Unyansert om skatteparadis

Som en del av den massive omtalen av Nicolai Tangen og ansettelsen av ham som sjef for Oljefondet, er det mange som kommenterer bruken av såkalte skatteparadiser. Alle kommentarer er ikke like opplysende. Kommentator i Aftenposten, Christina Pletten, er en av dem som har skrevet ganske unyansert om temaet i en artikkel i Aftenposten i går.

La meg innlede med å si at jeg har stor respekt for det som antagelig er Plettens kilde, nemlig organisasjonen Tax Justice Network. Det er en organisasjon som, hovedsakelig finansiert av staten, arbeider for internasjonal skatterettferdighet, og demokratiske og åpne skattesystemer. Jeg tror det er et formål som alle kan slutte seg til.

Dette betyr likevel ikke at Tax Justice Network er alene om å gjøre et godt og aktverdig arbeid for økt skatterettferdighet, eller at de virkemidlene de vil bruke på vei mot felles mål, alltid er de beste. Det betyr heller ikke at de som argumenterer sterkt mot bruken av skatteparadis, alltid argumenterer balansert eller har grunnlag for å kritisere andre slik de gjør.

Selv har jeg som privatperson ingen erfaring med såkalte skatteparadiser.

Men siden jeg har hatt gleden av å være styreleder i Norfund i mange år, har jeg måttet lære mer om hva det er, og jeg har opplevd at det fremsettes kritikk på sviktende grunnlag. Jeg er fortsatt ingen ekspert, men jeg tror altså at jeg vet nok til å konstatere at mange kommenterer fenomenet på en ensidig og til dels mistenkeliggjørende måte.

Så la meg forsøke å peke på noen forhold som kan nyansere bildet:

Det finnes ingen presis definisjon av hva som er  et “skatteparadis”.

Begrepet blir oftest brukt om (antatt) lukkede jurisdiksjoner med lave skattesatser og stor grad av hemmelighold.

De fleste tidligere «skatteparadiser» har imidlertid nå opphevet mulighetene til hemmelighold. 160 land har nå forpliktet seg til Global Forum on Transparency and Exchange of Information for Tax Purposes sine omforente standarder for innsyn og utveksling av informasjon. De fleste av landene har også kommet langt i å tilpasse sine regler og prosedyrer for informasjonsutveksling til disse standardene. Og dette er et arbeid som selvsagt også Norge støtter og er med i.

Av de landene som har sluttet seg til standardene, har over 100 land også forpliktet seg til Global Forums system for automatisk informasjonsutveksling. Samtidig er det fortsatt cirka 40 land som ikke har sluttet seg til Global Forums standarder i det hele tatt.

Et annet, mer formelt begrep som ofte brukes om skatteparadiser, er “Offshore Financial Centres” (OFC). En OFC er en stat (eller en delstat) som ved lov legger spesielt til rette for finanstjenester og selskapsetableringer for aktører som i all hovedsak har sin virksomhet andre steder. Slik tilrettelegging har ikke bare med skatt å gjøre, det vil si at skattehensyn (som for eksempel å unngå dobbeltbeskatning) bare er én av mange mulige grunner til å etablere eller registrere et selskap i et OFC. Og la meg legge til et poeng her: Det er forskjell på å investere i et skatteparadis (eller OFC) og ha aktivitet der – og å registrere et selskap der. Norfund, for eksempel, har registrert selskaper i OFC’er, men har sine investeringer og aktiviteter i andre land, der det selvsagt også betales skatt. Slik er det, såvidt jeg har forstått, også med noen av AKO-fondene til Tangen: De er, i tråd med vanlig praksis for slike fond, registrert i et OFC, men de har ikke investeringer eller aktivitet der.

Det finnes over 70 finanssentre i verden i dag, og Norge er ett av dem, siden vi har etablert et tilbud i form av Norsk Internasjonalt Skipsregister (NIS). Andre OFC’er er Danmark, Nederland og Luxemburg, Canada og USA – eller land som Singapore, Cayman Island, British Virgin Island eller Mauritius. Norge har skatteinnsynsavtaler med stadig flere av de såkalte skatteparadisene.

Det er hverken forbudt eller i seg selv uhederlig å investere i eller registrere et selskap i et OFC. Også andre selskaper og fond enn Norfund, som er (delvis) eid av staten, gjør det, og det gjelder blant annet Oljefondet selv. Men som det fremgår av listen fra Global Forum, er graden av åpenhet og transparens i de ulike jurisdiksjonene forskjellig. Noen er bedre enn andre, for å si det enkelt.

Norske myndigheter forventer at selskaper og fond som staten eier eller er medeier i, holder seg til de beste jurisdiksjonene. Det betyr de land som er kategorisert som “compliant” eller “largely compliant” på Global Forums liste, samt de land som Norge har skatteavtaler eller skatteinnsynsavtaler med. Regjeringen fremmer med noen års mellomrom en Eierskapsmelding, og dette sto omtalt i meldingen som ble fremmet i 2014. Meldingen som ble fremmet i 2019, har ikke en like eksplisitt omtale.

Det er viktig å sette en stopper for mulighetene til skatteunndragelse og hemmelighold via skatteparadis. Men det er altså feil å fremstille alle internasjonale finanssentre eller all bruk av internasjonale finanssentre som suspekte.

I mange tilfeller er det nødvendig og helt legitimt å ha et selskap registrert i et OFC, fordi de ofte kan tilby et juridisk ramme- og avtaleverk som parter fra mange ulike land aksepterer, og som også banker aksepterer for for eksempel pantesikkerhet. Noen land eller oversjøiske finanssentra har også spesialisert seg på å yte finansielle tjenester på måter som sikrer rask saksbehandling. De sitter inne med en betydelig kompetanse på andre lands lover, regler og praksis, som de stiller til disposisjon for selskaper som er registrert hos dem. Mange land, som for eksempel Mauritius og Cayman Island, er engelskspråklige og baserer seg på velkjent britisk rett og har The Privy Council i London som en “høyesterett”, som kan avsi kjennelser som er bindende for domstoler i de fleste Commonwealth-land og britiske oversjøiske territorier.

Mauritius var det tredjelandet som Norfund brukte mest da jeg var styreleder. Mauritius har investeringsbeskyttelsesavtaler med relevante afrikanske stater, som blant annet gir en garanti mot tap ved for eksempel ekspropriasjon, konfiskasjon, voldshandlinger eller lignende. Slik beskyttelse kan være viktig for enkelte investorer som Norfund investerer sammen med. Et tredjeland kan fremstå som “nøytral grunn” for investorer fra mange forskjellige land. I mange tilfeller er de også helt nødvendige, dersom det skal være mulig å investere i land som ikke har en noenlunde utviklet rettsstat. Mange investeringspartnere vil ikke være med, hvis ikke det selskapet eller fondet det investeres i, nyter godt av rettslig beskyttelse i et tredjeland med et pålitelig rettssystem.

