En hilsen til Twitter

Idet jeg skriver dette, er det ganske mange som diskuterer meg på Twitter. Foranledningen er en tweet jeg publiserte forleden, der jeg “screenshot’et” en tweet som omtalte meg i negative vendinger – og en tweet fra Mathilde Tybring-Gjedde i dag, der hun gir uttrykk for at hun syns jeg får mange stygge tilbakemeldinger på Twitter.

Om min egen tweet vil jeg si følgende: Jeg burde ikke ha publisert den. Det skjedde fordi jeg innimellom blir veldig lei av alle de useriøse og usaklige meldingene som sendes til meg på Twitter. Noen av dem er også, som Tybring-Gjedde sier, stygge og må kunne karakteriseres som ren hets. Men den omtalte meldingen var ikke bare useriøs og usaklig – den var også (antagelig ufrivillig) morsom. Og i et ubetenksomt øyeblikk kom jeg altså til å kommentere den. Det var dumt av meg.

I diskusjonen med Tybring-Gjedde er det mange som mener at jeg fortjener de tilbakemeldingene jeg får, siden jeg skriver og mener så mye “høyreradikalt” og usaklig,  aldri imøtegår FrP-retorikk (en gjenganger), sutrer, surmuler, ikke fikser spydig kritikk, lirer av meg skvip, gjør meg til offer, pøser ut mer eller mindre velfunderte påstander og propaganda, blir snurt når jeg blir motsagt, sprer hat og splid, spyr ut høyrepropaganda og så videre – for bare nevne noen av dagens synspunkter som ser ut til å være myntet på (blant andre) meg.

Jeg blir av og til i tvil om hva det siktes til når det brukes slike ord og uttrykk. Det er litt vanskelig å se at mine twittermeldinger eller artiklene mine fortjener denne typen karakteristikker – eller at det Civita publiserer, fortjener det.

Når det er sagt, så kan alle som syns det er meningsfullt å diskutere meg og mine meninger, være helt sikre på at jeg tåler de tilbakemeldingene jeg får, og at jeg ikke anser meg selv om et offer.

Men dermed er det ikke sagt at Twitter fremstår som et interessant eller givende sted for offentlig meningsutveksling. Det er fortsatt en spredningskanal, der de som vil, for eksempel kan lese de artiklene og publikasjonene jeg og andre anbefaler – men det er, i hvert fall for meg, blitt en stadig mer umulig og ubrukelig plattform for diskusjon.

Jeg vil ikke blande meg mer inn i den diskusjonen som foregår om meg nå – ettersom det neppe leder til noe godt. Men la dette være min sommerhilsen til alle som følger meg på Twitter: Det er helt frivillig!

God sommer!

Populistisk splitt og hersk-retorikk på venstresiden

For en stund siden skrev jeg et blogginnlegg der jeg spurte hvorfor venstresiden ikke diskuterer med venstresiden.

Jeg lurte spesielt på hvorfor ikke Arbeiderpartiet i større grad tar et politisk og ideologisk oppgjør med Rødt, som er det klart mest ytterliggående politiske partiet vi har i Norge på nasjonalt nivå. Det er unntak, men de er sjeldne.

I dag har jeg lyst til å føye til et spørsmål og spørre hvorfor ikke Arbeiderpartiet eller andre moderate krefter på rødgrønn side tar et oppgjør med Rødts populistiske splitt og hersk-retorikk? Og hvorfor skal kritikken mot splittende og populistisk retorikk være så ulikt fordelt mellom for eksempel Sylvi Listhaug og Bjørnar Moxnes?

Listhaug har utallige ganger satt fyr på debatten ved å bruke en hardtslående, spisset og polariserende retorikk, for eksempel når hun litt foraktfullt har snakket om “eliten”. Det manglet for eksempel ikke på negative og sterke reaksjoner da hun i sin tid langet ut mot “feministeliten”. Og bare så det er sagt før noen sender meg et spørsmål i retur: Ja, mine kolleger og jeg i Civita har mange ganger uttalt oss om Listhaug og andre på høyresiden når vi er kritiske til retorikken de bruker.

