Kristin Clemets blogg Her skriver jeg om ideer, verdier og politikk.

Denne uken skal Kringkastingsrådet møtes for å evaluere NRKs dekning av valgkampen. Her er fire forhold som rådets medlemmer bør studere nærmere før de trekker sine konklusjoner:

Det første de bør studere, er en undersøkelse som nylig ble gjort for Nordiske Mediedager, og som viser at hele 71 prosent av stortingsrepresentantene mener at mediene er de som oftest setter dagsorden. Bare 22 prosent av politikerne mener at det politiske systemet selv setter dagsorden.

Det andre rådet bør studere, er en avhandling av Kjersti Thorbjørnsrud som heter "Journalistenes valg. Produksjon – interaksjon – iscenesettelse. Møtet mellom journalistikk og politikk i en valgkamp med fokus på NRK Fjernsynets valgformater." Her viser Thorbjørnsrud hvordan politikerne blir styrt av NRK og journalistene, og hvordan NRK-journalistene blir styrt av kjendiseri og seertall og i mindre grad av det som er viktig.

Det mest interessante med undersøkelsen som Thorbjørnsrud har gjort, er at hun finner at politikerne i Norge er mer mediestyrte enn politikerne er i andre land. Mens mediene i mange andre land, herunder våre naboland, må finne seg i at politikerne ikke alltid er tilgjengelige, og at de må komme dit poltikerne er, viser det seg at norske politikere er ekstremt tilgjengelige og kommer dit mediene er. Thorbjørnsrud har særlig studert Redaksjon EN og sier at  "vokterrollen så å si (er) fraværende." Hun "så lite av journalisten som ekspert, analytiker eller graver. Research ble nesten ikke gjort. I Redaksjon EN var det popularisering og seertall det handlet mest om." "Alt i alt framstår NRK som et ekstremt tilfelle (i forhold til andre land), som den kanalen der den mest rendyrkede populære fjernsynslogikken får dominere, med de formatkrav som ligger innbakt i denne logikken", skriver Thorbjørnsrud.

Det tredje Kringskastingsrådet bør studere, er de tilbakevendende undersøkelsene om journalisters politiske tilhørighet. Det er gammelt nytt, men blir stadig bekreftet. Det siste er en undersøkelse blant journalistikk-studentene ved Høgskolen i Oslo. På spørsmål om hva de ville stemme ved stortingsvalget svarte 64 prosent av de som hadde bestemt seg, at de ville stemme rødgrønt. Partiet Rødt fikk støtte fra 11 prosent, mens FrP var praktisk talt fraværende. Dette samsvarer godt med tilsvarende undersøkelser blant de som allerede virker som journalister. Frank Rossavik skriver innsiktsfullt om konsekvensene av dette i siste nummer av Morgenbladet.

Det fjerde og siste Kringskastingsrådet bør studere, er Kyrre Nakkims uttalelser om NRKs betydning, bl.a. til Mandag Morgen. Ifølge Nakkim påvirker ikke han og hans kolleger "valgresultatet noe særlig". "Vi har marginal innvirkning", sier Nakkim, som peker på at politikerne i partlederutspørringene får 25 minutter, mens han "bare får to". Han deler altså ikke politikernes og forskerens oppfatning.

Hvordan kan det ha seg at stortingspolitikerne, forskeren og NRK-journalistene selv har så forskjellige oppfatninger om journalistenes innflytelse? Hvem har rett? Og enda mer spennende: Hva i all verden er det som gjør at norske politikere lar seg styre mer av mediene, og kanskje særlig av NRK og TV2, enn politikerne i andre land? Hvorfor har norske journalister så stor makt over politikerne?

Dette er en diskusjon som burde interessere Kringkastingsrådet.

Flere som har lest bloggen min, har spurt hvorfor jeg mener at det bør være færre departementer. Jeg skal prøve å forklare det.

For tiden har vi 17 departementer i Norge – i tillegg til Statsministerens kontor (SMK). Men det sitter 19 statsråder rundt bordet, fordi to departementer (Kunnskapsdepartementet og Utenriksdepartementet) har to statsråder, mens Mijøverndepartementet deler statsråd med deler av Utenriksdepartementet.

For å forstå hvorfor jeg mener dette er for mange, må man også forstå hvordan den norske regjeringen arbeider. I motsetning til mange andre land har vi intet ytre eller indre kabinett. Alle statsrådene er likeverdige, dvs. at alle er like ansvarlige for de beslutninger regjeringen treffer. I tillegg har Statsministerens kontor relativt liten makt i Norge i forhold til statsministerkontoret i andre land, dvs at SMK i liten grad kan fatte beslutninger alene og/eller på vegne av regjeringen.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Dette betyr at den norske regjeringen må ha en svært høy møtefrekvens sammenlignet med mange andre regjeringer, fordi den må behandle så mange saker i plenum. Normalt møtes regjeringen til lunch og regjeringskonferanse hver mandag og torsdag og til statsråd og lunch hver fredag. Regjeringskonferansene kan ta mange timer, og man behandler ofte svært mange saker. 

