Myter om ulikhet og borgerlig politikk

I går var en glad og kampklar Heikki Holmås på Politisk kvarter. Holmås er nominert på førsteplass på Oslo SVs liste og er overbevist om at de rødgrønne kan vinne valget en gang til.

Holmås’ kampsak er den samme som vi har hørt om mange ganger før fra SV og Ap: Han vil kjempe for et samfunn med små forskjeller mellom folk, slik det stort sett er i Norge.

Norge har alltid vært et relativt egalitært og homogent samfunn. Gradvis har vi måttet venne oss til å håndtere et mer heterogent samfunn, men fortsatt er ønsket om små økonomiske forskjeller en del av det politiske fellesgods.

Høyresiden er litt mer spørrende enn venstresiden til hvor stor økonomisk likhet man kan kreve uten at det går utover mangfoldet og veksteevnen – og dermed også for muligheten til større likhet siden – mens venstresiden i litt større grad enn høyresiden rangerer økonomisk likhet som den høyeste verdi, og som kilden til alt godt. Men bortsett fra disse nyansene er oppfatningen i de politiske partiene nokså lik: Relativt små økonomiske forskjeller er et gode.

Slik vil likevel ikke venstresiden fremstille det. De vil gjerne etterlate inntrykk av at de selv er for små forskjeller (omtrent slik det er i dag) – mens det med borgerlig styre vil bli mye større forskjeller, fordi særlig Høyre og Fremskrittspartiet, men også Venstre, har en politikk for økte forskjeller. I den forbindelse bruker venstresiden nå to argumenter som går igjen, og som også Heikki Holmås brukte i Politisk kvarter.

Ett argument er utviklingen i den økonomiske ulikheten, slik den har artet seg i Norge frem til i dag. Ifølge Holmås økte den økonomiske ulikheten i Norge i perioden 1989 – 2005 – og “i mange av de årene styrte Høyre” – og spesielt i “de siste årene”, da Erna Solberg og Siv Jensen laget budsjett sammen, “skjøt forskjellene fart”. Nå, derimot, har utviklingen snudd, sier Holmås, fordi vi har hatt en rødgrønn regjering og Kristin Halvorsen som finansminister.

Og dette, mener Holmås, er det mulig å mobilisere velgere på.

Men har Holmås rett, og har han sagt alt som bør sies i sakens anledning?

Økonomisk ulikhet kan måles på mange måter, men det er grunn til å tro at Holmås legger OECDs studier til grunn, som baserer seg såkalte gini-koffesienter.

Holmås har i så fall rett i at ulikheten i de fleste land har økt i de siste ca. 20 år. Men økningen (i hvert fall forut for den aktuelle økonomiske krisen i Europa, som vi ennå ikke kjenner de fulle konsekvenser av), er ikke så dramatisk som mange tror. OECD sier selv at “the increase in inequality – though widespread and significant – has not been as spectacular as most people probably think”. Eller sagt på en annen måte: Økningen i ulikhet i OECD-området de siste ca. 20 år har vært like stor som forskjellen i ulikhet mellom Norge og Danmark. Norge og Danmark er som kjent to ganske like land, men ulikheten er litt større i Norge enn i Danmark.

Hovedgrunnen til at ulikheten har økt i de fleste OECD-land, er ikke at de fattigste har blitt fattigere, men at de rikeste har blitt rikere. Og en veldig viktig årsak til at de rikeste har blitt rikere i denne perioden, er kapitalskatten.

Men den økte ulikheten skyldes neppe at Høyre har sittet i regjering i “mange av årene” – for i de 16 årene Holmås var opptatt av, satt Høyre i regjering i kun fem.

Holmås har også rett i at ulikheten i Norge er redusert de senere år. Men igjen: Det skyldes neppe at vi har hatt rødgrønn regjering og Kristin Halvorsen som finansminister.

Den desidert viktigste årsaken til at ulikheten er redusert i Norge i denne perioden, er at vi har gjort noe med kapitalskatten, og det skjedde etter forslag fra Bondevik II-regjeringen med Per-Kristian Foss som finansminister. Da ble marginalskatten redusert og utbytteskatten økt, hvilket til sammen har bidratt til å redusere den økonomiske ulikheten siden.

