Debatten om formuesskatten

Rapporten fra Frischsenteret og Skatteforsk ved NBMU, Skader formuesskatten norske arbeidsplasser?, vil neppe føre til at noen forandrer syn på formuesskatten.

Årsaken til at rapporten antagelig ikke får noen til å forandre syn, er todelt: Den besvarer for få spørsmål, og den reiser for mange nye. Men rapporten kan være et nyttig grunnlag for videre forskning, og den har allerede bidratt til å revitalisere debatten. Det er bra.

Diskusjonen som har vært ført etter at rapporten ble lagt frem, der også mine kolleger Mathilde Fasting og Steinar Juel har deltatt, dreier seg om minst tre ulike forhold:

Det ene temaet er forskningsmetode:

Professorene Kjetil Storesletten og Torfinn Harding har i et innlegg i DN hevdet at metoden som Frischsenteret bruker, ikke holder mål, blant annet fordi den ikke tar hensyn til såkalt pre-trend. Forskerne bak rapporten mener at denne kritikken bommer, fordi de bruker en annen metode som kompenserer for dette. Storesletten og Harding står fast på kritikken sin, og det hørtes det ut som de gjorde også i Politisk kvarter i dag, der prosjektleder ved Frischsenteret, Knut Røed, og professor Kjetil Storesletten møttes til debatt.

Det er ikke så vanskelig, på et overordnet nivå, å forstå hva forskerne her diskuterer. Men vi som ikke er eksperter, kan vanskelig felle noen endelig dom over denne metodedebatten. Det hele blir kanskje tydeligere når forskerne bak rapporten bearbeider den til en vitenskapelig artikkel som blir godkjent i et anerkjent tidsskrift. De sier selv at artikkelen som de nå har skrevet, “helt sikkert” vil bli “revidert” før den får sin endelige form.

Det andre temaet er rapportens innhold:

Gitt at metoden som forskerne har brukt, er patent, eller at en annen metode gir de samme funnene, er det likevel grunnlag for å reise spørsmål ved en del av tolkningene av funnene som forskerne foretar.

Når for eksempel forskerne finner at en gitt økning av formuesskatten fører til økt sysselsetting, kan det fremstilles på flere måter. Er det en “gla’-nyhet” som, enkelt sagt, kan tolkes som en vinn-vinn-situasjon, der økt formuesskatt både gir økte inntekter til staten og fører til flere arbeidsplasser? Eller er det en illustrasjon på at formuesskatten har en uheldig vridningseffekt, fordi den fører til at de som rammes av denne skatten, investerer i det som utløser minst skatt (humankapital) fremfor det som utløser mer skatt (maskiner), enda det klart hadde vært mest lønnsomt og ført til mer sysselsetting og bedre produktivitet på sikt, at det ble investert i maskiner?

Eller, når forskerne får frem at det er veldig lønnsomt for eiere å la bedriftene forbli unoterte, fordi det fører til mindre formuesskatt enn om de blir børsnoterte – er det da en god eller dårlig nyhet? Den gode nyheten vil eventuelt være at bedriftseiere kan ordne seg slik at de slipper å betale mer formuesskatt, fordi bedriftene deres blir priset lavt så lenge de er unoterte. Den dårlige nyheten er at formuesskatten dermed låser bedriftene inne i en unotert situasjon fremfor å gi incentiver til børsnotering og vekst. Det er dette Ole Gjems-Onstad har påpekt når han viser til at Norge ikke har noen vekstselskaper, slik våre naboland har.

Rapporten inneholder flere slike elementer, der enten tolkningen, selve designet på undersøkelsen eller de underliggende forutsetningene forskerne gjør, peker én vei, mens de like gjerne kunne ha pekt en annen vei.

Det tredje temaet er alt det rapporten ikke belyser eller kan gi et svar på:

Det er nok å vise til noen av de forbeholdene forskerne selv tar:

  • De har kun sett på virkninger i allerede eksisterende majoritetseide små og mellomstore bedrifter.
  • Analysen gir ikke informasjon om de samlede virkningene av formuesskatten på arbeidsmarkedet som helhet. (Her hører også kapitalmarkedet med, som Frischrapporten ikke berører.)
  • Analysen er tett knyttet opp til de variasjonene som har vært i skattereglene i perioden 2007 – 2017. Den kan ikke si noe om hvordan større og mer fundamentale endringer ville ha slått ut, for eksempel. i form av en avvikling av formuesskatten eller en avvikling av formuesskatten på arbeidende kapital.
  • Analysen kan heller ikke kaste direkte lys over mulige effekter på oppstart av nye bedrifter.
  • Det sees kun på relativt kortsiktige effekter.

I Politisk kvarter i dag ble det, til NRK å være, stilt et meget uvanlig spørsmål: Knut Røed fikk spørsmål om hvorvidt han trodde at Kjetil Storesletten og Torfinn Harding hadde et “politisk motiv” får å komme med den metodekritikken de har kommet med.

Det er vanskelig å forstå hva programleder Astrid Randen mente med å stille et slikt spørsmål. Betyr det at Storesletten og Harding, av rene politiske årsaker, har skrevet noe de egentlig ikke mener? I så fall burde vel spørsmålet også vært stilt til Røed? I Politisk kvarter 6. oktober ga Røed en svært enkel fremstilling av den hovedkonklusjonen han og hans kolleger hadde kommet frem til. Der slo han fast, nærmest uten forbehold og nyanser, at økt formuesskatt fører til flere arbeidsplasser, og at dette funnet var veldig tydelig. Hadde han et “politisk motiv” for å fremstille det så enkelt og unyansert?

Faktum er at både Røed og Storesletten hadde gjort seg opp meninger om formuesskatten lenge før Frischsenteret startet arbeidet med sin utredning, hvilket er godt kjent for alle som følger med.

Kjetil Storesletten forklarte dette senest da han 11. februar deltok i NRK Debatten om den såkalte lakseskatten. Storesletten sa da at han var tilhenger av grunnrentebeskatning, fordi det, etter hans mening, er en god skatt, mens han var motstander av formuesskatten fordi han “tror” at det er en skadelig skatt. Storesletten mener at arveavgiften var en god skatt.

Knut Røed, som er medlem av Arbeiderpartiets økonomiske råd, har ved flere anledninger uttalt at han mener at formuesskatten (og arveavgiften) bør økes. Da jeg deltok på et LO-seminar sammen med Røed i juni i fjor, sa han til meg at han mente at formuesskatten burde økes kraftig.

De har altså begge hatt meninger om skatt før Frischsenteret kom med sin utredning, selv om Storesletten er mindre skråsikker enn Røed er og dessuten klart mindre politisk forutsigbar. Storesletten mener for eksempel noe annet enn Høyre og regjeringen mener, både når det gjelder grunnrentebeskatning og arveavgift.

Uenigheten dem imellom kan uansett også tolkes faglig. Skattesystemet har mange formål, og skatter virker på mange måter. De påvirker blant annet omfordelingen og effektiviteten (og dermed verdiskapingen) i samfunnet. En enkel og upolitisk tolkning av Røeds og Storeslettens ulike meninger om formuesskatten, kan derfor også være at de tillegger omfordelings- og effektivitetsargumentet ulik vekt.

Og rapporten som Frischsenteret har presentert, kan ikke hjelpe dem til å fjerne denne uenigheten.

Debatten forsetter, og den har fått ny giv.

Det blir tydelig illustrert når også tre andre forskere nå melder seg og stiller spørsmål ved både metoden som Frisch/NBMU-forskerne har brukt og ved måten de tolker resultatene på.

 

 

 

Hvorfor blir noen forskjeller mellom Høyre og Arbeiderpartiet tydeligere?

I dag var jeg invitert til NRKs Politisk kvarter for å være med og analysere forskjellene mellom Høyre og Arbeiderpartiet. Blir de tydeligere, eller er disse to partiene ganske like?

Utgangspunktet var nok delvis et blogginnlegg jeg skrev forleden, men først og fremst en artikkel skrevet av lederen i tankesmien Agenda, Trygve Svensson, som i korthet går ut på følgende:

Etter at Høyre tapte valget i 2005 og 2009, la partiet om strategien i en mer sentrumsorientert retning. «Beviset» på at partiet gjorde det, er et utspill som Torbjørn Røe Isaksen kom med i 2012, der han annonserte at Høyre ville stramme inn arbeidslivspolitikken i forhold til den som Bondevik II-regjeringen hadde ført. Utspillet ble mye kritisert, blant annet av meg, og ifølge Svensson ble det heller ingenting av: Høyre har ikke ført den sentrumsorienterte arbeidslivspolitikken som Isaksen lovet.

