Robert Mood og diskusjoner om markedsøkonomien

 

Robert Mood er president i Norges Røde Kors.

Han er også en ivrig twitrer, og han har mange sterke meninger, også om politikk.

Han er åpenbart ikke så begeistret for Civita, så da jeg var på Politisk Kvarter sammen med SV-leder Audun Lysbakken i går, twitret Mood at det hadde vært en “hyggelig morgenstund å høre @audunlysbakken kle av kapitalismens fremste norske forkjemper @kristinclemet @Civita_ i @NRKno politisk kvarter da ;-)”.

Twitterkontoen til Robert Mood er privat, men Mood retwitrer også mange meldinger fra Røde Kors, nylig også om hans egne aktiviteter som Røde Kors-president.

Røde Kors er en organisasjon som har nøytralitet – politisk, etnisk, religiøst og ideologisk – som et av sine grunnleggende prinsipper. Årsaken er at Røde Kors skal kunne nyte tillit hos alle og dermed også være i stand til å hjelpe alle. Dette gjelder både nasjonalt og internasjonalt.

Hvorvidt Robert Moods politiske aktivitet er forenelig med dette strenge nøytralitetskravet, må helt og holdent være opp til Røde Kors selv å bedømme. Det eneste Røde Kors ikke kan forlange, er at andre skal være upåvirket av det vi leser og hører fra organisasjonens talspersoner, for det må selvsagt være opp til hver enkelt av oss.

La meg legge til at det selvsagt ikke er noe problem for Røde Kors å ha ledere som har politiske og andre overbevisninger. Det har alle mennesker. Det er rollen og oppgaven man har – enten man er i Civita, i NRK, i embetsverket eller i en organisasjon som Røde Kors – som avgjør hvordan man bør forsøke å opptre. Både Jonas Gahr Støre (Ap), Børge Brende (H) og Thorvald Stoltenberg (Ap) har vært ledere i Norges Røde Kors, og nylig avdøde Astrid Nøklebye Heiberg (H) var også leder for det internasjonale Røde Kors. Men jeg tror ingen av dem var veldig politisk aktive samtidig, og jeg husker dem alle som balanserte og inkluderende talspersoner for Røde Kors.

Uansett synspunkt på disse forholdene er Robert Moods innlegg i samfunnsdebatten åpenbart noe som mange liker og setter pris på, mens andre er mer kritiske. Meningene hans er altså ikke ukontroversielle, og dermed fortjener de også diskusjon. Og siden slike diskusjoner kan være vanskelige å få til på Twitter, skal jeg gi mitt besyv her i et forsøk på å bringe debatten videre.

Men la meg, før det, nevne en twittermelding som jeg selv skrev i går som en respons på den meldingen Mood skrev i forbindelse med Politisk Kvarter. Den satte, overraskende for meg, nærmest fyr på Twitter, særlig fordi den ble opplevd som en “trussel”. For meg er det gåtefullt hva som kunne være truende med en slik melding, men jeg skal la det fare her og heller forklare hva jeg tenkte på.

Innholdet i Robert Moods innvendinger mot Civita og meg er stort sett det samme. Han mener at vi er tilhengere det han omtaler som et “friest mulig marked” og mener at vi aldri diskuterer svakhetene ved “det frie marked som system”. Dette var i bunn og grunn også kritikken i twittermeldingen hans, der han omtaler meg som kapitalismens fremste forkjemper i Norge. Nå var det riktignok ikke kapitalismen som ble diskutert i Politisk kvarter – temaet der var den retorikken som enkelte bruker overfor bedrifter og bedriftseiere, hvor kategoriske krav det skal stilles til de bedriftene som nå kan motta krisestøtte og hvor relevant det er å advare mot en “eksplosjon i ulikhet” når nå formuer verden over krympes og destrueres i rekordfart – men likevel: Mitt og Civitas syn på markedsøkonomien er tydeligvis det som engasjerer Mood sterkest.

Grunnen til at jeg i min tweet viste til Røde Kors’ omfattende samarbeid med næringslivet, er at jeg mener at det er relevant når man diskuterer markedsøkonomien og næringslivets rolle i et samfunn. Etter min mening fremstår alle vellykkede samfunn i verden som et slags skjebnefellesskap mellom en sterk stat, et sterkt sivilsamfunn og et levedyktig næringsliv som opererer innenfor en velfungerende markedsøkonomi og, selvsagt, familiene og privat sektor i betydningen det private. Også trepartssamarbeidet er viktig i Norge og flere andre land. Alle sektorer er vevet inn i hverandre og dypt avhengige av hverandre, slik tilfellet også er for Røde Kors: Røde Kors er en organisasjon som består av både ansatte, valgte og mange frivillige personer, og som mottar offentlige midler og har et utstrakt samarbeid med stat og kommuner, og med næringslivet. Røde Kors samspiller altså med kapitalismen. Jeg syns derfor det er interessant å få høre mer om hva det er ved vår markedsøkonomi og det jeg står for, som Mood er så kritisk til.

Første gang jeg oppdaget at Robert Mood reagerte negativt på noe Civita står for, var da han twitret følgende:

“Et øyeblikk ble jeg nesten lurt til å tro at Civitas tanker er frie. Så leste jeg deres mål på nytt; “Civita skal bidra til økt forståelse og oppslutning om de verdiene som ligger til grunn for en fri økonomi”. Ingen frie tanker der altså!”

Dette førte til en liten meningsutveksling, der jeg blant annet svarte at “vi er en liberal tankesmie. Det vil si at vi tror på et samfunn med maktdeling og sterke institusjoner, et fritt sivilsamfunn, en fri økonomi, og et sterkt personlig ansvar – slik vi heldigvis har i Norge”.

Jeg finner det ikke igjen på Twitter, men jeg mener å huske at det ble en liten diskusjon om hvordan man skal forstå begrepet “fri økonomi”. Jeg har nemlig en følelse av at Mood tror “fri” betyr “uregulert”, men det betyr det ikke.

Fri konkurranse er et begrep som brukes i økonomisk teori. Det innebærer at ingen skal ha dominerende markedsmakt og dermed makt til å bestemme prisene. Det må være mange tilbydere og etterspørere, og alle må ha lik informasjon om produkter og priser. I en slik økonomi vil ingen få superprofitt, og det vil ikke være noen monopoldannelser. Avkastningen på kapitalen, dvs. profitten, vil over tid tendere å bli lik i alle bedrifter, korrigert for ulik risikoeksponering. For å sikre at betingelsene for fri konkurranse opprettholdes over tid, trengs det overvåking og reguleringer. Hvis ikke, vil man få monopoldannelser

Et fritt marked, eller fri konkurranse, forbindes også med at de som påfører samfunnet kostnader, må betale for det, og at de som utnytter knappe naturressurser, ikke kan gjøre det gratis. Det vil si at vi må ha en stat som priser og regulerer skader som produksjon påfører andre, og som sikrer at ingen får gratis privilegier til å utnytte verdifulle naturressurser.

Opprettholdelse av et slikt fritt marked eller fri konkurranse krever en sterk stat som vedlikeholder markedsøkonomien, fordi økonomiske krefter som trekker i retning av monopoldannelser og opprettholdelse av privilegier ellers er sterke.

En annen måte å se på det kan være denne: Alle friheter eksisterer innenfor rammer. Vi er for eksempel alle for ytringsfrihet, selv om vi vet at vi har, og vil ha rammer: Vi har begrensninger i ytringsfriheten, og vi tilrettelegger aktivt for ytringsfrihet.

Flere store tankesmier lager jevnlig ulike oversikter der de blant annet rangerer verdens land etter hvor fri økonomien deres er. Og det er gjennomgående de landene som de fleste vil forbinde med verdens mest vellykkede land, som skårer best. Det gjelder blant annet de nordiske landene. Men igjen: At økonomien er fri, betyr ikke minst mulig reguleringer – det betyr best mulige reguleringer. Man kan for eksempel ikke skåre høyt på slike rangeringer hvis man ikke har en rettsstat, avtalefrihet, privat eiendomsrett, et effektivt byråkrati, et godt skattesystem eller en god konkurranselovgivning.

Dette betyr ikke at man, for eksempel i Norge, alltid vil være enige om hvordan rammene skal se ut. Men det man kan si, er at det etter min og flere av mine kollegers oppfatning, generelt er for lite diskusjon om hvordan vi sørger for at markedsøkonomien er mest mulig velfungerende, og hvordan den skal vedlikeholdes, forvaltes og fornyes når omgivelsene er i endring. Selv om Norge skårer høyt på de nevnte rangeringene, er det ingen automatikk i at vi vil gjøre det til evig tid. Når for eksempel teknologi og verdikjeder er i endring, må også skattesystemer og konkurranseregler være i endring.

I den omtalte kommunikasjonen med Mood mener jeg at jeg også sendte ham linker til noe av det mine medarbeidere har skrevet om dette.

Men Mood er ikke fornøyd.

Da jeg søndag 29. mars i år – mens pandemien var et faktum – hadde denne kronikken på trykk i Aftenposten, twitret Mood:

“Kristin Clemet @Civita_ slår fast at det frie marked fortsatt er løsningen, mens @JackMa, @FukuyamaFrancis og @harari_yuval stiller reflekterte spørsmål om den liberale verdensorden.”

Hvordan skulle jeg forstå dette?

Jeg skrev ikke ett ord om “det frie marked” i kronikken. Det jeg skrev om, var Norges “velfungerende” og “internasjonalt åpne markedsøkonomi”, om den nordiske modellen og om truslene mot det liberale demokratiet og den liberale verdensordenen som kan følge i kjølvannet av coronakrisen. To av de jeg nevnte, var nettopp Francis Fukuyama og Harari Yuval.

