Integreringsdebatten er i ferd med å gå helt av skaftet. Sist ute er Kristelig Folkepartis Robert Wright, som nå går inn for å innføre en form for apartheid i Norge. Han fremfører sitt anliggende i Aftenposten i dag, der han taler for å samle etnisk norske barn i egne klasser på skoler der det er mange elever med innvandrerbakgrunn. Logisk nok innebærer det at han også vil samle de andre barna, som har en annen etnisk bakgrunn, i andre klasser. Om disse barna skal sorteres videre, avhengig av om de kommer fra bestemte land eller regioner, f.eks. Afrika og Asia, eller har spesielle religioner, fremkommer ikke. Det fremkommer heller ikke om barn med polsk bakgrunn, for eksempel, skal gå sammen med de som er etnisk norske eller med andre elever.

I NRKs debattprogram Her & Nå går Wright lenger: Han vil sortere elevene etter etnisitet, helt uavhengig av om elevene er født i Norge og hvor lenge familiene deres har vært her. På gjentatte spørsmål fra skolebyråd Torger Ødegaard om når man kan forvente å bli norsk, eller hvor mange generasjoner det må gå før man kan forvente å bli oppfattet og behandlet som norsk, nektet Wright å svare. Han mente at "de" har en annen kultur uansett, og at det derfor er feil at de går i samme klasse som hans etnisk norske barn.

Det var sjokkerende å høre Wright. Han vil altså at politikerne skal ta beslutninger som skiller mennesker på grunn av deres etnisitet og kultur. "Etnisitet" kan bety ganske mye, og Wright spesifiserte ikke nærmere enn til å snakke om innvandrere. Men skal noe sånt gjennomføres i praksis, må det kriterier til. La oss håpe at vi slipper å høre om en eneste politiker som er villig til å gi seg inn på noe sånt.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

I programmet protesterte for øvrig Wright heftig hver gang Ødegaard prøvde å forklare hvilke tiltak byrådet allerede hadde iverksatt – for ifølge Wright hadde ikke byrådet gjort noen verdens ting. Først etter at debatten var over forsto jeg hvordan en slik "misforståelse" kunne oppstå: Ødegaard snakket om det eneste virkelige problemet det er verdt å iverksette tiltak mot i skolen, nemlig enkelte minoritetspråklige elevers dårlige ferdigheter i norsk – og slike tiltak er det mange av.

Men Wright snakket altså om noe helt annet.

Han ønsker seg etnisk rene klasser og skoler – og det har ikke byrådet gjort noe med.

Heldigvis.

Enkelte på ja-siden har spekulert i hva Trond Giske ville gjøre med sitt EU-standpunkt som ledd i den påståtte maktkampen i Arbeiderpartiet. Noen har håpet at Giske ville endre standpunkt til EU for å gjøre seg mer spiselig som ny leder i partiet og dermed som en mulig fremtidig statsminister. At det, rent teoretisk, var mulig, bekreftet han selv i et intervju i 1994. På spørsmål om det var noe som kunne få ham til å endre mening, svarte han at han ikke ville være kategorisk. "Jeg kan ikke utelukke at jeg vil ha en annen oppfatning om 15 – 20 år, men jeg ser ingenting som kan få meg til å forandre mening i dag," sa Giske.

Nå vet vi at han ikke har forandret mening. Til Dagens Næringsliv sier han at Norge har funnet den "varige" og "perfekte" samarbeidsformen med EU og mener til og med at ja-siden bør gi opp. Det siste er selvsagt bare latterlig, men la det fare her.

Det er uendelig mye å si om Trond Giskes argumentasjon mot fullt medlemsskap i EU. Men at vi som er på ja-siden uttrykker oss om det, gjør antagelig lite inntrykk på Giske.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Det som forundrer meg mer, er at han tar sin egen regjering så lite alvorlig.

For ett år siden fremla Regjeringen, uten dissens, en stortingsmelding om utenrikspolitikken, som inneholdt meget sterke utsagn om EU. Her er et lite knippe:

EU "har vist evne til å handle der FN har hatt begrensninger." 

"EU spiller en sentral rolle i mange internasjonale spørsmål, som klima, Georgia-konflikten, Balkan, Iran/atomsaken, Somalia og Midt-Østen, og en viktig sikkerhetspolitisk rolle…" 

EU "har bidratt til å fremme stabilitet og solidaritet i Europa.

