“Alt tyder på at den regjerende borgerlige alliansen i Sverige vinner valget i dag. Men det har ikke vært lett å få med seg hvorfor.”
Dette skrev Marie Simonsen i Dagbladet søndag, og hun har så evig rett. Følger man med i norske medier, er det av og til umulig å forstå hvorfor borgerlige partier vinner valg i andre land. Som Simonsen videre skriver: “I norsk media kan man få inntrykk av at det nærmest er naturstridig at sossarna ikke gjør det bedre”. Slik var det også da Frankrike gikk til valg, og slik var det sist Danmark gikk til valg. Også Gordon Brown fikk på et tidspunkt en voldsom opptur i norske medier.
NRKs korrespondent i Sverige, Berit Rekaa, er kanskje en av dem som har vært mest “på bærtur” når hun har kommentert valgkampen i Sverige. Dag etter dag har vi fått små rapporter fra nabolandet, men som Simonsen skriver, har det nesten vært umulig å forstå hvorfor den borgerlige alliansen gjorde det så bra på meningsmålingene.
Nå i helgen har jeg ikke fulgt norske medier så godt, fordi jeg har vært i Sverige. Men da jeg kom hjem fant jeg et intervju med Berit Rekaa på NRKs nettsider – åpenbart sendt i går morges for å oppsummere det svenske valget. Intervjuet er på 5 minutter og 19 sekunder og handler utelukkende om “det verste som kunne skje”, nemlig Sverigedemokratenes inntogsmarsj i Riksdagen og Mona Sahlins videre skjebne. Selve hovedresultatet – at en borgerlig regjering, for første gang i historien, gjenvelges og samtidig øker forspranget til den rødgrønne trioen – levnes ikke ett ord i intervjuet. Moderaterna har gjort et svært godt valg og er nå jevnstort med det sosialdemokratiske partiet.
Innslaget inneholder for øvrig en ganske tynn analyse av om hva som vil bli konsekvensene av Sverigedemokratenes representasjon i Riksdagen. Rekaa snakker som om partiet kan stanse regjeringen i å gjennomføre sin politikk, men det kan partiet ikke. Skal Sverigedemokratene stanse regjeringen i å gjennomføre sin politikk, må det være fordi de rødgrønne partiene går sammen med Sverigedemokratene. Reinfeldt-regjeringen trenger bare støtte fra ett av de fire opposisjonspartiene for å få gjennomført sin politikk.
Den borgerlige alliansen i Sverige vant fordi de hadde en mer tillitvekkende og respektert ledelse enn de rødgrønne. Dessuten vant Alliansen fordi de borgerlige partiene har et usedvanlig godt samarbeid og samspill seg imellom. Og endelig vant de fordi de fører en annen politikk: De har stor tillit i den økonomiske politikken bl.a. som en følge av håndteringen av finanskrisen, og Moderaterna har greid å etablere seg som det nye “arbetarpartiet”. I tillegg er det et ideologisk skifte – med flere private løsninger, mer valgfrihet, mindre ensretting og mindre statlig styring. Den sosialdemokratiske “ettpartistaten” er en saga blott.
De etablerte svenske partiene brukte valgnatten svært sterke ord om Sverigedemokratene. Personlig tror jeg det bare gir dem en offerrolle og lett skaffer dem flere stemmer. Det er ikke gitt at det blir så mye bråk og kaos som enkelte påstår. Et annet scenario kan være at Sverigedemokratene blir marginalisert som en følge av at ingen vil samarbeide med dem, eller at de over tid blir normalisert. De vil nok også fremtvinge en annen type innvandringsdebatt i Sverige, og det kan være sunt – selv om jeg håper at den ikke blir en kopi av den tidvis destruktive innvandringsdebatten som Danmark og Norge har vært igjennom.
Den svenske statsministeren, Fredrik Reinfeldt, har et rolig gemytt.
Det kan antagelig trenges i disse dager.
Jeg har også reagert på den særnorske pressedekningen som spesielt NRK har bidratt til under den svenske valgkampen og valgnatten. Jeg synes danskene (DR) hadde en langt bedre og mer nyansert dekning en hos oss. Men så er vel dansker kanskje et åpnere og mer tolerant folkeferd enn hva vi nordmenn er?
