Forleden ble min kollega Marius Doksheim og jeg beskyldt for å være “koseliberale“.  Vi er altfor liberale, optimistiske og naive når vi skriver om innvandring og integrering, sies det. 

Våre kritikere mener vi er naive når vi sier at ting går seg til over tid. Integrering kan være vanskelig, og det tar tid, men både erfaring og harde fakta viser at innvandrerne og særlig deres etterkommere gradvis integreres i det norske samfunnet på en god måte. Det finnes unntak, selvsagt, men hovedbildet er klart: Det går bedre enn mange tror, det går bedre over tid, og det går bedre enn i mange andre land. Mange av etterkommerne gjør det i dag bedre enn befolkningen generelt, både i utdanning og arbeid.

Når jeg holder foredrag om dette temaet forteller jeg ofte om meg selv: Jeg ble født i Harstad i Nord-Norge i 1957 og flyttet med mine foreldre til Oslo i 1960. Den gangen averterte mange utleiere at de ikke ønsket å leie ut til nordlendinger (“Nordlendinger ikke ønsket”) , og mine foreldre var med i en “innflytterforening”. Selv fikk jeg ingen venner fordi jeg snakket dialekt, så den ble mobbet bort i rekordfart. Mine opplevelser ble for øvrig morsomt konstrastert da jeg for et par år siden holdt foredrag etter danseren Sulekha Ali Omar. Hun kom fra Somalia til Harstad som niåring – ca 30 år etter at jeg dro fra Harstad – og snakker nå, i motsetning til meg, kav Harstadværing.

Det er en grunn til at Marius Doksheim og jeg har kalt boken vår De nye seierherrene. Mens mine foreldres og delvis min generasjon representerer “seierherrene”, slik Roy Jacobsen beskrev dem i sin bok, representerer Sulekha og andre innvandrere de nye seierherrene. Roy Jacobsens “seierherrer” foretok slett ingen enkel “reise”. Det var en kamp for et bedre liv, og noen lyktes ikke, mens andre fikk store problemer i møte med det nye. Men historien endte godt til slutt. Også de nye seierherrenes liv er beretningen om liv i forandring, om høy sosial mobilitet og en formidabel velstands- og velferdsvekst. Livssjansene for oss alle har økt, bl.a. fordi de og vi har vandret og søkt nye muligheter på nye steder.

Hvor parallelle disse historiene er, får man et inntrykk av når man leser avisenes reportasjer om innflytterne fra dengang og sammenligner med dagens reportasjer om innvandrerne. Dette kunne man bl.a. lese i Aftenposten i oktober 1973:

“Gjennomsnittsalderen på innflytterne til Oslo blir stadig lavere, og stadig flere av dem har ingen annen utdannelse enn grunnskole. Innflytterne er overrepresentert i Helserådets arkiver, blant klientelet ved psykiatriske avdelinger og kommunens uteseksjon. De lever stort sett i en isolert “ghetto-tilværelse” i hovedstaden og har stort behov for menneskelig kontakt.”

“I årene 1964 – 66 og -68 flyttet henholdsvis 16.000, 21.400 og 22.700 mennesker til Oslo fra andre deler av landet. En vesentlig del av disse er ungdom i skole eller førstegangsarbeide i alderen 15 til 24 år, en periode der de har behov for maksimal støtte og veiledning fra omgivelsene…. Tallet på dem som kommer uten annen utdannelse enn grunnskole øker…. For en viss del av landsungdommen øver dessverre Oslo den samme tiltrekning som København gjør på ungdom fra Østlandet.”

Og videre: 

“En identitetskrise er for de unge i denne situasjonen nesten uungåelig. De vakler mellom sitt gamle jeg og ønsker om å viske ut sin sosiale, georgrafiske, kulturelle og sproglige bakgrunn for lettere å integreres i Oslomiljøet…. innflytterungdommen drives, på grunn av den sterke pressituasjon de befinner seg i, til å benytte de sosiale tilbud i høyere grad enn Oslo-folk”.

“De reiser fra et trygget miljø til en “ghetto-tilværelse”. De aller fleste bor i Oslos indre bysone…. hvor de ikke treffer Oslo-ungdom. De omgås bare med andre innflyttere. De arbeider i innflytter-dominerte bedrifter og etater. Deres fritidsliv er stereotypt… De… er sjelden med i organisasjoner og foreninger…. Mange fortviler og misbruker alkohol.”

Og i 1975:

“Ca 25.000 personer flytter hvert år til Oslo på jakt etter arbeidsplasser, og i denne innflyttergruppe er det sterk overrepresentasjon av ufaglært arbeidskraft som får de lavest betalte yrker innen de bransjer de velger. Boligforholdene for denne gruppe er på alle måter utilfredsstillende, og gruppen er overrepresentert i alle former for “elendighetsregistre” som kriminalstatistikk, statistikk for veneriske sykdommer, narkotikaregistre o.l., opplyste Oslo kommunes innflytterkonsulent…”

Men heldigvis fantes det noen koseliberale den gangen også. I en lederartikkel i Aftenposten i 1967 kunne vi nemlig lese følgende:

“Et inntrykk man har, er at byen har absorbert innflytterne på en tolerant måte og at de har fått sin del av den gode standard som Oslo, tross mange tyngende økonomiske oppgaver, har å by sine borgere. Nye boligstrøk…, med sterke innslag av innflyttere, har grodd opp; i enkelte perioder så raskt at byen knapt har maktet å fordøye utviklingen… innflytterne vet med seg selv at de har mye å takke hovedstaden for. Ikke minst takke for de ofte vanskelige, men vanligvis stimulerende styrkeprøver byen har satt dem på, og for de chanser til å oppnå modning og fremgang som byen har gitt… (Det er) også grunn til å understreke hva innflytterne har betydd for Oslos kulturliv i videste forstand. Vi tenker ikke her bare på den innsats mange innflyttere enkeltvis har gjort i videnskap, kunst, næringsliv, politikk, idrett m.v. Vi tenker også på det by- og bygdelagene…. har utrettet til beste for sin egen gruppe og for miljøet i Oslo.”

