Hvor er den politiske substansen i KrFs veivalg?

Forleden skrev jeg en omtale av boken til Knut Arild Hareides tidligere rådgiver, Emil André Erstad – om Hareides fall.

Erstad kommenterte min omtale i et intervju, hvilket gjorde at jeg tillot meg å skrive en kommentar til.

Poenget mitt i det siste innlegget er veldig enkelt:

Den “røde” siden i KrF, inkludert Knut Arild Hareide og Emil André Erstad selv, bruker veldig sterke positive ord om hva de selv står for – som for eksempel nestekjærlighet, forvalteransvar og menneskeverd – mens de etterlater inntrykk av at de andre, altså de “blå”, enten står for det motsatte eller for eksempel for et ønske om å gjøre KrF til et «smalt kristelig høyreparti for særinteresser på Sør-Vestlandet».

Eller, som VG-tegneren Roar Hagen har utlagt det, som en kamp mellom et varmere eller kaldere samfunn.

Men fins det noen dokumentasjon for at dette er sant, eller er dette bare falske dikotomier og simple stemplingsteknikker fra  “røde” KrF’eres side?

Jeg forsøkte i kommentaren min å finne frem til politiske saker eller temaer der det er systematiske politiske forskjeller mellom “røde” og “blå” KrF’ere – men slike er det praktisk talt umulig å finne. Det er sikkert standpunkter som det er en overvekt av på enten “rød” eller “blå” side, men bildet er langt fra entydig. Og det er selvsagt ikke slik at noen på “blå” side faktisk har gitt uttrykk for noe ønske om et kaldere samfunn eller om å gjøre KrF til et “smalt kristelig høyreparti”. Kanskje finnes, tvert om, noen av de mest åpne og moderne i KrF blant de unge og liberale på “blå” side, noe denne kronikken kan være et eksempel på.

Men nettopp fordi jeg ikke  greide å finne frem til noen systematiske eller viktige politiske forskjeller mellom de to fløyene, ble jeg nysgjerrig da jeg forleden leste i Klassekampen at de “røde” ikke hadde gitt opp kampen. Det er Hareide som maner til fortsatt kamp, selv om han selv ikke tar gjenvalg i 2021. Den andre som intervjues, er en av de sentrale skikkelsene på “rød” side, nemlig Hilde Ekeberg. Hun er tidligere sentralstyremedlem i KrF, men er nå utmeldt og ser det som “fullstendig uaktuelt” å stemme på partiet ved neste stortingsvalg.

Siden dette var en ganske lang artikkel i Klassekampen, regnet jeg med å finne i hvert fall noe som beskriver den politiske forskjellen mellom henne og det nåværende KrF, bortsett fra uenighet om samarbeidspartnere.

Men nei, jeg fant ingenting. Det eneste jeg fant, er det jeg vil kalle ganske stygge karakteristikker om at KrF kan være “i ferd med å bli en kristenversjon av Høyre” eller det Ekeberg omtaler som  “Høyrepolitikk med litt mer Jesus på toppen”.

Jeg kan ikke la være å undre meg over mangelen på refleksjon om hva slags parti KrF ville vært, eller i hvert fall kunne risikere å være, dersom partiet nå var medlem av en Ap/Sp/KrF-regjering som var avhengig av støtte fra SV og/eller Rødt. Ville det da vært et stort, selvstendig kristendemokratisk parti – eller kan det tenkes at noen litt sarkastisk hadde karakterisert partiet som et kristensosialistisk parti eller en slags kristenversjon av det tvers gjennom sekulariserte Arbeiderpartiet? Litt sosialdemokrati eller sosialisme med Jesus på toppen, liksom?

At man bruker slike uttrykk om sine meningsmotstandere i kampens hete er kanskje ikke så rart.

Men at det fortsetter ett år etter, er både tankevekkende og paradoksalt. Den “røde” siden ville jo i utgangspunktet bort fra en kultur som stempler annerledes troende og tenkende. De ville åpne opp KrF og fange mer moderne og progressive velgere.

Dessverre ser det ut til at nissen er blitt med på lasset.

 

Formuesskattedebatten og drittsekkene i “Exit”

Jeg har i mange år, i ulike posisjoner, argumentert og arbeidet for å få fjernet formuesskatten på arbeidende kapital.

Det er en skjebne jeg deler med mange andre, blant annet de fire partiene som nå er i regjering og i stor grad også med Senterpartiet.

Historien om formuesskatten, som jeg har skrevet om før, er i seg selv ganske interessant.

For hvordan kan det ha seg at så mange partier så lenge lover så tydelig hva de vil gjøre med denne skatten –  uten å gjøre det når de har sjansen?

Er det ikke alvorlig ment?

Regner de med at de som har hatt forventninger til at regjeringspartiene ville holde løftene sine, er en pressgruppe som er mindre plagsom enn mange andre pressgrupper, og en gruppe  som uansett ikke vil få sympati?

Eller er det for ubehagelig å stå i debatten om formuesskatten mot en venstreside som tar de mest voldsomme kraftuttrykkene i bruk og med medier som virker totalt uinteressert i å gå inn i saken og belyse den seriøst?

Regjeringen kan selvsagt rose seg av at den, i løpet av de seks foregående årene, har redusert formuesskatten med 7 milliarder kroner (av et totalt budsjett som nå er på over 1400 milliarder kroner). Men mange har, på grunn av regelendringer, fått økt formuesskatt, og inntektene til staten fra formuesskatten er omtrent som før. Løftene som er gitt, både i forbindelse med den siste skattereformen og i partiprogrammene for 2017 – 21, er så langt ikke innfridd.

I Granavolden-plattformen har de fire regjeringspartiene uttrykt seg meget forsiktig, og det kan man ha en viss forståelse for, siden man allerede var kommet halvveis i regjeringsperioden da den ble fremforhandlet. Der heter det derfor bare at regjeringen skal “fortsette nedtrapping i formuesskatten for arbeidende kapital”. Men når ingenting skjer i 2020, kan løftet formelt sett oppfylles ved at det tas et museskritt i budsjettet for 2021.

Problemet med den fremgangsmåten Solberg-regjeringen har valgt, er at alt som er gjort på dette området, vil bli reversert, dersom regjeringen taper valget i 2021. Sannsynligheten er også stor for at formuesskatten da vil bli høyere enn den var før valget i 2013. En slik reversering hadde vært vanskeligere, dersom systemet var lagt om og formuesskatten på næringskapital var blitt fjernet. Det er i realiteten en bedriftsskatt, som bare betales av norske eiere, som må betales enten bedriften går med overskudd eller underskudd, og som kommer i tillegg til en utbytteskatt som har steget kraftig, også under den nåværende regjering, etter at den ble innført under den forrige borgerlige regjeringen i 2005.

Enkelte kommentatorer i mediene har vært inne på at det er taktisk lurt av regjeringen ikke å foreslå skattelettelser nå, fordi den da slipper en del av “skattelette til de som har mest fra før”-retorikken fra opposisjonens side.

Det kan det være noe i. Men det gjelder i så fall ikke bare opposisjonen, men også mange i mediene selv.

En podcast fra Dagbladet forleden er i så måte et godt eksempel.

Der skulle Marie Simonsen, John Olav Egeland og Ola Magnussen Rydje snakke om “drittsekkene” i NRK-serien “Exit”, men gled nesten sømløst over til å snakke “de rikeste”, og da med utgangspunkt i Kapitals liste over de 400 rikeste i Norge.

Marie Simonsen påstår i løpet av samtalen at det ikke er riktig som noen hevder, at vi i Norge ser ned på rike mennesker. I virkeligheten “heier vi på dem”, sier Simonsen.

Det er mulig hun sikter til tabloide oppslag i Dagbladet og andre steder, der rike, pene og vellykkede mennesker svært ofte får altfor mye plass – enten de er artister, realitystjerner, idrettshelter eller næringslivstopper. På kommentarplass og i podcasten hennes, derimot, var det ingen som heiet.

Her haglet det i stedet med mange lite flatterende beskrivelser av “de rike”: Når man ser “Exit” får man ikke sympati for “disse folka” som “roper på store skattelettelser” og sier at de trenger mindre formuesskatt. Serien er nemlig ikke god reklame for disse som “gråter for formuesskatten”, og som fremstiller den som en skatt som “tyner hardt arbeidende gründere på Vestlandet et sted”, enda de på Tjuvholmen ikke lider noen nød. De aller rikeste prøver dessuten å skape en myte om at det ikke finnes ansatte, og at de skaper alt selv. De “selger” en feil forståelse av verdiskaping. Og regjeringen bare kutter i skattene til de som har mest fra før, hvilket gjør at ulikheten vokser og i verste fall vil føre til opprør. Vi er allerede på Downton Abbey-nivå. Og det rareste er at disse rikeste ikke verdsetter samfunnet vårt, men bare klager på “bolsjevisering”. De kunne i hvert fall av og til anstrengt seg litt mer for å vise takknemlighet til ansatte og samfunnet – det er bare noen få som gjør det ved for eksempel å gi litt til forskning. Som et minimum kunne de i hvert fall la være å flytte formuene sine ut når de blir rike nok. 

Til slutt kommer John Olav Egeland på én riking som kanskje er litt all right, nemlig Petter Stordalen, som, ifølge Egeland, er en av “the good guys” som er litt samfunnsinteressert – men som dessverre er en enslig svale blant de rike. Men dette blir raskt korrigert av Rydje: Stordalen er nemlig heller ikke så all right. Han har tross alt mange lavtlønte ansatt på hotellene sine.

