Debatten om det private sykehjemmet Ammerudlunden i Oslo, den såkalte Adecco-saken, minner meg om saken om de private John Bauer-skolene for noen år tilbake. Dette er to private aktører som fikk være med å løse viktige samfunnsoppgaver, men som ikke viste seg tilliten verdig.

Det er selvsagt skuffende, men det er også ganske ergerlig, fordi det under gitte omstendigheter kan skape mistillit til private aktører generelt, fordi det kan sette den politiske debatten tilbake, og fordi det kan bidra til å skape et helt feil inntrykk av hva som egentlig er tema for den politiske debatten.

Hvordan utfallet av debatten blir, avhenger i stor grad av hvordan venstresiden ser seg tjent med å utnytte situasjonen.

Shoppingtips

Gaveideer til under 500-lappen

Det er selvsagt ingen som aksepterer kriminell adferd eller brudd på avtaler som er inngått. Det viser bl.a. byrådets kontante reaksjon mot Adecco. Men når det er sagt, og støvet har lagt seg, er det flere prinsipielle debatter som bør føres:

Ett synspunkt som fremmes, bl.a. av SV og deler av Ap, er at det bare er ideelle aktører som skal få være med å løse oppgaver som det offentlige har ansvaret for. Det er et problematisk standpunkt av minst to grunner:

For det første er det ingen som kan forby noen å drive en skole og neppe heller et sykehjem og ta seg betalt for og tjene penger på det.

For det andre er det ikke soleklart hva en ideell virksomhet er. En genuint ideell virksomhet er basert på innsats fra frivillige amatører, mens det SV snakker om, antagelig er nokså profesjonelle organisasjoner med betalte medarbeidere. Slike organisasjoner kan i høy grad agere kommersielt, selv om det ikke deles ut utbytte.

Et alternativt synspunkt, som kan gjennomføres, er at det legges begrensninger på virksomheter som mottar offentlig støtte eller betaling for å løse oppgaver som det offentlige har ansvaret for. En slik begrensning kan f.eks. være at det ikke er lov å betale ut utbytte, slik vi har det for skoler i dag.  Private skoler som ikke får offentlig støtte, kan tjene så mye de vil. Private skoler som får offentlig støtte, har ikke lov til å ta ut utbytte. På de aller fleste andre områder er det ikke slik, men det vil altså SV gjerne gjøre noe med.

Spørsmålet man må stille seg, er hva man oppnår og hva man taper på å begrense mulighetene til å tjene penger for slike virksomheter og hva slags virksomheter som skal omfattes av forbudet. Det skal tydeligvis, ifølge SV, gjelde barnehager, men skal det også gjelde SAS?

Dersom det innføres slike begrensninger, må man regne med at færre aktører melder seg, og at færre vil være interessert i å bruke sin ekspertise, kapasitet og kreativitet på å være med og løse den aktuelle samfunnsoppgaven. Det betyr at både kompetansen og kapasiteten på det aktuelle området blir mindre. Næringslivet kan ikke overleve uten at det tjener penger – det er en av samfunnsoppgavene næringslivet har – og derfor kan det også bare i begrenset grad delta der det ikke er inntjeningsmuligheter.

For å bruke noen eksempler: Når færre aktører melder seg på skoleområdet, fordi det ikke er lov å tjene penger når man mottar offentlig støtte, går det antagelig utover tilbudet av skoler. Det blir mindre mangfold, innovasjon og kreativitet. Men det er ikke avgjørende negativt for kapasiteten, siden det er skoleplasser til alle i Norge. På barnehageområdet var det helt annerledes, for der manglet det plasser. Uten privates innsats, ville kapasiteten i dag vært langt mindre. Og slik vil det også være innen eldreomsorgen i årene som kommer: Det trengs både mer kapasitet, kompetanse og kreativitet enn det offentlige kan by på.

Det er nok i erkjennelse av at det tross alt finnes noen slike sammenhenger at SV, først nå, når barnehageutbyggingen langt på vei er fullført, lufter tanken om utbyttebegrensning i barnehagene. Men da må man, i rettferdighetens navn, også spørre seg selv om hva som er en fair og forutsigbar politikk. Bør myndighetene kunne “utnytte” privat næringsliv så mye de kan så lenge som mulig – for så å overraske med å endre rammebetingelsene fullstendig?

Men det er mer å tenke på.