"Også Norge nyter godt av at EU gjennom utvidelser til 27 land har bidratt til demokrati, politisk stabilitet og økonomisk utvikling i stadig større deler av Europa."

Man må bruke lupe for å finne argumenter som taler for Norges utenforskap i meldingen, og selv med lupe finner jeg bare ett argument: Norge "har kunnet være en nøytral tilrettelegger på Sri Lanka og anerkjenne den palestinske samlingsregjeringen". Man skal ikke undervurdere Norges rolle i disse konfliktene, men det er vel heller ingen grunn til å overvurdere den.

I stortingsmeldingen lister Regjeringen opp Norges seks viktigste interesser i utenrikspolitikken.  EU omtales svært positivt og som helt avgjørende for Norge innenfor samtlige seks områder.

I sikkerhetspolitikken omtales EU som et av Norges "ankerfester".  "EUs sikkerhetspolitiske relevans for Norge er stor, og vil sannsynligvis bli større". Regjeringen tar derfor til orde for en "bred og dyp deltagelse i EUs utenriks- og sikkerhetspolitikk".

I engasjementspolitikken fremheves det at EU og Norge står hverandre nær. Det gjelder i utviklingspolitikken, men også på de fleste områder som dreier seg om fred og forsoning. Norge "opptrer svært sjelden alene", skriver Regjeringen, vi er avhengig av samarbeid med andre.
For å ivareta Norges økonomiske interesser er EØS-avtalen "den kanskje viktigste oppgaven norsk utenrikspolitikk har". WTO-forhandlingene fremheves som en av de to viktigste sakene der EU kan gjøre en forskjell overfor USA og BRIC-landene. Klima er den andre viktige saken, og derfor er det "helt sentralt for Norge å delta i utviklingen av EUs miljøpolitikk".  I energipolitikken er EU av "særlig stor betydning for Norge".
Norge har en "særlig dyp avhengighet" av den internasjonale rettsorden. Men Regjeringen fester sin lit til EU, for som den skriver: EU er "den viktigste internasjonale støttespilleren for en global rettsorden og global styring" som Norge kan ha.

Jeg syns det er fantastisk at noen kan mene alt dette og samtidig mene at Norge ikke bør være medlem av EU.
 
Men det gjør altså Giske – en mulig fremtidig statsminister i og for Norge.

I en debatt i Dagsnytt 18 i kveld skrøt Helga Pedersen av Stoltenberg-regjeringens bevilgninger til universiteter og høyskoler. Da programlederen innvendte at rektorene ved landets universiteter ikke deler hennes oppfatning, men tvert om er misfornøyd med bevilgningene og mener at de er utilstrekkelige til å møte den såkalte yngrebølgen, etterlot Helga Pedersen inntrykk av at det er slik det er dømt til å være. Eller som hun mer presist uttrykte seg, slik jeg hørte det: – Jeg tror aldri vi havner der at rektorene sier at det er nok penger, og at de er fornøyd.

Argumentasjonen ligner på den Trond Giske brukte da han forleden møtte UiO-rektoren til debatt: Det nytter ikke å bevilge mer til universiteter og høyskoler, for uansett hvor mye som bevilges, får Regjeringen bare kjeft og lite ros. Dette helt i motsetning, visstnok, til kulturesektoren, der Giske fikk mye ros for skarve 20 millioner kroner.

Men både Giske og Pedersen tar feil. Universitetsrektorene er ikke små barn som roper "skal ha, skal ha!", uansett hva som bevilges. 10.oktober 2003, rett etter at statsbudsjettet for 2004 var lagt frem, sto dette å lese i Aftenposten:

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

"Oppsiktsvekkende nok mottok Aftenposten i går en pressemelding der det ble uttrykt tilfredshet med forslaget til statsbudsjett. Kvalitetsreformen er så godt som fullfinansiert og kan gjennomføres, mener Universitets- og høgskolerådet (UHR) og fungerende leder i Universitets- og høgskolerådet, rektor Gunnar Stave.
(…) UHR har selv kommet frem til at høyere utdannelse må få 1144 millioner kroner mer for å realisere reformen, og det er akkurat det Regjeringen foreslår."

Så til Helga Pedersens opplysning: Det utenkelige har allerede skjedd.

.