Holmås’ andre argument dreide seg om skolen. Han mente at man absolutt kunne bruke meget “store ord” om forskjellen mellom Jens og Erna og begrunnet det med skolepolitikken i Sverige. Der har det, ifølge Holmås, skjedd en “gjennomgående privatisering av skoleverket”, som har ført til “dårligere skoleresultater og store klasseskiller i skolen” – noe som visstnok også skal få folk i Norge til å se forskjell på høyre og venstre i politikken.

Men er beskrivelsen av den svenske skolepolitikken riktig?

Ifølge det svenske Skolverket går i alt 16 prosent av elevene i grunnskolen og videregående skole i en friskole, mens 84 prosent går i den offentlige skolen. Helt “gjennomgående” er altså privatiseringen ikke.

Det er også vanskelig å se at det har oppstått “klasseskiller” som følge av de svenske friskolene. Fordelingen av innvandrere og innfødte mellom friskoler og offentlige skoler er temmelig lik. I grunnskolen er det 18 prosent innvandrere i de offentlige skolene og 20 prosent i friskolene. I videregående er tallene 17 prosent og 16 prosent.

Ser man på foreldrenes utdanningsnivå, har 65 prosent av foreldrene i frittstående grunnskoler høyere utdanning, mens 51 prosent av foreldrene i offentlige grunnskoler har høyere utdanning. I videregående er forskjellen jevnet ut – her er tallene 50 prosent og 49 prosent.

Økonomiske forskjeller er knapt relevant, siden det i Sverige er forbudt å ta noen former for betaling fra elevene som går i friskoler.

Det er heller ikke relevant å hevde at innslaget av friskoler i Sverige har ledet til dårligere skoleresultater. Ifølge en rapport fra IFAU (Institutet for arbetsmarknads- och utbildningspolitisk utvärdering) kan det, tvert om, “mycket väl vara så att de kommuner som har få eller inga friskolor alls är de kommuner som bidragit mest till denne (resultat)nedgång. I vilket fall som helst finner vi inget stöd för uppfatningen att ökningen av andelen friskolor og friskoleelever skulle förklara Sveriges relative nedgång i provresultaten från internationella tester”. Forskerne finner for øvrig også at “en ökning av andelen friskoleelever i en kommun leder till en ökning av det genomsnittlige utbildningsresultatet”.

Dette er for øvrig i tråd med funn Civita presentere i sommer, men det var før rapporten fra IFAU forelå.

I Norge har vi lite studier om effekten av friskoler, bl.a. fordi SV stoppet denne forskningen da de overtok Kunnskapsdepartementet. Uansett er det mye viktigere om skolepolitikken for øvrig virker, siden det er i den offentlige skolen de aller fleste elevene går. Dette var da også hovedfokus for den forrige borgerlige regjering, da den utviklet, foreslo, fikk vedtatt og startet innføringen av Kunnskapsløftet.

Kunnskapsløftet, og effekten av det skiftet i fokus som skjedde i skolepolitikken i perioden 2001 – 2005, er nå evaluert. Og uten å gå i detaljer, siden jeg har skrevet om dette før, kan jeg nøye meg med å sitere en skoleforsker her, nemlig PISA-forskeren Rolf Vegar Olsen, som sier at siden 2006 (da Kunnskapsløftet ble innført) har de svakeste elevene blitt så mye bedre i lesing, matte og naturfag at de resultatmessig har hoppet et klassetrinn opp, hvilket er en “formidabel vekst”, som ikke bare skyldes selve rerformen, men de endringene som kom i norsk skole fra 2003.

Sagt med andre ord: Friskolene i Sverige har ikke ledet til dårligere resultater eller større forskjeller mellom elevene. Kunnskapsløftet i Norge, og politikken som ble ført i perioden 2001 – 2005, har ført til bedre resultater og mindre forskjeller mellom elevene.

Alt oppsummert: Mange av de argumentene som brukes i debatten, er rene myter. Hverken journalister eller velgere bør ta dem for god fisk. Det må stikkes hull på argumenter som ikke holder vann, enten de kommer fra høyre eller venstre.

