Fortsatt borgerlig flertall

På Redaksjon 1 i går nevnte Siv Jensen, prisverdig nok, at det faktisk er et borgerlig flertall blant dem som har avgitt stemme ved valget. Det virker som om denne opplysningen forstyrrer stemningen litt – den passer liksom ikke inn i bildet som nå tegnes av Regjeringen som helt unik, fordi den har blitt gjenvalgt. Noen blir kanskje også forbauset og forvirret, siden vi lever i et demokrati der de fleste tar for gitt at vi har en rettferdig valgordning.

I motsetning til programlederen og de øvrige deltagerne i debatten, responderte statsministeren. Stoltenberg hadde tydeligvis forberedt seg på å forsvare sin egen valgseier. Han medga at de fire partiene på ikke-sosialistisk side, dvs. Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og KrF, har fått nesten 50.000 flere stemmer enn de tre rødgrønne partiene, men etter hans mening må også stemmene til Rødt telle med.

Mon det. Hvis man skal regne med et parti som overhodet ikke er representert på Stortinget, må det eventuelt også gjelde alle andre partier som ikke oppnådde representasjon – til sammen 16, hvis jeg husker riktig. Alt i alt har disse andre partiene fått over 36.000 stemmer. Hvilke av disse partiene som eventuelt ville si at de foretrekker én regjering fremfor en annen, er ikke godt å vite. Men jeg tror vi kan være helt sikre på at noen ville melde klart i fra. Det liberale folkepartiet, f.eks., ville neppe støttet en sosialistisk regjering.

Men nok om det. Hvis vi likevel tar statsministeren på ordet og regner med stemmene som Rødt fikk, ja, så blir blokkene, ifølge statsministeren, omtrent like store. Men ikke helt: Fortsatt ville de fire ikke-sosialistiske partiene hatt flertallet av stemmene. I skrivende stund viser tallene at ca. 13.000 flere mennesker stemte på Høyre, Venstre, Frp og KrF enn på Ap, SV, Sp – og Rødt.

I Sverige har de en proporsjonal valgordning, dvs at hver stemme teller likt.  Hadde vi hatt en slik ordning i Norge, ville den utskjelte Bondevik II-regjeringen blitt gjenvalgt i 2005, og det hadde blitt ikke-sosialistisk flertall i år.

Jeg skriver ikke dette fordi jeg mener at valgordningen ikke bør gjelde, for det må den selvsagt. Jeg vil riktig nok gjerne arbeide for en ny valgordning, men enn så lenge må vi leve med den vi har.

Men vissheten om at den slår ut som den gjør, og at flertallet av stemmegiverne for annen gang på rad faktisk har stemt borgerlig, burde få både de rødgrønne, kommentatorene og enkelte valgforskere til å dempe seg litt når de omtaler valgresultatet.  I nærmest euforiske vendinger fremstilles Regjeringen, og særlig Arbeiderpartiet, som enestående og historisk, men så fantastisk er det faktisk ikke.

For det første er det ikke enestående å bli gjenvalgt. Den danske borgerlige regjering, som første gang ble valgt i 2001, er så langt gjenvalgt to ganger, i både 2005 og 2007. Og dessuten er det altså egentlig et borgerlig flertall.

SV og Kristin Halvorsen tolker valgresultatet som en voldsom tillit til rødgrønn politikk og et rungende nei til "høyrepolitikk". Men sannheten er at SV gjorde et elendig valg, at Høyre og Fremskrittspartiet gjorde gode valg, og at det er borgerlig flertall blant dem som stemte.

Måten enkelte rødgrønne politikere omtaler valgresultatet på, går for øvrig inn i et mønster som har preget denne regjeringen. Den virker ikke som de bryr seg  så mye om å være en regjering for hele folket, men snakker ofte nedlatende om borgerlig styrte kommuner, om grupper de ikke liker og om mennesker som mener noe annet enn dem. SV er verst, men det er antagelig ikke så rart. Hele SVs ideologi og program er preget av et samfunnssyn der noe eller noen er "mot" noe annet.

Det er synd, for selv vi som har stemt på et borgerlig parti, burde kunne føle at vi har en regjering som er vår.

Fortsatt borgerlig flertall

På Redaksjon 1 i går nevnte Siv Jensen, prisverdig nok, at det faktisk er et borgerlig flertall blant dem som har avgitt stemme ved valget. Det virker som om denne opplysningen forstyrrer stemningen litt – den passer liksom ikke inn i bildet som nå tegnes av Regjeringen som helt unik, fordi den har blitt gjenvalgt. Noen blir kanskje også forbauset og forvirret, siden vi lever i et demokrati der de fleste tar for gitt at vi har en rettferdig valgordning.

I motsetning til programlederen og de øvrige deltagerne i debatten, responderte statsministeren. Stoltenberg hadde tydeligvis forberedt seg på å forsvare sin egen valgseier. Han medga at de fire partiene på ikke-sosialistisk side, dvs. Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og KrF, har fått nesten 50.000 flere stemmer enn de tre rødgrønne partiene, men etter hans mening må også stemmene til Rødt telle med.

