Statsministeren har den siste tiden talt og skrevet mye om hvordan “den norske modellen” lykkes bedre enn USA når det gjelder sosial mobilitet, og at det derfor er lettere å realisere «den amerikanske drømmen» i Norge enn i USA.

Han forsøker samtidig, som mange andre på venstresiden, å etterlate inntrykk av at bare rødgrønn politikk kan skape større likhet, mens borgerlig politikk fører til større ulikhet.

Men slik er det ikke.

Annonsørinnhold

Kjempetilbud hos strømmegigant: Få halv pris livet ut

I Norge er den økonomiske ulikheten redusert de senere år, og det skyldes først og fremst Bondevik II-regjeringens skattereform. Nå reduseres også forskjellene i skolen, fordi de svakeste elevene løfter seg. Det skyldes skolereformen Kunnskapsløftet, som også ble foreslått og vedtatt av den forrige borgerlige regjering.

Å bli født i Norge er som å vinne i lotto. Mulighetene står åpne.  Men Norge er ikke et perfekt land, som ikke kan bli bedre eller lære noe av andre. Likevel etterlater regjeringspartiene et slikt inntrykk når de med voldsom retorikk går til angrep på partier som ønsker en viss forandring: Fremskrittspartiet får kjeft for å ville investere mer i samferdsel utenom handlingsregelen. Høyre blir beskyldt for å ødelegge den norske modellen, fordi partiet vil fjerne formuesskatten. Venstre blir anklaget for å ville undergrave velferdsstaten, fordi partiet vil justere enkelte bestemmelser i arbeidsmiljøloven.

Og de rødgrønnes krav til status quo går langt: Da en borgerlig stortingsrepresentant forleden forsikret om at partiet hennes ikke hadde noen planer om å endre sykelønnsordningen, var det ikke nok for arbeidsministeren. Hun mente at man også måtte programfeste at man IKKE ville gjøre noe med sykelønnsordningen.

Hvor kommer denne reformvegringen fra?

Norge er et godt land å leve i, og slik kan det fortsatt være. Forutsetningen er at vi er villige til å omstille oss i møte med nye utfordringer.  Vi må greie en stadig hardere konkurranse internasjonalt. Vi må sørge for at vi har en effektiv offentlig sektor. Vi bør ha en velferdsstat som er fullfinansiert. Vi må tilpasse arbeids- og velferdsordningene til en mer mangfoldig befolkning. Vi må sørge for at vi er rustet til en tid uten store inntekter fra Nordsjøen.

I så måte er det interessant å se hvor statsministeren fikk inspirasjonen til sin tale fra. Ideen stammer nemlig fra en utgave av The Economist. Det statsministeren ikke sa, er at det ikke primært er Norge magasinet skryter av, men Sverige.

Overskriften på en artikkel om Sverige er “A bit more unequal  a lot more efficient”. Budskapet er at Sverige både var og er det landet i verden med størst økonomisk likhet, men at likheten er litt mindre enn den var før. Til gjengjeld er effektiviteten i økonomien i sterk bedring, noe som øker veksten og etter hvert gir grunnlag for større likhet, fordi flere kan komme i arbeid. The Economist kaller det en ?overhaling? av den svenske velferdsstaten: De offentlige tjenestene er opprettholdt, mens skattene og stønadene er litt redusert for å styrke arbeidslinjen. Påstanden om at Sveriges PISA-resultater synker på grunn av friskolesystemet, er ettertrykkelig tilbakevist av nylig publisert forskning.

Og Sverige er ikke alene. Også den danske regjering gjennomfører nå en «overhaling» av den danske velferdsstaten. Målet er å gjøre den danske modellen mer produktiv og bærekraftig i fremtiden.

Norge trenger ikke å kopiere Sverige eller Danmark. Men også Norge trenger å forberede seg på fremtiden. For selv om vi ikke har noen akutt krise i Norge, er det bekymringsfulle utviklingstrekk. Offentlig sektor vokser, mens konkurranseevnen svekkes og produktiviteten synker ? samtidig som velferdsstaten må forberede seg på å bære større byrder som følge av demografiske endringer. I en slik situasjon blir det avgjørende å styrke verdiskapingen – gjennom satsing på utdanning, forskning, infrastruktur og et skattesystem som kan fremme vekst, slik handlingsregelen forutsetter.

For å greie dette vil flere borgerlige partier trappe ned og fjerne formuesskatten.  De har, som et første steg, foreslått å redusere skattene med ca. fem milliarder kroner neste år. Dette fremstilles av rødgrønne politikere nærmest som en katastrofe.

En annen måte å se det på, er denne: Statsbudsjettet for 2013 er på ca. 1037 milliarder kroner, etter at det har vokst med formidable 411 milliarder siden 2005. Fem milliarder kroner i 2013 utgjør under 0,5 prosent av budsjettet. Dersom en slik skattelette har så dramatisk negative konsekvenser som de rødgrønne påstår, må det bety at de mener at de selv bruker alle pengene på statsbudsjettet helt optimalt, og at ingenting kan gjøres bedre.

Men er det noen som tror på det?

Både 22.julikommisjonens rapport, som demonstrerer en fundamental svikt i evnen til å gjennomføre beslutninger, og utallige andre rapporter fra for eksempel samferdsels- og sykehussektoren, viser at det er et forbedringspotensial i offentlig sektor. Derfor bør enhver alternativ anvendelse av så små midler som 0,5 prosent av budsjettet diskuteres med interesse. Lettelser i formuesskatten kan bidra til at det skapes flere arbeidsplasser, til økt effektivitet og større velstand.

På lignende måte kan det resonneres om norsk arbeidsliv. Når det avdekkes titusenvis av brudd på arbeidsmiljøloven, og tusener av arbeidsvillige mennesker står utenfor arbeidsmarkedet, samtidig som vi vil mangle arbeidskraft ? da er det rom for forbedring. I en slik situasjon er det merkelig at ikke de som styrer, er mer villige til å lytte til forslag til forbedring.

All skaperkraft sitter tross alt ikke i regjeringskvartalet eller i kontorene på Youngstorget.