I praksis er det likevel vanskelig for statsrådene å være med i behandlingen av alle saker på en likeverdig og god måte. Dersom f.eks. alle 19 statsråder rundt bordet skulle deltatt aktivt i alle debatter, ville regjeringsarbeidet bryte sammen. Det er simpelthen ikke praktisk mulig. Diskusjonene i regjeringen har derfor en tendens til å begrense seg til noen få personer: Statsministeren, finansministeren, vedkommende fagstatsråd og kanskje en eller to statsråder til.

Et annet tydelig signal på at regjeringen er for stor, er det såkalte underutvalget. Underutvalget, som antaglig burde vært kalt "overutvalg", består som regel at partilederne i de partiene som deltar i regjeringen i tillegg til finansministeren, hvis han/hun ikke er partileder. Det er et utvalg som blir stadig mer brukt, men som ikke har noen formell plass i vår konstitusjon. Men for å effektivisere arbeidet i regjeringen ser det ut til at stadig flere diskusjoner og beslutninger om de viktigste sakene flyttes til dette underutvalget. Formelt sett kan riktig nok ikke underutvalget fatte noen beslutninger, men i realiteten skjer det der, mens selve regjeringsbeslutningen blir en formalitet.

Dette er, etter min mening, uheldig. Det er ingen spøk å sitte i regjering. Skal man ha ansvar, må man også ta ansvar og ha innflytelse. At regjeringen i realiteten delegerer stadig flere viktige beslutninger til en liten uformell gruppe på tre – fire personer er ikke bra.

Systemet stimulerer statsrådene  til å bli svært opptatt av "sin egen" sektor på bekostning av helheten. I Tora Aaslands tilfelle er det, slik jeg skrev i en tidligere blogg, nesten blitt ekstremt: Hun omtales som "sektorens egen statsråd"; nærmest en agent inn i regjeringen – fremfor regjeringens representant overfor sektoren.

Mange små departementer inviterer også til mye detaljstyring. La meg illustrere med et eksempel: I dag er det to statsråder i Kunnskapsdepartementet. Betyr det at de to statsrådene har mye bedre tid enn tidligere statsråder hadde, den gangen det bare var én statsråd? Selvsagt ikke. Solhjell og Aasland er ganske sikkert like travle som Trond Giske eller jeg var. De engasjerer seg bare mer i detaljene og gjør antagelig oppgaver som tidligere var overlatt til en ekspedisjonssjef. Men politikere bør løfte blikket og forsøke å holde seg til de mer overordnede linjer.

En mindre regjering ville gjøre det mulig for flere å delta i debattene og ta ansvar for helheten rundt regjeringens bord. Det ville også motvirke den sterke sektoriseringen  i norsk politikk.

Flere som har lest bloggen min, har spurt hvorfor jeg mener at det bør være færre departementer. Jeg skal prøve å forklare det.

For tiden har vi 17 departementer i Norge – i tillegg til Statsministerens kontor (SMK). Men det sitter 19 statsråder rundt bordet, fordi to departementer (Kunnskapsdepartementet og Utenriksdepartementet) har to statsråder, mens Mijøverndepartementet deler statsråd med deler av Utenriksdepartementet.

For å forstå hvorfor jeg mener dette er for mange, må man også forstå hvordan den norske regjeringen arbeider. I motsetning til mange andre land har vi intet ytre eller indre kabinett. Alle statsrådene er likeverdige, dvs. at alle er like ansvarlige for de beslutninger regjeringen treffer. I tillegg har Statsministerens kontor relativt liten makt i Norge i forhold til statsministerkontoret i andre land, dvs at SMK i liten grad kan fatte beslutninger alene og/eller på vegne av regjeringen.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Dette betyr at den norske regjeringen må ha en svært høy møtefrekvens sammenlignet med mange andre regjeringer, fordi den må behandle så mange saker i plenum. Normalt møtes regjeringen til lunch og regjeringskonferanse hver mandag og torsdag og til statsråd og lunch hver fredag. Regjeringskonferansene kan ta mange timer, og man behandler ofte svært mange saker. 