I dag skriver journalist Trude Ringheim en artikkel i Dagbladet, som viser at hun har forstått at det er viktig å skille mellom etnisitet og språkkunnskaper i Oslo-skolen. Hun skriver også, ganske riktig, at minoritetselevene gjør det bra i Oslo-skolen, og at behovet for bussing eller andre radikale tiltak ikke kan vurderes ut fra antallet minoritetselever på skolene. Omlag halvparten av disse elevene snakker helt utmerket norsk.

Den andre halvparten trenger spesielle tiltak – i hvert fall i en periode. Venstresiden antyder bussing som et slikt tiltak, mens byrådet sier nei til bussing og i stedet vil bruke andre virkemidler.

Ringheim har også rett i at segregeringen i skolene ikke skyldes skolepolitikken, men bostedssegregeringen. Men jeg tror hun tar feil når hun mener at bostedssegregeringen skyldes en "feilslått boligpolitikk".

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Det finnes ingen store byer, meg bekjent, der forholdene er nøyaktig like i hele byen. Det er faktisk heller ikke ønskelig eller mulig. Alle byer bør ha et variert tilbud av boliger, som passer menneskers ulike livssituasjon, økonomi, preferanser og livsfaser. Hvis man også kan skape en god variasjon av boliger i alle deler av byen, er det en fordel.

Men politikere er ikke overmennesker, vi har ikke planøkonomi, og vi driver ikke med tvangsflytting av mennesker. Politikere skal reparere skjevheter i samfunnet, men de skal ikke rette ut alle ulikheter, ta fra oss friheten eller vårt personlige ansvar. En "perfekt" boligstruktur, der alt er likt, er derfor bare en tegnebrettsvisjon, som (heldigvis) aldri kan realiseres i praksis.
 
Hva så med boligpolitikken i Oslo? Er den så feilslått?

Civita har undersøkt betydningen av boligstrukturen i Oslo for integreringen av innvandrere. Konklusjonen er at konsen-trasjonen av innvandrere i de mest innvandrertette bydelene i Oslo er mye lavere enn den er i de mest innvandrertette bydelene i våre naboland. Årsaken til det igjen er at boligstrukturen er mye mer variert; at det finnes både blokker og småhus i alle bydeler. Også når vi ser på graden av eierskap skiller Norge seg ut: Innvandrere i Norge eier i mye større grad sine boliger enn innvandrere gjør i andre land.

Årsaken til at det er blitt slik, skyldes flere forhold, men kanskje særlig borgerlige partiers ønske om å bygge småhus og den norske selveierpolitikken. Den private eiendomsretten står meget sterkt i Norge. Den lave boligskatten, som rent samfunnsøkonomisk er et problem, er altså en medalje som muligens også har en forside: Den kan ha bidratt til en bedre boligstruktur og bedre integrering av innvandrere i det norske boligmarkedet.

Boligpolitikken har helt sikkert ikke vært perfekt i Oslo. Det er sikkert mye som kunne vært gjort bedre, og som kan gjøres bedre. Men når Ringheim og andre med bred penn slår fast at boligpolitikken har vært "feilslått", er det grunn til å stille et spørsmål: I hvilke andre storbyer, som det er naturlig å sammenligne Oslo med, har man ført en boligpolitikk som har gitt bedre resultater for integreringen, bl.a. av elever med innvandrerbakgrunn?

Civita-notatet om integrering og boligstruktur er for øvrig vel verdt å lese. Du finner det her.

I helgen bragte Aftenposten en interessant reportasje fra Århus i Danmark, som har startet med bussing av elever. I Århus har de, ifølge Aftenposten, bestemt at ingen skoler skal ha mer enn 20 prosent elever med behov for språkstøtte på hvert trinn. Overskrides dette tallet, blir barna busset til skoler med "mange etnisk danske barn".

Litt av hensikten med reportasjen er tydeligvis å illustrere forskjellen mellom Århus og Oslo, for som det heter: "I Oslo, der minoritetsspråklige elever nå er i flertall på 56 skoler, har ulike tiltak for å spre elevene bedre vært diskutert lenge. Sist ute var likestillingsminister Audun Lysbakken (SV), med et forslag om å endre skolekretsene. Men så langt har ikke byrådet i Oslo villet ta i problemstillingen."

