Hvorfor diskuterer ikke venstresiden med venstresiden?

Forleden begynte et innlegg å sirkulere på sosiale medier.

Det var Fredrik Mellem, daværende leder av Oslo Arbeidersamfunn, som er det største lokallaget i Arbeiderpartiet, som hadde skrevet innlegget.

Innlegget var et oppgjør med Rødt og ytre venstre, og det var ikke første gang han skrev. Mellem har også tidligere tatt tydelig avstand fra “de gammelkommunistiske tvangstankene” i Rødts program, og han har advart mot autoritære, anti-demokratiske og illiberale krefter på ytterste venstre side av politikken.

Da jeg kom over innlegget på Facebook, trodde jeg det var et nytt innlegg, som jeg derfor delte – og jeg var ikke alene. Flere gjorde det samme inntil det gikk opp for oss at innlegget var fra desember i fjor. Og Mellem selv kommenterte det hele på følgende vis: “Siden flere andre resirkulerer denne om dagen, kan jeg vel gjøre det sjøl også. Nå kan vi forresten si at en ting er avklart: De lot det bli med nyord og nytale.”

Oppfordringen fra Mellem til Rødt om å revidere programmet sitt og “en gang for alle ta aktivt og tydelig avstand fra kommunismen og Rødt/RV/AKPs egen makabre partihistorie”  hadde altså ikke ført frem.

En grunn til at innlegget ble delt så mye, er antagelig at det representerer noe sjelden – nemlig en kritikk av venstresiden som kommer fra venstresiden.

Hvorfor er dette så sjelden? Eller tar jeg feil når mitt inntrykk er at det skjer veldig sjelden?

Jeg tror ikke at vi som tilhører den moderate høyresiden – eller den “anstendige høyresiden” som enkelte på venstresiden pleier å si – ville fått ørens lyd, hvis vi ikke også kritiserte ytterliggående politikk og retorikk på høyresiden. Og det skulle også bare mangle. Vi har selvsagt et like stort ansvar som venstresiden har, for å belyse og kritisere den radikale og autoritære høyrepopulismen eller, enda verre, høyreradikale og høyreekstreme tanker og handlinger. Noen vil til og med si at vi har et større ansvar enn venstresiden har. I Civita har vi da også gjort rikelig av dette – gjennom artikler, publikasjoner og møter. Ett nylig eksempel er Bård Larsens bok Demokrati i trøbbel, og det finnes flere eksempler her.

Vi har også et ansvar for å belyse andre spørsmål, som ikke kan karakteriseres som ytterliggående, men der det er uenighet innad på høyresiden i saker som er svært viktige for Norge. Ett eksempel er EØS. Vi som er tilhengere av at Norge skal være med i EU eller EØS, må argumentere for dette, selv om det finnes krefter på borgerlig side som vil reforhandle EØS-avtalen eller melde Norge ut av EØS. Saken er rett og slett for viktig til at man kan feie slike uenigheter under teppet.

Men hva skjer på venstresiden?

Jeg kan ikke erindre at noen på venstresiden, bortsett fra Mellem, har tatt et oppgjør med Rødts program.

Jonas Gahr Støre svarte riktig nok, og prisverdig nok, at han politisk står nærmere Erna Solberg enn Bjørnar Moxnes, da han fikk et direkte spørsmål om dette fra NRK – men utover det har vi hørt lite eller ingenting.

Lederen for tankesmien Agenda, Trygve Svensson, har kanskje satt en slags rekord. Han er opptatt av å ta vare på EØS-avtalen, men vil tydeligvis ikke kritisere noen av alle dem på venstresiden som gjerne vil skrote avtalen. Så han snur det hele på hodet og påstår at det kun  er venstresiden som stiller opp for EØS-avtalen. Påstanden er absurd, og han har fått svar fra blant andre Jan Erik Grindheim her.