I denne valgkampen fantes det også et fellestrekk med den norske og svenske pressedekningen, nemlig at ingen ga en politisk omtale av Sverigedemokraterna (SD). Pressedekning fikk partiet riktignok mye av, men alt dreide seg om partiets negative syn på innvandring kombinert med omtaler av dets heller grumsete bakgrunn.
Nå er jeg sikker på at SD hadde kommet inn i Riksdagen uansett pressedekning siden de var nær å nå dette målet alt ved forrige valg. Jeg er også like sikker på at pressens gjennomgående negative holdning (les. mobbing) faktisk må ha bidratt sterkt til at partiet fikk så mye som nesten 6 prosents velgeroppslutning. Svenske og norske journalistene burde være modne nok til å vite at det ikke nytter å overse et parti som SD. Skal pressen kunne bidra til å stoppe et parti som dette, så må fokus settes på politikken deres?
Det norske partiet Demokratene ser ut til å ha trykket SD til sitt bryst, Nå har jeg selv inntil nå oppfattet Demokratene som et seriøst norsk parti, om enn med meninger som ikke alltid deles av undertegnede. Nå kan det imidlertid se ut som Demokratene vil ha SD som sitt svenske søsterparti, og da tror jeg de gjør en taktisk blunder av dimensjoner. For utover en felles plattform om strengere innvandrerpolitikk (som forøvrig i dag også deles av FRP, Høyre, Venstre, Senterpartiet og AP i Norge), så har disse partiene faktisk uhyre lite tilfelles.
En sak er at SD ble stiftet i 1988 av krefter rundt det tidligere Sverigepartiet og organisasjonen ?Bevara Sverige Svenskt? (BSS) og derfor beviselig har bakgrunn som et rendyrket nynasistisk parti. Og man kan vel regne med at Demokratene ikke ønsker å få et sådant stempel klistret på partiet?
De mest sentrale punktene i SD?s program i dag er også mildt sagt utopiske. De vil nemlig avvikle EU eller alternativt melde Sverige ut av unionen. Samtidig vil de også at NATOs rolle i Europa skal betraktes som utgått og at USAs militære innflytelse i Europa skal opphøre(!).
Dette med EU er sikkert ikke problematisk å handtere for Demokratene, eller noe annet norsk parti i våre dager. Det er derimot NATOs og USAs innflytelse i Europa, for dette kan nemlig intet norsk eller svensk parti gjøre noe som helst med?
Utover det overnevnte har faktisk SD bare to saker i sitt partiprogram, ellers står representantene fritt. Dette er to så populistiske saker som 1) – å styrke politiet i vesentlig grad, samt 2) ? å gi mer til landets alderspensjonister. I alle andre saker har altså SD-representantene intet partiprogram å støtte seg til. I realiteten betyr dette at partiets riksdagsrepresentanter står fritt til å stemme etter sin egen hønsehjerne og overbevisning. Det vil si helt ukontrollert og på akkurat hva de selv vil?
Jeg vil takke nyhetsredaksjonen i NRK for at de på en bramfri måte har fortalt oss lisensbetalere hvor de har sitt politiske hjerte. Svært sjelden har vi fått det så rendyrket som i valgdekningen fra Sverige. Det hele toppet seg da NRK begynte å snakke om nyvalg i Sverige. Samtidig henter NRK inn “nøytrale” kommentatorer som Marie Simonsen som skal fortelle oss at SD og FrP egentlig mener det samme. Apropos, hvorfor spør ingen NRK hvorfor de hevder at “det politiske sentrum” i norsk politikk befinner seg et sted mellom AP og SV?
Men hva tror du er grunnen til at SD gikk så mye frem? Kanskje svenske velgere etterhvert satte spørsmålstegn ved hvor mange humanitært begrunnede innvandrere en velferdsstat kan tåle??
Jeg har lenge sagt dette til mine NRK-venner, men min erfaring er at det sitter svært langt inne å innrømme at det er slik det er. Jo, jeg har fått innrømmelse når det gjelder Frankrike-valget, men det var da også ekstremt: Som om Frankrike var en ettpartistat.