Men når det er sagt, kan i hvert fall utviklingsministeren glede seg over en ting, som man kan lese mer om her:

For selv om ulikheten innad i mange land har økt de senere år, har ulikheten mellom land blitt redusert. Det skyldes blant annet den formidable veksten som finner sted i mange utviklingsland og fremvoksende økonomier, og som nå gjør at mange hundre millioner mennesker har det bedre enn før.

Også det skyldes i stor grad noe borgerlige politikere er opptatt av – nemlig handel, investeringer og mer markedsøkonomi.

 

Skolerevolusjon i Danmark? Om en dypt bevart hemmelighet.

Det er alltid mye debatt om skolen i Norge. 

Det er dessuten mange som har direkte kontakt med skolen – enten fordi de er lærere, elever, foreldre eller besteforeldre.

Mange vet derfor mye, både om skolen og om skolepolitikk.

Likevel er det noe, som i høy grad påvirker muligheten til å skape en god skole, som de færreste vet så mye om.

Det gjelder lærernes arbeidstidsavtale.

Lærerne har, fra gammelt av, en meget kompleks og detaljert arbeidstidsavtale. Den er enklere i dag enn den var for relativt få år siden – men fortsatt vil den nok fremstå som nærmest surrealistisk for en arbeidstaker i privat sektor.

Jeg pretenderer ikke her å gi en detaljert beskrivelse av avtalen, men la meg forklare de viktigste prinsippene. Tallene er avrundet, for at det ikke skal bli altfor vanskelig å følge med:

Lærernes arbeidsår er litt i underkant av 1700 timer, mens et vanlig årsverk er litt i overkant av 1700 timer. Lærernes arbeidsår, målt i timer, er altså omtrent som alle andre arbeidsår.

Disse arbeidstimene skal imidlertid, fordi elevene har mye mer ferie enn arbeidstakere har, gjennomføres på færre uker enn det som er vanlig for oss andre.

Elevenes arbeidsår er bare 38 uker, mens et arbeidstakerår vanligvis er ca. 47 uker. Lærernes arbeidsår, målt i uker, er litt lenger enn elevenes år, nemlig ca. 39 uker. Det betyr at lærernes ukentlige arbeidstid må være lenger enn arbeidstiden for arbeidstakere flest. Mens vanlig arbeidstid er 37,5 timer pr uke, har lærerne en arbeidstid på ca. 43,5 timer pr uke.

Men – det er mer komplekst enn som så. For hva brukes arbeidstiden til?

Grovt sagt kan bruken av de ca. 1700 timene deles i fire:

1) En del går til undervisning, dvs. nærkontakt med elevene. Andelen som går til undervisning varierer mellom fag og trinn –  fra ca. 465 til ca. 740 klokketimer per år, dvs. fra ca. 27 prosent til ca. 43 prosent av den totale arbeidstiden.

2) Den andre delen går til andre arbeidsoppgaver som ledelsen, dvs. rektor, har bestemt at du skal gjøre – og denne delen utgjør til sammen ca. en uke eller ca. 45 timer i året (egentlig en uke og en dag). Denne uken skal brukes til kompetanseutvikling, planlegging osv. – slik ledelsen bestemmer – og det er denne uken som gjør at lærernes arbeidsår blir en uke lenger enn elevenes år.

3) Den tredje delen er, som de to foregårende delene, såkalt arbeidsplanfestet, og skal brukes til skoleutvikling, annen tid sammen med elevene, kollegialt samarbeid, individuelt arbeid, kompetanseutvikling, samarbeid med foresatte og andre. Hvor, hvordan og når dette arbeidet utføres varierer nok mye mellom skolene.

4) Den fjerde delen er “resten” av årsverket og omtales som “selvstendig” tid. Denne tiden kan brukes slik lærerne vil, og selvsagt også der de vil, – til f.eks. for- og etterarbeid, faglig ajourføring osv. Hvor mye som er igjen til denne delen, avhenger av hvilke fag og trinn lærerne underviser på, men rundelig sagt omfatter denne delen fra ca. 400 timer pr år til ca. 540 timer pr år.

