Kan skolepolitikk bli tema i valgkampen enda en gang?

 

Skolepolitikk er et av de temaene som har holdt seg forbausende godt på listen over temaer som velgerne syns er de viktigste når de skal gå til valg.

Skole og utdanning var det viktigste temaet, sett med velgernes øyne, både i 2001, 2005 og 2009.

I 2013 var helse viktigst, mens skole og utdanning kom på plass nummer to.

I 2017 kom skole og utdanning på plass nummer tre – etter innvandring og skatt.

Det er ikke godt å si hvilke temaer velgerne vil synes er viktigst når de går til valg i 2021. Mange hadde forventet at klima nå ville bli den viktigste saken, men korona-krisen gjør at det er blitt vanskeligere å spå. Håndteringen av smittesituasjonen og, ikke minst, hvordan vi skal greie å skape nye jobber til alle dem som er blitt ledige, kan fort vise seg å bli et mye viktigere tema enn det ellers ville blitt.

Samtidig skal man ikke se bort fra at skole og utdanning nok en gang vil bli viktig. For det første er mer kunnskap og kompetanse nå en del av løsningen for mange av dem som må omstille seg. For det andre er det viktig for at vi skal greie å inkludere og integrere flere, noe som igjen er viktig for dem det gjelder og for evnen til å finansiere fremtidens velferdsstat. Og for det tredje står vi midt i implementeringen av en ny reform, nemlig Fagfornyelsen, som mange skolefolk, foreldre og elever vil være opptatt av.

Jeg har selv bakgrunn som skolepolitiker for Høyre og vet at det ofte har vært vanskelig å få til en god skolepolitisk debatt med Arbeiderpartiet. Det er ikke så lett å si hva årsaken er, men det har kanskje vært en mangel på Ap-politikere nasjonalt som har interessert seg spesielt for skole- og utdanningspolitikk. Unntaket er Trond Giske, men han har i dag andre ansvarsområder som medlem av familie- og kulturkomiteen.

Det er derfor bra at Jonas Gahr Støre nå kommer med skolepolitiske utspill og utfordrer Erna Solberg til debatt.

Det er nok av temaer å ta fatt i, og jeg har beskrevet noen av dem både i et blogginnlegg tidligere i sommer og i Aftenposten i går.

For meg er det imidlertid uklart hva de to største partiene egentlig er enige og uenige om.

I en nylig VG-podcast sa Hadia Tajik, til min overraskelse, at Høyre og Arbeiderpartiet stort sett er enige i skolepolitikken, bortsett fra på to områder.

Det ene området gjaldt private skoler (egentlig friskoler), der Tajik sa en hel del, blant annet om segregering, som ikke kan dokumenteres, og der hun etterlot et stort spørsmålstegn med hensyn til hva som skal være Arbeiderpartiets alternative politikk. Hun har rett i at det ikke er uproblematisk å tillate religiøse friskoler. Men det er heller ikke lett å forby dem, noe blant andre SV innså for noen år siden – før partiet, nærmest ved at arbeidsuhell, holdt på å programfeste at de skulle forbys.

Det andre området som Tajik mener at Høyre og Arbeiderpartiet er uenige om, ble ikke berørt, fordi programlederne gjerne ville snakke om noe annet.

Synet på de frittstående skolene og hva slags politikk man vil føre overfor dem, er prinsipielt viktig og selvsagt også viktig i praksis for de elevene og foreldrene det gjelder. Men i og med at det er veldig få, er dette ikke et skolepolitisk spørsmål som har stor betydning i praksis eller som fortjener stor plass i en valgkamp. At noen av mer symbolpolitiske grunner vil ønske å gjøre det til et stort spørsmål, er en annen sak.

Jeg vet som sagt ikke hva det andre uenighetspunktet var, men jeg er forbauset over at det bare er ett.

Slik jeg hører Arbeiderpartiets representanter i den skolepolitiske debatten, er de uenige med Høyre og regjeringen om ganske mye. Det er blant annet uenige om gratis skolemat og fysisk aktivitet; om selve kunnskapssynet som skal ligge til grunn for skolepolitikken, og som de mener bør være “bredere”; om satsingen på grunnleggende ferdigheter; om fritt skolevalg (og/eller karakterbasert opptak); om kartleggingsprøver og nasjonale prøver, og dermed også om hele det nasjonale kvalitetsvurderingssystemet. Arbeiderpartiet har også, såvidt jeg husker, sagt at det vil innføre en “tillitsreform” i skolen, samtidig som det er uklart hva det betyr. Og er Arbeiderpartiet enig med SV om heldagsskolen?