Det er nemlig heller ikke sikkert at oppgavene blir løst med mindre ressursbruk totalt sett, slik SV ser ut til å forutsette, dersom man forbyr private virksomheter å tjene penger. Penger som deles ut i utbytte har ikke nødvendigvis en alternativ anvendelse i offentlig sektor, slik SV tror. Samlet sett kan nemlig ressursbruken være mer effektiv der man kan tjene penger enn der man ikke kan tjene penger – nettopp fordi man kan tjene penger. Hvis ikke SV tror på et slikt resonnement, men tror at alt overskudd er en form for unytting sløsing, bør kanskje SV vende tilbake til sin tro på planøkonomi.

Enda verre blir det når det legges til grunn at det er naturlig at næringslivet bryter lover og regler – at det nærmest er det som er å være næringsliv. Enkelte uttaler seg som om “alle” måtte forstå at Adecco og Bauer gjorde noe ulovlig, fordi de er en del av næringslivet. Hvis alt næringsliv er latent kriminelt, burde man vel egentlig gå inn for å forby det.

En viktig side ved debatten bør være hva slags kvalitetssikring og kontrollsystem man bør ha vis a vis private som mottar offentlig støtte eller betaling for å være med å løse viktige samfunnsoppgaver. Selv innførte jeg bl.a. et mye strengere tilsyn med privatskoler (dvs friskoler) som mottok støtte. Men samtidig må man ikke bli så fiksert på å å kontrollere private at man glemmer å føre tilsyn med offentlige aktører. Eller enda viktigere: At man unnlater å gjøre noe med de feil og mangler man finner i offentlige virksomheter.

Det er nemlig påfallende hvilken enormt stor sak det kan bli hvis en privat aktør, som f.eks. Bauer eller Adecco, bryter lover og regler. At offentlige skoler, f.eks., i langt større utstrekning bryter lover og regler, får nesten ingen oppmerksomhet overhodet. Jeg har skrevet om dette før på bloggen min – for den som måtte være interessert. Se Det er forskjell på skoler.

Så et naturlig spørsmål kunne kanskje være hva man gjør med de lov- og regelbrudd som avdekkes på offentlige sykehjem? Tar man disse like alvorlig som man tar Adecco-saken?

Helt til slutt er det grunn til å stille spørsmål ved lovene og reglene i seg selv. Når regler brytes i et så stort omfang som man av og til ser, f.eks. på skoleområdet, så er det kanskje noe galt med reglene? Er vi f.eks. helt sikre på at de ansatte på Adeccos sykehjem følte seg utnyttet, eller var det noe ved virksomheten som tvert om var attraktivt? Er i så fall reglene fleksible nok til å dekke ulike behov som ulike arbeidstakere har?

Det er mange interessante debatter å ta. Moralismen og dogmatismen som preger enkelte av debattene i kjølvannet av en skandale, er ikke det mest interessante.

Hege Skjeie satt kaffen i halsen da hun leste om Jonas Gahr Støre, som – i forbindelse med diskusjonen om forslagene fra Arbeiderpartiets integreringsutvalg – så ut til å fraråde unge med innvandringsbakgrunn bare å velge de høystatusyrkene som familien foretrekker.

Jeg skjønner at Skjeie skvatt litt, men jeg skjønner også hva Støre mener. Stort sett er det jo bare positivt at innvandrere, som allerede er overrepresentert i høyere utdanning, i så stor utstrekning velger det vi kan kalle krevende utdanninger, som f.eks. realfag og medisin. Det som er dumt, er at det finnes en del utdanninger og yrker som overhodet ikke kommer i betraktning, f.eks. fordi de har lav status i det opprinnelseslandet deres foreldre kommer fra. Det har f.eks. vært vanskelig å rekruttere mange innvandrerungdommer til læreryrket, og det kan ha sammenheng med at dette yrket vurderes forskjellig i f.eks. Pakistan og Norge. Derfor mener Støre at vi bør styrke informasjonen om ulike utdanningsvalg, og det er jeg enig med ham i. Studenter med pakistansk bakgrunn har i mange år gjort en formidabel innsats for å styrke informasjonen selv, bl.a. gjennom store arrangementer for de foresatte i Chateau Neuf.