Det er prisverdig av Aftenposten å bringe kunnskap om de tiltakene som er gjennomført i Århus. Men sammenligningen med Oslo og den norske debatten er dessverre svært upresis der det er om å gjøre å være veldig presis.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Det er nemlig en meget vesentlig forskjell på politikken i Århus og det som har vært foreslått av bl.a. Lysbakken og Bøhler her hjemme:

I Århus understreker politikerne at "etnisk bakgrunn eller hudfarge ikke er nevnt med et ord i regelverket". "En annen etnisk bakgrunn er ikke et problem", og tiltaket dreier seg derfor kun om språk og om dem som ikke behersker dansk godt nok. Straks elevene kan godt nok dansk, får de tilbake retten til fritt skolevalg. Derfor blir det også helt feil av Aftenposten å skrive at elevene busses til skoler med "mange etnisk danske barn". De busses til skoler hvor flere snakker godt dansk, helt uavhengig av deres etniske bakgrunn!

I Norge har SV og Ap, slik jeg har blogget om før, vært helt uklare på hvorfor det er nødvendig å busse elevene eller gjennomføre andre drastiske tiltak for å "spre" dem på en annen måte. Det har vært snakket om hudfarge, om etnisk bakgrunn, om økonomi og klasser – og om språk, men faktisk minst om språk.

Hadde det kun dreid seg om omsorg for språkopplæringen, kunne vi hatt en langt mer avgrenset og fornuftig debatt. Da måtte vi, som danskene, slutte å telle hvor mange skoler som har "minoritetsspråklig" og "norskspråklig" flertall og i stedet konsentrert oss om de ca. 12.000 elevene i Oslo-skolen som for tiden får ekstra språkopplæring – og altså har spesielle behov for språkstøtte, slik de omtalte danske barna har.

Selv har jeg ikke sett noen tall for hvordan disse elevene fordeler seg på Oslo-skolene. Hvis konsentrasjonen av elever som kan utilstrekkelig norsk på noen skoler er svært høy, bør vi diskutere egnede tiltak. Det kan være, slik byrådet peker på, ekstra ressurser – eller det kan være andre tiltak.

Byrådet bør være åpent for å diskutere alle gode tiltak for å styrke norskkunnskapene til de elevene i Oslo-skolen som ikke kan norsk godt nok, f.eks. fordi de nylig har kommet til Norge. Til gjengjeld må SV og Ap lære seg å sortere argumentene sine og fortelle oss nøyaktig hvorfor de mener at elevene bør "spres" mer.

Hvis det dreier seg om foreldrenes inntekter og elevenes hudfarge og etnisitet, bør forslagene avvises.

Hvis det kun er hensynet til språkopplæringen det gjelder, er det verdt å lytte.

Som regel liker jeg ikke at journalister bruker ordet "krangel" om politiske diskusjoner. Men av og til pågår det debatter som minner mest om krangler – fordi man – ja, krangler – om faktum, fremfor å diskutere med synspunkter og argumenter.

Det er ikke alltid lett å si hva som er faktum heller. Ofte presenteres ulike fakta, som alle er riktige, om samme fenomen. Andre ganger vrir man litt på faktum for å få det til å passe inn i sitt eget bilde. Atter andre ganger presenterer man noen fakta, men slett ikke alle, dvs at man bare får se en del av bildet og ikke hele.

Men noen ganger bør det være relativt enkelt å avgjøre hva som er faktum.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Det gjelder f.eks. for den saken vi er blitt presentert for på nyhetene i dag: Høyre anklager justisministeren for å lyve og jukse med tall – og for generelt å presentere mye "svada" – når Høyre spør han om de konkrete tallene for utviklingen i politistyrken. Det Høyre visstnok vil finne ut, er om justisministeren har fulgt opp et løfte om å tilføre politiet 1100 nye årsverk eller politifolk (som, i parantes bemerket, ikke behøver å være det samme).

Jeg har lest om dette i Aftenposten i dag, der bl.a. Erna Solberg uttaler seg, og jeg hørte debatten mellom Høyres André Oktay Dahl og justisminister Storberget på NRKs Politisk kvarter. Men ingenting av dette hjelper meg til å forstå hva som er faktum og hvem som har rett.

I en slik situasjon undrer det meg at journalistene nøyer seg med bare å gjengi en krangel. Kan ikke journalistene i stedet bedrive litt enkel undersøkende journalistikk og rett og slett fortelle oss lyttere og lesere sannheten? I dette tilfellet finnes det helt sikkert en sannhet som er ubestridelig, hvis bare noen tar seg bryet med å undersøke hva den er.
Det krever kanskje et lite stykke journalistisk gravearbeid. Men det kan umulig være mye målt mot alt det andre journalister kan grave frem.

