25.februar skrev Stein Aabø i Dagbladet at jeg, som medlem av Bondevik II-regjeringen, etablerte «friskoler» og, etter dette, både titt og ofte er blitt beskyldt for å ville privatisere skolen etter svensk mønster. Men, skriver Aabø, “selv bestrider hun dette heftig (ved enhver anledning) og viser til at det i Norge ikke var eller skal være lov å ta utbytte fra privatskoler med statlig støtte.” Aabø selv har mest sans for kritikerne og mener vel dermed at jeg tar feil – noe jeg tok avstand fra i et innlegg dagen etter.

Når Aabø skriver at jeg bestrider noe “heftig” og “ved enhver anledning” er det sikkert ikke så positivt ment. Jeg kan også se det komiske i at jeg så ofte griper til pennen når jeg mener at noen fremstiller norsk privatskolepolitikk feil. Men jeg har bestemt meg for å gjøre det.

Men om dét er komisk – er det ikke da enda mer komisk at en avis som Dagbladet nesten aldri greier å gjengi enkle fakta i privatskolepolitikken korrekt? Hva kommer det av at en avis som Dagbladet, som mener at den er “frisinnet” og liberal og opptatt av kunnskap, ikke greier å prioritere to timer av en medarbeiders tid, slik at han eller hun kan lære seg helt elementære sider ved norsk og utenlandsk privatskolepolitikk? At Dagbladet er motstander av privatskoler – eller av flere privatskoler – er selvsagt greit, men er det ikke litt dumt, også for Dagbladet, at f.eks. lederartiklene til avisen så ofte skjemmes av ren desinformasjon?

Annonsørinnhold

NÅ: 24 superkule julekalendere på tilbud

La oss ta lederen fra i går som et eksempel (oppdatering: jeg vet selvsagt ikke hvem som har skrevet denne lederen, men jeg er, til lesernes orientering, blitt gjort oppmerksom på at det ikke er Stein Aabø). Der står det:

“Regjeringen har signalisert at de vil åpne for flere privatskoler i Norge. I dag tillates skolene bare dersom de er religiøse eller basert på alternativ pedagogikk, slik som Steiner eller Montessoriskoler.”

Dette er feil. Stoltenberg II-regjeringen gikk inn for en mer liberal lov – og man tillater nå også internasjonale skoler og toppidrettsgymnas. Dessuten slakket man av på kravet til alternativ pedagogikk, slik at man nå også tillater skoler som pedagogisk bare er litt annerledes enn f.eks. den offentlige skolen. Et eksempel på en slik skole er Nyskolen, som nettopp ikke ble godkjent da loven var slik Dagbladet fortsatt tror at den er – men først ble godkjent under Bondevik II-regjeringen og kunne beholde sin godkjenning, fordi de rødgrønne ikke bare reverserte, men i tillegg liberaliserte den gamle loven.

Dagbladet skriver videre:

“I Norge betaler det offentlige 85 prosent av privatskolenes utgifter. Skolen må bare finansiere femten prosent gjennom foreldrebetaling”.

Dette er feil. I Norge betaler det offentlige 85 prosent av driftskostnadene i den offentlige skolen, mens skolen bare har lov til å ta inntil 15 prosent av driftskostnadene i den offentlige skolen i egenandel. Kapitalutgifter – eller enklere sagt; husleie – må skolen trylle frem på annen måte, f.eks. ved å tigge gaver.

Dagbladet skriver:

“Dette (altså den offentlige finansieringen) gjør det enklere å rekruttere elever til private løsninger enn i land der private skoler faktisk finansieres privat.”

Dette er ikke bare feil – det bidrar aktivt til å forvirre leseren.

I alle OECD-land (og mange andre land) finnes det to typer private skoler, nemlig private skoler som mottar offentlig støtte (ofte kalt friskoler) og private skoler som ikke mottar offentlig støtte. Dette har jeg skrevet om gjentatte ganger, bl.a. her, og forskjellen er selvsagt viktig: 

En privat skole som mottar offentlig støtte (på engelsk “government dependent private school” – ofte også kalt “charter schools”), er finansiert, regulert og kontrollert av det offentlige, dvs. at det offentlige kan stille krav til skolen. I Norge er kravene bl.a. at man ikke kan sile inntaket av elever, at man ikke kan ta høye egenandeler, og at man ikke kan ta ut noen former for økonomisk utbytte av driften. 