Jeg vil ikke et øyeblikk forsøke å måle meg med noen av disse tre personene, men hvilke spørsmål er det egentlig de stiller, som ikke jeg og flere av mine kolleger i Civita, også stiller?

Francis Fukuyama er en god venn av Civita. Min kollega Mathilde Fasting har nylig skrevet en bok om ham – en bok som også er en samtalebok mellom Fasting og Fukuyama, og han var så sent som i februar på et frokostmøte i Civita.  Jeg vil si at vi kjenner meget godt til Fukuyamas tenkning, og at den overhodet ikke er fremmed for hva vi selv tenker.

Harari Yuval har jeg aldri truffet, men jeg nevnte ham i artikkelen min etter å ha lest en artikkel han nylig skrev i Financial Times. Der skriver han innsiktsfullt om to temaer som vi også har vært sterkt opptatt av i Civita, nemlig overvåkning og personvern og hvilke farer og fristelser coronaepidemien kan utsette oss for i den forbindelse. I tillegg skriver han om valget mellom nasjonal isolasjonisme og globalt samarbeid og solidaritet, hvorav det siste – etter Hararis oppfatning – klart er å foretrekke.

Generelt er Harari – i likhet med Fukuyama og mine kolleger i Civita – bekymret for at det liberale demokratiet bryter sammen. Harari har også, igjen i likhet med Civita, bidratt med drøftelser av hva liberalisme kan bety.

Jack Ma kjenner jeg litt til, ettersom jeg blant annet var medlem i den globale utdanningskommisjonen sammen med ham. Jack Ma er fra Kina, og han er en fascinerende person og svært vellykket forretningsmann, men jeg må si at jeg ikke helt har fått med meg hvilke reflekterte spørsmål han har stilt om den liberale verdensordenen som er av stor relevans for oss som lever i liberale demokratier. Han er, såvidt jeg har forstått, medlem av Kinas kommunistiske parti. Men dette skal jeg forsøke å finne ut mer om.

Så spørsmålet er: Jeg skriver i artikkelen min om den norske samfunnsmodellens styrker i møte med coronakrisen. Men hva mener egentlig Robert Mood med sin kritiske twittermelding?

Det er faktisk ikke så lett å forstå, så jeg syns det hadde vært interessant med en utdypning.

Også i går forsøkte Mood å forklare nærmere hva han mener.

Til en som lurte på om han er motstander av kapitalisme, skriver han at han ikke tror at “friest mulig marked og militær makt er relevante verktøy i denne krisen” – men at verktøyene må være “verdier, kultur, fellesskap og samspill”, noe visstnok også Jack Ma mener, ifølge Mood.

Og – mer konkret til Civita og meg skriver han at det han “etterlyser fra @kristinclemet og @Civita_, særlig når vi ser fremover fra dagens krise, er åpne og reflekterte drøftinger om økonomisk vekst og det frie marked som system. Jeg lytter og leser, men ser ikke det. Ser bare argumenter for mer av det samme.”

Det er vanskelig å tro at Robert Mood følger mye med på det Civita publiserer og arrangerer. Her er bare en brøkdel av noe av det som kanskje kunne være interessant for Robert Mood – gitt at det er markedsøkonomiens funksjonsmåte, mangler og muligheter han er interessert i. Dette er bøker og rapporter

Mye mer kan selvsagt finnes på hjemmesiden vår her.

Det siste Mood twitret som forklaring på hva han egentlig mener, var dette:

“Lett å forklare; Verdier og fellesskap er viktigere enn friest mulig marked. Der slutter vel min kompetanse. Derfor vender jeg meg i forventning om nytenking til @Civita_ og @kristinclemet”, hvoretter han legger til at twitterkontoen hans ikke er en Røde Kors-konto.

Igjen – det er ikke så lett å si hva dette skal bety.

Jeg kjenner ikke til noe liberalt demokrati i verden som ikke har en form for markedsøkonomi. Dessverre vet vi at det motsatte nesten har vært mulig: Flere autoritære samfunn, som Kina og Vietnam, har innført en form for kapitalisme. Men jeg skriver “nesten” og “en form for”, fordi dette ikke er en kapitalisme eller markedsøkonomi (min kollega Steinar Juel mener at dette ikke er det samme) som skårer høyt på de rangeringene som jeg nevnte. Kapitalisme uten rettsstat og demokrati er ikke kapitalisme eller markedsøkonomi slik Adam Smith så for seg. Og da hjelper det ikke om man ellers forsøker å ha en slags tut og kjør-kapitalisme der alt tilsynelatende er lov.

For meg og mine kolleger i Civita er ikke “friest mulig marked” en talemåte som gir så mye mening. En velfungerende markedsøkonomi er, slik jeg har beskrevet her, et resultat av god politikk – en politikk som neppe lar seg utforme i samfunn som ikke er sterke liberale demokratier.

Og uansett hva slags verdier vi måtte ha – eller hva vi mener med begrepet fellesskap (som kan være alt fra fellesskapet i familien til samfunnsfellesskapet og staten) – er det noe som etter min mening lettest og best ivaretas i et samfunn som også har et åpent økonomisk system. Mennesker er stort sett likere, rikere og lykkeligere, samtidig som de lever mer klimavennlig, i samfunn som har et velfungerende markedsøkonomisk system enn i samfunn som ikke har det.

Intellektuelt bør vi selvsagt være åpne for at noen en vakker dag finner opp et økonomisk system som er bedre enn de vi kjenner. Og det er alltid spennende å ha diskusjoner om det.

Men så langt er det, etter min mening, mye som tyder på at det er mer nyttig hele tiden å forsøke å vedlikeholde og foredle det systemet vi har, fremfor å forsøke å finne opp et helt nytt system.

Rettferdighet i koronaens tid

 

“Rettferdighet i koronaens tid” var tittelen på et innlegg som SV-leder Audun Lysbakken hadde i Bergens Tidende forleden.

Jeg tror ikke det er så mange som er uenige i det som står i innlegget – men på tre områder bør budskapet nyanseres.

Det ene problemet med innlegget – og dermed med SVs og også Rødts korona-politikk – er den mistilliten som uttrykkes overfor norske bedrifter. Det er alltid noen som jukser – enten de er trygdemottakere, arbeidstakere, arbeidsgivere eller bedriftseiere. Men dette er ikke det gjengse bildet i Norge, og det er ikke det bildet vi som fellesskap tegner av samfunnet vårt nå. De aller fleste legger, tvert om, veldig stor vekt på at vi lever i et tilltssamfunn, der høy tillit til myndigheter, institusjoner og hverandre, kan være med på å bære oss gjennom krisen.

Mange av dem som leder og eier bedrifter, kjemper nå en desperat kamp for å redde virksomheten og arbeidsplassene, og da virker det lite konstruktivt at noen hele tiden velger å trekke frem risikoen for at noen jukser og skor seg på fellesskapets bekostning. Jeg tror mange ville reagert, dersom andre gjorde det samme overfor permitterte og arbeidsledige nå.

Det andre problemet med SVs og Rødts koronapolitikk er mangelen på forståelse av hvordan markedsøkonomien og det å drive en bedrift egentlig virker. Noen vil nok si at dette er et problem som de dessverre deler med store deler av det politiske miljø, som over tid har blitt for frakoblet utfordringene og hverdagen i privat sektor. Men “frakoblingen” er nok størst på ytre venstre side i politikken.

Jeg tror ikke at det er noen som mener at det er moralsk riktig av bedrifter, som nå mottar støtte fra det offentlige, å ta ut store utbytter til privat forbruk, bonuser og kraftige lønnstillegg – eller som syns det er riktig å permittere eller si opp folk uten at det er nødvendig. Problemet er at det er vanskelig og unyansert å være så kategorisk som SV er. Det kan finnes mange situasjoner der det kan være nødvendig at også en bedrift som har mottatt støtte, må dele ut utbytte, permittere noen eller, i verste fall, si opp noen. Utbytte brukes blant annet til å betale skatt eller til å redde andre deler av virksomheten. Og hvis en permittering eller oppsigelse, kombinert med støtte fra staten, kan redde en bedrift som ellers er sunn og levedyktig og kan ha fremtiden for seg, må vel det være bedre enn at hele bedriften går dukken?

Det tredje problemet med Lysbakkens budskap er det han formidler om det som nå skjer under den økonomiske krisen. Å snakke om en “eksplosjon i ulikhet” nå virker veldig virkelighetsfjernt. Også andre på venstresiden snakker i den samme typen termer: Det har vært en økning i ulikheten de senere år, og nå kan det bli enda verre.

Men det blir litt rart å snakke om økt ulikhet nå. Det er nemlig vanskelig å tro at koronakrisen fører til økt ulikhet. Sannsynligvis synker ulikheten i rekordfart over hele verden, ettersom aksjekursene – altså verdien på bedriftene – faller kraftig. Og det er eiernes penger som ryker først når det blir vanskelig.

La meg skyte inn en liten repetisjon for å forklare:

Graden av økonomisk ulikhet kan måles på mange måter.

Det vanlige er å måle inntektsulikhet, og målt på den måten, har ulikheten i Norge det siste året gått ned. Norge har de senere år stort sett bare konkurrert med Island om å være det landet i verden med lavest inntekstulikhet.

Inntektsulikheten forteller likevel ikke alt. Det er også noe som heter formue, og den er mye vanskeligere å måle.