I praksis er det likevel vanskelig for statsrådene å være med i behandlingen av alle saker på en likeverdig og god måte. Dersom f.eks. alle 19 statsråder rundt bordet skulle deltatt aktivt i alle debatter, ville regjeringsarbeidet bryte sammen. Det er simpelthen ikke praktisk mulig. Diskusjonene i regjeringen har derfor en tendens til å begrense seg til noen få personer: Statsministeren, finansministeren, vedkommende fagstatsråd og kanskje en eller to statsråder til.

Et annet tydelig signal på at regjeringen er for stor, er det såkalte underutvalget. Underutvalget, som antaglig burde vært kalt "overutvalg", består som regel at partilederne i de partiene som deltar i regjeringen i tillegg til finansministeren, hvis han/hun ikke er partileder. Det er et utvalg som blir stadig mer brukt, men som ikke har noen formell plass i vår konstitusjon. Men for å effektivisere arbeidet i regjeringen ser det ut til at stadig flere diskusjoner og beslutninger om de viktigste sakene flyttes til dette underutvalget. Formelt sett kan riktig nok ikke underutvalget fatte noen beslutninger, men i realiteten skjer det der, mens selve regjeringsbeslutningen blir en formalitet.

Dette er, etter min mening, uheldig. Det er ingen spøk å sitte i regjering. Skal man ha ansvar, må man også ta ansvar og ha innflytelse. At regjeringen i realiteten delegerer stadig flere viktige beslutninger til en liten uformell gruppe på tre – fire personer er ikke bra.

Systemet stimulerer statsrådene  til å bli svært opptatt av "sin egen" sektor på bekostning av helheten. I Tora Aaslands tilfelle er det, slik jeg skrev i en tidligere blogg, nesten blitt ekstremt: Hun omtales som "sektorens egen statsråd"; nærmest en agent inn i regjeringen – fremfor regjeringens representant overfor sektoren.

Mange små departementer inviterer også til mye detaljstyring. La meg illustrere med et eksempel: I dag er det to statsråder i Kunnskapsdepartementet. Betyr det at de to statsrådene har mye bedre tid enn tidligere statsråder hadde, den gangen det bare var én statsråd? Selvsagt ikke. Solhjell og Aasland er ganske sikkert like travle som Trond Giske eller jeg var. De engasjerer seg bare mer i detaljene og gjør antagelig oppgaver som tidligere var overlatt til en ekspedisjonssjef. Men politikere bør løfte blikket og forsøke å holde seg til de mer overordnede linjer.

En mindre regjering ville gjøre det mulig for flere å delta i debattene og ta ansvar for helheten rundt regjeringens bord. Det ville også motvirke den sterke sektoriseringen  i norsk politikk.

Spekulasjonene er igang. Hvem må ut av regjering, og hvem kommer inn? Jeg vet ikke og skal derfor heller ikke late som om jeg vet det. Det jeg derimot vet litt om, er departementene, og de vet ikke alltid pressen så mye om.

Norske journalister har tradisjonelt konsentrert seg om Stortinget. Det er der de har sin daglige gange, blir kjent med politikerne og deres arbeidsform. Journalistene er stort sett veldig godt orientert om det som skjer på Løvebakken, om det politiske "spillet" som foregår der og om det som skjer bak lukkede dører.

Slik er det ikke med regjeringskvartalet. Der har ikke journalistene noe sted å være og ingen mulighet til å treffe politikerne. De vet lite om hvordan departementene og regjeringen jobber, og det er ofte mange brannmurer (les: kommunikasjonsrådgivere) som må forseres før de får kontakt med politikerne. De har få kilder i embetsverket, både fordi de ikke har prøvd å bygge opp slike kilder, og fordi de aller fleste i embetsverket er veldig lojale overfor den politiske ledelsen.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Jeg har tidligere forsøkt å bidra til folkeopplysningen ved å fortelle hvordan budsjettprosessen foregår. Det har nok ikke vært fullt så tøft som jeg beskriver det de siste fire år, ettersom vi har hatt en offentlig forbruksfest uten like. Men antagelig har det føltes omtrent slik jeg beskriver det likevel, fordi pengerikeligheten bare har ført til at statsrådene har blitt enda mer "grådige" på vegne av sine respektive departementer.

Pressens beskrivelse av de forskjellige departementene er ofte kostelig lesning. Det kommer alltid et nytt "super-departement", og det spekuleres alltid i at oppgaver skal flyttes mellom departementene. Nå er det bl.a. snakk om at barnehagene skal tilbake til Barne- og likestillingsdepartementet, at vi skal få et "utvidet utdanningsdepartement" (hva nå det måtte bety), at vi igjen skal få én utdannings- og forskningsminister eller at ansvaret for forskningen skal flyttes til Næringsdepartementet eller til Fornyingsdepartementet.