(Innlegget står på trykk i Dagens Næringsliv i dag)

Alle vet at politikk ikke bare er ideer, prinsipper og saker. Politikk er også taktikk og “spill”.

Partier posisjonerer seg, bruker retoriske knep og kommer med utspill for å tiltrekke seg oppmerksomhet og velgere – og for å få gjennomslag for politikk.

Likevel er det en ting som tjener norske politikere til ære – og som også preger norsk politikk generelt: Når det er alvor setter våre politiske ledere landets interesser foran partiets interesser. De kan innta standpunkter de tror partiet kan tape på, fordi det er riktig – og de inngår “grå” kompromisser, selv om det hadde vært lettere å presentere seg for velgerne som ideologisk helt “rene”.

Akkurat nå er det alvor.

22.julikommisjonen har levert en rapport som alle mener er dramatisk.

Den fikk tilliten til myndighetene og politiet til å falle. Den har satt forvaltningspolitikken og politisk lederskap i fokus som aldri før. Den har fått forvaltningen til å føre en åpen og meget viktig diskusjon om hvordan staten bør styres. Det skjedde bl.a. på Difi’s store forvaltningskonferanse i forrige uke, der jeg selv hadde gleden av å delta. Og: Den har fått kommentatorer og politikere til å skrive side opp og side ned om alvoret i det som er avdekket: Beslutninger som er truffet, ble ikke fulgt opp. Beredskapen var for dårlig. Mennesker kunne vært reddet.

Rapporten følges nå opp på helt ordinær måte, bl.a. ved at det er gjennomført en høring i Stortingets kontroll- og konstitusjonskomite. For oss som følger litt ekstra med, er det vi leser, ser og hører, rystende.

Innholdet i rapporten var rystende. Ingen, ei heller statsministeren, kunne tro at det kunne svikte så katastrofalt i norsk offentlig forvaltning.

Statsministerens pressekonferanse etter at han hadde mottatt rapporten, var rystende. Det var rystende å høre en statsminister som åpenbart selv var rystet, og som ikke greide å fylle begrepet ansvar med et meningsfylt innhold.

Innholdet i intervjuene som var gitt til kommisjonen, var rystende. Det var rystende å ta inn over seg hvor dårlig kommunikasjonen og tilliten mellom embetsverket og politisk ledelse nå er i Norge.

Og før dette har sunket skikkelig inn, må det konstateres at også deler av kontrollkomiteens høring har vært rystende – bl.a. fordi det samme embetsverket og den samme politiske ledelsen nå virker samsnakket og i stor grad glatter over de, får man tro, ærlige intervjuene de tidligere har gitt til 22.julikommisjonen. Det inngir ikke tillit.

I en slik situasjon var det veldig provoserende å lese bl.a. Dagsavisen i går. På forsiden står det at “Jens skal plages langt inn i valgåret”. Ifølge Dagsavisen tyder “den aggressive utspørringen av Jens Stoltenberg i Stortinget på at Høyre og Frp vil ta med seg 22.7.-oppgjøret inn i valgåret.” Opposisjonen driver, ifølge Dagsavisen, “et dobbeltspill for å plage de rødgrønne så lenge som mulig”, og det er, ifølge Dagsavisens kommentator Hege Ulstein, “feigt”.

Hege Ulsteins resonnementer er etter min mening meget svake. Det er, menneskelig sett, forståelig at man reagerer på at det fremsettes kritikk eller stilles “aggressive” spørsmål til en statsminister fra et parti som selv er rammet. Men videre prinsipielt er det ikke.

Ulstein gjør, etter min mening, minst to feil:

Hun greier, for det første, ikke å tenke “utenfor boksen”. Hun tror at statsministeren, dersom han hadde gått av, måtte fulgt skikken som følger av et normalt regjeringsskifte og peke på Siv Jensen som ny statsminister. Men slik ville det ikke nødvendigvis vært. I en unntakssituasjon kan også løsningen være et unntak. Statsministeren kunne gått av for å konsultere Stortinget. Han kunne fått fornyet tillit. Han kunne dannet en ny regjering med deltagelse av en representant eller to for opposisjonen. Han kunne, selv om det er lite sannsynlig, dannet en samlingsregjering over blokk-grensene. Eller – han kunne overlatt oppgaven til andre.

Poenget er: Det norske demokratiet er ikke så lite robust at det ikke ville greid å møte en slik situasjon. Dersom man virkelig tror at vi ikke ville greid det, avslører det liten tro på et av verdens sterkeste demokratier.

Ulsteins andre problem er at hun ikke ser ut til å ha tenkt over konsekvensene av det hun mener. For hva er de?

* Hva skal ansvar bety i fremtiden – i forvaltningen, i politikken og – helt generelt? Fins det noen grense for hva som kan skje under en ledelse uten at ledelsen må gå? Hvor går i så fall den grensen?

* Hva skal til, i fremtiden, for at opposisjonen skal kunne fremme mistillit mot en statsråd? Er det mulig å tenke seg hva det kan være – eller vil enhver statsråd i “hardt vær” nå kunne vise til at han eller hun tar ansvar ved å bli sittende, være åpen om hva som har gått galt og gjennomføre tiltak for å hindre at det skjer igjen?

* Og hva skal en fremtidig opposisjon tenke, hvis den – ved å ta politikken på alvor – bare blir ansett for å være “feig” og for opptatt av “spill”, f.eks. fordi det nærmer seg et valg? Er ikke det en oppfordring til å la alvorlige og kritikkverdige forhold fare? Og hvillken respekt og tillit vil det, i det lange løp, avtvinge fra oss som er velgere?

I går og i dag siterer Aftenposten foreldre til Utøya-ofrene. En av dem mener at statsministeren ikke bør tvinges til å gå av, men sier samtidig at han “ville støttet avgjørelsen, dersom han frivillig valgte å fratre”.  

Dette er det samme som jeg skrev på bloggen min den dagen kommisjonens rapport ble fremlagt. Det er, av mange grunner, vanskelig å kreve statsministerens avgang. Det virker, i lys av tragedien, både smålig og uverdig. Men nettopp derfor burde han trukket konklusjonen selv.