Likevel har dette blitt et veldig sentralt poeng i debatten: Særlig venstresiden og en del forskere, med Thomas Piketty i spissen, har blitt mye mer opptatt av ulikhet i formue. I Norge har vi dessuten hatt en helt særegen debatt som følge av at mesteparten av formuen vår, nemlig oljeformuen, er felles og forvaltet av staten, altså av oss i fellesskap.

Mesteparten av formuen til de rike er aksjer i bedrifter. Når aksjeverdiene går opp, blir de rike derfor rikere, og ulikheten øker. Dette får som regel store overskrifter, og det fremmes mange forslag om å skattelegge de rike hardere.

Fra høyresiden har mange prøvd å fremheve at dette i stor grad er papirverdier – altså aksjeverdier som går opp og ned – og at skattesystemet må reflektere at private formuer stort sett er næringsformue, altså bedrifter.

Spørsmålet er derfor hva venstresiden nå mener om den økonomiske krisen vi er inne i?

Er det en fordel at aksjeverdiene faller, siden likheten da sannsynligvis øker? Hadde det vært en fordel om likheten økte enda raskere ved å skattelegge dem som nå taper store verdier, enda mer?

Thomas Piketty skrev sin siste bok før koronakrisen inntraff. Mye av det han håper på der, skjer antagelig nå – helt uten den ytterliggående sosialismen han ønsker å innføre Vi blir alle fattigere – som samfunn og enkeltmennesker. Men de som taper mest, er investorer og bedriftseiere, altså “de rikeste”. Ulikheten synker sannsynligvis raskere nå enn noen rød regjering kunne drømme om å få til med politikk.

Det finnes noen som mener at graden av ulikhet er helt uinteressant, bare de fattigste får det bedre.

Jeg er ikke enig i det. Jeg mener at stor og økende økonomisk ulikhet i seg selv kan være et problem, og at vi derfor må ha to tanker i hodet samtidig: Vi bør føre en politikk som både sørger for moderate forskjeller, og som gjør det mulig for de fattigste å få det bedre.

Det som blir feil, er å la alt handle om ulikhet – uansett hvilken situasjon vi er i. Og akkurat nå bør ikke en “eksplosjon i ulikhet” være det som begrunner forslag om svært inngripende forbud og påbud overfor bedrifter som sliter.

Det vi bør være opptatt av nå, er de som har minst og er hardest rammet – enten det er enkeltpersoner eller bedrifter. For selv om de rikeste kanskje er de som taper mest, er krisen selvsagt verre for dem som har minst og for dem som risikerer å miste både livet og livsgrunnlaget.

Men mens vi hjelper dem mest som nå trenger det mest, bør vi være glade for hver eneste bedrift som overlever eller finner nye forretningsmuligheter i en vanskelig tid.

De vil være avgjørende for at vi skal sikre velferden og en stat som økonomisk sett er like solid også i fremtiden.

 

Coronakrisen kan bli en ekstrem test på vår evne til å ta personlig ansvar

 

“Den ultimate test af det personlige ansvar”, var overskriften på lederartikkelen i den danske avisen Berlingske i går.

Bakgrunnen var statsminister Mette Frederiksens tale til det danske folk i forgårs: Hvis danskene er flinke, og hvis de følger rådene om hygiene, karantene, hjemmekontor og sosial avstand (som vel egentlig burde hete fysisk avstand), kan det være at det danske samfunn gradvis kan åpnes opp igjen.

Men håpet hun formidlet, ble også ledsaget av en trussel. For hvis danskene ikke greier å være flinke og følge de råd, forbud og påbud som nå gjelder, kan det hende at de inngripende tiltakene blir enda mer omfattende.

Danskene kan altså, som Berlingske formulerer det, selv bestemme om de vil ha friheten sin tilbake etter påske.

Dette kan fort bli situasjonen i Norge også.

Helsedirektør Bjørn Guldvog sier nå at han ikke er i tvil om at de strenge coronatiltakene har en effekt på smittespredningen. Så kanskje kommer den norske regjeringen med en lignende beskjed i neste uke: Dersom vi nå er flinke og overholder smittevernreglene, kan belønningen bli et litt mer åpent samfunn etter påske, i hvert fall i deler av landet.

Eller sagt på en annen måte: Hvis hver og en av oss tar ansvar, kan vi alle få mer frihet.

Civita har i årenes løp skrevet mye om begrepene frihet og ansvar.

Det vi opplever nå, kan inngå i en hvilken som helst lærebok for å illustrere hvordan disse begrepene er uløselig knyttet til hverandre. Det finnes ikke frihet uten ansvar – og ingen mulighet til å ta ansvar uten frihet – og nå blir dette satt helt på spissen – på en måte som de færreste av oss har opplevd før.

Friheten er kanskje den aller mest grunnleggende verdien vi har.  Det fins ikke så mange andre verdier som kan realiseres på en god måte uten at vi også har frihet. Derfor er det uvant – og smått utrolig – at så mange av oss godtar de inngripende tiltakene vi nå er utsatt for. Staten utviser nå en form for paternalisme som vi vanligvis vil ha oss frabedt i et liberalt demokrati.

Jeg tror, så langt, at vi kan takke de høye tillitsnivåene i Norge – det at vi har tillit til at myndighetene faktisk ikke har planer om å ta fra oss friheten på lang sikt, men arbeider i helt motsatt hensikt – for at vi aksepterer det. Noen mener at vi er på vei mot diktaturet, hvilket er en voldsom overdrivelse. Men når sindige akademikere som Einar Øverenget og Raino Malnes diskuterer farene ved de frihetsinnskrenkende tiltakene som gjennomføres – eller når Stortinget og mange jurister diskuterer regjeringens forslag til krisefullmaktslov – er det bare sunt. Vi behøver ikke å være alarmister. Men blir vi sløve, er det en fare for demokratiet.

Det viser seg at 100 prosent av befolkningen nå har fått med seg hva som er viktigst for ikke å spre smitte – som å holde avstand, vaske hendene og være hjemme, hvis man er syk. Alt ligger altså til rette for at vi skal kunne ta personlig ansvar. Man kan ikke ta ansvar for noe man ikke forstår eller har forutsetninger for å forstå. Men man kan ta ansvar, når man vet hvorfor det er viktig.

Og kanskje styrkes ansvarsfølelsen i visshet om at vi kan skade andre eller få enda mindre frihet siden, dersom vi tiltar oss for mye frihet nå. Samtidig kan man ikke utelukke at situasjonen og tiltakene også kan virke motsatt: Hvis tiltakene virker dårlig begrunnet, hvis de blir for inngripende, eller hvis vi blir for ubehagelige i omgangen med hverandre og for eksempel gir hverandre for mye “koronakjeft”, kan det kanskje også svekke ansvarsfølelsen. Dag Wollebæk skrev om dette i en kronikk i VG i går.

Jeg tror det er mange som snart vil ønske seg litt mer frihet.

Mange har vært i karantene – en del i isolasjon – og mange får ikke besøk av dem de er glade i. Jobb-, fritids- og privatliv er sterkt amputert for de fleste. Det er både morsomt og rørende å se alle de initiativene som nå tas for å hjelpe og glede andre. Samtidig er det mange, som for eksempel bor alene, som nå kan ha det ekstra vanskelig.

Spørsmålet kan derfor bli: Hvor villige er vi til å ta det ansvaret som skal til for at vi gradvis kan åpne samfunnet vårt igjen?

Hvilket ansvar er vi villige til å ta for at alle skal få mer frihet?

Det er, til syvende og sist, også et spørmål om solidaritet.

 

 

Den norske modellen og det norske embetsverket

 

Mange mottar berettiget ros nå.

Nesten alle aviser har reportasjer om heltene som står på, ofte med egen helse som innsats, for at grunnleggende samfunnsfunksjoner fortsatt skal bli utført, og for at koronaepidemien skal håndteres på best mulig måte.

Aftenpostens politiske redaktør, Kjetil B. Alstadheim, skriver at det er lett å glemme hvor avhengige vi er av hverandre, og at mange fortjener en klapp på skulderen, riktignok på to meters avstand.

Yrkene som i denne situasjonen defineres som samfunnskritiske funksjoner, viser hvor feil det er å betrakte arbeidslivet som et hierarki, der noen yrker står “over” andre. Arbeidslivet er, på sitt beste, som et sinnrikt maskineri, der alles behov er vevet inn i hverandre. Og kompetansebehovene i et samfunn er hele tiden i endring, fordi de påvirkes av tunge trender som teknologiutvikling, demografi, migrasjon og klima. Noen jobber blir borte, mens nye kommer til – og måten jobbene utføres på, forandrer seg stadig.

Selv politikerne – som riktignok ikke har et yrke, men et samfunnskritisk verv – roser hverandre nå. Regjeringen takker opposisjonen, mens opposisjonen i hvert fall nøler med å kritisere de smitteverntiltakene som regjeringen har iverksatt. Og alle roser og takker hverandre for den norske modellen, som gjør at myndighetene og partene i arbeidslivet nå kan samarbeide om de økonomiske tiltakene som skal gjennomføres.

Det er likevel én gruppe som nå blir lite nevnt, og som til og med indirekte blir møtt med kritikk – og det er embetsverket.

Det hadde ikke vært mulig å snakke om den norske modellen uten at vi hadde hatt et ukorrupt, effektivt, kompetent og transparent embetsverk i Norge.

De omtales ofte som “ansiktsløse byråkrater” – som noe vi gjerne har altfor mange av, mens det vi mangler, er alle de som nå får heltestatus, nemlig leger og sykepleiere, politi og lærere.