Signalene er på mange områder uklare, men siden Hadia Tajik var så tydelig i VGs podcast (og siden det ikke var hennes skyld at hun ble avbrutt), burde det være mulig å bringe mer klarhet inn i debatten:

Er det riktig at Arbeiderpartiet i skolepolitikken bare er uenig med Høyre på to områder, og hva er i så fall det andre området – utenom friskolene?

Det har vært perioder hvor de aller fleste har visst hva som var forskjellen på partiene i skolepolitikken.

Det hadde vært fint å vite mer om det nå også!

 

 

 

 

 

Godt lederskap er undervurdert i politikken

Alle organisasjoner, enten det er bedrifter, offentlige virksomheter eller frivillige organisasjoner, har en kultur.

Organisasjonskulturen kan være god eller dårlig, og i verste fall er den så dårlig at det kan være snakk om en ukultur. Det er det vi nå hører om i Trøndelag Arbeiderparti.

I en bedrift eller offentlig virksomhet er det en selvfølge at ledelsen har et stort ansvar for å arbeide for en best mulig kultur. Dersom organisasjonskulturen er positiv og god, er det en fordel, både for å nå resultater, for at arbeidsmiljøet skal være godt og for at det skal være mulig for hvert enkelt menneske i organisasjonen å blomstre og utvikle seg.

Dette er så selvfølgelig at man i alle seriøse rekrutteringsprosesser også legger vekt på hvilke egenskaper  og muligheter en kandidat har for å bygge en god kultur. Også i den rekrutteringsprosessen som hele Norge har fulgt med på de seneste månedene, nemlig rekrutteringen av ny NBIM-sjef, har det vært pekt på at han som er ansatt, er en god organisasjonsbygger. Hovedstyret i Norges Bank har altså ikke bare lagt vekt på hans kunnskap om forvaltning – de har også lagt vekt på Tangens lederegenskaper.

I en del frivillige organisasjoner og politiske partier er ikke dette like selvsagt. Der skjer ofte rekrutteringsprosessen på helt andre måter. Ledere blir valgt, ikke ansatt – og potensielle kandidater blir ofte ikke veid og vurdert like grundig som i andre organisasjoner.

I tillegg legges det ofte vekt på helt andre egenskaper enn evnen til å lede. I politikken er man blant annet opptatt av at man skal ha med både kvinner og menn, folk fra ulike geografiske områder, homofile og innvandrere – og folk som er flinke til å debattere, holde taler, kommunisere med velgere og opptre på TV, for å nevne noe.

Alt dette er vel og bra og svært forståelig. Problemet er bare at en person ikke automatisk er en god leder og kulturbygger, selv om han er flink til å holde taler, er mann eller innvandrer.  Han kan selvsagt være en god leder, men han kan også vise seg å være en dårlig eller, i verste fall, en farlig leder. Med “farlig” mener jeg at han eller hun er så dårlig at det virker direkte ødeleggende for organisasjonen.

Det er enormt mange ledere i de politiske partiene – i lokallag, kommuner, fylker og på nasjonalt nivå. Mange er gode ledere, men mange er det ikke. Det behøver ikke å få dramatiske konsekvenser, men som vi vet nå: Konsekvensene kan være svært alvorlige. Frykt og mistrivsel virker ikke positivt på noen organisasjoner.

Metoo var et sjokk for de politiske partiene. Det var tydelig at flere av dem hadde problemer med å håndtere varslene som kom. Grunnen  er ikke nødvendigvis dårlig eller uerfarent lederskap – det skyldes også at partiene, i likhet med mange andre frivillige organisasjoner, er annerledes enn vanlige arbeidsplasser. Det er et verdifellesskap, og ofte består organisasjonene både av ansatte og frivillige.

Det gledelige er at mange er blitt mer opptatt av betydningen av god ledelse etter metoo. Jeg har blant annet registrert at flere av de politiske ungdomsorganisasjonene nå er mer opptatt av at de som får lederposisjoner, også skal lære mer om ledelse og hvilket ansvar ledere har. Selv har jeg holdt flere foredrag om ledelse generelt og politisk ledelse spesielt, blant annet i ungdomspartiene.

Skal man unngå ukultur og illegitim maktbruk i politikken, tror jeg det er lurt, i alle rekrutteringsprosesser, å være mer opptatt av de lederegenskapene ulike kandidater har og hvilken forståelse de har for lederskapets betydning.

Det gjelder på alle nivåer i politikken.