BBC-sjefen som nylig gikk av, hadde vært i stillingen i bare 54 dager. Likevel gikk han av, da det ble avdekket gamle skandaler, fordi han var på post.

Som han sa: I have decided that the honourable thing to do is to step down.

Flere kunne kanskje lært av det.

Jeg tror det ville stått seg når historien skal skrives.

Det er på sett og vis statsministerens manglende avgang som nå skaper problemer – både for Regjeringen selv og opposisjonen.

Regjeringen og statsministeren har problemer med å forklare oss hva det vil si å ha og ta ansvar på en måte som etterlater respekt.

Opposisjonen er tvunget til å ta saken på alvor, men den får heller ikke respekt, fordi kommentatorer som Ulstein tror at den driver med spill.

Det er unektelig en både trist og alvorlig situasjon.

Vi lever i et av verdens mest velfungerende samfunn.  Tilliten til staten er høy. Den norske sentralforvaltningen er, i motsetning til forvaltningen i mange andre land, kjent for å være både ukorrupt, transparent, effektiv og kompetent.

Men i det siste har det skjedd noe, som i verste fall kan rokke ved statens legitimitet:    

§  Vi har, gjennom 22.julikommisjonens rapport, fått avslørt en nesten total svikt i evnen til å gjennomføre beslutninger som er truffet.

Annonsørinnhold

45 lekre festkjoler for den stilsikre: Finn din favoritt

§  Vi har, gjennom intervjuer som embetsmenn og statsråder har gitt til kommisjonen, fått demonstrert en omfattende mangel på adekvat kommunikasjon og tillit mellom politisk ledelse og embetsverket.

§  Vi har, gjennom Regjeringens håndtering av 22.julikommisjonens rapport, sett en ny standard for hva det vil si å ta ansvar, som er vanskelig å forstå og overskue konsekvensene av.

§  Vi har fått innblikk i en uklar rolledeling mellom politisk ledelse og embetsverk.

§  Vi har, bl.a. gjennom de mange sykehussakene, fått inntrykk av at mange oppgaver er i ferd med å vokse politikerne over hodet.

Dette har, nesten for første gang, satt et skikkelig søkelys på forvaltningspolitikken. Det er på tide. Forvaltningspolitikken er avgjørende for evnen til å gjennomføre de oppgavene staten er tildelt.

Så hva er problemet?

De fleste har fått med seg at det ikke er mangel på vedtak, planer eller penger som er problemet.

Derimot er det mange som nå mener at det er New Public Management (NMP), eller mål- og resultatstyring, som gjør at det svikter i offentlig sektor. 

Jeg tror forklaringen er mye mer kompleks, og at dét også er forklaringen, nemlig kompleksiteten i offentlig sektor, som bl.a. leder til ansvarspulverisering og svært langsomme beslutningsprosesser.

La meg illustrere:

Et departement er underlagt mål- og resultatstyring. Det kan i seg selv ikke være galt. Alternativet til målstyring er detaljstyring og regelstyring – kanskje uten at man vet hva målet med virksomheten er, hvordan man skal nå målet eller om man når det. Men også målstyring kan gjennomføres på dårlige måter, hvis man identifiserer lite adekvate mål, konflikterende mål eller for mange mål. Kunsten er derfor ikke å fjerne målstyringen, men å bedre den.

Men selv med gode mål kan det være vanskelig å nå dem. Det er nemlig ikke opplagt hva slags virkemidler som kan og bør brukes. Offentlig sektor mangler i stor grad de virkemidlene man bruker i et marked. I offentlig sektor brukes det både organisatoriske, juridiske, økonomiske og pedagogiske virkemidler, men ofte er disse også komplekse – for hva skal man stimulere? Kvantitet eller kvalitet? Og hvordan måler man kvalitet?

Offentlig sektor styres ikke bare ved hjelp av mål- og resultatkrav. Offentlig sektor skal være nøytral vis à vis borgerne og næringslivet og behandle alle likt. Dermed må offentlig sektor også være regelstyrt. Det innebærer at det er en rekke regelverk som må følges, bl.a. om bevilgninger, anbud, økonomistyring, offentlighet i forvaltningen osv – og mange mindre regler for god forvaltningsskikk: Alle henvendelser skal besvares innen en gitt frist, alle som henvender seg, skal få svar på den målform de henvender seg på, og alle ansettelser skal følge visse prosedyrer når det gjelder kjønn og innvandrere – for å nevne noe. Det er i det hele tatt veldig mye å passe på, hvis man skal unngå regelbrudd, klager og negative oppslag i mediene.

I tillegg må staten kontrolleres – for å unngå maktmisbruk, påse at regler blir fulgt, sikre at Stortingets vedtak blir fulgt opp og sikre at alle borgere blir behandlet likt. Derfor har vi en rekke tilsyn, flere ombud, Riksrevisjonen, sivilombudsmannen og Stortingets kontrollkomité. Alle stjeler veldig mye tid og oppmerksomhet og får mange medarbeidere i departementene til å bli mer opptatt av å gjøre ting riktig enn å gjøre de riktige tingene. Et departements fremste oppgave er å holde statsråden unna trøbbel; å unngå at statsråden stilles i forlegenhet. Det krever enormt mye ressurser – og det leder til en form for fryktkultur. Marerittet for en byråkrat er å være årsak til at statsråden gjør en feil og havner i trøbbel. Blant kontrollorganene kan vi derfor også trygt føye til mediene.

I offentlig sektor er man blitt veldig oppmerksom på at man må lære av egne feil og justere kursen underveis. Derfor må man også evaluere. Alle små og store reformer blir evaluert – ofte før de er skikkelig implementert.  Problemet i den offentlige debatten er at mediene ofte har en ubendig trang til å lete frem det lille som er negativt, fremfor et hovedbilde, som er positivt, hvilket ofte avsporer debatten om hva som kan forbedres.

Og mens alt dette pågår skal embetsverket hele tiden forholde seg til nye initiativ for å forsøke å forbedre forvaltningen, slik at målstyringen, regelstyringen, tilsynet og evalueringen kan fungere enda bedre.

