22.juli-høringen: Spill eller alvor?

Alle vet at politikk ikke bare er ideer, prinsipper og saker. Politikk er også taktikk og “spill”.

Partier posisjonerer seg, bruker retoriske knep og kommer med utspill for å tiltrekke seg oppmerksomhet og velgere – og for å få gjennomslag for politikk.

Likevel er det en ting som tjener norske politikere til ære – og som også preger norsk politikk generelt: Når det er alvor setter våre politiske ledere landets interesser foran partiets interesser. De kan innta standpunkter de tror partiet kan tape på, fordi det er riktig – og de inngår “grå” kompromisser, selv om det hadde vært lettere å presentere seg for velgerne som ideologisk helt “rene”.

Akkurat nå er det alvor.

22.julikommisjonen har levert en rapport som alle mener er dramatisk.

Den fikk tilliten til myndighetene og politiet til å falle. Den har satt forvaltningspolitikken og politisk lederskap i fokus som aldri før. Den har fått forvaltningen til å føre en åpen og meget viktig diskusjon om hvordan staten bør styres. Det skjedde bl.a. på Difi’s store forvaltningskonferanse i forrige uke, der jeg selv hadde gleden av å delta. Og: Den har fått kommentatorer og politikere til å skrive side opp og side ned om alvoret i det som er avdekket: Beslutninger som er truffet, ble ikke fulgt opp. Beredskapen var for dårlig. Mennesker kunne vært reddet.

Rapporten følges nå opp på helt ordinær måte, bl.a. ved at det er gjennomført en høring i Stortingets kontroll- og konstitusjonskomite. For oss som følger litt ekstra med, er det vi leser, ser og hører, rystende.

Innholdet i rapporten var rystende. Ingen, ei heller statsministeren, kunne tro at det kunne svikte så katastrofalt i norsk offentlig forvaltning.

Statsministerens pressekonferanse etter at han hadde mottatt rapporten, var rystende. Det var rystende å høre en statsminister som åpenbart selv var rystet, og som ikke greide å fylle begrepet ansvar med et meningsfylt innhold.

Innholdet i intervjuene som var gitt til kommisjonen, var rystende. Det var rystende å ta inn over seg hvor dårlig kommunikasjonen og tilliten mellom embetsverket og politisk ledelse nå er i Norge.

Og før dette har sunket skikkelig inn, må det konstateres at også deler av kontrollkomiteens høring har vært rystende – bl.a. fordi det samme embetsverket og den samme politiske ledelsen nå virker samsnakket og i stor grad glatter over de, får man tro, ærlige intervjuene de tidligere har gitt til 22.julikommisjonen. Det inngir ikke tillit.

I en slik situasjon var det veldig provoserende å lese bl.a. Dagsavisen i går. På forsiden står det at “Jens skal plages langt inn i valgåret”. Ifølge Dagsavisen tyder “den aggressive utspørringen av Jens Stoltenberg i Stortinget på at Høyre og Frp vil ta med seg 22.7.-oppgjøret inn i valgåret.” Opposisjonen driver, ifølge Dagsavisen, “et dobbeltspill for å plage de rødgrønne så lenge som mulig”, og det er, ifølge Dagsavisens kommentator Hege Ulstein, “feigt”.

Hege Ulsteins resonnementer er etter min mening meget svake. Det er, menneskelig sett, forståelig at man reagerer på at det fremsettes kritikk eller stilles “aggressive” spørsmål til en statsminister fra et parti som selv er rammet. Men videre prinsipielt er det ikke.

Ulstein gjør, etter min mening, minst to feil:

Hun greier, for det første, ikke å tenke “utenfor boksen”. Hun tror at statsministeren, dersom han hadde gått av, måtte fulgt skikken som følger av et normalt regjeringsskifte og peke på Siv Jensen som ny statsminister. Men slik ville det ikke nødvendigvis vært. I en unntakssituasjon kan også løsningen være et unntak. Statsministeren kunne gått av for å konsultere Stortinget. Han kunne fått fornyet tillit. Han kunne dannet en ny regjering med deltagelse av en representant eller to for opposisjonen. Han kunne, selv om det er lite sannsynlig, dannet en samlingsregjering over blokk-grensene. Eller – han kunne overlatt oppgaven til andre.

Poenget er: Det norske demokratiet er ikke så lite robust at det ikke ville greid å møte en slik situasjon. Dersom man virkelig tror at vi ikke ville greid det, avslører det liten tro på et av verdens sterkeste demokratier.

Ulsteins andre problem er at hun ikke ser ut til å ha tenkt over konsekvensene av det hun mener. For hva er de?

* Hva skal ansvar bety i fremtiden – i forvaltningen, i politikken og – helt generelt? Fins det noen grense for hva som kan skje under en ledelse uten at ledelsen må gå? Hvor går i så fall den grensen?