Det fremstår som uklart i Svenssons analyse hvilke andre deler av Høyres politikk som den gangen ble mer sentrumsorientert.

Svenssons poeng er uansett at Høyre nå ikke lenger er sentrumsorientert, men har vendt tilbake til mer klassisk Høyrepolitikk. «Beviset» på det er 1) at lederen og nestlederen i Høyres programkomité, Linda Hofstad Helleland og Henrik Asheim er «mer klassiske Høyrepolitikere» enn Torbjørn Røe Isaksen er (!), 2) at de har presentert et programforslag som gjør at Høyre, etter deres oppfatning, er «gjenkjennelig» for velgerne, og 3) at Høyres programkomite går inn for redusert formuesskatt, nedsalg i Equinor og fritt skolevalg i videregående skole. Det blir visst enda mer høyredreid av at partiet vurderer å «svekke arbeidsmiljøloven» ytterligere og fortsatt vil tillate private aktører innen eldreomsorgen. Svensson topper «bevisrekken» med å vise til at Henrik Asheim ikke har tatt dissens i programkomiteen, som ønsker å beholde fagforeningsfradraget. Og siden det ikke er så lett å henge med i svingene her, skal jeg forklare det nærmere: Programkomiteen skriver at den vil “beholde fagforeningsfradraget”. Da er det, slik jeg forstår Svensson, en tydelig høyredreining at Henrik Asheim ikke tar en dissens og eksplisitt går inn for å øke fagforeningsfradraget i Høyres program for 2021 – 25.

Og alt dette synes Svensson er fint, fordi det leder til tydeligere forskjeller mellom Høyre og Arbeiderpartiet.

Jeg synes at dette er en dårlig analyse. Den virker konstruert av taktiske årsaker. Jeg er, slik jeg også sa i Politisk kvarter, enig i konklusjonen, men analysen som ligger bak, virker kunstig.

Her er mitt syn:

Forskjellene i norsk politikk er generelt små, og det er i all hovedsak et gode. Sterk polarisering fører som regel både til en dårlig debatt og til dårlige løsninger.

Men det er heller ikke bra, hvis forskjellene blir for små. Da blir det vanskeligere for velgerne å ta stilling, og det er heller ikke noe poeng å engasjere seg, dersom ingenting står på spill. Vi får dessuten mange debatter der partiene overdriver og karikerer hverandre for å skape større forskjeller enn det egentlig er. Hvis partiene blir for like, blir det også lite nytenkning.

Høyre har blitt mer sentrumsorientert under Erna Solbergs ledelse, og det skjedde gradvis etter valgnederlaget i 2005. Røe Isaksens utspill i 2012 hadde antagelig lite å si. Selve gimmicken («det nye arbeidspartiet») ble tilsynelatende en flopp, men kanskje ikke helt: Høyre vant, kanskje for første gang, sakseierskapet til «sysselsetting» (og til helse) ved valget i 2017.

Men det er veldig lite som tyder på at Høyre – gjennom det programforslaget som er fremlagt nå – har vendt tilbake til noe som skal være mer «klassisk», eller som ligner mer på den Høyrepolitikken som ble ført før Erna Solberg ble partileder.

Jeg er enig med alle de kommentatorene som mener at det programforslaget som er lagt frem, i bunn og grunn varsler «stø kurs». Det gjør Høyre «gjenkjennelig», men ikke lik det Høyre var under tidligere ledere, men slik det er under Erna Solberg. Det varsler ingen dramatisk kursendring, men snarere mange små skritt og justeringer på veien til det partiet selv vil fremstille som et bedre samfunn. Noen av skrittene går litt til venstre – andre litt til høyre – og atter andre rett frem. Lars Nehru Sand oppsummerte det fint: Det er mer inspirasjon fra, enn brodd mot, hovedkonkurrentene i Høyres programforslag. Og inspirasjonen er hentet fra partier både til høyre og venstre.

Er det i det hele tatt meningsfylt å snakke om at Høyre kunne vært til å kjenne igjen fra 1980-, 1990- og begynnelsen av 2000-tallet?

Jeg er litt i tvil om det. Noe av det partiet sto for den gangen, er ikke like relevant i dag. Et program skal tross alt by på løsninger på de problemene og utfordringene vi har i dag, og ikke de vi hadde den gangen.

Samtidig vet vi jo at partienes programkomiteer også tar taktiske og strategiske hensyn, og at de derfor ofte ikke er modige nok til å innta det som de antar er kontroversielle standpunkter. I årene fremover vil det for eksempel bli et åpenbart behov for å dempe veksten i offentlige utgifter. Jeg tipper likevel at ingen av partiene vil velge å gå tydelig til valg på det.

Det hadde også, etter min oppfatning, vært ønskelig at vi hadde partier med sterkere liberale instinkter, og at dette kom tydeligere frem i synet på staten, markedsøkonomien, sivilsamfunnet og familien. Men i Norge ser alle partier ut til å være hardt rammet av den enorme pengerikeligheten som petroleumsressursene har gitt oss, og som gjør at staten fremstår som den fremste problemløseren på nesten alle områder. Også det har bidratt til at forskjellene i norsk politikk er små. Frontene hadde vært hardere, dersom vi hadde hatt det skattenivået som nivået på de offentlige utgiftene egentlig krever.

Men for å vende tilbake til Svensson. Han har altså, på tross av den merkelige analysen, rett i at det på noen områder igjen er tydeligere skiller mellom Arbeiderpartiet og Høyre.

Det gjelder i næringspolitikken og i synet på statens rolle i næringslivet. Høyre vil fremheve betydningen av norsk privat eierskap, jobbskaping i privat sektor og gode langsiktige rammebetingelser – og partiet vil altså vurdere et visst nedsalg i Equinor. Arbeiderpartiet vil motsette seg nedsalg og være mer opptatt av å fremheve staten som industribygger.

Det gjelder i helsepolitikken, der Høyre går inn for fritt behandlingsvalg, betalt av det offentlige, og vil gjøre det enda lettere for kommunene å innføre dette, mens Arbeiderpartiet vil fjerne retten til behandlingsvalg. Høyre vil peke på valgfrihet for brukerne, mens Arbeiderpartiet mener at andre hensyn er viktigere.

Det gjelder i velferdspolitikken, der Høyre fortsatt vil at private, ideelle og kommersielle, skal kunne være med og drive barnehager, sykehjem og eldreomsorg og tilby andre velferdstjenester som det offentlige betaler for, mens Arbeiderpartiet vil stramme inn eller forby kommersielle tjenesteleverandører.

Det gjelder i utdanningspolitikken, der Høyre vil ha fritt skolevalg i hele landet i videregående skole og beholde adgangen til å etablere visse friskoler, mens Arbeiderpartiet vil at fylkene skal avgjøre inntakssystemet i videregående og stramme inn på muligheten til å etablere friskoler. I skolepolitikken er det også skiller i synet på det nasjonale kvalitetsvurderingssystemet og på innholdet i skolen.

Spørsmålet er: Hvorfor blir skillene på disse områdene tydeligere? Er det fordi Høyre har vendt tilbake til mer «klassisk Høyrepolitikk», eller er det fordi Arbeiderpartiet på noen av disse områdene nå flytter seg lenger til venstre?

Jeg tror nok det siste er mer riktig enn det første. Det er ingenting nytt i at Høyre vil redusere eller fjerne formuesskatten – det har Høyre og flere andre partier ment i 20 – 30 år. Det er heller ikke nytt at partiet vil ha friere (karakterbasert) skolevalg eller vurderer nedsalg i en hel- eller deleid statsbedrift. Og påstanden om at programforslaget “ytterligere (vil) svekke”  arbeidslivspolitikken står i alle fall i skarp kontrast til Lars Nehru Sands observasjon: “Programkomiteen løfter virkelig arbeidslivs-kapittelet. Mye av grunntonen i kapittelet er lik Aps virkelighetsbeskrivelse.”

Arbeiderpartiet, derimot, inntar nå en del posisjoner som ligger lenger til venstre enn de gjorde før, blant annet i næringspolitikken, i utdanningspolitikken og når det gjelder private velferdsleverandører. Det kan være flere grunner til det. Det kan være fordi partiet har endret oppfatning, hvilket selvsagt må være lov – eller det kan være fordi Høyre fortsatt er ganske sentrumsorientert og gjør det vanskelig for Ap å markere seg, og/eller fordi Arbeiderpartiet føler seg presset av konkurrenter lenger til venstre, som SV og Rødt. Det er uansett ikke vanskelig å forstå at Arbeiderpartiet kan være i en vanskelig posisjon.