Likevel betoner kanskje Støre dette for sterkt som et særskilt innvandrerproblem, slik han også gjør når han omtaler innvandrere og ulike trygdeordninger. Sannheten er jo at familien (for ikke å si mor) igrunnen betyr mye, og antagelig mest, for alle som gjør et utdanningsvalg, enten de er innvandrere eller ikke. Utdanningsvalg og utdanningsnivå går derfor i stor grad i arv.  I noen familier og strøk er det utenkelig ikke å velge høyere utdanning, i andre miljøer er det utenkelig å bli lærer, og i atter andre ville man ikke drømme om å tenke på noen annet enn et praktisk yrke. Så når Støre skriver i sitt svar til Skjeie at “hele yrkeslivet (bør) oppleves som innen rekkevidde”, og at ungdom med innvandrerbakgrunn må få “bryne egne ønsker og lyster mot en større bredde enn det som oppleses og vedtas i familiekretsen”, så gjelder vel igrunnen det alle.

Det største problemet for innvandrere på arbeidsmarkedet i dag, gjelder vel antagelig ikke etterkommerne, men nyankomne innvandrere. De kan ha vanskelig for å få innpass, fordi Norge igrunnen ikke har noe velfungerende arbeidsmarked for de som har lav eller ingen kompetanse. Og det gjelder mange innvandrere, enten fordi de ikke fikk sjansen til å få skolegang der de kommer fra, eller fordi de ennå ikke har lært Norge eller det norske språk skikkelig å kjenne. Dette kunne vi kanskje gjort noe med, f.eks. ved å redusere skatten på lave inntekter.

Såvidt jeg har sett, er ikke dette med blant Ap-utvalgets 99 forslag for å bedre integreringen. Men det står noe som bør foranledige vurdering av et slikt tiltak. For som det heter: “Utformingen av norske velferdsgoder bør bidra til at det alltid skal lønne seg å ta arbeide, utdanning eller opplæring.”

Det er et synspunkt jeg deler fullt ut, og det er selvsagt noe som bør gjelde alle – ikke bare innvandrere. Og det er et synspunkt som gjør det mulig å vurdere lavere skatt for de med lave inntekter.

Det sier seg vel egentlig selv: Et parti som har et standpunkt som nesten ingen støtter, kan ikke vente å få veldig mye gjennomslag i norsk politikk.

Jeg er helt enig med Erna Solberg når hun i Politisk kvarter i dag påpeker hvor absurd det ville være, dersom det er SVs standpunkt som skal gjelde i saken om oljevirksomhet i nord. I en åpen avstemning i Stortinget, der man kunne avdekke det reelle ståstedet til stortingsrepresentantene og partiene, og langt på vei også det programmet de er valgt på, ville ført til at ca. 80 prosent av representantene stemte for å igangsette arbeidet med en konsekvensutredning.

Jeg tror heller ikke at det er SVs standpunkt som vil gjelde. Eller for å være mer presis: Det kan hende SV får anledning til å trenere saken. Det kan også hende at SV kan få Arbeiderpartiet med på noen politiske krumspring som gjør at det skal se ut som om SV har påvirket saken. Og det kan hende, hvis SV er riktig heldig, at tiden kommer SV til unnsetning: Det kan selvsagt skje noe i fremtiden, som gjør at de andre partiene endrer standpunkt.

Shoppingtips

Gaveideer til under 500-lappen

Men mest sannsynlig er det nok at den politiske tyngdeloven gjelder, og at det er flertallet som til slutt vinner frem. Og slik tror jeg det vil være i de aller fleste saker av stor betydning – og de aller fleste, også små, saker der det  mest ytterliggående partiet har et særlig ytterliggående standpunkt.

For å ta et eksempel fra et område jeg kjenner – eller i hvert fall kjente – godt, nemlig skolepolitikken. Man skulle jo tro at SV – det såkalte skolepartiet, som også har hatt utdanningsministerposten(e) siden 2005 – måtte få stort gjennomslag da de rødgrønne forhandlet frem den første Soria Moria-erklæringen. Men egentlig ikke. Såvidt jeg den gangen kunne bedømme, fikk SV bare gjennomslag på ett – ett – punkt, der SV var i klart mindretall i Stortinget. Bare på ett punkt greide altså SV å overtale Ap til å gå inn for en politikk som Ap var imot, og som det reelle flertallet på Stortinget var imot. Det gjaldt fjerning av obligatorisk 2.fremmedspråk i ungdomsskolen.