En privat skole som ikke mottar offentlig støtte (på engelsk “government independent private school”), kan ta inn de elevene den vil, ta de egenandelene den vil og ta ut det utbyttet den vil.

Under Bondevik II-regjeringen ble det bestemt at disse to skoleslagene skulle ha forskjellige navn i loven, nemlig henholdsvis frittstående skoler og private skoler – slik det også er vanlig i mange andre land. De rødgrønne bestemte at begge skoleslag skulle hete private skoler, og det kan nok bidra til forvirringen – men likevel: Det går selvsagt ikke an å sammenligne privatskoler med statsstøtte med privatskoler uten statsstøtte, slik Dagbladet gjør. 

Årsaken til at privatskoler får offentlig støtte i praktisk talt alle land, er at alle elever skal ha den samme muligheten til å velge en slik skole. Og slik er det i Norge: Det er ingen sosioøkonomiske forskjeller av betydning mellom elevene i den offentlige skolen og elever i de privatskolene som mottar offentlig støtte. Det samme er selvagt ikke tilfellet, dersom man sammenligner elever i offentlige skoler med elever i privatfinansierte skoler, som f.eks. de engelske kostskolene. 

Det generelle bildet i alle OECD-land er at det store flertallet av elevene går i offentlige skoler, og at en mindre andel går i privatskoler med offentlig støtte. En ørliten andel går i rene private skoler uten offentlig støtte – men denne andelen er så liten at den nesten er neglisjerbar. Men et eksempel på en ren privatskole i Norge, altså en privat skole som ikke mottar offentlig støtte, som kan sile elever slik den vil, ta de egenandelene den vil og ta ut det økonomiske utbyttet den vil, er Bjørknes privatskole.

De privatskolene som får offentlig støtte i OECD-landene, er som regel fullfinansiert eller nesten fullfinansiert av det offentlige.

Dagbladet skriver videre:

“I Norge er prinsippet at skolene skal være åpne for alle søkere. Men vil privatskoler spisse sine tilbud for å verve elever, kommer dette raskt i konflikt med kravet om at alle skal ha adgang. Idrettslinjer kan vanskelig praktisere lik adgang, uavhengig av talent.”

Det er litt vanskelig å forstå hva Dagbladet egentlig mener. Reglene for privatskoler som mottar offentlig støtte, er klare: Grunnskolene må ta inn elevene i den rekkefølgen de melder seg, og dersom det melder seg flere enn det er plass til, må køen ordnes etter saklige kriterier, godkjent av myndighetene. Ett saklig kriterium kan f.eks. være avstand mellom skolen og bosted eller at en elev allerede har søsken på skolen. I videregående, derimot, kan selvsagt privatskoler som mottar offentlig støtte, og som f.eks. har en idrettslinje, ha samme karakterbaserte opptak som de offentlige skolene har. Et toppidrettsgymnas har antagelig de samme opptakskriteriene, enten støtten kommer direkte over statsbudsjettet, slik den har gjort i mange år – eller som privatskolestøtte, slik den gjør nå.

Dagbladets leder, som nok en gang er sterkt negativ til (flere) private skoler med offentlig støtte, er utløst av en artikkel i Klassekampen, som viser at mange av skolene har brutt inntaksreglementet, at Utdanningsdirektoratet har slått ned på dette, og at skolene har fått en frist til å rette opp feilene som er gjort. Slike regelbrudd er selvsagt ikke bra – men før kritikerne blir altfor svulstige, er det kanskje verdt å merke seg at det stort sett forekommer like mange regelbrudd i den offentlige skolen. Forskjellen er imidlertid at de offentlige skolene ikke møtes med like effektive sanksjoner.