Samtidig er mange andre opptatt av forhold som ikke nødvendigvis bidrar til forbedring: Opposisjonen leter etter feil, mens mediene leter etter skandaler. Det kan være både viktig og bra, men kravene fra opposisjonen og mediene er sjelden konsistente. De ønsker seg både et mindre regelstyrt og mer fleksibelt embetsverk – og et embetsverk som følger reglene bedre og blir grundigere kontrollert.

For embetsverket blir det derfor en stadig mer sentral oppgave å hjelpe politikerne med å ?te seg? i det offentlige rom; drive innsalg til mediene og formidle inntrykk av en statsråd med handlekraft. Det kortsiktige og politiske fortrenger dermed det faglige og langsiktige, og i verste fall blir departementet et rent PR-maskineri for statsråden.

Situasjonen blir ikke bedre av at staten vokser og blir stadig mer kompleks – og av en politisk ideologi som insisterer på at staten skal løse oppgavene alene. Dermed blir den uten korrektiv, uten avlastning, uten muligheter til å lære fra andre som kanskje har kompetanse, kreativitet og kapasitet til å være med å løse mange av samfunnsoppgavene på en bedre måte.

Mange av disse problemstillingene er gamle. Men skal vi tro undersøkelser som er gjort i departementene, er noe nytt: Gjennomføringskraften på viktige områder er blitt svakere. Forholdet mellom politikk og embetsverk er blitt for dårlig. Fagligheten og nøytraliteten i embetsverket er satt under press. Mediesamfunnet krever et tempo som går på bekostning av grundigheten. Det langsiktige taper for det kortsiktige. 

Dette må vi gjøre noe med for at ikke tilliten til staten skal forvitre.

Det er en krevende oppgave, og det er politikernes ansvar. For dette skjer under regjeringens ledelse og viser dermed også hvor viktig ledelse er.

Politikk er nemlig ikke et teater som oppføres av hensyn til kommentatorene. 

Det er ramme alvor.          

Det er interessant å se hvordan posisjonene i innvandringspolitikken er i bevegelse.

Lenge var det Fremskrittspartiet “mot” resten. FrP ville ha en strengere innvandrings- og integreringspolitikk – og ble nærmest demonisert av de øvrige partiene, mediene og forskerne.

Senere har de andre partiene nærmet seg FrP, og med Brochmann-utvalget opplevde vi nærmest en “game changer”: Fagbevegelsen, politikere og forskere begynte å advare mot at Norge skulle bli “verdens sosialkontor” og mot at innvandrerne “tok” jobbene våre og ble utsatt for sosial dumping. Retorikken som FrP lenge hadde vært alene om, er nå nærmest allemannseie.

Annonsørinnhold

NÅ: 24 superkule julekalendere på tilbud

At fremleggelsen av Brochmann-utvalgets innstilling førte til en såpass sterk endring i debattklimaet, var igrunnen rart – for innholdet i innstillingen var hverken spesielt negativt eller overraskende.

Blant de som likevel har inntatt et mer restriktivt syn, særlig på arbeidsinnvandring, er NHO og Sosialistisk Venstreparti.

NHOs bidrag i debatten målbæres særlig av Baard Meidell Johannesen, som via den såkalte NHO-bloggen skriver mye om innvandring og driver frem debatter sammen med bl.a. det såkalte Facebookhøyre, som ofte forbindes med miljøet rundt Jon Hustad og Harde Fakta.

NHO fremstår dermed litt annerledes enn organisasjonen gjorde for noen år siden.

Det samme gjelder SV. Mens SV før tok mål av seg til å være Fremskrittspartiets fremste opponent – en “snill” forsvarer av en liberal innvandrings- og integreringspolitikk og den fremste fortaler for internasjonal solidaritet – er det nå, etter at Audun Lysbakken overtok, fagbevegelsens behov som står i fokus. SV fremstår nå som den mest venstreorienterte fagbevegelsens fremste forsvarer av et arbeidsmarked som skal bli mer utilgjengelig for innvandrere fra andre land.

Et eksempel på disse nye posisjonene så vi forleden.

Da deltok jeg på Virkes årskonferanse, bl.a. for å diskutere arbeidsinnvandring. Der tok jeg til orde for å liberalisere reglene for arbeidsinnvandring fra land utenfor EØS i retning av den ordningen som gjelder i Sverige, hvilket fikk både Meidell Johannesen og lederen i Sosialistisk Ungdom til nærmest å gå av skaftet.

Meidell Johannesen mente jeg drev med “tåkespinn”, mens SUs leder, Andreas Halse, “slaktet” forslaget og proklamerte at han vil ha en “mye strengere innvandringspolitikk” ved å melde Norge “ut av Schengen, ta arbeidslivsdelen ut av EØS og stramme opp reglene for vikarbruk”. Halse mente også at mitt forslag “vil gjøre Norge til Europas Qatar”, som “har en oljeøkonomi hvor de innfødte ikke gjør noe praktisk arbeid, mens 80 prosent av arbeidskraften er importert og gjør det manuelle arbeidet”. Og dette syns han ikke er så rart, for som han legger til : “Clemets våte drøm om åpne grenser er sikkert fint for henne og hennes vestkantvenner som vil ha billige gartnere og rørleggere, men de som sliter mest her i landet forsvinner ut av arbeidslivet.”

Andre er mer enig med meg: Venstres programkomite, for eksempel, foreslår å innføre en ordning som ligner den svenske ordningen, og komiteens leder, Guri Melby, begrunnet forslaget godt i en debatt med Frisch-senterets Knut Røed i Her og Nå sist fredag. Næringsorganisasjonen Virke har også forlengst foreslått å gjøre det samme som jeg foreslo på deres konferanse – og som Civita for øvrig, både skriftlig og muntlig, også har tatt opp før –  uten at det har ført til nevneverdig debatt. Høyre er inne på noe av det samme i sitt programforslag, og også FrP skriver i sitt programutkast at det må være mulig å hente arbeidskraft fra land utenfor EØS, gitt at de som kommer, arbeider på tidsavgrensede kontrakter.

Så hva er det NHO-bloggeren og Sosialistisk Ungdom er så sterke motstandere av? Jo, la meg forklare:

I dag er det fri arbeidsinnvandring innenfor EØS-området.

