I dag var jeg invitert til NRKs Politisk kvarter for å være med og analysere forskjellene mellom Høyre og Arbeiderpartiet. Blir de tydeligere, eller er disse to partiene ganske like?
Utgangspunktet var nok delvis et blogginnlegg jeg skrev forleden, men først og fremst en artikkel skrevet av lederen i tankesmien Agenda, Trygve Svensson, som i korthet går ut på følgende:
Etter at Høyre tapte valget i 2005 og 2009, la partiet om strategien i en mer sentrumsorientert retning. «Beviset» på at partiet gjorde det, er et utspill som Torbjørn Røe Isaksen kom med i 2012, der han annonserte at Høyre ville stramme inn arbeidslivspolitikken i forhold til den som Bondevik II-regjeringen hadde ført. Utspillet ble mye kritisert, blant annet av meg, og ifølge Svensson ble det heller ingenting av: Høyre har ikke ført den sentrumsorienterte arbeidslivspolitikken som Isaksen lovet.
Det fremstår som uklart i Svenssons analyse hvilke andre deler av Høyres politikk som den gangen ble mer sentrumsorientert.
Svenssons poeng er uansett at Høyre nå ikke lenger er sentrumsorientert, men har vendt tilbake til mer klassisk Høyrepolitikk. «Beviset» på det er 1) at lederen og nestlederen i Høyres programkomité, Linda Hofstad Helleland og Henrik Asheim er «mer klassiske Høyrepolitikere» enn Torbjørn Røe Isaksen er (!), 2) at de har presentert et programforslag som gjør at Høyre, etter deres oppfatning, er «gjenkjennelig» for velgerne, og 3) at Høyres programkomite går inn for redusert formuesskatt, nedsalg i Equinor og fritt skolevalg i videregående skole. Det blir visst enda mer høyredreid av at partiet vurderer å «svekke arbeidsmiljøloven» ytterligere og fortsatt vil tillate private aktører innen eldreomsorgen. Svensson topper «bevisrekken» med å vise til at Henrik Asheim ikke har tatt dissens i programkomiteen, som ønsker å beholde fagforeningsfradraget. Og siden det ikke er så lett å henge med i svingene her, skal jeg forklare det nærmere: Programkomiteen skriver at den vil “beholde fagforeningsfradraget”. Da er det, slik jeg forstår Svensson, en tydelig høyredreining at Henrik Asheim ikke tar en dissens og eksplisitt går inn for å øke fagforeningsfradraget i Høyres program for 2021 – 25.
Og alt dette synes Svensson er fint, fordi det leder til tydeligere forskjeller mellom Høyre og Arbeiderpartiet.
Jeg synes at dette er en dårlig analyse. Den virker konstruert av taktiske årsaker. Jeg er, slik jeg også sa i Politisk kvarter, enig i konklusjonen, men analysen som ligger bak, virker kunstig.
Her er mitt syn:
Forskjellene i norsk politikk er generelt små, og det er i all hovedsak et gode. Sterk polarisering fører som regel både til en dårlig debatt og til dårlige løsninger.
Men det er heller ikke bra, hvis forskjellene blir for små. Da blir det vanskeligere for velgerne å ta stilling, og det er heller ikke noe poeng å engasjere seg, dersom ingenting står på spill. Vi får dessuten mange debatter der partiene overdriver og karikerer hverandre for å skape større forskjeller enn det egentlig er. Hvis partiene blir for like, blir det også lite nytenkning.
Høyre har blitt mer sentrumsorientert under Erna Solbergs ledelse, og det skjedde gradvis etter valgnederlaget i 2005. Røe Isaksens utspill i 2012 hadde antagelig lite å si. Selve gimmicken («det nye arbeidspartiet») ble tilsynelatende en flopp, men kanskje ikke helt: Høyre vant, kanskje for første gang, sakseierskapet til «sysselsetting» (og til helse) ved valget i 2017.
Men det er veldig lite som tyder på at Høyre – gjennom det programforslaget som er fremlagt nå – har vendt tilbake til noe som skal være mer «klassisk», eller som ligner mer på den Høyrepolitikken som ble ført før Erna Solberg ble partileder.
Jeg er enig med alle de kommentatorene som mener at det programforslaget som er lagt frem, i bunn og grunn varsler «stø kurs». Det gjør Høyre «gjenkjennelig», men ikke lik det Høyre var under tidligere ledere, men slik det er under Erna Solberg. Det varsler ingen dramatisk kursendring, men snarere mange små skritt og justeringer på veien til det partiet selv vil fremstille som et bedre samfunn. Noen av skrittene går litt til venstre – andre litt til høyre – og atter andre rett frem. Lars Nehru Sand oppsummerte det fint: Det er mer inspirasjon fra, enn brodd mot, hovedkonkurrentene i Høyres programforslag. Og inspirasjonen er hentet fra partier både til høyre og venstre.
Er det i det hele tatt meningsfylt å snakke om at Høyre kunne vært til å kjenne igjen fra 1980-, 1990- og begynnelsen av 2000-tallet?
Jeg er litt i tvil om det. Noe av det partiet sto for den gangen, er ikke like relevant i dag. Et program skal tross alt by på løsninger på de problemene og utfordringene vi har i dag, og ikke de vi hadde den gangen.
