fortsatt må stole på aksjemarkedet, fordi det skaper store verdier på sikt. Så for å skape avstand til høyresiden, må den karikeres. Civita må betegnes som "ytterliggående", og jeg må sammenlignes med Thatcher, Reagan og Bush. (Alle, også i NRK, vet jo at det er mye, mye verre enn f.eks. å støtte partiet Rødt eller kommunister med bakgrunn i Rødt, slik LO gjør – eller Stalin, slik den forrige LO-lederen gjorde.)  Reegård og Støre virker ute av stand til å redegjøre for det de selv står for – men forsøker i stedet å iscenesette seg selv politisk ved å karikere en politisk motstander.

Man kan nemlig også se det slik: Reegård og Støre har ingen politiske motstandere. For LO er sykelønnssaken for tiden den viktigste, og i den saken er det ingen partier eller arbeidsgivere å gå til angrep på. Alle er så feige at de har garantert at sykelønnsordningen skal bestå. Så hvem skal man angripe da – annet enn Civita, som tross alt har turt å foreslå at sykelønnen reduseres? Støre, på sin side, er vel på jakt etter en innenrikspolitisk profil som skiller han klart fra høyresiden, og det er antagelig ikke så lett.

Civita er ikke et politisk parti. Vi er heller ingen fagforening. Innenfor svært vide rammer (vi er tross alt en borgerlig liberal tankesmie) kan folk som er ansatt eller engasjert her, mene hva de vil. Men ingenting av det som hittil er produsert i Civita, fortjener betegnelsen "ytterliggående". Sett med europeiske øyne fremstår vi vel snarere som et helt mainstream sentrum/høyre-miljø.

Man må være norsk, eller ansatt i NRK, for å mene at det overhodet er relevant å diskutere om et slikt politisk ståsted er "ytterliggående" – eller for å mene at folk med bakgrunn i f.eks. Venstre, KrF og Høyre befinner seg omtrent like langt fra den politiske midtstreken som folk som kommer fra Rødt.

Men vi som tilhører høyresiden, er vant til det.

En venstreside uten ideer

Ifølge Dagsnytt 18, der jeg deltok i går, "raser" det en debatt i Dagsavisen mellom LO og Civita. "Raseriet" består av ett innlegg – over én spalte – skrevet av sjeføkonomen i LO, Stein Reegård, og et svar fra meg.

Innlegget til Reegård er et angrep på Civita og meg, som han mener representerer det "ytterliggående høyre" og noe han kaller "Civita-kapitalismen".  Reegård gjør dermed det samme som også utenriksministeren nylig gjorde, nemlig å angripe Civita og meg for å være ekstreme. Støres innlegg førte til at det "raste" en debatt i Dagsavisen i flere dager – Støre og jeg skrev tre innlegg hver før han ga seg. For den som er interessert, kan alle innlegg leses på Civitas hjemmeside.

Reegård fremsetter fem konkrete påstander om Civita, hvorav samtlige kan tilbakevises, enten fordi de er feil, og/eller fordi de beviselig har lite med det "ytterliggående høyre" å gjøre. Så hvorfor skriver Reegård (og Støre) så mye dumt?

Jeg er vanligvis tilhenger av å debattere substans – ikke spekulasjoner. Derfor pleier jeg å avholde meg fra å forsøke å tolke motdebattantens motiver. Men her skal jeg gjøre et unntak.

Mitt inntrykk er at det er en utrolig idéfattigdom blant mange på venstresiden for tiden. De har ingenting å komme med annet å forsvare det bestående og/eller egne privilegier. De vil gjerne utnytte finanskrisen til egen fordel, men har ingen forslag å komme med. Derfor nøyer de seg med å angripe høyresiden i håp om at det etterlater inntrykk av at de selv står for noe helt annet.

I virkeligheten har de svært lite å fare med. Ingen av dem har tenkt å avskaffe kapitalismen – snarere tvert om. Under finanskrisen var det et hovedbudskap fra SVs finansminister at vi fortsatt må stole på aksjemarkedet, fordi det skaper store verdier på sikt. Så for å skape avstand til høyresiden, må den karikeres. Civita må betegnes som "ytterliggående", og jeg må sammenlignes med Thatcher, Reagan og Bush. (Alle, også i NRK, vet jo at det er mye, mye verre enn f.eks. å støtte partiet Rødt eller kommunister med bakgrunn i Rødt, slik LO gjør – eller Stalin, slik den forrige LO-lederen gjorde.)  Reegård og Støre virker ute av stand til å redegjøre for det de selv står for – men forsøker i stedet å iscenesette seg selv politisk ved å karikere en politisk motstander.