Jeg vet ikke hvorfor Svensson skriver en så konstruert analyse. Men kanskje illustrerte han selv at venstresiden faktisk er i endring da han ikke kunne si seg enig med Jonas Gahr Støre, som mener at slektskapet mellom Arbeiderpartiet og Høyre tross alt er større enn slektskapet mellom Arbeiderpartiet og Rødt.

Historisk har Arbeiderpartiet ofte lagt seg til venstre når den mer radikale venstresiden har styrket seg, noe vi blant annet så på 1970-tallet. Samtidig pleier Arbeiderpartiet å kritisere borgerlige regjeringer for å være «kalde og blå» når det selv er i opposisjon, slik også Svensson gjør.

I posisjon har Arbeiderpartiet gjerne ført en mer «høyrevridd» politikk enn det partiet har gitt uttrykk for i opposisjon.

Spørsmålet nå er om også denne delen av historien vil gjenta seg, eller om Arbeiderpartiets svekkede posisjon innad på venstresiden vil lede til en mer «venstredreid» politikk også i praksis.

Jeg tror i alle fall at Høyre vil vite å påpeke at det kan skje.

Valgfrihet eller friere brukervalg: En reell konfliktlinje i norsk politikk

Det er mange oppkonstruerte konflikter i norsk politikk.

Det er ofte så små forskjeller mellom partiene at de må forstørre små uenigheter til det ugjenkjennelige for å greie å skape en viss debatt.

Ofte dreier konfliktene seg bare om hvor mye man skal gjøre av det samme. Partiene vil gå i samme retning, men opposisjonen vil gå lenger eller raskere frem enn regjeringen vil.

De aller mest typiske debattene dreier seg om hvor mye penger som skal bevilges.

Derfor er det nesten befriende å høre en politisk debatt der skillene er reelle, og der det er snakk om ulike retningsvalg. En slik debatt fikk vi høre på Politisk kvarter i dag, der temaet var et forslag fra regjeringen om å innføre en ny såkalt godkjenningsmodell, slik at kommunene enklere og raskere kan innføre fritt brukervalg innenfor helse- og omsorgssektoren. Regjeringen ønsker mer valgfrihet for brukerne, mens Arbeiderpartiet mener at det ikke er nødvendig eller tvert om er negativt.

Debatten går til kjernen av et av ytterst få områder der det er en reell uenighet i velferdspolitikken i Norge: Partiene er enige om at det er det offentlige som har ansvaret for å tilby innbyggerne gode og likeverdige tjenester av høy kvalitet innenfor helse og omsorg  – og de er enige om at det er det offentlige som skal finansiere tjenestene, slik at de er gratis (eller svært rimelige) for innbyggerne, det vil si at de er skattefinansiert.

Det de er uenige om, er hvem som skal få lov til å levere tjenestene, og om innbyggerne skal kunne velge mellom ulike leverandører.

De borgerlige partiene mener, av flere grunner, at både offentlige, ideelle og kommersielle tilbydere bør få lov til å levere tjenester, og at det må være opp til kommunene selv å velge leverandør i det enkelte tilfellet. KrF er litt ekstra opptatt av de ideelle aktørene.

De rødgrønne partiene er ikke helt enige seg imellom, men de vil ekskludere de kommersielle og i stor grad la kommunene overta driften. Som det het i Arbeiderpartiets valgprogram før kommunevalget i 2019: «Flest mulig av tjenestene innbyggerne har behov for skal leveres av det offentlige. Det skal ikke være profitt på velferd. Nye tjenester skal ikke privatiseres. Vi vil føre så mange som mulig av de tjenestene som er privatisert i dag tilbake til kommunen. Tekniske tjenester skal tilbakeføres til kommunen».

Innenfor utdanningsområdet er det litt annerledes, men også her har Arbeiderpartiet og andre partier på venstresiden varslet innstramninger overfor de offentlig finansierte ideelle friskolene.

Valgfrihet for innbyggerne kan gjennomføres på minst to måter: De kan få lov til å velge mellom ulike kommunale tilbydere, for eksempel mellom ulike offentlige skoler ved hjelp av fritt (eller karakterbasert) skolevalg – og de kan få velge mellom offentlige og private tilbydere, enten de er ideelle eller kommersielle, slik man kan gjøre når det gjelder barnehager eller ulike hjembaserte tjenester. Men slik valgfrihet sier Arbeiderpartiet og andre partier på venstresiden i stor grad nei til.

Arbeiderpartiets helsepolitiske talsperson, Ingvild Kjerkol, som deltok i Politisk kvarter i dag, begrunnet sitt nei til fritt brukervalg med at det ikke er noe vits i å kunne velge. Hun og programlederen viste til Sverige – og til høringsnotatet fra regjeringen – som viser at det ikke er noen dokumenterbare kvalitetsforskjeller mellom offentlige og private velferdstjenester. “Det har vært vanskelig å dokumentere endring i kvalitet for brukerne og hva endringen evt. skyldes”, står det i notatet, som for øvrig inneholder mye interessant informasjon, både om regjeringens begrunnelse for forslaget og om erfaringer fra Danmark og Sverige.

Utlegningen fra Kjerkol var derfor at det å la folk velge, egentlig bare var å be dem velge mellom logoer.

Det virker som Kjerkol er så opptatt av systemet – og av å holde private aktører ute – at hun har mistet borgeren helt av syne.

Det er ikke overraskende at det er vanskelig å avdekke systematiske kvalitetsforskjeller – basert på objektive kvalitetskriterier – mellom tjenester som er drevet av private og offentlige aktører. De må oppfylle mange av de samme, strenge kvalitetskravene, og det ville ikke bli akseptert, hverken av brukerne eller kommunen, dersom den ene eller andre aktøren systematisk var dårligere enn den andre.

Men dette betyr selvsagt ikke at ikke flere alternative tjenesteleverandører og fritt brukervalg for borgerne kan bidra til å øke kvaliteten. Det kan, tvert om, skje på mange måter:

Alle blir bedre: Når det er flere aktører og en viss konkurranse om å bli valgt av borgerne kan det lede til at alle løfter seg, fordi de lærer av hverandre. Et typisk eksempel på institusjonell læring ser vi både mellom private, ideelle og offentlige sykehjem og mellom friskoler og offentlige skoler.

Den opplevde kvaliteten blir bedre: Hvis brukerne mener at kvaliteten er bedre hos de ideelle, kommersielle eller offentlige leverandørene, er det i seg selv av stor verdi for borgerne – selv om opplevd kvalitet ikke er et objektivt kvalitetsmål. Et eksempel på en slik effekt ser vi når foreldrene gjennom brukerundersøkelser systematisk kårer de private barnehagene til de beste.

Kvaliteten for den enkelte blir bedre: En bruker som velger en annen leverandør, kan ha en opplevelse av en svært viktig og stor kvalitetsheving. Det kan være “tusen” grunner til det – fra små endringer i tjenestetilbudet til menneskene man møter. Motsatt kan kvaliteten oppleves som svært dårlig, dersom det ikke er mulig å velge seg bort.

Valgfrihet er i seg selv er kvalitet for mange: At det er mulig å velge er i seg selv et kvalitetstegn for mange. De fleste havner på nærskolen, enten de bare er blitt henvist dit eller de velger det selv – men de som har fått velge, er ofte mer fornøyd.

Spørsmålet om å slippe til private velferdsleverandører og gi borgerne muligheten til å velge mellom leverandører, dersom de ønsker det, bør bli et viktig tema før valget neste år. Det er et tema som velgerne antagelig anser som viktig, og det skiller partiene og blokkene på en tydelig måte.

Dermed bør det også være en god valgkampsak.

Kan skolepolitikk bli tema i valgkampen enda en gang?

 

Skolepolitikk er et av de temaene som har holdt seg forbausende godt på listen over temaer som velgerne syns er de viktigste når de skal gå til valg.

Skole og utdanning var det viktigste temaet, sett med velgernes øyne, både i 2001, 2005 og 2009.

I 2013 var helse viktigst, mens skole og utdanning kom på plass nummer to.

I 2017 kom skole og utdanning på plass nummer tre – etter innvandring og skatt.

Det er ikke godt å si hvilke temaer velgerne vil synes er viktigst når de går til valg i 2021. Mange hadde forventet at klima nå ville bli den viktigste saken, men korona-krisen gjør at det er blitt vanskeligere å spå. Håndteringen av smittesituasjonen og, ikke minst, hvordan vi skal greie å skape nye jobber til alle dem som er blitt ledige, kan fort vise seg å bli et mye viktigere tema enn det ellers ville blitt.