Noen vil sikkert spørre hvorfor man ikke like gjerne kan velge land som Norge, Danmark eller Nederland, og det kan selvsagt være aktuelt dersom for eksempel gruppen av aksjonærer er nordiske eller er godt kjent med Norden og Nord-Europa. Men det fremstår neppe som like aktuelt for investorer fra helt andre områder. Rettssystem, språk og kostnader er viktig, og for noen er det ikke aktuelt og gå utenfor sin egen region. Investeringer som Den afrikanske utviklingsbanken er med i, må velge et afrikansk finanssentrum, hvilket som regel i praksis vil si Mauritius.

Så for å oppsummere:

Det er viktig å bekjempe skatteunndragelser og hemmelighold – akkurat som vi må bekjempe internasjonale selskaper som driver aggressiv skatteplanlegging for å unngå skatt.

Men diskusjonen om hvordan vi skal få det til, bør ikke skjemmes av at vi ikke ser at det allerede pågår et viktig arbeid internasjonalt som Norge deltar i, at det gjøres fremskritt, og at det finnes hederlige grunner til at det både er nyttig og nødvendig å gå veien om et OFC.

 

 

Tilliten til Torstein Moland ble revet ned av medier og politikere

For ca. 25 år siden hadde vi en sentralbanksjef som het Torstein Moland.

Han ble utnevnt i august 1993 og tiltrådte stillingen i januar 1994.

Allerede før han tiltrådte ble utnevnelsen kritisert, dels fordi Moland hadde vært sentral i Arbeiderpartiet, blant annet som statssekretær for statsminister Gro Harlem Brundtland – dels fordi han hadde vært involvert i det mange oppfattet som et skattemessig kritikkverdig forhold knyttet til selskapet AS Airbus.

Kritikken og oppmerksomheten om særlig sistnevnte forhold var enorm, og da Moland i november 1995 ble ilagt en tilleggsskatt, endte det med at han søkte permisjon og deretter avskjed. Han gikk altså av som sentralbanksjef etter ca. 20 urolige måneder i stolen.

Kritikken som ble fremmet i det offentlige rom av og i mediene og av den daværende opposisjonen, var overdreven, skråsikker og upresis. Blant annet var det få som var nøye med å presisere at det å bli ilagt en tilleggsskatt, ikke var en dom eller resultat av en rettssak, og at det ikke betydde at man var kriminell. Det var et administrativt vedtak som ligningsnemnda gjorde, fordi den mente at en selvangivelse var utfylt feil, og det var et vedtak som kunne påklages og eventuelt føres inn for domstolen.

Torstein Moland gjorde det, og høsten 1998 ble han fullstendig renvasket for alle anklager. Som Dagbladet skrev i en leder i oktober 1998:

“Den kompliserte Airbus-saken er nå blitt skandalen som forsvant. Taperne finner vi hos skattemyndighetene, Økokrim og hos oss i mediene. Men det er den renvaskede Torstein Moland som måtte betale sakens urimelig høye pris”.

Jeg kom nok en gang i tanker om dette forløpet da jeg hørte kommentator i Dagbladet, John Olav Egeland, på radio i morges. Han var politisk redaktør i Dagbladet den gangen avisen skrev sin presise, men triste oppsummering av Moland-saken.

Da jeg hørte dagens NRK-intervju, og når jeg hører og ser utallige andre programmer og oppslag i mediene for tiden, får jeg en følelse av déjà vu. Det blir luftet en lang rekke mistanker om den nyansatte sjefen for Oljefondet. Men som Egeland og andre gjerne oppsummerer: Det er ingen som har noen dokumentasjon på at Tangen har gjort noe galt eller ulovlig. Spørsmålet er bare om vi kan ha tillit til ham, og det er derfor vi spør.

Og det har jo i og for seg Egeland rett i. Vi må ha tillit til en som skal være sjef for sentralbanken eller Oljefondet.

Spørsmålet er bare om det ikke er på tide også å reflektere litt over hvem som nå eventuelt bidrar til å svekke tilliten til Tangen, og om måten det gjøres på, er et rettssamfunn verdig.

Risikerer vi at Tangen rett og slett gjør som Moland: Han trekker seg fordi oppmerksomheten, kritikken og de subtile beskyldningene som fremmes mot han, er så voldsomme at det ikke bare går utover han selv, men også Norges Bank, Oljefondet og en rekke andre enkeltmennesker? Og hva skriver mediene da om noen år – når hele saken skal oppsummeres?

Det er veldig mye røyk og lite ild i denne saken, skriver Nils August Andresen i Minerva. Han har, kanskje som den eneste i mediene, tatt for seg alle sider av saken og belyst dem grundig, og han har rett. Mye av kritikken som fremmes og spørsmålene som reises, er – slik de var i Molands tilfelle – både overdreven, skråsikker og upresis. At enkelte av gjestene som var på Tangens seminar, ikke holder tungen rett i munnen, er først og fremst deres eget problem.

Såvidt jeg har registrert, mener alle som har kompetanse til å uttale seg om Nicolai Tangens faglige standard, at han er den beste OIjefond-sjefen vi kan få. Og er han best, betyr det svært mye for Norges fremtidige velstand og velferd.

Han har en utradisjonell bakgrunn, blant annet fordi han har bodd lenge utenfor Norge, og han er svært rik.

Jeg har selv såvidt kritisert Tangen, fordi han kom med noen politiske uttalelser på sin første pressekonferanse. Han har senere beklaget sine uttalelser, og det syns jeg er greit. Det må være lov å gjøre feil.

Derimot har jeg til nå ikke sett noe som tyder på at Tangen bevisst opptrer uetisk eller kriminelt – eller at han ikke er bevisst om at han nå trer inn i en ny rolle i et annet samfunn, som han tross alt kjenner godt. At det å skifte beite kan få konsekvenser også for måten man ellers opptrer på, er ikke et ukjent fenomen. En tidligere Ap-byråd i Oslo skal nå  jobbe for at eiendomsskatten fjernes.

Jeg kjenner ikke Nicolai Tangen, og jeg kan derfor ikke vite om han egentlig er umoralsk eller kriminell. Det samme gjelder i og for seg for en rekke andre mennesker i det norske samfunnet, enten de innehar fremtredende verv eller er ansatt i viktige stillinger. Jeg vet ikke sikkert om de er hel ved. Men jeg har tillit til dem, og jeg syns ikke at vi kan innføre et regime som de facto innebærer en slags omvendt bevisbyrde, der de må dokumentere at de aldri har gjort noe galt.

Bare tiden vil nå vise om det hefter noe uakseptabelt ved Nicolai Tangen, slik at vi ikke kan eller bør ha tillit til ham – eller om tilliten rives ned av andre, slik at han ikke kan eller orker å tiltre stillingen.