Mon det. Hvis man skal regne med et parti som overhodet ikke er representert på Stortinget, må det eventuelt også gjelde alle andre partier som ikke oppnådde representasjon – til sammen 16, hvis jeg husker riktig. Alt i alt har disse andre partiene fått over 36.000 stemmer. Hvilke av disse partiene som eventuelt ville si at de foretrekker én regjering fremfor en annen, er ikke godt å vite. Men jeg tror vi kan være helt sikre på at noen ville melde klart i fra. Det liberale folkepartiet, f.eks., ville neppe støttet en sosialistisk regjering.

Men nok om det. Hvis vi likevel tar statsministeren på ordet og regner med stemmene som Rødt fikk, ja, så blir blokkene, ifølge statsministeren, omtrent like store. Men ikke helt: Fortsatt ville de fire ikke-sosialistiske partiene hatt flertallet av stemmene. I skrivende stund viser tallene at ca. 13.000 flere mennesker stemte på Høyre, Venstre, Frp og KrF enn på Ap, SV, Sp – og Rødt.

I Sverige har de en proporsjonal valgordning, dvs at hver stemme teller likt.  Hadde vi hatt en slik ordning i Norge, ville den utskjelte Bondevik II-regjeringen blitt gjenvalgt i 2005, og det hadde blitt ikke-sosialistisk flertall i år.

Jeg skriver ikke dette fordi jeg mener at valgordningen ikke bør gjelde, for det må den selvsagt. Jeg vil riktig nok gjerne arbeide for en ny valgordning, men enn så lenge må vi leve med den vi har.

Men vissheten om at den slår ut som den gjør, og at flertallet av stemmegiverne for annen gang på rad faktisk har stemt borgerlig, burde få både de rødgrønne, kommentatorene og enkelte valgforskere til å dempe seg litt når de omtaler valgresultatet.  I nærmest euforiske vendinger fremstilles Regjeringen, og særlig Arbeiderpartiet, som enestående og historisk, men så fantastisk er det faktisk ikke.

For det første er det ikke enestående å bli gjenvalgt. Den danske borgerlige regjering, som første gang ble valgt i 2001, er så langt gjenvalgt to ganger, i både 2005 og 2007. Og dessuten er det altså egentlig et borgerlig flertall.

SV og Kristin Halvorsen tolker valgresultatet som en voldsom tillit til rødgrønn politikk og et rungende nei til "høyrepolitikk". Men sannheten er at SV gjorde et elendig valg, at Høyre og Fremskrittspartiet gjorde gode valg, og at det er borgerlig flertall blant dem som stemte.

Måten enkelte rødgrønne politikere omtaler valgresultatet på, går for øvrig inn i et mønster som har preget denne regjeringen. Den virker ikke som de bryr seg  så mye om å være en regjering for hele folket, men snakker ofte nedlatende om borgerlig styrte kommuner, om grupper de ikke liker og om mennesker som mener noe annet enn dem. SV er verst, men det er antagelig ikke så rart. Hele SVs ideologi og program er preget av et samfunnssyn der noe eller noen er "mot" noe annet.

Det er synd, for selv vi som har stemt på et borgerlig parti, burde kunne føle at vi har en regjering som er vår.

Borgerlig trøbbel

Tirsdag 15. september 2009

La det være sagt: Arbeiderpartiet har gjort et meget godt valg, og Jens Stoltenberg har gjennomført en imponerende valgkamp. Partiets velgere har god grunn til å feire. For borgerlige velgere, derimot, er situasjonen en annen.

Borgerlige velgere har problemer med å få innflytelse, både i Stortinget og i regjering.

For annet stortingsvalg på rad vinner de ikke-sosialistiske partiene flere stemmer enn de rødgrønne. Den borgerlige stemmeovervekten er større i år enn den var i 2005. For fire år siden fikk Høyre, Venstre, KrF og Frp til sammen 1287338 stemmer. Det var 22000 flere stemmer enn de rødgrønne partiene fikk. Det er nesten like mange stemmer som det bor mennesker i Harstad. I år er forspranget (i skrivende stund) økt til 48000. Det er flere stemmer enn det bor mennesker i Bodø.

Det er altså en klar borgerlig stemmeovervekt i folket. Likevel vinner de rødgrønne flertallet på Stortinget på nytt. Det er særlig Arbeiderpartiet som tjener på valgordningen, dvs. at partiet får en større andel av mandatene enn det får av stemmene. En oppslutning på for eksempel 35 prosent i folket kan gi partiet 38 prosent av mandatene.

Når skal borgerlige velgere reagere på denne urettferdigheten? Ifølge statsminister Fredrik Reinfelt vant den borgerlige alliansen i Sverige regjeringsmakten med samme margin. Men den svenske valgordningen sørger altså for at de som vinner, får flertallet og regjeringsmakt – mens de som taper, må gå i opposisjon. I Norge er det omvendt.