Man skal ikke undervurdere problemene knyttet til innvandring og integrering. Det gjør vi da heller ikke i boken vår. Men fordi så mange fremhever problemene, er det greit at noen også fremhever de mange gode nyhetene – om at det tross alt går ganske bra, og at det antagelig vil gå enda bedre, hvis vi også tar tiden til hjelp.

Sulekha kunne flytte til Oslo uten å kaste vrak på dialekten sin, og hun fikk høyst sannsynlig et sted å bo – selv om hun både har mørk hudfarge og er fra Harstad.

I så måte går det bedre for henne enn det gjorde for mange etnisk norske nordlendinger på 50- og 60-tallet.

Alt går altså ikke i feil retning. Snarere tvert imot.

Det er, grunnleggende sett, fint at politiske partier forsøker å stjele hverandres klær. Det betyr bare at de som blir forsøkt frastjålet sine klær, har lyktes med sin politikk: Den har blitt populær, den har blitt allemannseie, og den er blitt nødvendig for å lykkes.

Av og til oppstår det likevel en viss debatt rundt slike “tyverier”. Det kan skyldes at tyveriet er i overkant freidig – og/eller at det partiet som blir angrepet, føler behov for å beholde eierskapet der det står sterkt og har høy troverdighet. Jeg har tidligere i kveld twitret om et slikt “tyveri”, som jeg også har blogget om før:

http://clemet.blogg.no/1315665932_stoltenbergs_kunnskap.html

Jens Stoltenberg har mange sterke sider, men interesse for skolepolitikk er ikke en av dem. Da jeg var utdanningsminister, og Kunnskapsløftet ble foreslått og vedtatt, engasjerte han seg nesten aldri i skoledebatten. Etter at han ble statsminister i 2005 har han bare sporadisk uttalt seg om skolepolitikk, og da virker det nesten som om det er med påholden penn.

I dag har han, på sin sommeravslutning for pressen, uttalt seg om skolepolitikk. Ifølge http://www.vg.no skal “Jens slukke skole-stjErna” og “stramme grepet om skolepolitikken”. Stoltenberg fremmer i den anledning fem forslag, ifølge VG. Han vil

• at lærerne skal være utdannet i fag de underviser i,
• øke statens finansiering av etter- og videreutdanning av lærerne,
• la flinke elever på ungdomsskolen ta fag på videregående og lignende ordninger på videregående nivå,
• ha nytt valgfag i ungdomsskolen, og
• øke antallet studieplasser på lærerutdanningen.

 

Bortsett fra det nye valgfaget i ungdomsskolen (som jeg har innvendinger mot), er alt dette gammelt nytt.

I stortingsmeldingen Kultur for læring, som ble fremmet i 2004, for over åtte år siden, ble det både fremmet forslag om opptakskrav til lærerutdanningen; om at lærerne skulle ha minst ett års fordypning i fag de underviser i; om at det skulle brukes rekordmye penger på etter- og videreutdanning av lærere (som forskere sier at Stoltenberg II-regjeringen ikke har fulgt opp), og om at elever på ungdomsskolen skulle kunne ta fag på videregående, og at elever på videregående skulle få ta fag på universitet eller høyskole.

Statsministerens nye giv i skolepolitikken innebærer altså at han nå, i 2012, foreslår å gjennomføre noe som ble vedtatt i 2004.

Jeg tror kanskje ikke “stjErna” ligger våken om natten etter dette.

 

 

 

 

Jon Hustad startet søndag en debatt med meg med å anklage meg for å lyve. Det er uvanlig i norsk samfunnsdebatt, og derfor følte jeg behov for å svare.  

 

I mitt svar forsøkte jeg å unngå sarkasmer og ironi, slik Hustad er så glad i – og forsøkte i stedet å holde meg til saken. Det hjalp lite.

 

I går forelå det et nytt svar fra Hustad, der stilen er den samme. Men la meg igjen forsøke å forklare hva jeg mener:

 

1. Hustad skriver, under overskriften “Tanketomt fra tenketank”, at “Kristin Clemet fra Civita mener at innvandrerregnskap er “uverdige”, derfor lager hun et selv”. 

Det er feil. Det jeg skriver, er at når ulike former for “innvandringsregnskap” likevel har kommet, på tross av min skepsis, må også jeg forholde meg til dem i innvandrings- og integreringsdebatten.  For øvrig “lager” jeg ikke noe regnskap selv – jeg kommenterer andres, spesielt SSBs, regnskap.

 

2. Hustad skriver at “en arbeidsinnvandrer, hans kone og hans barn må samlet sett bidra med en høyere verdiskaping enn gjennomsnittsnordmannen gjennom hele livet (…) om regnskapet til slutt skal gå i pluss.”