Samtidig vet vi jo at partienes programkomiteer også tar taktiske og strategiske hensyn, og at de derfor ofte ikke er modige nok til å innta det som de antar er kontroversielle standpunkter. I årene fremover vil det for eksempel bli et åpenbart behov for å dempe veksten i offentlige utgifter. Jeg tipper likevel at ingen av partiene vil velge å gå tydelig til valg på det.
Det hadde også, etter min oppfatning, vært ønskelig at vi hadde partier med sterkere liberale instinkter, og at dette kom tydeligere frem i synet på staten, markedsøkonomien, sivilsamfunnet og familien. Men i Norge ser alle partier ut til å være hardt rammet av den enorme pengerikeligheten som petroleumsressursene har gitt oss, og som gjør at staten fremstår som den fremste problemløseren på nesten alle områder. Også det har bidratt til at forskjellene i norsk politikk er små. Frontene hadde vært hardere, dersom vi hadde hatt det skattenivået som nivået på de offentlige utgiftene egentlig krever.
Men for å vende tilbake til Svensson. Han har altså, på tross av den merkelige analysen, rett i at det på noen områder igjen er tydeligere skiller mellom Arbeiderpartiet og Høyre.
Det gjelder i næringspolitikken og i synet på statens rolle i næringslivet. Høyre vil fremheve betydningen av norsk privat eierskap, jobbskaping i privat sektor og gode langsiktige rammebetingelser – og partiet vil altså vurdere et visst nedsalg i Equinor. Arbeiderpartiet vil motsette seg nedsalg og være mer opptatt av å fremheve staten som industribygger.
Det gjelder i helsepolitikken, der Høyre går inn for fritt behandlingsvalg, betalt av det offentlige, og vil gjøre det enda lettere for kommunene å innføre dette, mens Arbeiderpartiet vil fjerne retten til behandlingsvalg. Høyre vil peke på valgfrihet for brukerne, mens Arbeiderpartiet mener at andre hensyn er viktigere.
Det gjelder i velferdspolitikken, der Høyre fortsatt vil at private, ideelle og kommersielle, skal kunne være med og drive barnehager, sykehjem og eldreomsorg og tilby andre velferdstjenester som det offentlige betaler for, mens Arbeiderpartiet vil stramme inn eller forby kommersielle tjenesteleverandører.
Det gjelder i utdanningspolitikken, der Høyre vil ha fritt skolevalg i hele landet i videregående skole og beholde adgangen til å etablere visse friskoler, mens Arbeiderpartiet vil at fylkene skal avgjøre inntakssystemet i videregående og stramme inn på muligheten til å etablere friskoler. I skolepolitikken er det også skiller i synet på det nasjonale kvalitetsvurderingssystemet og på innholdet i skolen.
Spørsmålet er: Hvorfor blir skillene på disse områdene tydeligere? Er det fordi Høyre har vendt tilbake til mer «klassisk Høyrepolitikk», eller er det fordi Arbeiderpartiet på noen av disse områdene nå flytter seg lenger til venstre?
Jeg tror nok det siste er mer riktig enn det første. Det er ingenting nytt i at Høyre vil redusere eller fjerne formuesskatten – det har Høyre og flere andre partier ment i 20 – 30 år. Det er heller ikke nytt at partiet vil ha friere (karakterbasert) skolevalg eller vurderer nedsalg i en hel- eller deleid statsbedrift. Og påstanden om at programforslaget “ytterligere (vil) svekke” arbeidslivspolitikken står i alle fall i skarp kontrast til Lars Nehru Sands observasjon: “Programkomiteen løfter virkelig arbeidslivs-kapittelet. Mye av grunntonen i kapittelet er lik Aps virkelighetsbeskrivelse.”
Arbeiderpartiet, derimot, inntar nå en del posisjoner som ligger lenger til venstre enn de gjorde før, blant annet i næringspolitikken, i utdanningspolitikken og når det gjelder private velferdsleverandører. Det kan være flere grunner til det. Det kan være fordi partiet har endret oppfatning, hvilket selvsagt må være lov – eller det kan være fordi Høyre fortsatt er ganske sentrumsorientert og gjør det vanskelig for Ap å markere seg, og/eller fordi Arbeiderpartiet føler seg presset av konkurrenter lenger til venstre, som SV og Rødt. Det er uansett ikke vanskelig å forstå at Arbeiderpartiet kan være i en vanskelig posisjon.
Jeg vet ikke hvorfor Svensson skriver en så konstruert analyse. Men kanskje illustrerte han selv at venstresiden faktisk er i endring da han ikke kunne si seg enig med Jonas Gahr Støre, som mener at slektskapet mellom Arbeiderpartiet og Høyre tross alt er større enn slektskapet mellom Arbeiderpartiet og Rødt.
Historisk har Arbeiderpartiet ofte lagt seg til venstre når den mer radikale venstresiden har styrket seg, noe vi blant annet så på 1970-tallet. Samtidig pleier Arbeiderpartiet å kritisere borgerlige regjeringer for å være «kalde og blå» når det selv er i opposisjon, slik også Svensson gjør.
I posisjon har Arbeiderpartiet gjerne ført en mer «høyrevridd» politikk enn det partiet har gitt uttrykk for i opposisjon.
Spørsmålet nå er om også denne delen av historien vil gjenta seg, eller om Arbeiderpartiets svekkede posisjon innad på venstresiden vil lede til en mer «venstredreid» politikk også i praksis.
Jeg tror i alle fall at Høyre vil vite å påpeke at det kan skje.