Jeg ser frem til å få presentert den hele og fulle sannhet og forklaring på den gåtefulle, og sikkert unødvendige, krangelen mellom Høyre og Regjeringen i denne saken.

Hvem forteller oss sannheten først? Aftenposten eller NRK? Eller noen andre?

Jonas Gahr Støre leder Arbeiderpartiets integreringsutvalg. I likhet med SV skal også Arbeiderpartiet nå "tørre å ta debatten" og snakke om alt som, ifølge Støre, er "følelsesmessig krevende". 

Ifølge Støre skal han bryte "tabuene", men det er ikke helt riktig. Én ting er nemlig fortsatt tabu i Arbeiderpartiet, og det er å ta stilling. Alt skal være prosess og dialog og refleksjon – lenge etter at de fleste andre har tatt standpunkt.

Blant de "tabuene" Støre vil bryte ved å snakke om dem, er bl.a. en "80 år gammel kvinne (som) føler at det er utrygt å gå ut i sitt eget borettslag"; muslimske jenter som får karakter i gym uten å delta i svømmeundervisningen; innvandrere som ikke deltar i dugnader i borettslag, og kontantstøtte som går til innvandrerfamilier.

Men er dette "tabuer"? Såvidt jeg har registrert, har mange – og særlig mediene og Fremskrittspartiet – snakket om dette i mange år.

Støre og hans integreringsutvalg har i en stort oppslått artikkel i VG i forgårs vist hvilke spørsmål – eller "tabuer" – de nå vil snakke om.

Jeg syns det er en underlig liste.

Muslimske jenter som ikke vil delta i svømmeundervisningen, for eksempel, er ikke et stort problem i norsk skole. I Oslo-skolen, der dette er mest aktuelt, har de forlengst funnet frem til måter å håndtere dette problemet på. Hvis Arbeiderpartiets integreringspolitikere f.eks. går inn på Utdanningsetatens hjemmesider, vil de kunne lese hvordan slike tilfeller blir håndtert i dag – nemlig primært med tilrettelegging og/eller med alternativ svømmeundervisning.

Det bør heller ikke være vanskelig å besvare spørsmålet om hvorvidt fettere og kusiner skal kunne gifte seg med hverandre. Det er ikke forbudt i Norge i dag, og det er – meg bekjent – heller ikke kommet noen avgjørende ny genetisk viten som burde få oss til å endre loven. Men hvis svaret likevel er nei, må selvsagt en eventuell ny lov gjelde alle.

Og hva med hijab i skolen? Jeg trodde det var et spørsmål som forlengst var avklart i Regjeringen og av de politiske partiene. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har lest at kunnskapsministeren ikke vil innføre et forbud mot hijab i skolen, bl.a. fordi det vil være i strid med grunnleggende menneskerettigheter. Ingen har heller påvist at hijab i skolen er et stort problem.

Arbeiderpartiets integreringsutvalg stiller også spørsmål om hvorvidt  "det er akseptabelt at det i enkelte innvandrermiljø er status at kona er hjemmeværende". Et fantastisk spørsmål som ikke kan besvares med annet enn ja. Vi lever tross alt i et fritt land.

Støres utvalg lurer også på om det er greit at innvandrere ikke deltar på dugnader i borettslaget, og også dette spørsmålet bør vel være ganske greit å besvare: Det er like ugreit at en innvandrer ikke deltar som at en innfødt ikke deltar – medmindre borettslaget har funnet ut at det er greit.

Og så lurer Arbeiderpartiet på om det er greit at over halvparten av elevene på en skole har innvandrerbakgrunn. Det  har jeg kommentert på bloggen min før – i forbindelse med SVs integreringsutspill. Det viktigste å si i den forbindelse er at betegnelsen "norskspråklig" og "minoritetsspråklig" ikke sier noen ting om norskferdighetene til de elevene det gjelder. Omlag halvparten av de såkalte minoritetsspråklige elevene snakker så godt norsk at de ikke trenger noen ekstra opplæring for å prestere svært godt.