Reinfeldt virker langt mer helstøpt og analytisk enn skravlebøtta Sahlin. Snakk om sure oppstøt, og dette har bare slått tilbake på henne selv. Den borgerlige seieren viser bare at Sverige er på rette vei og at flertallet av svenskene også har skjønt dette. Det er et helt utrolig stykke arbeid administrasjonen til Reinfeldt har klart. De har tatt Sverige gjennom en vanskelig tid og har blitt belønnet for dette. Det hadde ellers vært lett for opposisjonen å fått inn billige poeng i en slik vanskelig økonomisk tid.
I stedet for å fokusere på dette, så har mestparten av medie-Norge ensidig fokusert negativt. NRK er jo absolutt verstingen og det irriterer meg grenseløst at jeg må betale lisens for å lønne en slik gjeng med negative venstrevridde sytepaver. Når skal man begynne å rydde opp i sosialistreiret NRK? Det analytiske og faglige nivået der i gården er på et lavmål. Folk får ha det politiske ståstedet de vil; problemet er når dette overskygger den jobben de gjør. Folk som Berit Rekaa er rett og slett uprofesjonelle og fremstår som en umoden og sutrete tenåring.
I Belgia kom ekstremistpartiet Vlaams Blok inne i parlementet med et brakvalg på 80tallet og havnet med en gang i den samme offerrollen som SD. Ingen ville samarbeide med de og meningen var å marginalisere partiet. Men det motsatte skjedde selvfølgelig. Selv om Vlaams Blok dagen i dag “bare” ligger på en 13% av velgerne, har de også vært i 20% sjiktet. Resultatet i Belgia i dag er at det er fullstendig umulig å danne en flertallsregjering som er enten borgerlig eller ikke-borgerlig.
Går man inn Berit Rekaas Facebook ser man at en av hennes aller største idoler er: ja nettopp: “Mona Sahlin!!”
Det er vel intet nytt at Marie Simonsens virkelighetsoppfatting ikke alltid stemmer med det politiske landskapet. Og så er jeg bare betinget enig i at Moderaterna gjorde det veldig bra. Riktig nok fikk partiet noen prosentpoengs fremgang, men er at hele denne fremgangen og mere til kom på bekostning av de andre partiene i Alliansen. Uten tvil gikk det mest utover Centerpartiet, men også FP og KD. Ingen av de andre Alliansepartiene har nå en velgeroppslutning på i underkant av 9 prosent og de er derfor blitt ytterligere marginalisert. – Og det er ikke bra for Alliansen som helhet.
Etter min mening avdekket det svenske valgt ganske tydelig at ingen av de to store blokkene var noen vinnere. Skal det i ettertid utpeke en vinner så må det bli Sverigedemokraterna (SD) som fikk nesten 7 prosent i velgeroppslutning. Og SD ble faktisk valgets vinner tiltross for at partiet ikke engang hadde klart å samles om et fullverdig partiprogram. Det eneste dette partiet har klart å programfeste er en betydelig strengere innvandrerpolitikk, samt to andre punkter, nemlig 1) å styrke politiet vesentlig og 2) – yte mer til alderspensjonistene. Og de sistnevnte punktene kan vel ikke oppfattes som annet enn renspikka populisme?
I alle andre saker som den svenske Riksdagen får presentert for behandling står SDs 20 representanter uten programposter. Altså intet som binder dem til å stemme for den ene- eller andre av de to store politiske blokkene, og dette kan lett føre til kaotiske tilstander i Riksdagen. Tenk bare på hva 20 utøylede representanter som fra sak til sak fritt kan stemmer etter eget godtbefinnende i alle saker som ikke handler om innvandring, politiet eller eldrepolitikk, kan gjøre av skade?.
Jeg husker godt at Willoch & Co fryktet kaos i Stortinget etter at ALP kom inn med 4 mandater på Stortinget etter valget i 1973. Men dette skjedde ikke siden partiet i det minste hadde et punktprogram å forholde seg til, samtidig som de hadde et klokkeklart program om skatter, avgifter og offentlige inngrep. Og disse tre sakene representerte jo (i alle fall indirekte) minst 90-95 prosent av alle saker Stortinget behandlet. Jeg husker også godt at den godeste Willoch ba meg dra dit pepperen gror da jeg på oppfordring fra Anders Lange hadde gått over til Høyres partigruppe i Fjernsynshuset ? og spurte om samarbeid. Men det har jo intet med denne saken å gjøre?