Så det inntrykket jeg sitter igjen med, er enkelt: Det er ikke så lang vei fra “Exit” til de rikeste i Norge. De er drittsekker alle sammen. Og Norge er på vei mot Downton Abbey.

Ikke ett ord ble nevnt om at det trengs både arbeidskraft, kapital og eiere for å skape arbeidsplasser og økonomiske verdier. Når formuen til de som eier bedriftene, går opp, er det som regel fordi bedriftene går godt, noe som gjerne gir oss tryggere og flere arbeidsplasser. Når formuen deres går ned, og de rikeste blir “fattigere”; kan det være fordi det går dårlig i norsk økonomi, hvilket sjelden er en fordel for sysselsettingen.

Det ble heller ikke nevnt at de 10 prosent rikeste betaler ca. 40 prosent av all skatt, og at denne andelen øker. Eller at de ikke er motstandere av å betale skatt, men at de mener formuesskatten på næringskapital er en feil måte å skattlegge på. De rike i Norge har, meg bekjent, aldri klaget på at det ble innført utbytteskatt, eller at den har økt kraftig de siste 15 år.

Det ble heller ikke nevnt at de rikeste bruker langt over 90 prosent av formuen sin på næringsvirksomhet.

Det er vanskelig å se at det er så mange i Norge som “roper på store skattelettelser” eller sitter på Tjuvholmen og “gråter” på grunn av formuesskatten. Jeg er sikker på at mange (kanskje særlig på Vestlandet) er skuffet over at heller ikke den borgerlige flertallsregjeringen nå gjør noe med formuesskatten, men jeg har ærlig talt ikke lagt merke til noen som har turt å klage offentlig. Gjør de det, vet de hva som skjer: De blir latterliggjort.

De to rikeste på Kapitals liste har ikke vært bosatt i Norge på årtier, og de har derfor ingen relevans for å vurdere politikken som føres i Norge. At de øvrige som står på listen skal fradømmes enhver interesse for samfunnet eller for å bidra til fellesskapet, er direkte grovt. Og det skulle vært interessant å vite hvordan Simonsen, Rydje og Egeland ville beskrevet et samfunn uten mennesker som eier bedrifter, og som derfor, hvis de lykkes, vil fremstå med formue. Noen må tross alt være rike.

Debatten om formuesskatten har de senere år vært sterkt preget av påstander om at de lettelsene regjeringen har gjennomført, har fått ulikheten til å skyte i været. Vi i Civita er kanskje de eneste som har lagt frem beregninger som viser at den omfordelende virkningen av formuesskatten på arbeidende kapital er så liten at den nærmest er neglisjerbar. Men det har selvsagt ikke fått noen, hverken på venstresiden eller i mediene, til å moderere retorikken sin.

Men nå har også SSB kikket på saken og lagt frem en rapport om de omfordelende virkningene av skattesystemet.

Det SSB har kommet frem til, ligner til forveksling på det mine kolleger i Civita tidligere har presentert: “….endringer i formuesskatten har hatt tilnærmet ingen effekt på inntektsfordelingen”. 

Når skatte- og avgiftssystemet likevel er “noe mindre omfordelende i 2019 enn i 2013”, skyldes det først og fremst endringer i blant annet selskapsskatten, som blant andre Arbeiderpartiet har vært for. Men SSB understreker at “effekten er svært moderat”.

Spørsmålet man kan stille, er om det overhodet bør gjennomføres skatte- og avgiftsendringer – eller andre endringer på statsbudsjettet – som, isolert sett, kan bidra til å øke ulikheten? Av ulikhetsdebatten kan man få inntrykk av at man ikke bør gjøre det, og at ethvert tiltak som kan øke ulikheten, per definisjon er kritikkverdig.

Men slik kan det ikke være. Det er mange tiltak som berører statsbudsjettet som, isolert sett, kan øke ulikheten. Fjerning av kontantstøtten eller økt innvandring er to eksempler. Dette viser bare at det også finnes andre verdier og mål for politikken og for samfunnet enn lav eller redusert ulikhet – som for eksempel solidaritet med fattige mennesker på flukt eller behov for å sikre norsk eierskap, verdiskaping og vekst – og at det er den samlede politikken som avgjør om man greier å holde ulikheten lav, slik vi har greid i Norge.

Funnet som SSB har gjort, må være overraskende for mange. Kanskje også at SSB konkluderer med at ulikheten har vært ganske stabil siden årtusenskiftet.

Selv SSB-forskerne er overrasket over funnet som gjelder formuesskatten.

Jeg lærte en gang at en nyhet, i medienes øyne, er noe som er uventet, overraskende, sensasjonelt.

Man skulle derfor tro at mediene ville være opptatt av å formidle overraskelsen i SSBs funn:

Lettelsene i formuesskatten har ikke skapt økt inntektsulikhet.

 

 

 

 

MDG og EU. En oppdatering.

Forleden skrev jeg i et blogginnlegg at det er uklart hva MDG mener om EØS og EU, og at jeg i MDGs partiprogram ikke kunne se at partiet har noen selvstendige oppfatninger om norsk tilknytning til hverken EØS eller EU.

I en interessant artikkel som Hanne Skartveit skriver i VG i dag, står det noe annet. Der heter det at “MDG sier ja både til EØS, og til det europeiske energisamarbeidet, Acer”.

Så hva er riktig?

MDGs syn i Acer-saken er godt kjent.

Men er MDG for eller mot EØS-avtalen?

Jeg har i dag fått hjelp av en vennlig sjel i MDG for å finne ut av dette – og jeg skriver dette blogginnlegget for å nyansere både min og Hanne Skartveits fremstilling. Hva MDG mener om EØS og EU kan potensielt bli viktig, så da bør det vi skriver, også være riktig.

Og det er nok riktig at programmet ikke er særlig tydelig.

I MDG er det likevel, slik jeg forstår det, en gjengs oppfatning at programmet skal tolkes slik at MDG er positivt innstilt til EU som prosjekt og til EØS-avtalen, men at partiet ikke har tatt stilling for eller mot norsk EU-medlemskap.

At det er delte syn i MDG fremkommer av denne saken, men partiets partisekretær er samtidig forbilledlig klar: EØS-avtalen er viktig for Norge. Vi kan ikke få en bedre avtale. Det tjener ikke norske interesser å trekke seg ut.

Noe som også er veldig interessant og, etter min mening, oppløftende, er Grønn Ungdoms syn på EU.

På landsmøtet deres i 2018 var det en omfattende diskusjon om Europa og om Norges tilknytning til EU.

Såvidt jeg har forstått, var det fremmet forslag om å gå inn for fullt norsk medlemskap, men dette forslaget falt. Likevel er resultatet av behandlingen både viktig og positivt.

Grønn Ungdom mener at vår tids utfordringer ikke respekterer landegrenser. “Vi trenger mer internasjonalt samarbeid, både innad i Europa og med verden for øvrig. Norge bør bli en pådriver for et grønnere og mer solidarisk europeisk samarbeid.”

Grønn Ungdom “anerkjenner EU som en viktig driver for fred og stabilitet i Europa, og at vi er avhengig av et sterkt og demokratisk EU for å løse overnasjonale utfordringer”. Grønn Ungdom ønsket likevel  “på nåværende tidspunkt” ikke å ta stilling til spørsmålet om norsk EU-medlemskap.

Men, ifølge talsperson Hulda Holtvedt, “trapper (de) opp forsvaret av EØS-avtalen”.

I dag er det, merkelig nok, kun Høyre som sier klart ja til norsk EU-medlemskap. Det er merkelig, siden hele det politiske miljø synes å mene at EU er svært viktig både for verden, Europa og Norge.

Mye tyder på at vi er fastlåst i gammel vanetenkning om EU.

Dersom MDG kunne bli det neste partiet som sier ja til EU, kunne det åpne opp for en ny, spennende og svært viktig debatt om Norges forhold til Europa og EU – og om hvordan Norge mer aktivt kan være med på å løse klimaproblemene.

Lan Marie Berg og Sylvi Listhaug

Lan Marie Berg og Sylvi Listhaug.

Har de noe til felles?

Jeg tenker selvsagt ikke på meningene deres. Det jeg tenker på, er Listhaug og Berg som politikertyper.

Der her de nemlig en del til felles.

I en undersøkelse som Aftenposten gjengir i dag, får vi vite hvor godt det norske folk liker noen utvalgte politikere.

Erna Solberg og Trygve Slagsvold Vedum kommer på topp, mens Une Bastholm og Trine Skei Grande kommer dårligst ut.

Litt nedenfor midten finner vi Sylvi Listhaug og Lan Marie Berg, som er omtrent like populære.

Men denne gjennomsnittsbetraktningen dekker over noe annet som disse to politikerne har felles: De vekker, mer enn de fleste, sterke sympatier og antipatier.

I mars 2018 skrev jeg på bloggen min at det ikke fantes “noen annen politiker i Norge i dag, som vekker så sterke sympatier og antipatier som Sylvi Listhaug gjør”.

I dag må vi kanskje legge til at det finnes én til, nemlig Lan Marie Berg.

Berg og Listhaug er på den ene side veldig populære.

Lan Marie Berg var for eksempel den politikeren som fikk flest personstemmer ved valget i Oslo på mandag.