En tredje mulighet er at det ikke avdekkes noe uakseptabelt ved Tangen, og at han tiltrer stillingen – men jeg må innrømme at det virker som et stadig mindre sannsynlig utfall.

Det skal uansett bli spennende å se hvordan mediene oppsummerer denne saken om noen år.

 

Skattedirektøren og 10 andre vil bli NAV-direktør

 

I forgårs ble det klart at skattedirektør Hans Christian Holte har søkt stillingen som NAV-direktør etter Sigrun Vågeng, som fyller 70 år i høst.

Det er 11 personer som har søkt stillingen som NAV-direktør, men det er ingen av de andre personene som er kjent for meg. Jeg tror heller ikke at noen i pressen vet hvem de er, siden den eneste som mediene er opptatt av, er Holte.

Dette er en ganske vanlig situasjon: Når søkerlisten til viktige offentlige stillinger blir kjent, er det ofte bare ett navn på listen som virker aktuelt. Det skjedde for eksempel da Stortinget skulle ansette ny direktør. Marianne Andreassen, som ble ansatt, fremsto som den eneste aktuelle. Også søkerlister til for eksempel departementsrådsstillinger er ofte svært korte, og det fremstår som opplagt hvem som får stillingen.

En gang iblant står ikke den som får stillingen, på søkerlisten. Det var tilfellet da listen over dem som søkte om å bli sjef i Oljefondet, ble offentliggjort. Det førte til en viss diskusjon. To juss-professorer mente at Norges Bank hadde brutt loven og viste til at det er “den fullstendige søkerlisten slik den til enhver tid ser ut”, som skal offentliggjøres. “Den må med andre ord oppdateres fortløpende, også med søkere som kommer inn i bildet etter søknadsfristens utløp”. Jeg går ikke nærmere inn på akkurat dette temaet her.

De to juristene henviste imidlertid til noe som gjelder alle offentlige organer, nemlig at søkerlister skal være offentlige. Eller som det heter i Offentlighetsloven: “Organet skal snarest etter at søknadsfristen er gått ut, sette opp en søkerliste som skal inneholde navn, alder, stilling eller yrkestittel og bosted- eller arbeidskommune for hver søker.”

Så hvorfor er det slik at disse søkerlistene så ofte inneholder bare ett aktuelt navn?

Årsaken er etter min mening opplagt.

Stortinget har vedtatt en lov som i praksis ikke kan fungere.

Bakgrunnen er sympatisk nok: Det generelle prinsippet som ligger til grunn for hele offentlighetsloven, er at det skal være åpenhet og mulighet for innsyn i det som skjer i forvaltningen, og at det er unntak fra dette som krever en særlig begrunnelse. Dette er det lett å forstå ut fra demokratiske idealer, men når idealet skaper så store praktiske problemer at man nærmest føler seg tvunget til å omgå loven, er det uheldig.

Årsaken til at loven ikke fungerer, er at det ikke er mulig for alle potensielle søkere eller kandidater å figurere på en offentlig liste som søker, dersom han eller hun ikke får stillingen. Det kan på en svært uheldig måte redusere vedkommendes autoritet og muligheter i den stillingen han eller hun allerede har og/eller i andre søkeprosesser. Hvis for eksempel Holte nå ikke får stillingen som NAV-direktør, vil det kunne sette ham i en vanskelig situasjon, hvis han fortsatt skal være skattedirektør. Han har da demonstrert for all verden at han egentlig helst ville gjøre noe annet.

Så hvordan kan man unngå å sette mennesker i slike vanskelige situasjoner?

Det aller beste hadde selvsagt vært å endre loven, men det ser ikke ut til å skje.

En annen mulighet er at aktuelle kandidater rett og slett ikke viser noen interesse for utlyste stillinger, og det skjer nok til en viss grad. Men det er uheldig. Det svekker mobiliteten blant ledere, og det blir færre kandidater å velge blant.

Derfor skjer det nok heller ved at prosessen de facto er fullført når søkerlisten offentliggjøres. Og for å få til det, må det jukses litt.

Mitt inntrykk er at det skjer omtrent slik:

Man lager en annonse der stillingen utlyses, og hvor det settes en søknadsfrist.

Lenge før fristen går ut, begynner man å ta kontakt med folk som kanskje kan være interessert i stillingen og med søkere som virker interessante.

I realiteten begynner man også å intervjue interesserte kandidater, noe som nok ikke er helt etter boken. Intervjuer skal helst skje når søknadsfristen er gått ut og søkerlisten er offentliggjort.

Hvis en av dem man har snakket med, vet at hun får stillingen, søker hun, og det kan hun gjøre både før og etter at fristen har gått ut. Det er ikke, meg bekjent, ulovlig å søke eller å ta kontakt med kandidater etter at fristen har gått ut. Hun blir også oppført på søkerlisten når den blir offentliggjort.

De man har tatt kontakt med, og kanskje i realiteten også intervjuet, og som får beskjed om at de ikke får stillingen, foretar seg ikke noe mer – og det hele forblir en hemmelighet mellom partene.

De som har søkt, og som fremstår som reelle kandidater, får også beskjed om at de ikke får stillingen, slik at de kan trekke søknaden før søkerlisten blir offentlig. Dermed har de formelt sett aldri søkt.

Enkelte søkere kan få unntak fra kravet om offentliggjøring, og de kan stå oppført anonymt på søkerlisten. Så dersom det fins en eller flere “anonym” på listen, kan det være reelle kandidater som fortsatt er med i en prosess. Men det skal svært mye til for å få et slikt unntak for de stillingene som man antar har størst offentlig interesse.

Sagt med andre ord:

Det er ikke sikkert interessen for å bli ny NAV-direktør er så liten som vi skulle tro.

Jeg blir dessuten veldig forbauset, hvis ikke Hans Christian Holte får stillingen.

Og så får vi bare følge med og se hvor mange interessante søkere det blir når vi skal ha ny skattedirektør!

 

Om fag og politikk i coronakrisen – og en liten missing link

 

Det er ganske mye diskusjon, både i tradisjonelle og sosiale medier, om hvorvidt regjeringen følger, og hvorvidt den bør følge, de faglige rådene som kommer fra Folkehelseinstituttet (FHI) og Helsedirektoratet (Helsedir) – og nå sist også fra en ekspertgruppe som hadde til oppgave å vurdere barnehagene og skolene spesielt.

Jeg har ikke selv satt meg inn i alle sider ved de faglige rådene som de omtalte instansene kommer med – nå sist før regjeringen skulle ta stilling til om de inngripende smitterverntiltakene skulle videreføres eller endres. Både de faglige rådene og regjeringens beslutning kan imidlertid leses her.

