2016 har vært et politisk jordskjelv.

Etter mange år med fremgang for det åpne, liberale demokratiet, må vi nå konstatere at vi står ved en korsvei, og at det er mer usikkert hva fremtiden vil bringe. Storbritannia skal melde seg ut av EU, Trump har vunnet i USA, og populismen og nasjonalismen er på fremmarsj. Analysene av årsakene til at nasjonalismen vokser fyller nå bindsterke verk og har nok mindre å gjøre med det “alle” først trodde, nemlig økonomisk ulikhet – og mye mer å gjøre med en følelse av tap av identitet og motstand mot innvandring. 

I Norge har vi så langt vært lykkelig forskånet for de mest outrerte utslagene av de populistiske og nasjonalistiske vindene som blåser over Europa. Men det betyr ikke at vi ikke ser noen av de samme tendensene her.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Min spådom er at mange partier kommer til å spille på mer nasjonale strenger i den valgkampen vi nå skal inn i, enn de har gjort før. Og mest interessant i denne forbindelse blir det å se hvordan Fremskrittspartiet og Senterpartiet ter seg, siden dette er de to partiene som ligner mest på de populistiske og nasjonalistiske partiene og bevegelsene i Europa.

Noe annet som er interessant i den forbindelse, er medienes håndtering av disse to partiene. Gradvis synes det, litt sent, å gå opp for norske journalister at Senterpartiet faktisk er et parti som står for mye av det samme som andre nasjonalt orienterte partier i Europa står for. Men de tar det ikke ordentlig på alvor. Mens det er helt tydelig at mange journalister nærer dyp antipati overfor Frp og de politikerne i Frp som spiller mest på populistiske strenger, som for eksempel Sylvi Listhaug – er det like tydelig at Trygve Slagsvold Vedum er veldig godt likt. Hanne Skartveit i VG skrev forleden at vi skulle prise oss lykkelig i Norge, dersom “vår” populisme og nasjonalisme kom til uttrykk i et større Senterparti. Og Skartveit har naturligvis et poeng, for Senterpartiet skal ha ros for at det ikke tyr til en splittende retorikk.

Men politikk handler, når alt kommer til alt, mest om innhold. I et innlegg jeg skrev i Klassekampen forleden, pekte jeg på de trekkene som er felles for de nasjonalkonservative partiene og bevegelsene i Europa; 

• De er ofte negative til globalisering og frihandel og ønsker mer proteksjonisme.
• De er ofte negative til europeisk integrasjon og til EU.
• De er ofte skeptiske til innvandring og vil føre en streng innvandrings- og integreringspolitikk.
• De er ofte tilhengere av tradisjonelle familieverdier og er konservative i mange sosiale spørsmål.
• De ønsker seg ofte mer direkte demokrati, dvs. flere folkeavstemninger.
• De dyrker nasjonale særtrekk og det de mener er den nasjonale kultur og identitet.

Det er liten tvil om at både Fremskrittspartiet og Senterpartiet har betydelige aksjer i denne “meningspakken”, men Senterpartiet skårer nok best. Det var også Senterpartiet ved Trygve Slagsvold Vedum som uttrykte størst begeistring over Brexit, og som svært raskt så de mulighetene som valget av Trump kunne gi. Senterpartiet fremstår også klart som det minst reformvillige og, i praksis, det minst klimavennlige partiet på Stortinget nå. Senterpartiet er også det partiet som, samlet sett, fører den strengeste innvandringspolitikken i Norge. Og det er i det minste interessant at Trond Andresen, som står langt til venstre politisk, sier han ville valgt Le Pen om han var fransk, mens han vurderer Senterpartiet i Norge. 

På visse områder har det uten tvil vært vanskelig for Høyre, og ikke minst Venstre og KrF, å samarbeide med Fremskrittspartiet i regjering. Det gjelder nok særlig på innvandringsfeltet, der retorikken til enkelte i Frp er vanskelig å svelge for mange i Høyre, Venstre og KrF. Også klimapolitikken har vært vanskelig, selv om Frp her til slutt har gitt mye. Og Europa-politikken kan seile opp som et vanskeligere felt i årene som kommer, dersom Frp bestemmer seg for å si nei til EØS på sitt landsmøte til våren.