Samtidig skal man ikke se bort fra at skole og utdanning nok en gang vil bli viktig. For det første er mer kunnskap og kompetanse nå en del av løsningen for mange av dem som må omstille seg. For det andre er det viktig for at vi skal greie å inkludere og integrere flere, noe som igjen er viktig for dem det gjelder og for evnen til å finansiere fremtidens velferdsstat. Og for det tredje står vi midt i implementeringen av en ny reform, nemlig Fagfornyelsen, som mange skolefolk, foreldre og elever vil være opptatt av.

Jeg har selv bakgrunn som skolepolitiker for Høyre og vet at det ofte har vært vanskelig å få til en god skolepolitisk debatt med Arbeiderpartiet. Det er ikke så lett å si hva årsaken er, men det har kanskje vært en mangel på Ap-politikere nasjonalt som har interessert seg spesielt for skole- og utdanningspolitikk. Unntaket er Trond Giske, men han har i dag andre ansvarsområder som medlem av familie- og kulturkomiteen.

Det er derfor bra at Jonas Gahr Støre nå kommer med skolepolitiske utspill og utfordrer Erna Solberg til debatt.

Det er nok av temaer å ta fatt i, og jeg har beskrevet noen av dem både i et blogginnlegg tidligere i sommer og i Aftenposten i går.

For meg er det imidlertid uklart hva de to største partiene egentlig er enige og uenige om.

I en nylig VG-podcast sa Hadia Tajik, til min overraskelse, at Høyre og Arbeiderpartiet stort sett er enige i skolepolitikken, bortsett fra på to områder.

Det ene området gjaldt private skoler (egentlig friskoler), der Tajik sa en hel del, blant annet om segregering, som ikke kan dokumenteres, og der hun etterlot et stort spørsmålstegn med hensyn til hva som skal være Arbeiderpartiets alternative politikk. Hun har rett i at det ikke er uproblematisk å tillate religiøse friskoler. Men det er heller ikke lett å forby dem, noe blant andre SV innså for noen år siden – før partiet, nærmest ved at arbeidsuhell, holdt på å programfeste at de skulle forbys.

Det andre området som Tajik mener at Høyre og Arbeiderpartiet er uenige om, ble ikke berørt, fordi programlederne gjerne ville snakke om noe annet.

Synet på de frittstående skolene og hva slags politikk man vil føre overfor dem, er prinsipielt viktig og selvsagt også viktig i praksis for de elevene og foreldrene det gjelder. Men i og med at det er veldig få, er dette ikke et skolepolitisk spørsmål som har stor betydning i praksis eller som fortjener stor plass i en valgkamp. At noen av mer symbolpolitiske grunner vil ønske å gjøre det til et stort spørsmål, er en annen sak.

Jeg vet som sagt ikke hva det andre uenighetspunktet var, men jeg er forbauset over at det bare er ett.

Slik jeg hører Arbeiderpartiets representanter i den skolepolitiske debatten, er de uenige med Høyre og regjeringen om ganske mye. Det er blant annet uenige om gratis skolemat og fysisk aktivitet; om selve kunnskapssynet som skal ligge til grunn for skolepolitikken, og som de mener bør være “bredere”; om satsingen på grunnleggende ferdigheter; om fritt skolevalg (og/eller karakterbasert opptak); om kartleggingsprøver og nasjonale prøver, og dermed også om hele det nasjonale kvalitetsvurderingssystemet. Arbeiderpartiet har også, såvidt jeg husker, sagt at det vil innføre en “tillitsreform” i skolen, samtidig som det er uklart hva det betyr. Og er Arbeiderpartiet enig med SV om heldagsskolen?

Signalene er på mange områder uklare, men siden Hadia Tajik var så tydelig i VGs podcast (og siden det ikke var hennes skyld at hun ble avbrutt), burde det være mulig å bringe mer klarhet inn i debatten:

Er det riktig at Arbeiderpartiet i skolepolitikken bare er uenig med Høyre på to områder, og hva er i så fall det andre området – utenom friskolene?

Det har vært perioder hvor de aller fleste har visst hva som var forskjellen på partiene i skolepolitikken.

Det hadde vært fint å vite mer om det nå også!

 

 

 

 

 

Godt lederskap er undervurdert i politikken

Alle organisasjoner, enten det er bedrifter, offentlige virksomheter eller frivillige organisasjoner, har en kultur.

Organisasjonskulturen kan være god eller dårlig, og i verste fall er den så dårlig at det kan være snakk om en ukultur. Det er det vi nå hører om i Trøndelag Arbeiderparti.

I en bedrift eller offentlig virksomhet er det en selvfølge at ledelsen har et stort ansvar for å arbeide for en best mulig kultur. Dersom organisasjonskulturen er positiv og god, er det en fordel, både for å nå resultater, for at arbeidsmiljøet skal være godt og for at det skal være mulig for hvert enkelt menneske i organisasjonen å blomstre og utvikle seg.

Dette er så selvfølgelig at man i alle seriøse rekrutteringsprosesser også legger vekt på hvilke egenskaper  og muligheter en kandidat har for å bygge en god kultur. Også i den rekrutteringsprosessen som hele Norge har fulgt med på de seneste månedene, nemlig rekrutteringen av ny NBIM-sjef, har det vært pekt på at han som er ansatt, er en god organisasjonsbygger. Hovedstyret i Norges Bank har altså ikke bare lagt vekt på hans kunnskap om forvaltning – de har også lagt vekt på Tangens lederegenskaper.

I en del frivillige organisasjoner og politiske partier er ikke dette like selvsagt. Der skjer ofte rekrutteringsprosessen på helt andre måter. Ledere blir valgt, ikke ansatt – og potensielle kandidater blir ofte ikke veid og vurdert like grundig som i andre organisasjoner.

I tillegg legges det ofte vekt på helt andre egenskaper enn evnen til å lede. I politikken er man blant annet opptatt av at man skal ha med både kvinner og menn, folk fra ulike geografiske områder, homofile og innvandrere – og folk som er flinke til å debattere, holde taler, kommunisere med velgere og opptre på TV, for å nevne noe.

Alt dette er vel og bra og svært forståelig. Problemet er bare at en person ikke automatisk er en god leder og kulturbygger, selv om han er flink til å holde taler, er mann eller innvandrer.  Han kan selvsagt være en god leder, men han kan også vise seg å være en dårlig eller, i verste fall, en farlig leder. Med “farlig” mener jeg at han eller hun er så dårlig at det virker direkte ødeleggende for organisasjonen.

Det er enormt mange ledere i de politiske partiene – i lokallag, kommuner, fylker og på nasjonalt nivå. Mange er gode ledere, men mange er det ikke. Det behøver ikke å få dramatiske konsekvenser, men som vi vet nå: Konsekvensene kan være svært alvorlige. Frykt og mistrivsel virker ikke positivt på noen organisasjoner.

Metoo var et sjokk for de politiske partiene. Det var tydelig at flere av dem hadde problemer med å håndtere varslene som kom. Grunnen  er ikke nødvendigvis dårlig eller uerfarent lederskap – det skyldes også at partiene, i likhet med mange andre frivillige organisasjoner, er annerledes enn vanlige arbeidsplasser. Det er et verdifellesskap, og ofte består organisasjonene både av ansatte og frivillige.

Det gledelige er at mange er blitt mer opptatt av betydningen av god ledelse etter metoo. Jeg har blant annet registrert at flere av de politiske ungdomsorganisasjonene nå er mer opptatt av at de som får lederposisjoner, også skal lære mer om ledelse og hvilket ansvar ledere har. Selv har jeg holdt flere foredrag om ledelse generelt og politisk ledelse spesielt, blant annet i ungdomspartiene.

Skal man unngå ukultur og illegitim maktbruk i politikken, tror jeg det er lurt, i alle rekrutteringsprosesser, å være mer opptatt av de lederegenskapene ulike kandidater har og hvilken forståelse de har for lederskapets betydning.

Det gjelder på alle nivåer i politikken.

Full enighet om grunnleggende ferdigheter?

Forleden twitret jeg følgende:

Noen mener at det ikke er så viktig å satse på grunnleggende ferdigheter som lesing, skriving og regning i skolen. Man skal ikke studere så veldig mange kommentarfelt (selv blant lærere, dessverre) for å se at det er feil.

Jeg skrev det etter å ha lest en diskusjon på profesjonsfellesskapet Status Lærer på Facebook, som var veldig nedslående. Det oste av dårlig debattkultur og mye dårlig språk.

Meldingen gir også uttrykk for noe jeg mener er tydelig: Synet på de grunnleggende ferdighetenes plass i skolen er en konfliktlinje i norsk skolepolitikk.