Dette er en sport for spesielt interesserte, men til gjengjeld er de spesielt interesserte veldig interessert. Utdanningsforbundet, f.eks., er veldig opptatt av at barnehagene blir anerkjent som en del av utdanningssystemet og derfor ligger i Kunnskapsdepartementet. Næringslivet syns det er fint hvis mer av forskningen blir mer nytteorientert og er derfor fornøyd med at ansvaret går til Næringsdepartementet. Det vil imidlertid akademia sterkt motsette seg, siden de er opptatt av den ikke nytteorienterte grunnforskningen. Hva forskningen eventuelt har å gjøre i Fornyingsdepartementet må foreløpig være en dypt bevart hemmelighet.

Pressen skiller også mellom "tunge" og "lette" departementer. Et "super-departement" bør helst være ganske tungt, syns jeg, men er det ikke alltid. Selv ble jeg "super-minister" i 1989, da jeg ledet Arbeids- og administrasjonsdepartementet, men enormt stort eller "tungt" var det hverken da eller siden. Nå fremstilles Næringsdepartementet som noe som er mye "tyngre" enn Kulturdepartementet, siden det skal forklare spekulasjonene om at Giske går dit. Men det er nok en sannhet med modifikasjoner. Næringsdepartmentet er på mange måter et svært "lett" departement – uten store budsjetter eller kraftfulle virkemidler. Men Giske har, i likhet med Børge Brende, vist at han kan gjøre gull av gråstein.

Nå vil tydeligvis alle ha Kunnskapsdepartementet. Det er forståelig. Det er et "tungt" departementet, fordi utdanning og forskning krever store budsjetter. Det er også et viktig departement, fordi utdannings- og forskningspolitikken blir stadig mer sentral i vårt kunnskapsintensive samfunn. Og det er politisk viktig, fordi skole og utdanning stadig står øverst på velgernes dagsorden. Dessuten virker ikke oppgaven like umulig som f.eks. helsepolitikken, som ser ut til å være en never ending story.

En god statsråd kan gjøre underverker, uansett departement. En som er god utad, behøver riktig nok ikke å være god innad – og vice versa – men mulighetene er til stede for den som virkelig vil noe. En svak statsråd får til gjengjeld god hjelp av sitt departement. Men embetsverket kan ikke trylle. Er statsråden riktig dårlig, hjelper det ikke, hverken med organisatoriske krumspring eller bytte av departement.

Det beste hadde vært om Regjeringen greide å redusere antallet statsråder. Det sitter rett og slett for mange rundt Kongens bord. Statsrådene blir for opptatt av sine sektorer og for lite opptatt av helheten. I Tore Aaslands tilfelle har det blitt en offentlig sannhet: Hun er "sektorens egen statsråd", og det er ikke hennes skyld hvis hun ikke får det slik hun, og de, vil. Hun kjemper som en løve, men det er resten av regjeringen som stritter imot. Det virker nesten som om hun representerer sektoren i regjeringen – og ikke regjeringen overfor sektoren.

I så fall er det kanskje bare et tidsspørsmål før sektorene selv utnevner "sine" statsråder?

Spekulasjonene er igang. Hvem må ut av regjering, og hvem kommer inn? Jeg vet ikke og skal derfor heller ikke late som om jeg vet det. Det jeg derimot vet litt om, er departementene, og de vet ikke alltid pressen så mye om.

Norske journalister har tradisjonelt konsentrert seg om Stortinget. Det er der de har sin daglige gange, blir kjent med politikerne og deres arbeidsform. Journalistene er stort sett veldig godt orientert om det som skjer på Løvebakken, om det politiske "spillet" som foregår der og om det som skjer bak lukkede dører.

Slik er det ikke med regjeringskvartalet. Der har ikke journalistene noe sted å være og ingen mulighet til å treffe politikerne. De vet lite om hvordan departementene og regjeringen jobber, og det er ofte mange brannmurer (les: kommunikasjonsrådgivere) som må forseres før de får kontakt med politikerne. De har få kilder i embetsverket, både fordi de ikke har prøvd å bygge opp slike kilder, og fordi de aller fleste i embetsverket er veldig lojale overfor den politiske ledelsen.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg har tidligere forsøkt å bidra til folkeopplysningen ved å fortelle hvordan budsjettprosessen foregår. Det har nok ikke vært fullt så tøft som jeg beskriver det de siste fire år, ettersom vi har hatt en offentlig forbruksfest uten like. Men antagelig har det føltes omtrent slik jeg beskriver det likevel, fordi pengerikeligheten bare har ført til at statsrådene har blitt enda mer "grådige" på vegne av sine respektive departementer.