Forklaringen på at nesten ingen på venstresiden kritiserer Rødt, har lenge vært at partiet har hatt så lav oppslutning. Men det er en forklaring som ikke holder lenger nå.

Det holder heller ikke å blåse av det hele fordi det virker utenkelig at Rødts program blir gjennomført. Hadde vi hatt et høyreparti i Norge med et like autoritært program som Rødt har, gjerne med en karismatisk leder, ville det vært umulig for den øvrige høyresiden å overse det, uansett hvor lite partiet hadde vært.

Forleden uttalte tidligere redaktør i Vårt Land, Helge Simonnes, som nå har skrevet bok om KrF, at Sylvi Listhaug har klart å splitte KrF. Den påstanden kan nok diskuteres, men hvis det bare delvis er sant, er det tankevekkende. Det betyr at én enkeltpolitikers uttalelser skaper større rystelser i norsk politikk enn at et helt parti holder seg med et revolusjonært og anti-demokratisk politisk program.

Jeg har også undret meg over hvorfor Arbeiderpartiet ikke deltar i debatten når samfunnsdebattanter og politikere på ytterste venstre side tar Einar Gerhardsen til inntekt for sitt syn. Både Moxnes, Mímir Kristjánsson og Magnus Marsdal, som alle tilhører Rødt, bruker (og misbruker, vil nok mange si) Einar Gerhardsen for sine egne politiske formål. Men hvor er Gerhardsens eget parti? Er Arbeiderpartiet enig i Moxnes’, Kristjánssons og Marsdals utlegninger av hva Gerhardsen sto for og hva han ville ment i dag? Og hvorfor skal disse tre, som står i en politisk tradisjon som hele tiden har villet velte det samfunnet Gerhardsen var med på å bygge opp, få definere Gerhardsen i ettertid? Det finnes de som tar til motmæle, som for eksempel Hanne Skartveit i VG, men fra Arbeiderpartiets side er det taust.

Om to dager er det 1. mai. Jeg har kikket på parolene som LO i Oslo skal gå under. Jeg vil anta at Rødt og kanskje SV kan støtte samtlige paroler, men at det umulig kan være tilfellet for Arbeiderpartiet. Men vil Arbeiderpartiet ta til motmæle mot paroler som “Ut av EØS”?

På Youngstorget i Oslo skal både Raymond Johansen fra Arbeiderpartiet, Marianne Borgen fra SV og Eivor Evenrud fra Rødt tale – altså de tre partiene som samarbeider i Oslo bystyre. Det kunne vært interessant å høre mer om hvilket verdifellesskap de egentlig har.

Fredrik Mellems innlegg og 1.mai-parolene minnet meg om at det er merkelig stille innad på venstresiden, enda det populistiske ytre venstre er i sterk vekst, særlig i Oslo.

Hvorfor det er slik, forstår jeg rett og slett ikke.

Om cirka halvannen uke har Rødt landsmøte. Da får vi vite mer om hvilke politiske veivalg Rødt nå vil gjøre. Lite tyder på at partiet vil følge Fredrik Mellems oppfordring, hvis vi skal tro Oddvar Nygård i Nordlys. Han har gått gjennom forslaget til nytt prinsipprogram som landsmøtet skal behandle.

Hvis det blir vedtatt, skriver Nygård, “fremstår Rødt som et ektefødt barn av AKP (m-l) og Bjørnar Moxnes kan avlyse alle bortforklaringer om at partiet han leder er noe helt annet. Rødt er et revolusjonært kommunistparti. De nye klærne er intet annet enn et forsøk på bedrag.”

Spørsmålet er om også den moderate venstresiden gjennomskuer bedraget.

Abortloven i Politisk kvarter: Er Mark Evans og de norske fagmiljøene enige?

Jeg er ikke i tvil om at abortsaken har kostet Høyre, og kanskje Venstre, en viss oppslutning. Saken er antagelig god for KrF, men den er neppe god for Høyre.