Dette mener jeg, slik jeg også skrev i mitt innlegg, er et økonomisk resonnement som gir liten mening. Hvorvidt innvandrere drar BNP per innbygger opp eller ned er irrelevant, så lenge de ikke drar ned levestandarden for innfødte nordmenn.

Sagt med andre ord: Selv om BNP per innbygger skulle bli noe lavere, fordi innvandrere tjener under gjennomsnittsinntekten, fører ikke dette til at inntekten og levestandarden til innfødte nordmenn blir lavere.

Den SSB-utredningen vi diskuterer, viser for øvrig at BNP og disponibel realinntekt per innbygger vil bli høyere enn de ville vært uten arbeidsinnvandring.

3. Hustad skriver at en arbeidsinnvandrer og hans familie, i tillegg til å ha en høyere verdiskaping enn gjennomsnittsnordmannen (punkt 2), må “ta ut mindre velferdsgoder enn de betaler inn i skatt om regnskapet skal gå i pluss”.

Dette er, slik jeg også skrev i mitt forrige innlegg, riktig, forutsatt at Hustad med “regnskapet” her mener offentlige kasser.

Spørsmålet blir da, slik jeg også skrev, hvem som går i pluss, dersom vi legger de samme SSB-beregningene til grunn?

·       Gjennomsnittsnordmannen går ikke i pluss i forhold til offentlige kasser.

·       Arbeidsinnvandrere går i pluss, fordi norske offentlige kasser slipper å betale for barndom, ungdom og utdanning.

·       Gjestearbeidere (dvs. arbeidsinnvandrere som reiser ut igjen) går veldig i pluss, fordi norske offentlige kasser slipper å betale både for ungdommen og alderdommen.

De arbeidsinnvandrerne som blir i Norge, vil ofte ta med seg eller stifte familie og få barn og barnebarn. Blir disse etterkommerne lønnsomme for offentlige kasser?

Det vet vi selvsagt ikke, men hvis vi legger SSBs forutsetninger til grunn og antar at etterkommerne blir som gjennomsnittsnordmannen er i dag – ja, så vil de, naturlig nok, ikke gå i pluss.

Er arbeidsinnvandring da lønnsomt for offentlige kasser? Ja, arbeidsinnvandringen er fortsatt lønnsom. Den er, hvis vi skal tro SSB, så lønnsom at en arbeidsinnvandring på bare 5000 personer pr år frem til 2100, hvert år vil veie opp for at tidligere arbeidsinnvandreres barn og barnebarn eventuelt blir like lite lønnsomme som gjennomsnittsnordmannen.

4. Hustad viser, slik jeg forstår ham, til forarbeider til Brochmann-utvalget, som har avdekket at arbeidsdeltakelsen blant de aller første arbeidsinnvandrerne som kom til Norge – før innvandringsstoppen i 1975 – har gått ned. De første årene hadde de en høyere sysselsettingsgrad enn befolkingen generelt – nå er den lavere. 

Dette er viktig, men jeg er ikke enig i at det er helt sammenlignbart med dagens arbeidsinnvandring, slik Hustad synes å legge til grunn. Dagens arbeidsinnvandrere fra EØS ser ut til å forbedre sin situasjon mye raskere enn datidens arbeidsinnvandrere gjorde. Dagens arbeidsinnvandrere har også helt andre kvalifikasjoner, også relativt til nordmenn, enn arbeidsinnvandrere fra Pakistan, Tyrkia og Marokko hadde på begynnelsen av 1970-tallet. Det er i tillegg mye som tyder på at integreringspolitikken og integreringsarbeidet fungerer bedre: Det går bedre med tiden for innvandrerne i Norge, men det går også stadig bedre for de som til enhver tid er nykommere i Norge.

Likevel: Det er fortsatt et stort rom for forbedring, noe Brochmann-utvalget selv drøfter, og som vi også skriver om i boken vår De nye seierherrene.

5. Hustad forstår “fint lite” av min innvending mot å bruke statistikk for “EØS-innvandrere” for å si noe om “arbeidsinnvandrere”, siden jeg selv har hevdet at “EØS-innvandrere (…) hadde en høyere arbeidsdeltagelse enn nordmenn”.

La meg prøve å forklare en gang til: Når SSB bruker begrepet “EØS-innvandrere”, så omfatter det alle innvandrere fra EØS, dvs. både arbeidsinnvandrere og familiegjenforente.  Og siden familiegjenforente har en lavere sysselsettingsgrad enn arbeidsinnvandrere, vil naturlig nok også “EØS-innvandrere” ha en lavere sysselsettingsgrad enn arbeidsinnvandrere.

Hustad er opptatt av arbeidsinnvandrernes deltakelse i arbeidsmarkedet, gruppert etter alder. Jeg er enig i at det kunne være interessant å vite mer om det, men slik statistikk finnes ikke offentlig tilgjengelig. Den eneste aldersjusterte statistikken vi har, er for “EØS-innvandrere”, som altså også omfatter familiegjenforente. Denne statistikken gir derfor ikke presis informasjon om arbeidsinnvandrernes deltakelse i arbeidsmarkedet, gruppert etter alder. Det er imidlertid grunn til å anta at forskjellen mellom arbeidsinnvandrere og befolkningen generelt, gruppert etter alder, er liten – og samlet sett er arbeidsinnvandrernes sysselsetting mye høyere.