Summa summarum: Det foregår mye merkelig i integreringspolitikken nå. Før var det Fremskrittspartiet som med jevne mellomrom kom på banen, gjerne i kjølvannet av en uheldig hendelse i tilknytning til innvandrere eller innvandringspolitikken. Nå har det ikke skjedd noen ting, og integreringen går bra, men da kommer altså Ap og SV med eldgamle diskusjonstemaer som det er om å gjøre å snakke masse om.

Jeg tror det er på tide at vi lar innvandrere få slippe å være innvandrere og diskusjonstema til evig tid.

Det er nemlig ikke et problem at noen velger annerledes enn majoriteten.

Det er heller ikke et problem at noen har en annen hudfarge enn vi har selv.

Dessuten er det ikke sant at innvandrere er så annerledes som man kan få inntrykk av. Over tid blir "de" og "vi" mer og mer like.

Det er heller ikke sant at vi har så store problemer med integreringen, eller at det er så "følelsesmessig krevende".

Innvandrerne gjør det stadig bedre.  Muslimske jenter, som fremheves som et problem, gjør det veldig bra.  Og befolkningen har over tid blitt mer positive til innvandrere.

Men hvis innvandrere blir en gruppe som vi snakker hardere til enn vi gjør til Taliban, Museveni, Israel eller Hamas – ja, da har vi et problem.

Streiken i kommunesektoren er over, og nå skal det fordeles skyld. For hvorfor i all verden måtte det streikes i 13 dager for en økning i rammen på bare ca. 0,1 prosent? I virkeligheten er antagelig økningen i rammen enda mindre, fordi det man gjør, er å spise av fremtidige lønnsøkninger, som dermed blir mindre.

Av en eller annen merkelig grunn rettes skytset nå mot KS. Streiken kunne visstnok vært unngått, hvis bare KS hadde gitt dette tillegget da man forhandlet. Ifølge en undersøkelse mener et klart flertall av de folkevalgte i kommunene at KS har håndtert lønnsoppgjøret for dårlig. 55 prosent av lokalpolitikerne mener KS burde strukket seg lenger i meklingen. Det er lokalpolitikere fra Ap og SV som er mest kritiske.

Forutsigbart nok er også journalistene mest kritiske til arbeidsgiverne. Derfor var det Sigrun Vågeng fra KS som fikk søkelyset mot seg i Politisk Kvarter i dag.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Etter min mening er det naivt å tro at KS ville sluppet unna med et så lite tillegg, dersom de hadde kommet med dette i meklingen. Forventningene var mye større enn som så, og det KS nå har oppnådd, er å ta ned forventningene og realitetsorientere arbeidstakerne – mens de på sin side har streiket veldig lenge for veldig lite. Flere kritiske spørsmål burde derfor vært stilt til fagforeningslederne.

Men den "parten" som fortjener mest ros, er Regjeringen. Medlemmer av Regjeringen, særlig SVs Kristin Halvorsen, har riktig nok på et tidlig tidspunkt uttalt seg meget uforsiktig og urealistisk om et såkalt likelønnsløft og dermed bidratt til å skape forventningene. Men under selve lønnsoppgjøret i kommunesektoren har Regjeringen vært klar på at partene ikke kunne forvente noe bidrag fra staten, og det har da heller ikke kommet.
 
Noen mener at den rødgrønne regjeringen vil tape på at den ikke har bidratt til et såkalt likelønnsløft.

Det kan være.

Fordelen er at landet vinner på det, og det er tross alt det viktigste.

Jeg tror at Audun Lysbakken gjerne vil vel i integreringspolitikken. Jeg tror også at han grunnleggende sett har en positiv holdning til innvandring. Men måten han kommuniserer på, gjør at han etterlater et utydelig bilde. Den ene dagen er han veldig opptatt av å fortelle at integreringen i Norge går bra, mens han den neste dagen snakker om innvandrere og mangel på integrering som et stort problem.

Nå vil sikkert noen si at det må være mulig å ha to tanker i hodet samtidig, og at det må være mulig – selv for en politiker – å være nyansert. At integreringen i all hovedsak går meget bra, betyr jo ikke at den er problemfri. Det er riktig. Men Lysbakken og hans kolleger i SV virker ikke nyanserte når de snakker om "gettoer" og en "klassedelt by", bare fordi andelen elever med såkalt minoritetsspråklig bakgrunn varierer mellom skolene i Oslo.