Alt dette er godt belyst av mange kommentatorer og journalister.

Men når vi nærmer oss valget i 2017, må de også belyse hva et samarbeid med Senterpartiet vil bety. Hvor lett vil det være for Arbeiderpartiet eller for KrF og/eller Venstre, dersom de skulle velge å gå til venstre? Vil ikke stridstemaene bli nesten nøyaktig de samme?

Det er mulig det er mer latter rundt bordet når man forhandler med Slagsvold Vedum enn det er når det er Siv Jensen som er motpart. 

Men som vi alle vet: Det er det indre som teller.

God jul!

I går ble Terje Søviknes fra Fremskrittspartiet utnevnt til ny olje- og energiminister etter Tord Lien.

I går morges, mens ryktene om denne utnevnelsen fortsatt gikk, twitret jeg følgende om Terje Søviknes:

“Det er 15 år siden Terje Søviknes gjorde en feil og tok konsekvensen av det. Jeg foreslår at mediene legger det til side nå.”

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Bakgrunnen for at jeg twitret dette, var et inntrykk av at mediene ikke ville slutte å omtale Terje Søviknes uten samtidig å minne om historien fra 2000, da Søviknes, mens han var ordfører og dermed en maktperson, hadde sex med en 16 år gammel jente på et landsmøte i Fremskrittspartiets Ungdom – en sak som ble håndtert svært uheldig og kritikkverdig av Fremskrittspartiet da den ble kjent, og som også Søviknes bagatelliserte i starten. Så bare for å presisere dette: Jeg mener selvsagt ikke at saken ikke skulle vært nevnt. Spørsmålet er bare hvor mye og hvor lenge.

Etter reaksjonene på Twitter å dømme, er det ganske mange som er enig med meg. Men det kan virke som enda flere er uenig. Tweeten min utløste i hvert fall en twitterstorm, der svært mange gir uttrykk for at Søviknes aldri burde kunne bli statsråd med en slik historie i bagasjen. Mange stilte spørsmål til meg om hvordan jeg kunne tolerere ham som statsråd.

Så la meg begrunne det her.

Formelt kan nesten hvem som helst bli statsråd i Norge, bare de er norske statsborgere og ikke er i nær slekt med noen andre medlemmer av regjeringen. Slik bør det fortsatt være. Å bli utnevnt til statsråd og å få inneha et av landets fremste verv, bør være et spørsmål om tillit og ikke om formaliteter knyttet til for eksempel utdanning eller vandel. 

Kan man så ha tillit til en person som en gang i livet har gjort noe galt, juridisk og/eller moralsk?

Selvsagt kan man det. Jeg har tillit til en lang rekke personer som har begått feil i livet, og som på ulike måter har innrømmet dette og gjort opp for seg. Sannsynligvis har jeg også tillit til mange mennesker som har begått ulike feil og kanskje også straffbare handlinger, uten at jeg vet om det.

Når det gjelder statsråder skal det imidlertid mye til å holde fortiden skjult. Og dreier det seg om alvorlige forhold, eller hvis politi og domstoler har vært involvert, uten at sakene er offentlig kjent, er det i dag kutyme for å informere statsministeren om dette – før man eventuelt blir utnevnt til statsråd.

Så langt antar jeg at de fleste er enig med meg.

Men hva så med Søviknes?

Jeg tror ingen betviler at han faglig og politisk er skikket til å være statsråd. Men fortjener han å ha vår tillit?

Slik saken fra 2000 nå fremstår, mener jeg svaret på dette er ja.

Juridisk er saken helt ute av verden. Den 16-årige jenta ønsket ikke selv, ifølge sin advokat, å gå til søksmål mot Søviknes, og det ble presisert at hun ikke mente seg voldtatt. Men politiet startet likevel etterforskning på eget initiativ og konkluderte med å henlegge saken som intet straffbart forhold. 