Derfor var de mange kommentarene jeg fikk, litt overraskende. Mange mente at det jeg skrev bare var tull, i hvert fall hvis jeg ikke kunne dokumentere hvem “noen” er. Og jeg skal gi mine kritikere et lite poeng: Det er selvsagt svært få som sier at vi ikke bør satse på grunnleggende ferdigheter. Og det finnes vel knapt noen som mener at det ikke er viktig å lære å lese. Men akkurat det forteller i seg selv ikke så mye. Det som skiller de politiske partiene og andre som deltar i debatten, er måten de vil satse og hvor mye de vil satse på grunnleggende ferdigheter og de såkalte basisfagene. Og her er skillelinjene ikke bare tydelige, men økende.

Det er lett å glemme historien, men som jeg også sa på Dagsnytt 18 i går: Det er bare knapt 20 år siden vi nesten ikke hadde noe kunnskap om hva elevene lærte på skolen og derfor ble svært overrasket da forskning og undersøkelser viste at det var store mangler. Nesten 20 prosent av elevene gikk ut av grunnskolen uten å kunne lese og skrive skikkelig.

Det førte til en stor debatt, og det ble etter hvert oppnådd bred enighet om at noe måtte gjøres. Vi måtte for fremtiden unngå igjen å havne i en situasjon der vi ikke hadde kunnskap om skolen. Stortinget sluttet seg blant annet til at det ble etablert et nasjonalt kvalitetsvurderingssystem og nasjonale prøver, og at det ble satset betydelig mer på grunnleggende ferdigheter i opplæringen. Måten det skjedde på, ved at ansvaret for de grunnleggende ferdighetene ble gitt til alle fag, var uvant og ny, men mitt inntrykk er at dette nå er etablert på en god måte i skolen. Elevene på 5. trinn leser betydelig bedre enn de gjorde før.

Satsing på grunnleggende ferdigheter var en helt sentral del – noen vil si den mest sentrale delen – av Kunnskapsløftet.

Det var i høy grad kontroversielt før det ble innført, men da SV kom i regjering og overtok Kunnskapsdepartementet, valgte de å videreføre reformen likevel. Daværende statsråd Øystein Djupedal innrømmet i en stort oppslått artikkel i VG at SV tidligere hadde tatt feil i skolepolitikken. SV ville heretter stille “krav til kunnskap og kartlegging av kunnskap”.  SVs senere kunnskapsminister Bård Vegar Solhjell har vært inne på noe av det samme i en av bøkene sine, nemlig at SV hadde vært for lite opptatt av kvalitet i skolen.

Argumentet mot den nye og økte satsingen på grunnleggende ferdigheter var den gangen at dette bare var en slags nyliberalistisk nytteorientering av skolen, og at det betød at vi hadde et instrumentelt kunnskapssyn. Flere mente at vi bare satset på fag og ferdigheter som var nyttige og ikke på dannelse eller “hele mennesket”. Noen kalte det til og med “NHO-fag”, hvis jeg husker riktig. Kritikken kom fra den politiske venstresiden og fra enkelte forskere, som også hadde et nokså tydelig ståsted til venstre.

I årene som gikk etter at Kunnskapsløftet ble vedtatt og innført, var det lite strid om satsingen på de grunnleggende ferdighetene. Men gradvis har mye av den samme diskusjonen som vi hadde før 2000, kommet tilbake. Det kommer til syne på flere måter.

For det første hører vi igjen mer kritikk av det kunnskapssynet som påstås å ligge til grunn for satsingen på grunnleggende ferdigheter: Skolen er blitt altfor teoretisk og ensrettet, kunnskapssynet er utdatert og gammeldags, og den sterke satsingen på grunnleggende ferdigheter og basisfag vitner om et smalt kunnskapssyn. Satsingen på grunnleggende ferdigheter er dessuten uttrykk for et nyliberalt kunnskapssyn.

Jeg må presisere at jeg her har linket til litt tilfeldige kilder. Det er for eksempel mange flere enn partiet Rødt som har påpekt at skolen er blitt for teoretisk.

Jeg er ikke uenig i all kritikk som fremmes. Også jeg syns for eksempel det er helt greit at læreplanene “slankes”, slik at de gir større rom for mer variert og mindre teoretisk undervisning. Men jeg er uenig i at satsing på lesing, skriving og regning er “teori”, uttrykk for et smalt eller foreldet kunnskapssyn, eller at det stenger for at elevene dannes. Jeg mener at denne satsingen går til kjernen av skolens samfunnsoppdrag.

I kjølvannet av denne mer overordnede kritikken fremmes det nå en rekke forslag som, etter min mening, vil svekke arbeidet med de grunnleggende ferdighetene, dersom de blir gjennomført. Her er noen eksempler:

I rapporten fra Manifest tankesmie, som jeg linket til over, anbefales det å “ta et oppgjør med den blinde troen på kunnskapssamfunnet og de påfølgende ferdighetskravene man i dag mener at framtidens samfunn stiller til alle unge”.

Partiene på Stortinget sier det ikke så eksplisitt. Det de gjør, er delvis å si nei til tiltak som skal forsterke lese- og skriveopplæringen, “vanne ut” innsatsen ved å mene at man skal satse mer på alt eller gå bort fra de tiltakene som det var bred enighet om da Kunnskapsløftet kom. SV, for eksempel, vil trekke Norge ut av internasjonale forskningsundersøkelser, gjøre om de nasjonale prøvene til utvalgsprøver, muligens fjerne kartleggingsprøvene og endre kvalitetsvurderingssystemet, blant annet slik at det ikke vil være åpenhet om den faglige utviklingen i skolen. Hvor mye av dette Arbeiderpartiet vil være med på, er uklart, og det må også sies at det konkrete innholdet i en del av forslagene og standpunktene fra SV, ikke er helt klart.

Når man slutter å undersøke elevenes faglige utvikling og heller ikke vil ha åpenhet om det, er det som å vende tilbake til 1990-tallet. Vi vil ikke vite hvordan det står til i norsk skole, hvilket også gjør det svært vanskelig å styre og lede skolene og å føre en god skolepolitikk.

Forslag om en radikal endring av innholdet på 1. trinn, slik blant andre KrF nå tar til orde for, vil også kunne svekke leseopplæringen. Forskning tyder på at leseopplæring på 1. trinn, som kanskje til og med kan være raskere enn i dag, kan gjøre barna til bedre lesere på lang sikt.

Så for å oppsummere:

Alle partier på Stortinget vil si at de er opptatt av grunnleggende ferdigheter. Det er vanskelig å si noe annet.

Det kan likevel ikke være noen tvil om at partiene prioriterer forskjellig, og at forskjellene mellom partiene på dette området er økende.

Satsing på grunnleggende ferdigheter er viktig.

Men ikke alle syns det er like viktig.

Sårbare barn i norsk skole

Når noen med tiden skal oppsummere hvilke nyord vi fikk under koronakrisen, og hvilke gamle ord som ble spesielt mye brukt, tror jeg ordet “sårbar” vil komme høyt på listen.

Mange er sårbare under en slik krise, og mange bruker (og misbruker?) de som er ekstra sårbare, for å nå gjennom med krav, for eksempel om mer penger til en sektor eller et tiltak.

Det har blant annet vært veldig mye snakk om sårbare barn og da primært de barna som er utsatt, fordi de ikke har kunnet gå i barnehagen eller på skolen. De kan være sårbare, fordi de er utsatt for omsorgssvikt i hjemmet, eller fordi foreldrene deres ikke er i stand til å hjelpe dem godt nok med hjemmeundervisning.

Til manges overraskelse viser det seg at ganske mange barn også har hatt det bedre hjemme enn de vanligvis har det på skolen. De har både trivdes bedre og lært mer. Dette fenomenet bør selvsagt undersøkes nærmere, og det bør ikke gå i glemmeboken når koronakrisen er over. For når alle igjen må gå på skolen, fins det altså en ganske stor gruppe sårbare barn, som er sårbare fordi de er på skolen.

Vi hører i det hele tatt om mange bekymringer nå, som det er viktig å huske også når krisen er over.

Barneombudet, for eksempel, er veldig bekymret for at barn akkurat nå får et ulikt skoletilbud – ikke bare kvantitativt, men også kvalitativt. Hun frykter at de strenge smitteverntiltakene som skolene må ta hensyn til,  vil skape større forskjeller, for eksempel fordi noen barn får gå lite på skolen.

Ombudet har selvsagt rett i at det kan skje, selv om det altså også kan være forhold som trekker i motsatt retning, fordi noen barn gjør det bedre når de får være mer hjemme.

Men samtidig er det viktig å huske at forskjeller mellom elevene ikke er noe nytt som kommer i forbindelse med kriser. Det er et av de største problemene vi har i norsk skole.