Ifølge mediene skal Lysbakken legge frem en integreringspolitisk plattform for SVs landsstyre kommende helg. Denne plattformen skal det bli spennende å se. Foreløpig har Lysbakken nøyd seg med et utspill, der han tar til orde for å justere skolegrensene i Oslo, slik at de såkalte minoritetsspråklige elevene blir bedre fordelt. Han har også antydet at det kommer andre forslag, men avviser at han går inn for bussing.

Det er flere problemer med Lysbakkens utspill. Her er noen av dem:

1. Justering av skolegrensene er det ingen som er imot. Det skjer hele tiden – hvert eneste år – bl.a. som en følge av befolkningsveksten, flyttemønstre, bygging av nye skoler osv. Når det skjer kan man selvsagt også ta hensyn til sammensetningen av elevgruppen. Slike justeringer er altså uproblematiske for politikerne, selv om de ofte kan føre til protester fra foreldrene.

2. Slike justeringer vil i liten grad løse det "problemet" Lysbakken mener vi har – nemlig at noen skoler har en høy andel såkalte minoritetsspråklige elever, mens andre skoler har en lav andel. Skal man gjøre noe med dette "problemet", må man flytte elever over store strekninger i byen. Det må i så fall bety en form for bussing, som Lysbakken har sagt han er imot. Det vil samtidig måtte bety at man opphever elevenes lovfestede rett til å gå på nærskolen.  Alt oppsummert: Bussing er et så drastisk tiltak at man, i et liberalt demokrati, må ha svært gode grunner for å innføre det. Så gode grunner finnes ikke i Norge.

3. Det er problematisk at Lysbakken og SV hele tiden omtaler det som et problem at elevgruppene er forskjellige. "Det er ingenting som er så farlig for integreringen som når barn med ulik bakgrunn vokser opp helt adskilt fra hverandre", sier Lysbakken – men det er en påstand som må begrunnes bedre. Hva mener han med "ulik bakgrunn"? Er det ulik etnisk bakgrunn, ulik hudfarge eller ulikt stempel som "innvandrer" eller "innfødt" i henhold til SSBs definisjoner? Etter min mening bør barn i Oslo-skolen slippe å bli gruppert etter etnisitet og hudfarge. I dag har nordmenn, og særlig barn i Norge, forskjellig hudfarge, og det er ikke et problem.

4. Konfrontert med en slik innvending, vil sikkert SV si at de egentlig ikke er opptatt av etnisitet eller hudfarge – men av språk. Det kan selvsagt være uheldig dersom for mange elever på en skole snakker dårlig norsk, men er det, rent faktisk, et stort problem? Det som er helt sikkert, er at begrepet "minoritetsspråklig" lett kan virke misvisende. De såkalte minoritetsspråklige elevene i Oslo-skolen snakker for det meste utmerket norsk. De er stort sett født i Norge og snakker norsk som enhver annen nordmann. De har riktig nok den fordelen at de ofte også kan et annet språk, men det gjør dem jo ikke til dårligere elever – snarere tvert imot. (Dagbladet skriver i dag at "norskspråklige elever er i ferd med å bli mindretall på 58 osloskoler", men det betyr selvsagt ikke at flertallet på disse skolene ikke snakker norsk!)

5. Det er heller ingenting som tyder på at skoler med en høy andel såkalte minoritetsspråklige elever er spesielt dårlige skoler – tvert om. Oslo-skolen utmerker seg jo positivt ved at minoritetselevene gjør det meget bra og, såvidt jeg husker, leser bedre enn majoritetslevene i landet for øvrig gjør.

6. Det er mulig at SV hverken tenker på etnisitet, hudfarge eller språk – men på noe helt annet – nemlig økonomi. Det virker som om SV mener at innvandrere tilhører en slags underklasse, men det er feil. Det sier seg selv at innvandrere, i gjennomsnitt, må tjene mindre enn befolkningen for øvrig. Slik må det være, så lenge det kommer innvandrere til Norge, og særlig så lenge andelen flyktninger og familiegjenforente innvandrere er høy. Man er tross alt ikke operativ på arbeidsmarkedet dagen etter ankomst. Men når det er sagt, går det – som Lysbakken ofte også påpeker – ganske bra: Innvandrere har høy deltagelse i arbeidslivet, de får stadig høyere utdanning, inntekten deres øker med tiden, og det er stadig flere som eier sin egen bolig.