Fra land utenfor EØS (USA, Canada, Sør-Amerika, Afrika, Asia, Oseania) kommer det i prinsippet ingen arbeidsinnvandrere – bare flyktninger, asylsøkere, familiegjenforente og familieetablerere.

Det er imidlertid noen unntak fra dette prinsippet, hvorav det viktigste er en såkalt spesialistkvote på 5000 personer pr år, dvs. at inntil 5000 personer fra land utenfor EØS hvert år kan få innvilget oppholdstillatelse, dersom vedkommende har et konkret arbeidstilbud i Norge. Siden denne bestemmelsen ble innført i 2002, har imidlertid antall innvilgede søknader aldri nådd taket på 5000 personer. Felles for unntaksordningene er nemlig dette: De er lite brukt, bl.a. fordi ordningene er byråkratiske og derfor lite attraktive.

Problemet med  spesialistkvoten er i hvert fall todelt: Dels er det, prinsipielt sett, litt merkelig at man må operere med planøkonomiske «kvoter» fremfor å basere seg på mer markedsøkonomiske løsninger, der arbeidstakere og arbeidsgivere selv finner hverandre – slik de ellers gjør i arbeidsmarkedet. Men viktigere: Ordningen er, slik Virke også har påpekt, veldig byråkratisk. Myndighetene bruker av og til så lang tid på å behandle søknader at vedkommende arbeidstaker kanskje ikke rekker å komme til Norge mens bedriften fortsatt har et behov. Opera Software er blant de bedriftene i Norge som i mange år har slitt med sendrektige prosedyrer for å få oppholdstillatelse til mange i sin meget globale arbeidsstokk.

Den borgerlige regjeringen i Sverige har, bl.a. på denne bakgrunn, forenklet sitt regime: Mennesker, som har fått et arbeid i Sverige, får oppholdstillatelse på en ubyråkratisk måte – uten å måtte avvente en søknadsbehandling. Systemet er altså etterspørselsstyrt – arbeidsgivere kan etterspørre den arbeidskraften de trenger. Men det er strenge kriterier:  Stillingen må ha vært offentlig utlyst. Vedkommende må få tarifflønn. Han eller hun må tjene minst 13.000 SEK pr måned før skatt. Og oppholdstillatelsen er tidsbegrenset. Og: Vedkommende må eventuelt få fornyet sin oppholdstillatelse og arbeide i Sverige i minst fire år før det kan komme på tale å søke om permanent oppholdstillatelse.

Dersom Norge innførte en slik regel, kunne vi naturligvis, hvis vi ville, stille enda strengere krav.

Den svenske regelen ble innført i desember 2008.

Har den ført til en eksplosjon i arbeidsinnvandringen til Sverige?

Det er for tidlig å konkludere endelig. Ordningen har bare virket noen år, og den har primært virket i vanskelige økonomiske tider.  Slik statistikken fra det svenske Migrationsverket ser ut nå, er det imidlertid lite som tyder på at ordningen har gitt Sverige store problemer – kanskje snarere tvert imot. Og hadde den gjort det, ville antagelig svenske myndigheter endret ordningen.

Alt oppsummert: En liberalisering slik det her er snakk om, er nærmest en forenkling.  Å kalle det “fri arbeidsinnvandring”, slik E24 har gjort i et (nokså dårlig) intervju med meg, er likevel å strekke det langt. Ingen kan komme til Sverige uten at de allerede har en jobb, og kriteriene for å få et tidsbegrenset opphold er strenge.

Visjon og virkelighet het en bok jeg i sin tid hadde på skolen.

Fri migrasjon er fortsatt bare en visjon. Men det er en god visjon, fordi den høyst sannsynlig er økonomisk fornuftig, og- fremfor alt – moralsk riktig.

I virkelighetens verden må det kunne gå an å diskutere forsiktige justeringer i den innvandringspolitikken vi fører, uten at det skal føre til ramaskrik.

Norske bedrifter og offentlig sektor trenger å rekruttere kvalifisert arbeidskraft, også fra land utenfor EØS-området. Alle er enige om det.

Da bør vi også kunne diskutere måter å gjennomføre rekrutteringen på som er minst mulig byråkratisk.





I Aftenposten i dag er det en stort oppslått artikkel om KrF. Det viser seg at både Kjell Magne Bondevik, Valgerd Svarstad Haugland og Einar Steensnæs har advart Knut Arild Hareide mot at KrF går i regjering med Høyre og sikkert også FrP. Resonnementet er at det vil gå utover partiet, fordi KrF er et lite parti, mens Høyre er stort og dermed vil overkjøre lille KrF. Dette mener de, fordi de har erfaring fra Bondevik II-regjeringen som satt fra 2001 til 2005.

Dette er ingen nyhet for oss som er litt mer enn vanlig interessert i politikk. “Alle” har skjønt, slik jeg også har skrevet om på bloggen min før, at de avgåtte lederne i KrF har vært skeptiske til regjeringssamarbeid med Høyre (og selvsagt særlig FrP), og at de har fortalt dette til Knut Arild Hareide – ikke bare på tomannshånd, men også offentlig. Slik sett er Hareide nå i en vanskeligere situasjon enn de tre andre partilederne på borgerlig side.

Nyheten i Aftenposten var altså ingen bombe. Likevel var det – sett med KrFs øyne – godt at den ble sluppet nå og ikke rett før valget. Da kunne man risikert at de gamle partilederne avsporet hele valgkampen for KrF og Hareide – og kanskje også for flere.

Annonsørinnhold

NÅ: 24 superkule julekalendere på tilbud

Aftenposten beskriver selv i dag hva som får de tre KrF’erne til å advare mot et regjeringssamarbeid med Høyre. De følte – i perioden 2001 til 2005 – at KrFs profil ble visket ut, at de måtte svelge i seg for store skattelettelser, at de ikke fikk ros for det som gikk bra, og at partiorganisasjonen derfor surnet.

De får svar, både fra Hareide og Aftenpostens kommentator, som minner dem om at det er andre tider, at partiene og utfordringene har forandret seg, og at det er strategisk merkelig at de vil lukke dører allerede 10 måneder før valget.