Noen kommenterer forskjellen mellom de faglige rådene og regjeringens beslutninger som om det er et skarpt og klart skille. Blant de som mener at det er et tydelig skille, er det noen som mener at regjeringen har valgt en klok tilnærming, mens andre mener at det bør stilles flere kritiske spørsmål til regjeringen om hvorfor den ikke har fulgt de faglige rådene. Ulike oppfatninger kan forekomme i samme avis, så det er ikke noe åpenbart mønster i hvem som mener hva, og dette er derfor heller ikke noe poeng med min kommentar.

Men når det er sagt, mener jeg at vi skal være veldig glade for at vi ikke har en regjering som slavisk følger faglige råd. Hvis det var et ideal, kunne vi suspendert demokratiet og innført teknokrati.

Det er veldig viktig å føre en kunnskapsbasert politikk, men det er ikke tilstrekkelig bare å ville føre en kunnskapsbasert politikk. Det er flere grunner til det:

Faglige råd er ikke alltid gode.

Faglige råd kan være usikre.

Faglige råd kan sprike.

Faglige råd er ikke alltid så faglige, men kanskje egentlig litt politiske.

Faglige råd er som regel avgrenset til angjeldende fagfelt, det vil si at det er mange forhold som ikke overskues eller tas hensyn til av de fagfolkene som gir råd.

Til slutt er det noe som heter verdier, normer og overbevisninger, som også er legitime i et demokrati. Politikere kan gjøre valg uten at det begrunnes faglig. Erna Solberg gjorde på mange måter det, da hun forleden ga et intervju til DN om håndteringen av coronakrisen.

Jeg synes redaktør i Minerva og Minervanett, Nils August Andresen, er en av dem som skriver mest interessant om diskrepansen mellom fagmyndighetene, og da særlig Folkehelseinstituttet, og regjeringen når det gjelder håndteringen av coronakrisen  (du kan også høre podcaster om det). DN skriver for øvrig i dag også om uenigheter mellom Folkehelseinstituttet og Helsedirektoratet.

Andresen har satt seg grundig inn i Folkehelseinstituttets faglige råd og viser blant annet at forskjellen mellom rådene og regjeringens beslutning ikke er så store – og at de faglige rådene er beheftet med stor usikkerhet og tildels politiske vurderinger. At usikkerheten er stor og uenigheten liten, rimer også veldig godt med det inntrykket jeg får når jeg lytter til det Erna Solberg, Bent Høie, Camilla Stoltenberg og Bjørn Guldvog faktisk sier.

Mitt inntrykk er at eksperter, fagmyndigheter og regjeringen stort sett er enige om smitteverntiltak og i hvilken rekkefølge de skal foreta endringer i tiltakene. Det de virker litt uenige om, er hvor raskt barnehager og skoler skal åpnes. Regjeringen ønsker å gå litt mer forsiktig frem, og at hele landet, så langt det er mulig, skal gjennomføre endringene samtidig og sammen. Jeg er også enig med Nils August Andresen i at de i virkeligheten stort sett er enige om strategi.

Det som, etter min mening, er en missing link i mange av de kommentarene vi nå kan lese, er embetsverket i departementene. Det virker  som om mange av kommentatorene har glemt at det finnes et embetsverk – altså et lag med mange og svært kompetente fagfolk mellom Folkehelseinstituttet, Helsedirektoratet og skoleekspertgruppen og regjeringen. Det er ikke slik at rådene fra FHI og Helsedirektoratet legges direkte på regjeringens bord, og at regjeringen så tar stilling til dem.

Både Folkehelseinstituttet og Helsedirektoratet er underlagt Helse- og omsorgsdepartementet. Men Helse- og omsorgsdepartementet består ikke bare av Bent Høie. Det er over 200 ansatte i departementet, og deres oppgave er å vurdere og ta stilling til de rådene som kommer fra såkalte underliggende etater – og gi egne og selvstendige råd til statsråden. Så hvis Bent Høie velger å avvike marginalt fra de rådene FHI og Helsedirektoratet har kommet med, kan det skyldes at han har fått klare råd om å gjøre det fra de fagfolkene han har i departementet.

Jeg skriver “hvis” her, fordi det ikke er gitt at det som til slutt blir regjeringens beslutning, er Bent Høies foretrukne beslutning. Alle departementer “lider” nemlig av en trang til suboptimalisering, der de, i faglig forstand, tenker mest på seg selv. Det å samordne ulike hensyn og fagfelt – å se hvordan alt henger sammen med alt – er noe av det vanskeligste departementene gjør. Mange illustrerer problemet ved å si at departementene er preget av “silotenkning”.

Og det er sant.

Men det er også sant at godt arbeid mellom departementene og regjeringen, særlig i vanskelige tider, gjør dette problemet mye mindre enn det kan være i gode tider når lite står på spill. Derfor er dette antagelig svært viktig nå: Når skoleekspertgruppen, Folkehelseinstituttet og Helsedirektoratet kommer med sine råd, settes enorme faglige krefter i aksjon i samtlige 15 departementer, der svært mange fagfolk gir sitt besyv.

Det ville være utrolig – og foruroligende – hvis ingen, i løpet av en slik prosess, hadde noe å innvende mot ekspertgruppens, Folkehelseinstituttets og Helsedirektoratets vurderinger. Antagelig syns de også selv at det er betryggende at det er flere – med helt andre faglige blikk på samfunnet – som er med på å vurdere situasjonen  og gi råd til regjeringen.

Det er selvsagt mange grunner til at vi har en regjering, men én viktig grunn er at vi ønsker at noen skal avveie ulike hensyn og på den måten ta hensyn til hele samfunnet.

Det kan man ikke gjøre ved blindt å følge faglige råd. Fagfolk er hverken valgt til eller ansatt for å ta slike helhetlige hensyn.

Dette betyr ikke at ikke regjeringen kan ta eller gjøre feil, eller at fagfolkene ikke kan ha rett. Det betyr heller at det ikke finnes situasjoner eller områder der regjeringen bør holde armlengdes avstand. Men jeg mener for eksempel at Sverige har gått for langt når regjeringen der nærmest fremstår som en passiv tilskuer til måten coronakrisen håndteres på.

Selv har jeg ikke bakgrunn for å bedømme om smitteverntiltakene er helt riktige – eller om de økonomiske tiltakene er akkurat passende. Det er bra at det er diskusjon om dette – diskusjoner som også mine kolleger i Civita deltar i. Vi tåler slike diskusjoner fordi vi har et politisk klima som kan kommunisere åpent om usikkerhet uten at tilliten forvitrer, slik Marianne Marthinsen skrev om i Aftenposten i går.

Vi vet ennå ikke hvor godt Norge har håndtert og vil håndtere krisen. Evalueringer vil komme, og da får vi vite mer om det.

