I dag lanserer Klassekampen det programmet som skal til for at de rødgrønne skal vinne valget for tredje gang. Det er om å gjøre å finne frem til “vinnersakene”, og de er det visst mange av, skal vi tro Audun Lysbakken. De kommer nærmest som “perler på en snor” i tiden som kommer. Og selvtilliten er det ingenting i veien med: Kristin Halvorsen tror ikke engang at det er en høyrebølge på gang. Det er bare de rødgrønne som mangler sprut.

Men nå skal altså den egentlige bølgen, som altså er rødgrønn, gis et innhold. For “nå har vi muligheten til å vise frem de viktigste sakene”, sier Inga Marte Thorkildsen – de sakene som “skaper engasjement ute blant folk”, og som kan få spruten tilbake for de rødgrønne.

Og her er sprutlisten, som vil “gi ny vind i de rødgrønne seilene”:

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

* Innføring av en nasjonal skatt på bolig. Samlet skatte- skjerpelse: 76 milliarder kroner!

* Fjerning av kontantstøtten.

* Gratis kjernetid i barnehagen.

* Inflasjonsjustering av barnetrygden.

* Hardere beskatning av kapitalgevinster.

* Stansing av oljesandprosjektet i Canada.

* Fjerning av skjermingsfradrag for aksjeutbytte.

* Økt statlig eierskap i næringslivet.

* Nei til skatteparadiser.

Det er forståelig at denne listen får redaksjonen i Klassekampen til å juble. Det er kanskje også forståelig at SV-ledelsen jubler.

Men at dette er en liste som skal få velgerne til å juble – ja, det er kanskje litt mer uforståelig for oss vanlige folk.

Kvinnepanelet vil utvide fødselspermisjonen til 52 uker med full lønn. Begrunnelsen er litt innfløkt, men den er vel omtrent som følger:

Kvinner taper på arbeidsmarkedet, fordi de har og tar lenger permisjon enn menn. For at kvinner ikke skal tape like mye karrieremessig, er det viktig at kvinner og menn tar omtrent like mye permisjon. Men siden det neppe ville være populært å ta permisjon fra kvinnen for å gi til mannen, må man utvide hele fødselspermisjonen for at mannen skal få mer permisjon. I en bisetning nevnes det også at det er bra for barnet å ha mer kontakt med pappa.

Det kommer altså stadig nye begrunnelser for å utvide fødselspermisjonen.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Opprinnelig var permisjonen ganske kort og helsemessig begrunnet. Den skulle gjøre det mulig for kvinnene å komme til hektene igjen etter en fødsel.

Deretter ble permisjonen lenger og omsorgsmessig begrunnet. Det var bra for barnet å være sammen med mor (og etter hvert far) etter fødselen.

Nå er permisjonen i ferd med å bli riktig lang og likestillingsmessig begrunnet. Det er bra for mor og far å (bli tvunget til å) ha like lang permisjon, slik at ingen av dem taper mer enn den andre i arbeidslivet.

Men hvorfor stoppe nå? Det kan jo være gode grunner til å ta enda mer permisjon.

Mange syns det er stressende og slitsomt med med f.eks. tre barn og to mennesker i full jobb. Så hvorfor ikke utvide fødselspermisjonen enda mer og la det være familiemessig begrunnet?

Vi har fått “vårt Armadillo på papir”, uttalte forsvarsminister Grete Faremo i går, etter at vi ble presentert for enkelte soldaters sterke uttalelser til magasinet Alfa. Soldatene omtaler kamphandlinger i Afghanistan som “bedre enn sex”, og offiserer sier at hensikten med oppdraget er å drepe.

Jeg er enig med dem som sier at det er litt rart at man blir så sjokkert. Forfatteren Henrik Hovland har uttalt seg klokest av alle. Han forsvarer ikke uttalelsene, og han heroiserer dem ikke, men han forklarer hvilken ekstrem situasjon soldatene befinner seg i og hvordan slike følelsesmessige reaksjoner kan komme.

Mange har også blitt sjokkert av å se den danske filmen Armadillo. Også det syns jeg er litt vanskelig å forstå. Den viser ikke mer enn vi må forvente når vi sender soldater i slike skarpe oppdrag. At det oppstår kamphandlinger kan ikke forbause noen.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Derimot var det én side ved filmen som gjorde spesielt inntrykk på meg, og det var å se hvor unge soldatene faktisk er. På mange måter lignet Armadillo veldig på de mange krigsfilmene vi har sett før. Forskjellen var bare at Armadillo ikke er fiksjon, og at soldatene er mye yngre enn skuespillerne pleier å være. Det alene gjorde at Armadillo etterlot sterke inntrykk.

