Flere som har lest bloggen min, har spurt hvorfor jeg mener at det bør være færre departementer. Jeg skal prøve å forklare det.
For tiden har vi 17 departementer i Norge – i tillegg til Statsministerens kontor (SMK). Men det sitter 19 statsråder rundt bordet, fordi to departementer (Kunnskapsdepartementet og Utenriksdepartementet) har to statsråder, mens Mijøverndepartementet deler statsråd med deler av Utenriksdepartementet.
For å forstå hvorfor jeg mener dette er for mange, må man også forstå hvordan den norske regjeringen arbeider. I motsetning til mange andre land har vi intet ytre eller indre kabinett. Alle statsrådene er likeverdige, dvs. at alle er like ansvarlige for de beslutninger regjeringen treffer. I tillegg har Statsministerens kontor relativt liten makt i Norge i forhold til statsministerkontoret i andre land, dvs at SMK i liten grad kan fatte beslutninger alene og/eller på vegne av regjeringen.
Dette betyr at den norske regjeringen må ha en svært høy møtefrekvens sammenlignet med mange andre regjeringer, fordi den må behandle så mange saker i plenum. Normalt møtes regjeringen til lunch og regjeringskonferanse hver mandag og torsdag og til statsråd og lunch hver fredag. Regjeringskonferansene kan ta mange timer, og man behandler ofte svært mange saker.
I praksis er det likevel vanskelig for statsrådene å være med i behandlingen av alle saker på en likeverdig og god måte. Dersom f.eks. alle 19 statsråder rundt bordet skulle deltatt aktivt i alle debatter, ville regjeringsarbeidet bryte sammen. Det er simpelthen ikke praktisk mulig. Diskusjonene i regjeringen har derfor en tendens til å begrense seg til noen få personer: Statsministeren, finansministeren, vedkommende fagstatsråd og kanskje en eller to statsråder til.
Et annet tydelig signal på at regjeringen er for stor, er det såkalte underutvalget. Underutvalget, som antaglig burde vært kalt "overutvalg", består som regel at partilederne i de partiene som deltar i regjeringen i tillegg til finansministeren, hvis han/hun ikke er partileder. Det er et utvalg som blir stadig mer brukt, men som ikke har noen formell plass i vår konstitusjon. Men for å effektivisere arbeidet i regjeringen ser det ut til at stadig flere diskusjoner og beslutninger om de viktigste sakene flyttes til dette underutvalget. Formelt sett kan riktig nok ikke underutvalget fatte noen beslutninger, men i realiteten skjer det der, mens selve regjeringsbeslutningen blir en formalitet.
Dette er, etter min mening, uheldig. Det er ingen spøk å sitte i regjering. Skal man ha ansvar, må man også ta ansvar og ha innflytelse. At regjeringen i realiteten delegerer stadig flere viktige beslutninger til en liten uformell gruppe på tre – fire personer er ikke bra.
Systemet stimulerer statsrådene til å bli svært opptatt av "sin egen" sektor på bekostning av helheten. I Tora Aaslands tilfelle er det, slik jeg skrev i en tidligere blogg, nesten blitt ekstremt: Hun omtales som "sektorens egen statsråd"; nærmest en agent inn i regjeringen – fremfor regjeringens representant overfor sektoren.
Mange små departementer inviterer også til mye detaljstyring. La meg illustrere med et eksempel: I dag er det to statsråder i Kunnskapsdepartementet. Betyr det at de to statsrådene har mye bedre tid enn tidligere statsråder hadde, den gangen det bare var én statsråd? Selvsagt ikke. Solhjell og Aasland er ganske sikkert like travle som Trond Giske eller jeg var. De engasjerer seg bare mer i detaljene og gjør antagelig oppgaver som tidligere var overlatt til en ekspedisjonssjef. Men politikere bør løfte blikket og forsøke å holde seg til de mer overordnede linjer.
En mindre regjering ville gjøre det mulig for flere å delta i debattene og ta ansvar for helheten rundt regjeringens bord. Det ville også motvirke den sterke sektoriseringen i norsk politikk.