Alle skjønner at en så komplisert arbeidstidsavtale skaper utfordringer – for ikke å si problemer.

En rektor, for eksempel, har ofte store problemer med å legge kabaler som både skal ivareta lærernes ulike arbeidstidsavtaler (avhengig av fag, trinn osv.) – og elevenes timeplaner. Han eller hun bruker derfor uforholdsmessig mye tid bare på å legge kabaler som “går opp”.

Fordi det er så komplekst er lærernes arbeidsgiver, dvs. kommunene, opptatt av å få til forenklinger og større styringsrett over arbeidstiden, slik det er på alle andre arbeidsplasser. Lærerne, derimot, vil gi minst mulig. Lærerne vil bl.a. ikke utvide arbeidsåret (altså ikke redusere ferien), de vil ikke avgi selvstendig tid til rektor (altså ikke gi arbeidsgiver mer styringsrett) , og de vil ikke ha vanlig arbeidstid som f.eks. en fast arbeidstid fra 08.00 – 15.30, som ville forutsette at de måtte være til stede på skolen. Det foregår riktig nok en del forsøk med avvikende arbeidstid, og særlig de yngre lærerne er ofte fornøyd med det – men slike forsøk er altså ikke normen i norsk skole.

Norge har, bl.a. sammen med Danmark, verdens høyeste lærertetthet. Det er, i grunnskolen, ca. 12 – 13 elever pr lærer og enda færre elever pr voksen i grunnskolen. I videregående skole er lærertettheten enda høyere. Og denne lærertettheten har vært stabil lenge – i hvert fall de siste ca. 10 -12 år.

Men selv om lærertettheten er høy, har mange foreldre og andre inntrykk av at den er mye lavere. Det er f.eks. fortsatt meget vanlig å tro at det er 28 – 30 elever pr lærer i norsk skole. Og hvorfor fremstår det slik?

En av grunnene er lærernes arbeidstidsavtale, som sterkt begrenser tiden de tilbringer sammen med elevene. Den andre grunnen er organiseringen av arbeidet på skolen, som gjør at skolene ofte velger å sette sammen større elevgrupper enn de må. Ofte “overser” også foreldre at det faktisk er to lærere i en klasse med 28 elever.

Men kompleksiteten er enda verre enn som så, og for å gi et eksempel: I virkelighetens verden kan en rektor måtte kalle på en ufaglært vikar hvis en av de faste lærerne er syk, fordi han ikke kan bruke en velutdannet lærer som allerede befinner seg på skolen. Årsaken kan være at denne lærereren allerede har “brukt opp” sin undervisningstid.

Er Norge verre enn andre land?

Ja og nei.

Nei, fordi det er vanlig med denne typen arbeidstidsavtaler i veldig mange land. Det er en tradisjon som går langt tilbake.

Ja, fordi lærerne i Norge ligger på OECD-bunnen når det gjelder undervisningsplikt (som på forhandlingsspråket heter “leseplikt”). Norske lærere bruker altså mindre tid på elevene sine enn lærere gjøre  i de fleste andre land.

Men: Nå skjer det noe uhyre interessant i Danmark – det “skolelandet” som antagelig ligner mest på Norge.

Der har lærernes arbeidsgiver, Kommunernes Landsforbund (KL) (tilsvarende vårt KS), for første gang satt hardt mot hardt: De vil bli kvitt lærernes arbeidstidsavtale.

Grunnen til at KL kan gjøre det, er at den, ifølge mediene, har sikret seg full oppbakning fra den rødgrønne regjeringen, som har lovet at den ikke vil svikte KL når forbundet velger å være steil i forhandlinger med lærerne. KL ønsker, stadig ifølge mediene, å erstatte en komplisert arbeidstidsavtale med “et stykke hvidt papir, hvorpå alene står, at lærernes arbejdstid er 37 timer”.

Det ville være en revolusjon om det lyktes.