Og for å presisere hva vi snakker om:

Det er store forskjeller på elevenes faglige prestasjoner i norsk skole, som ikke skyldes elevenes egne evner og talenter.

Vanligvis, og litt enkelt sagt, gis det to typer forklaringer på at det oppstår slike forskjeller.

Den ene forklaringen er knyttet til elevenes sosiale og kulturelle bakgrunn, altså hva slags hjem de kommer fra – og den andre forklaringen er knyttet kvaliteten på opplæringen og den skolen de går på.

I praksis har selvsagt begge forklaringer innflytelse, men i den skolepolitiske debatten er det en klar overvekt av dem som vektlegger den første forklaringen, nemlig elevenes bakgrunn. Og det snedige med å velge en slik forklaring, er at skolen blir “frikjent”: Det er ikke skolens skyld, og det er lite den kan gjøre med det.

Hadde man i større grad vektlagt den andre forklaringen, ville den skolepolitiske debatten artet seg helt annerledes. Da ville vi vært mye mer opptatt av å finne ut hva det er med undervisningen og skolen som gjør at elevene presterer bedre i Sogn og Fjordane enn de gjør i Finnmark, eller hva som gjør at elevene presterer bedre på én skole enn på naboskolen. Vi må selvsagt også være opptatt av hva det er med elevenes bakgrunn som gjør at forskjellene er store og forsøke å gjøre noe med det, men interessen for denne forklaringsmodellen bør ikke være så stor at vi glemmer å gjøre noe med den andre. For som nevnt: Elevenes bakgrunn kan ikke skolen gjøre så mye med, men kvaliteten på undervisningen og skolen kan alltid bli bedre. Det finnes ikke noen organisasjoner som ikke kan forbedre seg.

En diskusjon som setter søkelyset på undervisningen og skolen, slik vi i større grad bør, har dessverre også en tendens til å skli ut til å dreie seg om forhold som skolen ikke kan gjøre noe med, som for eksempel påstander om at det er for få lærere eller for trange budsjetter. Det er selvsagt en legitim debatt, også i et land som bruker mer penger på skolen enn noe annet land – men det blir for ofte en avsporing. Kvaliteten på opplæringen og på skolen som organisasjon vil alltid ha mye å si for elevenes trivsel og læring, og alle kan gjøre det bedre. En organisasjon som ikke kan utvikles, kan like gjerne avvikles.

Det vil finnes mange sårbare barn også etter krisen.

En del av dem er sårbare, rett og slett fordi kvaliteten på skolen de går på, ikke er god nok – og fordi altfor få voksne er opptatt av at de dårlige skolene må forsøke å lære av de gode.

 

 

 

 

 

Terskelen for mistenkeliggjørende kritikk har blitt for lav

Høsten 2018 deltok jeg i en debatt på KåKå-festivalen i Stavanger, der de spurte: “Har de rike blitt en pariakaste?” 

Bakgrunnen for at spørsmålet ble stilt, var at Stein Erik Hagen året før hadde uttalt til Dagens Næringsliv at det å være rik i Norge hadde “blitt et skjellsord”, hvoretter en debattant på venstresiden straks twitret at den nye definisjonen på en “pariakaste” måtte være “Norges rikeste”. Mediene ringte rundt til andre rike for å få kommentarer, men ingen ville stille til intervju.

Vi som deltok i debatten i Stavanger, var alle enige om at de rike ikke er noen pariakaste i Norge.

Men han som representerte de rike i panelet, Kristoffer Stensrud, som for øvrig også har etablert KåKånomics-festivalen, la til et par ting: Er man rik, må man være veldig forsiktig med hva man sier og hva man gjør.

At man bør være forsiktig med hva man sier og gjør, er på mange måter opplagt. Det bør alle være. Noe tilhører den private sfære – mens andre ting kan passere i det offentlige rom. Det er mange måter å virke støtende på andre mennesker på, så det å ha empati med og ta hensyn til andre, er alltid bra.

Likevel syns jeg det er slående hvor lav toleransen nå er blitt i Norge for de som er eller antas å være rike, eller som forbindes med dem. Det er verst på sosiale medier. Der ser det ikke ut til å være noen grense for hva man kan si og mene, bare man kan forsvare seg med at man sparker oppover.

Men nå er det mye også i tradisjonelle medier, i den senere tid utløst av ansettelsen av Nicolai Tangen som sjef for oljefondet. Det virker av og til som om man ikke lenger behøver å argumentere. Det holder å peke på noe eller noen (antatt) rike som man ikke liker, eller noen som forbindes med dem, hvoretter det nærmest skal være underforstått at man selv står for noe finere, mer aktverdig og godt. Det virker nesten som om enkelte poserer i sin egen negative omtale av andre.

Noe av det mer tankevekkende jeg har lest i denne sjangeren, er en artikkel av politisk redaktør i Dagsavisen, Lars West Johnsen.

Her får Nicolai Tangen og de øvrige deltakerne på USA-seminaret hans gjennomgå, blant annet fordi de brukte Chatham House-regelen. Det er en regel som brukes på noen møter, og som innebærer at du kan dele all den informasjonen du får på møtet, med andre – men ikke hvem som sa hva.

Johnsen harselerer med begrepet, som han bare såvidt har hørt om, og siden ingen av vennene hans har hørt om det heller, konkluderer han med at dette er et slags “stammespråk, som definerer deg inn eller ut”. Det er et språk for “et visst sjikt” i samfunnet, og et uttrykk for egoisme og mangel på norsk folkelighet.

Jeg er enig med Johnsen i at Chatham House-regelen ikke er noe alle vet hva er. Men at ikke alle vet noe, er ikke så uvanlig. Det vrimler med mer eller mindre innforståtte regler for adferd og stammespråk i de fleste miljøer, og det gjelder til de grader også i pressen. Men at en erfaren journalist nesten ikke har hørt om Chatham House-regelen virker kanskje litt rart.

For egen del kan jeg si at Chatham House-regelen er et uttrykk jeg har hørt mange ganger og i mange år. Det er sjelden det blir presisert at vi følger Chatham House-regelen i norske møter, men i praksis skjer det ofte: Alt som sies, kan gjengis – det er bare ikke god kutyme å si akkurat hvem som sa hva. Dette er et prinsipp vi følger i Civita for eksempel når vi har møter i vårt kvinne-alumni. Forsamlingen vokser, men for tiden møter cirka 70 – 80 kvinner, som ofte er i starten av karrieren og i ferd med å etablere familie. Mange spørsmål melder seg, og vi pleier å invitere litt eldre, som regel godt kjente, kvinner som innledere, og som har erfaringer de kan dele. Mange ville ikke tatt ordet på et slikt møte, hvis det var fritt frem for å fortelle hvem som sa hva etterpå til hvem som helst. Og flere av innlederne ville ikke vært så ærlige som de er, hvis det kunne stå i avisen dagen etter. Derfor er regelen at alle synspunkter kan deles med andre, men vi sier ikke hvem som sa hva.

Å følge en slik regel er altså ikke kritikkverdig i seg selv. I noen tilfeller kan det være en forutsetning for å få en åpen og ærlig debatt. Dessuten er det ikke riktig som Johnsen skriver, at det betyr at “det som sies i gruppa, blir i gruppa”. Informasjonen man får, kan brukes fritt.

Det andre Johnsen anklager Tangen for, er at han har “bygd nettverk”.

Det viser seg nemlig at Henrik Syse, Fredrik Sejersted og Nicolai Tangen har gått på russisk-kurs sammen da de var i militæret på 1980-tallet, og det er visst mistenkelig: Det kan jo ikke være helt tilfeldig at Henrik og Fredrik er sønner av sine fedre? Det er tross alt Jan P. Syse og Francis Sejersted vi snakker om. Så kanskje Tangen, som 19-åring, siktet seg inn på akkurat disse to på grunn av “stamtavlene” deres? At han rett og slett traff to andre gutter, som da var 20 og 21 år, og som han bare ble venner med, er vel tross alt ikke helt troverdig?

Jeg aner ikke hvilken utdanning Johnsen selv har. Men det er tydelig at han er veldig mistenksom overfor mennesker som studerer visse steder og får venner – eller “kontakter” som han kaller det – mens de studerer. For som han skriver: “De smarteste vet at det ikke bare handler om fag, men minst like mye om å knytte kontakter”. Og Tangen var visst en “ekstrem relasjonsbygger” både på NHH i Bergen og på Wharton i Philadelphia, USA.

Og bare hør: En direktør, som har gått på NHH, og som Kapital snakket med for noen år tilbake, fikk “et nettverk av mennesker som fortsatt er hans venner i Oslo”.

