Av og til står begrepene vi bruker i innvandringsdebatten, i veien for en nøktern vurdering av hvordan integreringen går.
Begrepet “minoritetsspråklige elever”, for eksempel, får mange til å tenke på elever som behersker norsk dårlig. Men begrepet er egentlig bare et annet ord for “innvandrerelever”, og det er jo slett ikke alle innvandrerelever som snakker dårlig norsk. Mange snakker utmerket norsk. Derimot er det mange innvandrerelever som snakker flere språk enn norsk og dermed er “flerspråklige”. Og som alle skjønner: En flerspråklig elev som snakker godt norsk er selvsagt, i skolefaglig forstand, en helt annen elev enn en som ikke behersker norsk. Men begge er altså, slik myndighetene omtaler dem, “minoritetsspråklige elever”.
Også begrepet “innvandrer” er problematisk, fordi det både omfatter dem som faktisk har innvandret til Norge og deres barn, som er født i Norge, er norske statsborgere og har bodd her hele sitt liv. Av og til omfatter begrepet “innvandrer” også barnas barn, som også er født i Norge. “3.generasjons innvandrer” kan altså være det samme som en “2.generasjons nordmann”. Om det kreves en eller to utenlandsfødte foreldre for at et barn som er født i Norge, skal få betegnelsen “innvandrer”, varierer – og det gjør ikke saken enklere for dem som vil følge med.
For hvorfor er dette viktig?
Det er viktig, fordi vi lurer på hvordan det går med integreringen. Hvor lang tid tar det før innvandrere blir integrert, og hvor godt blir de integrert? Man kan ha ulike meninger om hva det vil si å bli godt integrert, men de fleste er nok enige om at det i hvert fall må bety god deltakelse i utdanning og arbeidsliv og dermed også gode norskferdigheter.
Utgangspunktet for enhver vurdering av integreringen må være dette generelle bildet: Innvandrerne som har kommet til Norge siden begynnelsen av 1970-tallet, kan i hovedsak deles i tre grupper: Noen er flyktninger og aylsøkere, hovedsaklig fra fattige land. Noen er arbeidsinnvandrere, hovedsakelig fra Europa. Og noen er familiegjenforente, som kommer fra både fattige og relativt rike land. Mange som har kommet, har reist igjen, men p.t. er det til sammen ca. 600.000 innvandrere i Norge. Ca. 100.000 av dem er født i Norge.
Fra midten av 1970-tallet og frem til ca. 2004 kom det nesten ingen arbeidsinnvandrere til Norge. Siden 2004, derimot, har arbeidsinnvandrerne vært i flertall.
I “De nye seierherrene” – boken som Marius Doksheim og jeg nylig har utgitt om innvandring og integrering – har vi forsøkt å skille mellom de innvandrerne som har innvandret til Norge og de som er født i Norge. Vi kaller de først for “nykommere”, og de andre for “etterkommere”. Grunnen til at vi gjør det, er at det gjør det mye lettere å foreta en realistisk vurdering av hvordan det faktisk går med innvandrerne over tid. Det sier seg vel nærmest selv at et barn av en innvandrer generelt vil greie seg bedre på skolen enn en innvandrer som kom i går, i fjor eller for tre år siden. Ideelt sett burde vi også skilt mellom nykommere som kom for ett år siden, for fem, ti eller tretti år siden – men det er dessverre vanskelig rent statistisk.
I tillegg er det viktig å ha in mente at det, helt naturlig, vil ta lenger tid for en flyktning eller asylsøker å bli integrert enn for en arbeidsinnvandrer. Det kan ha med måten de blir mottatt på å gjøre – men det har også med bakgrunnen deres å gjøre. En flyktning fra Somalia kan være traumatisert, ha liten eller ingen utdanning og mangle språkkunnskaper. En arbeidsinnvandrer fra Polen eller India, derimot, kan være klar til å bli integrert på arbeidsmarkedet fra dag en. At det også finnes “blandingstyper” er selvsagt: Politiske flyktninger kan også komme fra land med et høyt utdanningsnivå og relativt høy velstand.
I en artikkel som ble lagt ut på VG Nett i går, får vi et eksempel på hvor viktig det er å ha dette generelle bildet i bakhodet når vi skal vurdere hvordan integreringen går. I dette tilfellet dreier det seg om frafall i videregående skole.