En henleggelse kan skje av mange grunner. Det er ikke uvanlig å lese om at saker henlegges “etter bevisets stilling”. Det betyr at det fortsatt kan foreligge en mistanke om et straffbart forhold, men at det er vanskelig eller umulig å bevise det. En henleggelse som “intet straffbart forhold” skal imidlertid bare brukes når det er helt klart at det ikke foreligger forhold som rammes av noen straffebestemmelse.

Dette betyr at Søviknes er frikjent, og i en rettsstat betyr det at han faktisk ikke har gjort noe som er straffbart, og som han kunne vært dømt for.

Men saken har selvsagt også en moralsk side. Det er ikke alt som er lov (eller ikke straffbart), som er moralsk aktverdig. Og det er ikke nødvendigvis alt som er ulovlig, som er umoralsk.

Moralsk er det åpenbart at det han gjorde, etter de aller flestes mening, er forkastelig. Det mente jenta selv, den gangen hun, noen måneder etter hendelsen, ga et intervju til mediene. Og det mener Terje Søviknes, som gang på gang har uttalt at det han gjorde var galt, at dette er noe han har angret på hver dag siden, og at det han gjorde, er noe han og andre involverte må leve med livet ut. 

Mange som uttaler seg på sosiale medier, etterlater inntrykk av at de vet nøyaktig hva som skjedde mellom Søviknes og den unge jenta, men det vet vi ikke. Hun ga sin versjon av noe av hendelsesforløpet til mediene noen måneder etter at det skjedde. Han uttalte at han kunne kommentert mye rundt de faktiske forhold, men at han avsto fra å gjøre det, fordi han ikke ønsket å bli beskyldt for å trekke jentas troverdighet i tvil. For oss andre bør ikke akkurat dette spille så stor rolle. Det holder at vi vet at begge mener det skjedde noe som ikke burde skjedd, og at han innser og angrer på det.

Da saken ble kjent, trakk Søviknes seg fra alle sentrale verv og forsvant fra den nasjonale politiske scenen, der han var spådd en stor fremtid. Han trakk seg også fra ordførervervet i Os, der han hadde vært ordfører siden 1999, så lenge saken ble etterforsket. Men sakte, men sikkert bygget han seg opp igjen, og han har siden hatt en lokalpolitisk karriere med utgangspunkt i ordførervervet i Os kommune og i Hordaland.

Og hvordan har så det gått?

Ifølge redaktøren i Bergens Tidende, Frøy Gudbrandsen, har det gått meget bra. Hun omtaler han som en “ekstremt” dyktig politiker, hardt arbeidende og svært respektert, også i andre politiske partier. Saken fra 2000 er praktisk talt glemt eller i hvert fall tilgitt på Vestlandet, der han virker og er kjent, sier Gudbrandsen. Selv uttrykker også Søviknes at dette nærmest har vært hans “botsgang”: Han skulle gjøre opp for seg og bevise at det bodde noe annet i ham enn denne moralske bristen, blant annet ved å jobbe hardt for kommunen sin og i lokalpolitikken. Og etter noen år fikk han også noen mindre, mer sentrale verv.

For meg er dette godt nok. 

Jeg ønsker meg ikke politikere som aldri har gjort feil. Og det er heller ikke så lett å skille den ene forbrytelsen, enten den er juridisk og/eller moralsk, fra den andre. Bør for eksempel den moralske svikten Søviknes viste, dømmes hardere i all ettertid, og uansett hvordan han gjør opp for seg, enn en svikt som både er juridisk og moralsk, og som har ført til en straff i fengsel?

Søviknes er nemlig ikke den eneste statsråden vi har hatt, som har hatt en fortid.

Den statsråden han overtar etter, Tord Lien (Frp), måtte informere statsministeren om at han for omlag 25 år siden sonet en dom på grunn av råkjøring som førte til at to personer ble hardt skadet.

Jon Lilletun (KrF), som var kirke- og undervisningsminister i Bondevik I-regjeringen, hadde sonet en fengselsdom på grunn av økonomiske misligheter.