Jeg er enig i analysen, men syns det mangler ett aspekt.

Jeg satt i Bondevik II-regjeringen, og sett fra innsiden var det ofte gåtefullt å se hvordan KrF kom i problemer og slet med motivasjonen. Innad møtte de nemlig ikke et Høyre som var spesielt “gjennombruddshissig”, slik Stanghelle skriver, eller som forsøkte å overkjøre KrF. Høyres statsråder var ikke underlagt noen streng partidisiplin; vi opptrådte sjelden eller aldri samlet fordi vi hadde fått beskjed om det; vi fikk snarere mange beskjeder om å ta ekstra hensyn til småpartiene og kanskje særlig KrF. Vi syntes derfor ofte at vi strakk oss svært langt, særlig målt mot oppslutningen til partiene – og det gjaldt både i regjering og i Stortinget, siden vi var en mindretallsregjering. Jeg kan forstå at skattelettelsene – i en periode med mye trangere økonomi enn det har vært under den rødgrønne regjeringen – symbolsk sett var vanskelig for et parti som KrF, som nok er mer begeistret for å øke de offentlige utgiftene enn Høyre er  – men det er verdt å minne om at dette var lettelser som var avtalt i forhandlinger før regjeringen ble dannet, som for en stor del ble støttet av Arbeiderpartiet, og som hadde en god virkning på norsk økonomi. Uansett og alt oppsummert: De minste partiene hadde klart en overproporsjonal innflytelse i Bondevik II-regjeringen, dvs. at det nettopp ikke først og fremst var kjøttvekta som gjaldt.

Likevel: Uansett hvor mye Høyre ga og ga etter innad, forble det vanskelig for KrF utad. Hva kan det skyldes?

Jeg tror, som sagt, det er ett aspekt som er undervurdert, og det er personene og hvordan de ser på sin oppgave som politiske ledere. I politikken er det, som ellers, ikke bare et spørsmål om hvordan man har det, men også om hvordan man tar det. Om evnen og viljen til å “selge” noe offensivt og ikke defensivt – og om viljen til å skryte fremfor å syte.

Etter min mening har KrF altfor ofte og helt selvvalgt inntatt offerrollen fremfor å innta en offensiv rolle. Og her tror jeg, med all respekt for de gamle partilederne, at Knut Arild Hareide har en fordel. Så langt har han inntatt en langt mer positiv og offensiv – ofte også humoristisk og lett selvironisk – rolle enn det vi har vært vant med fra KrF tidligere. Han minner faktisk i så måte litt om sitt forbilde – Jon Lilletun – som også hadde en egen evne til å se det positive i situasjonen, selv om den kunne være vanskelig.

Av de mange forklaringene på KrFs problemer under Bondevik II-regjeringen, er derfor denne, etter min mening, undervurdert: KrF valgte selv, i altfor stor grad, å fremstille seg selv som et offer.

Knut Arild Hareide har ikke anlegg for det, og det tror jeg er en stor fordel, både for han, KrF og for det borgerlige samarbeidet.

Forleden skrev jeg en blogg om kvinner og matematikk.

I dag har jeg fått svar av Dagbladet i en leder med tittelen “Mor Nille tar matte” – som jeg imidlertid ikke finner på nett.

Dagbladet har mange kvaliteter. Lederartiklene er ikke en av dem. De er ofte preget av lavt presisjonsnivå og liten indre sammenheng. Det gjelder ikke alltid – John Olav Egeland (tipper jeg) skriver ofte svært godt om personvern – men litt for ofte er lederartiklene i Dagbladet bare ugjennomtenkt synsing.

I dagens lederartikkel er det også mye å gripe fatt i, og la meg kommentere noe:

Dagbladet skriver at det er en “påstand” at “lærerne i grunnskolen er (…) for dårlige i matte til å lære bort faget”.

Nei, det er ikke en påstand – det er et faktum: 1) Norge har i mange år hatt en lærerutdanning uten obligatorisk matematikk. Vi har derfor lenge hatt matematikklærere i norsk skole som i verste fall selv avsluttet matematikkopplæringen etter første år i videregående. 2) Det er fortsatt mange matematikklærere i norsk skole som mangler fordypning i matematikk. 3) Det er godt dokumentert at elever som undervises av lærere med fordypning i matematikk, får bedre resultater i matematikk enn elever som undervises av lærere med mindre kompetanse.

Dagbladet gjengir meg ved å skrive at “jenter angivelig er mindre motivert for matte enn gutter”.

Nei, det er ikke “angivelig”  -. det er et faktum. Det er, ifølge bl.a. SSB. betydelige kjønnsforskjeller i motivasjonen for realfag og matematikk.

Dagbladet skriver, for å begrunne sitt syn, at det er “lite som tyder på at guttas hegemoni innen noe fagfelt vil vare, eller at jenter er dårligere i matte”.

Jeg er enig i at “hegemoniet” på ulike fagfelt ikke nødvendigvis vedvarer – lege- og advokatyrket er i ferd med å bli “jenteyrker” – men:  Dagbladet gjengir mine synspunkter feil når avisen later som jeg mener at jenter er “dårligere i matte” enn gutta er. Tvert om: Jentene er, i hvert fall målt ved karakterer (som ikke nødvendigvis er et godt mål), bedre enn guttene i alle fag unntatt gymnastikk. Derfor skriver jeg heller ikke i bloggen min at jenter er dårligere i matte – men at de er mindre motivert.

Når Dagbladet skriver om “hegemoni” er det for øvrig uklart hva slags hegemoni det er snakk om: Er det f.eks. interessen for fag eller yrker?

“Du må ikke være Einstein for å undervise i matte i grunnskolen”, skriver Dagbladet.

Nei, du må ikke være Einstein, men du må være ganske god. Norge har i mange år deltatt i den såkalte Timss-undersøkelsen, som dreier seg om realfag, herunder matematikk. Resultatene er, som vi vet, ikke så bra – og forklaringen er bl.a. manglende lærerkompetanse.