* Hva skal til, i fremtiden, for at opposisjonen skal kunne fremme mistillit mot en statsråd? Er det mulig å tenke seg hva det kan være – eller vil enhver statsråd i “hardt vær” nå kunne vise til at han eller hun tar ansvar ved å bli sittende, være åpen om hva som har gått galt og gjennomføre tiltak for å hindre at det skjer igjen?

* Og hva skal en fremtidig opposisjon tenke, hvis den – ved å ta politikken på alvor – bare blir ansett for å være “feig” og for opptatt av “spill”, f.eks. fordi det nærmer seg et valg? Er ikke det en oppfordring til å la alvorlige og kritikkverdige forhold fare? Og hvillken respekt og tillit vil det, i det lange løp, avtvinge fra oss som er velgere?

I går og i dag siterer Aftenposten foreldre til Utøya-ofrene. En av dem mener at statsministeren ikke bør tvinges til å gå av, men sier samtidig at han “ville støttet avgjørelsen, dersom han frivillig valgte å fratre”.  

Dette er det samme som jeg skrev på bloggen min den dagen kommisjonens rapport ble fremlagt. Det er, av mange grunner, vanskelig å kreve statsministerens avgang. Det virker, i lys av tragedien, både smålig og uverdig. Men nettopp derfor burde han trukket konklusjonen selv.

BBC-sjefen som nylig gikk av, hadde vært i stillingen i bare 54 dager. Likevel gikk han av, da det ble avdekket gamle skandaler, fordi han var på post.

Som han sa: I have decided that the honourable thing to do is to step down.

Flere kunne kanskje lært av det.

Jeg tror det ville stått seg når historien skal skrives.

Det er på sett og vis statsministerens manglende avgang som nå skaper problemer – både for Regjeringen selv og opposisjonen.

Regjeringen og statsministeren har problemer med å forklare oss hva det vil si å ha og ta ansvar på en måte som etterlater respekt.

Opposisjonen er tvunget til å ta saken på alvor, men den får heller ikke respekt, fordi kommentatorer som Ulstein tror at den driver med spill.

Det er unektelig en både trist og alvorlig situasjon.

 

 

 

4 kommentarer
    1. Er helt enig, spesielt fordi jeg synes at dette vanner ut ansvarsbegrepet. Sitatet fra BBC-sjefen har jeg ikke lest før, men det er jo på kornet rett.
      En ting som dog kan fremprovosere inntrykket av spill er selve formen. Det blir for mye utspørring og for lite undersøkelse. Politikerne som spør har for lite tid til å forfølge interessante tråder, før de må la neste politiker stille sine spørsmål.
      Da kan det lett bli for mye ping-pong hvor Kolberg spør om noe som løfter tyngden fra statsråder til embedsverk, opposisjon kontrer med kritiske spørsmål og Lundteigen konsentrerer seg om det som kan ha lokal tilknytning.

    2. Det hadde vært en fordel om Clemet kunne holdt seg til sitater fra min kommentar, og ikke supplere fritt med formuleringer fra Dagsavisens forside, når hun polemiserer mot det jeg har skrevet.
      Men la nå det ligge. Substansen i Clemets kritikk mot min oppsummering av 22. juli-høringene går ut på to ting: Jeg klarer ikke å «tenke utenfor boksen» når det gjelder hvilke parlamentariske konsekvenser kommisjonsrapporten og høringene bør få. Det andre poenget er at jeg i følge Clemet ikke er i stand til å tenke over konsekvensene av hva jeg mener.
      Til det første: Her vil jeg gi Clemet helt rett. Jeg synes ikke det er riktig å tenke «utenfor boksen» når det gjelder rotfestede og prinsipielle konstitusjonelle saker. Tvert imot er det viktig at de parlamentariske spillereglene som er en helt grunnleggende bærebjelke i det norske demokratiet følges også i ekstreme situasjoner. Når en statsminister, og dermed en regjering, går av, skal oppdraget med å danne ny regjering gå til det største opposisjonspartiet, altså Frp i dette tilfellet. Så er det opp til parlamentarisk leder (Siv Jensen) for dette partiet å undersøke om det er grunnlag for å danne regjering. Dersom Stoltenberg hadde gått av for så å peke på seg selv, eller for å forsøke å danne en Høyre-Ap-regjering, slik Clemet synes å mene, ville det sett merkelig ut, og jeg er temmelig sikker på at kritikken ville haglet.
      Clemet bør også stille seg følgende spørsmål: Dersom Stoltenberg hadde trukket seg umiddelbart etter at kommisjonsrapporten ble lagt fram, hvordan ville dette bli mottatt hos henne og andre aktører på høyresiden? Er det totalt utenkelig at en slik manøver fra statsministeren, ett år før et valg, i en situasjon der det ligger an til regjeringsskifte, og med et stabilt stort Høyre, ville ført til anklager om at han utnytter en nasjonal tragedie for å forsøke å spenne bein på en opposisjon som har brukt lang tid på å bygge seg opp som et reelt alternativ foran valget neste år? Det er et spørsmål vel verdt å tenke gjennom.
      Clemet skriver: «Poenget er: Det norske demokratiet er ikke så lite robust at det ikke ville greid å møte en slik situasjon. Dersom man virkelig tror at vi ikke ville greid det, avslører det liten tro på et av verdens sterkeste demokratier». Jeg mener at en viktig grunn til at det norske demokratiet er så robust som det er, er at vi følger spillereglene også i ekstreme situasjoner.
      Dersom Clemet og Høyre mener at Stoltenberg bør gå av, er det en ærlig sak. Mitt poeng i kommentaren hun referer til, er jo nettopp at dersom man mener det, så må man si det høyt og ikke mumle det, og ta konsekvensen av det man mener: Stille et mistillitsforslag. Å be regjeringen gå av frivillig fordi man ikke ønsker å stille et mistillitsforslag selv, fortjener utmerket merkelappen «feigt».
      I stedet synes Clemet å mene at Stoltenberg skal gå av frivillig for å skåne andre fra å føle seg smålige, når hun skriver: «Det er, av mange grunner, vanskelig å kreve statsministerens avgang. Det virker, i lys av tragedien, både smålig og uverdig. Men nettopp derfor burde han trukket konklusjonen selv.»
      (forts.)