En av de beste krigsfilmene jeg har sett i det siste, er Libanon. Den er forferdelig og virker veldig virkelig, men soldatene – som altså er skuespillere – virker klart eldre enn de er i Armadillo.

Forsvars- og sikkerhetspolitikk er ikke min sterkeste side. Men burde man ikke diskutere en høyere aldersgrense for å bli sendt ut i så farlige oppdrag?

Kanskje alder og modenhet også ville gjøre noe med refleksjonsnivået og den etiske standarden forsvarsministeren etterlyser?

I går var det valg til nasjonalforsamlingen i Venezuela. Hugo Chavez tillater ikke internasjonale valgobservatører, og det bidrar til å reise tvil om hvorvidt valget i ett og alt foregår slik det skal.(Oppdatering: På Urix i går ble det referert til både nasjonale og internasjonale valgobservatører – uten at det fremgikk klart hvilke fullmakter de hadde. Min kilde er The International Republican Institute, IRI, som skriver: “President Chavez and the Venezuelan National Electoral Council are not permitting international observers to monitor the national assembly elections, and are limiting the number of domestic, civil-society observers as well.resident Chavez and the Venezuelan National Electoral Council are not permitting international observers to monitor the national assembly elections, and are limiting the number of domestic, civil-society observers as well.)  Likevel er det nok sant, og ikke så veldig overraskende, at det er Chavez’ støttespillere som vinner valget.

Det overrasker neppe heller NRK. Allerede tidlig i morges kunne Joar Hoel Larsen slå fast at valget “har gått veldig ordentlig for seg”, og at “de” (hvem de, forresten?) er “meget fornøyd” med gjennomføringen.

I tillegg kunne Joar Hoel Larsen fortelle oss hvorfor det går så bra med Chavez, selv om det er en viss “Chavez-slitasje” i Venezuela: Chavez har nemlig stor oppslutning blant de fattige, fordi han har “gjort veldig mye” for å utfordre høyresiden og for de fattige. De rike og velstående, derimot, som også kontrollerer de privateide mediene, “hater han som pesten”. Og årsaken til det er åpenbar, for som Joar Hoel Larsen forklarte: Når noen får mer, må noen få mindre. Derfor hater de rike Chavez.

Chavez er, ifølge Joar Hoel Larsen, sosialist, nasjonalist og anti-imperialist. Han utfordrer og “erter” USA og vestlige verdier. Han er uortodoks, karismatisk og eksentrisk, eller som programlederen la til – han er en ertekrok. Han har, igjen ifølge Hoel Larsen, “greid å få gjennomført en endring i Grunnloven”, som gjør at han kan sitte nærmest til evig tid. Men heldigvis: Chavez “bryter sjelden regler”.

Joar Hoel Larsen fikk sjansen to ganger i morges. Han var både i radio og TV. Men ingen av gangene kom han på å nevne at det går svært dårlig med økonomien i Venezuela, at inflasjonen er den høyeste og veksten (antagelig) den laveste i hele Latin-Amerika, at det kommer en strøm av påstander, som for mange virker stadig mer troverdige, om former for nepotisme, korrupsjon og vanstyre, om en enorm stigning i kriminaliteten og antall mord, om vilkårlig fengsling, sensur og brudd på menneskerettighetene.

Chavez’ retoriske form tilspisser seg stadig. Han advarer nå sine politiske motstandere mot sabotasje av den bolivarianske revolusjonen med slagord som Sosialistisk fedreland eller dø!

Men ingenting av dette syntes altså NRK det var verdt å nevne.

Historien om Hugo Chavez’ sosialistiske eksperimenter i Venezuela er ikke ferdig skrevet. Kanskje blir det ikke verre, og kanhende går det på en eller annen måte bra til slutt.

Men det er ikke sikkert.

Det kan også gå riktig ille. For kanskje er det som skjer i Venezuela, bare nok et mislykket  forsøk på å skape et sosialistisk paradis, som til slutt ender med forferdelse.

De som beundrer Chavez, pleier å minne om at han er demokratisk valgt.

Det var Hitler også.

“Alt tyder på at den regjerende borgerlige alliansen i Sverige vinner valget i dag. Men det har ikke vært lett å få med seg hvorfor.”