6. Hustad mener jeg bedriver “selektiv sitatteknikk”, fordi jeg ikke har sitert mer enn jeg har gjort fra EØS-utredningen. Jeg er ikke enig i at det er selektiv sitatteknikk – men jeg er enig i det som står i det sitatet Hustad gjerne vil ha med: “I den grad arbeidsinnvandringen fører til et voksende B-lag i arbeidslivet med ustabil sysselsetting, dårlig lønn og økt pendling mellom korttidsjobber og ledighetstrygd, kan det på sikt skape nye utfordringer knyttet til velferdsstatens utgifter, legitimitet og innvirkning på insentivene for arbeid”.

EØS-utrederne mener at vi ikke er i en slik situasjon i dag, og at det er en situasjon vi kan unngå, noe jeg er enig i. Det er, etter min mening, få tegn til et voksende B-lag og snarere flere tegn til sterk sosial mobilitet blant innvandrere som kommer til Norge.

7. Hustad harselerer over at jeg ikke mener at det å servere øl ikke er lavproduktivt arbeid. Men han siterer verken seg selv eller meg korrekt. Hustad skrev, ganske nedlatende, om “å bygge hytter og servere øl” som lavproduktivt arbeid. Jeg skrev at jeg syns det var pussig å fremstille disse yrkene som “dårlige og/eller uproduktive yrker”. Jeg skrev det slik, fordi det å servere øl nok kan være lavproduktivt arbeid, selv om det er et arbeid som må gjøres – mens det å bygge hytter nok er et ganske høyproduktivt arbeid.

8. Hustad mener at vi heller burde få “noen av de 600.000 årsverkene i arbeidsfør alder som til enhver tid står på trygd, i arbeid” fremfor “å importere ufaglært arbeidskraft”.

Jeg er helt enig i at flere av dem som står utenfor arbeidsmarkedet, og som både kan og vil jobbe hel- eller deltid, bør få muligheten til det. Civita er en av få aktører som har fremmet flere forslag til hvordan det kan gjøres – bl.a. gjennom innstramninger i sykelønnsordningen, større symmetri mellom ulike stønadsordninger, lavere skatt på arbeid, endringer i arbeidsmiljøloven, økt adgang til midlertidig ansettelse med mer.

Jeg syns imidlertid at dette bør skje i tillegg til at vi tar imot både faglærte og ufaglærte arbeidsinnvandrere fra andre land, dersom arbeidsgivere i Norge har behov for dem.

9. Til slutt dette: Mye av det Hustad og jeg diskuterer, er basert på “innvandringsregnskap” som, for eksempel i SSBs tilfelle, har et hederlig formål, men som er svært vanskelige å gjennomføre. Svaret man får, er sterkt avhengig av de forutsetninger man legger til grunn, antagelser om fremtiden, definisjonen av lønnsomhet og kvaliteten på det tallmaterialet man bruker.  Enhver som tar seg bryet med å diskutere med SSB selv, vil oppdage at det ikke er skråsikkerhet, men ydmykhet som preger slike forutsigelser om fremtiden.

Det er også dette perspektivet Marius Doksheim og jeg har lagt til grunn i boken De nye seierherrene, der vi forsøker å gi et positivt, men nyansert bidrag til innvandrings- og integreringsdebatten. 

Med dette avslutter jeg nettdebatten med Jon Hustad.

 

 

 

 

25.april skrev jeg, sammen med Marius Doksheim, et innlegg i Bergens Tidende om arbeidsinnvandring i anledning av at jeg skulle delta i en debatt om dette i regi av Bergens Næringsråd og Studentersamfunnet i Bergen dagen etter. Innlegget møtte motbør i et innlegg i BT av professor Jostein Aarrestad 2.mai, og han fikk svar fra oss 5.mai. Jeg finner dessverre ikke Aarrestads innlegg på nettet.

I går skrev Jon Hustad i BT at vår artikkel inneholder alvorlige feil, og at det i bunn og grunn skyldes at vi jukser og lyver. Vi vet innerst inne at bildet er mye dystrere enn vi fremstiller det. Men vi velger altså å lyve likevel “som ledd i markedsføringen av boken De nye seierherrene“- en bok Hustad for øvrig umulig kan ha lest.

Debattformen til Hustad kunne i seg selv fortjene et tilsvar, men jeg skal la det ligge – og heller konsentrere meg om argumentene.

Debatten dreier seg om hvorvidt innvandrere generelt og arbeidsinnvandrere spesielt er lønnsomme eller ikke.

Jeg vil dele min kommentar i to, og først vil jeg si dette:

Jeg har vært engasjert i innvandrings- og integreringsdebatten i minst 25 år. Jeg har i den forbindelse aldri vært særlig opptatt av hvorvidt innvandrere er “lønnsomme” eller ikke. Snarere har jeg ved flere korsveier tatt til motmæle mot forslag om å lage ulike former for innvandringsregnskap.

Årsaken til at jeg har vært skeptisk til slike regnskap, er at de både kan bli absurde og uverdige. Hvor absurde slike regnestykker kan bli, illustrerer SSB selv i sin rapport nr 15/2012 om Makroøkonomi og offentlige finanser i ulike scenarioer for innvandring. Der heter det bl.a. at en “rendyrking av logikken” i rapporten – om at borgerne ikke er lønnsomme for offentlige kasser – kan lede til at den beste løsningen er en “generell avfolking” av Norge.