Jeg er heller ikke i tvil om at dette i stor grad skyldes debatten mer enn substansen i saken, og at mange medier og kommentatorer har spilt en lite balansert rolle.

Substansen i saken er at lovgiver endelig tar stilling til hvordan man skal få utført fosterreduksjoner i Norge – noe ingen visste ville bli mulig den gangen abortloven ble vedtatt. Nå blir det slått fast i loven at fosterreduksjon er å anse som abort. Stridsspørsmålet er om slike aborter skal nemndbehandles, fordi de, ifølge det norske fagmiljøet som utfører disse abortene, bør skje etter uke 12 – eller om de ikke bør nemndbehandles, dersom kvinnene har begjært en slik abort før uke 12, altså i den perioden det er selvbestemt abort. Det kan alt i alt være snakk om cirka fem aborter i året.

Regjeringen går inn for nemndbehandling – opposisjonen er mot. I praksis er det nokså sikkert at antallet fosterreduksjoner blir det samme, uansett ordning.

Om dette er et stort eller lite spørsmål, kan diskuteres, og det avhenger nok av øynene som ser. Men det dominerende bildet i mediene er at det er et stort og viktig spørsmål, og at de kritiske spørsmålene som stilles, stort sett er på opposisjonens premisser.

Et godt eksempel var dagens Politisk kvarter. Programlederen var så opptatt av sitt eget prosjekt (eller “vinkling” som noen ville sagt) at det nesten virket som hun ikke hørte på de svarene som kom, og som kunne “forstyrre” det bildet hun ville tegne.

Utgangspunktet var et oppslag i Dagsavisen forleden, der en av verdens fremste eksperter på fosterreduksjon, Mark I. Evans, slakter det norske fagmiljøet. Det skjer på en temmelig respektløs måte, ettersom han blant annet beskylder de norske legene for ikke å ha satt seg inn i forskningslitteraturen. Poenget hans er at det er tull at det er tryggere for kvinnen og det gjenværende fosteret å utføre inngrepet etter uke 12, slik det norske fagmiljøet mener, enn det er å utføre inngrepet tidligere.

Det var tydelig at dette var nytt for programlederen i Politisk kvarter, som syntes at dette var en stor sak, og en illustrasjon på at ekspertene “krangler”, og at fag og politikk kan blandes sammen. Eller som det ble sagt: Det norske fagmiljøet får “ramsalt kritikk” av en av verdens fremste eksperter. Og poenget til programlederen var som følger: Hvis det er sant at det er like trygt eller tryggere å utføre inngrepet før uke 12, så faller hele diskusjonen om nemndbehandling bort.

Men Torbjørn Moe Eggebø, som tilhører det fagmiljøet som utfører disse abortene i Norge, svarte meget godt for seg.

  • Han sa at det norske fagmiljøet, altså Nasjonalt senter for fostermedisin ved St. Olavs hospital, er uenig med Mark Evans. Og det er faktisk både legitimt og vanlig: Forskning og fag kan ikke alltid tilby oss en endelig fasit, men ulike “fasiter” som må veies mot hverandre.
  • Han gjorde oppmerksom på at Mark Evans har synspunkter og en praksis som ikke er aktuell for Norge, som at han for eksempel mener at fosterreduksjon ikke er abort, men medisinsk behandling; at han går inn for rutinemessig innsetting av to egg ved prøverørsbehandling for deretter å fjerne ett foster, dersom begge egg blir befruktet; og at han bedriver seleksjon på grunnlag av kjønn. Det ble også opplyst at Evans har gjennomført et enormt antall fosterreduksjoner i forhold til hva som er aktuelt i Norge, men at heller ikke Evans gjennomfører tidlige fosterreduksjoner rutinemessig.
  • Eggebø forklarte også at det ikke bare er Evans som har publisert studier. Det foreligger også studier fra Nederland fra 2015, som kom frem til helt andre resultater. Evans mener at risikoen for gjenværende foster er svært liten dersom man gjennomfører en tidlig fosterreduksjon, mens den nederlandske studien viser at den er meget høy. Det norske fagmiljøet har lagt seg mellom disse to ytterpunktene og mener at det er mest relevant for dem.