Pressens beskrivelse av de forskjellige departementene er ofte kostelig lesning. Det kommer alltid et nytt "super-departement", og det spekuleres alltid i at oppgaver skal flyttes mellom departementene. Nå er det bl.a. snakk om at barnehagene skal tilbake til Barne- og likestillingsdepartementet, at vi skal få et "utvidet utdanningsdepartement" (hva nå det måtte bety), at vi igjen skal få én utdannings- og forskningsminister eller at ansvaret for forskningen skal flyttes til Næringsdepartementet eller til Fornyingsdepartementet.

Dette er en sport for spesielt interesserte, men til gjengjeld er de spesielt interesserte veldig interessert. Utdanningsforbundet, f.eks., er veldig opptatt av at barnehagene blir anerkjent som en del av utdanningssystemet og derfor ligger i Kunnskapsdepartementet. Næringslivet syns det er fint hvis mer av forskningen blir mer nytteorientert og er derfor fornøyd med at ansvaret går til Næringsdepartementet. Det vil imidlertid akademia sterkt motsette seg, siden de er opptatt av den ikke nytteorienterte grunnforskningen. Hva forskningen eventuelt har å gjøre i Fornyingsdepartementet må foreløpig være en dypt bevart hemmelighet.

Pressen skiller også mellom "tunge" og "lette" departementer. Et "super-departement" bør helst være ganske tungt, syns jeg, men er det ikke alltid. Selv ble jeg "super-minister" i 1989, da jeg ledet Arbeids- og administrasjonsdepartementet, men enormt stort eller "tungt" var det hverken da eller siden. Nå fremstilles Næringsdepartementet som noe som er mye "tyngre" enn Kulturdepartementet, siden det skal forklare spekulasjonene om at Giske går dit. Men det er nok en sannhet med modifikasjoner. Næringsdepartmentet er på mange måter et svært "lett" departement – uten store budsjetter eller kraftfulle virkemidler. Men Giske har, i likhet med Børge Brende, vist at han kan gjøre gull av gråstein.

Nå vil tydeligvis alle ha Kunnskapsdepartementet. Det er forståelig. Det er et "tungt" departementet, fordi utdanning og forskning krever store budsjetter. Det er også et viktig departement, fordi utdannings- og forskningspolitikken blir stadig mer sentral i vårt kunnskapsintensive samfunn. Og det er politisk viktig, fordi skole og utdanning stadig står øverst på velgernes dagsorden. Dessuten virker ikke oppgaven like umulig som f.eks. helsepolitikken, som ser ut til å være en never ending story.

En god statsråd kan gjøre underverker, uansett departement. En som er god utad, behøver riktig nok ikke å være god innad – og vice versa – men mulighetene er til stede for den som virkelig vil noe. En svak statsråd får til gjengjeld god hjelp av sitt departement. Men embetsverket kan ikke trylle. Er statsråden riktig dårlig, hjelper det ikke, hverken med organisatoriske krumspring eller bytte av departement.

Det beste hadde vært om Regjeringen greide å redusere antallet statsråder. Det sitter rett og slett for mange rundt Kongens bord. Statsrådene blir for opptatt av sine sektorer og for lite opptatt av helheten. I Tore Aaslands tilfelle har det blitt en offentlig sannhet: Hun er "sektorens egen statsråd", og det er ikke hennes skyld hvis hun ikke får det slik hun, og de, vil. Hun kjemper som en løve, men det er resten av regjeringen som stritter imot. Det virker nesten som om hun representerer sektoren i regjeringen – og ikke regjeringen overfor sektoren.

I så fall er det kanskje bare et tidsspørsmål før sektorene selv utnevner "sine" statsråder?

På Redaksjon 1 i går nevnte Siv Jensen, prisverdig nok, at det faktisk er et borgerlig flertall blant dem som har avgitt stemme ved valget. Det virker som om denne opplysningen forstyrrer stemningen litt – den passer liksom ikke inn i bildet som nå tegnes av Regjeringen som helt unik, fordi den har blitt gjenvalgt. Noen blir kanskje også forbauset og forvirret, siden vi lever i et demokrati der de fleste tar for gitt at vi har en rettferdig valgordning.

I motsetning til programlederen og de øvrige deltagerne i debatten, responderte statsministeren. Stoltenberg hadde tydeligvis forberedt seg på å forsvare sin egen valgseier. Han medga at de fire partiene på ikke-sosialistisk side, dvs. Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og KrF, har fått nesten 50.000 flere stemmer enn de tre rødgrønne partiene, men etter hans mening må også stemmene til Rødt telle med.