Resten av Dagbladets leder preges av spekulasjoner om hvordan det vil gå, dersom vi får flere private skoler med offentlig støtte. Og for å si det kort: Det blir ille. Skolene kommer til å sile vekk stadig flere svake elever, vi vil få mer byråkrati, og skolene vil skaffe seg homogene klasser og overlate problemene til det offentlige. 

Dagbladet kan umulig å ha besøkt mange private skoler, og avisen må ha svært lav tiltro, både til dem som ønsker å drive slike skoler – og til de elever og foreldre som velger dem. Et besøk på en privat grendeskole vil vise at elevgruppen som regel er helt gjennomsnittlig. Et besøk på en privat skole i byen viser ofte det samme: Elevgruppen er ganske representativ for stedet eller byen elevene bor i – men ofte med en langt mer heterogen elevgruppe enn de offentlige skolene har.

Det har vært forsket lite på privatskoler i Norge, bl.a. fordi de rødgrønne stoppet pågående forskning, men noe er gjort. En undersøkelse fra Norsk institutt for by- og regionforskning fant ut at en stor andel av friskoleforeldre ofte ønsker friskoler (altså privatskoler med offentlig støtte) fordi de ønsket et mer heterogent miljø, der barna kan møte barn med andre livssyn, annen etnisitet og annen sosioøkonomisk bakgrunn enn de kan møte på den offentlige nærskolen.

Jeg ville heller ikke bli forundret om mange foreldre, som har eller har hatt sine barn i privatskoler, har valgt det – ikke fordi de ønsket å være større, hvitere, rikere og bedre enn andre mennesker – men fordi barnet deres trengte en hjelp eller et miljøskifte som det ikke kunne få på den offentlige skolen.

Norsk offentlig skole er meget bra, men den passer ikke alltid for alle.

Det er merkelig at ikke flere kan ha respekt for det.

I dag fikk vi høre om en ny trend, som skaper diskusjon.

Stadig flere etterlatte ønsker selv å bestemme innholdet i begravelsen når noen av de nærmeste har gått bort. Fortsatt vil de pårørende til over 90 prosent av de som dør, bruke Den norske kirke til begravelsen, men stadig flere av dem ønsker å avvike fra Den norske kirkes liturgi. Noen ønsker helt livssynsnøytrale begravelser. Andre ønsker egen musikk, ofte musikk fra CD – og atter andre ønsker spesielle “underholdningsinnslag”, som de mener ærer den døde best. Orgelmusikk skiftes ut med Alicia Keys, fordi – som det ble sagt av en datter til en ung, avdød mor i dag morges – de ønsket å spille “musikk som mamma likte”. 

Dette skaper strid i kirken. Noen prester syns det er greit å tilpasse seg, mens andre mener at man ikke kan “tukle” med kirkens liturgi. Kirkens rom er hellig, og da må man også følge den faste oppskriften på begravelsessermonier. Det er adgang til å sette et visst personlig preg på alle seremonier, men for øvrig bør det være kirken selv, presten og organisten som bestemmer. Kirkens rom er hellig, og kirkens ritualer skal ikke “vannes ut”. Og som det ble sagt: Levende (orgel)musikk er best.

Annonsørinnhold

Kjempetilbud hos strømmegigant: Få halv pris livet ut

Saken minnet meg om diskusjonen om reservasjonsmulighet for fastleger.  Denne diskusjonen er interessant nok i seg selv, men den berører sjelden det bakenforliggende problemet – nemlig systemet med fastleger. Uten et fastlegesystem, ingen debatt. Da kunne allmennlegene, forutsatt godkjenning som leger, profilert seg slik de ville – og vi kunne valgt de legene vi likte best.

Skolen er et annet eksempel. Akkurat som vi “tildeles” en kirke og en lege, tildeles vi også en skole, en klasse og en lærer, som har sin “liturgi” (les: f.eks. læreplaner) og faste ritualer, som det ikke kan fravikes fra. Elever og foreldre har ofte andre ønsker, men det er ikke så lett. Likhet er en verdi som står sterkt i Norge, og “fellesskolen” er, som vi alle vet, best.