Når Bjørnar Moxnes, derimot, forleden skrev et to siders innlegg i Dagbladet – spekket med populistisk, splittende og nedlatende retorikk – er det ikke en eneste en som reagerer. Han får kaste om seg med begreper som “eliten” og “pengemakta” uten at noen gjør forsøk på å be han om å gi en nærmere forklaring på hvem og hva han sikter til eller hvordan han mener at denne “eliten” og “pengemakta” i praksis demonterer vårt demokrati. Han får heller ingen spørsmål om hvordan forslaget hans – om at vanlige borgere på visse betingelser skal kunne få fremme forslag for Stortinget, hvilket sikkert er greit nok – vil kunne bekjempe dem og det han mener er “eliten” og “pengemakta”.

Hans sterkt nedlatende holdning til andre mennesker er det heller ingen som stiller spørsmål ved. Han bruker sin egen mor som ledd i sin politiske propaganda ved å fortelle oss at hun er en “sliter” og trygdet. Trikset er å invitere finansminister Siv Jensen til å treffe moren – et triks han bruker for å etterlate inntrykk av at Siv Jensen ikke forstår seg på dem som har det vanskelig, formodentlig siden Jensen, etter Moxnes’ mening, tilhører “eliten” og kanskje også “pengemakta”, for alt jeg vet.

Dette er stygg politisk kommunikasjon.

Moxnes vet i utgangspunktet ingenting om Siv Jensens familie og bakgrunn og vet derfor heller ingenting om hvorvidt Jensen har erfart mer av hva livet har å by på, av godt og vondt, enn han har selv. Han vet heller ikke hvilke livserfaringer Jensen har, som han selv ikke har, og som, ut fra hans tenkning, burde føre til at han selv avlegger et besøk til andre familier.

Eller det kan forholde seg helt motsatt: Han vet bedre. Han vet at Siv Jensen kommer fra en helt alminnelig familie – ja, til og med en familie, og med en mor, som har møtt og taklet mange utfordringer. Men det blåser han bare i.

La meg legge til at det selvsagt ikke er galt at en politiker forteller om sin egen familie eller bruker egne erfaringer i sitt politiske virke. Siv Jensen har ofte gjort det selv. Det er konteksten som er så problematisk her, fordi Moxnes insinuerer at en annen politiker ikke forstår hvordan vanskeligstilte har det, fordi hun – i motsetning til han selv og hans egen mor, får vi tro – tilhører eliten, mens de tilhører folket.

Men Siv Jensen og hennes mor tilhører ikke “eliten” eller “pengemakta” mer enn Moxnes og hans mor gjør – og det er ingen grunn overhodet til å tro at Jensens livserfaringer er mer rosenrøde enn Moxnes sine er – eller at hennes innlevelsesevne er dårligere enn den han måtte ha selv.

Personlig syns jeg det virker tvert om.

Siv Jensen bruker i hvert fall ikke en så polariserende og virkelighetsfjern retorikk om det norske samfunnet som Moxnes gjør.

 

Både Ap, Høyre og NRK har et problem i debatten om privat velferd

Dagsnytt 18 i går var det en debatt mellom Mathilde Tybring-Gjedde (H) og Nils Kristen Sandtrøen (Ap) om private velferdstilbyderes plass i den norske velferdsmodellen. Det er nesten ingen uenighet i Norge om hva det offentlige skal ha ansvaret for eller finansiere, men det er uenighet om hvem som skal få lov til å drive og utføre en del av tjenestene.

Bakgrunnen for debatten var et innlegg som Masud Gharahkhani (Ap) skrev i VG, der han, på Arbeiderpartiets vegne, tar til orde for et profittforbud, det vil si at han i realiteten går inn for å forby at private selskaper driver velferdstjenester for kommunene, eller sagt på en annen måte: Han vil nekte kommunene å kjøpe velferdstjenester fra private. Gharahkhani fikk svar fra flere, blant andre Mathilde Tybring-Gjedde, som mener at Arbeiderpartiet nå har overtatt Rødts argumentasjon, og at partiet har beveget seg langt til venstre i synet på private tjenestetilbydere.

