Anundsen, Støre og mediene

Det er lett å stille seg kritisk til den filmen som Justis- og beredskapsdepartementet lanserte i forrige uke.

Det er ikke kritikkverdig at departementet informerer om den politikken som føres, eller at man bruker film som medium. Det som, etter min mening, er uheldig, er at Anders Anundsen deltar i filmen sammen med sine embets- og tjenestemenn, bl.a. ved å intervjue dem. Embets- og tjenestemenn i departementenes underliggende etater har lojalitetsplikt overfor statsråden, som på sin side har instruksjonsrett. Men embets- og tjenestemenn skal også ivareta, og få anledning til å ivareta, sin faglige nøytralitet og integritet. Det er vanskelig, dersom skillet mellom fag og politikk viskes ut.

Det er ikke ulovlig å lage en slik film, men det er, etter min mening, lite skjønnsomt og uttrykk for en svak rolleforståelse. Embets- og tjenestemenn, som skal være like lojale overfor enhver regjering, bør ikke opptre som kulisser eller håndlangere for en statsråd når eller dersom han er ute i partipolitisk ærend. Anundsen mener at han ikke er det, men selv om han ikke mener det selv, burde det være lett å forutse at andre kunne oppfatte det slik, særlig når filmen lanseres i en valgkamp. Det i seg selv burde fått ham til å unnlate å lage filmen slik og til å lansere den nå. Han kunne i stedet fått Fremskrittspartiet til å lage en film om alt det gode Anundsen og Frp mener at Regjeringen har fått til – gjerne med seg selv i hovedrollen.

Da jeg sist fredag deltok i NRK Kulturnytts fredagspanel var filmen til Anundsen tema. Vi ble spurt om mediene kaster stein i glasshus når de kritiserer Anundsen, siden stadig mer av journalistikken er betalt av annonsører. Svaret på det er, etter min mening, nei – men jeg tillot meg å nevne at pressen nok likevel er litt dobbeltmoralsk.

For selv om pressen svinger seg til de store høyder i sin kritikk av den uheldige rolleblandingen i filmen til Anundsen, betyr ikke det at pressen alltid er opptatt av uheldig rolleblanding.  Hvorvidt slike saker slås opp og kritiseres, avhenger i høy grad av hvem som blander roller og hva saken gjelder. Jeg nevnte ett eksempel i programmet – men jeg har nå kommet på ett til:

I 2008 utga daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre en bok – Å gjøre en forskjell . I Aftenposten 28.juni samme år fremkommer det, i en nokså beskjeden artikkel, at det, som også skulle bli en “ganske personlig beretning”, var kommet til ved hjelp av flere medarbeidere i departementet. En egen “ressursgruppe” arbeidet med boken, der bl.a. den påtroppende FN-ambassadøren, som også har vært statssekretær for Arbeiderpartiet, deltok. En tidligere utenriksredaktør i NRK, som på dette tidspunkt jobbet i UD, hadde visstnok den mest sentrale rollen i arbeidet med boken.

Daværende stortingsrepresentant og Høyre-leder Erna Solberg mente at bokskrivingen kunne “åpne for rolleblanding mellom embetsverket og den politiske ledelsen”, og det mente tydeligvis enkelte i departementet også, men ingen ville stå åpent frem.

Det er vanskelig å finne særlig mer kritikk av dette prosjektet  enn de få avsnittene som sto i denne Aftenposten-artikkelen.

Noen år senere ville Jonas Gahr Støre skrive bok igjen, denne gangen ved å bruke UD-midler til å betale en ekstern forfatter, men dette prosjektet ble skrinlagt, fordi man hadde glemt å følge anskaffelsesreglementet.

Spørsmålet som reiser seg, er om det er noen prinsipiell forskjell på filmen Anundsen fikk laget og boken Støre fikk skrevet?

Jeg syns det er veldig vanskelig å se det.

Men hvis det ikke er noen forskjell av prinsipiell betydning, er det et annet spørsmål som melder seg: Hvorfor får Anundsen så voldsomt mye kritikk i mediene – mens Støre, såvidt jeg husker, nesten ikke ble kritisert?

Kan noen forklare meg det?

 

 

Underholdningskampen

For noen uker siden skrev jeg et innlegg i Vårt Land om hvordan politikere bedriver strategisk kommunikasjon: De sier ikke bare det de mener – de sier også det de tror at det lønner seg å si.

Det var selvsagt mange eksempler på dette i gårsdagens partilederdebatt på NRK. Både partilederne selv og deres rådgivere har brukt lang tid på å forberede debatten, finne ut hva slags argumenter som “slår” best, hva som kan svekke motstanderen og hans eller hennes argumenter – og hva som kan utløse latter og applaus i salen. Målet er å “greie seg” bra, og med det mener man vel – når alt kommer til alt – at pressen syns at man greier seg bra. Hvis mediene sier og skriver at den ene politikeren greide seg bra eller vant debatten – mens en annen gjorde det dårlig eller tapte debatten, fungerer det som en slags fasit. Og er man riktig heldig eller uheldig – alt avhengig av om man vant eller tapte – kan det også påvirke entusiasmen eller misnøyen i eget parti og i siste instans velgernes lyst til å stemme på partiet.

