Hvorfor blir noen forskjeller mellom Høyre og Arbeiderpartiet tydeligere?

I dag var jeg invitert til NRKs Politisk kvarter for å være med og analysere forskjellene mellom Høyre og Arbeiderpartiet. Blir de tydeligere, eller er disse to partiene ganske like?

Utgangspunktet var nok delvis et blogginnlegg jeg skrev forleden, men først og fremst en artikkel skrevet av lederen i tankesmien Agenda, Trygve Svensson, som i korthet går ut på følgende:

Etter at Høyre tapte valget i 2005 og 2009, la partiet om strategien i en mer sentrumsorientert retning. «Beviset» på at partiet gjorde det, er et utspill som Torbjørn Røe Isaksen kom med i 2012, der han annonserte at Høyre ville stramme inn arbeidslivspolitikken i forhold til den som Bondevik II-regjeringen hadde ført. Utspillet ble mye kritisert, blant annet av meg, og ifølge Svensson ble det heller ingenting av: Høyre har ikke ført den sentrumsorienterte arbeidslivspolitikken som Isaksen lovet.

Det fremstår som uklart i Svenssons analyse hvilke andre deler av Høyres politikk som den gangen ble mer sentrumsorientert.

Svenssons poeng er uansett at Høyre nå ikke lenger er sentrumsorientert, men har vendt tilbake til mer klassisk Høyrepolitikk. «Beviset» på det er 1) at lederen og nestlederen i Høyres programkomité, Linda Hofstad Helleland og Henrik Asheim er «mer klassiske Høyrepolitikere» enn Torbjørn Røe Isaksen er (!), 2) at de har presentert et programforslag som gjør at Høyre, etter deres oppfatning, er «gjenkjennelig» for velgerne, og 3) at Høyres programkomite går inn for redusert formuesskatt, nedsalg i Equinor og fritt skolevalg i videregående skole. Det blir visst enda mer høyredreid av at partiet vurderer å «svekke arbeidsmiljøloven» ytterligere og fortsatt vil tillate private aktører innen eldreomsorgen. Svensson topper «bevisrekken» med å vise til at Henrik Asheim ikke har tatt dissens i programkomiteen, som ønsker å beholde fagforeningsfradraget. Og siden det ikke er så lett å henge med i svingene her, skal jeg forklare det nærmere: Programkomiteen skriver at den vil “beholde fagforeningsfradraget”. Da er det, slik jeg forstår Svensson, en tydelig høyredreining at Henrik Asheim ikke tar en dissens og eksplisitt går inn for å øke fagforeningsfradraget i Høyres program for 2021 – 25.

Og alt dette synes Svensson er fint, fordi det leder til tydeligere forskjeller mellom Høyre og Arbeiderpartiet.

Jeg synes at dette er en dårlig analyse. Den virker konstruert av taktiske årsaker. Jeg er, slik jeg også sa i Politisk kvarter, enig i konklusjonen, men analysen som ligger bak, virker kunstig.

Her er mitt syn:

Forskjellene i norsk politikk er generelt små, og det er i all hovedsak et gode. Sterk polarisering fører som regel både til en dårlig debatt og til dårlige løsninger.

Men det er heller ikke bra, hvis forskjellene blir for små. Da blir det vanskeligere for velgerne å ta stilling, og det er heller ikke noe poeng å engasjere seg, dersom ingenting står på spill. Vi får dessuten mange debatter der partiene overdriver og karikerer hverandre for å skape større forskjeller enn det egentlig er. Hvis partiene blir for like, blir det også lite nytenkning.

Høyre har blitt mer sentrumsorientert under Erna Solbergs ledelse, og det skjedde gradvis etter valgnederlaget i 2005. Røe Isaksens utspill i 2012 hadde antagelig lite å si. Selve gimmicken («det nye arbeidspartiet») ble tilsynelatende en flopp, men kanskje ikke helt: Høyre vant, kanskje for første gang, sakseierskapet til «sysselsetting» (og til helse) ved valget i 2017.

Men det er veldig lite som tyder på at Høyre – gjennom det programforslaget som er fremlagt nå – har vendt tilbake til noe som skal være mer «klassisk», eller som ligner mer på den Høyrepolitikken som ble ført før Erna Solberg ble partileder.