Debatten avslørte at både Arbeiderpartiet, Høyre og NRK har et problem, og la meg ta det i rekkefølge:

Arbeiderpartiets problem er vingling og uklarhet. Arbeiderpartiet greier tydeligvis ikke å bestemme seg for om partiet skal stå for det partiet alltid har stått for eller om det skal ta opp konkurransen med ytre venstre. Det er lett å forstå at utryggheten brer seg i møte med dårlige meningsmålinger og konkurrenter som velger enkle og dogmatiske løsninger, men denne typen løsninger har i moderne tid aldri vært Arbeiderpartiets varemerke.

Forleden hørte jeg en interessant podcast om det danske sosialdemokratiets etterkrigshistorie. Et av spørsmålene som ble reist, var om dagens danske sosialdemokrati, som blant annet har flyttet seg ganske mye i  innvandrings- og verdipolitikken, tross alt ligner på det gamle sosialdemokratiet.

Svaret var i stor grad ja, blant annet fordi dagens danske sosialdemokrati holder fast ved to særlige kjennetegn, som alltid har preget det moderne sosialdemokratiet: En sterk tro på internasjonalt samarbeid (alle sosialdemokrater er dypest sett EU-tilhengere), handel og en verdiskapende privat sektor som kan finansiere velferden – og en tro på at god fordeling ikke er et spørsmål om almisser til de fattige eller om å “ta fra de rike og gi til de fattige”, der de fattige ses på som ofre, slik tenkningen ofte er lenger ute på venstresiden. Sosialdemokratiet, ble det sagt, har alltid hatt en mindre sentimental og nøktern holdning: Gjør din plikt og krev din rett.

Da jeg hørte dette, kom jeg i tanker om det norske arbeiderpartiet, som synes å være på en liten, men farlig glideflukt på begge punkter: Forsvaret for EØS-avtalen virker ikke like helhjertet som før. De potensielle samarbeidspartiene Sp, SV og Rødt vokser og mer enn antyder at de kan komme til å kreve reforhandling av og/eller en utredning av alternativer til EØS-avtalen. Og det skjer uten at vi hører at Arbeiderpartiet klart og tydelig setter foten ned.

Samtidig ser vi at Arbeiderpartiet retorisk og politisk får stadig mindre forståelse for privat sektors rolle og betydning for vår felles velferd. Og almisse-retorikken, om å ta fra de rike og gi til de fattige, virker etter hvert veldig lik den vi hører fra partier lenger til venstre.

Og det er jo her Tybring-Gjedde hadde et viktig poeng: Det er ikke mer enn et par år siden Jonas Gahr Støre sa at Arbeidepartiet ikke ville forby bedrifter å tjene penger, og at han ikke ville bruke begrepet “velferdsprofitører”. Nå sklir retorikken, og Masud Gharahkhani skriver innlegg som like gjerne kunne vært skrevet av SV, mens Tybring-Gjeddes motdebattant, Nils Kristen Sandtrøen, ikke kan svare på om Arbeiderpartiet ønsker å innføre et “profittforbud” eller ei.

Noe har altså skjedd med Arbeiderpartiet, men kursen er uklar, og jeg tror ikke den er klok.

Men også Høyre har et problem – eller kanskje snarere tre.

Det ene problemet er at Høyre har for lite mot.

Når begreper som “velferdsprofitører” har kunnet bre om seg, og så mange tror på argumentasjonen fra ytre venstre, skyldes det ikke bare at de argumenterer godt, men at den andre siden, i bred forstand, nesten har unnlatt å argumentere. Jeg kan gjerne skryte av at Civita har skrevet, debattert og argumentert veldig mye, men en ensom og liten svale gjør ingen sommer. Både borgerlige partier (og Arbeiderpartiet, kunne jeg legge til), nærings- og arbeidsgiverorganisasjoner, selskapene selv og kanskje fagforeninger som organiserer arbeidstakere som er ansatt i private selskaper, har kommet altfor sent på banen.

Det andre problemet Høyre og regjeringen har, som henger sammen med det første, er det går altfor langt i å la seg drive rundt i manesjen av ytre venstre. At det skal stilles krav til bedrifter som enten mottar støtte eller selger tjenester til det offentlige, er selvsagt. Men slike krav må ikke drives ut i det absurde og gå så langt at det i praksis gjør det umulig for private å drive. Det forslaget til nytt regelverk for private barnehager som Kunnskapsdepartementet nå har lagt frem, kan komme til å ødelegge en hel sektor. Varsellampene burde lyse når Bjørnar Moxnes fra Rødt uttaler at han ser på det som en stor seier at “regjeringen har adoptert Rødt sin virkelighetsbeskrivelse”.