Per Ditlev-Simonsen (H), som var forsvarsminister i Syse-regjeringen, innrømmet senere at han hadde bedrevet skattejuks.

Og Jens Stoltenberg (Ap) har innrømmet at han har brukt svart dagmamma og røkt hasj, og han har dessuten gått langt i retning av å innrømme at han kjente til medlemsjukset i AUF, altså det bedrageriet AUF i mange år bedrev overfor myndighetene og dermed skattebetalerne. Andre, som også har vært statsråder for Arbeiderpartiet, har innrømmet at de bevisst ranet til seg støtte fra staten som de ikke hadde krav på.

Så alt i alt holder jeg fast ved tweeten min: Jeg syns den gamle Søviknes-saken er tilstrekkelig belyst og kan legges til side nå. Og så får tiden vise om Søviknes kan leve opp til den tilliten han åpenbart har greid å få fra sine sambygdinger i Os og Hordaland.

PS: Jeg kommer ikke til å twitre mer om denne saken nå og anser at jeg med dette har forklart hva mitt synspunkt er litt grundigere enn jeg gjorde i den opprinnelige tweeten. Jeg er klar over at noen vil beskylde meg for å være ute i et taktisk ærend, nemlig å “hvitvaske” Frp – men det faller på sin egen urimelighet. Ingen beskyldte meg for det da jeg sist skrev om Frp på bloggen min.

For et par år siden kom det ut en bok av Egil Myklebust, Harald Norvik og Einar Lie (der jeg hadde gleden av å være med i et redaksjonsråd) som het Staten som kapitalist. 

Boken gir en historisk gjennomgang av hvordan det statlige eierskapet i Norge har utviklet seg. Tyngdepunktet for det statlige eierengasjementet er flyttet fra etterkrigstidens heleide bedrifter til dagens deleide bedrifter, der staten har private medeiere – og dermed har også prinsippene for god eierstyring i større grad blitt underlagt generelle normer for eierstyring. 

Boken viser hvordan det i tidligere tider har vært større politisk strid både om omfanget av det statlige eierskapet og om styringsprinsipper. Men gradvis ble det etablert en konsensus mellom høyre- og venstresiden i Norge: Mens høyresiden aksepterte at den norske stat var “dømt” til å ha et stort eierskap, aksepterte venstresiden at bedriftene måtte eies og styres profesjonelt.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Et underliggende budskap i boken er at det kan fungere bra med et stort statlig eierskap, dersom politikerne overholder de prinsippene for god eierstyring og selskapsledelse som de selv har vedtatt.

Det har, opp gjennom historien, vært flere tilfeller av uheldig eierstyring og innblanding fra politikernes side. Etter hvert som de moderne styringsprinsippene kom på plass, har det blitt færre slike tilfeller – selv om det har vært noen svært spektakulære unntak. 

De siste par år, og dermed etter at Myklebust, Norvik og Lies bok kom ut, har det imidlertid vært noen alvorlige tilbakefall, som blant annet har rammet Telenor og DNB. Politikerne har igjen begynt å blande seg inn i styringen av selskapene uten at det skjer i samsvar med lover, regler og prinsipper for god eierstyring.

Hvorfor er dette så skadelig?

Det er flere grunner til det.

En åpenbar grunn er at politikerne dermed unnlater å følge de lover og regler de selv har vedtatt, og som er godt beskrevet her. 

En annen grunn er at alt som skaper tvil om norske politikeres evne til å styre disse selskapene etter anerkjente prinsipper, lover og regler, svekker tilliten til selskapene og til staten som eier, hvilket reduserer verdien av selskapene. Det kan alltid skje noe i alle selskaper som gjør at verdien av selskapet blir redusert. Men norske politikere bør ikke bidra til et slikt verdifall fordi de bryter sine egne retningslinjer og/eller fordi de egentlig bare er ute i (symbol-)politisk ærend. Det er store verdier på spill: DN kunne forleden fortelle at et verdifall på Telenor på bare ca.13 prosent, gjør at selskapet er verdt 50 milliarder kroner mindre enn for vel et halvt år siden. Statens andel av dette verdifallet er over 25 milliarder kroner, og om bare en liten del av dette skulle skyldes for eksempel Stortingets uheldige håndtering av Vimpelcom-saken, betyr det at politikerne potensielt har påført norske skattebetalere et enormt tap.

