Ekstrem innflytelse

Det sier seg vel egentlig selv: Et parti som har et standpunkt som nesten ingen støtter, kan ikke vente å få veldig mye gjennomslag i norsk politikk.

Jeg er helt enig med Erna Solberg når hun i Politisk kvarter i dag påpeker hvor absurd det ville være, dersom det er SVs standpunkt som skal gjelde i saken om oljevirksomhet i nord. I en åpen avstemning i Stortinget, der man kunne avdekke det reelle ståstedet til stortingsrepresentantene og partiene, og langt på vei også det programmet de er valgt på, ville ført til at ca. 80 prosent av representantene stemte for å igangsette arbeidet med en konsekvensutredning.

Jeg tror heller ikke at det er SVs standpunkt som vil gjelde. Eller for å være mer presis: Det kan hende SV får anledning til å trenere saken. Det kan også hende at SV kan få Arbeiderpartiet med på noen politiske krumspring som gjør at det skal se ut som om SV har påvirket saken. Og det kan hende, hvis SV er riktig heldig, at tiden kommer SV til unnsetning: Det kan selvsagt skje noe i fremtiden, som gjør at de andre partiene endrer standpunkt.

Men mest sannsynlig er det nok at den politiske tyngdeloven gjelder, og at det er flertallet som til slutt vinner frem. Og slik tror jeg det vil være i de aller fleste saker av stor betydning – og de aller fleste, også små, saker der det  mest ytterliggående partiet har et særlig ytterliggående standpunkt.

For å ta et eksempel fra et område jeg kjenner – eller i hvert fall kjente – godt, nemlig skolepolitikken. Man skulle jo tro at SV – det såkalte skolepartiet, som også har hatt utdanningsministerposten(e) siden 2005 – måtte få stort gjennomslag da de rødgrønne forhandlet frem den første Soria Moria-erklæringen. Men egentlig ikke. Såvidt jeg den gangen kunne bedømme, fikk SV bare gjennomslag på ett – ett – punkt, der SV var i klart mindretall i Stortinget. Bare på ett punkt greide altså SV å overtale Ap til å gå inn for en politikk som Ap var imot, og som det reelle flertallet på Stortinget var imot. Det gjaldt fjerning av obligatorisk 2.fremmedspråk i ungdomsskolen.

På dette ene punktet fikk altså SV en reell innrømmelse fra Arbeiderpartiet. Jeg tipper at Ap syns det var en grei sak å “gi”, bl.a. fordi SV og Sp sto sammen om kravet, fordi det ikke fremsto som en viktig sak, og fordi man gjennom andre tiltak delvis kunne bidra til å kompensere for feilgrepet – f.eks. ved å styrke den frivillige språkopplæringen.

Men ellers, altså, fikk SV bare “gjennomslag” der Ap fra før var enig, og der det altså var et reelt flertall på Stortinget for SVs politikk.

I større saker, som f.eks. SVs stanpunkt om å melde Norge ut av NATO eller boikotte Israel, ble det selvsagt ikke brukt ett sekund på Soria Moria. Det er simpelthen utenkelig at et lite parti med et ytterliggående eller svært spesielt standpunkt skal få avgjøre norsk politikk i så viktige spørsmål.

Er det da noen vits for et parti som SV, og for den sakens skyld FrP, å delta i et forpliktende samarbeid eller i regjering – hvis de likevel ikke får gjennomslag for standpunkter de er alene om?

Selvsagt kan det være det.

I de fleste politiske spørsmål i Norge er det stort sett bred enighet mellom alle partier. Det som skiller dem er nyanser, og her kan selvsagt alle partier ha innflytelse – og desto mer innflytelse om man sitter i regjering. Man kan dessuten ha innflytelse på prioriteringsrekkefølgen – om det skal bygges barnehager eller sykehjem først – og man kan få igjennom hjertesaker som kan være viktige i eget parti, men ikke så viktige for landet.