Det er faktisk ganske urettferdig.

Det arbeider ca. 20.000 mennesker i sentralforvaltningen, det vil si i departementer og direktorater, hvorav 4 – 5000 i departementene. Og de fleste som arbeider i departementene, er “ansiktsløse”, i den forstand at de ikke har noen rolle i det offentlige rom. Det er statsråden som er departementet, som står frem offentlig, og som har ansvaret for alt som skjer der. Men likevel: Han eller hun kunne selvsagt umulig greid seg uten et embetsverk som nå arbeider dag og natt.

Og de gjør mer enn å arbeide dag og natt. For som byråkrat handler det ikke bare om å arbeide raskt. En embets- eller tjenestekvinne i et demokrati har noen idealer å forfølge som ikke så lett lar seg kombinere med hastverk. Faglig integritet, nøytralitet og grundighet er verdier som står og skal stå sterkt i norsk forvaltning.

Dette vet eller burde også opposisjonen vite.

Mange av dem har selv vært i regjering, og de håper å komme dit igjen.

Derfor er det litt trist å se hvordan sentrale representanter for opposisjonen nå karakteriserer det arbeidet som, under stor usikkerhet, gjøres i ekspressfart av embetsverket – fordi det bare er “signaler” og ikke er “konkret nok”. Både Hadia Tajik (Ap), Trygve Slagsvold Vedum (Sp) og Kari Elisabeth Kaski (SV) mener at det som ble lagt frem i går, er veldig “skuffende” fordi ikke alle tiltakene er fiks ferdig utredet. Tajik sier til og med at den siste krisepakken “bærer preg av at regjeringen prøver å kjøpe seg tid”.  Hun syns “det er vanskelig å forstå hvorfor (regjeringen) legger frem en proposisjon som inneholder så få avklaringer”.  Og Sylvi Listhaug (FrP) er ikke bare skuffet – hun er “rett og slett oppgitt”.

Etter min mening er det veldig lett å forstå hvorfor regjeringen legger frem det som nå er klart, selv om ikke alt er klart. Det er en nesten umenneskelig oppgave for embetsverket å konkretisere slike tiltak på så kort tid som det nå er snakk om. Men samtidig er det viktig for de mange næringsdrivende som har fått yrkesforbud eller en stor omsetningssvikt, å få et signal om at noe kommer. Jeg er sikker på at de syns det er bedre enn ikke å få noe signal i det hele tatt – noe partene i arbeidslivet åpenbart er enige i.

Selv tror jeg det er en viss fare nå for at norske politikere gjør det LO-lederen har advart mot – nemlig å la alle forsyne seg helt ukritisk av den fellesformuen vi har spart til våre egne pensjoner og fremtidige generasjoner. Det vil i så fall også kunne bremse helt nødvendig omstilling av næringslivet i fremtiden og hindre folk i å ta ledige jobber, noe det allerede kommer signaler om.

Sjansen for at de økonomiske tiltakene utformes på en uhensiktsmessig måte, som i verste fall gjør mer skade enn gavn, er mye større, jo mer hastverk man har.

Derfor er det grenser for hvor raskt embetsverket kan og bør arbeide.

Det bør stortingsrepresentantene vise litt mer respekt for – og samtidig huske at også “de ansiktsløse” kan fortjene en stor takk i disse dager.

 

 

 

Små næringsdrivende må også reddes. Look to Denmark!

Regjeringen og Stortinget skal ha ros for mange av de tiltakene som er gjennomført, både for å hindre smitte og for å forsøke å unngå at skadevirkningene på næringslivet – eiere og arbeidstakere og økonomien generelt – blir katastrofalt store.

Men det er én gruppe som så langt virker glemt, nemlig små næringsdrivende og dem som i praksis ble ilagt et næringsforbud den 12. mars. En som driver frisør eller fotpleie, gikk da fra 100 prosent inntekt til null inntekt på fire timer.

Selvsagt kan noen av de tiltakene som er kommet, også brukes av denne gruppen – men de har fundamentalt sett svært liten betydning. Permitteringsreglene gjelder ikke fra før 20. mars, hvilket betyr at arbeidsgiverperioden ble ni og ikke to dager for de som fikk yrkesforbud. Og utsettelse av arbeidsgiveravgift (fra 15. april) eller andre skatter har også svært liten betydning.

Problemet for disse virksomhetene er at de fortsatt har faste utgifter, for eksempel til husleie. Men når omsetningen er null, og det ikke er noen inntekter, er det ingenting å betale av. Mange kan ha hjelp av at innbetalinger kan utsettes, men det gjelder i liten grad denne gruppen. Den omsetningen de ikke har i dag, vil aldri kunne erstattes med dobbel omsetning siden. Problemet vil lett være det motsatte; at de kundene man hadde, kanskje ikke kommer tilbake, når og hvis virksomheten kan startes opp igjen.

Regjeringen snakker så lite om denne gruppen at det lett kan utvikle seg til en tillitskrise. Det blir sagt at vi har en dugnad, man da må det, så langt som overhodet mulig, være en reell dugnad, der ikke noen få bærer uforholdsmessig store kostnader. Dette er mennesker som har gjort det mange vil at de skal gjøre; ta risiko, starte sin egen virksomhet og kanskje greie å ansette noen. Når vi så står i en krise, og mange av dem i løpet av noen timer ikke lenger får lov til å jobbe, må de få sin del av de redningspakkene som Stortinget og regjeringen nå presenterer

Næringsministerens uttalelser på dagens Politisk kvarter var dessverre ikke veldig oppløftende. Hvis det ikke kommer tydeligere beskjeder fra regjeringen, må Stortinget igjen se på hva som kan forbedres. Både Jonas Gahr Støre og Trygve Slagsvold Vedum hadde tydeligvis fått med seg hva danskene gjør, og det lover godt.

Også i dette tilfellet kan det være gode grunner til å se til Danmark.

Ikke lett å tenke klart om selvmord og aktiv dødshjelp

I Norge er det ikke forbudt å ta sitt eget liv.

Vi har heller ingen dominerende religion eller kirke som mener at selvmord er en synd som vil føre til helvete.

Vi snakker stadig mer åpent om selvmord. Mennesker som har forsøkt å ta livet sitt, snakker om det. Venner og familiemedlemmer snakker om det når en nærstående har tatt livet sitt. Ari Behns datter Maud Angelica imponerte og rørte alle med sin tale i farens bisettelse.

Det er veldig mye godt å si om denne åpenheten, men fagfolk ber også om at vi og mediene er varsomme. Selvmord kan smitte, det vil si at venners selvmord eller mye omtale av selvmord, kan føre til at også andre settes på tanken. Blir selvmordet fremstilt som noe heltemodig eller gloriøst, kan kanskje smitteeffekten være enda større.

Selvmordet reiser mange etiske spørsmål, og det viser seg at mange av dem som har forsøkt å ta sitt liv – og dermed helt sikkert også mange av dem som har greid å ta sitt liv – har tenkt over disse etiske problemstillingene på forhånd. Er det feigt å begå selvmord? Er det dårlig gjort overfor de etterlatte? Eller er det helt motsatt, fordi man befrir de etterlatte for en byrde? Slike spørsmål – og mange andre – er også til stede hos dem som er psykisk syke når de vurderer å ta livet sitt, og det er det mange som er.

Blant dem som ønsker å ta sitt eget liv, er det sikkert noen som av ulike grunner ikke får det til.

Bør man da kunne søke statens hjelp?

Det kunne jo være en slags liberal tanke: At siden alle har rett til å bestemme over sin egen kropp og har rett til å ta livet sitt, så må denne retten også gjelde for dem som ikke selv greier å gjennomføre et selvdrap, for eksempel fordi de er for syke.

Men det er noe som skurrer.

For selv om det ikke er forbudt å ta livet sitt i Norge, og selv om det er forståelig at enkelte vurderer å gjøre det eller faktisk gjør det, så er det ikke noe vi er glade for eller ønsker at skal skje. At noen prøver å begå eller begår selvmord anses vanligvis som en tragedie eller i det minste som noe som er veldig trist, både for den som (nesten) mistet livet og for de etterlatte. Det er som Maud Angelica nesten ropte ut i talen sin: Det finnes alltid en utvei, selv om det ikke føles sånn. Det er folk der ute som kan og vil hjelpe. Du kan få hjelp og ting kan bli bedre. Alle i denne verden fortjener kjærlighet og glede. Det gjør også de som har gått igjennom for eksempel psykisk sykdom, selvskading, dårlig selvfølelse eller selvmordstanker.

Helsevesenet er der for å hjelpe deg til å leve og for å gjøre livet så levelig som overhodet mulig – ikke for å avslutte livet ditt. Etter at Ari Behn døde, florerte det av råd og tips i mediene om hvilke krisetelefoner vi kunne ringe og om hvordan vi kan forebygge selvmord. Vi har handlingsplaner og nullvisjoner når det gjelder selvmord, og det er legitimt å bruke tvang, selv overfor personer som vet hva de gjør.

Og det er mer som skurrer.

De som taler for å innføre aktiv dødshjelp i Norge, har nemlig ikke tenkt å innføre en rett for alle til å få avsluttet livet. De har, tvert om, tenkt å gi denne rettigheten til bare noen ytterst få. På Politisk kvarter i dag forklarte Unge Venstre-leder Sondre Hansmark hvordan det ville være, hvis vi for eksempel innfører den såkalte Oregon-modellen. I Oregon tillates legeassistert selvmord, dersom følgende forutsetninger er til stede:

  • Pasienten skal være 18 år eller eldre, og bosatt i delstaten Oregon.
  • Pasienten skal ha forventet levetid kortere enn seks måneder.
  • Pasienten skal være samtykke-kompetent (ikke ha alvorlig demens eller sinnslidelse).
  • Pasienten skal ha uttrykt ønsket om å få hjelp til selvmord minst to ganger muntlig med minst 15 dagers mellomrom, og skal i tillegg ha gitt en skriftlig forespørsel om dette.
  • Pasienten skal være vurdert av minst to leger som skal være enige om at pasienten fyller ovennevnte kriterier.