Det samme kan sies om Sylvi Listhaug. Hun har, både i 2017 og 2019, antagelig vært hovedårsaken til at Fremskrittspartiet har gjort meget gode valg i Møre og Romsdal.

Men samtidig som de er veldig populære, er de også sterkt mislikt av mange. Men måten antipatiene kommer til uttrykk på, er nok litt forskjellig.

Lan Marie Berg blir utsatt for grov hets på sosiale medier, mens de tradisjonelle mediene, og særlig kommentatorene, stort sett omtaler henne meget positivt.

Også Sylvi Listhaug opplever hets på sosiale medier, men neppe like mye. De tradisjonelle mediene og kommentatorene, derimot, omtaler henne ofte negativt.

Sympatiene og antipatiene som retter seg mot disse to politikerne, ser altså ut til å komme fra ulike grupper. “GAL-folk” liker Berg, mens “TAN-folk” liker Listhaug.

Men de har også mer til felles, og det kunne vi se på Dagsrevyen i går.

Da var Lan Marie Berg invitert som gjest, fordi hun hadde fått flest personstemmer i Oslo.

Programverten gratulerte og spurte samtidig Berg om hun kanskje angret litt på at hun på valgkvelden hadde ropt ut at hun “elsker bomringen!”. Det som skjedde, har tross alt møtt en del kritikk, både fra høyre og venstre og fra mer nøytrale observatører, fordi det kan virke polariserende og lite forståelsesfullt overfor dem som er uenig i eller frustrert over den politikken som føres i Oslo. Noen mener at det minnet om Siv Jensens “morn’a Jens!”, som Jensen senere har beklaget.

Men nei. Lan Marie Berg angret ingenting. Hun må tross alt si det som det er – eller sagt på en annen måte, kanskje – kalle en spade for en spade.

Jeg vet ikke om Sylvi Listhaug har vært invitert til Dagsrevyen fordi hun har gjort så gode valg i Møre og Romsdal.

Men jeg kan se det for meg, der hun takker for støtten på en like smilende og rolig måte som Lan Marie Berg gjorde i går, hvoretter hun får spørsmål om hvorvidt hun angrer på at hun har kommet med så mange kontroversielle og polariserende utsagn.

Hun ville nok svart nei og smilt, hun også.

 

 

 

Klimasaken og valget i 2019 og 2021

Fortsatt er det for tidlig å si noe helt bastant om hva slags valg 2019-valget var.

Noen bruker enormt store ord, som politisk “jordskjelv” og “sjokkvalg”.

Men noe sjokk kan det umulig ha vært.

Pollofpolls.no traff nesten blink med sin prognose, og gjennomsnittet av målingene lå veldig nær resultatet.

Men selvsagt: Dette gjelder i landet som helhet. I enkelte kommuner har det sikkert inntruffet både sjokk og jordskjelv.

Noen forsøker også å komme med én stor forklaring på det som skjedde i dette valget. Mange sier at det var et protestvalg, og det kan vanskelig bestrides. Mange mennesker har protestert mot sentrum og sentralisering, bompenger og bompengemotstand.

Andre forsøker å ikle valgresultatet en politisk fortelling om at det “blåser en rødgrønn vind over landet”, men denne forklaringen halter.

De tre røde partiene, Arbeiderpartiet, SV og Rødt, har samlet gått tilbake med 4,4 prosentpoeng. Det skyldes at fremgangen for Rødt og SV er mye mindre enn tilbakegangen for Arbeiderpartiet. Fremgangen for SV siden stortingsvalget i 2017 er 0,1 prosentpoeng.

Så alt oppsummert er det røde feltet blitt mindre, men det har blitt rødere. Ved 2015-valget var SV og Rødts andel av de røde stemmene ca. 16 prosent. I 2019 er andelen ca. 28 prosent.

Den grønne bølgen må deles i to – nemlig i Senterpartiets formidable fremgang på 5,9 prosentpoeng og MDGs mer moderate fremgang på 2,6 prosentpoeng, som for øvrig ikke er så langt unna bompengepartiet FNBs resultat på 2,4 prosent.

At disse to grønne tendensene ikke kan slås sammen til én grønn bølge, bør være åpenbart for de fleste. MDG og Senterpartiet står vel i utgangspunktet like langt fra hverandre i klimapolitikken (og i en del andre spørsmål) som Venstre og Fremskrittspartiet gjør. Trygve Slagsvold Vedums avvisning av regjeringssamarbeid med MDG behøver ikke vare evig, men avstanden mellom partiene i klimapolitikken vil nok ikke forsvinne med det første.

Den siste forklaringen som går igjen, er at dette var et klimavalg, og at det er et frampek mot valget i 2021, som også blir et klimavalg.

Jeg syns det er gode grunner til at 2021 bør være et klima- og EØS-valg, fordi EU og klimapolitikken må sees i sammenheng og på grunn av den politiske situasjonen som nå avtegner seg, noe jeg skrev om forleden.

Etter at valgresultatet som kom på mandag, har sunket litt mer inn, er jeg imidlertid ikke like overbevist om at det vi har sett, var et klimavalg. Samtidig er jeg blitt mer sikker på at jeg ikke tror MDG, slik partiet er i dag, kan være en ledende kraft, slik mange kanskje oppfatter at partiet er i dag, dersom vi virkelig skal få et ordentlig klimavalg.

La meg forsøke å forklare hvorfor:

1.

Velgerne kan forbausende raskt forandre oppfatning om hva som er viktig. I 2013 var helse viktigst for velgerne, mens miljø (altså klima) kom på fjerdeplass. I 2017 var innvandring viktigst, mens klima kom på annen plass. Hva velgerne mener er viktigst akkurat nå, vet vi ikke, fordi vi ikke har tilsvarende forskning å bygge på, men det kan jo være at klima har seilt opp på første plass, slik det gjorde i Danmark ved siste valg. Men NB: Metodene for å undersøke dette er forskjellig i Norge og Danmark. I Danmark er det en enkel meningsmåling – i Norge er dette en del av den omfattende og mer solide valgforskningen i regi av Institutt for samfunnsforskning og UiO.

Mange vil nok synes at det eneste riktige er at klima er velgernes viktigste sak i lang tid fremover. Men velgerne er troløse. Jeg tror for eksempel at de raskt vil reagere ved å prioritere annerledes, dersom det inntreffer en økonomisk krise. Velgerne vil også raskt kunne snu, dersom de oppdager at klimatiltakene som gjennomføres, er ineffektive og dyre, eller hvis de er til for stor plage.

2.

Jeg er altså også usikker på om 2019 virkelig var et klimavalg. Politisk redaktør i Dagens Næringsliv, Kjetil Alstadheim, som ingen kan beskylde for ikke å interessere seg for klima og miljø, har spilt inn en liten video som fremstår som en reality check: MDG gikk altså frem med 2,6 prosentpoeng, hvilket er en pen fremgang for et relativt lite parti. Men hva skjedde med de andre såkalte miljøpartiene? Det er sikkert uenighet om hvilke partier som fortjener betegnelsen “miljøparti”, men ifølge Alstadheim har MDG selv kategorisert SV, Venstre og KrF som miljøpartier. Og hvordan gikk det med dem? SV gikk frem 2 prosentpoeng, mens Venstre og KrF gikk tilbake med henholdsvis 1,6 og 1,4 prosentpoeng. Til sammen gir det en fremgang på 1,6 prosentpoeng for de fire miljøpartiene. (Alstadheim kom til et litt lavere tall, fordi litt færre stemmer var talt opp da han spilte inn videoen.)

Og for den interesse det måtte ha: Den samlede fremgangen for de fire miljøpartiene siden stortingsvalget i 2017 er på 3 prosentpoeng, i all hovedsak takket være MDG.

De fire miljøpartiene oppnådde til sammen vel 20 prosent av stemmene på mandag.

Betyr det at det er så få som mener at klima er viktig, eller som setter klima først?

Jeg tror ikke det.

Jeg tror at mange flere rangerer klima som en svært viktig sak, men at de enten syns at andre partier enn disse fire har gode (nok) løsninger på klimaproblemene, og/eller at de også er opptatt av andre saker som de tar hensyn til når de stemmer.

3.

Men selv om det ikke er åpenbart at dette var et klimavalg på nasjonalt nivå, så var det kanskje et klimavalg i en del av de store byene?

Mønsteret er ikke så tydelig som vi kanskje skulle tro. MDG har gjort det bra og mindre bra i mange typer kommuner. Spriket er stort, også mellom de store byene. Partiet får ca. 10 prosent i Bergen og Trondheim, men bare 6,5 prosent i Stavanger og 4,7 prosent i Ålesund, som begge dermed ligger under landsgjennomsnittet.

Alt i alt er det Oslo som skiller seg ut. Her fikk MDG imponerende 15,2 prosent av stemmene, hvilket er en fremgang på hele 7 prosentpoeng. Partiet har særlig fått mange stemmer i indre by, men også en del i Oslo vest. I Groruddalen og Søndre Nordstrand, altså i ytre by øst, er MDG ikke særlig populært, og også Arbeiderpartiet har antagelig blitt straffet her på grunn av samarbeidet med MDG. Det er i hvert fall her bompengepartiet er mest populært.

Så spørsmålet er om dette svært fine resultatet for MDG i Oslo er et resultat av et lokalt klimavalg?