Noen mener at situasjonen for SV og FrP vil være veldig forskjellig, fordi FrP er mye større enn SV. Jeg tror det er en sannhet med modifikasjoner. Et standpunkt som ingen andre deler,  er likevel en mindretallsposisjon, selv om det er 20 prosent, og ikke fem prosent, som deler det.

Dessuten blir hele problemstillingen, slik jeg har skrevet om på bloggen min før, forandret når man kommer i regjering. Der blir ofte partiene “borte”, mens sektorene og fagområdene blir desto mer fremtredende. En gjennomsnittlig statsråd tenker antagelig mer på sitt eget departement, sin egen sektor og sine egne saker enn på partiet. Og som den nye SSB-sjefen forleden sa da han snakket om sin lange fartstid i Finansdepartementet: I departementet er det om å gjøre ikke å være politisk “biased”, men faglig grundig. På spørsmål fra intervjueren om hvorvidt alle politikere også hadde den innstillingen, svarte Scheel: – De får den innstillingen etter en stund, i hvert fall.

For øvrig er det litt urettferdig bare å snakke om fløypartiene når man snakker om det som er “ytterliggående” i norsk politikk. Også de to såkalte sentrumspartiene, KrF og Sp, er jo ytterliggående i saker de virkelig brenner for. KrF, f.eks., er helt i ytterkanten av norsk politikk i en del verdispørsmål – akkurat som Sp er temmelig ytterliggående når det gjelder distrikts- og landbrukspolitikk. Men begge partier har brukt sin “sentrumsposisjon” til å skaffe seg langt større innflytelse enn stemmetallet skulle tilsi.

3 kommentarer
    1. Det pussige med slike artikler som denne er at skribenten nærmest beskriver sitt eget politiske ståsted som et upolitisk consesusområde.

    2. Godt innlegg Kristin.
      Jeg tror at deler av Jens Stoltenberg sitt ettermæle vil bli at han innførte større fokus på flertalls-regjeringer. Noe som dermed gjorde Norge mindre demokratiske, gjennom at små partier fikk større inflytelse på bekostning av Stortinget generelt, spesielt på nisje-saker, som du skriver om. Samt at mindre informasjon ble offentlig til fordel for bakromsmøter.
      Mitt spørsmål til deg, Kristin, er: Tror du at Norge vil igjen gå tilbake til mindretalls-regjeringer i fremtiden? Eller er vi i en langsiktig trend med fokus på flertalls-regjeringer?
      Rent demokratisk vil jeg svært gjerne at Stortinget igjen blir hovedarenaen for politiske avgjørelser. Jeg skal ikke beskylde regjeringen å ville annet enn det beste for landet, ut i fra sitt politiske verdisyn. MEN det er virkelig en uting at avgjørelser blir gjort utenfor offentligheten i hemmelige hestehandler mellom regjeringspartiene på bakrommet.
      Jeg håper Høyre-Frp vil ha større respekt for stortinget og de demokratiske prosessene enn dagens regjering når de helt sikkert kommer til makten i 2013. Min mening er også at måten de rød-grønne har tillatt begrenset innsikt, og gjort mye som de selv har villet, har blitt sett på som arrogant og de har derfor blitt straffet av velgerene. Et par personer som tidligere stemte AP, som jeg har snakket med, ga kun et ord til hvorfor de ikke ville stemme AP lenger og det var bare: Arroganse!
      Høyre og Frp bør passe seg godt for å ikke havne i samme fellen etter noen år ved makten.

    3. Jeg tror helt sikkert at vi igjen vil se mindretallsregjeringer. Det spennende da blir å se om regjeringen adopterer noe av Stoltenberg Ii-regjeringens parlamentariske og annen praksis, f eks med å konsultere stortingsgruppene før regjeringsbehandling og nesten la de få avgjøre visse saker – og å la uenighet innad i regjeringen utspille seg så mye i det offentlige rom – eller om man vil vende tilbake til tidligere mindretallsregjeringers praksis med bl a – etter beste evne – å stå samlet utad. Kristin

    Legg igjen en kommentar

Siste innlegg