Men sant skal sies: Også med en de facto statskirke, fellesskole og fastlegeordning er det mulig til å velge annerledes. Det finnes alternative religiøse samfunn, livssynsnøytrale rom, friskoler og leger som ikke har kontrakt med kommunen. Men det er tungvint, vanskelig og til dels stigmatiserende å velge annerledes. Noen mener at man da velger seg ut av fellesskapet og bidrar til å skape et system som bare de sterkeste vinner på. Etter min mening kan det  i høyeste grad diskuteres: Det er ikke de rikeste eller sosialt mest vellykkede menneskene som lider under “enhetssamfunnet”.  Den norske kirke har aldri stått i veien for kjendiser som ønsker en spektakulær begravelse. Den står heller ikke i veien for de rikeste, som kan betale for å skaffe levende musikk i en helt annen klasse enn kirken selv kan tilby. 

Men er dette viktig?

Ja, jeg tror det er viktig.

Jeg tror dette berører et av de viktigste og vanskeligste temaene for de politiske partiene i årene som kommer – nemlig spørsmålet om hvor langt valgfriheten skal strekke seg og innenfor hvilke rammer den skal kunne utfolde seg. Hva og hvor mye skal vi kunne velge uten å melde oss ut? Når er man ikke lenger et respektert medlem av fellesskapet, og hva betyr forresten “fellesskap”? I NRK Aktuelt i kveld sa Hadia Tajik fra Arbeiderpartiet at hennes fremtidsvisjon var å sikre den enkelte frihet gjennom sterke fellesskap. Men utfordringen blir nok å gi en slik visjon et konkret innhold.

I fremtiden vil vi nemlig leve i et stadig mer mangfoldig samfunn. Det skyldes delvis at det kommer mennesker til Norge fra andre land og kulturer – som turister, arbeidstakere og flyktninger. Men det skyldes også at nordmenn reiser til andre land og kulturer og tar med seg impulser og inntrykk hjem – og at vi påvirkes og påvirker gjennom TV, kultur og ny teknologi. Og det skyldes stadig høyere velstand og kunnskapsnivå i befolkningen, at færre frykter autoriteter, og at flere kan og vil ta ansvar for å forme sitt eget liv. 

Men hvordan skal politikken møte dette? Skal den krampaktig holde igjen og stadig føre en “siste skanse-politikk”, eller skal den, mer offensivt, forsøke å møte det nye mangfoldet med mer adekvate løsninger?

Utfordringen er stor for alle partier – men den er størst for venstresiden, som er veldig bundet til tanken om kollektive løsninger, enhet, stat og et politiker-definert fellesskap.

22. januar ifjor deltok jeg på et seminar på Stortinget, der man drøftet om man burde formalisere en rett for fastlegene til å reservere seg mot å henvise til abort.

Blant dem som deltok, var daværende helseminister Jonas Gahr Støre, professor Aslak Syse, overlege og tidligere leder av Allmennlegeforeningen Jan Emil Kristoffersen, og tidligere dommer ved Menneskrettighetsdomstolen i Haag, Hanne Sophie Greve. De to første var mot å formalisere en reservasjonsrett, mens de to siste var for. Også helsepolitisk talsmann for Høyre, Bent Høie, deltok på møtet, og også han uttalte seg mot en formalisert reservasjonsrett. 

Men selv om meningene var delte, var det en rolig og konstruktiv stemning på møtet – og det ble uttrykt både tvil om eget standpunkt og forståelse for det andre mente. Møtet utviklet seg slik at spørsmålet om reservasjon etter hvert i stor grad fremsto som et praktisk spørsmål – om hvorvidt det var mulig å kombinere to viktige hensyn, nemlig hensynet til kvinners rett til selvbestemt abort og en mulighet for fastleger til å kunne reservere seg mot å henvise til abort. Da jeg til slutt stilte spørsmål om dette, fikk vi også et positivt svar: Både Støre og Høie uttalte at de ikke var uvillige til å sette seg ned og finne en løsning som alle kunne leve med, dersom det var mulig. 