Legeassistert selvmord er noe annet enn eutanasi – og rimer mer med det resonnementet jeg har lagt til grunn i dette innlegget. Et legeassistert selvmord er, bokstavelig talt, en hjelp til å begå selvmord ved at legen fremskaffer de medikamentene du må ta for å dø – mens eutanasi betyr at legen selv tar livet ditt.

Men – hvis man mener at det er mest liberalt å tillate aktiv dødshjelp: Hvorfor er det feil å ville ta livet sitt når man er 17 år eller har to eller 10 år igjen å leve? Hvorfor skal ikke også de få bestemme over sin egen kropp? Som  Vårt Land var inne på forleden: Hva er så liberalt ved at staten har så mange meninger om hva som er et leveverdig liv og hva som ikke er det?

Et viktig argument som brukes av dem som vil innføre aktiv dødshjelp, er at de vil befri oss fra lidelse. Men som lege og Venstre-politiker Tina Shagufta Kornmo sa i den samme debatten: Helsepersonell er opplært til å forsøke å ta vare på livet – ikke til å avslutte det – og derfor gjøres det også store fremskritt når det gjelder smertelindring. Forestillingen om at mange mennesker dør på en “uverdig” måte og med store smerter, blir derfor – heldigvis – stadig mindre riktig. Vi kan på en måte si, også til disse menneskene, som Maud Angelica sa til dem som sliter med psykiske problemer: Det er folk der ute som kan og vil hjelpe!

Dette betyr ikke at det ikke finnes situasjoner hvor det er forståelig at noen hjelper en som ønsker å dø. Det er dette vi ofte forbinder med uttrykket barmhjertighetsdrap eller medlidenhetsdrap. Også slike drap er forbudt i Norge, men både i Norge og andre land har domstolen vist at den kan dømme noen skyldig uten å ilegge dem straff. Det kan for eksempel dreie seg om ektefeller, der den ene, under svært spesielle omstendigheter, har hjulpet den andre med å dø.

Alle land som innfører former for aktiv dødshjelp, innfører også kriterier for når det skal være tillatt, slik Oregon-modellen er et uttrykk for. Men det er også en sikker erfaring at kriteriene eller praksisen sklir ut, og at det gradvis er flere som får hjelp til å dø, og at det også gjelder mennesker som ikke er såkalt samtykke-kompetente, for eksempel barn. Og jo mer man går i den retningen, jo mer begynner det å minne om den praksisen jeg innledet med – nemlig at alle som ønsker å ta livet sitt, men som ikke greier eller ønsker å gjøre det selv, kan få hjelp fra staten.

Den internasjonale rettsutviklingen kan gi noen indikasjoner på at det er i den retningen det går.

Den europeiske menneskerettighetsdomstolen har forlengst gjort selvmordet til en menneskerett og mener at det må få noen konsekvenser.

I Sveits, der assistert selvmord praktiseres, gir det myndighetene en plikt til å hjelpe mennesker med å begå selvmord.

Andre land kan sette andre grenser og fortsatt tillate at det gripes inn overfor en person som ikke er klar over konsekvensene av et selvmordsforsøk. Eller som det blir sagt i dette oppslaget fra 2011: Det er neppe et brudd på menneskerettighetene at man forsøker å stanse en person som forsøker å begå selvmord.

Så hva er da til slutt forskjellen på selvmordet – og det assisterte selvmordet?

Er det første et rop om hjelp til å leve – og det andre et rop om hjelp til å dø?

Eller blir retten til selv å bestemme når vi skal dø så absolutt at det til slutt blir forbudt å forsøke å stanse eller hjelpe en som prøver å begå selvmord?

Og skal vi ha en nullvisjon for selvmord, samtidig som vi åpner for at helsevesenet skal hjelpe oss med å begå selvmord?

Oppdatert 5.3.: Noen har innvendt mot dette blogginnlegget at jeg sauser sammen fysisk sykdom og psykiske lidelser, og at aktiv dødshjelp bare vil gjelde fysisk sykdom (og eventuelt bare der det er forventet en snarlig død). Men dette stemmer ikke. Noen land tillater aktiv dødshjelp på psykisk syke, og i noen land bare skjer det, fordi det sklir ut. I Norge er det delte meninger, og foreningen Retten til en verdig død har ikke tatt stilling. Ledende talspersoner for å innføre aktiv dødshjelp i Norge mener at det også må omfatte mennesker som er alvorlig deprimerte.

Flere partier diskuterer nå om de skal programfeste rett til aktiv dødshjelp. Venstre er ett av dem.

Men det er ikke lett å tenke klart og prinsipielt om så vanskelige spørsmål.

Det i seg selv bør mane til ettertanke og stor varsomhet.

 

 

 

Agenda, Piketty og norske medier

Tankesmien Agenda bør kunne notere seg for i hvert fall én stor suksess: Den har antagelig medvirket til at norske medier nesten ikke stiller spørsmål ved noe av det den franske økonomen Thomas Piketty står for.

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har lest og hørt i norske medier at noe er slått fast som en slags endelig sannhet, fordi Piketty har påvist at det er slik. Som jeg skrev i Morgenbladet for noen år siden, fremstår han tidvis som en popstjerne som forblinder fansen. Enkelte journalister og kommentatorer har vært helt euforiske. Marie Simonsen i Dagbladet, for eksempel, mente at økonomifaget nå kanskje hadde fått sitt klimapanel, og at skeptikerne ville slite med å tilbakevise Pikettys funn.

Fortsatt er det svært sjelden å se at noen norske medier skriver om eller gjengir kritikk av Pikettys analyser – medmindre det fremkommer i leserinnlegg skrevet av for eksempel noen i Civita. Jeg er generelt stolt av det omfattende arbeidet mine medarbeidere i Civita har gjort når det gjelder ulikhet generelt og Piketty spesielt. Vi har i høy grad tatt han og forskningen hans seriøst, men vi har ikke vært servile.

Det er nå noen få uker siden den siste boken hans – Capital and Ideology – kom på engelsk. Det er en murstein av en bok, så jeg blir ikke forundret om vi også denne gangen vil se at andre forfattere skriver kortversjoner av boken. Agenda har allerede gitt ut en kortversjon. Forfatteren, Kjetil Ansgar Jakobsen, er også blitt intervjuet om boken i NRKs Ekko. (Oppdatert: Sigrun Aasland i Agenda har minnet meg om at hun også har skrevet kritisk om Pikettys siste bok i denne artikkelen.)

Slik var det også da den forrige boken kom. Jesper Roine, som skrev denne populære boken, var gjest på et frokostmøte  som Civita hadde om Piketty i 2014.

Men selv om Piketty denne gangen har skrevet en enda mer voluminøs bok, er det flere som har rukket å lese den.

En av dem er økonomen Raghuram Rajan, som skriver om den i en lang artikkel i dagens Financial Times. Og kritikken er ikke akkurat nådig. Rajan nærmest slakter Pikettys forslag til løsninger og mener at et forsøk på å implementere dem, vil føre helt galt av sted.

En annen som har lest boken, er økonomen Tyler Cowen, og han er også veldig kritisk til store deler av boken. Slik Piketty ser verden, skriver Cowen, er det umulig å si noe fornuftig eller pålitelig om ulikhetsproblemene i vår tid. Piketty er rett og slett for negativ til de rike og for glad i konsentrert statsmakt til å ha et tilstrekkelig balansert syn.

I The Economists podcast The Economist asks er Thomas Piketty intervjuet  av økonomiredaktørene Anne McElvoy and Henry Curr, og også den er vel verdt å høre på.

Når man vurderer Piketty og hans innflytelse på debatten om ulikhet, er det viktig å skille mellom funnene han har gjort – og de forslagene til løsninger som han fremmer. Han har fått kritikk for begge deler, men kritikken mot løsningene er klart sterkest. Mange internasjonale medier og kommentatorer er flinke til å skille, mens de norske for ofte ikke gjør det. Marius Doksheim i Civita har tidligere oppsummert dette godt i et eget notat, og også i enkelte omtaler av den siste boken, som her i Dag og Tid, kommer dette klart frem.

Piketty står åpenbart ganske langt til venstre politisk. Økonomene som nå kritiserer han – eller som stiller kritiske spørsmål til han – er mer høyrevridde enn Piketty, og det kan hende at de preges av det. Andre, som kanskje står nærmere Piketty politisk, er også mindre kritiske, men heller ikke de omfavner boken. Et par eksempler kan leses her og her.

Dette berører noe av det som var mitt poeng, da jeg for en tid tilbake påpekte at enkelte norske ulikhetsforskere nok også var preget av sine holdninger, og at det kan gi seg utslag i måten man velger eller vektlegger argumenter på. I et av mine innlegg pekte jeg blant annet på at vi sjelden får høre eller lese om internasjonal forskning eller debatt om forhold som trekker i motsatt retning av de mest populære oppfatningene om økonomisk ulikhet og det Piketty står for. Mediene skriver lite eller ingenting om det – og norske forskere sier heller ikke så mye om det, selv om det er unntak.