Spørsmålet er likevel om det hadde hjulpet om de borgerlige partiene hadde fått flertallet av mandatene på Stortinget. Partiene er, som kjent, ikke like gode venner som partiene i Sverige er. I stedet for å forsøke å spille hverandre gode, slik de svenske partiene gjorde, har enkelte av de norske partiene gjort hva de kunne for å ødelegge for hverandre. Venstre har nesten ikke snakket om annet enn sitt hat til Frp. Og Fremskrittspartiet har tatt igjen og brukt kraftuttrykk om Venstre og KrF.

Det kan godt være at det er umulig for de fire ikke-sosialistiske partiene å sitte i regjering sammen. Men må man oppføre seg så ubehøvlet overfor hverandre? Hvis stemmene til alle de fire partiene skal telle med i et eventuelt ikke-sosialistisk flertall, bør det være et minimumskrav at man kan omtale og snakke med hverandre på en konstruktiv og saklig måte. Kan man ikke det, fordi man står hverandre så uendelig fjernt, bør man ta konsekvensen av det og heller ikke regne med stemmene fra det eller de partier det gjelder.

Skal vi ta de ikke-sosialistiske partiene på alvor, blir det umulig noen gang å danne en borgerlig regjering – selv om partiene skulle få et flertall på Stortinget. Hvor lenge skal borgerlige velgere finne seg i en slik situasjon?

Borgerlige velgere står overfor et dobbelt demokratisk underskudd. Vi taper på valgordningen, og vi taper på manglende samarbeidsvilje blant partiene. Vi greier altså verken å realisere et stortingsflertall eller en regjering – selv om vi er mange flere enn de rødgrønne er.

Det er et problem.

Borgerlig trøbbel

Tirsdag 15. september 2009

La det være sagt: Arbeiderpartiet har gjort et meget godt valg, og Jens Stoltenberg har gjennomført en imponerende valgkamp. Partiets velgere har god grunn til å feire. For borgerlige velgere, derimot, er situasjonen en annen.

Borgerlige velgere har problemer med å få innflytelse, både i Stortinget og i regjering.

For annet stortingsvalg på rad vinner de ikke-sosialistiske partiene flere stemmer enn de rødgrønne. Den borgerlige stemmeovervekten er større i år enn den var i 2005. For fire år siden fikk Høyre, Venstre, KrF og Frp til sammen 1287338 stemmer. Det var 22000 flere stemmer enn de rødgrønne partiene fikk. Det er nesten like mange stemmer som det bor mennesker i Harstad. I år er forspranget (i skrivende stund) økt til 48000. Det er flere stemmer enn det bor mennesker i Bodø.

Det er altså en klar borgerlig stemmeovervekt i folket. Likevel vinner de rødgrønne flertallet på Stortinget på nytt. Det er særlig Arbeiderpartiet som tjener på valgordningen, dvs. at partiet får en større andel av mandatene enn det får av stemmene. En oppslutning på for eksempel 35 prosent i folket kan gi partiet 38 prosent av mandatene.

Når skal borgerlige velgere reagere på denne urettferdigheten? Ifølge statsminister Fredrik Reinfelt vant den borgerlige alliansen i Sverige regjeringsmakten med samme margin. Men den svenske valgordningen sørger altså for at de som vinner, får flertallet og regjeringsmakt – mens de som taper, må gå i opposisjon. I Norge er det omvendt.

Spørsmålet er likevel om det hadde hjulpet om de borgerlige partiene hadde fått flertallet av mandatene på Stortinget. Partiene er, som kjent, ikke like gode venner som partiene i Sverige er. I stedet for å forsøke å spille hverandre gode, slik de svenske partiene gjorde, har enkelte av de norske partiene gjort hva de kunne for å ødelegge for hverandre. Venstre har nesten ikke snakket om annet enn sitt hat til Frp. Og Fremskrittspartiet har tatt igjen og brukt kraftuttrykk om Venstre og KrF.

Det kan godt være at det er umulig for de fire ikke-sosialistiske partiene å sitte i regjering sammen. Men må man oppføre seg så ubehøvlet overfor hverandre? Hvis stemmene til alle de fire partiene skal telle med i et eventuelt ikke-sosialistisk flertall, bør det være et minimumskrav at man kan omtale og snakke med hverandre på en konstruktiv og saklig måte. Kan man ikke det, fordi man står hverandre så uendelig fjernt, bør man ta konsekvensen av det og heller ikke regne med stemmene fra det eller de partier det gjelder.

Skal vi ta de ikke-sosialistiske partiene på alvor, blir det umulig noen gang å danne en borgerlig regjering – selv om partiene skulle få et flertall på Stortinget. Hvor lenge skal borgerlige velgere finne seg i en slik situasjon?

Borgerlige velgere står overfor et dobbelt demokratisk underskudd. Vi taper på valgordningen, og vi taper på manglende samarbeidsvilje blant partiene. Vi greier altså verken å realisere et stortingsflertall eller en regjering – selv om vi er mange flere enn de rødgrønne er.

Det er et problem.