Jeg er enig med alle de kommentatorene som mener at det programforslaget som er lagt frem, i bunn og grunn varsler «stø kurs». Det gjør Høyre «gjenkjennelig», men ikke lik det Høyre var under tidligere ledere, men slik det er under Erna Solberg. Det varsler ingen dramatisk kursendring, men snarere mange små skritt og justeringer på veien til det partiet selv vil fremstille som et bedre samfunn. Noen av skrittene går litt til venstre – andre litt til høyre – og atter andre rett frem. Lars Nehru Sand oppsummerte det fint: Det er mer inspirasjon fra, enn brodd mot, hovedkonkurrentene i Høyres programforslag. Og inspirasjonen er hentet fra partier både til høyre og venstre.

Er det i det hele tatt meningsfylt å snakke om at Høyre kunne vært til å kjenne igjen fra 1980-, 1990- og begynnelsen av 2000-tallet?

Jeg er litt i tvil om det. Noe av det partiet sto for den gangen, er ikke like relevant i dag. Et program skal tross alt by på løsninger på de problemene og utfordringene vi har i dag, og ikke de vi hadde den gangen.

Samtidig vet vi jo at partienes programkomiteer også tar taktiske og strategiske hensyn, og at de derfor ofte ikke er modige nok til å innta det som de antar er kontroversielle standpunkter. I årene fremover vil det for eksempel bli et åpenbart behov for å dempe veksten i offentlige utgifter. Jeg tipper likevel at ingen av partiene vil velge å gå tydelig til valg på det.

Det hadde også, etter min oppfatning, vært ønskelig at vi hadde partier med sterkere liberale instinkter, og at dette kom tydeligere frem i synet på staten, markedsøkonomien, sivilsamfunnet og familien. Men i Norge ser alle partier ut til å være hardt rammet av den enorme pengerikeligheten som petroleumsressursene har gitt oss, og som gjør at staten fremstår som den fremste problemløseren på nesten alle områder. Også det har bidratt til at forskjellene i norsk politikk er små. Frontene hadde vært hardere, dersom vi hadde hatt det skattenivået som nivået på de offentlige utgiftene egentlig krever.

Men for å vende tilbake til Svensson. Han har altså, på tross av den merkelige analysen, rett i at det på noen områder igjen er tydeligere skiller mellom Arbeiderpartiet og Høyre.

Det gjelder i næringspolitikken og i synet på statens rolle i næringslivet. Høyre vil fremheve betydningen av norsk privat eierskap, jobbskaping i privat sektor og gode langsiktige rammebetingelser – og partiet vil altså vurdere et visst nedsalg i Equinor. Arbeiderpartiet vil motsette seg nedsalg og være mer opptatt av å fremheve staten som industribygger.

Det gjelder i helsepolitikken, der Høyre går inn for fritt behandlingsvalg, betalt av det offentlige, og vil gjøre det enda lettere for kommunene å innføre dette, mens Arbeiderpartiet vil fjerne retten til behandlingsvalg. Høyre vil peke på valgfrihet for brukerne, mens Arbeiderpartiet mener at andre hensyn er viktigere.

Det gjelder i velferdspolitikken, der Høyre fortsatt vil at private, ideelle og kommersielle, skal kunne være med og drive barnehager, sykehjem og eldreomsorg og tilby andre velferdstjenester som det offentlige betaler for, mens Arbeiderpartiet vil stramme inn eller forby kommersielle tjenesteleverandører.

Det gjelder i utdanningspolitikken, der Høyre vil ha fritt skolevalg i hele landet i videregående skole og beholde adgangen til å etablere visse friskoler, mens Arbeiderpartiet vil at fylkene skal avgjøre inntakssystemet i videregående og stramme inn på muligheten til å etablere friskoler. I skolepolitikken er det også skiller i synet på det nasjonale kvalitetsvurderingssystemet og på innholdet i skolen.

Spørsmålet er: Hvorfor blir skillene på disse områdene tydeligere? Er det fordi Høyre har vendt tilbake til mer «klassisk Høyrepolitikk», eller er det fordi Arbeiderpartiet på noen av disse områdene nå flytter seg lenger til venstre?

Jeg tror nok det siste er mer riktig enn det første. Det er ingenting nytt i at Høyre vil redusere eller fjerne formuesskatten – det har Høyre og flere andre partier ment i 20 – 30 år. Det er heller ikke nytt at partiet vil ha friere (karakterbasert) skolevalg eller vurderer nedsalg i en hel- eller deleid statsbedrift. Og påstanden om at programforslaget “ytterligere (vil) svekke”  arbeidslivspolitikken står i alle fall i skarp kontrast til Lars Nehru Sands observasjon: “Programkomiteen løfter virkelig arbeidslivs-kapittelet. Mye av grunntonen i kapittelet er lik Aps virkelighetsbeskrivelse.”