De fleste, men ikke alle, stortingsrepresentanter forstår dette. De uttaler seg derfor med den forsiktighet som prinsippene for god eierstyring krever. Men balansegangen er tydeligvis krevende for en del: De vet, på den ene side, at de må holde seg innenfor lover og regler. Men de ønsker, på den annen side, gjerne å vinne en politisk debatt eller å påføre statsråden skade.

Det er i et slikt bilde man må forstå både Knut Storbergets henvendelse til departementet og Geir Pollestads uttalelser til Politisk kvarter i dag. De har ingenting å klandre statsråden for, og de vet at det som nå omtales i mediene, ikke er en sak for Stortinget – men de pirker borti saken så godt de kan likevel. Storberget stiller noen åpne spørsmål, mens Pollestad snakker om at statsråden må “forsikre seg om” at alt er i orden  i selskapet, og at hun må kunne “uttrykke en bekymring” – samtidig som han gang på gang understreker at statsråden selvsagt må følge lover og regler, hvilket altså tilsier at dette er en sak mellom styre og administrasjon.

Det er ikke godt å si hvorfor Storberget og Pollestad gjør dette. En nærliggende tanke kan være at de prøver å skåre et politisk poeng ved å vise seg som aktive og synlige i en sak som er kjedelig for Telenor (og i trygg forvissning om at de færreste har full oversikt over hva det vil si å bedrive god eierstyring), og/eller håper at Monica Mæland har trådt eller vil trå feil, slik det kan være lett å gjøre, hvis man utsettes for press (se f.eks. punkt tre her eller her). For de tror vel ikke for ramme alvor at Mæland ikke “bekymrer” seg eller “forsikrer seg” om at alt er i orden, så lenge det skjer i pakt med de eierstyringsprinsippene Stortinget har vedtatt? 

Etter min mening minner det mest om spill for galleriet – et spill som lett går utover tilliten til Telenor og staten som eier, blant annet fordi det ikke er så lett, for eksempel for utenlandske investorer, å få tak i de fine nyansene mellom reell innblanding og politisk spill. Og går det utover tilliten til selskapet og staten som eier, går det også utover verdien av Telenor og dermed norske borgere og skattebetalere. Og det paradoksale er at det ofte er de politikerne som er mest opptatt av å bevare et stort statlig eierskap, som roter mest med den rollen staten skal ha.

Det beklagelige er at NRK ikke evner å stille noen kritiske spørsmål til de politikerne som driver dette spillet. NRK etterlater inntrykk av at det nå er “flere politikere” som stiller spørsmål ved Telenor-saken. Men hvor mange stortingsrepresentanter har eller ville unnlatt å uttale seg av respekt for eierstyringsprinsippene?

På Politisk kvarter i dag var det Trygve Hegnar som måtte forsvare og forklare oss hvilke eierstyringsprinsipper som gjelder. Han fikk likevel flere kritiske spørsmål fra programlederen. Geir Pollestad, derimot, som på en nokså uklar og behendig måte kritiserer næringsministeren uten å kritisere næringsministeren, ikke får ett kritisk spørsmål.

NRK har mange sterke sider og noen svake. NRK kan for eksempel ganske mye om politikk og  kulturliv – men NRK kan nesten ingenting om næringsliv. Der er NRK mest interessert, hvis det dreier seg om korrupsjon, kontroll eller kvotering. 

Men norsk næringsliv er en enormt viktig del, både av norsk samfunnsliv og det økonomiske livet. Det er næringslivet som sikrer oss den verdiskapingen som skal til for at vi skal kunne finansiere velferdsstaten og, for eksempel, NRK. Men næringslivet kan bare fylle sin rolle, dersom det får eksistere innenfor gode, stabile og forutsigbare rammebetingelser. De har Stortinget ansvaret for å vedta og følge, og det burde også NRK være mer opptatt av.