Men slike regnestykker kan også bli uverdige. Hvis gjennomsnittsborgeren ikke lønner seg for offentlige kasser, vil det dekke over en stor variasjon: Noen er veldig lønnsomme, og noen er ikke lønnsomme. Blant dem som ikke er lønnsomme, er det noen som kan bli lønnsomme, hvis vi eller de vil – mens noen aldri vil kunne bli det, uansett hva vi gjør. Og hva gjør vi med dem? Hvordan virker det på dem at de får vite at de betraktes som en økonomisk byrde for alle andre? Hvem andre enn innvandrerbefolkningen bør vi regne på?

Selv har jeg i grunnen alltid antatt – uten at jeg har regnet på det – at innvandrerne som har kommet til Norge, har vært mindre lønnsomme enn de innfødte. Det har nærmest virket selvinnlysende: Vi lever av arbeidet vi gjør. Likevel har vi i ca. 30 år – fra innvandringsstoppen ble innført i 1975 og i praksis til EU-utvidelsen i 2004 – aktivt stengt alle arbeidsinnvandrere ute. I denne perioden har innvandrerne til Norge enten vært flyktninger og asylsøkere eller familiegjenforente, i all hovedsak fra fattige land og med svært liten utdanning. De har ikke fått komme til Norge, fordi vi trodde de “lønte seg”, men fordi vi ville hjelpe.

At denne gruppen innvandrere ikke er like godt integrert i arbeidsmarkedet som innfødte, er egentlig opplagt. Det som er mindre opplagt, er at de er ganske godt integrert. La meg gi ett eksempel på det:

Ifølge OECD var totalbefolkningens sysselsetting i Norge 77 prosent i 2007, dvs. at 77 prosent av befolkningen i arbeidsfør alder var i arbeid. Det er svært høyt sammenlignet med andre land.

Innvandrerbefolkningens sysselsetting var på 70 prosent.

Er det sjokkerende lavt eller forbausende høyt?

Jeg er mest tilbøyelig til å mene det siste. Frem til 2004 kom det, som nevnt, praktisk talt ingen arbeidsinnvandrere til Norge. Innslaget av flyktninger, asylsøkere og familiegjenforente var altså stort i 2007. Likevel hadde innvandrerbefolkningen en høyere sysselsetting enn hele befolkningen har i mange rike land. Hadde innvandrerbefolkningen i Norge utgjort et eget land, ville sysselsettingen vært omtrent på finsk nivå. Ikke i noe annet land har kvinner fra (fattige) land utenom OECD en høyere sysselsetting enn i Norge.

Den norske innvandringsdebatten har lenge vært negativt fokusert. Mediebildet har vært preget av negative, men ofte anekdotiske nyheter – mens den politiske debatten har vært opptatt av problemer.  Vi ønsker, bl.a. med boken De nye seierherrene, å synliggjøre de positive sidene. Vi vil vise at det går bedre med integreringen i Norge enn mange tror, at det går bedre over tid, og at det går bedre enn i mange andre land.

Så til det dagsaktuelle:

Debatten den senere tid har særlig dreid seg om arbeidsinnvandring.

Norge åpnet for fri arbeidsinnvandring fra EØS-området i forbindelse med at Norge ble en del av EUs indre marked. I praksis skjøt arbeidsinnvandringen fra EØS-landene fart i 2004, da EU fikk flere nye medlemsland i Øst- og Sentral-Europa. I tillegg fins det en liten, og lite brukt, kvote for spesialister og en lite brukt mulighet for innvandrere med fagbrev eller spesiell kompetanse fra land utenom EØS.

Siden 2004 har det kommet mange arbeidsinnvandrere til Norge. De utgjør typisk 40 – 50 prosent av dem som kommer hvert år, og de er nå den største gruppen innvandrere i Norge. 

Spørsmålet nå er om arbeidsinnvandrere lønner seg eller ikke. Hustad mener at de ikke er lønnsomme, og at jeg “forteller eventyr” når jeg mener at arbeidsinnvandring er lønnsomt.

Debatten er kommet opp, fordi det etter hvert har kommet flere “innvandringsregnskap”. Fremskrittspartiet har lenge ønsket et slikt regnskap og har relativt nylig fremmet forslag om at det skulle gjøres beregninger i Norge etter mønster fra tilsvarende beregninger i Danmark. Så kom Brochmann-utvalget med slike beregninger, og nå SSB med det samme. SSBs beregninger ble opprinnelig gjort for Brochmann-utvalget, men de har skapt fornyet debatt på grunn av nye oppslag i pressen.

Disse initiativene gjør at vi også må forholde oss til denne delen av innvandrings- og integreringsdebatten.

Det er imidlertid flere problematiske sider ved Hustads argumenter.

Hustad skiller dårlig mellom begrepene når han skal vurdere hva som er lønnsomt. Skal man vurdere om noe er lønnsomt, må man nemlig vite hva som skal være lønnsomt. Det er for eksempel forskjell på norsk økonomi og statsbudsjettet. En innvandrer kan godt være positiv for økonomien, selv om han er negativ for offentlige kasser. Arbeidsinnvandring kan for eksempel bidra til vekst, høyere lønninger, billigere tjenester, mer innovasjon og mer velferd. Velferden skapes ikke bare av penger – vi må også ha hoder og hender.