Dette betyr ikke at vi ikke skal lytte til forskere som kanskje har et annet politisk ståsted enn vi har selv. Men det betyr at vi må forstå at også forskere farges av sine holdninger og verdier – og at vi bør studere større og ulike deler av et forskningsfelt før vi skyver forskningen foran oss når vi konkluderer.

Men det ville hjulpet om også norske medier følte et ansvar for å gi et mer balansert bilde av den internasjonale debatten om ulikhet og Piketty.

 

KrF bør ikke kunne hindre en god debatt om bistand

I 2020 bruker Norge nesten 40 milliarder kroner på bistand til fattige land.

Det betyr at Norge er helt i verdenstoppen når det gjelder å bruke mye penger på bistand.

Kristelig Folkeparti skal ha mye av æren for at vi bruker så mye.

Så lenge KrF er en maktfaktor i norsk politikk, er det antagelig umulig for en hvilken som helst regjering å bevilge mindre enn én prosent av BNI til bistand. Vi ligger etter hvert godt over det som er FNs mål for bistand, og vi ligger selvsagt langt foran de aller fleste andre land – ja, kanskje foran alle andre land.

Undersøkelser viser at oppslutningen om bistanden er høy, mens kunnskapen er lav. Og det er kanskje ikke så rart: Det virker intuitivt riktig å ville hjelpe dem som er veldig fattige. Samtidig er informasjonen vi får, ofte overfladisk, slik den for eksempel kan være i forbindelse med NRKs innsamlingsaksjoner. Og den politiske interessen er liten. Bistands- og utviklingspolitikk er på mange måter venstrehåndsarbeid for våre politikere, enda budsjettet er enormt. Selv den som måtte tro at all bistand er god bistand, vil ha problemer med å bruke opp midlene på en fornuftig måte.

Jeg vet ikke om noe annet område der det brukes så mye penger over offentlige budsjetter, hvor det samtidig er så lite kritisk og nysgjerrig debatt. Og det kan virke paradoksalt, siden dette også må være eneste felt som mottar betydelige midler over statsbudsjettet for å drive opplysning og debatt.  Organisasjoner, som i praksis vil si bistandsorganisasjoner, kan søke om betydelige midler for å “bidra til kunnskap, engasjement og debatt i Norge om globale miljø- og utviklingsspørsmål”. Når det i praksis likevel ikke er så paradoksalt at en så høy ressursbruk leder til så lite debatt, så har nok det sammenheng med at de angjeldende organisasjonene langt på vei har samme mål: De ønsker et størst mulig bistandsbudsjett og mest mulig penger til egen organisasjon. Også i Norge er det mange som er avhengige av bistand.

Bladet Bistandsaktuelt, som er en uavhengig avis som utgis av Norad, skal også bidra til opplysning og debatt. Her publiseres det også kritiske reportasjer, men likevel: Det er, slik bladet selv uttrykker det, «bistandsbransjens eget fagblad», og det når derfor sjelden utover bransjen selv.

Interessen for kritisk forskning eller forsøk på kritisk debatt andre steder møtes altfor ofte med flyktig og forbigående interesse – og ofte med mengder av det vi på godt norsk må kunne kalle unnskyldninger. Hvis bistanden ikke virker slik den skal, så skyldes det at forutsetningene ikke ligger til rette. Hvis det bare var mindre korrupsjon, bedre styresett, bedre forvaltning osv. – så ville bistanden ha virket. Men er det rimelig å forvente at alle disse, helt grunnleggende forutsetningene noen gang vil være til stede?

Men det verste er når forsøk på å skape debatt om en mer fornuftig bruk av bistandsmidlene rett og slett møtes med en kald skulder og uvilje mot overhodet å diskutere forslagene.

Det har vært et par eksempler i det siste.

For noen uker siden luftet Høyres programkomité en tanke om å omprioritere deler av bistandsbudsjettet til fornybar energi i utviklingsland.

En av de  største utfordringene verden har i dag, er det store behovet for energi i fattige land. I verste fall vil behovet bli dekket med en storstilt utbygging av kullkraft. Å bygge ut fornybar energi i fattige land kan derfor være svært god bistand, fordi det kan ha en vinn-vinn-effekt. Det kan redusere fattigdom, bidra til utvikling og vekst og bidra til å løse klimaproblemene.

Et hovedproblem i bistanden er at man stadig hopper på nye ideer uten god utredning. Derfor må selvsagt forslaget fra Høyre programkomité utredes nærmere. Men selv med en god utredning er det nok tvilsomt at det blir noe av.

Forslaget ble nemlig blankt avvist, både av utviklingsministeren fra KrF og av bistandsbransjen. Ikke fordi de mener at det er feil å bygge ut fornybar energi i fattige land, men fordi de ikke engang vil diskutere en omprioritering av midler. De 12 milliardene som Høyres programkomite ville omprioritere, må, ifølge dem, eventuelt komme på toppen av et allerede stort og voksende bistandsbudsjett. Det er i realiteten det samme som å si at det ikke blir noe av.

Et annet eksempel gjaldt NHO, som foreslo å omprioritere 1 – én – milliard kroner av bistandsmidlene til mer næringsrettede tiltak. NHO fikk så hatten passet av generalsekretæren i Kirkens Nødhjelp, Dagfinn Høybråten, som “filleristet” NHO og mente at forslaget ville “ramme de svakeste”. Utviklingsministeren mente at NHO satte svake grupper opp mot næringslivets behov og hadde ikke én krone å avse til NHOs forslag.  I Dagsnytt 18 måtte NHO stå skolerett i debatt med tankesmien Agenda, fordi NHO ikke kunne dokumentere at forslaget deres ville virke positivt på fattigdomsbekjempelse og utvikling.

Men ingen kom på å spørre Agenda, utviklingsministeren, Høybråten eller noen andre om hvordan de kan vite at de 39 andre milliardene virker.

Sannheten er nemlig at de vet veldig lite om det.

Det kommer stadig rapporter og forskning som viser at bistanden ikke virker etter formålet, og at den ofte har direkte skadelige virkninger ved blant annet å bidra til korrupsjon og/eller til å holde mennesker og land nede i fattigdom. Mange mottakerland vil dessuten ikke lenger ha tradisjonell bistand. De ser at den er styrt av giverlandenes interesser og veldig arbeidskrevende å ta imot. De ønsker investeringer, fordi det som trengs, er jobber til en voksende befolkning.

Men slike rapporter og budskap passerer ofte hus forbi i norsk offentlig debatt. Da den siste rapporten om utilsiktede bivirkninger av bistanden nærmest ved en feil nådde offentligheten, passerte også den med noen korte kommentarer. Som professor Kalle Moene uttrykte det: Det er “sterkt kritikkverdig”, men “vi må bare ikke av den grunn konkludere med at vi må slutte med bistand. Vi må heller være mer kritisk til hvordan vi utøver den.”

Og det har jo Moene rett i. Men hvilke ideer har han til hva vi bør gjøre? Hvilken vekt skal vi legge på den forskningen som viser at bistanden i grunnen ikke har hatt noen positiv virkning på makronivå – og hvilken forskning skal vi stole på? Hvordan skal vi unngå at de som har størst interesse av status quo, bare kan stoppe debatter og forslag uten overhodet å vurdere dem nærmere? Og hvordan skal vi greie å lære og ta konsekvensene av alt det vi tross alt vet? Det foreligger tusenvis av evalueringer (også de av sterkt varierende kvalitet) av både norsk og internasjonal bistand og utviklingspolitikk. Men mange av dem frister tilværelsen i en skuff.

Likevel: Det går heldigvis fremover med mange fattige land. Men det er vanskelig å påstå at det skyldes bistand. Det finnes gode eksempler på at bistand kan virke bra og samspille godt med landenes egen politikk, men vi vet for lite om det. Bistanden lider nemlig under det såkalte mikro-makro-paradokset: Bistanden virker “på bakken” på kort sikt. Men den løfter ikke nødvendigvis landene på lang sikt. Meningen er at bistanden skal bringe de fattige landene inn i en god sirkel slik at de selv kan bringe seg ut av fattigdom. I verste fall gjør den det motsatte og bringer dem inn en avhengighetssirkel som de ikke kommer ut av.

I 2018 ble Civita kontaktet av Svein Dale, som nesten fremsto som en varsler. Han hadde hatt sitt virke som fagdirektør for utviklingspolitikk i UD i mange år og var etter hvert blitt nokså desillusjonert.

Han skrev et notat for Civita om alt han hadde på hjertet, og jeg skal innrømme at vi var i tvil. Vi hadde over lang tid publisert en lang rekke veldig gode notater om hvordan bistands- og utviklingspolitikken var og kunne bli bedre – og det stemte ikke helt med vår profil at vi skulle publisere et så pessimistisk notat. Men forfatteren var svært seriøs, og hadde meget omfattende kunnskap og erfaring.

Så vi publiserte notatet og arrangerte et frokostmøte – som igrunnen viste at han hadde rett. Det var ikke mulig å bortforklare det han skrev.

Men hadde det noen virkning på den politiske debatten, eller på debatten om hvor mye vi bør bruke på bistand og hvordan vi bør bruke pengene?

Ikke såvidt jeg kan bedømme.

Det er generelt ingen mangel på debatt om bistand og utvikling. På Arendalsuka, for eksempel, er det hvert år et stort antall møter og debatter om utvikling og bistand, og Civita har selv arrangert noen av dem. Men det virker som om deltakere og publikum er de samme, altså bistandsbransjen selv – og at alle tilløp til grunnleggende og kritisk debatt har en tendens til å visne veldig raskt. Og går det ikke å tie slike debatter ihjel, kan man bruke storslegga, slik Dagfinn Høybråten nylig gjorde overfor NHO. Mitt tips er at det er lenge til vi hører fra NHO igjen, enda det de gjorde, altså var å reise spørsmål om bruken av cirka to og en halv prosent av bistandsbudsjettet.