Dette skrev Marie Simonsen i Dagbladet søndag, og hun har så evig rett. Følger man med i norske medier, er det av og til umulig å forstå hvorfor borgerlige partier vinner valg i andre land.  Som Simonsen videre skriver: “I norsk media kan man få inntrykk av at det nærmest er naturstridig at sossarna ikke gjør det bedre”. Slik var det også da Frankrike gikk til valg, og slik var det sist Danmark gikk til valg. Også Gordon Brown fikk på et tidspunkt en voldsom opptur i norske medier.

NRKs korrespondent i Sverige, Berit Rekaa, er kanskje en av dem som har vært mest “på bærtur” når hun har kommentert valgkampen i Sverige. Dag etter dag har vi fått små rapporter fra nabolandet, men som Simonsen skriver, har det nesten vært umulig å forstå hvorfor den borgerlige alliansen gjorde det så bra på meningsmålingene.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Nå i helgen har jeg ikke fulgt norske medier så godt, fordi jeg har vært i Sverige. Men da jeg kom hjem fant jeg et intervju med Berit Rekaa på NRKs nettsider – åpenbart sendt i går morges for å oppsummere det svenske valget. Intervjuet er på 5 minutter og 19 sekunder og handler utelukkende om “det verste som kunne skje”, nemlig Sverigedemokratenes inntogsmarsj i Riksdagen og Mona Sahlins videre skjebne. Selve hovedresultatet – at en borgerlig regjering, for første gang i historien, gjenvelges og samtidig øker forspranget til den rødgrønne trioen – levnes ikke ett ord i intervjuet. Moderaterna har gjort et svært godt valg og er nå jevnstort med det sosialdemokratiske partiet.

Innslaget inneholder for øvrig en ganske tynn analyse av om hva som vil bli konsekvensene av Sverigedemokratenes representasjon i Riksdagen. Rekaa snakker som om partiet kan stanse regjeringen i å gjennomføre sin politikk, men det kan partiet ikke. Skal Sverigedemokratene stanse regjeringen i å gjennomføre sin politikk, må det være fordi de rødgrønne partiene går sammen med Sverigedemokratene. Reinfeldt-regjeringen trenger bare støtte fra ett av de fire opposisjonspartiene for å få gjennomført sin politikk.

Den borgerlige alliansen i Sverige vant fordi de hadde en mer tillitvekkende og respektert ledelse enn de rødgrønne. Dessuten vant Alliansen fordi de borgerlige partiene har et usedvanlig godt samarbeid og samspill seg imellom. Og endelig vant de fordi de fører en annen politikk: De har stor tillit i den økonomiske politikken bl.a. som en følge av håndteringen av finanskrisen, og Moderaterna har greid å etablere seg som det nye “arbetarpartiet”. I tillegg er det et ideologisk skifte – med flere private løsninger, mer valgfrihet, mindre ensretting og mindre statlig styring. Den sosialdemokratiske “ettpartistaten” er en saga blott.

De etablerte svenske partiene brukte valgnatten svært sterke ord om Sverigedemokratene. Personlig tror jeg det bare gir dem en offerrolle og lett skaffer dem flere stemmer. Det er ikke gitt at det blir så mye bråk og kaos som enkelte påstår. Et annet scenario kan være at Sverigedemokratene blir marginalisert som en følge av at ingen vil samarbeide med dem, eller at de over tid blir normalisert. De vil nok også fremtvinge en annen type innvandringsdebatt i Sverige, og det kan være sunt – selv om jeg håper at den ikke blir en kopi av den tidvis destruktive innvandringsdebatten som Danmark og Norge har vært igjennom.

Den svenske statsministeren, Fredrik Reinfeldt, har et rolig gemytt.

Det kan antagelig trenges i disse dager.

På nyhetene i kveld kom Erik Solheim med et høyst forståelig hjertesukk.

Det viser seg at en rekke ordførere har unnlatt å følge opp en henstilling fra miljøvernministeren om å ta vare på truede arter. Forklaringen – eller skal vi unnskyldningen – er at de mangler penger.

Men da sa Solheim som sant er: Det er altfor mye mas om penger i dette landet. Solheim selv er lei av maset og mener at det er mulig å gjøre noe med de store ressursene man allerede har. Pengene kan alltid brukes mer effektivt, og det er ikke alt som koster penger.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Jeg er hjertens enig med Solheim. Men har han tenkt på hvordan det har blitt slik? Har ikke de politiske partiene selv et ansvar for å ha skapt en politisk kultur (eller ukultur) der nesten alt dreier seg om (mer) penger? Og har ikke SV vært et av de aller verste partiene i så måte?