Frafall i videregående måles ofte ved å se på hvor mange av elevene som har fullført fem år etter at de startet utdanningen. I dette tilfellet har forskerne sett på dem som startet i 2006. Hvor mange av dem hadde oppnådd yrkes- eller studiekompetanse fem år etter?
Svarene for alle elever er som følger:
69 pst hadde fullført
31 pst hadde falt fra
74 pst av jentene hadde fullført
65 pst av guttene hadde fullført
90 pst av de som har foreldre med høy utdanning, hadde fullført
65 pst av de som har foreldre med videregående utdanning, hadde fullført
45 pst av de som har foreldre med bare grunnskole, hadde fullført
Disse tallene er alarmerende nok i seg selv. De viser at frafallet er stort, at det er stor forskjell mellom jenter og gutter, og at det er store sosiale forskjeller mellom elevene, avhengig av foreldrenes utdanningsnivå.
VG fokuserte imidlertid mest på innvandrerelevene i dette oppslaget, og de gjør det enda dårligere. Under overskriften “Annenhver innvandrerelev dropper ut av videregående” fikk vi presentert disse tallene for innvandrere i samme periode:
50 pst hadde fullført
50 pst. hadde falt fra
60 pst av jentene hadde fullført
40 pst av guttene hadde fullført
Dette er selvsagt også alarmerende tall, men likevel: Dette er tall for nykommere. Tallene gjelder innvandrerelever som er født i utlandet av to utenlandsfødte foreldre. Det dreier seg altså om familier som nettopp er kommet til Norge. Jeg vet ikke om det finnes statistikk som viser hvor mye utdanning foreldrenes deres har, men i den grad de bare har grunnskole, som er tilfellet for de aller fleste innvandrere fra fattige land, er faktisk ikke tallene så gale, hvis vi sammenligner med befolkningen generelt.
Mitt poeng er imidlertid et annet. For det som bare står omtalt helt generelt i en setning – og uten tall – i VG, er situasjonen for etterkommerne. For hvordan går det med dem?
For etterkommerne, dvs. barn født i Norge av to utenlandsfødte foreldre, er tallene som følger:
67 pst. hadde fullført
33 pst. hadde falt fra
77 pst. av jentene hadde fullført
57 pst. av guttene hadde fullført
Totaltallene er altså nesten identiske med de som gjelder for elevflokken generelt. Jentene gjør det litt bedre, guttene litt dårligere. Hvis man tar i betraktning at innslaget av foreldre med lav utdanning her er større enn blant innfødte, er det i virkeligheten et bedre resultat, som tyder på høyere sosial mobilitet enn i befolkningen generelt.
Kristin Halvorsen har nok å gjøre. Det er utfordringer knyttet til frafall generelt og til innvandrere spesielt. Men samtidig er det ikke noe poeng å være mer negativ enn nødvendig på innvandreres vegne. De fremviser høy sosial mobilitet og svært gode resultater for etterkommerne, alt tatt i betraktning. Som mange har fått med seg, er de også godt representert (men fortsatt en liten gruppe) i høyere utdanning.
Den store forskjellen mellom nykommere og etterkommere viser hvor viktig det er at vi bruker presise og nyanserte begreper før vi konkluderer om hvordan integreringen går. I tillegg er det viktig å ta tiden til hjelp – for ingen kan være fullt ut integrert rett etter ankomst til et nytt land.
Helt til slutt et poeng som antagelig gjelder alle elever, uansett bakgrunn: Det er større frafall mellom skoleårene enn det er i skoleåret. Det er også mye større frafall blant dem som ikke begynner på videregående rett etter grunnskolen enn de som begynner med en gang, og forskjellen er stor:
84 pst. av dem som begynte som 16-åringer, hadde fullført
42 pst. av dem som begynte som 17-åringer, hadde fullført
Tallene viser at det er om å gjøre å holde motivasjonen oppe rett etter grunnskolen, og at sommerferien etter 10.klasse antagelig er ganske “farlig” for mange. Det er ikke nødvendigvis et mål at absolutt alle skal fullføre videregående – men det er nok et mål av svært mange av dem som nå faller fra, bør fullføre i større grad enn de gjør i dag.
Konklusjonen blir likevel denne: Barn som er født i Norge, gjør det omtrent like bra på skolen, enten de har innvandrede eller innfødte foreldre.