    3. (forts. fra forrige)
      (Til o.: Min kommentar måtte deles i to på grunn av støttelsesbegrensningen på bloggen)
      Så til Clemets andre poeng: Hun synes å mene at dersom Stoltenberg ikke tar ansvar i denne situasjonen ved å gå av, vil det gjøre det vanskelig på grensen til umulig å kaste statsråder i framtiden. Ansvar er et komplisert begrep. Det er mange måter å ta ansvar på. En av dem er å gå av, der er vi helt enige. Det kan ofte være det riktige, men det behøver ikke være det. Å tro at en slik vurdering ikke har et taktisk-strategisk element, eller preg av «spill» som Clemet skriver, er naivt. Selvfølgelig vil det ha det, både fra opposisjonens og posisjonens side. Jeg tar for gitt at en person med Clemets erfaring og intellektuelle evner er i stand til å forstå det. Å påpeke noe så opplagt er ikke mangel på respekt, slik Clemet skriver ? i alle fall er det ikke større mangel på respekt enn det en politisk kommentator bør ha overfor politiske aktører.
      I den grad noen burde gått av, er det de som hadde det konstitusjonelle og administrative ansvaret for at ordensmakten ikke maktet å forsvare befolkningens liv og helse. Liv kunne vært spart dersom politiet hadde vært i stand til å oppfylle den grunnleggende kontrakten som danner selve eksistensberettigelsen for en stat, nemlig at den skal beskytte innbyggerne mot indre og ytre fiender. Mer om dette her: http://www.dagsavisen.no/nyemeninger/alle_meninger/cat1003/subcat1038/thread253325/
      Jeg har fulgt rettssaken, jeg har lest kommisjonsrapporten og jeg har fulgt høringene. Sett med mine øyne klarte ikke det politiske systemet å fange opp alvoret i kommisjonsrapporten i løpet av de fem høringsdagene. Det er mange grunner til det. En av dem er at nesten ingen ansvarlige lenger sitter i sine stillinger. 17. november skrev jeg dette om akkurat den saken: http://www.dagsavisen.no/nyemeninger/alle_meninger/cat1003/subcat1010/thread259222/ En annen grunn er at formen på høringene har begrenset mulighetene til å bore dypt nok i de problemene kommisjonsrapporten reiser – slik Arn K. Haaje er inne på i sin kommentar til inlegget.
      Med det i mente er det viktig å minne om at i tillegg til mistillit finnes det andre måter å stille aktører til ansvar på, dersom man ønsker det. En tredjedel av Kontroll- og konstitusjonskomiteens medlemmer (fire representanter) kan aktivere Stortingets ansvarskommisjon. En slik prosess vil kunne ende med en riksrettssak også overfor dem som ikke lenger sitter i de stillingene de hadde før 22. juli. Høyre og Frp har til sammen fire medlemmer i Kontroll- og konstitusjonskomiteen, og kan velge å følge dette sporet dersom de mener det er riktig. Men også det har til nå blitt blankt avvist.

    4. Det er liten tvil om at opposisjonen har oppdaget at kontrollkomiteen kan brukes til politisk vinning. Etter lenge å ha sittet maktesløse på stortinget, bruker de nå denne komiteen til å erverve makt over regjeringen og sette den i et dårlig lys. Dette handler ikke bare om 22. juli saken, men også andre saker i kontrollkomiteen. Men denne påstanden kan opposisjonen lett avfeie med at de har rene motiver, og at de tar sakene på største alvor. Det er dette som gjør det til et så genialt politisk maktmiddel, regjeringen og dens støttespillere kan ikke ta til motmæle uten å bli møtt med kritikken at de ikke tar sakene på alvor. Regjeringen blir dermed tvungen inn i en underdanig posisjon, som svekker den politisk.

    Legg igjen en kommentar

Siste innlegg