Jeg tror det kan lykkes. Hvis en rødgrønn regjering – med en utdanningsminister fra sosialdemokratene (tidligere SF) – har bestemt seg for å stå imot press – og hvis opposisjonen ikke svikter, ja, så bør det være mulig. De danske lærerne har visstnok en ganske velfylt streikekasse, men de forholder seg formodentlig også til realitetene.

Og den borgerlige opposisjonen, som bør være minst like tøff som de rødgrønne, vil neppe svikte. Enhetslisten (Rødts søsterparti) vil sikkert gjøre det, men de danner intet flertall.

Ergo kan det ligge til rette for at Danmark, kanskje som det første land av de vi vanligvis sammenligner oss med, kan greie å kvitte seg med en foreldet arbeidstidsavtale – og få en mer rasjonell utnyttelse av de store ressursene som tross alt fins i skolen. Årsaken til at den danske regjeringen er villig til å stå bak en slik konflikt, er at den trenger ressursene: Den skal gjennomføre en større reform av dansk skole – av de samme grunner som vi i Norge gjennomførte Kunnskapsløftet.

Situasjonen minner om overføringen av forhandlingsansvaret fra staten til KS her hjemme. Det skjedde i 2003, da jeg selv var utdanningsminister. Dette var en reform som (de fleste i) alle politiske partier lenge hadde ønsket, men som ingen hadde hatt mot til å gjennomføre. Da vi gjorde det – som mindretallsregjering – var det bare mulig, fordi vi på forhånd hadde sikret oss (passiv) støtte i Stortinget.

Noen må gjøre det alle mener er riktig, men da må man stå sammen.

I opptakten til de forestående forhandlinger i Danmark demonstreres betydelig uenighet mellom lærerne og kommunene, bl.a. om hvor mye tid som går til undervisning. Koordineringen mellom regjeringen og KL er imdilertid sterkere enn noensinne før, så lærerforeningen har et problem.

Det blir spennende å følge utviklingen i Danmark. Uansett er det bra at problemstillingen løftes frem i lyset, for lærernes arbeidstidsavtale – og konsekvensene av den – har stort sett vært en dypt bevart hemmelighet.

Slik var det for øvrig også med politiets arbeidstidsavtale – inntil 22.julikommisjonen avslørte at politiet er minst på arbeid når det er mest kriminalitet.

Slik kan det ikke være.

Det må også fagforeningene forstå.

 

 

 

 

 

 

En avsluttende kommentar til Dagsavisen og Hege Ulstein – bl.a. om parlamentarisme

I en blogg forleden reagerte jeg på et oppslag i Dagsavisen dagen før, der avisen på forsiden skrev om Kontroll- og konstitusjonskomiteens høringer om 22.julikommisjonens rapport, som om det var en objektiv nyhet, at “Jens skal plages langt inn i valgåret”, og at “opposisjonen driver et dobbeltspill for å plage de rødgrønne så lenge som mulig.”

Oppslaget var, etter min mening, useriøst. Politikk er riktig nok spill, men i denne saken er det først og fremst dypt alvor, både for Regjeringen og opposisjonen.

Hege Ulstein skrev det samme som sto på forsiden, med en litt annen ordstilling, i en kommentar, der hun også omtalte VGs krav om at statsministeren burde ha gått av etter at 22.julikommisjonen la frem sin rapport, som “absurd”. Hun pekte bl.a. på at Stoltenberg i så fall, “etter parlamentarisk skikk” skal “peke på lederen av det største opposisjonspartiet” på Stortinget, altså Siv Jensen, og at oppdraget med å danne ny regjering dermed ville gått til Jensen – noe Ulstein mente ville bli “en merkelig oppvisning i politisk leikarring”.

I min blogg sa jeg meg uenig i at dette er eneste måte å følge parlamentarisk skikk og bruk på. Jeg pekte også på, slik også Kontroll- og konstitusjonskomiteens leder har gjort, at det ikke er noen automatikk i at ikke Jens Stoltenberg selv kunne komme tilbake i regjering.

Hege Ulstein har kommentert bloggen min etterpå. Der holder hun fast ved at den eneste muligheten statsministeren har, dersom han går av, er å peke på lederen for det nest største partiet, altså Siv Jensen, og at det er viktig at han gjør nettopp det.