Dermed er det heller ikke riktig at praktisk talt alle fagmiljøer, som “SSB, Finansdepartementet, regjeringsoppnevnte utvalg og en rekke ledende økonomer”, mener at innvandring er negativt for økonomien.  Tvert om mener nok de fleste fagmiljøer det motsatte.

Flere regjeringsoppnevnte utvalg og stortingsmeldinger, også fra Finansdepartementet, peker på arbeidsinnvandring som viktig for økonomien i årene som kommer.

Den nevnte SSB-rapporten, som primært ser på offentlige finanser, ser også på vekst (målt ved privat konsum) og finner da at arbeidsinnvandring bidrar klart positivt. (I parantes bemerket: SSB ser egentlig ikke på arbeidsinnvandring, men på “innvandring fra områder preget av høy arbeidsinnvandring”.)

Det offentlig oppnevnte EØS-utvalget skrev at “arbeidsinnvandringen har bidratt vesentlig til veksten i produksjon og sysselsetting, ikke minst i distriktene, og dermed også bidratt til sikringen av norsk velferd… Ved å styrke norsk næringsliv har arbeidsinnvandringen så langt hatt positiv innvirkning på jobbtrygghet, lønn og andre vilkår for det store flertallet av arbeidstakere i Norge.”

En studie gjort på OECD-landene viser at økt innvandring leder til økning i sysselsetting og BNP, og at én prosent økning av befolkningen gjennom innvandring, kan øke landets totale inntekter med 1,5 prosent.

Det er også indikatorer som tyder på at arbeidsinnvandring er lønnsomt for offentlige kasser. Det er lønnsomt, fordi arbeidsinnvandrere pr definisjon kommer til Norge ferdig utdannet og har høy deltakelse i arbeidsmarkedet.

Det SSB har regnet på, er hvor lønnsomme arbeidsinnvandrernes barn og barnebarn blir for offentlige kasser, dersom arbeidsinnvandrerne blir i Norge. SSB legger til grunn at etterkommerne blir “perfekt” integrert og derfor blir akkurat som oss innfødte. I så fall blir de ulønnsomme for offentlige kasser, fordi gjennomsnittsnordmannen allerede er ulønnsom.

Er det et problem?

Det er et problem at velferdsstaten ikke er fullfinansiert, bl.a. fordi vi da må tære på en ikke fornybar ressurs. Men det er misvisende å kalle dette et innvandringsproblem. Det er et generelt problem, som vi bør gjøre noe med.

SSB har regnet på virkningen av arbeidsinnvandring på offentlige kasser helt frem til 2100. Ett av regnestykkene, som ble presentert i DN, tar utgangspunkt i at det ikke lenger kommer arbeidsinnvandrere til Norge. Et annet og mer realistisk regnestykke som SSB har gjort, er dette:

Med en arbeidsinnvandring på 5000 nye personer pr år frem til 2100 – som er langt mindre enn arbeidsinnvandringen er i dag og langt mindre enn vi kan trenge i økt arbeidskraft i henhold til Perspektivmeldingen – vil arbeidsinnvandrerne og deres etterkommere hvert år være mer lønnsomme for offentlige kasser enn befolkningen generelt. De nyankomne arbeidsinnvandrerne er altså så lønnsomme for offentlige kasser at de veier opp for at tidligere arbeidsinnvandreres barn og barnebarn er blitt like ulønnsomme som nordmenn er.

Det er blitt antydet at det å ta imot stadig flere arbeidsinnvandrere på denne måten kan betraktes som et slags “pyramidespill”. En annen måte å se det på, er at velferdsstaten, slik den nå er innrettet, er et pyramidespill, og at vi trenger arbeidsinnvandrere for å holde spillet i gang.

Arbeidsinnvandrere har, slik vi skrev i kronikken vår, høyere sysselsetting enn befolkningen generelt. Hustad mener at dette ikke er riktig, siden arbeidsinnvandrere, i hver aldersgruppe, har lavere sysselsetting enn befolkningen generelt.

Det kan diskuteres hvor relevant innvendingen er. Poenget med arbeidsinnvandrere er jo at de kommer som arbeidsinnvandrere og derfor – som gruppe betraktet – alltid vil være en ung gruppe med høy arbeidsdeltakelse. Det er dette som gjør at vi kan høste fruktene av dem.  Mange av dem blir til og med det man kaller “gjestearbeidere” og dermed særdeles lønnsomme, fordi de reiser hjem igjen før de blir gamle.

For øvrig finnes det ikke offentlig tilgjengelig statistikk for arbeidsinnvandreres deltakelse i arbeidsmarkedet gruppert etter alder. Hustad må derfor skrive litt om og snakke om “EØS-innvandrere” i stedet. Men EØS-innvandrere omfatter både arbeidsinnvandrere og familiegjenforente, og dermed kan vi ikke vite nøyaktig hvor høy sysselsettingen er blant arbeidsinnvandrere i ulike aldersgrupper. Forskjellen mellom dem og befolkningen generelt er uansett liten, spesielt når vi vet at arbeidsinnvandrere i større grad enn befolkningen generelt arbeider i konkurranseutsatte næringer.

Og totalt ligger arbeidsinnvandreres sysselsetting langt over totalbefolkningens.