Jeg tror svaret på det er ja for et visst segment av befolkningen, særlig unge mennesker i indre by, som lett beveger seg rundt uten bil, og delvis blant “nikkersadelen” i Oslo vest, som har el-bil og liker å sykle til jobben.

MDG har greid å få kollektivtransport, sykkelstier og begrensninger på biltrafikken, som har begrenset klimaeffekt, til å bli viktige symboler og markører på klimaengasjementet til disse gruppene.

Mange er sikkert også begeistret for MDGs lederskikkelse i Oslo, Lan Marie Berg, som tydelig viser at hun er engasjert i en sak hun tror på.

Men uansett om vi kaller politikken som føres i Oslo for klimapolitikk eller noe annet, så er den så langt lite samlende. Den virker snarere polariserende. På mange måter minner den mer om en form for identitetspolitikk som deler Oslo på en litt ny måte. Politikken har vært symboltung og synlig, og den har styrket seg i møte med mye tåpelig kritikk – mens klimapolitikk som virkelig monner, har vært langt mindre synlig. Bare fire av ni løfter på klima- og miljøområdet er innfridd, ifølge en oversikt Aftenposten har laget.

4.

Når et parti, som lenge har vært lite og ubetydelig, vokser og søker makt, vil det normalt oppleve at flere vil sette søkelyset på det. Det skjedde med Fremskrittspartiet, det har skjedd med SV, og det skjer med Rødt. Når MDG nå er blitt større og kanskje vil søke regjeringsmakt, bør det skje med dette partiet også.

Da er det særlig fire forhold jeg syns mediene og politiske konkurrenter bør se nærmere på:

For det første bør man undersøke realismen i MDGs program. MDG vil raskt legge ned og fase ut våre viktigste eksportnæringer, og det vil gjerne ha nullvekst eller negativ økonomisk vekst. Samtidig går partiet inn for enormt kostbare tiltak og reformer. Jeg betrakter programmet som helt urealistisk og en vei frem mot nullutslippssamfunnet som ikke vil føre frem. Jeg skal gi MDG ros for å innrømme at negativ vekst vil få følger, men partiet snakker om dette i svært generelle termer. Foreløpig har vi hørt veldig lite om hvilke faktiske konsekvenser en slik politikk vil ha og hvordan den konkret skal gjennomføres uten enormt store skadevirkninger og et skyhøyt konfliktnivå. Men dette må nå bli tema, hvis MDG nærmer seg regjeringskontorene.

For det andre bør man reise spørsmål om hvorvidt det er riktig å søke såpass mye konflikt som MDG gjør, dersom vi virkelig skal greie å løse vår tids største utfordring. Jeg syns det er underlig at et parti, som brenner så sterkt for en sak og mener at den må gå foran alt annet, ikke har en mer inkluderende og forståelsesfull tone overfor dem som føler seg rammet og er frustrert over den politikken som føres. Når Lan Marie Berg roper ut at MDG “elsker bomringen”, så er det det motsatte av å strekke ut en hånd for å få med seg flere i kampen for klimaet. Skal man få med skeptikerne, er det riktigere å se på bomringen som et nødvendig onde og forklare hvorfor den er det. Det er også slike utsagn som gjør at jeg av og til får sterkere assosiasjoner til identitetspolitikk – av en oss mot dem-politikk – enn til klimapolitikk. Arve Hjelseth skrev for øvrig godt om dette i VG i går.

For det tredje bør man utforske MDGs forhold til EØS og EU. EU er veldig viktig for Europas, verdens og Norges klimapolitikk, og vi vet hvor de andre partiene står: Frp er for EØS- og mot EU-medlemskap. Venstre er for EØS og blir kanskje for EU. KrF er for EØS og mot EU. Høyre er for EØS og for EU. Arbeiderpartiet er for EØS og for tiden litt uklart om EU. Senterpartiet er mot EØS og mot EU. SV er mot EØS og mot EU. Rødt er mot EØS og mot EU.

Men hva mener MDG?

Det er uklart.

MDG konstaterer at EØS og EU eksisterer og vil selvsagt forholde seg til EØS, så lenge vi er medlem av EØS. Men jeg greier ikke å spore noen selvstendige oppfatninger hos MDG om hverken EØS eller EU.

Jeg antar at det betyr at folk i partiet har delte meninger om dette, og at partiet trenger tid for å ta et standpunkt. Mitt håp er at MDG lander på å stille seg positivt til EØS og EU, slik deres grønne søsterpartier i Europa gjør.

Vi trenger et forpliktende internasjonalt samarbeid om klimaet.

Og skulle Ap, Rødt, SV, MDG og Sp sammen vinne valget i 2021, kan det bli viktig at MDG har tatt stilling for EØS og kanskje også EU.

I denne saken er det derfor all mulig grunn til å ønske MDG lykke til med en krevende og svært viktig debatt.

Og for det fjerde: Vil vi se at MDG reelt er et blokkuavhengig parti, slik MDG-politikerne sier – eller ser vi konturene av et parti som mer permanent vil plassere seg til venstre for sentrum?

Inntrykket som etterlates for tiden, er mest det siste.

Hadde partiet vært reelt blokkuavhengig, hadde det brukt dette som et maktmiddel for å få gjennomslag i forhandlinger. I Oslo er det nå mulig å bytte side – men når dette avvises tvert før MDG overhodet har fått gjennomslag for et eneste krav i byrådsforhandlinger med Arbeiderpartiet og SV (og etter hvert i forhandlinger med Rødt), så tyder ikke det på blokkuavhengighet.

MDG har tidligere sagt at det ikke kan samarbeide til høyre, fordi det ikke kan samarbeide med Frp eller FNB. Men i Stavanger samarbeider MDG nå med bompengepartiet – og i Oslo er det ikke nødvendig å samarbeide med noen av dem.

Det virker også som partiet forholder seg annerledes til egne høyresidestandpunkter enn til egne venstresidestandpunkter, og at høyresidestandpunkter, som for eksempel fritt skolevalg eller private i velferden, lettere forhandles bort. Høyresiden fremstilles også som mer uspiselig enn venstresiden i saker der Høyre og Arbeiderpartiet i realiteten mener det samme.

Ettersom tiden går, og vi ikke ser tegn til noe annet, tror jeg nok at stadig flere vil oppfatte partiet som en del av venstresiden i norsk politikk. Det blir spennende å se om krefter som virkelig vil at partiet skal være blokkuavhengig, får større gjennomslag.

Uansett hva som skjer, kommer det nok en debatt om de andre partienes forhold til MDG, og vice versa, i tiden som kommer.

Bør for eksempel Høyre og Arbeiderpartiet kunne samarbeide med MDG på nasjonalt nivå?

Det har vært tema de siste dagene, både i NRKs politisk kvarter i morges og i mange andre medier, og det er åpenbart et tema som (foreløpig?) vekker sterk strid i Arbeiderpartiet og ikke minst i LO.

Det vil også vekke strid i deler av Høyre, men Høyre slipper å forholde seg til LO på samme måte.

Hverken Høyre eller Arbeiderpartiet vil akseptere MDGs mest outrerte standpunkter. Men samtidig har historien vist at det som fremstår som et utenkelig samarbeid, kan bli tenkelig likevel.

Det skal bli spennende å følge klimasakens utvikling i norsk politikk – både når det gjelder velgernes preferanser og hvordan partiene håndterer klimasaken.

Noen av partiene merker nok at MDG utfordrer dem nå.

Gradvis vil vi nok se at flere også utfordrer MDG.

 

 

 

 

 

Når de private velferdstilbyderne blir kastet ut: Hva vil skje?

Venstresiden vil kvitte seg med de private, kommersielle velferdstilbyderne. Det skal bli veldig interessant å se hva konsekvensene blir.

Først noen ord om hva det dreier seg om.

Med et unntak for Rødt, som mener at det offentlige skal ha ansvaret for nesten alt, er det stort sett enighet mellom de politiske partiene i Norge om hva det offentlige skal ha ansvaret for og hva det offentlige helt eller delvis skal finansiere. Det som diskuteres, er hvem som skal få lov til å utføre tjenestene.

Alle mener at det offentlige selv, det vil som regel si kommunen, og ideelle aktører, som for eksempel Kirkens Bymisjon, skal få lov til å yte tjenester. Uenigheten dreier seg om hvorvidt private aktører, som også må tjene penger, skal få være med.

Omfanget av slike private aktører er desidert størst i barnehagesektoren. Det er en direkte konsekvens av at politikerne, med SV i spissen, tidlig på 2000-tallet oppfordret private til å være med, slik at kapasiteten kunne bygges ut raskt. I dag har vi full barnehagedekning, og cirka 50 prosent av barna går i ideelle eller private barnehager.

Det er vanskelig å finne statistikk som skiller mellom ideelle og kommersielle barnehager, men det vi kan anta, er at de ideelle barnehagene gjennomgående er mye mindre enn de kommersielle. En barnehage som er drevet av private som kan gå med overskudd, vil ha muligheter til å vokse, mens ideelle barnehager vil ha problemer med det. Det er grenser for hvor mye gratis kapital det er mulig å få tak i.

Innenfor helse- og omsorgssektoren er det private innslaget mye mindre. Av totalt ca.42000 institusjonsplasser er ca. 2500 driftet av kommersielle aktører og ca. 2000 av ideelle. Cirka 6 prosent av sykehjemmene har, i hvert fall inntil nylig, vært driftet av kommersielle aktører.