På dette ene punktet fikk altså SV en reell innrømmelse fra Arbeiderpartiet. Jeg tipper at Ap syns det var en grei sak å “gi”, bl.a. fordi SV og Sp sto sammen om kravet, fordi det ikke fremsto som en viktig sak, og fordi man gjennom andre tiltak delvis kunne bidra til å kompensere for feilgrepet – f.eks. ved å styrke den frivillige språkopplæringen.

Men ellers, altså, fikk SV bare “gjennomslag” der Ap fra før var enig, og der det altså var et reelt flertall på Stortinget for SVs politikk.

I større saker, som f.eks. SVs stanpunkt om å melde Norge ut av NATO eller boikotte Israel, ble det selvsagt ikke brukt ett sekund på Soria Moria. Det er simpelthen utenkelig at et lite parti med et ytterliggående eller svært spesielt standpunkt skal få avgjøre norsk politikk i så viktige spørsmål.

Er det da noen vits for et parti som SV, og for den sakens skyld FrP, å delta i et forpliktende samarbeid eller i regjering – hvis de likevel ikke får gjennomslag for standpunkter de er alene om?

Selvsagt kan det være det.

I de fleste politiske spørsmål i Norge er det stort sett bred enighet mellom alle partier. Det som skiller dem er nyanser, og her kan selvsagt alle partier ha innflytelse – og desto mer innflytelse om man sitter i regjering. Man kan dessuten ha innflytelse på prioriteringsrekkefølgen – om det skal bygges barnehager eller sykehjem først – og man kan få igjennom hjertesaker som kan være viktige i eget parti, men ikke så viktige for landet.

Noen mener at situasjonen for SV og FrP vil være veldig forskjellig, fordi FrP er mye større enn SV. Jeg tror det er en sannhet med modifikasjoner. Et standpunkt som ingen andre deler,  er likevel en mindretallsposisjon, selv om det er 20 prosent, og ikke fem prosent, som deler det.

Dessuten blir hele problemstillingen, slik jeg har skrevet om på bloggen min før, forandret når man kommer i regjering. Der blir ofte partiene “borte”, mens sektorene og fagområdene blir desto mer fremtredende. En gjennomsnittlig statsråd tenker antagelig mer på sitt eget departement, sin egen sektor og sine egne saker enn på partiet. Og som den nye SSB-sjefen forleden sa da han snakket om sin lange fartstid i Finansdepartementet: I departementet er det om å gjøre ikke å være politisk “biased”, men faglig grundig. På spørsmål fra intervjueren om hvorvidt alle politikere også hadde den innstillingen, svarte Scheel: – De får den innstillingen etter en stund, i hvert fall.

For øvrig er det litt urettferdig bare å snakke om fløypartiene når man snakker om det som er “ytterliggående” i norsk politikk. Også de to såkalte sentrumspartiene, KrF og Sp, er jo ytterliggående i saker de virkelig brenner for. KrF, f.eks., er helt i ytterkanten av norsk politikk i en del verdispørsmål – akkurat som Sp er temmelig ytterliggående når det gjelder distrikts- og landbrukspolitikk. Men begge partier har brukt sin “sentrumsposisjon” til å skaffe seg langt større innflytelse enn stemmetallet skulle tilsi.

Etter et utspill fra Erna Solberg i Dagens Næringsliv 12.februar, har det oppstått en interessant debatt mellom henne og Jens Stoltenberg. Vi kan gjøre oss opp ulike meninger om hvem som har rett i dag, men den endelige dommen faller neppe før om 10, 20 eller 30 år. Så er du ung, kan du ta vare på denne bloggen og se hva du mener i 2030. Da er også Jens og Erna høyst sannsynlig ute av norsk politikk.

Så hva gjelder egentlig saken?

Jeg tror både Høyre og Arbeiderpartiet kan være enige om dette: Et samfunn som bruker en betydelig andel av sin velstandsøkning på å sikre fremtidig verdiskaping, blir over tid et rikere samfunn – i alle betydninger av ordet. Det legger grunnlaget for privat velstand, for gode offentlige tjenester, ny verdiskaping og muligheter for den enkelte til å skape et godt liv for seg og sine.

Shoppingtips

Gaveideer til under 500-lappen

De kan antagelig også være enige om dette: Svært mange utgiftsposter på statsbudsjettet har en vekstfremmende effekt, men effekten er ikke den samme for alle poster. Noen utgifter er mer vekstfremmende enn andre, selv om man ikke kan måle det helt nøyaktig. De fleste vil f.eks. si at både investering i fengsler og skoler, i fanger og elever, kan bidra til vekst, men at investeringer i skoler og elever antagelig bidrar mer til vekst enn investeringer i fengsler og fanger.