Men det jeg føler meg ganske sikker på, er at Norge, sammenlignet med de fleste andre land, har svært gode forutsetninger for å håndtere krisen ganske godt. Og det er det flere enn jeg som mener.

En av flere grunner til at vi har så gode forutsetninger, er at vi har en svært dyktig forvaltning og en regjering som, uavhengig av farge på regjeringen, begge har god rolleforståelse og evne til samspill og samarbeid.

 

 

 

 

Robert Mood og diskusjoner om markedsøkonomien

 

Robert Mood er president i Norges Røde Kors.

Han er også en ivrig twitrer, og han har mange sterke meninger, også om politikk.

Han er åpenbart ikke så begeistret for Civita, så da jeg var på Politisk Kvarter sammen med SV-leder Audun Lysbakken i går, twitret Mood at det hadde vært en “hyggelig morgenstund å høre @audunlysbakken kle av kapitalismens fremste norske forkjemper @kristinclemet @Civita_ i @NRKno politisk kvarter da ;-)”.

Twitterkontoen til Robert Mood er privat, men Mood retwitrer også mange meldinger fra Røde Kors, nylig også om hans egne aktiviteter som Røde Kors-president.

Røde Kors er en organisasjon som har nøytralitet – politisk, etnisk, religiøst og ideologisk – som et av sine grunnleggende prinsipper. Årsaken er at Røde Kors skal kunne nyte tillit hos alle og dermed også være i stand til å hjelpe alle. Dette gjelder både nasjonalt og internasjonalt.

Hvorvidt Robert Moods politiske aktivitet er forenelig med dette strenge nøytralitetskravet, må helt og holdent være opp til Røde Kors selv å bedømme. Det eneste Røde Kors ikke kan forlange, er at andre skal være upåvirket av det vi leser og hører fra organisasjonens talspersoner, for det må selvsagt være opp til hver enkelt av oss.

La meg legge til at det selvsagt ikke er noe problem for Røde Kors å ha ledere som har politiske og andre overbevisninger. Det har alle mennesker. Det er rollen og oppgaven man har – enten man er i Civita, i NRK, i embetsverket eller i en organisasjon som Røde Kors – som avgjør hvordan man bør forsøke å opptre. Både Jonas Gahr Støre (Ap), Børge Brende (H) og Thorvald Stoltenberg (Ap) har vært ledere i Norges Røde Kors, og nylig avdøde Astrid Nøklebye Heiberg (H) var også leder for det internasjonale Røde Kors. Men jeg tror ingen av dem var veldig politisk aktive samtidig, og jeg husker dem alle som balanserte og inkluderende talspersoner for Røde Kors.

Uansett synspunkt på disse forholdene er Robert Moods innlegg i samfunnsdebatten åpenbart noe som mange liker og setter pris på, mens andre er mer kritiske. Meningene hans er altså ikke ukontroversielle, og dermed fortjener de også diskusjon. Og siden slike diskusjoner kan være vanskelige å få til på Twitter, skal jeg gi mitt besyv her i et forsøk på å bringe debatten videre.

Men la meg, før det, nevne en twittermelding som jeg selv skrev i går som en respons på den meldingen Mood skrev i forbindelse med Politisk Kvarter. Den satte, overraskende for meg, nærmest fyr på Twitter, særlig fordi den ble opplevd som en “trussel”. For meg er det gåtefullt hva som kunne være truende med en slik melding, men jeg skal la det fare her og heller forklare hva jeg tenkte på.

Innholdet i Robert Moods innvendinger mot Civita og meg er stort sett det samme. Han mener at vi er tilhengere det han omtaler som et “friest mulig marked” og mener at vi aldri diskuterer svakhetene ved “det frie marked som system”. Dette var i bunn og grunn også kritikken i twittermeldingen hans, der han omtaler meg som kapitalismens fremste forkjemper i Norge. Nå var det riktignok ikke kapitalismen som ble diskutert i Politisk kvarter – temaet der var den retorikken som enkelte bruker overfor bedrifter og bedriftseiere, hvor kategoriske krav det skal stilles til de bedriftene som nå kan motta krisestøtte og hvor relevant det er å advare mot en “eksplosjon i ulikhet” når nå formuer verden over krympes og destrueres i rekordfart – men likevel: Mitt og Civitas syn på markedsøkonomien er tydeligvis det som engasjerer Mood sterkest.

Grunnen til at jeg i min tweet viste til Røde Kors’ omfattende samarbeid med næringslivet, er at jeg mener at det er relevant når man diskuterer markedsøkonomien og næringslivets rolle i et samfunn. Etter min mening fremstår alle vellykkede samfunn i verden som et slags skjebnefellesskap mellom en sterk stat, et sterkt sivilsamfunn og et levedyktig næringsliv som opererer innenfor en velfungerende markedsøkonomi og, selvsagt, familiene og privat sektor i betydningen det private. Også trepartssamarbeidet er viktig i Norge og flere andre land. Alle sektorer er vevet inn i hverandre og dypt avhengige av hverandre, slik tilfellet også er for Røde Kors: Røde Kors er en organisasjon som består av både ansatte, valgte og mange frivillige personer, og som mottar offentlige midler og har et utstrakt samarbeid med stat og kommuner, og med næringslivet. Røde Kors samspiller altså med kapitalismen. Jeg syns derfor det er interessant å få høre mer om hva det er ved vår markedsøkonomi og det jeg står for, som Mood er så kritisk til.

Første gang jeg oppdaget at Robert Mood reagerte negativt på noe Civita står for, var da han twitret følgende:

“Et øyeblikk ble jeg nesten lurt til å tro at Civitas tanker er frie. Så leste jeg deres mål på nytt; “Civita skal bidra til økt forståelse og oppslutning om de verdiene som ligger til grunn for en fri økonomi”. Ingen frie tanker der altså!”

Dette førte til en liten meningsutveksling, der jeg blant annet svarte at “vi er en liberal tankesmie. Det vil si at vi tror på et samfunn med maktdeling og sterke institusjoner, et fritt sivilsamfunn, en fri økonomi, og et sterkt personlig ansvar – slik vi heldigvis har i Norge”.

Jeg finner det ikke igjen på Twitter, men jeg mener å huske at det ble en liten diskusjon om hvordan man skal forstå begrepet “fri økonomi”. Jeg har nemlig en følelse av at Mood tror “fri” betyr “uregulert”, men det betyr det ikke.