Det tredje problemet Høyre har, og som partiet deler med alle som ønsker å beholde den nordiske modellen – med en pragmatisk velferdspolitikk, der både kommunale, ideelle og private tjenestetilbydere lever side om side, samarbeider og konkurrerer – er at vi så langt ikke har greid å møte retorikken på ytre venstre side med en like enkel og slående retorikk. Og det virker som det stikker dypt: Vårt økonomiske system, hvordan markedsøkonomien virker, sitter rett og slett ikke “under huden” på så mange, enda dette systemet har tjent oss så godt så lenge. Det virker nærmest som vi har blitt fremmedgjort fra vårt eget livsgrunnlag; det som betaler for velstanden og velferden vår.

Til slutt har også NRK et problem, blant annet fordi NRK er en institusjon som veldig ofte virker veldig fremmedgjort. Ansettelsen av Cecilie Langum Becker som økonomikommentator har ført til en stor forbedring, men utgangspunktet var langt under pari. Hun tilhører dessuten en veldig liten redaksjon som må rekke over veldig mye; det virker ikke som de greier å gjøre noe annet enn å kommentere (litt av) det som skjer. Det finnes for eksempel ingen egne programmer, såvidt jeg har kunnet registrere, og blant de journalistene som driver med politikk, er økonomikunnskap en åpenbar mangelvare.

I går, for eksempel, begrunnet Ap-representanten sin skepsis overfor private velferdstilbydere med noe som hadde skjedd i Sverige, der penger forsvant til et “skatteparadis”. Nå er det jo ikke akkurat forbudt å investere i eller lokalisere et selskap i et såkalt skatteparadis – Statens pensjonsfond utland gjør det hele tiden – men jeg skal la den debatten ligge. I Norge er det tydelig at ordet “skatteparadis” er et kodeord for skattesnyteri.

Da Høyres representant responderte med å si at hun ikke ønsket slike tilstander som vi ser i en del andre land, ble hun avbrutt av programlederen. Deretter fant følgende “samtale” sted:

Programleder: Men hva er forskjellen da egentlig når vi hører om f.eks. Unicare-gründer Tom Tidemann, som har tjent rundt en kvart milliard siden selskapet startet opp i 2008?

Mathilde Tybring-Gjedde (MTG): Det er klart at dersom man eier flere sykehjemsplasser og flere barnehager og får litt overskudd i hver kommune, så tjener man på det over tid. Mens jeg har vært opptatt av to ting. Det ene er at…

Programleder avbryter:  Men bare – et lite øyeblikk – for du sier at man må få lov til å tjene litt penger på velferden.Hva er litt penger og hva er veldig, veldig mye penger?

MTG: Nei, altså i sykehjemssektoren er det gjennomsnittlig 2 prosent overskudd hos de private, i barnehagesektoren er det rundt 4 prosent. En av tre private barnehager går faktisk med underskudd, fordi at sannheten er…

Programleder avbryter: Så Unicare, for eksempel, er det for mye?

MTG: Altså, Unicare, det kommer litt an på hvor mange sykehjemsplasser de eier, ikke sant. Har du litt overskudd i en kommune så kan det bli mye over tid.. Men, på en måte, jeg syns…

Programleder avbryter: Men hva med disse barnehagene – barnehagekonsernene – som også har tjent nærmest en milliard kroner?

Her svarer Tybring-Gjedde, som hun har nevnt før i debatten, at regjeringen tilpasser regelverket, blant annet for å sørge for at kvaliteten på barnehagene er forsvarlig, og at overskuddene ikke er urimelig og unaturlig høye.

NRKs problem er at spørsmålene og hele samtalen er komplett meningsløs.

Hvis jeg tjener 1000 kroner, går med 1000 kroner i overskudd i en bedrift jeg har etablert, eller hvis verdien av noe jeg eier, har steget fra 500 til 1000 kroner på 10 år: Er det mye eller lite?