Mon det. Hvis man skal regne med et parti som overhodet ikke er representert på Stortinget, må det eventuelt også gjelde alle andre partier som ikke oppnådde representasjon – til sammen 16, hvis jeg husker riktig. Alt i alt har disse andre partiene fått over 36.000 stemmer. Hvilke av disse partiene som eventuelt ville si at de foretrekker én regjering fremfor en annen, er ikke godt å vite. Men jeg tror vi kan være helt sikre på at noen ville melde klart i fra. Det liberale folkepartiet, f.eks., ville neppe støttet en sosialistisk regjering.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Men nok om det. Hvis vi likevel tar statsministeren på ordet og regner med stemmene som Rødt fikk, ja, så blir blokkene, ifølge statsministeren, omtrent like store. Men ikke helt: Fortsatt ville de fire ikke-sosialistiske partiene hatt flertallet av stemmene. I skrivende stund viser tallene at ca. 13.000 flere mennesker stemte på Høyre, Venstre, Frp og KrF enn på Ap, SV, Sp – og Rødt.

I Sverige har de en proporsjonal valgordning, dvs at hver stemme teller likt.  Hadde vi hatt en slik ordning i Norge, ville den utskjelte Bondevik II-regjeringen blitt gjenvalgt i 2005, og det hadde blitt ikke-sosialistisk flertall i år.

Jeg skriver ikke dette fordi jeg mener at valgordningen ikke bør gjelde, for det må den selvsagt. Jeg vil riktig nok gjerne arbeide for en ny valgordning, men enn så lenge må vi leve med den vi har.

Men vissheten om at den slår ut som den gjør, og at flertallet av stemmegiverne for annen gang på rad faktisk har stemt borgerlig, burde få både de rødgrønne, kommentatorene og enkelte valgforskere til å dempe seg litt når de omtaler valgresultatet.  I nærmest euforiske vendinger fremstilles Regjeringen, og særlig Arbeiderpartiet, som enestående og historisk, men så fantastisk er det faktisk ikke.

For det første er det ikke enestående å bli gjenvalgt. Den danske borgerlige regjering, som første gang ble valgt i 2001, er så langt gjenvalgt to ganger, i både 2005 og 2007. Og dessuten er det altså egentlig et borgerlig flertall.

SV og Kristin Halvorsen tolker valgresultatet som en voldsom tillit til rødgrønn politikk og et rungende nei til "høyrepolitikk". Men sannheten er at SV gjorde et elendig valg, at Høyre og Fremskrittspartiet gjorde gode valg, og at det er borgerlig flertall blant dem som stemte.

Måten enkelte rødgrønne politikere omtaler valgresultatet på, går for øvrig inn i et mønster som har preget denne regjeringen. Den virker ikke som de bryr seg  så mye om å være en regjering for hele folket, men snakker ofte nedlatende om borgerlig styrte kommuner, om grupper de ikke liker og om mennesker som mener noe annet enn dem. SV er verst, men det er antagelig ikke så rart. Hele SVs ideologi og program er preget av et samfunnssyn der noe eller noen er "mot" noe annet.

Det er synd, for selv vi som har stemt på et borgerlig parti, burde kunne føle at vi har en regjering som er vår.

På Redaksjon 1 i går nevnte Siv Jensen, prisverdig nok, at det faktisk er et borgerlig flertall blant dem som har avgitt stemme ved valget. Det virker som om denne opplysningen forstyrrer stemningen litt – den passer liksom ikke inn i bildet som nå tegnes av Regjeringen som helt unik, fordi den har blitt gjenvalgt. Noen blir kanskje også forbauset og forvirret, siden vi lever i et demokrati der de fleste tar for gitt at vi har en rettferdig valgordning.

I motsetning til programlederen og de øvrige deltagerne i debatten, responderte statsministeren. Stoltenberg hadde tydeligvis forberedt seg på å forsvare sin egen valgseier. Han medga at de fire partiene på ikke-sosialistisk side, dvs. Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og KrF, har fått nesten 50.000 flere stemmer enn de tre rødgrønne partiene, men etter hans mening må også stemmene til Rødt telle med.

Mon det. Hvis man skal regne med et parti som overhodet ikke er representert på Stortinget, må det eventuelt også gjelde alle andre partier som ikke oppnådde representasjon – til sammen 16, hvis jeg husker riktig. Alt i alt har disse andre partiene fått over 36.000 stemmer. Hvilke av disse partiene som eventuelt ville si at de foretrekker én regjering fremfor en annen, er ikke godt å vite. Men jeg tror vi kan være helt sikre på at noen ville melde klart i fra. Det liberale folkepartiet, f.eks., ville neppe støttet en sosialistisk regjering.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Men nok om det. Hvis vi likevel tar statsministeren på ordet og regner med stemmene som Rødt fikk, ja, så blir blokkene, ifølge statsministeren, omtrent like store. Men ikke helt: Fortsatt ville de fire ikke-sosialistiske partiene hatt flertallet av stemmene. I skrivende stund viser tallene at ca. 13.000 flere mennesker stemte på Høyre, Venstre, Frp og KrF enn på Ap, SV, Sp – og Rødt.