Selv hadde jeg SV på nakken i fire år som utdannings- og forskningsminister i en mindretallsregjering. Rundelig sagt var det én ting som gikk igjen fra SVs side absolutt hele tiden: Skolene måtte ha mer penger! Riktig nok hadde norsk skole mest ressurser i hele verden, og riktig nok viste all forskning at mer ressurser ikke uten videre fører til bedre trivsel eller bedre faglige resultater – men det spilte ingen rolle for SV. SV trodde ikke på det, ville ikke tro det, nektet å høre.

Så maset fortsatte.  Helt til de kom i regjering selv.

I helgen har KrF vært tydeligere enn på lenge. Det har sikkert vært nyanser i budskapet som mediene ikke har fått med seg, men alt i alt lyder beskjeden omtrent slik:

KrF mener vi trenger et regjeringsskifte. Det er neppe aktuelt for KrF å regjere sammen med Frp. Men siden landet trenger et regjeringsskifte, og siden et skifte kan føre til en Høyre/Frp-regjering, vil KrF kunne være et støtteparti, som ikke bare støtter, men også stiller krav til en slik regjering. Noen i KrF drømmer fortsatt om en sentrumsregjering, mens andre – som f.eks. partiets nestleder, Inger Lise Hansen – gir uttrykk for at KrF skal være “et klart borgerlig parti”.

Dette skaper tydeligvis en viss forvirring. På Politisk kvarter i morges forklarte tidligere KrF-rådgiver, Åshild Mathisen, hva forvirringen består i: De verdiliberale i KrF står vanligvis til venstre. Inger Lise Hansen er blant de verdiliberale,  men står altså til høyre. Derfor var det “paradoksalt”, mente Mathisen, at KrF nå, på en og samme tid, både tar verdiliberale skritt, som f.eks. å fjerne den såkalte bekjennelsesparagrafen, og tar til orde for å nærme seg Frp, som vanligvis appelerer til de mer tilbakeskuende og “reaksjonære” kreftene i KrF.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Jeg syns ikke dette er like forvirrende. KrFs politikere kan både plasseres langs en høyre – venstre-akse og langs en slags religiøs eller verdiakse. Både på høyre- og venstresiden finner man både de liberale og de som er mindre liberale i såkalte verdispørsmål. Inger Lise Hansen er liberal og står til høyre, mens Anita Apelthun Sæle, f.eks., er en kristenkonservativ som står til høyre. Motsatt kan man si at Valgerd Svarstad Haugland var en kristenliberaler som sto litt mer til venstre, mens Dagfinn Høybråten er en kristenkonservativ som kanskje står enda  litt lenger til venstre.

Spørsmålet er hvem som liker å samarbeide med hvem. Personlig tror jeg det er holdningen til verdispørsmål som betyr mest for KrF’erne – mens høyre/venstreaksen betyr minst. Det er altså lettere for Haugland og Hansen å samarbeide enn det er for Sæle og Hansen. Men alle har de kunnet samarbeide i eller om en ikke-sosialistisk regjering.

Det er med andre ord ikke så forvirrende at det er mulig å være liberal og “høyrevridd” samtidig. Det er ikke Frp’s liberalistiske side som gjør at partiet i enkelte spørsmål appelerer til de kristenkonservative i KrF. Dessuten er det nå største partiet på borgerlig side et klart verdiliberalt parti. I nesten alle viktige verdispørsmål som nå diskuteres, fremstår Høyre som et liberalt og åpent parti.

Inger Lise Hansen er antagelig på linje med det svenske kristendemokratiske partiet. I går skrev partiets leder, Göran Hägglund, en artikkel i Dagens Nyheter, der han begrunner hvorfor Kristdemokraterna er et borgerlig parti. Han mener at partiet er tuftet på verdier som eksisterte før sosialdemokratiets storhetstid – verdier som nå igjen vinner innpass i det svenske samfunnet:

Det som nå skjer, ifølge Hägglund, “er berättelsen om det civila samhällets successive renässans i Sverige. Om hur politiseringen, förbuden og toppstyrningen av månniskors tillvaro sakta men säkert tvingas vika för de fria gemenskaperna och de gode värdena. Om hur välfärdssytemen återgick til att vara stöd i stället för skruvstäd. Om hur balansen mellan det politiska og det opolitiska i Sverige återuopprättas efter flera decennier av sosialdemokratiskt styre.”

Hägglund skriver om “arbetsmoral, solidaritet og hederlighet” som kilden til velstand – ikke fordelingspolitikk. Og han snakker om holdninger som  skiller mellom “när det offentliga ska stödja medborgarna att göra självständiga livsval, og när det offentliga växer över sina brädder og sätter gränser för både personligt ansvar og livsmöjligheter”.