Dette betyr ikke at man kan slutte å investere i fengsler eller i rehabilitering av fanger. Men det betyr at man må huske å investere tilstrekkelig mye av velstandsøkningen i skoler og elever, siden det er det som kan bidra til at vi har nok inntekter i fremtiden.

Erna Solberg har helt  rett når hun viser til at statsministeren nå løper fra et synspunkt han hadde, og som de var felles om i 2001. Det de den gangen diskuterte, var ikke om det skulle brukes penger på fanger eller elever – men hva man særlig skulle bruke de ekstra petroleumsinntektene til, dvs. de pengene man fikk som følge av handlingsregelen. Stoltenberg I-regjeringen sa den gangen at den ville legge “vesentlig vekt på at handlingsrommet som økt bruk av oljeinntekter gir, skal brukes på en måte som også vil styrke vekstevnen i norsk økonomi. Lavere skatter og avgifter kan gi næringslivet bedre arbeidsvilkår, slik at konkurranseevnen styrkes. Tilsvarende vil tiltak for en bedret infrastruktur, samt tiltak for å bringe frem ny kunnskap gjennom forskning og utvikling, bidra til å styrke vekstevnen.”

Dette er en politikk som den rødgrønne regjeringen i liten grad har fulgt, men som altså Erna Solberg mener at den i større grad bør følge. Men nå sier Stoltenberg at dette er et “gammeldags” syn på økonomisk politikk, og at høyresiden skaper et “kunstig skille” mellom ulike typer utgifter. Og ifølge Stoltenberg er det ikke bare et “kunstig skille” – det er til og med et “brudd med den norske samfunnsmodellen”! Andre utgifter – som f.eks. utgifter  til likestilling  – skaper nemlig like mye, eller snarere mer, vekst, skal vi tro statsministeren.

Arbeiderpartiets stadige misbruk av begrepet “den norske modellen” kunne fortjene en omtale i seg selv, men jeg skal la det ligge her. Men å påstå at en politikk han selv tok sterkt  til orde for i 2001 nå er et brudd med den norske samfunnsmodellen, er bare komisk.

Stoltenberg omskriver nå vekstfremmende skattelettelser, infrastruktur, FoU og kompetanse til “betong, veier og asfalt” – som er noe som visstnok står i motsetning til “sosial rettferdighet” og “mennesker”. Men det er mange feil med dette resonnementet:

For det første er ikke forskning og kompetanse det samme som “betong”.

For det andre er investering i infrastruktur og kompetanse i høy grad også en investering i mennesker og sosial rettferdighet.

For det tredje har det aldri vært på tale med et enten – eller. Det som diskuteres, er hva vi skal bruke de ekstra oljepengene til, eller som han selv uttrykte det i 2001: Hvordan vi skal bruke “handlingsrommet som økt bruk av oljeinntekter gir”.

Det er selvsagt ikke likegyldig hvor mye som investeres i forskning. Solberg mener at det ikke er nok – Stoltenberg mener at det er nok. Solberg mener at det bør investeres mer, fordi vi trenger økte inntekter om 10 – 20 år for å finansiere velferden. Stoltenberg avviser argumentet og mener åpenbart at balansen på utgiftssiden i statsbudsjettet ikke kan bli stort bedre. Synspunktet han hadde i 2001 er blitt “gammeldags” og et “brudd med den norske modellen”.

Vi får se hva som skjer.

I 2030 er det noen andre som styrer landet. Tiden vil vise om de syns de har nok inntekter til å betale for velferden.

Det er vanskelig å se hvilke ytre omstendigheter som gjør at Arbeiderpartiet nå må stramme inn integreringspolitikken, annet enn konkurransen fra Frp. Tvert om fremhever jo Jonas Gahr Støre, som har ledet partiets integreringsutvalg, at integreringen går bra. Likevel trengs det altså 99 tiltak for å få den til å gå bedre.

Tiltakene er tydeligvis lite kontroversielle. Mange av forslagene er fremmet av Høyre og, ikke minst, av Frp før – men blitt nedstemt av Ap og SV. Men nå blir det altså også Regjeringens politikk. Selv ikke Venstre fant så veldig mye å hisse seg opp over når først innstillingen forelå.