Omlag 85 prosent av tjenestemottakerne får tjenestene utført av det offentlige, mens bare cirka 2 – 6 prosent blir utført av private kommersielle aktører. Tjenestene kan være hjemmehjelp, hjemmesykepleie, BPA (brukerstyrt personlig assistanse), rehabilitering og lignende.

Innenfor barnevern er innslaget av private større, slik det har vært tradisjon for i mange år. Av totalt ca. 4500 årsverk som hjelper cirka 1200 barn og unge, blir nærmere 1000 årsverk utført av ideelle aktører og over 1500 av private.

Også asylmottak kan være offentlige, ideelle eller private. Her varierer andelene mye, fordi behovet varierer, men ifølge UDI-direktør Frode Forfang gikk de privates andel av ordinære mottak ned fra 71 prosent i 2016 til 41 prosent i 2017, mens de offentliges og ideelles andeler økte.

SV og Rødt vil kvitte seg med alle de private aktørene. Arbeiderpartiet er vanskeligere å tolke, men etter hvert som valgkampen har gått sin gang, har retorikken blitt stadig skarpere, slik at det etter hvert er vanskelig å høre forskjell på Arbeiderpartiet, SV og Rødt.

Alle tre partier sier at de vil beholde de ideelle aktørene, men det stemmer ikke helt. Både Arbeiderpartiet og Rødt vil for eksempel stramme inn overfor og/eller forby en del av de ideelle skolene.

Konsekvensene av denne politikken ser vi allerede i enkelte kommuner, som for eksempel Oslo kommune. Der står nye barnehager ubrukt fordi de er private, og det er varslet omfattende kommunalisering av blant annet barnevern og sykehjem i årene som kommer, dersom venstresiden vinner valget.

Men det kan bli enda mer spennende i 2021, dersom partiene på venstresiden da skal forhandle om en regjeringsplattform. Da kan et nasjonalt forbud mot private aktører bli et tema, det vil si at det ikke lenger skal være opp til kommunene å bestemme om de vil yte tjenestene selv og/eller la ideelle og/eller private aktører bidra.

Så hvilke scenarier kan vi se for oss?

En mulighet er at de private aktørene rett og slett går lei av å bli snakket så negativt og nedsettende om av landets politikere – som om de tilhører en slags kriminell mafia uten andre ønsker i livet enn å stjele penger fra fellesskapet.

Titusenvis av dyktige og hardt arbeidende mennesker jobber i de private virksomhetene. De får svært gode skussmål av brukerne, enten de er omsorgs- og pleietrengende, pårørende eller småbarnsforeldre. Men det må være utrolig slitsomt at arbeidsplassen deres, arbeidsgiverne deres og eierne deres – og av og til også de ansatte selv – blir omtalt så negativt som de gjør.

Så når en liten privat virksomhet velger å selge til en større privat virksomhet, som til slutt kanskje selger til et private equity-fond, så kan det kanskje ikke utelukkes at det også har med motivasjonen å gjøre? For hvem vil egentlig utsette seg selv for så mye negativitet og så høy politisk risiko? Et private equity-fond tåler det nok, men kan vi forvente at vanlige norske eiere, som startet opp den gangen norske myndigheter ba dem om det, skal orke å fortsette?

Dersom de selger til et PE-fond, eller legger ned virksomheten og selger eiendommen, som sikkert har steget kraftig i verdi, så kan de innkassere en fortjeneste og heller starte opp en annen type virksomhet som politikerne ikke syns er så moralsk forkastelig. De kan for eksempel begynne med snus, slankemidler eller bensin.

Hvis kommunene er så uheldige at de private ikke gidder mer, må de raskt erstatte de privatdrevne tilbudene med et offentlig tilbud og kanskje kjøpe ut store kommersielle og profesjonelle eiere. Det blir neppe noen fest for norske skattebetalere.

På litt lenger sikt kan konsekvensene bli mye mer alvorlige. Da vil det nemlig trengs et gedigent løft innen  eldreomsorgen, slik vi løftet barnehagesektoren tidligere på 2000-tallet.

I 2060 blir det dobbelt så mange over 70 år, og tre ganger så mange over 80 år, som det var i 2018.
Det innebærer at norske kommuner kan få behov for om lag 30000 nye heldøgns omsorgsplasser og nærmere 40000 nye årsverk innen innen helse- og omsorgssektoren allerede innen 2030.

Kommer kommunene til å greie dette uten hjelp fra private?

Jeg tror ikke det.

Arbeiderpartiet har allerede bedt om hjelp fra private til å bygge ut institusjoner.

Jeg er overbevist om at det også vil bli nødvendig å be om hjelp til drive dem.

Norge har allerede verdens største offentlige sektor.

Vi har likevel ikke verdens høyeste skattenivå, fordi vi og velferdsstaten lever høyt på oljepenger.

Men oljepengene både vil og bør gradvis få mindre betydning. Da blir det mer nødvendig at også privat sektor får være med på å løse de store fellesoppgavene – blant annet fordi de har kapasitet, kreativitet, kapital og kompetanse som vi trenger.

Hvis vi ikke tar de private i bruk, kan vi høyst sannsynlig se for oss et annet scenario: Vi får hel-private løsninger i stedet.

Befolkningen blir, på ulike vis, stadig mer mangfoldig. Dersom det offentlige ikke legger til rette for valgfrihet og ulike løsninger – og tar i bruk de mekanismene som skaper mest mulig innovasjon – vil behovene “tyte ut” på en annen måte: Private virksomheter som har kompetanse som de ikke får brukt på annen måte, vil møte mennesker som har råd til å betale mer selv i et vanlig marked.

Ikke noe parti kan forby noen å etablere hel-kommersielle private tilbud innenfor skole, omsorg, helse eller barnehager. I et samfunn som det norske vil det alltid være fritt frem for den som vil etablere enn luksus-barnehage, en luksus-skole eller et luksus-sykehjem, ta full betaling og gjerne tjene veldig gode penger.

Grunnen til at dette nesten ikke skjer i Norge, er at vi har tillatt alternative private tilbud som er helt eller delvis offentlig finansiert. Dermed blir behovet for hel-private tilbud mindre, og alternativene kommer alle borgere til gode. Det er for eksempel ikke riktig, som Hadia Tajik har hevdet, at friskolene skaper sosioøkonomiske skiller. Alle barn har anledning til å velge en friskole, fordi de i all hovedsak er offentlig finansiert.

Det er ingenting å utsette på de private barnehagene, sykehjemmene og omsorgstilbudene som de kommersielle aktørene driver. De ansatte har ordnede arbeidsforhold, tariffavtaler og pensjonsordninger som er like gode som de ansatte i kommunale virksomheter har. Brukerne er like fornøyd eller mer fornøyd. Det forekommer skandaler, det skjer feil, og det finnes mangler, men det er ingenting som tyder på at det skjer i større omfang enn det gjør i offentlige virksomheter. Kanskje er det tvert om.

Det er krevende for kommunepolitikere å regulere og “ramme inn” tjenesteyting – uansett om det dreier seg om kommunale monopoler, ideelle eller private virksomheter. Men med et mangfold av aktører er det i hvert fall muligheter for samarbeid og læring på tvers.

At de private greier å gå med et lite overskudd er et tegn på at det offentlige har et potensiale for forbedring.

Det ser man ikke lett, hvis man har monopol.

Det må finnes alternativer og en viss konkurranse for at slike produktivitetsgevinster skal kunne synliggjøres og realiseres.

Det tjener hele samfunnet på.

 

 

 

 

2021: Et EØS-valg?

Man skal være veldig forsiktig med å spå hvilke saker velgerne vil mene er de viktigste om noen år.

I 2013 mente velgerne at helse var viktigste sak. I 2017 var det innvandring, og i 2019 er det kanskje klima eller distriktspolitikk.

I 2021 kan det meget vel være at velgerne fortsatt mener at klima er svært viktig. Men det kan også seile opp andre saker som blir viktige fordi det skjer noe som setter saken eller temaet på dagsorden og/eller fordi den politiske situasjonen gjør den mer aktuell.

I 2021 kan for eksempel EØS-avtalen og vårt forhold til EU bli et tema, og det av flere grunner.

En viktig grunn er at EU blir stadig viktigere for vår evne til å finne løsninger på klimaproblemet.

Klima og miljø har blitt et stadig viktigere satsingsområde for EU, som også har inntatt en ledende rolle i det globale arbeidet mot klimaendringer, blant annet som en viktig pådriver under FNs klimakonferanse i Paris.

EUs nye klimamål, som skal nås innen 2030, kan deles inn i tre hovedpunkter (og her har jeg sakset teksten fra Europabevegelsens hjemmeside):

  • Klimagassutslippene skal reduseres med minst 40 prosent av utslippsnivået i 1990. Dette målet er bindende, og alle EUs medlemsland må ta sin del.
  • Øke fornybarandelen slik at minst 27 prosent av energien vi bruker, er fra fornybare kilder. Dette er bindende på EU-nivå, som vil si at enkelte land kan være lavere så lenge den samlede andelen i hele EU er på 27 prosent.
  • Øke energieffektiviteten med minst 27 prosent. Gjennom for eksempel teknologiutvikling kan de samme apparatene bruke mindre energi for å utføre de samme jobbene, slik at det totale energiforbruket går ned.