Programlederen vendte stadig tilbake til spørsmålet om hvorfor ikke Norge kunne gjøre som Evans og utføre fosterreduksjoner tidligere i svangerskapet. Argumentet som ble brukt, var at Evans har mer erfaring enn det norske fagmiljløet har, og at vi i Norge bør legge denne erfaringen til grunn. Men her ble begrepet “erfaring” brukt på en unyansert måte. Begrepet erfaring må nemlig også forstås som “trening”, slik også Eggebø sa:

  • De som utfører inngrepene, må være trygge på at de kan utføre dem på en så sikker måte som overhodet mulig. Og dette er jo også kjent fra mange andre diskusjoner: Hvis leger skal kunne gjennomføre krevende inngrep og kirurgi, må de rett og slett trene. De fleste vil foretrekke en lege som er rutinert, og det må være vanskelig å pålegge leger å gjennomføre inngrep på en måte som de anser som mindre trygge enn den måten de selv anser som best.

Men som Eggebø sa:

  • Også i det norske fagmiljøet er man enig i at fosterreduksjoner i noen tilfeller kan utføres like trygt før uke 12. Det er for eksempel lettere på slanke enn på overvektige kvinner. Men man kan ikke ha ulike regler for overvektige og slanke – man må ha en regel som kan gjelde alle.

Helseminister Bent Høie ble i programmet konfrontert med at det blant de helsefaglige miljøene kun er Nasjonalt senter for fostermedisin ved St. Olavs hospital og Senter for medisinsk etikk ved Universitetet i Oslo, som deler regjeringens oppfatning om å legge til grunn at de angjeldende abortene bør skje etter uke 12 og derfor nemndbehandles – mens alle andre helsefaglige miljøer er uenig.

Men stemmer det? Er de andre helsefaglige miljøene uenig i de medisinske vurderingene som Nasjonalt senter for fostermedisin gjør – og for eksempel enig med Mark Evans i at det som St. Olav-senteret mener, bare er medisinsk “bullshit”? Eller er de uenige i regjeringens forslag av helt andre, ikke-medisinske grunner?

Såvidt jeg kunne forstå Bent Høie, er de andre fagmiljøene ikke uenig i de medisinsk-faglige vurderingene som det nasjonale senteret gjør, og det var nytt for meg. Det er nemlig en helt vesentlig opplysning som jeg ikke har sett at noen medier har fått ordentlig frem. Jeg leste for eksempel denne lederen i Dagbladet og en artikkel i Dagsavisen og trodde faktisk at de andre helsefaglige miljøene var uenig i de medisinsk-faglige vurderingene som Nasjonalt senter for fostermedisin har gjort. Men det er ikke tilfellet.

Når jeg nå selv har gått igjennom en del av høringssvarene, tegner det seg nemlig et helt annet bilde. Hverken Den norske Jordmorforening, Den norske legeforening, Folkehelseinstituttet, Helsedirektoratet, Norsk Gynekologisk Forening, Norsk Sykepleierforbund, Rådet for legeetikk eller Statens helsetilsyn er uenig med det nasjonale fagmiljøet i de medisinske vurderingene som gjøres. Noen påpeker riktig nok at det er det er delte meninger mellom fagmiljøet i Norge og fagmiljøer utenfor Norge, og noen peker på at de medisinske mulighetene kan bli annerledes i fremtiden – men såvidt jeg kan se, er det ingen som går mot regjeringens lovforslag fordi de har andre vurderinger enn det nasjonale senteret har med hensyn til når og hvordan en fosterreduksjon bør gjennomføres. Det de er uenig i, er at det skal kreves nemndbehandling, eller de er bekymret for at saken ikke er grundig nok belyst. De fleste understreker at spørsmålet reiser svært krevende etiske spørsmål.