Fri konkurranse er et begrep som brukes i økonomisk teori. Det innebærer at ingen skal ha dominerende markedsmakt og dermed makt til å bestemme prisene. Det må være mange tilbydere og etterspørere, og alle må ha lik informasjon om produkter og priser. I en slik økonomi vil ingen få superprofitt, og det vil ikke være noen monopoldannelser. Avkastningen på kapitalen, dvs. profitten, vil over tid tendere å bli lik i alle bedrifter, korrigert for ulik risikoeksponering. For å sikre at betingelsene for fri konkurranse opprettholdes over tid, trengs det overvåking og reguleringer. Hvis ikke, vil man få monopoldannelser

Et fritt marked, eller fri konkurranse, forbindes også med at de som påfører samfunnet kostnader, må betale for det, og at de som utnytter knappe naturressurser, ikke kan gjøre det gratis. Det vil si at vi må ha en stat som priser og regulerer skader som produksjon påfører andre, og som sikrer at ingen får gratis privilegier til å utnytte verdifulle naturressurser.

Opprettholdelse av et slikt fritt marked eller fri konkurranse krever en sterk stat som vedlikeholder markedsøkonomien, fordi økonomiske krefter som trekker i retning av monopoldannelser og opprettholdelse av privilegier ellers er sterke.

En annen måte å se på det kan være denne: Alle friheter eksisterer innenfor rammer. Vi er for eksempel alle for ytringsfrihet, selv om vi vet at vi har, og vil ha rammer: Vi har begrensninger i ytringsfriheten, og vi tilrettelegger aktivt for ytringsfrihet.

Flere store tankesmier lager jevnlig ulike oversikter der de blant annet rangerer verdens land etter hvor fri økonomien deres er. Og det er gjennomgående de landene som de fleste vil forbinde med verdens mest vellykkede land, som skårer best. Det gjelder blant annet de nordiske landene. Men igjen: At økonomien er fri, betyr ikke minst mulig reguleringer – det betyr best mulige reguleringer. Man kan for eksempel ikke skåre høyt på slike rangeringer hvis man ikke har en rettsstat, avtalefrihet, privat eiendomsrett, et effektivt byråkrati, et godt skattesystem eller en god konkurranselovgivning.

Dette betyr ikke at man, for eksempel i Norge, alltid vil være enige om hvordan rammene skal se ut. Men det man kan si, er at det etter min og flere av mine kollegers oppfatning, generelt er for lite diskusjon om hvordan vi sørger for at markedsøkonomien er mest mulig velfungerende, og hvordan den skal vedlikeholdes, forvaltes og fornyes når omgivelsene er i endring. Selv om Norge skårer høyt på de nevnte rangeringene, er det ingen automatikk i at vi vil gjøre det til evig tid. Når for eksempel teknologi og verdikjeder er i endring, må også skattesystemer og konkurranseregler være i endring.

I den omtalte kommunikasjonen med Mood mener jeg at jeg også sendte ham linker til noe av det mine medarbeidere har skrevet om dette.

Men Mood er ikke fornøyd.

Da jeg søndag 29. mars i år – mens pandemien var et faktum – hadde denne kronikken på trykk i Aftenposten, twitret Mood:

“Kristin Clemet @Civita_ slår fast at det frie marked fortsatt er løsningen, mens @JackMa, @FukuyamaFrancis og @harari_yuval stiller reflekterte spørsmål om den liberale verdensorden.”

Hvordan skulle jeg forstå dette?

Jeg skrev ikke ett ord om “det frie marked” i kronikken. Det jeg skrev om, var Norges “velfungerende” og “internasjonalt åpne markedsøkonomi”, om den nordiske modellen og om truslene mot det liberale demokratiet og den liberale verdensordenen som kan følge i kjølvannet av coronakrisen. To av de jeg nevnte, var nettopp Francis Fukuyama og Harari Yuval.

Jeg vil ikke et øyeblikk forsøke å måle meg med noen av disse tre personene, men hvilke spørsmål er det egentlig de stiller, som ikke jeg og flere av mine kolleger i Civita, også stiller?

Francis Fukuyama er en god venn av Civita. Min kollega Mathilde Fasting har nylig skrevet en bok om ham – en bok som også er en samtalebok mellom Fasting og Fukuyama, og han var så sent som i februar på et frokostmøte i Civita.  Jeg vil si at vi kjenner meget godt til Fukuyamas tenkning, og at den overhodet ikke er fremmed for hva vi selv tenker.

Harari Yuval har jeg aldri truffet, men jeg nevnte ham i artikkelen min etter å ha lest en artikkel han nylig skrev i Financial Times. Der skriver han innsiktsfullt om to temaer som vi også har vært sterkt opptatt av i Civita, nemlig overvåkning og personvern og hvilke farer og fristelser coronaepidemien kan utsette oss for i den forbindelse. I tillegg skriver han om valget mellom nasjonal isolasjonisme og globalt samarbeid og solidaritet, hvorav det siste – etter Hararis oppfatning – klart er å foretrekke.

Generelt er Harari – i likhet med Fukuyama og mine kolleger i Civita – bekymret for at det liberale demokratiet bryter sammen. Harari har også, igjen i likhet med Civita, bidratt med drøftelser av hva liberalisme kan bety.

Jack Ma kjenner jeg litt til, ettersom jeg blant annet var medlem i den globale utdanningskommisjonen sammen med ham. Jack Ma er fra Kina, og han er en fascinerende person og svært vellykket forretningsmann, men jeg må si at jeg ikke helt har fått med meg hvilke reflekterte spørsmål han har stilt om den liberale verdensordenen som er av stor relevans for oss som lever i liberale demokratier. Han er, såvidt jeg har forstått, medlem av Kinas kommunistiske parti. Men dette skal jeg forsøke å finne ut mer om.

Så spørsmålet er: Jeg skriver i artikkelen min om den norske samfunnsmodellens styrker i møte med coronakrisen. Men hva mener egentlig Robert Mood med sin kritiske twittermelding?

Det er faktisk ikke så lett å forstå, så jeg syns det hadde vært interessant med en utdypning.

Også i går forsøkte Mood å forklare nærmere hva han mener.

Til en som lurte på om han er motstander av kapitalisme, skriver han at han ikke tror at “friest mulig marked og militær makt er relevante verktøy i denne krisen” – men at verktøyene må være “verdier, kultur, fellesskap og samspill”, noe visstnok også Jack Ma mener, ifølge Mood.

Og – mer konkret til Civita og meg skriver han at det han “etterlyser fra @kristinclemet og @Civita_, særlig når vi ser fremover fra dagens krise, er åpne og reflekterte drøftinger om økonomisk vekst og det frie marked som system. Jeg lytter og leser, men ser ikke det. Ser bare argumenter for mer av det samme.”

Det er vanskelig å tro at Robert Mood følger mye med på det Civita publiserer og arrangerer. Her er bare en brøkdel av noe av det som kanskje kunne være interessant for Robert Mood – gitt at det er markedsøkonomiens funksjonsmåte, mangler og muligheter han er interessert i. Dette er bøker og rapporter

Mye mer kan selvsagt finnes på hjemmesiden vår her.