Målene skal gjennomføres i EU, og det er derfor ikke mulig å kjøpe seg fri fra sine forpliktelser. I et lengre perspektiv har EU forpliktet seg til å kutte i klimagassutslippene med 80 – 95 prosent innen 2050, også det sammenlignet med nivået i 1990.

For å nå målene i Paris-avtalen har Norge forpliktet seg til å følge EUs felles klimamål.

EUs klima- og miljøpolitikk er viktig for Norge. Store deler av EUs miljøpolitikk er omfattet av EØS-avtalen, blant annet rettsakter som direktiver og lover om forurensning, klima, vann, avfall og miljømerking.  Mange miljøproblemer er grenseoverskridende, og Norge mottar betydelig forurensning utenfra. Ettersom EU-landene er våre nærmeste naboer, vil EUs interne miljøkrav på flere områder kunne ha langt større effekt i Norge enn det egne nasjonale tiltak har.

Norge er også medlem av EUs kvotehandelssystem gjennom EØS-avtalen. Bedrifter i sektorer som industri, olje og gass må kjøpe kvoter for alle utslippene de står for. Dersom man slipper ut ett tonn CO2, må man kjøpe én kvote for å betale for dette utslippet. Hensikten er å gjøre det dyrt å forurense og mer attraktivt å benytte seg av fornybar energi. Rundt halvparten av Norges totale utslipp er regulert av kvotemarkedet, og her skal Norge kutte utslipp med 43 prosent innen 2030, sammenlignet med 2005.

Den andre halvparten av norske utslipp kommer fra sektorer som transport, jordbruk, bygg og avfall. Disse er ikke pålagt å kjøpe kvoter, men må redusere sine utslipp på andre måter. I disse sektorene ligger det an til at Norge skal kutte 40 prosent av utslippene – og hvordan det kan skje, har min kollega Haakon Riekeles skrevet om her.

En annen viktig grunn til at EU og EØS kan bli et viktig tema, er Brexit.

Vi vet ennå ikke om det blir en såkalt hard Brexit, men utfallet kan uansett få konsekvenser for Norge. I tillegg kan vi antagelig regne med at selve Brexit-prosessen og det kaoset den har utløst i Storbritannia, muligens har vaksinert en del nordmenn mot et ønske om å melde Norge ut av EØS eller forsøke å reforhandle EØS-avtalen. Oppslutningen om EØS vokser.

En tredje grunn til at EØS blir viktigere, er at verden rundt oss – også når vi ser bort fra Brexit – preges av økt uro, ustabilitet og proteksjonisme – og kanskje en gryende økonomisk krise. Da blir næringsliv og sysselsetting, og gode og forutsigbare rammevilkår, viktigere.

Den fjerde grunnen til at EU og EØS kan bli et tema, er det som skjer på venstresiden i norsk politikk. Arbeiderpartiet mister styrke, mens de andre partiene vokser. Styrkeforholdet mellom Arbeiderpartiet på den ene siden og SV og Senterpartiet på den andre er i endring. På de siste målingene er SV og Senterpartiet til sammen nesten jevnstore med Arbeiderpartiet. Tar vi med MDG og/eller Rødt, kommer Arbeiderpartiet i et klart mindretall. I Oslo kan valget føre til at Arbeiderpartiet til og med blir mindre enn ett av de andre partiene.

I Arbeiderpartiets program står det ikke lenger at partiet mener at det beste for Norge ville være EU-medlemskap. Det ble  fjernet da partiet laget programmet sitt for inneværende stortingsperiode. Det betyr at det nå bare er Høyre som mener det: “Høyre ønsker å erstatte EØS-avtalen med full deltagelse i EU. Dersom det blir aktuelt, må det avholdes folkeavstemning om norsk EU-medlemskap.”

Om det noen gang blir aktuelt, er ikke godt å si. Det ser ikke slik ut i overskuelig fremtid.

Men hva med EØS?

Både Arbeiderpartiet og Høyre er for EØS-avtalen, og det er også Venstre og KrF. Også Fremskrittspartiet omtaler EØS-avtalen i svært positive ordelag i sitt program, men partiet ønsker også å “reforhandle EØS-avtalens bestemmelser knyttet til arbeids- og velferdsordninger“, noe som nok er helt urealistisk å få til.

I MDGs program står det ikke noe spesielt om partiets syn på EØS-avtalen – men det virker som at partiet tar den for gitt. Det kan ha sammenheng med at det i MDG er delte meninger om norsk EU-medlemskap, rett og slett fordi EU er så viktig for klimaet. Også i Venstre kan det kanskje ende med et tydeligere ja til EU blant annet på grunn av klimasaken.

Senterpartiet, SV og Rødt, derimot, vil melde Norge ut av EØS.

Det har de alltid ment, men de har aldri fått gjennomslag. I Stoltenberg II-regjeringen var tross alt Arbeiderpartiet to – tre ganger større enn SV og Senterpartiet til sammen, og Rødt betydde ingenting.

Det er vanskelig å se for seg at Arbeiderpartiet vil forhandle bort EØS-avtalen. Men det er også vanskelig å se for seg at SV, Senterpartiet og eventuelt Rødt skal gi fra seg dette forhandlingskortet før valget i 2021, dersom de til sammen er sterkere enn Arbeiderpartiet. Hvor mye de vil “stå på krava” vet ikke jeg, men det er uansett verdt å merke seg at alle tre også deler et annet programpunkt – nemlig et ønske om å ta reservasjonsretten mer aktivt i bruk så lenge vi fortsatt er medlem av EØS.

Senterpartiet mener også at Brexit vil “skape ny dynamikk i Norges forhold til Europa gjennom at det oppstår et alternativ til dagens EØS-avtale“, og at dette er noe Norge må “følge svært tett med sikte på å utnytte de muligheter som oppstår”.

Etter valget på mandag vil vi høyst sannsynlig se et mer fragmentert politisk bilde. Det kan gjøre det vanskeligere å etablere stabile og styringsdyktige flertall.

Noen av dem som er minst glad i kaos og uforutsigbarhet i politikken, er næringslivet. “Forutsigbarhet” står alltid øverst på næringslivets ønskeliste.

Dersom fragmenteringen tiltar og styringspartiene svekkes også på nasjonalt nivå, vil det være negativt, både for norske bedrifter og for mulighetene som Norge har til å tiltrekke seg kapital og investeringer fra andre land.

Økt usikkerhet om EØS-avtalen vil gjøre vondt mye verre.

 

Vingler Arbeiderpartiet i debatten om offentlig og privat?

Jeg vet at det er litt risikabelt å si at Arbeiderpartiet “vingler” eller er “utydelig”.

Noen fremstiller denslags som grunnløst “spinn”.

Jeg er ikke i tvil om at Arbeiderpartiet – i likhet med alle andre partier – utsettes for spinn. Men samtidig må det være lov å si at noe er utydelig når det faktisk er utydelig.

Noe som er utydelig, er Arbeiderpartiets holdning til at private får være med på å løse de velferdsoppgavene som det offentlige har ansvaret for, og som helt eller delvis finansieres av det offentlige.

Jeg har berørt dette i flere blogginnlegg, blant annet her og her.

I dag kom det et nytt eksempel.

I en større reportasje og intervju i Vårt Land forteller Arbeiderpartiets nestleder, Hadia Tajik, at hun vil hive ut all kommersiell eldreomsorg. Når for eksempel kontraktene med kommersielle sykehjem løper ut, vil  Arbeiderpartiet fjerne dem og sette inn ideelle og kommunale drivere i stedet.

Tajik har adoptert retorikken fra SV og Rødt. De forutsetter at “profitt” er bortkastede penger, men det kan ikke dokumenteres. Det som derimot kan dokumenteres, er at det koster penger å omgjøre kommersielle aktører til ideelle eller kommunale aktører. Ifølge Vårt Land koster det for eksempel 6,7 millioner kroner i året for Ammerudlunden sykehjem.

Arbeiderpartiets holdninger til private aktører, har blitt veldig negative.

Og det har gått fort.

Da jeg leste Vårt Land i dag, kom jeg i tanker om et annet oppslag. Det stammer fra april 2018, og sto i Dagens Næringsliv.

Der var melodien en helt annen.

Der heter det nemlig at “Ap vil ha hjelp av private til å bygge seg rundt eldrebølgen”.

Arbeiderpartiets eldrepolitiske talsperson, Tuva Moflag, uttaler at “kommunene hverken kan eller bør bygge nok sykehjemsplasser for å dekke den kommende eldrebølgen. Det må komme flere trinn i “omsorgstrappen” mellom å bo hjemme og på sykehjemmet”, og dette trenger vi altså hjelp til fra private. Hun og Arbeiderpartiet ønsker å “sette fart i kommersielle boligbyggeres bidrag”.

At Arbeiderpartiet sender ut så ulike budskap til private aktører kan ha flere årsaker.

Det kan hende at det er ulike meninger i Arbeiderpartiet, og at det er uklart hvilket felles standpunkt partiet skal ha.

Det kan hende at Arbeiderpartiet skiller strengt mellom det å bygge ut og drive, og at det er ok å være “profitør” hvis man bygger boliger til eldreomsorgen, mens det er helt forkastelig hvis man driver dem.

Det kan hende at partiets syn er i rask utvikling, og at det har blitt mye mer negativt til private aktører i løpet av det siste året – av reelle og/eller taktiske årsaker, for eksempel fordi partiet føler seg presset av partier lenger til venstre.