Man skulle tro at dette var ganske vesentlige opplysninger, særlig hvis temaet er om Mark Evans eller det norske fagmiljøet som utfører fosterreduksjoner, har rett.

Det blir nemlig grensende til villedende å etterlate inntrykk av at Mark Evans og de andre norske fagmiljøene er enige.

Likevel var det dette inntrykket jeg fikk, hvis det ikke hadde vært for en liten kommentar fra Bent Høies side, som fikk meg til å undersøke saken nærmere selv.

.

 

 

Tilliten til Stortinget som institusjon

Jeg er veldig interessert i politikk.

Jeg tilhører den relativt eksklusive gruppen på cirka 100.000 mennesker som bare  høre Politisk kvarter hver dag. Selv når jeg er på den andre siden av jordkloden hører jeg Politisk kvarter og Dagsnytt 18, hvis jeg kan.

Kombinasjonen sterke meninger og veldig interessert må med nødvendighet føre til at det også er en del politikere jeg er uenig med, og det gjelder selvsagt også politikere i det partiet jeg stemmer på selv.

Samtidig føler jeg ikke alltid avstand bare på grunn av saklig uenighet. Jeg må innrømme at jeg også kan bli irritert, fordi noen argumenterer dårlig eller «sleipt» eller forvalter vervet sitt på en lite verdig måte.

Men er det noe jeg blir virkelig nedstemt av, er det å se hvor negativt vanlige, hardt arbeidende politikere kan bli omtalt i mediene og særlig i sosiale medier. Jeg føler trang til å forsvare dem og forklare hva det vil si å være folkevalgt. Jeg tror nemlig at det er bra for demokratiet og samfunnet vårt at folk flest har respekt for dem som er valgt av folket.

Ifølge en stor europeisk undersøkelse fra 2014 har seks av 10 nordmenn høy tillit til Stortinget. Tilliten er ikke like høy til politikere og partier, men det er ikke så rart. Vi har ulikt politisk ståsted, og det kan påvirke tilliten til partiene. Men den høye tilliten til Stortinget bidrar antagelig til at vi har relativt høy valgdeltakelse, og det tjener også partiene på. Høy tillit til institusjonene er også et adelsmerke ved vårt demokrati og en viktig forklaring på at de nordiske samfunnene er så vellykkede som de er.

Selv tror jeg at det er fornuftig at Stortinget fornyer seg, både når gjelder arbeids- og møteformer. Men jeg tror også det hadde vært fornuftig å legge større vekt på å forklare hva slags institusjon Stortinget er, hvis vi vil at Stortinget skal bevare tilliten.

Det er, etter min mening, altfor mange som betrakter Stortinget som en arbeidsplass, og som omtaler stortingsrepresentantene som arbeidstakere.

Det er de ikke.

Hverken arbeidsmiljøloven eller ferieloven gjelder for stortingsrepresentanter. De er ombud, det vil si at de har et tillitsverv. Og siden de er valgt, kan de ikke avsettes av noen andre enn velgerne selv. Det kan virke rart at en stortingsrepresentant som har forgått seg, og som kanskje har mistet mye tillit, likevel må eller får lov til å være stortingsrepresentant ut den perioden han eller hun er valgt for. Men dette systemet er også en forsikring mot at det motsatte skjer, nemlig at stortingsrepresentanter som er valgt av folket, blir presset ut av Stortinget, fordi partiet syns det er bekvemt.

Stortinget er heller ikke en arbeidsplass som regulerer sin virksomhet i henhold til et vanlig arbeidsår. Stortinget samles og har møter når det er nødvendig. I gamle dager var det bare noen få uker i året – men i den moderne reguleringsstaten, når «alt» er blitt politikk, har det blitt nødvendig å møtes nesten hele året.