Arbeiderpartiet, derimot, inntar nå en del posisjoner som ligger lenger til venstre enn de gjorde før, blant annet i næringspolitikken, i utdanningspolitikken og når det gjelder private velferdsleverandører. Det kan være flere grunner til det. Det kan være fordi partiet har endret oppfatning, hvilket selvsagt må være lov – eller det kan være fordi Høyre fortsatt er ganske sentrumsorientert og gjør det vanskelig for Ap å markere seg, og/eller fordi Arbeiderpartiet føler seg presset av konkurrenter lenger til venstre, som SV og Rødt. Det er uansett ikke vanskelig å forstå at Arbeiderpartiet kan være i en vanskelig posisjon.

Jeg vet ikke hvorfor Svensson skriver en så konstruert analyse. Men kanskje illustrerte han selv at venstresiden faktisk er i endring da han ikke kunne si seg enig med Jonas Gahr Støre, som mener at slektskapet mellom Arbeiderpartiet og Høyre tross alt er større enn slektskapet mellom Arbeiderpartiet og Rødt.

Historisk har Arbeiderpartiet ofte lagt seg til venstre når den mer radikale venstresiden har styrket seg, noe vi blant annet så på 1970-tallet. Samtidig pleier Arbeiderpartiet å kritisere borgerlige regjeringer for å være «kalde og blå» når det selv er i opposisjon, slik også Svensson gjør.

I posisjon har Arbeiderpartiet gjerne ført en mer «høyrevridd» politikk enn det partiet har gitt uttrykk for i opposisjon.

Spørsmålet nå er om også denne delen av historien vil gjenta seg, eller om Arbeiderpartiets svekkede posisjon innad på venstresiden vil lede til en mer «venstredreid» politikk også i praksis.

Jeg tror i alle fall at Høyre vil vite å påpeke at det kan skje.

Valgfrihet eller friere brukervalg: En reell konfliktlinje i norsk politikk

Det er mange oppkonstruerte konflikter i norsk politikk.

Det er ofte så små forskjeller mellom partiene at de må forstørre små uenigheter til det ugjenkjennelige for å greie å skape en viss debatt.

Ofte dreier konfliktene seg bare om hvor mye man skal gjøre av det samme. Partiene vil gå i samme retning, men opposisjonen vil gå lenger eller raskere frem enn regjeringen vil.

De aller mest typiske debattene dreier seg om hvor mye penger som skal bevilges.

Derfor er det nesten befriende å høre en politisk debatt der skillene er reelle, og der det er snakk om ulike retningsvalg. En slik debatt fikk vi høre på Politisk kvarter i dag, der temaet var et forslag fra regjeringen om å innføre en ny såkalt godkjenningsmodell, slik at kommunene enklere og raskere kan innføre fritt brukervalg innenfor helse- og omsorgssektoren. Regjeringen ønsker mer valgfrihet for brukerne, mens Arbeiderpartiet mener at det ikke er nødvendig eller tvert om er negativt.

Debatten går til kjernen av et av ytterst få områder der det er en reell uenighet i velferdspolitikken i Norge: Partiene er enige om at det er det offentlige som har ansvaret for å tilby innbyggerne gode og likeverdige tjenester av høy kvalitet innenfor helse og omsorg  – og de er enige om at det er det offentlige som skal finansiere tjenestene, slik at de er gratis (eller svært rimelige) for innbyggerne, det vil si at de er skattefinansiert.

Det de er uenige om, er hvem som skal få lov til å levere tjenestene, og om innbyggerne skal kunne velge mellom ulike leverandører.

De borgerlige partiene mener, av flere grunner, at både offentlige, ideelle og kommersielle tilbydere bør få lov til å levere tjenester, og at det må være opp til kommunene selv å velge leverandør i det enkelte tilfellet. KrF er litt ekstra opptatt av de ideelle aktørene.