Men det kan også hende at Arbeiderpartiet i bunn og grunn fortsatt er ganske pragmatisk og ønsker de private aktørenes hjelp når den trengs. Det skjedde da vi hadde behov for en rask utbygging av barnehager, og det kan skje igjen når vi nå trenger en rask utbygging av et variert tilbud av boliger og sykehjemsplasser til stadig flere eldre med svært ulike (omsorgs)behov.

Hvis det siste er tilfellet, er det bra.

Men det som ikke er så bra, er at private aktører nærmest brukes som brikker i et spill. Politikere snakker nedsettende og negativt om dem når de (tror at de) ikke trenger dem – mens de fremhever dem positivt når de trengs.

For de private kan det bli en risikosport. Det er ikke sikkert at det er så interessant å hjelpe til når det trengs, dersom man risikerer å bli straffet straks problemet er løst. Det er antagelig slik mange av dem som har etablert, eier og driver barnehager, opplever det nå.

Jeg har respekt for og er enig i at det ikke alltid er lett å vite hvordan man skal ramme inn og regulere private aktører som yter tjenester til det offentlige. Det er heller ikke lett å vite hvordan man skal ramme inn kommunale monopoler. Velferdsstaten og samfunnet er i rask utvikling, og en regulering som var riktig før, behøver ikke å være riktig nå.

Men nettopp derfor har regjeringen satt ned et ekspertutvalg som skal komme med anbefalinger på dette feltet. Og da blir spørsmålet: Burde ikke ansvarlige, moderate partier ta seg tid til å vente på denne utredningen?

Et tydelig kjennetegn ved den norske modellen er at offentlig og privat sektor forstår at de er i samme båt. Offentlig sektor er helt avhengig av et lønnsomt næringsliv. Privat sektor er helt avhengig av en velfungerende offentlig sektor. Konkurranse og samarbeid mellom offentlige, ideelle og private løsninger er tradisjonen i Norge, og det er bra.

Det hender at representanter for privat sektor – enten det er en næringsorganisasjon eller en representant for en privat bedrift – uttaler seg negativt og nedsettende om offentlig sektor.

For tiden tror jeg det er langt mer vanlig at representanter for offentlig sektor, inkludert politikere, snakker negativt og nedsettende om private virksomheter.

Det er nedslående, og det vil neppe bidra til å løse de store velferdsutfordringene vi står foran i årene som kommer.

Når Rødt belærer oss om den nordiske modellen

Det er nesten fascinerende å se på hvordan mange lar seg belære av partiet Rødt om hvordan den norske modellen fungerer og hvordan vi har bygget opp det norske velferdssamfunnet.

Norge er et av verdens mest vellykkede samfunn.

Det er mange årsaker til at det, og Rødt er ikke en av dem.

Vi har hatt flaks, vi har vært dyktige, og vi har vært produktive.

I tillegg har vi hatt mange gode politiske ledere. De har vært sosialdemokrater, og de har vært borgerlige, og de har vært enige om mye: De har ønsket å bygge et grunnfestet liberalt demokrati, en sterk velferdsstat og en velfungerende markedsøkonomi – og et trepartssamarbeid mellom myndighetene og partene i arbeidslivet.

Rødt og Rødts forgjengere har stått langt ute på sidelinjen og kjempet for en helt annen samfunnsmodell, som de kaller kommunisme. De har vært mot trepartssamarbeidet, mot markedsøkonomi og mot det liberale demokratiet som er selve kjernen i vår samfunnsmodell.

Rødt skårer for tiden bra på meningsmålingene. En hovedsak for partiet er å kjempe for “et nasjonalt forbud mot profitt i velferden”, som defineres som “alt fra sykehjem, asylmottak og barnehager til renovasjon, renhold og vaktmestertjenester”.

De fleste av oss som er uenig med Rødt, går inn for en såkalt velferdsmiks, det vil si at det skal være opp til fylker og kommuner å velge kommunale, ideelle og/eller private tjenestetilbydere ut fra hva de mener er best for innbyggerne. Et utvalg, som ble nedsatt av Spekter og NHO Service, der det var med tidligere politikere fra flere partier, inkludert Bjarne Håkon Hanssen og meg, har blant annet tatt til orde for at det er nødvendig å ta alle gode krefter i bruk, dersom vi som samfunn skal greie å møte de store utfordringene som følger av store demografiske endringer og høyere levealder.

Da utvalgsrapporten ble lansert og diskutert, svarte både Arbeiderpartiets representant, Tuve Moflag, og Høyres representant, Sveinung Stensland, ja på spørsmålet om det burde være mulig å få til et slikt omsorgsforlik som utvalget tar til orde for. Men i Aftenposten på lørdag sa Arbeiderpartiets leder, Jonas Gahr Støre, nei. Samtidig tar han avstand fra Rødts forslag om å forby kommersielle aktører. Såvidt jeg forstår Støre, vil han at det skal være opp til kommunene å velge tjenestetilbydere, men det mener jo også utvalget, så det er ikke så lett å forstå hva det er ved utvalgsrapporten om velferdsmiks som Ap-lederen er imot.

Det han uansett bør være mot, er Rødts måte å beskrive historien på.

Rødts leder mener nemlig at det er “historieforfalskning” når noen mener at vi bør “bygge videre på den tradisjonen vi har i det norske velferdssamfunnet for samarbeid mellom offentlig, privat og ideell sektor”. “Einar Gerhardsen og alle de som bygde den norske velferdsstaten ville snudd seg i graven hvis de hørte dette”, skriver Moxnes i Vårt Land i dag. “Sannheten er jo”, skriver han, “at den norske velferdsmodellen ble til ved at fellesskapsløsninger ble bygget opp for å dekke grunnleggende behov. I fellesskapets regi, med offentlige og ideelle aktører”.

Men Moxnes skjønner ikke poenget.

Det er selvsagt ingen som påstår at kommersielle aktører drev barnehager på Einar Gerhardsens tid.

Da Einar Gerhardsen var statsminister, fantes det nesten ikke barnehager. Da han gikk av for siste gang, i 1965, var barnehagedekningen cirka 2 – to – prosent. På begynnelsen av 1950-tallet, da Gerhardsen også var statsminister, var til og med de få barnehagene vi hadde, en del av barnevernet.

I dag har vi full barnehagedekning, det vil si at over 90 prosent av barn mellom 1 og 5 år, går i barnehage.

Det er heller ingen som påstår at kommersielle aktører drev sykehjem på Einar Gerhardsens tid.

Da Gerhardsen styrte landet, fantes det ikke sykehjem. De kom først rundt 1970, flere år etter at Gerhardsen hadde gått av. Før den tid var det bare gamlehjem som for en stor del ble drevet av fattigomsorgen i kommunene.

På Einar Gerhardsens tid var for øvrig forventet levealder cirka 70 – 75 år, og det var ingen “eldrebølge” i sikte. Nå er forventet levealder godt over 80 år, og vi blir stadig flere eldre.

Nå er også tilbudet til eldre – enten det er hjemmetjenester, omsorgsboliger eller sykehjem – uendelig mye bedre enn det var på Gerhardsens tid. Men å skaffe “full dekning” i årene som kommer, vil bli en meget stor utfordring, fordi det blir stadig flere omsorgs- og pleietrengende eldre.

Gerhardsen ville nok for øvrig neppe snudd seg i graven om han hadde hørt at det finnes kommersielle aktører som driver asylmottak i nært samarbeid med UDI, og at UDI er ganske fornøyd med å bruke en “mottaksmiks”, fordi private, ideelle og kommunale drivere av asylmottak har ulike styrker og svakheter. De privates styrke er særlig at de er så fleksible. At ikke Gerhardsen ville ment så mye om dette, kan kanskje skyldes at det første asylmottaket ble opprettet over 20 år etter at han gikk av – det samme året som han døde.

Også på Gerhardsens tid drev man med “renovasjon, renhold og vaktmestertjenester”. Jeg vet ikke akkurat hvordan “miksen” var den gang, men jeg kan jo sitere fra en bok som Fafo utga i 1991 – “Mellom frihet og fellesskap. Det 21. århundrets velferdssamfunn”. Der heter det, under overskriften “Konkurranseutsetting er ikke noe nytt”, at “konkurranseutsetting og privatisering (ikke er) nye fenomener. Kommunene har for eksempel lange tradisjoner med å få utført ulike tekniske oppgaver av private firmaer.”

Deretter skriver Fafo-forfatterne at det foreløpig (altså i 1991) har vært lite konkurranseutsetting av de tradisjonelle velferdstjenestene, men at dette kan “endre seg i løpet av kort tid”. De forklarer også hvorfor dette vil endre seg og legger blant annet vekt på at offentlig produksjon ikke er noen garanti for likhet, og at deler av den offentlige tjenesteproduksjonen ikke fungerer tilfredsstillende. Og som de også skriver: “De fleste meningsmålinger om hva det offentlige skal prioritere, viser at folk ønsker mer ressurser til helse og eldreomsorg. Men for mannen og kvinnen i gata er det sannsynligvis likegyldig om det er det offentlige eller private som yter tjenestene.”

Og dette fikk Fafo rett i: Cirka 10 år etter var våre politikere – både til høyre og venstre – lei av at barnehageutbyggingen ikke gikk raskt nok, og det ble iverksatt tiltak for å få fart på utbyggingen.