Når Stortinget ikke er samlet, er det meningen at stortingsrepresentantene skal kunne utøve sitt sivile yrke. Men dette har blitt stadig mindre vanlig, fordi det lett blir kritisert. Det er fortsatt greit å være bonde, men neppe like greit å være megler eller advokat.

Stortingets arbeidsordning blir ofte kritisert, blant annet fordi mediene jevnlig fremstiller Stortinget som en arbeidsplass der “arbeidstakerne”, altså stortingsrepresentantene, angivelig har privilegier som andre arbeidstakere ikke har. Dette så vi et eksempel på da Aftenposten nylig laget en reportasje om stortingsrepresentantenes reisevirksomhet

Vi så det også da Dagsavisen forleden brukte to sider på å fortelle oss at “våre folkevalgte har sikret seg frynsegoder helt inn i døden”.

Og vi så det i Dagbladet, da det ble skrevet om stortingsrepresentantenes «gullordninger».

En klassiker er å fremstille sommeren som en eneste lang ferie. Det etterlater inntrykk av at stortingsrepresentantene er late og bevilger seg selv mye mer ferie enn vanlige folk har. Men at Stortinget har møtefri, er ikke det samme som at stortingsrepresentantene har ferie. Da arbeider de for partiene sine, og de skal holde kontakten med hjemstedet og velgerne som har valgt dem. Særlig det siste krever at Stortinget ikke er samlet hele tiden. En representant fra Finnmark kan ikke være i Finnmark hvis hun hele tiden må være i Oslo.

Når Stortinget er samlet, må stortingsrepresentantene ofte jobbe både kveld, netter og helger. I 2018 var det 96 dager med møter i plenum på Stortinget. Men dette er bare en del av en meget omfattende møtevirksomhet på Stortinget. Stortingsrepresentantene har også komitemøter, komitereiser, fraksjonsmøter og gruppemøter – og en lang rekke møter med mennesker, bedrifter og organisasjoner som gjerne vil mene noe om de sakene representantene arbeider med eller høre hva stortingsrepresentantene selv mener. Mange av dem representerer også Norge i internasjonale organer og møter.

Og fordi det er så mye å gjøre, kommer det også kritikk fra motsatt hold: Bjørnar Moxnes fra Rødt syns han må være så mye på Stortinget at han ikke rekker å treffe velgere eller å være sammen med familien, enda han, i motsetning til de aller fleste representanter, bor og har familien sin i Oslo. Moxnes har derfor sagt at han skal begynne å skulke møter på Stortinget.

Noen stortingsrepresentanter, som for eksempel Jonas Gahr Støre, uteblir fra samtlige komitemøter, det vil si 30 – 40 møter i året. Han forsvarer det selv ved å vise til at det er andre fra Arbeiderpartiet som deltar på møtene, mens blant andre Moxnes har forsvart Støre ved å fortelle oss at det ikke skjer noe viktig på disse møtene.

Hva slags økonomisk kompensasjon stortingsrepresentantene skal ha, slutter aldri å interessere. Stortingsrepresentantene vil helst slippe å måtte fastsette sin egen lønn, men de har ingen arbeidsgiver som kan gjøre det for dem. Derfor er dette nå i praksis overlatt til en kommisjon som (merkelig nok, etter min oppfatning) har valgt å legge den på statssekretærnivå. Lønnen er lik for alle stortingsrepresentanter, hvilket betyr at den er svært høy for noen representanter og mer normal for andre. Og siden det tross alt er ganske mange mennesker i Norge som tjener eller kan tjene mer enn stortingsrepresentanter gjør, er lønnen også lav for noen – i betydningen lavere enn den lønnen de ellers kunne fått.

I det siste har mediene også satt søkelyset på stortingsrepresentantenes reiseregninger, og det er tragisk nok avdekket tilfeller som synes å være ren svindel. Men det blir feil når det etterlates inntrykk av at reiseregninger ikke kontrolleres. Som det fremkommer av blant annet podcasten Stortingsrestauranten, er kontrollen svært grundig. Det er for eksempel ikke slik, som noen kanskje kan få inntrykk av, at stortingsrepresentantene ikke må legge frem kvitteringer.