De rødgrønne partiene er ikke helt enige seg imellom, men de vil ekskludere de kommersielle og i stor grad la kommunene overta driften. Som det het i Arbeiderpartiets valgprogram før kommunevalget i 2019: «Flest mulig av tjenestene innbyggerne har behov for skal leveres av det offentlige. Det skal ikke være profitt på velferd. Nye tjenester skal ikke privatiseres. Vi vil føre så mange som mulig av de tjenestene som er privatisert i dag tilbake til kommunen. Tekniske tjenester skal tilbakeføres til kommunen».

Innenfor utdanningsområdet er det litt annerledes, men også her har Arbeiderpartiet og andre partier på venstresiden varslet innstramninger overfor de offentlig finansierte ideelle friskolene.

Valgfrihet for innbyggerne kan gjennomføres på minst to måter: De kan få lov til å velge mellom ulike kommunale tilbydere, for eksempel mellom ulike offentlige skoler ved hjelp av fritt (eller karakterbasert) skolevalg – og de kan få velge mellom offentlige og private tilbydere, enten de er ideelle eller kommersielle, slik man kan gjøre når det gjelder barnehager eller ulike hjembaserte tjenester. Men slik valgfrihet sier Arbeiderpartiet og andre partier på venstresiden i stor grad nei til.

Arbeiderpartiets helsepolitiske talsperson, Ingvild Kjerkol, som deltok i Politisk kvarter i dag, begrunnet sitt nei til fritt brukervalg med at det ikke er noe vits i å kunne velge. Hun og programlederen viste til Sverige – og til høringsnotatet fra regjeringen – som viser at det ikke er noen dokumenterbare kvalitetsforskjeller mellom offentlige og private velferdstjenester. “Det har vært vanskelig å dokumentere endring i kvalitet for brukerne og hva endringen evt. skyldes”, står det i notatet, som for øvrig inneholder mye interessant informasjon, både om regjeringens begrunnelse for forslaget og om erfaringer fra Danmark og Sverige.

Utlegningen fra Kjerkol var derfor at det å la folk velge, egentlig bare var å be dem velge mellom logoer.

Det virker som Kjerkol er så opptatt av systemet – og av å holde private aktører ute – at hun har mistet borgeren helt av syne.

Det er ikke overraskende at det er vanskelig å avdekke systematiske kvalitetsforskjeller – basert på objektive kvalitetskriterier – mellom tjenester som er drevet av private og offentlige aktører. De må oppfylle mange av de samme, strenge kvalitetskravene, og det ville ikke bli akseptert, hverken av brukerne eller kommunen, dersom den ene eller andre aktøren systematisk var dårligere enn den andre.

Men dette betyr selvsagt ikke at ikke flere alternative tjenesteleverandører og fritt brukervalg for borgerne kan bidra til å øke kvaliteten. Det kan, tvert om, skje på mange måter:

Alle blir bedre: Når det er flere aktører og en viss konkurranse om å bli valgt av borgerne kan det lede til at alle løfter seg, fordi de lærer av hverandre. Et typisk eksempel på institusjonell læring ser vi både mellom private, ideelle og offentlige sykehjem og mellom friskoler og offentlige skoler.

Den opplevde kvaliteten blir bedre: Hvis brukerne mener at kvaliteten er bedre hos de ideelle, kommersielle eller offentlige leverandørene, er det i seg selv av stor verdi for borgerne – selv om opplevd kvalitet ikke er et objektivt kvalitetsmål. Et eksempel på en slik effekt ser vi når foreldrene gjennom brukerundersøkelser systematisk kårer de private barnehagene til de beste.

Kvaliteten for den enkelte blir bedre: En bruker som velger en annen leverandør, kan ha en opplevelse av en svært viktig og stor kvalitetsheving. Det kan være “tusen” grunner til det – fra små endringer i tjenestetilbudet til menneskene man møter. Motsatt kan kvaliteten oppleves som svært dårlig, dersom det ikke er mulig å velge seg bort.

Valgfrihet er i seg selv er kvalitet for mange: At det er mulig å velge er i seg selv et kvalitetstegn for mange. De fleste havner på nærskolen, enten de bare er blitt henvist dit eller de velger det selv – men de som har fått velge, er ofte mer fornøyd.

Spørsmålet om å slippe til private velferdsleverandører og gi borgerne muligheten til å velge mellom leverandører, dersom de ønsker det, bør bli et viktig tema før valget neste år. Det er et tema som velgerne antagelig anser som viktig, og det skiller partiene og blokkene på en tydelig måte.

Dermed bør det også være en god valgkampsak.