Man kan nemlig også se det slik: Reegård og Støre har ingen politiske motstandere. For LO er sykelønnssaken for tiden den viktigste, og i den saken er det ingen partier eller arbeidsgivere å gå til angrep på. Alle er så feige at de har garantert at sykelønnsordningen skal bestå. Så hvem skal man angripe da – annet enn Civita, som tross alt har turt å foreslå at sykelønnen reduseres? Støre, på sin side, er vel på jakt etter en innenrikspolitisk profil som skiller han klart fra høyresiden, og det er antagelig ikke så lett.

Civita er ikke et politisk parti. Vi er heller ingen fagforening. Innenfor svært vide rammer (vi er tross alt en borgerlig liberal tankesmie) kan folk som er ansatt eller engasjert her, mene hva de vil. Men ingenting av det som hittil er produsert i Civita, fortjener betegnelsen "ytterliggående". Sett med europeiske øyne fremstår vi vel snarere som et helt mainstream sentrum/høyre-miljø.

Man må være norsk, eller ansatt i NRK, for å mene at det overhodet er relevant å diskutere om et slikt politisk ståsted er "ytterliggående" – eller for å mene at folk med bakgrunn i f.eks. Venstre, KrF og Høyre befinner seg omtrent like langt fra den politiske midtstreken som folk som kommer fra Rødt.

Men vi som tilhører høyresiden, er vant til det.

Harald Eia, mangfold og ulikhet

Norge er landet som elsker mangfold og hater ulikhet. En ganske merkelig kombinasjon, spør du meg, men slik er det. Enhver politiker og synser med respekt for seg selv, vil prise mangfoldet – men de samme menneskene virker livredde for ulikhet. Men hva er da mangfold, hvis det ikke også er ulikhet?

De stakkars norske forskerne i Harald Eias program kommer fryktelig dårlig fra det. Jeg ser at det pågår en debatt om hvorvidt Eia holder seg til en akseptert sjanger, om han har vært fair med intervjuobjektene og om han er forutinntatt. "Formen skaper et sug etter motargumenter", skrev Andreas Wiese i Dagbladet etter at det første programmet var sendt. Det kan være, men det slår en jo at ingen synes å ha følt dette "suget" så lenge ingen snakket om biologi. Biologiske forklaringer f.eks. på kjønnsforskjeller har lenge vært tabu, men ingen i pressen og nesten ingen forskere har etterlyst noe "sug" etter Eias argumenter.

Ingen av de norske forskerne i Eias program kan dokumentere at det ikke finnes en biologisk komponent som forklarer f.eks. kjønnsforskjeller eller forskjeller i seksuell legning. Likevel tar de sterk avstand fra utenlandsk forskning og forskere som mener at de kan dokumentere, eller i hvert fall indikere, at det finnes slike komponenter. De norske forskerne sier at de syns denne typen forskning er spekulativ og uinteressant, og det er tydelig at de også finner den skremmende, moralsk forkastelig og sterkt provoserende. For hva skal man egentlig med denne kunnskapen?

Ja, hva skal man med kunnskap? Er det moralsk forkastelig å søke sannheten? Og er vi dømt til å bruke ny kunnskap på en ondskapsfull måte, eller kan det tenkes at den kan brukes – hvis den skal brukes – til noe godt?

I Norge virker det som om vi frykter ulikhet vi ikke kan velge, vedta eller bevilge oss ut av.  En ulikhet som er permanent, som vi ikke kan gjøre noe med, virker tydeligvis veldig skremmende.

Det stiller også bruken av begrepet mangfold i et interessant lys. For hva mener f.eks. politikere og forskere når de etterlyser mer mangfold i kulturen, i næringslivet eller i politikken? Er det bedre representasjon av ulike grupper som f.eks. kvinner, homofile og innvandrere – og er i så fall det fordi disse gruppene er forskjellige, eller fordi de egentlig ikke er det? Eller er det et mangfold av meninger, holdninger og erfaringer, uavhengig av slike varige (eller kanskje ikke så varige) karakteristika, vi etterlyser? Hvis det er det siste, virker det jo veldig rart at så mange likevel er opptatt av kjønn og farge.

Eia vender stadig tilbake til dette spørsmålet i sitt program: Hvorfor er det så farlig at f.eks. kjønnsforskjeller, forskjeller i prestasjoner eller forskjeller i seksuell legning også kan skyldes biologi?

Så langt har han ikke fått noe svar.

Jeg tror det har sammenheng med at vi i Norge er fiksert på likhet og har langt større problemer med likeverd. Men respekt for likhet er ingen prestasjon. Likeverd, derimot, betyr at vi må håndtere, tolerere og respektere ulikhet, og det er en mye større prestasjon.