Dagbladet skriver at jeg er “kvoteringsmotstander”. Det er feil. Jeg er veldig skeptisk til radikal kvotering og mener at det må foreligge svært gode grunner for å ta i bruk et slikt tiltak. Men jeg er ikke imot moderat kvotering – det praktiserer jeg selv. Men: Jeg er, slik jeg skrev i bloggen min, mot kvoteringsloven for ASA-selskapene. Men det er av mange andre gode grunner enn de Dagbladet ser ut til å overskue – herunder det betenkelige i at staten lovfester en kvoteringsordning i private selskaper.

Dagbladet antar at jeg ønsker å “kvotere inn mannlige mattelærere” og forklarer meg at det ikke er nødvendig, siden ingenting tyder på at mannlige mattelærere stenges ute.

Men Dagbladet antar feil. Jeg er ikke så dum at jeg tror at det er en kvoteringsordning for menn som mangler. Det som mangler, er en helt annerledes og mer krevende jobb enn å vedta enkle kvoteringsregler. Ingenting er enklere enn å vedta en regel, en lov, peke på synderen og lene seg tilbake. Det som er hardt arbeid, er å lede en virksomhet hvor det må gjøres reelle og grunnleggende forandringer som gir bedre resultater, f.eks. når det gjelder kjønnsbalanse. Og det er nettopp dette som er min kritikk: Politikere (og Dagbladets lederskribent) velger bort det harde arbeidet – til fordel for enkle symboltiltak. En lov som påbyr kvotering til styrene i ASA-selskapene er en “quick fix” for politikere. Å endre den enormt skjeve kjønnsfordelingen i offentlig sektor er et svært krevende og langsiktig arbeid, som neppe kommer til å få mye ros av noen.

Dagbladet skriver at jeg “rakker ned” på lærerne.

Nei, Dagbladet, jeg har ikke rakket ned på noen. Jeg har skrevet så presist jeg kan og, etter min mening, respektfullt om et problem i norsk skole. Jeg syns nemlig det er et problem når andelen kvinner i barneskolen nærmer seg 100 prosent, samtidig som vi vet at kjønnsbalansen fremover neppe blir bedre, men sannsynligvis enda dårligere, bl.a. i vidergående skole.

Til slutt dette: Det må da også, selv for Dagbladet, være et tankekors at det er så akseptabelt og alminnelig å skrive nedsettende, ironisk og sarkastisk om miljøer der menn dominerer (som f.eks. i styrene i næringslivet) – mens det er “nedrakking” hvis man, uten ironi eller nedsettende kommentarer, påpeker faktum om miljøer der kvinner dominerer?

Og: Er det ikke rart at mannsdominerte miljøer, ifølge mange, går glipp av svært viktig kompetanse og erfaring – mens kvinnedominerte miljøer ikke mangler noen ting?

“Hvordan kan velferdsstaten gjøres bærekraftig i en ny økonomisk virkelighet”, spurte helseminister Jonas Gahr Støre i DN forleden – hvoretter han la til at såvidt han hadde sett og hørt, hadde “ingen toneangivende politisk retning (i Europa) lagt frem det komplette svar på den utfordringen”.

Støre kan nok ha rett i at det ikke foreligger noe komplett svar på de utfordringer velferdsstaten står overfor. Det finnes sjelden – heldigvis! – komplette svar på store samfunnsutfordringer som strekker seg tiår frem i tid.

Men fremfor å lete etter det komplette svaret, kunne man kanskje starte med å drøfte noen mulige svar på de utfordringer velferdsstaten nå står overfor – og som bl.a. knytter seg til demografi, arbeidslinjen, innvandring, den globale kunnskapskonkurransen og velferdsstatens legitimitet. Selv Civita, som en liten representant for en toneangivende politisk retning, har lagt frem flere utredninger som belyser disse utfordringene og i tillegg i en rekke konkrete forslag til hva vi kan gjøre. Dette har jeg skrevet om før og utdyper det derfor ikke mer her nå.

Annonsørinnhold

NÅ: 24 superkule julekalendere på tilbud

Enda mer politisk “toneangivende” enn en tankesmie er, bør de politiske partiene være. Et interessant spørsmål er derfor hvilke tiltak og reformer vi kan vente at de politiske partiene programfester når de til våren skal vedta sine programmer for perioden 2013 – 2017?

I alle partier, unntatt ett, har programkomiteene nå lagt frem sine forslag til partiprogrammer – og disse drøftes nå i de respektive partiene.  I Arbeiderpartiet skjer det samme i januar.

Hva er så inntrykket så langt?

Mitt inntrykk er, alt oppsummert, at det antagelig er en større fare for at partiene programfester for små og puslete tiltak enn at de programfester for mye eller for omfattende reformer. Fremfor å virke djerve virker partiene litt redde. De virker redde for å støte særinteresser eller velgerne og/eller pådra seg en vanskelig debatt i valgkampen. Det er f.eks. ingen partier på Stortinget som vil gjøre noe med sykelønnsordningen.

Hvor langt partiene nå går i ikke å ville gi et “svar på den utfordringen” Støre viser til, fikk vi en illustrasjon på i Politisk kvarter i går. Der deltok bl.a. Sylvi Graham, som ga uttrykk for at Høyre ikke hadde noen planer om å endre sykelønnsordningen. Men det var ikke nok for Anniken Huitfeldt. Hun mente nemlig at Høyre likevel var en slags trussel mot velferdsstaten, siden man ikke har foreslått å programfeste at man absolutt ikke skal gjøre noe med sykelønnsordningen.

Så langt har det altså gått.

Politikerne debatterer ikke mulige løsninger på hva som skal til for å gjøre velferdsstaten “bærekraftig i en ny økonomisk virkelighet”. 

Det de debatterer, er hvem som er flinkest til å garantere at man ikke skal gjøre noe.

I går ble den forskningsbaserte evalueringen av Kunnskapsløftet presentert. Det har fått enkelte kommentatorer til å gå av litt av skaftet. På Dagsavisens forside får skolereformen “stryk”, og i Ukeavisen ledelse mener Magne Lerø at “Høyre-skolen” har fått en “kilevink”. Også Aftenposten fremhever primært de dårlige nyhetene.

Men gir dette et riktig bilde av evalueringen?