I Sverige har de en proporsjonal valgordning, dvs at hver stemme teller likt.  Hadde vi hatt en slik ordning i Norge, ville den utskjelte Bondevik II-regjeringen blitt gjenvalgt i 2005, og det hadde blitt ikke-sosialistisk flertall i år.

Jeg skriver ikke dette fordi jeg mener at valgordningen ikke bør gjelde, for det må den selvsagt. Jeg vil riktig nok gjerne arbeide for en ny valgordning, men enn så lenge må vi leve med den vi har.

Men vissheten om at den slår ut som den gjør, og at flertallet av stemmegiverne for annen gang på rad faktisk har stemt borgerlig, burde få både de rødgrønne, kommentatorene og enkelte valgforskere til å dempe seg litt når de omtaler valgresultatet.  I nærmest euforiske vendinger fremstilles Regjeringen, og særlig Arbeiderpartiet, som enestående og historisk, men så fantastisk er det faktisk ikke.

For det første er det ikke enestående å bli gjenvalgt. Den danske borgerlige regjering, som første gang ble valgt i 2001, er så langt gjenvalgt to ganger, i både 2005 og 2007. Og dessuten er det altså egentlig et borgerlig flertall.

SV og Kristin Halvorsen tolker valgresultatet som en voldsom tillit til rødgrønn politikk og et rungende nei til "høyrepolitikk". Men sannheten er at SV gjorde et elendig valg, at Høyre og Fremskrittspartiet gjorde gode valg, og at det er borgerlig flertall blant dem som stemte.

Måten enkelte rødgrønne politikere omtaler valgresultatet på, går for øvrig inn i et mønster som har preget denne regjeringen. Den virker ikke som de bryr seg  så mye om å være en regjering for hele folket, men snakker ofte nedlatende om borgerlig styrte kommuner, om grupper de ikke liker og om mennesker som mener noe annet enn dem. SV er verst, men det er antagelig ikke så rart. Hele SVs ideologi og program er preget av et samfunnssyn der noe eller noen er "mot" noe annet.

Det er synd, for selv vi som har stemt på et borgerlig parti, burde kunne føle at vi har en regjering som er vår.

Tirsdag 15. september 2009

La det være sagt: Arbeiderpartiet har gjort et meget godt valg, og Jens Stoltenberg har gjennomført en imponerende valgkamp. Partiets velgere har god grunn til å feire. For borgerlige velgere, derimot, er situasjonen en annen.

Borgerlige velgere har problemer med å få innflytelse, både i Stortinget og i regjering.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

For annet stortingsvalg på rad vinner de ikke-sosialistiske partiene flere stemmer enn de rødgrønne. Den borgerlige stemmeovervekten er større i år enn den var i 2005. For fire år siden fikk Høyre, Venstre, KrF og Frp til sammen 1287338 stemmer. Det var 22000 flere stemmer enn de rødgrønne partiene fikk. Det er nesten like mange stemmer som det bor mennesker i Harstad. I år er forspranget (i skrivende stund) økt til 48000. Det er flere stemmer enn det bor mennesker i Bodø.

Det er altså en klar borgerlig stemmeovervekt i folket. Likevel vinner de rødgrønne flertallet på Stortinget på nytt. Det er særlig Arbeiderpartiet som tjener på valgordningen, dvs. at partiet får en større andel av mandatene enn det får av stemmene. En oppslutning på for eksempel 35 prosent i folket kan gi partiet 38 prosent av mandatene.

Når skal borgerlige velgere reagere på denne urettferdigheten? Ifølge statsminister Fredrik Reinfelt vant den borgerlige alliansen i Sverige regjeringsmakten med samme margin. Men den svenske valgordningen sørger altså for at de som vinner, får flertallet og regjeringsmakt – mens de som taper, må gå i opposisjon. I Norge er det omvendt.

Spørsmålet er likevel om det hadde hjulpet om de borgerlige partiene hadde fått flertallet av mandatene på Stortinget. Partiene er, som kjent, ikke like gode venner som partiene i Sverige er. I stedet for å forsøke å spille hverandre gode, slik de svenske partiene gjorde, har enkelte av de norske partiene gjort hva de kunne for å ødelegge for hverandre. Venstre har nesten ikke snakket om annet enn sitt hat til Frp. Og Fremskrittspartiet har tatt igjen og brukt kraftuttrykk om Venstre og KrF.