Det er selvsagt et spørsmål som er helt umulig å besvare uten å vite hvor stor virksomheten er, hvor lang tid jeg har brukt på å tjene pengene, hva jeg selv satte inn av arbeidsinnsats, hva jeg skjøt inn av oppsparte midler, hvor de oppsparte midlene kom fra, hvor mange penger jeg har lånt og hva som er vanlig i andre bransjer. Så hvorfor stiller NRK så, unnskyld uttrykket, dumme spørsmål?

Jeg kjenner ikke Unicares virksomhet, men jeg fant denne artikkelen på nett, og det er vel ikke usannsynlig at programlederen har funnet den samme.

Her fremkommer det at selskapet har hatt virksomhet i over 10 år, og at det nå har 30 virksomheter i Norge og 10 i Sverige. Det fremkommer også at det går opp og ned med driften av selskapet, selv om det samlet sett har gått bra. Gründerne startet med 40 millioner kroner, som de hadde tjent på oppstart, drift og salg av et annet selskap. Disse pengene kunne de ha tapt, dersom Unicare ikke lyktes. Men siden Unicare har greid å tjene penger, og det har har vært mulig å få inn andre på eiersiden, slik at selskapet har blitt tilført kapital, har det muliggjort en vekst, og dermed har også verdien av selskapet økt. Selskapet har gått fra tre til 2500 ansatte, og i dag er gründernes eierandel verdt 300 – 350 millioner kroner. Om gründerne noen gang har tatt ut lønn eller utbytte, fremkommer ikke av denne artikkelen, men ifølge Unicare selv har eierne aldri tatt ut utbytte. Alt overskudd har vært brukt i bedriften, noe som for øvrig også er tilfellet for landets største barnehagekjede, Læringsverkstedet.

Spørsmålet er: Er det et gode eller onde at Unicare og Læringsverkstedet har lyktes, at de har vokst, og at selskapene har blitt mer verdt?

Det spørsmålet kan belyses og besvares på flere måter:

Er kvaliteten på tjenestene bedre, dårligere eller like god som på de tjenestene som utføres i offentlig regi? Såvidt jeg kan bedømme, er det samlet sett  grunn til å mene at den er omtrent like god.

Er kvaliteten bedre, dårligere eller like god, sett med brukernes øyne? Undersøkelser tyder på at brukerne, særlig innenfor noen sektorer, er litt mer fornøyd med de private tjenestetilbyderne.

Oppnår de private tjenestetilbyderne såpass gode resultater, både når det gjelder kvalitet og økonomisk avkastning, fordi de utnytter de ansatte eller gir dem dårligere arbeidsvilkår enn de får i kommunen? Noen påstår det – andre mener at det er feil. Uansett er det lite som tyder på at kravet om (re)kommunalisering kommer fra de som arbeider i de private selskapene, eller at trivselen der er dårligere enn den er i kommunale selskaper.

Er det mulig for private selskaper å få så gode resultater på andre måter enn gjennom kostnadskutt? Noen på ytre venstre side påstår at det er umulig – de fleste andre vil mene at hele historien vår er en historie om innovasjon og produktivitetsvekst, blant annet fordi vi har tillatt konkurranse og hatt en åpen og velfungerende markedsøkonomi, og at innovasjoner også skjer i tjenestesektoren. Men kostnadskutt kan heller ikke være feil. Det kan jo umulig være riktig å bruke mer penger enn nødvendig.

Er pengene som tjenes i private selskaper, bortkastede penger som alternativt kunne gått til mer velferd? Hvis svaret på det er ja, forutsetter det at man mener at kommunale monopoler har en 100 prosent optimal drift, der ingenting blir borte på grunn av sløsing, mangel på konkurranse, incentiver eller institusjonell læring – og at de ikke har noen incentiver til å innrette seg mindre fornuftig, for eksempel for å få like mye eller mer penger på neste års budsjett. Å tro noe sånt er, etter min oppfatning, helt virkelighetsfjernt. Den som tror på det, bør snarest ta initiativ til å innføre full planøkonomi i Norge, for da er det veldig mange penger som kastes bort med det markedsøkonomiske systemet vi har.