Problemet er todelt, hvorav det ene tør være kjent også fra det vanlige arbeidslivet: Når det skal ytes kjøregodtgjørelse, er man avhengig av å kunne stole på den som oppgir hvor og hvor mye det er kjørt.

Det andre problemet, som er spesielt for Stortinget, er at det ikke fins noen som kan overprøve stortingsrepresentantenes vurdering av om formålet med reisevirksomheten er ok. Det er og må være opp til den enkelte representant å bedømme hvordan han eller hun skal skjøtte sitt verv: Hvilke steder, miljøer, mennesker og møter skal han eller hun oppsøke for å treffe velgere og/eller sette seg inn i temaer og saker som Stortinget skal behandle? Svaret er ikke gitt og vil med nødvendighet variere fra representant til representant.

Så hva kan vi lære av alt dette?

Det ene vi kan lære, takket være Aftenpostens avsløringer, er at det finnes stortingsrepresentanter som høyst sannsynlig  jukser, og at alvorlighetsgraden er så stor at Stortingets administrasjon så langt har funnet grunn til å politianmelde to tilfeller. Stortingsrepresentanter som jukser på denne måten, bidrar til å bryte ned tilliten til Stortinget som institusjon.

Det andre vi kan lære, er at enkelte medier – i tillegg til å omtale reelt alvorlige saker – gjerne også spiller rollen som opportunister ved å fremstille stortingsrepresentantene som late og grådige. Medier som gjør det, bidrar til å bryte ned tilliten til Stortinget som institusjon. 

Det tredje vi kan lære, er at det finnes stortingsrepresentanter som i praksis og i sin omtale av Stortingets arbeid, mer eller mindre bevisst, “snakker ned” Stortinget. Jeg har forståelse for at de parlamentariske lederne har dårlig tid. Men hvis det er så travelt at man i praksis ikke har tid til å møte i noen møter, burde man ta opp spørsmålet om å endre arbeidsform. Det ville være bedre enn å «snakke ned» det arbeidet som skjer i komiteene, som om alle de stortingsrepresentantene som tar komitearbeidet på alvor, tilhører et slags B-lag som driver med mindre viktige ting. Stortingsrepresentanter som snakker nedsettende om det arbeidet kollegene deres gjør, bidrar til å bryte ned tilliten til Stortinget som institusjon. 

Jeg ønsker meg ikke stortingsrepresentanter som begynner å oppføre seg som om de var statsansatte arbeidstakere; som kanskje skal organisere seg, forhandle sine egne lønns- og arbeidsvilkår, ha streikerett (sic!), tvinges til å gå av med pensjon ved en gitt alder eller gå hjem klokken fire.

Jeg ønsker at de skal være det de er, nemlig ombud, altså mennesker som har fått vår tillit til å styre landet og ta svært viktige beslutninger på våre vegne. Det krever uavhengighet, fleksibilitet og oppofrelse – og kontakt med det virkelige liv og arbeidsliv. Stortingsrepresentanter har det både “verre” og “bedre” enn vanlige arbeidstakere, men sammenligninger gir ingen mening.

Stortingsrepresentantene er valgt av folket, ikke ansatt i staten.

Det aller viktigste vi kan lære av disse sakene er likevel dette:

Stortingsrepresentanter må ha stor frihet og være uavhengige. Men hvis vi skal bevare den høye tilliten og respekten for Stortinget som institusjon, fordrer det at vervet som stortingsrepresentant bekles av mennesker med høy integritet og god rolleforståelse.

Det er viktig at mediene driver undersøkende journalistikk.

Men vi kunne også trenge en mer prinsipiell debatt om parlamentets og stortingsrepresentantenes viktige rolle i demokratiet vårt.