Annonsørinnhold

NÅ: 24 superkule julekalendere på tilbud

Den samme konstruktive stemningen var til stede da Civita arrangerte et frokostmøte om saken høsten 2012.

Men det var da. 

Siden har saken vokst til helt utrolige høyder, og frontene har blitt meget steile. På den ene side finnes enkelte som ikke anerkjenner at dette er et viktig spørsmål for mange “reservasjonsmotstandere”, slik f.eks. Dagrun Eriksen var et eksempel på da hun uttalte at det var “trist og pinlig” at så mange kvinner engasjerte seg i dette fremfor i andre og viktigere spørsmål 8.mars. På den annen side er det enda flere som bruker svært sterke ord og uttrykk om dem som ønsker at fastlegene skal ha en reservasjonsmulighet. Og for å si det sånn: Hvis det er slik vi skal takle etiske debatter i fremtiden, kan det bli tøft for noen hver.

Selv har jeg forlengst gitt uttrykk for hva som er mitt syn i denne saken, og det skjedde lenge før det var snakk om hestehandler eller samarbeidsavtaler mellom regjeringspartiene og KrF. Jeg har også, sammen med en representant for tankesmien Skaperkraft, vært medforfatter av et Civita-notat. Etter min mening bør fastlegene kunne ha en mulighet til å reservere seg, så lenge dette er forenelig med alle kvinners rett til selvbestemt abort.

Ordene “rett” og “mulighet” brukes om hverandre i debatten – også i årets 8.mars-tog – men forskjellen er vesentlig. Det å reservere seg av samvittighetsgrunner er nemlig ikke pr definisjon greit – og det er heller ikke en rett man kan påberobe seg uansett situasjon. Begge deler avhenger av forholdene: Det er f.eks. ikke akseptabelt at en lege av samvittighetsgrunner reserverer seg mot å utføre en bestemt handling, dersom dette setter pasientens liv i fare – og det er ikke mulig å gi en lege reservasjonsrett, dersom dette setter pasientens rettigheter til side. Det som diskuteres, er derfor om legene bør ha en mulighet til å reservere seg, dersom det ikke går utover kvinners rettigheter.

Jeg mener fortsatt at dette bør være mulig, og det er både verdimessige og praktiske grunner til det.

For å ta verdiene først:

For et liberalt demokrati er det et viktig kjennemerke at man, så langt det er mulig, tar hensyn til mindretallet, særlig i spørsmål som berører den enkeltes overbevisning og moralske integritet. Når det gjelder leger spesielt, er det generelt viktig at ikke profesjonen utøves i et moralsk vakuum. Det er viktig at helsepersonell har et moralsk kompass som gjør at de reagerer mot å delta i handlinger som strider mot grunnleggende verdier. 

Dette tror jeg alle er enige i. For å sette det på spissen: Det var tysk helsepersonell som først, dvs. før krigen, reagerte mot statens eutanasiprogram overfor “avvikere” og “åndssvake”, og som fikk satt en stopper for dette. De sto altså opp mot statsmakten da denne satte grunnleggende verdier til side.

Jeg tror dessuten alle er enige i at det også i et liberalt demokrati som vårt må være mulig å reservere seg, også for fastleger, dersom forholdene tilsier det. Jeg tror, for eksempel, de aller fleste vil si at det er opplagt at en fastlege skal kunne reservere seg mot å henvise til eutanasi, dersom det blir tillatt i Norge, noe jeg også har skrevet om på bloggen min før. 

Jeg skriver dette, som jeg vet at noen vil betrakte som søkte eksempler, fordi de illustrerer at det neppe er mange som prinsipielt sett er for eller mot en reservasjonsmulighet per se – det er konteksten som avgjør om vi mener det er riktig. Ingen ønsker at en lege skal kunne reservere seg mot “alt” som er vanskelig – men ingen ønsker heller leger som ikke synes noe er vanskelig, og som er likegyldige til alt. 