Det kan absolutt tenkes tilfeller der bransjer, som selger eller utfører tjenester for det offentlige, oppnår urimelig store overskudd over tid. Det kan i så fall skyldes at anbudsprosessene har vært for dårlige, og i så fall bør de forbedres. Det kan også skyldes at konkurransen er for svak, og i så fall bør det stimuleres til mer virksom konkurranse. Eller det kan skyldes at den tidligere offentlige tjenestetilbyderen brukte mer penger enn nødvendig. I så fall bør vi være glade for at de private tjenestetilbyderne hjelper oss med å avsløre det og dermed bidrar til at offentlige virksomheter bruker pengene mer nøysomt og fornuftig. Å ty til obligatorisk og kostbar rekommunalisering av tilbud som fungerer godt, er i hvert fall ikke fornuftig bruk av skattebetalernes midler.

Til slutt oppdaterer jeg denne bloggen med et poeng jeg i farten glemte. For er det grunn til å tro at det offentlige vil greie å møte alle de velferdsbehovene vi har og vil få i fremtiden? Offentlig sektor greide det ikke da vi trengte full barnehagedekning. De greide det ikke da vi hadde en flyktningkrise. Og de vil neppe heller greie det i møte med de store demografiske endringene som vil skje i årene som kommer. Offentlig sektor trenger rett og slett hjelp av den kapasiteten, kreativiteten, kapitalen og kompetansen som privat sektor kan bidra med.

“Vi er så prinsippfaste at det nesten gjør vondt”, så Bjørnar Moxnes på Rødts landsmøte.

Men Rødt er ikke prinsippfast. Det er dogmatisk. Og det som gjør vondt i denne saken, er at dette ytterliggående partiet nå er i ferd med å feste grepet også om Arbeiderpartiet, som i hele sin moderne historie har stått trygt på den norske pragmatiske samfunnsmodellen, der prinsippene er knyttet til verdiene som partiet har og ikke til de praktiske løsningene.

 

Svikter vi barna?

Svikter vi barna, spør Dagsavisen i en serie som skal belyse dette temaet i sommer.

Bakgrunnen er at den kjente SV-veteranen Torild Skard for en tid tilbake ga uttrykk for at “venstresiden har sviktet de minste barna”, fordi den har gått inn for å sende barn i barnehage allerede fra ett års alder. Barna har ikke godt av å være så mye borte fra mor så tidlig, mener hun.

Kritikken følges opp av andre kvinner på venstresiden, som blant andre Ebba Wergeland, Kari Wærness, Linn Stalsberg og den svenske feministen Nina Björk, som alle gir uttrykk for noe av det samme: Småbarnsfamilielivet er for stressende for mange. Vi burde kunne jobbe mindre og være mer sammen med barna våre. Omsorg og hjemmearbeid blir nedvurdert, mens den mannlige modellen i arbeidslivet er blitt idealet.

Kritikken er fremført av mange før dem, blant annet av meg. Jeg skrev en ganske lang artikkel om det i Minerva for noen år siden, og jeg har skrevet mange andre innlegg. Og jeg får ofte mange reaksjoner: Endelig noen som tør å si det som det er! Jeg fikk blant annet svært mange reaksjoner etter å ha skrevet et ganske kort innlegg om noe av det samme i Aftenposten. Civita har også arrangert frokostmøte med journalist og forfatter Simen Tveitereid, som for over 10 år siden, og nærmest for døve ører, skrev bok om det samme.

Jeg kan ikke huske at noen profilerte personer på venstresiden noen gang har støttet meg. Det er sannsynligvis en indikasjon på at synspunktene regnes som for konservative og umoderne når jeg fremsetter dem, mens det virker spennende og radikalt når venstresiden drøfter dem. Og det er vel også en indikasjon på hvor vanskelig det kan være for KrF å lufte slike spørsmål. For Kjell Ingolf Ropstad kan det rett og slett være farlig å si noe som ligner på det som nå sies i Dagsavisen. Det vil bli bedømt og fordømt som reaksjonært. I politikken er det som kjent ofte viktigere hvem som sier noe enn hva som blir sagt.

Samtidig må det sies at det ikke er første gang tankene luftes på den politiske venstresiden. Selv ble jeg, en gang på 1990-tallet, fascinert av den svenske forskeren Yvonne Hirdman, som også sto på venstresiden, og som tok del i den svenske maktutredningen. I motsetning til den norske maktutredningen så den svenske utredningen også på maktforholdene i og over hjemmet. Hirdman skrev om sosialiseringen av privatlivet; om hvordan staten eller politikerne gradvis hadde utviklet en slags idealmodell som alle burde leve opp til. Jeg har skrevet om noe av det hun kom frem til, blant annet her.