Jeg innledet med å si at KrF skal ha mye av æren for at Norge er en stormakt når det gjelder bistand. Men dermed har også KrF et stort ansvar for å bidra til en mer grunnleggende og åpen debatt også om de problemene som knytter seg til Norges og verdens bistands- og utviklingspolitikk. Det ansvaret tar ikke KrF på alvor så lenge partiet bare avviser forslag, fordi det ikke samtidig følger med enda mer penger.

Alle vet at KrF vil godt, men at man vil godt, betyr ikke automatisk at man gjør godt.

I verste fall er det helt motsatt, og den debatten må vi ta.

 

 

Uklart om arveavgift i Politisk kvarter

SV vil gjeninnføre arveavgiften som Solberg-regjeringen fjernet i 2014.

SV ønsker ikke å innføre nøyaktig den samme avgiften, men vil utrede alternative måter å gjøre det på. Såvidt jeg har forstått, har SV fremmet flere ulike forslag i Stortinget, og det siste forslaget, som ble fremmet sammen med Rødt, hadde følgende ordlyd:

«Stortinget ber regjeringen utrede hvordan en progressiv arveskatt med høyt bunnfradrag kan utformes. Resultatene av utredningen skal presenteres sammen med forslaget til statsbudsjett for 2021.»  (Forslaget ble nedstemt.)

Ifølge Kari Elisabeth Kaski (SV) har SV vurdert bunnfradrag på alt fra fem til 50 millioner kroner.

Arbeiderpartiet har så langt avvist at partiet har planer om å gjeninnføre arveavgiften. Men avvisningen skurrer litt. Det virker som at Arbeiderpartiet er mest opptatt av å kritisere SVs forslag, og at partiet ikke kan garantere at det selv ikke kommer med et forslag, for eksempel i forbindelse med programprosessen foran 2021. Arbeiderpartiet vurderte å gjeninnføre arveavgift før 2017, men droppet det.

Saken ble diskutert i Politisk kvarter forleden – uten at vi kom noe nærmere en konklusjon om hva de rødgrønne partiene vil gå til valg på i 2021. Det eneste vi vet, er at SV og Rødt vil gjeninnføre en arveavgift, mens Arbeiderpartiet foreløpig ikke har noen planer om det. Hva Arbeiderpartiet til slutt vedtar som sitt program for 2021 – 25, får vi vite først våren 2021.

Dermed var ikke Politisk kvarter så veldig opplysende for de lytterne som måtte være interessert i å vite – eller i det minste få noen signaler om – hva som vil skje etter valget i 2021, dersom det blir et regjeringsskifte.

Men det var også andre grunner til at Politisk kvarter kunne virke villedende:

For det første ble det etterlatt et inntrykk av at regjeringen kun fjernet arveavgiften uten å gjøre noe annet. Men det stemmer ikke. For samtidig med at arveavgiften ble fjernet, innførte regjeringen et nytt skatteprinsipp, nemlig kontinuitetsprinsippet, som også sikrer skatt på arv. For dem som ikke er eksperter på skatt (hvilket inkluderer meg selv), er det litt komplisert, men jeg skal forsøke å illustrere det enkelt:

Hvis man før arvet en liten familiebedrift, måtte man umiddelbart betale avgift på denne arven. For noen kunne det være så vanskelig at de ble tvunget til å selge hele eller deler av bedriften – eller legge den ned – for å få råd til å betale avgift. I praksis var det nok mer vanlig at systemet førte til “konstruerte” generasjonsskifter der man planla seg ut av problemet ved å overføre verdiene til barna mens verdiene fremdeles var lave.

Dersom de som arvet, valgte å selge hele eller deler av bedriften, måtte de også betale skatt på gevinsten, det vil si den verdiøkningen som hadde skjedd fra arvetidspunktet til salgstidspunktet.

Hvis man i dag arver en slik familiebedrift, kan det skje på et mer naturlig tidspunkt, og man behøver ikke å betale noe idet man mottar arven. Bedriften kan altså drives videre uten at det skaper store likviditetsutfordringer for den som mottar arven. Men når eller hvis bedriften likevel selges helt eller delvis og verdier tas ut til privat forbruk, for eksempel fordi den som har mottatt arven, heller vil ha frie midler enn å drive bedriften videre, må gevinsten beskattes. Det nye er at gevinsten, og dermed skatten, nå normalt vil bli (mye) høyere enn under det gamle regimet – fordi det som beskattes, er verdiøkningen fra “tidenes morgen”, altså fra bedriften ble kjøpt eller etablert av arvelater, til salgstidspunktet.

Mange mener at det nye prinsippet over tid vil gi (mye) større skatteinntekter til staten enn det gamle systemet. Den gamle arveavgiften ga bare et lite proveny til staten.

Jon Hustad har skrevet mer utførlig om det nye skatteprinsippet her.

Regjeringen selv forklarer det her.

Og som sagt: Denne omleggingen av skattesystemet, som viderefører beskatning av arv på en annen måte, ble overhodet ikke nevnt i Politisk kvarter.

For det andre ble det sagt at OECD har anbefalt Norge å gjeninnføre en arveavgift. Det er riktig, men det er en opplysning som må sees i sammenheng med at OECD er skeptisk til formuesskatt og klart i favør av å fjerne formuesskatt på arbeidende kapital. Det er for øvrig interessant at Kari Elisabeth Kaski argumenterer for en gjeninnføring av arveavgift fordi Norge ikke bør være eneste land (eller egentlig et av få land) som ikke har det – mens hun også argumenterer for å opprettholde og øke formuesskatten, selv om Norge er nesten eneste land som har formuesskatt.

For det tredje ble det argumentert med at arveavgift bør gjeninnføres fordi det såkalte Arveavgiftsutvalget har anbefalt det. Men det ble ikke nevnt at utvalget var delt, og at mindretallet blant annet advarte mot kontinuitetsprinsippet, fordi det kunne føre til en skatteskjerpelse. Det ble heller ikke nevnt at utvalget ikke hadde til oppgave å vurdere formuesskatten, men likevel uttalte at det ut fra fordelingshensyn var bedre å beskatte arv enn formue. Men viktigere enn dette er at utvalgsinnstillingen er fra 2000, hvilket gjør den lite relevant: Den gangen betød formuesskatten lite, og utbytteskatten som vi har i dag, var knapt påtenkt. Dagens utbytteskatt ble innført i 2005/06 – samtidig som det ble lovet at formuesskatten skulle trappes ned og fases ut. Det siste skjedde ikke, og dermed har den samlede eierbeskatningen økt kraftig i årene siden. Eierbeskatningen (det vil formuesskatten på arbeidende kapital og utbytteskatten) er omlag 15-doblet siden 2005/06 og utgjør i dag over 30 milliarder kroner.

Og for det fjerde: I programmet ble det hevdet at professor Jarle Møen mener at det er “uten rot i forskning” når noen påstår at en gjeninnføring av arveavgiften vil være problematisk for norske eiere. Men det er ikke dette Møen har sagt. Det han har sagt, er at det er “uten rot i forskning” å mene at en gjeninnføring av arveavgiften – samtidig som det nye skatteprinsippet og formuesskatten blir opprettholdt – vil være svært skadelig for norske bedrifter. Møen har rett i at det ikke fins forskning som beviser at en slik “skattecoctail” vil være et problem. Men han har heller ingen forskning som dokumenterer det motsatte. Det mangler rett og slett mye forskning, særlig empirisk forskning, på formuesskatten.

Jeg tror alle partier (kanskje unntatt Rødt) er enige om at den gamle arveavgiften hadde uheldige utslag for helt vanlige mennesker som arvet hus og hytter. Ingen vil derfor ha tilbake arveavgiften akkurat slik den var.

Nå snakkes det derfor mer om “de rike” og “de rikeste”, det vil si næringsformue.

Og nettopp her er vi ved poenget: Dersom det skal innføres en ny arveavgift, må denne sees i sammenheng med 1) det nye skatteprinsippet som ble innført da den gamle arveavgiften ble fjernet, 2) formuesskatten, som norske eiere er temmelig alene om å betale og 3) den kraftige økningen i eierbeskatningen som har funnet sted de senere år. Jeg tror nesten ingen land har både arveavgift og formuesskatt. Sverige, for eksempel, har ingen av delene.

Det norske politikere må spørre seg om, er hvor mye ekstra skatt norskeide bedrifter, lokale eiere og familiebedrifter kan tåle i forhold til sine offentlige og utenlandske konkurrenter. En slik særnorsk skattemiks vil ha en kostnad i form av tapte investeringer, spesielt i nye bedrifter og i små og mellomstore bedrifter, som er helt avhengig av privat norsk risikokapital for å bli etablert og vokse.

Det finnes argumenter både for og mot gjeninnføring av en arveavgift. Men dette kan ikke diskuteres isolert – uten å se all bedrifts- og eierbeskatning i sammenheng.

Det vi snakker om, er tross alt bedrifter og arbeidsplasser landet rundt.

Vil en blank seier felle firepartiregjeringen?

I skrivende stund er det svært mye som tyder på at firepartiregjeringens dager er talte. Dermed er også den borgerlige flertallsregjeringens dager talte.

Det varte i cirka ett år.