Hvordan skal vi egentlig forstå det? Burde de ikke vært hans venner lenger?

Johnsen svarer ikke på det, men glir i stedet sømløst over til å skrive litt om korrupsjon, men understreker at det blir litt for “vulgært og gjennomsiktig”, og at “en direktør” han har snakket med, mener at det (altså korrupsjon?) er “for farlig”. Men, skriver Johnsen, “ringen utafor de næreste, er sterk valuta når det skal rekrutteres til jobber. Denne sfæren er vanskeligere å få øye på for brysomme journalister. En tjeneste er den neste verdt. For noen er dette nærmest instinktivt. “De får det inn med morsmelka”, sier direktøren med bakgrunn fra NHH til meg.”

Jeg har gått på NHH selv.

Der fikk jeg veldig mange venner, og jeg har mange av dem den dag i dag. De er gode, vennlige og ansvarsfulle mennesker, enda noen av dem også er eller har vært direktører. Jeg tror heldigvis aldri jeg har tenkt på dem som “kontakter”.

Jeg har også vært inne i ganske mange rekrutteringsprosesser. Jeg har rekruttert noen selv, jeg blir spurt til råds, jeg har vært referanse, og jeg er blitt (forsøkt) rekruttert. Men jeg må ærlig talt si at jeg ikke forstår hva Johnsen mener. Bør vi ikke være referanser for eller komme på kandidater som vi kjenner eller vet om? Skal vi bare rekruttere, anbefale eller fraråde mennesker vi ikke kjenner? Eller er det generelt illegitimt å være en referanse?

Og hvorfor mer enn antyder Johnsen at folk, som for eksempel har gått på NHH, er korrupte og sørger for å få folk inn i posisjoner de ikke kan få på en legal og legitim måte? Har han belegg for å påstå noe slikt? Og er det god tone bare å spre mistanken under henvisning til en anonym direktør?

Lars West Johnsen graver dype grøfter mellom seg selv, sine egne venner og nettverk, som han åpenbart må betrakte som etisk patent – og “de andre”, som åpenbart ikke er det. Han kjenner riktig nok ikke de andre, og hvem de er, er ikke helt klart, men vi får et luftig inntrykk: De er rike eller kjenner noen som er rike. De er sønner av en slags nesten-adel, og de er nærmest kyniske nettverksbyggere. Og først og fremst: De er suspekte og halv-korrupte.

Lars West Johnsen er dessverre ikke alene.

En mer elegant variant av sjangeren er Aage Borchgrevinks artikkel i Dagbladet i går, Hvite gutter leker best.

Mange, i hvert fall på Twitter, syns den er fantastisk. Noen mener den er helt “to the point”, andre sier at det er satire – men jeg blir også litt nedstemt av å lese den. Jeg oppfatter den også som sjikane.

Det finnes mange grelle eksempler på hvor ille dekningen av rike næringslivsledere kan være – men det er heldigvis også noe som er i fremgang.

Flere mediehus satser nå mer på økonomi og næringsliv, og det er veldig bra. Da kan vi kanskje også få lære mer om hva rikdom stort sett er i Norge, nemlig bedrifter og arbeidsplasser.

Mediene skal og må granske all makt kritisk. Men kritisk journalistikk bør også være konstruktiv og kunnskapsbasert. Og journalistikken må også rette et kritisk søkelys mot seg selv.

Når dekningen forfaller til en slags simpel mistenkeliggjøring, er terskelen for kritikk blitt for lav.

 

 

 

 

Unyansert om skatteparadis

Som en del av den massive omtalen av Nicolai Tangen og ansettelsen av ham som sjef for Oljefondet, er det mange som kommenterer bruken av såkalte skatteparadiser. Alle kommentarer er ikke like opplysende. Kommentator i Aftenposten, Christina Pletten, er en av dem som har skrevet ganske unyansert om temaet i en artikkel i Aftenposten i går.

La meg innlede med å si at jeg har stor respekt for det som antagelig er Plettens kilde, nemlig organisasjonen Tax Justice Network. Det er en organisasjon som, hovedsakelig finansiert av staten, arbeider for internasjonal skatterettferdighet, og demokratiske og åpne skattesystemer. Jeg tror det er et formål som alle kan slutte seg til.

Dette betyr likevel ikke at Tax Justice Network er alene om å gjøre et godt og aktverdig arbeid for økt skatterettferdighet, eller at de virkemidlene de vil bruke på vei mot felles mål, alltid er de beste. Det betyr heller ikke at de som argumenterer sterkt mot bruken av skatteparadis, alltid argumenterer balansert eller har grunnlag for å kritisere andre slik de gjør.

Selv har jeg som privatperson ingen erfaring med såkalte skatteparadiser.

Men siden jeg har hatt gleden av å være styreleder i Norfund i mange år, har jeg måttet lære mer om hva det er, og jeg har opplevd at det fremsettes kritikk på sviktende grunnlag. Jeg er fortsatt ingen ekspert, men jeg tror altså at jeg vet nok til å konstatere at mange kommenterer fenomenet på en ensidig og til dels mistenkeliggjørende måte.

Så la meg forsøke å peke på noen forhold som kan nyansere bildet:

Det finnes ingen presis definisjon av hva som er  et “skatteparadis”.

Begrepet blir oftest brukt om (antatt) lukkede jurisdiksjoner med lave skattesatser og stor grad av hemmelighold.

De fleste tidligere «skatteparadiser» har imidlertid nå opphevet mulighetene til hemmelighold. 160 land har nå forpliktet seg til Global Forum on Transparency and Exchange of Information for Tax Purposes sine omforente standarder for innsyn og utveksling av informasjon. De fleste av landene har også kommet langt i å tilpasse sine regler og prosedyrer for informasjonsutveksling til disse standardene. Og dette er et arbeid som selvsagt også Norge støtter og er med i.

Av de landene som har sluttet seg til standardene, har over 100 land også forpliktet seg til Global Forums system for automatisk informasjonsutveksling. Samtidig er det fortsatt cirka 40 land som ikke har sluttet seg til Global Forums standarder i det hele tatt.

Et annet, mer formelt begrep som ofte brukes om skatteparadiser, er “Offshore Financial Centres” (OFC). En OFC er en stat (eller en delstat) som ved lov legger spesielt til rette for finanstjenester og selskapsetableringer for aktører som i all hovedsak har sin virksomhet andre steder. Slik tilrettelegging har ikke bare med skatt å gjøre, det vil si at skattehensyn (som for eksempel å unngå dobbeltbeskatning) bare er én av mange mulige grunner til å etablere eller registrere et selskap i et OFC. Og la meg legge til et poeng her: Det er forskjell på å investere i et skatteparadis (eller OFC) og ha aktivitet der – og å registrere et selskap der. Norfund, for eksempel, har registrert selskaper i OFC’er, men har sine investeringer og aktiviteter i andre land, der det selvsagt også betales skatt. Slik er det, såvidt jeg har forstått, også med noen av AKO-fondene til Tangen: De er, i tråd med vanlig praksis for slike fond, registrert i et OFC, men de har ikke investeringer eller aktivitet der.

Det finnes over 70 finanssentre i verden i dag, og Norge er ett av dem, siden vi har etablert et tilbud i form av Norsk Internasjonalt Skipsregister (NIS). Andre OFC’er er Danmark, Nederland og Luxemburg, Canada og USA – eller land som Singapore, Cayman Island, British Virgin Island eller Mauritius. Norge har skatteinnsynsavtaler med stadig flere av de såkalte skatteparadisene.

Det er hverken forbudt eller i seg selv uhederlig å investere i eller registrere et selskap i et OFC. Også andre selskaper og fond enn Norfund, som er (delvis) eid av staten, gjør det, og det gjelder blant annet Oljefondet selv. Men som det fremgår av listen fra Global Forum, er graden av åpenhet og transparens i de ulike jurisdiksjonene forskjellig. Noen er bedre enn andre, for å si det enkelt.

Norske myndigheter forventer at selskaper og fond som staten eier eller er medeier i, holder seg til de beste jurisdiksjonene. Det betyr de land som er kategorisert som “compliant” eller “largely compliant” på Global Forums liste, samt de land som Norge har skatteavtaler eller skatteinnsynsavtaler med. Regjeringen fremmer med noen års mellomrom en Eierskapsmelding, og dette sto omtalt i meldingen som ble fremmet i 2014. Meldingen som ble fremmet i 2019, har ikke en like eksplisitt omtale.

Det er viktig å sette en stopper for mulighetene til skatteunndragelse og hemmelighold via skatteparadis. Men det er altså feil å fremstille alle internasjonale finanssentre eller all bruk av internasjonale finanssentre som suspekte.