Det blir altså mindre forskjeller mellom partiene i integreringspolitikken, og den blir mer restriktiv. Ap flytter politikken i retning Frp. Snuoperasjonen pakkes riktig nok inn i en del politisk newspeak, slik at ikke Ap skal høres ut som Frp, men innholdet er omtrent det samme.

Annonsørinnhold

GAVETIPS: 100 kule gaver han kommer til å elske

Forsøket på fortsatt å holde avstand til Frp virker litt patetisk. Før var det Frp’s samfunnssyn og menneskesyn det var noe galt med. Nå er det bare retorikken og ordvalget som er feil. Skal vi tro Gahr Støre, er det Frp’s måte å snakke om innvandrerne på som nå er hovedproblemet – ikke politikken. Støre er bl.a. kritisk til at Frp har en “vi” og “dem”-holdning – som om innvandrere og nordmenn ikke tilhører det samme samfunnet og er ett fellesskap.

Men akkurat denne fella går Støres utvalg i selv. Det er bl.a. påfallende hvordan den retorikken Arbeiderpartiet tar avstand fra i velferdsdebatten, med letthet kan brukes i integreringsdebatten. I velferdsdebatten blir ofte Ap og LO fornærmet hvis noen antyder at vi bør gå igjennom alle velferdsordningene for å se om de bidrar til aktivitet eller passivitet. I integreringsdebatten, derimot, vil Støre at “alle velferdsordninger nå skal gjennomgås for å se om de bidrar til aktivitet eller passivitet”.

En annen pussig detalj er at det som er dårlig politikk for “oss”, er bra politikk for “dem”. Innvandrerelever skal f.eks. få fritt skolevalg, mens “vi andre” ikke kan få det.

I VG i dag skriver Eirik Mosveen som om Ap’s integreringsutvalg er en fullstendig nyorientering av sosialdemokratiets integreringspolitikk. Men det er det ikke. De fleste ser ut til å ha glemt hvordan det hele startet, dvs. hvordan ferden mot en stadig mer restriktiv innvandrings- og integreringspolitikk egentlig kom til.

Det startet nemlig ikke med Frp – men med Arbeiderpartiet og LO. Den midlertidige innvandringsstoppen som kom på 70-tallet, og som varer ennå, kom etter press fra LO, som overbeviste Ap om at innvandrerne truet arbeidsplassene deres. Den gangen var Frp mest opptatt av skatter, avgifter og offentlige inngrep.

I dag er det ingen som lenger tror at innvandrerne truer arbeidsplassene våre – vi trenger tvert om arbeidskraft – men nå er det velferdsstaten, kulturen og verdiene våre som er truet.

Det er alltid spennende å se hva som skjer med et parti når alle andre partier slutter opp om partiets politikk. At et parti “får rett”, og altså får gjennomslag for politikken sin, slik Frp langt på vei nå har fått i integreringspolitikken, burde jo egentlig bare være en god nyhet og noe partiet burde være glad for. Men fordi partier ikke bare tenker på landet – men også på seg selv – kan en slik situasjon også føre til en viss desperasjon og ønske om å endre politikk for igjen å skape avstand til konkurrentene. Akkurat som Høyre kan slite med å finne nye tydelige posisjoner i skolepolitikken etter at “alle” har sluttet opp om kunnskapsskolen, vil Frp fra nå av kunne få problemer med å tydeliggjøre seg selv i integreringspolitikken. I Danmark har en tilsvarende situasjon ledet til at Dansk Folkeparti stadig har flyttet politikken sin, ettersom de andre partiene har kommet etter. Jeg håper ikke at det blir Fremskrittspartiets strategi.

Støre sier at det å stille krav, er et uttrykk for respekt. Jeg er nok enig i det, selv om graden av newspeak blir litt i overkant. Når begreper som “krav”, “raushet” og “omsorg” nærmest likestilles, mister de sitt innhold. Sol er tross alt ikke regn.

Men det viktigste er at denne formen for nytale må gjelde alle. Hvis det er omsorgsfullt å stille krav til innvandrere, så er det vel omsorgsfullt å stille krav også til nordmenn. Men sannheten er altså at det er en påfallende forskjell i talemåter når Arbeiderpartiet snakker om innvandrere og integreringspolitikk og når de snakker om LO-medlemmer og velferdspolitikk.