“Det är när vi lämnar misstänksamhetens, förbudens og politiseringens land som vi ser det fria og trygga Sverige avteckna sig, “ skriver Hägglund.

Det høres ikke spesielt sosialistisk ut.

Tvert om høres det nokså liberalt ut.

Men Hägglund er nok sikkert kristen, og for alt jeg vet, kan han til og med være ganske konservativ i sin bibeltro.

I så fall evner han kanskje bare å skille politikk og trosliv litt bedre enn det som så langt har vært vanlig i Kristelig Folkeparti.

I går deltok Mona Sahlin og Fredrik Reinfeldt i den siste lange TV-duellen på svensk fjernsyn før valget 19. september. Ifølge opinionsinstiuttet Demoskop, som har gjort en undersøkelse for den svenske avisen Expressen, vant Fredrik Reinfeldt debatten. Avisen skriver at det ble en “storseger” til Reinfeldt, som fikk en snittkarakter av svenske velgere på 3,57 mot Mona Sahlins 3,33.

Reinfeldt vant debatten i alle grupper. Det var altså et flertall både blant mennene, kvinnene, ungdommene, pensjonistene, bybeboerne og folk på landsbygda, som mente at Reinfeldt var best.

Undersøkelsen står i en viss kontrast til det vi norske velgere fikk vite i dag morges. Da var nemlig NRKs korrespondent på lufta, og hun kunne fortelle oss at det var Mona Sahlin som gjorde det best.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Som min kollega Marius Doksheim har påpekt tidligere, virker det nærmest uforklarlig for NRK at de borgerlige partiene ligger an til å vinne valg nummer to i Sverige. Derfor var kanskje NRKs kommentar i dag morges et uttrykk for ønsketenkning?

Det minner i så fall sterkt om NRKs dekning av de seneste valgkampene i enkelte andre land, som f.eks. Frankrike og Danmark. Også da syntes NRK at sosialdemokratene var best, og at det virket nesten utenkelig og helt uforståelig at de borgerlige virkelig kunne vinne.

Men det gjorde de altså, og det håper jeg de gjør i Sverige også!

Man kan ikke lage regler for alt. Det er bl.a. umulig, og heller ikke ønskelig, å regulere alt våre politikere og eks-politikere foretar seg. Til syvende og sist må hver enkelt  også utøve et skjønn og fatte beslutninger etter beste evne. En statsråd, f.eks., som utviser svært dårlig skjønn, vil neppe beholde tilliten. God dømmekraft er en viktig bestanddel i ethvert godt lederskap.

Jeg har den siste uken vært på reise og har derfor ikke greid å følge alle sider av det såkalte gavebråket rundt Regjeringen. Men jeg har fått med meg at i hvert fall én statsråd, Liv Signe Navarsete, nettopp i egenskap av å være statsråd, har tatt imot et armbånd til en verdi av 26.500 kroner. Hun syntes visstnok det var greit da hun fikk gaven, siden hun fulgte reglene (eller mangel på regler) og, etter sigende, betalte skatt av gaven.

Selv syns jeg det er utrolig at en statsråd syns det er greit å beholde en slik gave. Hva slags vurdering og dømmekraft ligger til grunn for å komme til en slik konklusjon? Statsråden har formodenlig hørt om at store bedrifter nærmest har  nulltoleranse mot å gi og motta gaver, så hva fikk henne til å tro at det er i orden at Regjeringen kan gjøre det?

Statsråder mottar mange gaver. Nesten alle besøk som en statsråd er på – enten det er besøk i en bedrift, på en skole, i en kommune eller i et annet land – ender med at man mottar gaver. Det er antagelig mer "lukrativt" å besøke Karzai enn å besøke en småbedrift i Lofoten, men prinsippet er det samme: Det vanker gaver.

Det kan selvsagt fremstå som svært uhøflig og sårende å takke nei til gaver der og da. Spørsmålet er derfor hva man gjør med gavene etterpå. Bør de returneres med en forklaring på hvorfor man dessverre ikke kan motta gaven? Bør de doneres til departementet og staten? Eller kan man beholde dem?

Etter min mening bør det ikke være så vanskelig å utøve et fornuftig skjønn i slike tilfeller. Selv donerte jeg stort sett alle gavene jeg fikk, til departementet.

Generelt må det være greit, syns jeg, at man beholder gaver av svært begrenset verdi, som f.eks. en blomst, en CD eller en bok. Alle gaver av større betydning bør få en minister til å reagere – i hvert fall hvis han eller hun har dømmekraften i behold.