7. Det er også feil å etterlate inntrykk av at det er en voldsom opphopning av innvandrere i visse bydeler, og at vi har eller er i ferd med å få gettoer, altså slumområder, i Norge. De "dårligste" strøkene i Oslo i dag er langt, langt bedre enn de dårligste strøkene var da jeg vokste opp. Innvandrertettheten i de mest innvandrertette bydelene i Oslo er meget lav sammenlignet med byer i andre land. Forskjellen mellom bydelene når det gjelder boligstruktur er samtidig mye mindre enn den er i andre land, fordi det både er blokker og småhus i alle bydeler. Innvandrere som "stiger i gradene" behøver altså ikke å flytte ut av bydelen – f.eks. fra øst til vest – for å skaffe seg en bedre bolig. At det er blitt slik, skyldes bl.a. at det er satset mye på at folk skal kunne eie sin egen bolig i Norge, og at vi skal stimulere til småhusbebyggelse.

8. Til slutt dette: Jeg slutter ikke å forundres over at ikke SV tenker mer på positive stimuleringstiltak og frivillighet – fremfor tvangstiltak. Flere friskoler, for eksempel, vil kunne gi oss flere skoler med mye mer heterogene elevgrupper, der elevene – frivillig – kommer fra hele byen. Forskningen viser at friskoler ikke skaper større sosiale skiller – kanskje er det tvert om.

9. Det kan hende at Lysbakkens utspill tilføres mer substans når den varslede plattformen legges frem. Foreløpig er det veldig luftige tanker basert på et problem som er utydelig begrunnet. Dessuten er det nokså urealistisk, for som også Utdanningsetaten i Oslo sier: Folk har en tendens til å bosette seg der de vil.

Lysbakken balanserer på line når han både prøver å fortelle oss at integreringen går svært bra, og at den går svært dårlig.

Han risikerer å falle ned på feil side.

Valgforskeren Tor Bjørklund skjelner mellom Høyrebølgen med stor H og høyrebølgen med liten h.

Høyrebølgen med stor H dreier seg om partiet Høyres oppslutning. Er det en Høyrebølge på gang, betyr det at partiet Høyre går frem, slik partiet gjør nå.

Høyrebølgen med liten h dreier seg om "høyrefløyens" samlede oppslutning – definert som summen av oppslutning om Høyre og Frp.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Et hovedpoeng, som Tor Bjørklund har formidlet i mange år, er at vi sjelden har noen høyrebølge med liten h, fordi oppslutningen om de to partiene Høyre og Frp er helt stabil. "Dermed kan høyrebølgen med liten h fortone seg som en permanent bølge stikk i strid med bølgemetaforens logikk", skriver Bjørklund, som mener at de to partiene til sammen viser en "påfallende stabilitet".
 
Illustrert med tall:

I 1981 fikk de to partiene til sammen 36 prosent.
I 1985 fikk de 34 prosent.
I 1989 fikk de 35 prosent
I 2001 fikk de 36 prosent.
Og i 2005 fikk de til sammen 37 prosent.

Men så, i 2009, skjedde det noe. Da fikk Høyre og Frp til sammen 40,1 prosent oppslutning.  Og siden er det blitt enda mer. Gjennomsnittet av meningsmålingene i april 2010 viser en samlet oppslutning på hele 47,6 prosent. Mesteparten av veksten siden stortingsvalget i fjor høst har Høyre stått for.

Akkurat nå har vi altså både en Høyrebølge med stor H og en høyrebølge med liten h.

Enkelte kommentatorer har gitt Civita og Minerva en del av æren for denne fremgangen. Marie Simonsen skriver at det ikke er vanskelig å se en direkte linje fra våre aktiviteter til Høyres ideologiske gjenoppvåkning. "Når folk sier at Høyre endelig diskuterer politikk og er på ballen igjen, er inntrykket like gjerne skapt av Civitas mange frokostmøter, utgivelser og kronikker som utspill fra Stortinget."

Også kommentatoren Kristin Hoff sier at Civita og Minerva har skapt en debatt om ideologi som trekker unge mennesker til politikken.

Vi i Civita er veldig fornøyd, hvis vi kan bidra til fremgang for de mest liberale partiene. Men aller mest ønsker vi å bidra til fremgang for de liberale verdiene. Partiene er ikke noe mål i seg selv. Det er det de står for, som er viktig.

Det finnes liberale krefter i alle partier. Civita vil gjerne stimulere og hjelpe disse kreftene – og det de står for – uansett hvilket parti de er i.