Hva er så konteksten når det gjelder spørsmålet om hvorvidt fastleger skal få reservere seg mot å henvise til abort? La meg nevne noe:

* Abort er allerede anerkjent som et samvittighetsspørsmål i loven, ettersom helsepersonell allerede har en lovfestet rett (i dette tilfellet er det en rett) til å reservere seg mot å utføre abortinngrep. Man kan selvsagt ha ulike meninger om hvorvidt det å henvise til abortinngrep bør kunne gi samvittighetskvaler, men faktum er at det gjør det for noen – og at selve temaet, abort, er anerkjent som et samvittighetsspørsmål.

* Antallet fastleger som har slike samvittighetskvaler, er meget lite. Ingen vet det eksakte antall, men et anslag er at det gjelder ca. 200 av de i alt 5000 fastlegene vi har i dag.

* Fastleger med slike samvittighetskvaler, har praktisert en form for reservasjon helt siden vi fikk loven om selvbestemt abort på 1970-tallet. Det har vist seg umulig å kartlegge nøyaktig hvilke effekter dette har hatt. Man kan f.eks. ikke utelukke at det finnes kvinner som har følt seg dårlig behandlet, og som har funnet det for belastende å klage. Totalt sett har helsemyndighetene greid å finne frem til 16 kjente tilfeller av reservasjoner, inkludert henvisning til assistert befruktning – men ingen fylkesmenn har rapportert om at pasienter har hatt problemer med å få den hjelpen de trenger. Det foreligger bare én klage, og den er fra 2004.

* De fastlegene som har praktisert reservasjon, kan sies å ha bedrevet en form for sivil ulydighet – men det har vært akseptert. I 1993 skrev Aslak Syse: “Blant distriktsleger har det hele tiden vært enkelte som ikke har oppfylt de plikter loven pålegger den lege som kvinnen oppsøker. Imidlertid fastslo Sosialdepartementet (St.meld. nr. 17 (1982-83) s. 17) at disse representerer et fåtall (under 30), og at det i alle distrikter fantes leger som ikke bryter denne tjenesteplikten. Helsedirektoratet har nøyd seg med å påpeke overfor de sivilt ulydige hvilke plikter loven pålegger dem, “uten noen form for sanksjoner”.” 

* Skal man oppsummere de siste ca. 40 år, har det altså vært praktisert en reservasjonsadgang av og for et fåtall leger. De har i praksis hatt en avtale med kommunen og med sine kolleger, som gjør at de har sluppet å henvise til abort, samtidig som kvinnene har blitt hjulpet av andre leger. Dette har sentrale myndigheter visst og akseptert, og det gjelder også de to Stoltenberg-regjeringene.

* I dag er fastlegene i ferd med å få en stadig mindre rolle. Ifølge fylkeslegen i Oslo og Akershus, Petter Schou, går ca. 90 prosent av kvinnene som ønsker abort, direkte til sykehusene. “Dette er bare politikk og har ikke noe med virkeligheten å gjøre”, sier han om debatten og viser til at fylkeslegen ikke har hatt én eneste klage på 10 år, og at han ikke har fått inn noen meldinger om leger som reserverer seg. På små steder mener han at unge kvinner kan henvende seg direkte til helsesøster på skolen, slik at de unngår å gå til fastleger de kanskje har “arvet” fra foreldrene.

Til konteksten hører det kanskje også at reservasjon hverken er et ukjent fenomen i andre yrkesgrupper – eller for helsepersonell i andre land, slik en arbeidsgruppe i Legeforeningen har funnet ut. 