I hvert fall for politikere og forskere fra Norge.

Lønnslogikk

Fem direktører i staten tjener mer enn statsministeren, melder Aftenposten, som tydeligvis mener at det er rart.  Det minner litt om SV, som tidligere har uttalt at ingen her i landet fortjener å tjene mer enn statsministeren. 

Ifølge Aftenposten har de fem direktørene ansvaret for "noen av de mest utskjelte" offentlige virksomhetene i landet. Veidirektøren er "sjefen for det som er blitt betegnet som Europas dårligste veier". NAV-direktøren har hatt "et år med knallhard kritikk som følge av mange ubehandlede saker, feilutbetalinger og økt ventetid". Jernbanedirektøren har ansvaret for "enorme problemer, rekordstore forsinkelser og rasende kunder", mens helsedirektøren er ansvarlig for "økende ventelister, feilbehandling og store underskudd" i "et av verdens dyreste sykehusvesener". Forvarssjefen er ganske ny, men overtar etter "flere år med hard kritikk av dårlig økonomistyring og ineffektiv ressursbruk".

Alle tjener godt, men har altså ansvaret for etater, som alle har store problemer.

Jeg skjønner likevel ikke hvorfor det er så galt at statsministeren tjener litt mindre enn dem.

Han har jo ansvaret for alle etatene.

Lønnslogikk

Fem direktører i staten tjener mer enn statsministeren, melder Aftenposten, som tydeligvis mener at det er rart.  Det minner litt om SV, som tidligere har uttalt at ingen her i landet fortjener å tjene mer enn statsministeren. 

Ifølge Aftenposten har de fem direktørene ansvaret for "noen av de mest utskjelte" offentlige virksomhetene i landet. Veidirektøren er "sjefen for det som er blitt betegnet som Europas dårligste veier". NAV-direktøren har hatt "et år med knallhard kritikk som følge av mange ubehandlede saker, feilutbetalinger og økt ventetid". Jernbanedirektøren har ansvaret for "enorme problemer, rekordstore forsinkelser og rasende kunder", mens helsedirektøren er ansvarlig for "økende ventelister, feilbehandling og store underskudd" i "et av verdens dyreste sykehusvesener". Forvarssjefen er ganske ny, men overtar etter "flere år med hard kritikk av dårlig økonomistyring og ineffektiv ressursbruk".

Alle tjener godt, men har altså ansvaret for etater, som alle har store problemer.

Jeg skjønner likevel ikke hvorfor det er så galt at statsministeren tjener litt mindre enn dem.

Han har jo ansvaret for alle etatene.

Trenger vi egentlig å avholde valg?

I dag, på den internasjonale kvinnedagen, har landets kommunalminister skrevet brev til partiene og bedt dem sette opp valglister til kommunevalget som er mer i tråd med hennes ønsker. Liv Signe Navarsete vil gjerne at halvparten av personene på listen skal være kvinner, og hun vil at partiene skal plassere kvinner og menn på annenhver plass på listene. Hun har dessuten et veldig negativt syn på de menn som nå er valgt til landets kommunestyrer og fylkesting. De utgjør ikke en gruppe folkevalgte, men et "gubbevelde".

Ingen kan ta fra Navarsete hennes rett til å ønske seg flere kvinner i kommunestyrene eller en annen plassering av kvinner på valglistene. Det spesielle er at hun ikke nøyer seg med å bruke sine muligheter til å engasjere seg, påvirke partiet sitt og til slutt stemme i tråd med dette. Nei, hun syns hun kan stille seg over partiene, som om partiene var små underbruk av staten, og fortelle dem hvordan listene deres skal se ut.

Jeg er enig i at det kan og bør gjøres store endringer i nominasjonsprosessene i Norge. Men formålet med det kan ikke være å gi staten større innflytelse på valgene. Målet må være å gi velgerne større innflytelse.

Skulle vi følge Navarsetes tankegang, trenger vi nesten ikke valg. Vi kan jo bare overlate til staten å sette sammen de perfekt representative kommunestyrer og fylkesting.

Alternativt kan hun fortsette å sende brev til partiene.
 
I så fall minner jeg om at det kommer flere dager, som f.eks. verdens dag for flyktninger, den internasjonale dagen for verdens urbefolkninger, den internasjonale ungdomsdagen, den internasjonale dagen for eldre og den internasjonale dagen for funksjonshemmede. Den internasjonale homodagen bør vel heller ikke forbigås i taushet, selv om det ikke er en FN-dag.

Det kan bli mange utspill fra Navarsete i tiden som kommer.

NRK vil sikkert ikke stille noen kritiske spørsmål til dem heller.