Det siste Mood twitret som forklaring på hva han egentlig mener, var dette:

“Lett å forklare; Verdier og fellesskap er viktigere enn friest mulig marked. Der slutter vel min kompetanse. Derfor vender jeg meg i forventning om nytenking til @Civita_ og @kristinclemet”, hvoretter han legger til at twitterkontoen hans ikke er en Røde Kors-konto.

Igjen – det er ikke så lett å si hva dette skal bety.

Jeg kjenner ikke til noe liberalt demokrati i verden som ikke har en form for markedsøkonomi. Dessverre vet vi at det motsatte nesten har vært mulig: Flere autoritære samfunn, som Kina og Vietnam, har innført en form for kapitalisme. Men jeg skriver “nesten” og “en form for”, fordi dette ikke er en kapitalisme eller markedsøkonomi (min kollega Steinar Juel mener at dette ikke er det samme) som skårer høyt på de rangeringene som jeg nevnte. Kapitalisme uten rettsstat og demokrati er ikke kapitalisme eller markedsøkonomi slik Adam Smith så for seg. Og da hjelper det ikke om man ellers forsøker å ha en slags tut og kjør-kapitalisme der alt tilsynelatende er lov.

For meg og mine kolleger i Civita er ikke “friest mulig marked” en talemåte som gir så mye mening. En velfungerende markedsøkonomi er, slik jeg har beskrevet her, et resultat av god politikk – en politikk som neppe lar seg utforme i samfunn som ikke er sterke liberale demokratier.

Og uansett hva slags verdier vi måtte ha – eller hva vi mener med begrepet fellesskap (som kan være alt fra fellesskapet i familien til samfunnsfellesskapet og staten) – er det noe som etter min mening lettest og best ivaretas i et samfunn som også har et åpent økonomisk system. Mennesker er stort sett likere, rikere og lykkeligere, samtidig som de lever mer klimavennlig, i samfunn som har et velfungerende markedsøkonomisk system enn i samfunn som ikke har det.

Intellektuelt bør vi selvsagt være åpne for at noen en vakker dag finner opp et økonomisk system som er bedre enn de vi kjenner. Og det er alltid spennende å ha diskusjoner om det.

Men så langt er det, etter min mening, mye som tyder på at det er mer nyttig hele tiden å forsøke å vedlikeholde og foredle det systemet vi har, fremfor å forsøke å finne opp et helt nytt system.

Rettferdighet i koronaens tid

 

“Rettferdighet i koronaens tid” var tittelen på et innlegg som SV-leder Audun Lysbakken hadde i Bergens Tidende forleden.

Jeg tror ikke det er så mange som er uenige i det som står i innlegget – men på tre områder bør budskapet nyanseres.

Det ene problemet med innlegget – og dermed med SVs og også Rødts korona-politikk – er den mistilliten som uttrykkes overfor norske bedrifter. Det er alltid noen som jukser – enten de er trygdemottakere, arbeidstakere, arbeidsgivere eller bedriftseiere. Men dette er ikke det gjengse bildet i Norge, og det er ikke det bildet vi som fellesskap tegner av samfunnet vårt nå. De aller fleste legger, tvert om, veldig stor vekt på at vi lever i et tilltssamfunn, der høy tillit til myndigheter, institusjoner og hverandre, kan være med på å bære oss gjennom krisen.

Mange av dem som leder og eier bedrifter, kjemper nå en desperat kamp for å redde virksomheten og arbeidsplassene, og da virker det lite konstruktivt at noen hele tiden velger å trekke frem risikoen for at noen jukser og skor seg på fellesskapets bekostning. Jeg tror mange ville reagert, dersom andre gjorde det samme overfor permitterte og arbeidsledige nå.

Det andre problemet med SVs og Rødts koronapolitikk er mangelen på forståelse av hvordan markedsøkonomien og det å drive en bedrift egentlig virker. Noen vil nok si at dette er et problem som de dessverre deler med store deler av det politiske miljø, som over tid har blitt for frakoblet utfordringene og hverdagen i privat sektor. Men “frakoblingen” er nok størst på ytre venstre side i politikken.

Jeg tror ikke at det er noen som mener at det er moralsk riktig av bedrifter, som nå mottar støtte fra det offentlige, å ta ut store utbytter til privat forbruk, bonuser og kraftige lønnstillegg – eller som syns det er riktig å permittere eller si opp folk uten at det er nødvendig. Problemet er at det er vanskelig og unyansert å være så kategorisk som SV er. Det kan finnes mange situasjoner der det kan være nødvendig at også en bedrift som har mottatt støtte, må dele ut utbytte, permittere noen eller, i verste fall, si opp noen. Utbytte brukes blant annet til å betale skatt eller til å redde andre deler av virksomheten. Og hvis en permittering eller oppsigelse, kombinert med støtte fra staten, kan redde en bedrift som ellers er sunn og levedyktig og kan ha fremtiden for seg, må vel det være bedre enn at hele bedriften går dukken?

Det tredje problemet med Lysbakkens budskap er det han formidler om det som nå skjer under den økonomiske krisen. Å snakke om en “eksplosjon i ulikhet” nå virker veldig virkelighetsfjernt. Også andre på venstresiden snakker i den samme typen termer: Det har vært en økning i ulikheten de senere år, og nå kan det bli enda verre.

Men det blir litt rart å snakke om økt ulikhet nå. Det er nemlig vanskelig å tro at koronakrisen fører til økt ulikhet. Sannsynligvis synker ulikheten i rekordfart over hele verden, ettersom aksjekursene – altså verdien på bedriftene – faller kraftig. Og det er eiernes penger som ryker først når det blir vanskelig.

La meg skyte inn en liten repetisjon for å forklare:

Graden av økonomisk ulikhet kan måles på mange måter.

Det vanlige er å måle inntektsulikhet, og målt på den måten, har ulikheten i Norge det siste året gått ned. Norge har de senere år stort sett bare konkurrert med Island om å være det landet i verden med lavest inntekstulikhet.

Inntektsulikheten forteller likevel ikke alt. Det er også noe som heter formue, og den er mye vanskeligere å måle.

Likevel har dette blitt et veldig sentralt poeng i debatten: Særlig venstresiden og en del forskere, med Thomas Piketty i spissen, har blitt mye mer opptatt av ulikhet i formue. I Norge har vi dessuten hatt en helt særegen debatt som følge av at mesteparten av formuen vår, nemlig oljeformuen, er felles og forvaltet av staten, altså av oss i fellesskap.

Mesteparten av formuen til de rike er aksjer i bedrifter. Når aksjeverdiene går opp, blir de rike derfor rikere, og ulikheten øker. Dette får som regel store overskrifter, og det fremmes mange forslag om å skattelegge de rike hardere.

Fra høyresiden har mange prøvd å fremheve at dette i stor grad er papirverdier – altså aksjeverdier som går opp og ned – og at skattesystemet må reflektere at private formuer stort sett er næringsformue, altså bedrifter.