I mange tilfeller er det nødvendig og helt legitimt å ha et selskap registrert i et OFC, fordi de ofte kan tilby et juridisk ramme- og avtaleverk som parter fra mange ulike land aksepterer, og som også banker aksepterer for for eksempel pantesikkerhet. Noen land eller oversjøiske finanssentra har også spesialisert seg på å yte finansielle tjenester på måter som sikrer rask saksbehandling. De sitter inne med en betydelig kompetanse på andre lands lover, regler og praksis, som de stiller til disposisjon for selskaper som er registrert hos dem. Mange land, som for eksempel Mauritius og Cayman Island, er engelskspråklige og baserer seg på velkjent britisk rett og har The Privy Council i London som en “høyesterett”, som kan avsi kjennelser som er bindende for domstoler i de fleste Commonwealth-land og britiske oversjøiske territorier.

Mauritius var det tredjelandet som Norfund brukte mest da jeg var styreleder. Mauritius har investeringsbeskyttelsesavtaler med relevante afrikanske stater, som blant annet gir en garanti mot tap ved for eksempel ekspropriasjon, konfiskasjon, voldshandlinger eller lignende. Slik beskyttelse kan være viktig for enkelte investorer som Norfund investerer sammen med. Et tredjeland kan fremstå som “nøytral grunn” for investorer fra mange forskjellige land. I mange tilfeller er de også helt nødvendige, dersom det skal være mulig å investere i land som ikke har en noenlunde utviklet rettsstat. Mange investeringspartnere vil ikke være med, hvis ikke det selskapet eller fondet det investeres i, nyter godt av rettslig beskyttelse i et tredjeland med et pålitelig rettssystem.

Noen vil sikkert spørre hvorfor man ikke like gjerne kan velge land som Norge, Danmark eller Nederland, og det kan selvsagt være aktuelt dersom for eksempel gruppen av aksjonærer er nordiske eller er godt kjent med Norden og Nord-Europa. Men det fremstår neppe som like aktuelt for investorer fra helt andre områder. Rettssystem, språk og kostnader er viktig, og for noen er det ikke aktuelt og gå utenfor sin egen region. Investeringer som Den afrikanske utviklingsbanken er med i, må velge et afrikansk finanssentrum, hvilket som regel i praksis vil si Mauritius.

Så for å oppsummere:

Det er viktig å bekjempe skatteunndragelser og hemmelighold – akkurat som vi må bekjempe internasjonale selskaper som driver aggressiv skatteplanlegging for å unngå skatt.

Men diskusjonen om hvordan vi skal få det til, bør ikke skjemmes av at vi ikke ser at det allerede pågår et viktig arbeid internasjonalt som Norge deltar i, at det gjøres fremskritt, og at det finnes hederlige grunner til at det både er nyttig og nødvendig å gå veien om et OFC.

 

 

Tilliten til Torstein Moland ble revet ned av medier og politikere

For ca. 25 år siden hadde vi en sentralbanksjef som het Torstein Moland.

Han ble utnevnt i august 1993 og tiltrådte stillingen i januar 1994.

Allerede før han tiltrådte ble utnevnelsen kritisert, dels fordi Moland hadde vært sentral i Arbeiderpartiet, blant annet som statssekretær for statsminister Gro Harlem Brundtland – dels fordi han hadde vært involvert i det mange oppfattet som et skattemessig kritikkverdig forhold knyttet til selskapet AS Airbus.

Kritikken og oppmerksomheten om særlig sistnevnte forhold var enorm, og da Moland i november 1995 ble ilagt en tilleggsskatt, endte det med at han søkte permisjon og deretter avskjed. Han gikk altså av som sentralbanksjef etter ca. 20 urolige måneder i stolen.

Kritikken som ble fremmet i det offentlige rom av og i mediene og av den daværende opposisjonen, var overdreven, skråsikker og upresis. Blant annet var det få som var nøye med å presisere at det å bli ilagt en tilleggsskatt, ikke var en dom eller resultat av en rettssak, og at det ikke betydde at man var kriminell. Det var et administrativt vedtak som ligningsnemnda gjorde, fordi den mente at en selvangivelse var utfylt feil, og det var et vedtak som kunne påklages og eventuelt føres inn for domstolen.

Torstein Moland gjorde det, og høsten 1998 ble han fullstendig renvasket for alle anklager. Som Dagbladet skrev i en leder i oktober 1998:

“Den kompliserte Airbus-saken er nå blitt skandalen som forsvant. Taperne finner vi hos skattemyndighetene, Økokrim og hos oss i mediene. Men det er den renvaskede Torstein Moland som måtte betale sakens urimelig høye pris”.

Jeg kom nok en gang i tanker om dette forløpet da jeg hørte kommentator i Dagbladet, John Olav Egeland, på radio i morges. Han var politisk redaktør i Dagbladet den gangen avisen skrev sin presise, men triste oppsummering av Moland-saken.

Da jeg hørte dagens NRK-intervju, og når jeg hører og ser utallige andre programmer og oppslag i mediene for tiden, får jeg en følelse av déjà vu. Det blir luftet en lang rekke mistanker om den nyansatte sjefen for Oljefondet. Men som Egeland og andre gjerne oppsummerer: Det er ingen som har noen dokumentasjon på at Tangen har gjort noe galt eller ulovlig. Spørsmålet er bare om vi kan ha tillit til ham, og det er derfor vi spør.

Og det har jo i og for seg Egeland rett i. Vi må ha tillit til en som skal være sjef for sentralbanken eller Oljefondet.

Spørsmålet er bare om det ikke er på tide også å reflektere litt over hvem som nå eventuelt bidrar til å svekke tilliten til Tangen, og om måten det gjøres på, er et rettssamfunn verdig.

Risikerer vi at Tangen rett og slett gjør som Moland: Han trekker seg fordi oppmerksomheten, kritikken og de subtile beskyldningene som fremmes mot han, er så voldsomme at det ikke bare går utover han selv, men også Norges Bank, Oljefondet og en rekke andre enkeltmennesker? Og hva skriver mediene da om noen år – når hele saken skal oppsummeres?

Det er veldig mye røyk og lite ild i denne saken, skriver Nils August Andresen i Minerva. Han har, kanskje som den eneste i mediene, tatt for seg alle sider av saken og belyst dem grundig, og han har rett. Mye av kritikken som fremmes og spørsmålene som reises, er – slik de var i Molands tilfelle – både overdreven, skråsikker og upresis. At enkelte av gjestene som var på Tangens seminar, ikke holder tungen rett i munnen, er først og fremst deres eget problem.

Såvidt jeg har registrert, mener alle som har kompetanse til å uttale seg om Nicolai Tangens faglige standard, at han er den beste OIjefond-sjefen vi kan få. Og er han best, betyr det svært mye for Norges fremtidige velstand og velferd.

Han har en utradisjonell bakgrunn, blant annet fordi han har bodd lenge utenfor Norge, og han er svært rik.

Jeg har selv såvidt kritisert Tangen, fordi han kom med noen politiske uttalelser på sin første pressekonferanse. Han har senere beklaget sine uttalelser, og det syns jeg er greit. Det må være lov å gjøre feil.

Derimot har jeg til nå ikke sett noe som tyder på at Tangen bevisst opptrer uetisk eller kriminelt – eller at han ikke er bevisst om at han nå trer inn i en ny rolle i et annet samfunn, som han tross alt kjenner godt. At det å skifte beite kan få konsekvenser også for måten man ellers opptrer på, er ikke et ukjent fenomen. En tidligere Ap-byråd i Oslo skal nå  jobbe for at eiendomsskatten fjernes.

Jeg kjenner ikke Nicolai Tangen, og jeg kan derfor ikke vite om han egentlig er umoralsk eller kriminell. Det samme gjelder i og for seg for en rekke andre mennesker i det norske samfunnet, enten de innehar fremtredende verv eller er ansatt i viktige stillinger. Jeg vet ikke sikkert om de er hel ved. Men jeg har tillit til dem, og jeg syns ikke at vi kan innføre et regime som de facto innebærer en slags omvendt bevisbyrde, der de må dokumentere at de aldri har gjort noe galt.

Bare tiden vil nå vise om det hefter noe uakseptabelt ved Nicolai Tangen, slik at vi ikke kan eller bør ha tillit til ham – eller om tilliten rives ned av andre, slik at han ikke kan eller orker å tiltre stillingen.

En tredje mulighet er at det ikke avdekkes noe uakseptabelt ved Tangen, og at han tiltrer stillingen – men jeg må innrømme at det virker som et stadig mindre sannsynlig utfall.

Det skal uansett bli spennende å se hvordan mediene oppsummerer denne saken om noen år.