Et spørsmål som kan reises nå, er hva fremtidige koalisjonsregjeringer kan lære av det som nå har skjedd. Var det dømt til å ende slik, eller kunne Solbergs flertallsregjering ha overlevd til 2021 og kanskje til og med vunnet valget?

Jeg føler meg nokså overbevist om at planen var å forsøke å greie dette da regjeringen møttes til strategikonferanse rett etter nyttår. Der var det nok ingen som forutså eller planla for at firepartiregjeringen skulle gå i oppløsning tre uker ut i det nye året.

Når det nå likevel ser ut til å skje, må man selvfølgelig spørre seg om hvorfor.

La meg se på noen av de forklaringene som nå verserer.

1. For stort sprik: Det var i utgangspunktet for stort sprik, eller for store (kulturelle og politiske) forskjeller, mellom de fire partiene. Det er det selvsagt noe i, men det gir dessverre ikke så mye veiledning for fremtidige statsministere. Faktum er at de tradisjonelt store partiene har mistet styrke, og at partibildet fragmenteres. Det blir bare enda mer nødvendig at partiene samarbeider, og at mange ulike partier er i stand til å samarbeide. Vi ser det i flere kommuner nå, og det kan bli mer vanlig og nødvendig også på nasjonalt nivå. Likevel vil det alltids kunne reises spørsmål om hvorvidt samarbeidet må skje i regjering – eller mellom en regjering og partier, som man eventuelt har en avtale med, på Stortinget.

Erna Solberg og Høyre gikk til valg på å samarbeide med alle partier på borgerlig side som ville samarbeide med dem, aller helst i regjering. Mette Frederiksen og Socialdemokratiet i Danmark gikk til valg på å danne en ren sosialdemokratisk regjering, som samarbeider med alle partier i Folketinget. De samarbeider mest med partiene på venstresiden, som de har en forståelsesavtale med, men de samarbeider også med borgerlige partier og Dansk Folkeparti. Kanskje vil dette bli noe vi ser også i Norge, dersom det blir for vanskelig å holde brede koalisjonsregjeringer samlet.

2. Blanke seire: Stortingsrepresentant Jon Helgheim fra Frp sa på Politisk kvarter i dag at grunnen til at det nå har oppstått en så vanskelig situasjon er at det var “gjort en beslutning i regjeringen som ikke alle partiene var enig i, og det er jo ikke sånn man jobber i en regjering, etter vårt syn. Man gjør de handlingene som alle kan stille seg bak.”  Men dette rimer jo veldig dårlig med det som hele tiden har vært Fremskrittspartiets og Siv Jensens mantra: Det må inngås færre grå kompromisser, og det må være mindre felles politikk til fordel for det de kaller “blanke seire”. Hensikten med slike blanke seire har vært å vise at partiene er til å kjenne igjen, og at de får noe tydelig å skryte av. Men en slik arbeidsform innebærer jo også at man må ta noen “blanke tap”, for Siv Jensen har vel neppe ment at det bare er Frp som skal ha “blanke seire”.

I dette tilfellet kan vi derfor gjerne si det helt motsatte av hva Helgheim sa: Regjeringen har fulgt Frp’s oppskrift. Denne gangen fikk Venstre og KrF en “blank seier”, og andre ganger vil det være Frp som får det. Men en slik strategi kan selvsagt bare fungere dersom partiene er i stand til å bære “blanke tap” og unne de andre partiene “blanke seire”.

3. Alt kan ikke avtales: Helgheim sa også at det en regjering skal gjennomføre, er “det man har inngått kompromisser om”, og han viste i den forbindelse til Granavolden-plattformen. Han sa også helt riktig, i motsetning til sin partifelle, Tone Ims Larssen fra Oslo Frp, at det ikke står noe om hjemhenting av IS-kvinner eller barn i denne plattformen. Dermed er det ikke slik Tone Ims Larssen påsto til NRK forleden, at de andre partiene (eller egentlig statsrådene fra de andre partiene) har brutt en avtale.

Men Helgheim tar  feil når han tror at alt en regjering skal gjøre, skal eller kan være avtalt på forhånd. Det kommer en strøm av saker – store som små – som må håndteres løpende uten at regjeringen kan finne veiledning i den plattformen man er blitt enig om. Det var for eksempel neppe noen som hadde forutsett finanskrisen, oljekrisen eller flyktningkrisen da de satt og forhandlet på Soria Moria eller i Nydalen. Men disse krisene måtte håndteres likevel. En lærdom for fremtidige koalisjonsregjeringer kan derfor kanskje være at dette må være helt klart for partiene og stortingsgruppene som står bak dem: Det kommer saker som håndteres, og som ofte er ekstremt vanskelige, og der man ikke kan utsette eller la være å ta en beslutning fordi ikke alle greier å bli enige eller få igjennom sin foretrukne løsning.

4. Samarbeid fungerer best hvis man tolker hverandre i beste mening: Alle som har fulgt Solberg-regjeringen fra 2013, vet at den har vært satt på mange prøvelser på grunn av kontroversielle utsagn fra enkelte regjeringsmedlemmer eller fra andre i regjeringspartiene. Sylvi Listhaug er det mest åpenbare eksempelet, og hun har, etter min mening, fått mye fortjent kritikk – samtidig som hun har hatt en “sjef” med en engels tålmodighet. Men Sylvi Listhaug har også fått mye ufortjent kritikk, som blant andre min kollega Lars Kolbeinstveit har skrevet mye om, fordi hun så ofte har blitt tolket i verste mening. Mange av hennes politiske motstandere og mediene har vært mer opptatt av hvem som uttalte seg enn hva hun sa.

Men i den situasjonen regjeringen er i nå, gjør mange i Frp det samme: Fordi Erna Solberg i Debatten på NRK sa at de øvrige statsrådene fra Høyre, KrF og Venstre måtte ta stilling i et veldig vanskelig moralsk spørsmål, blir hun beskyldt for å ha sagt at Frp-statsrådene ikke har moral. Men det sa hun ikke. Det Solberg sa var følgende: «Det er en sak hvor det er vanskelig å ta et annet valg som vi alle andre måtte stå ansvarlig for i forhold til vårt moralske kompass og vår ryggrad i disse sakene.» Det hun sier, er altså at det var vanskelig å ta en annen beslutning for henne ut fra hennes moralske kompass – hun har ikke sagt ett ord om at ikke Frp’ere har et moralsk kompass. Moralen leder oss ikke til fasitsvar som er riktige for alle, men til det svaret som er riktig for den enkelte.

5. Skilsmisser er viktige: Skilsmisser er ofte viktige på to måter. For det første er historien om årsaken til skilsmissen viktig. For det andre er det viktig å finne ut hvordan man vil leve som skilte, og om man overhodet skal holde åpent at man kan komme til å bli sammen igjen.

Etter min vurdering er IS-saken en reelt sett vanskelig sak, som selvsagt er særlig vanskelig for Frp, siden det var Frp-statsrådene som denne gangen kom i mindretall i regjeringen – men det er ikke en sak som i seg selv burde lede til en regjeringskrise. Når det nå skjer, skyldes det nok at saken kom ut av kontroll, og at den ble mye større og vanskeligere for Frp enn noen hadde sett for seg. Men slik er politikken: Saker kan, av mange grunner, lettere komme ut av kontroll enn de gjør i andre, mer “normale” organisasjoner, som for eksempel en bedrift. Det er sikkert mange grunner, som hver for seg kan være små, til at den kom ut av kontroll, og jeg skal ikke gå nærmere inn på det her.

Akkurat nå fremstilles saken som om det først og fremst er opp til Frp om partiet ønsker å forsette i regjering, og de fleste mener vel at partiet har malt seg inn i et hjørne som det ikke er så lett å komme ut av. Selv er jeg i tvil om hvorvidt Frp lenger kan bestemme dette selv. For Erna Solberg er dette, som vi nå har sett demonstrert, en håpløs arbeidsform som bare bidrar til å svekke henne og regjeringen. Skal Frp fortsette i regjering, må det derfor også, eller kanskje først og fremst, stilles krav til dem: Enten er de grå kompromissene og de blanke seirene (og tapene) til å leve med i regjering – eller så er de det ikke.

Hvis Frp nå går ut av regjering, og Erna Solberg forsetter med en mindretallsregjering av Høyre, Venstre og KrF, er det også viktig hvordan regjeringen og Frp skal forholde seg til hverandre som skilte. Det vil, etter min oppfatning, være veldig uklokt av Frp å ødelegge det som må betraktes som et av Siv Jensens livsverk, nemlig den gradvise omdanningen av Frp fra et rent protestparti til et ansvarlig regjeringsparti. Frp bør derfor innta en opposisjonsrolle som gjør det mulig å komme tilbake i regjering på et senere tidspunkt.

En løsning kan være at alle de fire partiene går til valg i 2021 på å skaffe et borgerlig flertall, og at de etter valget, dersom de vinner, lover å forhandle frem en ny plattform ut fra partienes styrke. Hvilke partier som deretter går inn i regjering, vil tiden kunne vise – slik det gjorde etter Nydalen-forhandlingene i 2013.

Hvor enkle eller vanskelige slike forhandlinger vil bli, og om de i det hele tatt blir mulige, vil selvsagt avhenge av hva slags Frp vi ser konturene av i 2021, som igjen kan være avhengig av hvem som da leder partiet og av hvordan opposisjonen på venstresiden håndterer en ny politisk situasjon. Og det vil selvsagt også avhenge av hvor mye hensyn en eventuell trepartiregjering tar til sin tidligere regjeringspartner i Stortinget.

Vi går spennende tider i møte.