Det er flere av Hustads økonomiske argumenter som skurrer. Det gir for eksempel lite mening å hevde at innvandrere må tjene like mye som nordmenn for å være lønnsomme. Innfødte nordmenn får ikke lavere levestandard, fordi innvandrere tjener under gjennomsnittet. Tilsvarende virker det søkt å anta at ingen ville gjort lite produktive jobber som å “bygge hytter og servere øl”, dersom vi ikke hadde hatt innvandring. Alternativet er at de innfødte gjør jobbene selv og dermed er mindre produktive enn de ellers ville vært. At det å servere øl eller bygge hytter fremstilles som dårlige og/eller uproduktive yrker, er for øvrig i seg selv nokså underlig.

Vil man se hvordan det går med integreringen, må man se den over tid og gjerne sammenligne med andre land. Øyeblikksbilder kan være interessante, men det viktigste er at det går bedre med tiden. Hustad viser til polakkenes situasjon i Norge under finanskrisen. Men om polakker i Norge, sett med norske øyne, har hatt det dårlig, er situasjonen i klar bedring: Lønningene øker raskere enn lønningene generelt. En høyere andel får fast ansettelse. De arbeider færre timer pr uke enn de gjorde før. Nesten alle opplever at de behandles på linje med sine norske kolleger.

Poenget med migrasjon er ikke først og fremst at det skal lønne seg for oss, som bor i verdens rikeste land. Poenget er at det lønner seg for migrantene og for verden, og at andre mennesker fortjener den samme friheten som vi har selv. At migrasjon også kan by på problemer, er ikke overraskende. Det er helt legitimt å forsøke å gjøre noe med dem, for eksempel slik Brochmann-utvalget har foreslått, og slik vi selv foreslår i boken De nye seierherrene.

De fleste av de tiltakene som bør gjennomføres, bør imidlertid gjennomføres uansett – helt uavhengig av om vi har mye eller lite innvandring.

Jeg har mange innvendinger mot Jon Hustads regnestykker. Den viktigste forskjellen på han og meg er nok likevel at han har bestemt seg for å lete etter problemene, siden han mener at “Norge går i feil retning” – mens jeg ser lyspunktene og er optimist.

Aldri før har så mange mennesker i verden hatt det så bra, og aldri før har så mange trodd på en bedre fremtid.

At Jon Hustad velger å være pessimist får være hans problem.

 

Av og til står begrepene vi bruker i innvandringsdebatten, i veien for en nøktern vurdering av hvordan integreringen går.

Begrepet “minoritetsspråklige elever”, for eksempel, får mange til å tenke på elever som behersker norsk dårlig. Men begrepet er egentlig bare et annet ord for “innvandrerelever”, og det er jo slett ikke alle innvandrerelever som snakker dårlig norsk. Mange snakker utmerket norsk. Derimot er det mange innvandrerelever som snakker flere språk enn norsk og dermed er “flerspråklige”. Og som alle skjønner: En flerspråklig elev som snakker godt norsk er selvsagt, i skolefaglig forstand, en helt annen elev enn en som ikke behersker norsk. Men begge er altså, slik myndighetene omtaler dem, “minoritetsspråklige elever”.

Også begrepet “innvandrer” er problematisk, fordi det både omfatter dem som faktisk har innvandret til Norge og deres barn, som er født i Norge, er norske statsborgere og har bodd her hele sitt liv. Av og til omfatter begrepet “innvandrer” også barnas barn, som også er født i Norge. “3.generasjons innvandrer” kan altså være det samme som en “2.generasjons nordmann”. Om det kreves en eller to utenlandsfødte foreldre for at et barn som er født i Norge, skal få betegnelsen “innvandrer”, varierer – og det gjør ikke saken enklere for dem som vil følge med.

For hvorfor er dette viktig?

Det er viktig, fordi vi lurer på hvordan det går med integreringen. Hvor lang tid tar det før innvandrere blir integrert, og hvor godt blir de integrert? Man kan ha ulike meninger om hva det vil si å bli godt integrert, men de fleste er nok enige om at det i hvert fall må bety god deltakelse i utdanning og arbeidsliv og dermed også gode norskferdigheter.

Utgangspunktet for enhver vurdering av integreringen må være dette generelle bildet: Innvandrerne som har kommet til Norge siden begynnelsen av 1970-tallet, kan i hovedsak deles i tre grupper: Noen er flyktninger og aylsøkere, hovedsaklig fra fattige land. Noen er arbeidsinnvandrere, hovedsakelig fra Europa. Og noen er familiegjenforente, som kommer fra både fattige og relativt rike land. Mange som har kommet, har reist igjen, men p.t. er det til sammen ca. 600.000 innvandrere i Norge. Ca. 100.000 av dem er født i Norge.

Fra midten av 1970-tallet og frem til ca. 2004 kom det nesten ingen arbeidsinnvandrere til Norge. Siden 2004, derimot, har arbeidsinnvandrerne vært i flertall.

I “De nye seierherrene” – boken som Marius Doksheim og jeg nylig har utgitt om innvandring og integrering – har vi forsøkt å skille mellom de innvandrerne som har innvandret til Norge og de som er født i Norge. Vi kaller de først for “nykommere”, og de andre for “etterkommere”. Grunnen til at vi gjør det, er at det gjør det mye lettere å foreta en realistisk vurdering av hvordan det faktisk går med innvandrerne over tid. Det sier seg vel nærmest selv at et barn av en innvandrer generelt vil greie seg bedre på skolen enn en innvandrer som kom i går, i fjor eller for tre år siden. Ideelt sett burde vi også skilt mellom nykommere som kom for ett år siden, for fem, ti eller tretti år siden – men det er dessverre vanskelig rent statistisk.