Ett av tiltakene var å invitere private til å delta i dugnaden – gjennom å bygge, eie og drive barnehager. En av arkitektene bak det såkalte barnehageforliket, Øystein Djupedal, sa, da han var kunnskapsminister for SV i 2006“Vi er veldig avhengig av de private utbyggerne. De stod i fjor for hele 70 prosent av barnehageutbyggingen. Det er jeg veldig glad for, og jeg har all mulig grunn til å rose alle de private som bygger barnehager.”  Han kaller barnehageforliket “en enestående suksess, og han advarer mot å bryte med prinsippet om likebehandling mellom private og offentlige barnehager”.

Den som leser de to såkalte styringspartiene Høyres og Arbeiderpartiets programmer opp gjennom historien, vil se at velferdspolitikken er i endring – men at forskjellene mellom partiene i bunn og grunn er ganske liten. Det var også konklusjonen da Fafo undersøkte utviklingen i velferdspolitikken for noen år siden. Partiene vektlegger selvsagt litt forskjellig, men holdningene er, når alt kommer til alt, ganske like:

  • Begge partier har hatt og har omtrent samme syn på hvilke tjenester som skal skattefinansieres (eller finansieres av oljepenger).
  • Begge partier har vært opptatt av at det offentlige ikke kan påta seg ansvaret for alle oppgaver, det vil si at de mener at det er grenser for hva staten, fellesskapet eller skattebetalerne kan finansiere.
  • Begge partier har vært opptatt av å understreke at det offentlige har sørge for-ansvaret, det vil si at det offentlige har ansvaret for å sørge for at borgerne får de tjenestene de skal ha.
  • Begge partier har også vært opptatt av at tjenestene skal være likeverdige, og at ikke lommeboken skal avgjøre hvilke eller hvor gode tjenester borgerne får.
  • Ingen av partiene mener at de kan forby hel-private helse- og utdanningstilbud, men presiserer at det tilbudet som det offentlige har ansvaret for, bør være så godt at vi likevel kan unngå en uheldig todeling, for eksempel av helsevesenet.
  • Begge partier er opptatt av at offentlig sektor må moderniseres for å møte nye utfordringer og behov – som f.eks. behovet for barnehager, sykehjem eller et mer mangfoldig tilbud til befolkningen.
  • Begge partier har villet bruke offentlige og ideelle aktører til å drifte tjenester som det offentlige har ansvaret for – og begge partier har villet bruke private aktører, dersom det gir bedre og/eller billigere tjenester. Eller som Jens Stoltenberg skriver i sin biografi: “….en veldrevet offentlig sektor med tjenester av god kvalitet (er) det beste bolverket mot uønsket privatisering og økte forskjeller. Samtidig må vi være opptatt av hva som gir det beste tilbudet, og må heller ikke være redd for private løsninger dersom de faktisk gir bedre resultater.”

I min tid som politisk aktiv på 1970-, 80- og 90-tallet leste jeg flere bøker som diskuterte og beskrev hvordan offentlig sektor på en best mulig måte skulle utøve sitt sørge for-ansvar etter hvert som velferdsstaten vokste seg stadig større og mer mangfoldig og Norge ble et stadig mer velstående land.

Det som kjennetegnet disse bøkene, og diskusjonen vi hele tiden har hatt i samfunnet, er pragmatisme, det vil si at vi stort sett har vært forskånet for ytterliggående ideer og ideologier.

Denne pragmatismen har preget alle de nordiske land, og altså den nordiske modellen, og den har kommet til uttrykk på ulike måter. Som jeg har nevnt før: I Norge har vi private barnehager, noe som nesten ikke fins i Danmark. Der har de derimot privat brannvesen, som det fins svært lite av i Norge. I begge land har det offentlige det finansielle ansvaret og sørge for-ansvaret for at barn får barnehageplass og for at branner blir slukket.

Bjørnar Moxnes’ parti, som sjelden har noe pent å si om privat sektor, kaller det en “myte” at vi har en tradisjon for samarbeid mellom offentlig, ideell og privat sektor i Norge og Norden.

Mange forskere mener nok at det er motsatt: Forholdet mellom offentlig og privat sektor er mindre spent i Norden enn i mange andre land. Eller for å sitere fra en slide som ble vist av Stein Kuhnle for en tid tilbake: “”The difference between public and private, so crucial in many debates in the Anglo-American countries, was of minor importance in the Scandinavian countries” (Erik Allardt, 1986)”.

Moxnes og Rødts kampanje mot private velferdstilbydere hviler på enøyd ideologi og en påstand som savner dokumentasjon. Det er et tilbakeskritt i forhold til den pragmatiske linjen som har vært fulgt i Norge.

Jeg håper ikke Arbeiderpartiet lar seg drive med. En vakker dag skal Arbeiderpartiet inn i regjeringskontorene igjen, og da vil det trenge alle gode krefter for å løse de store utfordringene vi nå står overfor, dersom vi skal trygge og bygge ut velferden.

Dette betyr ikke at det skal være fritt frem for noen aktører.

Både offentlige, ideelle og private tjenestetilbydere må selvsagt operere innenfor rammebetingelser og et regelverk som på best mulig måte bringer aktørenes interesser i harmoni med fellesskapets interesser.

 

 

 

 

Om å hilse med hånden

Jeg er helt enig med dem som mener at de som bor i Norge, bør forsøke å følge norske skikker og bruk, så lenge de ikke strider mot grunnleggende menneskerettigheter – og det gjør de jo ikke.

Det bør derfor være et mål for dem som kommer hit, at de for eksempel lærer seg å hilse med hånden, selv om det ikke er eller var vanlig der de eller deres foreldre kom fra.

Sånn oppfører også jeg meg når jeg er i andre land. Jeg bukker i Japan, jeg håndhilser på en litt uvant måte i mange afrikanske land, og jeg har unnlatt å strekke frem hånden i andre land. Jeg har også i utallige land oppført meg helt merkelig, sett med norske øyne, når jeg bytter visittkort med andre. Også innad i Norge varierer det litt: Noen ganger føles det naturlig med en klem – i andre sammenhenger virker det helt malplassert.

Men selv om det kan være greit at mennesker som har innvandret til Norge, lærer seg å hilse slik det er vanlig å gjøre det her, behøver man ikke gjøre dette til en stor sak. Fremskrittspartiet prøver å gjøre dette til en valgkampsak, og det forbauser ikke. Men saken fortjener det ikke, og jeg skal forklare hvorfor jeg mener det.

Det er veldig mye, både i vårt land og i andre land, som i dag fortjener høytlytt protest: Illiberale utviklingstrekk, brudd på menneskerettighetene, overgrep og negativ sosial kontroll er alle fenomener som fortjener at noen protesterer.

Men at noen ikke vil hilse med hånden eller svømme uten klær, behøver ikke å få oss til å gå i fistel. Konfliktnivået i et samfunn øker unødig, dersom vi skal reagere kraftig på alt vi ikke liker eller er vant til.

Professor i filosofi, Lars Fr. H. Svendsen, som også har en deltidsstilling i Civita, har nettopp skrevet en liten pamflett om toleranse. Han ga også et svært godt og langt intervju til Verdibørsen i NRK om det samme.

Og hva er hans poeng?

Han viser hvordan vi ofte bruker begrepet toleranse på en feilaktig måte. For å bruke meg selv som eksempel: Jeg har alltid vært en varm tilhenger av at homofile og lesbiske skal få leve sammen slik de ønsker, og jeg gikk blant annet, som daværende stortingsrepresentant, inn for partnerskapsloven i 1994. Dette har gjort at jeg har oppfattet meg selv som tolerant.

Det Svendsen minner oss om, er at det ikke er tolerant å tolerere det du liker. Toleranse handler om å tolerere det du ikke liker.

Hans definisjon av toleranse er derfor 1) at du står overfor et fenomen som du mener er galt eller mindreverdig, 2) at du kan gjøre noe med det, og 3) at du likevel ikke gjør noe med det.

Så la oss – ut fra denne definisjonen – tenke oss to eksempler, nemlig tvangsgifte og det å nekte å håndhilse.

For folk flest i Norge er både tvangsgifte og det å nekte å håndhilse noe vi, inkludert norske moskéledere, misliker og mener er galt.  Vi er også i stand til å gjøre noe med det: Vi kan skjelle ut dem det gjelder, skrive et harmdirrende leserinnlegg eller, hvis vi er ledende personer i et parti, lage en reklamevideo når det er valgkamp.

Men er begge saker like vanskelige å tolerere?

Etter min mening nei.

Når det gjelder tvangsgifte er intoleranse viktig. Vi må si fra.

Et ønske om ikke å håndhilse kan tolereres – det vil si at det ikke er strengt nødvendig å reagere på det.

Så kan man spørre: Er et noe å vinne på ikke alltid å reagere på det som man ikke liker?

Ja, det er faktisk det.

Det er helt legitimt å kritisere det man ikke liker. Men hvis alle skal reagere med sinne på alt, uansett om saken er stor eller liten, skaper det et mer konfliktfylt og polarisert samfunn.

Flere vil føle ubehag og kanskje frykt, og vi får et mer ubehagelig samfunn for alle.

I verste fall blir frontene så harde at det blir vanskeligere å skape forståelse for at det kan være fint å ta til seg de lokale skikkene og hilse med hånden.