Den som er interessert i hvordan og hvorfor Kunnskapsløftet ble til, kan f.eks. lese her og her.

Annonsørinnhold

NÅ: 24 superkule julekalendere på tilbud

Reformen er nå evaluert for 60 mill. kroner av 10 forskningsmiljøer, som har utgitt til sammen 40 rapporter.

At det er mye som fortsatt kan bli bedre i norsk skole, er helt klart. På noen områder har det så langt skjedd liten eller ingen forbedring. Det er f.eks. fortsatt stort frafall i videregående opplæring (det har vært like stort siden tidlig på 1990-tallet), og det er ikke skjedd noen forbedringer av betydning i yrkesopplæringen (hvilket har ført til at både Regjeringen og opposisjonen har fremmet og delvis iverksatt forsterkende tiltak).

Men er slike funn nok til å gi reformen “stryk”?

Etter min mening, nei.

Lederen for evalueringen, professor Sten Ludvigsen, har kalt reformen “en stor suksess“. Han mener reformen har vært en “meget god samfunnsmessig investering”, og at den er “nødvendig for skolens utvikling”. Han omtaler den som en reform “i tiden” og peker i den forbindelse på særlig tre hovedfunn: Reformen har flyttet fokus mot viktige områder som 1) elevenes kunnskap, 2) lærernes arbeid og 3) ledelse og styring.

Jeg tror politikerne – i motsetning til enkelte kommentatorer – har fått med seg dette. Det er i hvert fall grunn til å merke seg at det fortsatt er bred oppslutning om Kunnskapsløftet – både fra Høyre, Venstre, Arbeiderpartiet og SV. Men: Det kan være delte meninger om elementer i reformen; om hvordan den har vært fulgt opp, og om hva som er veien videre.

Eller som Sten Ludvigsen oppsummerte i et foredrag han holdt sist mandag:

Er reformen riktig tenkt?

Er reformen riktig gjennomført?

Har reformen noen effekter?

Eller sagt med atter andre ord: Hvis man finner at det på enkelte områder ikke er mulig å spore noen effekter til nå – eller  i verste fall negative effekter – hva er da årsaken? Skyldes det feil ved selve reformen, eller skyldes det andre, utenforliggende forhold? Skyldes det at det har gått for kort tid siden reformen ble implementert? Skyldes det at retningen i reformen er riktig, men at tiltakene ikke har vært kraftige nok? Skyldes det at gjennomføringen har vært for dårlig? Eller skyldes det at man i gjennomføringen har sviktet viktige sider ved reformen og i stedet konsentrert seg om andre og mindre viktige ting?

Dette vil nå bli diskutert, bl.a. av de politiske partiene, som må stake ut kursen videre. Alle ønsker de å videreføre de sentrale elementene i reformen og stå fast på det retningsvalget og systemskiftet som skjedde da Kunnskapsløftet ble innført. Men måten de vil gjøre det på, vil altså variere. Uansett er det ikke i seg selv oppsiktsvekkende at kursen må justeres etter hvert som man vinner erfaring – det var åpenbart allerede da reformen ble vedtatt og senere innført.

Til slutt ett tema som har vært mye fremme – nemlig påstanden om at forskjellene i norsk skole har økt etter implementeringen av reformen. Påstanden krever en presisering:

Det er riktig at det er tegn til at forskjellene mellom skoler og kommuner øker. Hvordan det skal vurderes, avhenger av hva årsaken er. Ifølge evalueringen skyldes det bl.a. at skoler med god ledelse er flinkere og raskere til å innføre reformen enn dårlige skoler er. Er det da en god eller dårlig nyhet?

Jeg syns primært det må være en god nyhet: Gode skoler får gode resultater og er gode for alle elever. Det kan ikke føre til at de skal bli dårligere for at de skal bli mer like de dårlige skolene. Det må snarere føre til at man jobber enda mye mer med å løfte de dårlige skolene og få bedre ledelse der.

Det er også tegn til større forskjeller mellom kommuner. Det var på sett og vis ventet og er en forutsigbar effekt av at vi har så mange små kommuner i Norge. Skolen er faglig sett blitt for kompleks og krevende til at man kan drive skole uten meget høy kompetanse. Det samme gjelder på andre områder, og det er en viktig årsak til at vi trenger en kommunereform.

Men er det også blitt større forskjeller mellom elevene?

Her vil jeg reservere meg.

Bakgrunnen for påstanden er en delrapport fra NOVA, som viser en helt marignal økning (men altså en økning) i forskjellene mellom elevene.

Enkelte av forskerne mener at man måtte vente dette, så lenge en effekt av reformen er at flere elever løfter seg til et høyere nivå – og at det egentlig er positivt at ikke forskjellene har økt mer når man tar i betraktning at det blir stadig flere minoritetsspråklige elever (eller innvandrere) i norsk skole.

Men jeg mener at det også er grunn til å stille spørsmål ved NOVAs metode.

Den er basert på forskjeller i karakterer. Alle vet at karakterer ikke nødvendigvis er et presist uttrykk for elevenes kompetansenivå, men så lenge alt annet “står stille”, kan en sammenligning av karakterer likevel være relevant.

Problemet nå er imidlertid at alt annet ikke står stille. Evalueringen viser at det er blitt mye større oppmerksomhet omkring elevenes læring og kunnskap – og at vurderingspraksisen i skolen er i betydelig og positiv endring. Det kan bety at det nå er en strengere vurderingspraksis enn det var før reformen, og at dette fører til at det ikke er like lett å måle utvikllingen i forskjellen mellom elevene.

Hva så med veien videre?

Det er mye som er viktig, men la meg peke på tre ting:

For det første er det fortsatt riktig å satse på bedre lærere. Vi trenger en bedre lærerutdanning, mer og bedre etter- og videreutdanning, mer differensiert lønnsfastsettelse og mer interessante karriereveier for lærere – for å nevne noe.

For det andre trengs det mer differensierte tiltak i møte med ulike grupper av elever.

Og for det tredje trengs det fortsatt sterk, tydelig og god skoleledelse, som kan skape et trygt, kompetent og ambisiøst lærings- og arbeidsmiljø på skolen.