Hun ser også ut til å blande sammen opposisjonen i Stortinget og meg når hun mener at det er feigt å mene at statsministeren burde gå av uten å fremme mistillit. La meg derfor bare minne om dette: Jeg skrev, den dagen 22.julikommisjonens rapport ble lagt frem, at det, etter min mening, hadde vært klokest om statsministeren trådte tilbake. Opposisjonen, derimot, har ikke sagt dette. Den gjennomfører for tiden en helt ordinær saksbehandling i Kontroll- og konstitusjonskomiteen, der utfallet foreløpig er åpent. Det kan ende med at det fremmes mistillitsforslag – eller ikke. Det gjenstår å se. Opposisjonen kan ikke kritiseres for at den ikke fremsetter mistillitsforslag i en komite – det skal eventuelt fremmes i stortingssalen etter en grundig behandling i de respektive stortingsgruppene.

I dag møttes Hege Ulstein og jeg, litt forsinket, i Dagsnytt 18 – og både Ulstein og jeg holdt fast på våre standpunkter, hvilket betyr at vi er uenig. 

Jeg avslutter derfor med denne kommentaren:

En statsminister (og dermed i praksis hans eller hennes regjering) kan selvsagt søke avskjed, selv om det ikke er fremmet og vedtatt et mistillitsforslag, stilt kabinettspørsmål eller avholdt et valg. Det har skjedd flere ganger – og av flere ulike grunner.

Dersom en statsminister søker avskjed, vil Kongen vanligvis be den avgående statsminister om råd for å finne ut hvem Kongen bør henvende seg til med sikte på å få dannet en ny regjering.

Men statsministeren behøver ikke automatisk henvise til lederen for det nest største partiet eller det største opposisjonspartiet, og Kongen skal heller ikke automatisk legge til grunn at det er denne som skal danne en ny regjering. Kongen må utøve et skjønn, og det han skal vurdere, er hvem som mest sannsynlig kan samle den største grupperingen, eller flest stortingsstemmer, bak seg.

Eller for å sitere Regjeringens egne nettsider: “Avtroppende statsminister vil normalt råde Kongen til å hevende seg til en av lederne i Stortinget – enten til parlamentarisk leder for største parti eller største opposisjonsparti. Han kan også råde Kongen til å henvende seg til samtlige parlamentariske ledere eller til Stortingets president. Kongen vil normalt følge statsministerens råd.”

Jeg holder derfor fast ved dette:

Statsminister Jens Stoltenberg imponerte alle ved sitt lederskap etter tragedien som inntraff 22.juli 2011.

Da 22.julikommisjonens rapport ble fremlagt, ble det klart at det var begått katastrofale feil under Regjeringens ledelse. Ingen har noen garantier for at disse feilene ikke ville blitt begått, dersom vi hadde hatt en annen statsminister eller en annen regjering. Men regjeringen Stoltenberg var på post.

Min vurdering er at landet ville vært tjent med at statsministeren (og dermed Regjeringen) trådte tilbake da 22.julikommisjonens rapport ble fremlagt. Jeg tror respekten for statsministeren og hans situasjon ville vært så stor i Stortinget at det ville vært mulig å skape en ny plattform som kunne inngitt større tillit etterpå, og som ville gitt begrepet ansvar et innhold som var til å forstå og leve med – også i tiden som kommer. Nøyaktig hvordan den nye regjeringen ville sett ut, er umulig å si – men det er altså ingen automatikk i at ikke Jens Stoltenberg selv kunne ha ledet den.

Ulsteins spekulasjoner om hva kommentariatet ville ha ment, dersom Stoltenberg hadde valgt en annen vei enn han gjorde, lar jeg ligge. Det er ikke taktikken som er mitt anliggende her – jeg tror alvoret uansett  overskygger det taktiske i denne saken.

Pr i dag er det ingen ledere som har gått av som følge av de feil som er avdekket av 22.julikommisjonen.

Når man tar i betraktning hvilke krav dette samfunnet ellers stiller til våre ledere, er akkurat det veldig vanskelig å forstå, forklare og forsvare.