* Både for og blant prester, jordmødre, sykepleiere, advokater, militære og apotekere finnes det og diskuteres det ulike reservasjonsordninger – men felles for dem alle er at man stort sett løser slike problemer ganske pragmatisk gjennom kollegiale ordninger, der noen stepper inn for andre, som – av ulike grunner – kan ha problemer med å utføre visse oppgaver, og at den som mottar tjenestene, i liten eller ingen grad blir berørt av dette. Advokat Geir Lippestad, som også er styreleder i den nye tankesmien Agenda, mener at legene ikke bør ha en reservasjonsmulighet og sammenligner deres situasjon med sin egen som advokat  – men jeg syns ikke det virker som en god parallell. Ifølge Advokatforeningen er en advokat aldri forpliktet til å påta seg et oppdrag og heller ikke forpliktet til å begrunne hvorfor han eller hun eventuelt ikke tar oppdraget. Situasjonen ville kanskje stilt seg annerledes, dersom vi hadde en ordning med “fast-advokater”, men det har vi heldigvis ikke.

* Også i andre land finnes det bestemmelser og/eller praksis, som gjør at helsepersonell eller leger kan reservere seg mot å delta i handlinger som strider mot deres personlige overbevisning. 

Så i lys av alt dette: Vil en formalisering av reservasjonspraksisen vi hadde i Norge til 2011, og formodentlig fortsatt har, føre til en bedre eller dårligere situasjon for abortsøkende kvinner?

Etter debatten å dømme, mener reservasjonsmotstanderne at situasjonen for abortsøkende kvinner blir verre, dersom reservasjonspraksisen blir formalisert – dvs. at myndighetene ikke lenger bare ser gjennom fingrene med at det skjer – men aktivt bestemmer hva som skal være betingelsene for at det skal kunne skje. Etter min mening er det helt motsatt: Med klare, åpne og strenge premisser for når det skal være mulig å reservere seg – og på hvilken måte det skal skje – vil situasjonen for abortsøkende kvinner kunne bli bedre, bl.a. fordi det vil bli helt klart hvilke leger som har reservert seg, og fordi det skal bli enda lettere å henvende seg direkte til et sykehus. 

Hva vil skje, dersom man alternativt fastslår at ingen leger skal kunne reservere seg? Man vil antagelig måtte akseptere en overgangsordning for de legene, hvis praksis allerede har vært praktisert og tolerert, men utover det?

Mitt tips er at vi fortsatt vil ha en form for uformell reservasjonspraksis, der man gjennom kollegiale ordninger sørger for at leger som har store samvittighetskvaler mot å henvise til abort (og eventuelle andre handlinger), slipper å gjøre det, men uten at pasientene merker noe til det. Det er slik praksis ser ut til å være i yrker der man støter på samvittighetsspørsmål. En prest hjelper en annen prest. En advokat overlater et oppdrag til en annen. Apotek-ansatte finner ordninger med sin arbeidsgiver og kollegene, og jordmødrene løser problemene på vakt. Derfor er det ikke sikkert at situasjonen blir så veldig annerledes enn i dag, selv om vi kanskje vil late som den blir det. Men åpenhet om hvem som reserverer seg, vil det ikke være.

I et samfunn som kulturelt og religiøst blir stadig mer pluralistisk, vil vi kunne støte på flere vanskelige spørsmål om reservasjon, og de blir ekstra vanskelige når vi har systemer som monopoliserer visse tjenestetilbud. Det er logisk at det er vanskeligere å la fastleger og politifolk reservere seg enn det er å la farmasøyter eller advokater gjøre det. Men hver debatt bør tas for seg, og, aller helst, i litt roligere former enn den vi ser nå. Jeg er enig med Gerd-Liv Valla når hun sier at debatten er ute av proporsjoner, at den til dels har vært ufin, at den ikke har noe med retten til selvbestemt abort å gjøre – og at det må kunne gå an å ta hensyn til de få legene dette gjelder. 

Jeg syns ikke det er vanskelig å forstå argumentene fra dem som ønsker å frata fastlegene den de facto reservasjonsmuligheten de har hatt frem til 2011 og i virkeligheten fortsatt praktiserer.

Men jeg syns det er litt rart at ikke flere også har forståelse for det motsatte standpunkt – nemlig at det har en verdi å kunne imøtekomme et mindretall med store faglige og/eller moralske kvaler på et område som dreier seg om liv og død – og at vi bør kunne gjøre det, så lenge det kan skje uten at det går utover kvinnenes rett til å få den hjelpen de trenger.