Spørsmålet er derfor hva venstresiden nå mener om den økonomiske krisen vi er inne i?

Er det en fordel at aksjeverdiene faller, siden likheten da sannsynligvis øker? Hadde det vært en fordel om likheten økte enda raskere ved å skattelegge dem som nå taper store verdier, enda mer?

Thomas Piketty skrev sin siste bok før koronakrisen inntraff. Mye av det han håper på der, skjer antagelig nå – helt uten den ytterliggående sosialismen han ønsker å innføre Vi blir alle fattigere – som samfunn og enkeltmennesker. Men de som taper mest, er investorer og bedriftseiere, altså “de rikeste”. Ulikheten synker sannsynligvis raskere nå enn noen rød regjering kunne drømme om å få til med politikk.

Det finnes noen som mener at graden av ulikhet er helt uinteressant, bare de fattigste får det bedre.

Jeg er ikke enig i det. Jeg mener at stor og økende økonomisk ulikhet i seg selv kan være et problem, og at vi derfor må ha to tanker i hodet samtidig: Vi bør føre en politikk som både sørger for moderate forskjeller, og som gjør det mulig for de fattigste å få det bedre.

Det som blir feil, er å la alt handle om ulikhet – uansett hvilken situasjon vi er i. Og akkurat nå bør ikke en “eksplosjon i ulikhet” være det som begrunner forslag om svært inngripende forbud og påbud overfor bedrifter som sliter.

Det vi bør være opptatt av nå, er de som har minst og er hardest rammet – enten det er enkeltpersoner eller bedrifter. For selv om de rikeste kanskje er de som taper mest, er krisen selvsagt verre for dem som har minst og for dem som risikerer å miste både livet og livsgrunnlaget.

Men mens vi hjelper dem mest som nå trenger det mest, bør vi være glade for hver eneste bedrift som overlever eller finner nye forretningsmuligheter i en vanskelig tid.

De vil være avgjørende for at vi skal sikre velferden og en stat som økonomisk sett er like solid også i fremtiden.

 

Coronakrisen kan bli en ekstrem test på vår evne til å ta personlig ansvar

 

“Den ultimate test af det personlige ansvar”, var overskriften på lederartikkelen i den danske avisen Berlingske i går.

Bakgrunnen var statsminister Mette Frederiksens tale til det danske folk i forgårs: Hvis danskene er flinke, og hvis de følger rådene om hygiene, karantene, hjemmekontor og sosial avstand (som vel egentlig burde hete fysisk avstand), kan det være at det danske samfunn gradvis kan åpnes opp igjen.

Men håpet hun formidlet, ble også ledsaget av en trussel. For hvis danskene ikke greier å være flinke og følge de råd, forbud og påbud som nå gjelder, kan det hende at de inngripende tiltakene blir enda mer omfattende.

Danskene kan altså, som Berlingske formulerer det, selv bestemme om de vil ha friheten sin tilbake etter påske.

Dette kan fort bli situasjonen i Norge også.

Helsedirektør Bjørn Guldvog sier nå at han ikke er i tvil om at de strenge coronatiltakene har en effekt på smittespredningen. Så kanskje kommer den norske regjeringen med en lignende beskjed i neste uke: Dersom vi nå er flinke og overholder smittevernreglene, kan belønningen bli et litt mer åpent samfunn etter påske, i hvert fall i deler av landet.

Eller sagt på en annen måte: Hvis hver og en av oss tar ansvar, kan vi alle få mer frihet.

Civita har i årenes løp skrevet mye om begrepene frihet og ansvar.

Det vi opplever nå, kan inngå i en hvilken som helst lærebok for å illustrere hvordan disse begrepene er uløselig knyttet til hverandre. Det finnes ikke frihet uten ansvar – og ingen mulighet til å ta ansvar uten frihet – og nå blir dette satt helt på spissen – på en måte som de færreste av oss har opplevd før.

Friheten er kanskje den aller mest grunnleggende verdien vi har.  Det fins ikke så mange andre verdier som kan realiseres på en god måte uten at vi også har frihet. Derfor er det uvant – og smått utrolig – at så mange av oss godtar de inngripende tiltakene vi nå er utsatt for. Staten utviser nå en form for paternalisme som vi vanligvis vil ha oss frabedt i et liberalt demokrati.

Jeg tror, så langt, at vi kan takke de høye tillitsnivåene i Norge – det at vi har tillit til at myndighetene faktisk ikke har planer om å ta fra oss friheten på lang sikt, men arbeider i helt motsatt hensikt – for at vi aksepterer det. Noen mener at vi er på vei mot diktaturet, hvilket er en voldsom overdrivelse. Men når sindige akademikere som Einar Øverenget og Raino Malnes diskuterer farene ved de frihetsinnskrenkende tiltakene som gjennomføres – eller når Stortinget og mange jurister diskuterer regjeringens forslag til krisefullmaktslov – er det bare sunt. Vi behøver ikke å være alarmister. Men blir vi sløve, er det en fare for demokratiet.

Det viser seg at 100 prosent av befolkningen nå har fått med seg hva som er viktigst for ikke å spre smitte – som å holde avstand, vaske hendene og være hjemme, hvis man er syk. Alt ligger altså til rette for at vi skal kunne ta personlig ansvar. Man kan ikke ta ansvar for noe man ikke forstår eller har forutsetninger for å forstå. Men man kan ta ansvar, når man vet hvorfor det er viktig.

Og kanskje styrkes ansvarsfølelsen i visshet om at vi kan skade andre eller få enda mindre frihet siden, dersom vi tiltar oss for mye frihet nå. Samtidig kan man ikke utelukke at situasjonen og tiltakene også kan virke motsatt: Hvis tiltakene virker dårlig begrunnet, hvis de blir for inngripende, eller hvis vi blir for ubehagelige i omgangen med hverandre og for eksempel gir hverandre for mye “koronakjeft”, kan det kanskje også svekke ansvarsfølelsen. Dag Wollebæk skrev om dette i en kronikk i VG i går.

Jeg tror det er mange som snart vil ønske seg litt mer frihet.

Mange har vært i karantene – en del i isolasjon – og mange får ikke besøk av dem de er glade i. Jobb-, fritids- og privatliv er sterkt amputert for de fleste. Det er både morsomt og rørende å se alle de initiativene som nå tas for å hjelpe og glede andre. Samtidig er det mange, som for eksempel bor alene, som nå kan ha det ekstra vanskelig.

Spørsmålet kan derfor bli: Hvor villige er vi til å ta det ansvaret som skal til for at vi gradvis kan åpne samfunnet vårt igjen?

Hvilket ansvar er vi villige til å ta for at alle skal få mer frihet?

Det er, til syvende og sist, også et spørmål om solidaritet.