Det kan godt være at det er umulig for de fire ikke-sosialistiske partiene å sitte i regjering sammen. Men må man oppføre seg så ubehøvlet overfor hverandre? Hvis stemmene til alle de fire partiene skal telle med i et eventuelt ikke-sosialistisk flertall, bør det være et minimumskrav at man kan omtale og snakke med hverandre på en konstruktiv og saklig måte. Kan man ikke det, fordi man står hverandre så uendelig fjernt, bør man ta konsekvensen av det og heller ikke regne med stemmene fra det eller de partier det gjelder.

Skal vi ta de ikke-sosialistiske partiene på alvor, blir det umulig noen gang å danne en borgerlig regjering – selv om partiene skulle få et flertall på Stortinget. Hvor lenge skal borgerlige velgere finne seg i en slik situasjon?

Borgerlige velgere står overfor et dobbelt demokratisk underskudd. Vi taper på valgordningen, og vi taper på manglende samarbeidsvilje blant partiene. Vi greier altså verken å realisere et stortingsflertall eller en regjering – selv om vi er mange flere enn de rødgrønne er.

Det er et problem.

Tirsdag 15. september 2009

La det være sagt: Arbeiderpartiet har gjort et meget godt valg, og Jens Stoltenberg har gjennomført en imponerende valgkamp. Partiets velgere har god grunn til å feire. For borgerlige velgere, derimot, er situasjonen en annen.

Borgerlige velgere har problemer med å få innflytelse, både i Stortinget og i regjering.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

For annet stortingsvalg på rad vinner de ikke-sosialistiske partiene flere stemmer enn de rødgrønne. Den borgerlige stemmeovervekten er større i år enn den var i 2005. For fire år siden fikk Høyre, Venstre, KrF og Frp til sammen 1287338 stemmer. Det var 22000 flere stemmer enn de rødgrønne partiene fikk. Det er nesten like mange stemmer som det bor mennesker i Harstad. I år er forspranget (i skrivende stund) økt til 48000. Det er flere stemmer enn det bor mennesker i Bodø.

Det er altså en klar borgerlig stemmeovervekt i folket. Likevel vinner de rødgrønne flertallet på Stortinget på nytt. Det er særlig Arbeiderpartiet som tjener på valgordningen, dvs. at partiet får en større andel av mandatene enn det får av stemmene. En oppslutning på for eksempel 35 prosent i folket kan gi partiet 38 prosent av mandatene.

Når skal borgerlige velgere reagere på denne urettferdigheten? Ifølge statsminister Fredrik Reinfelt vant den borgerlige alliansen i Sverige regjeringsmakten med samme margin. Men den svenske valgordningen sørger altså for at de som vinner, får flertallet og regjeringsmakt – mens de som taper, må gå i opposisjon. I Norge er det omvendt.

Spørsmålet er likevel om det hadde hjulpet om de borgerlige partiene hadde fått flertallet av mandatene på Stortinget. Partiene er, som kjent, ikke like gode venner som partiene i Sverige er. I stedet for å forsøke å spille hverandre gode, slik de svenske partiene gjorde, har enkelte av de norske partiene gjort hva de kunne for å ødelegge for hverandre. Venstre har nesten ikke snakket om annet enn sitt hat til Frp. Og Fremskrittspartiet har tatt igjen og brukt kraftuttrykk om Venstre og KrF.

Det kan godt være at det er umulig for de fire ikke-sosialistiske partiene å sitte i regjering sammen. Men må man oppføre seg så ubehøvlet overfor hverandre? Hvis stemmene til alle de fire partiene skal telle med i et eventuelt ikke-sosialistisk flertall, bør det være et minimumskrav at man kan omtale og snakke med hverandre på en konstruktiv og saklig måte. Kan man ikke det, fordi man står hverandre så uendelig fjernt, bør man ta konsekvensen av det og heller ikke regne med stemmene fra det eller de partier det gjelder.

Skal vi ta de ikke-sosialistiske partiene på alvor, blir det umulig noen gang å danne en borgerlig regjering – selv om partiene skulle få et flertall på Stortinget. Hvor lenge skal borgerlige velgere finne seg i en slik situasjon?

Borgerlige velgere står overfor et dobbelt demokratisk underskudd. Vi taper på valgordningen, og vi taper på manglende samarbeidsvilje blant partiene. Vi greier altså verken å realisere et stortingsflertall eller en regjering – selv om vi er mange flere enn de rødgrønne er.

Det er et problem.