Sånn må det nesten være. Politikere vil i ulik grad gjøre et godt eller dårlig inntrykk på velgerne, og det kan selvsagt få konsekvenser. Likevel reiser all støyen rundt selve debatten – med underholdningsinnslag, underveiskommentarer, hyling i salen, nachspiel og terningkast – enkelte spørsmål.

Det må for eksempel (igjen) kunne reises spørsmål om måten NRK velger å dekke valgkampen og gjennomføre slike debatter på. Det er, for meg, ubegripelig at NRK må lage så mye (forsøk på) underholdning og støy ut av en slik debatt. 

Det kan virke som om statskanalen mener at den har en oppgave i å mobilisere velgere, og at den, for å få med alle som ikke er så interessert, må legge seg på et veldig lavt og nærmest barnslig nivå. Selv følte meg meg nærmest hensatt til det gamle Øst-Tyskland da jeg så den nye, “kule” demokratisangen som NRK hadde laget. 

Eller for å si det med Håkon Moslet, som står bak reality-serien “Diktaturet”: “Mange av oss tar demokratiet for gitt, men alternativet er jo faktisk diktatur. Dessverre er det mange unge som velger å ikke bruke stemmeretten. Det sier noe om at veldig mange tar friheten i det norske samfunnet for gitt, og vi har lyst til å vise alternativet gjennom denne serien…”

Men alternativet til å stemme er ikke diktatur – for det er faktisk helt legitimt ikke å stemme i et demokrati. Og den “friheten mange tar for gitt”, avhenger selvsagt ikke av valgdeltakelsen i et kommunevalg.

Jeg syns heller ikke det er NRKs oppgave å kåre vinnere og tapere av debatten omtrent mens debatten pågår. Da jeg skrev det på twitter i går, var det mange som responderte ved å si at alle andre jo gjør det. Aftenposten hadde sin egen sending rett etter debatten, og Dagbladet og VG (og sikkert også andre) har kastet terninger og bedømt politikernes innsats bare minutter etter at debatten er ferdig.

Forskjellen er at det faktisk er forskjell på NRK og de andre. NRK har et helt særlig ansvar for å være politisk nøytral og balansert. Og forestillingen om at man, på nøytralt vis, kan rangere vinnere og tapere i en slik debatt, er, etter min mening, naiv.

Enhver slik bedømmelse blir nemlig preget av om man liker vedkommende politiker, om man liker debattstilen til vedkommende politiker, og om man stort sett er enig eller uenig i det vedkommende sier. 

Et godt eksempel kan være duellen mellom Knut Arild Hareide og Siv Jensen om søndagsåpne butikker. De fleste kommentatorer i mediene og på sosiale medier synes å mene at Hareide her var den soleklare vinneren. Men det er også noen som ikke liker Hareides stil, og som derfor mente at Jensen vant.

Poenget er at det nesten er umulig å ta stilling til dette uten å bli påvirket av egne “likes” og “dislikes”. Etter min mening er det umulig å si, på objektivt grunnlag, at den ene var bedre enn den andre. Men de hadde ulikt syn, og de argumenterte på veldig forskjellig måte.

Siv Jensen argumenterte med “grenser for politikk” og sa at det ikke var hennes eller Regjeringens mål at flest mulig butikker skulle holde åpent, eller at flest mulig skulle handle på søndag – men at det skulle være mulig å handle for butikkeiere og handlende som ønsker det, siden meningene om hvordan vi vil leve livene våre er forskjellig. Hun viste i den forbindelse til at det har vært gjennomført andre reformer før, som mange var imot, og som de nå er for. Hun viste også til at det er adgang til å holde søndagsåpent og handle i mange andre land, og at det fungerer. Hun sa også at hun var villig til å inngå kompromisser, og at Venstres forslag om å la kommunene bestemme tok utgangspunkt i et annet godt prinsipp, nemlig det kommunale selvstyret.

Knut Arild Hareide argumenterte med at han ikke ønsker et samfunn preget av enda mer “markedspress” og “full handling”, at det er viktig å bevare søndagen som en annerledesdag, og at søndagsåpent også innebærer mindre frihet for mange. Han mente at tidligere reformer, som f.eks. innføring av farge-TV, ikke var sammenlignbare, siden folket den gangen ønsket reformene, mens det nå er svært mange, bl.a. en lang rekke organisasjoner, som er imot å tillate søndagsåpent. Han ønsket heller ikke å overlate beslutningen til kommunene, fordi det vil smitte fra noen kommuner til andre, som dermed vil føle seg presset til å holde åpent. Han appellerte til Siv Jensen om å trekke tilbake forslaget, slik man gjorde med forslaget om plastposeavgift.

Debattlederen blandet seg lite inn, og det ble alt i alt en ganske rolig debatt som ble ført i en hyggelig tone. Skulle det vært stilt noen kritiske spørsmål til argumentene som ble fremført, kunne det bl.a. vært gjort ifm den påståtte smitteeffekten mellom kommunene. Akkurat dette har Civita undersøkt, og det er vanskelig å dokumentere en slik effekt

Så hvem var best?

Det avhenger i høy grad av øynene som ser. Hvilken debattstil liker man best? Hvilken person har man mest sympati med? Og hvem er man mest enig med?

Ingen kan nekte avisene å trille terninger. 

Men de burde kanskje klargjort premissene litt bedre og gjøre det klart at det de presenterer for leserne, er en høyst subjektiv vurdering.