Men selv om beskrivelsene av noe av det som skjer, kan være felles for venstre- og høyresiden, blir forskjellene større når vi skal diskutere løsninger.

Venstresiden vil ofte være opptatt av nye kollektive løsninger, som skal gjelde for alle. Det mest typiske eksemplet er innføring av sekstimersdagen. Men det er helt ulike meninger innad på venstresiden om hvordan den skal finansieres: Skal vi samtidig gå ned i levestandard, stramme inn på velferdsstaten og redusere forbruket vårt – eller mener man at alle som i dag arbeider fulltid, momentant skal få en lønnsøkning på 20 – 25 prosent?

Atter andre på venstresiden snakker mer diffust, ideologisk og nærmest filosofisk om at vi trenger et mer kvinnevennlig arbeidsliv, andre “strukturer” og et helt annet samfunn. Linn Stalsberg, for eksempel, mener at det er kapitalismen og “nyliberalismen” som står i veien for oss, hvis vi vil leve et roligere liv.

Og det er vel her høyre- og venstresiden typisk skiller lag. Høyresiden har generelt større respekt for individuelle forskjeller og for muligheten til å velge forskjellig. For mange vil det være et faglig og sosialt tap å jobbe mindre. Høyresiden er dessuten ofte mer opptatt av økonomi – eller det vi selv oppfatter som økonomiske realiteter. Hvis vi har rett i at det er realiteter, er det selvsagt en fordel. Men i debatten er det nok også ofte en ulempe, fordi så mange tegner karikaturer av de beveggrunnene vi har.

Samtidig bør også høyresiden kunne si seg enig med venstresiden i at vi selvsagt må være åpne for at noen en vakker dag “finner opp” et økonomisk system som er bedre enn kapitalismen (eller markedsøkonomien, som mange mener er en mer presis betegnelse). Men så langt er det ingen som har sett eller greid å beskrive et slikt system.

Derfor blir mitt og mange andres resonnement helt annerledes: For samtidig som markedsøkonomien ikke er perfekt, men hele tiden må justeres, forvaltes og foredles, hvilket er en politisk oppgave – har den gitt enormt gode resultater. Den har gitt oss en innovasjonsevne og en produktivitetsvekst som ingen noen sinne har sett maken til i verdens historie, hvilket igjen har gjort det mulig å bygge opp verdens største og, på mange områder, mest velfungerende velferdsstat. Men denne velferdsstaten finansierer ikke seg selv. Den er avhengig av at mange arbeider mye, og at vi er svært konkurransedyktige når vi jobber, hvilket betyr at vi også må være veldig produktive. Vi lever allerede over evne, ifølge SSB.

Mange tar velstandsveksten som vi har oppnådd, ut i økt fritid. Målt i antall timer jobber vi i Norge mindre enn gjennomsnittet i OECD – selv om arbeidsdeltakelsen er langt over snittet. Kvinner har i snitt allerede innført sekstimersdagen (ved å gi avkall på lønn de ville hatt, hvis de jobbet mer) – og det er også forbausende mange menn som jobber deltid.

Jeg kan være enig med dem som sier at det kan virke som utidig mas når politikere ber oss føde mer og arbeide mer for å finansiere fremtidens velferdsstat. Det kan, tross alt, ikke være hensikten med å få barn eller med å jobbe.

På den annen side må de som ønsker seg et helt annet samfunn, der kapitalismen og pengene ikke skal bety like mye, forklare oss hvordan det skal skje. Hvem som helst kan i dag trekke seg tilbake, velge å jobbe mindre og leve enklere – og likevel ha tilgang til alle felles velferdsgoder. Men dette er jo tross alt ikke et regnestykke som går opp, hvis alle skal gjøre det.

Det kunne være interessant om Dagsavisen kunne utforske også denne siden av saken i reportasjene sine i sommer. Det kunne gi oss noen nye, interessante debatter som det hittil ikke har vært mulig å få til – fordi de tankene som nå luftes i Dagsavisen, ikke har vært “korrekte” nok på venstresiden.