I tillegg er det viktig å ha in mente at det, helt naturlig, vil ta lenger tid for en flyktning eller asylsøker å bli integrert enn for en arbeidsinnvandrer. Det kan ha med måten de blir mottatt på å gjøre – men det har også med bakgrunnen deres å gjøre. En flyktning fra Somalia kan være traumatisert, ha liten eller ingen utdanning og mangle språkkunnskaper. En arbeidsinnvandrer fra Polen eller India, derimot, kan være klar til å bli integrert på arbeidsmarkedet fra dag en. At det også finnes “blandingstyper” er selvsagt: Politiske flyktninger kan også komme fra land med et høyt utdanningsnivå og relativt høy velstand.

I en artikkel som ble lagt ut på VG Nett i går, får vi et eksempel på hvor viktig det er å ha dette generelle bildet i bakhodet når vi skal vurdere hvordan integreringen går. I dette tilfellet dreier det seg om frafall i videregående skole.

Frafall i videregående måles ofte ved å se på hvor mange av elevene som har fullført fem år etter at de startet utdanningen. I dette tilfellet har forskerne sett på dem som startet i 2006. Hvor mange av dem hadde oppnådd yrkes- eller studiekompetanse fem år etter?

Svarene for alle elever er som følger:

69 pst hadde fullført

31 pst hadde falt fra

74 pst av jentene hadde fullført

65 pst av guttene hadde fullført

90 pst av de som har foreldre med høy utdanning, hadde fullført

65 pst av de som har foreldre med videregående utdanning, hadde fullført

45 pst av de som har foreldre med bare grunnskole, hadde fullført

Disse tallene er alarmerende nok i seg selv. De viser at frafallet er stort, at det er stor forskjell mellom jenter og gutter, og at det er store sosiale forskjeller mellom elevene, avhengig av foreldrenes utdanningsnivå.

VG fokuserte imidlertid mest på innvandrerelevene i dette oppslaget, og de gjør det enda dårligere. Under overskriften “Annenhver innvandrerelev dropper ut av videregående” fikk vi presentert disse tallene for innvandrere i samme periode:

50 pst hadde fullført

50 pst. hadde falt fra

60 pst av jentene hadde fullført

40 pst av guttene hadde fullført

Dette er selvsagt også alarmerende tall, men likevel: Dette er tall for nykommere.  Tallene gjelder innvandrerelever som er født i utlandet av to utenlandsfødte foreldre. Det dreier seg altså om familier som nettopp er kommet til Norge. Jeg vet ikke om det finnes statistikk som viser hvor mye utdanning foreldrenes deres har, men i den grad de bare har grunnskole, som er tilfellet for de aller fleste innvandrere fra fattige land, er faktisk ikke tallene så gale, hvis vi sammenligner med befolkningen generelt.

Mitt poeng er imidlertid et annet. For det som bare står omtalt helt generelt i en setning – og uten tall – i VG, er situasjonen for etterkommerne. For hvordan går det med dem?

For etterkommerne, dvs. barn født i Norge av to utenlandsfødte foreldre, er tallene som følger:

67 pst. hadde fullført

33 pst. hadde falt fra

77 pst. av jentene hadde fullført

57 pst. av guttene hadde fullført

Totaltallene er altså nesten identiske med de som gjelder for elevflokken generelt. Jentene gjør det litt bedre, guttene litt dårligere.  Hvis man tar i betraktning at innslaget av foreldre med lav utdanning her er større enn blant innfødte, er det i virkeligheten et bedre resultat, som tyder på høyere sosial mobilitet enn i befolkningen generelt.

Kristin Halvorsen har nok å gjøre. Det er utfordringer knyttet til frafall generelt og til innvandrere spesielt. Men samtidig er det ikke noe poeng å være mer negativ enn nødvendig på innvandreres vegne. De fremviser høy sosial mobilitet og svært gode resultater for etterkommerne, alt tatt i betraktning. Som mange har fått med seg, er de også godt representert (men fortsatt en liten gruppe) i høyere utdanning.

Den store forskjellen mellom nykommere og etterkommere viser hvor viktig det er at vi bruker presise og nyanserte begreper før vi konkluderer om hvordan integreringen går. I tillegg er det viktig å ta tiden til hjelp – for ingen kan være fullt ut integrert rett etter ankomst til et nytt land.

Helt til slutt et poeng som antagelig gjelder alle elever, uansett bakgrunn: Det er større frafall mellom skoleårene enn det er i skoleåret. Det er også mye større frafall blant dem som ikke begynner på videregående rett etter grunnskolen enn de som begynner med en gang, og forskjellen er stor:

84 pst. av dem som begynte som 16-åringer, hadde fullført

42 pst. av dem som begynte som 17-åringer, hadde fullført

Tallene viser at det er om å gjøre å holde motivasjonen oppe rett etter grunnskolen, og at sommerferien etter 10.klasse antagelig er ganske “farlig” for mange. Det er ikke nødvendigvis et mål at absolutt alle skal fullføre videregående – men det er nok et mål av svært mange av dem som nå faller fra, bør fullføre i større grad enn de gjør i dag.

Konklusjonen blir likevel denne: Barn som er født i Norge, gjør det omtrent like bra på skolen, enten de har innvandrede eller innfødte foreldre.