Jakten på likestilling – eller likhet?

“Vi som politikere må jo tilrettelegge for at folk tar valg som fører samfunnet i en bestemt retning”, sa barne-, likestillings- og inkluderingsminister Inga Marte Thorkildsen på Dagsnytt 18 i dag.

På twitter etterpå kom det frem at hun særlig tenkte på ordninger som påvirker kvinners og menns valg mellom arbeid og omsorg for barn. Men hvor langt bør egentlig politikerne gå i å gjøre valg på vegne av borgerne?

I dag feirer vi 100 årsjubilerum for kvinners stemmerett. Men norsk familieliv har endret seg radikalt bare siden 1950-tallet, da jeg ble født.

På 1950-tallet var valgfriheten, særlig for kvinner, liten. Man fikk lite utdanning, og man skulle bare være yrkesaktiv til man «ble» gift. De som «ble» gift, ble husmødre og tok seg av barna, mens mannen arbeidet ute. Men mannen kom som regel hjem til middag, ofte til nøyaktig samme tidspunkt hver dag, og da sto tøflene og middagen klar. De kvinnene som ikke «ble» gift, kunne velge blant et fåtall kvinneyrker og fikk tittelen «frøken» i motsetning til «fru». Men alt i alt var livene man levde nokså like.

I dag er kvinnerollen og familielivet totalt forandret. Valgfriheten, særlig for kvinner, er svært mye større.  Likevel lever vi nokså like liv: Alle barn går i barnehage, helst fra de er ett år, og alle foreldre jobber. Riktig nok er det mange kvinner som arbeider deltid, men det er visst en lite ønskverdig situasjon. Den rådende oppfatning blant mange er i alle fall at mange gjør det ufrivillig, og at alle bør ha rett til å arbeide heltid.

Hva er det som har drevet frem denne utviklingen, som gjør at barnefamilienes liv i dag er så forandret?

Det kan i hvert fall identifiseres to viktige drivkrefter, som begge har hatt stor betydning:

Den ene handler om økonomi. Den nordiske velferdsmodellen er omfattende og sjenerøs. Den kan bare finansieres gjennom arbeid, og derfor er den såkalte arbeidslinjen et sentralt element i modellen. Vi må rett og slett arbeide mye for å finansiere (nesten) gratis barnehager, utdanning, helsetjenester og eldreomsorg. Litt, men ikke veldig karikert kan vi si at kvinner nå får betalt for å passe andres barn, mens de tidligere var hjemme og passet egne barn. Vi er altså inne i en god eller ond sirkel – alt ettersom man ser det: Siden alle jobber, må vi ha barnehager. Og siden vi gjerne vil ha billige eller gratis barnehager, må alle jobbe.

Den andre grunnen handler om kvinnefrigjøring og likestilling. 50-tallsmodellen ga lite valgfrihet til både kvinner og menn. Mange dører til «selvrealisering» og til å utforske egne interesser og talenter var stengt, særlig for kvinner. Utdanningsrevolusjonen, 68’er-opprøret og politiske tiltak har gradvis endret situasjonen, og Norden har greid dette langt bedre enn mange andre land. I andre land har riktig nok kvinnene blitt frigjort, i den forstand at de kan ta utdanning og gjøre karriere, men de kan ikke uten videre kombinere dette med et familieliv med mann og barn. En viktig suksess i Norden er at vi har lyktes med å gi mennesker en mulighet til å kombinere jobb, karriere og familieliv.

Denne bloggen skal likevel handle om en tredje viktig grunn til at vi i dag lever livene våre veldig annerledes enn vi gjorde på 1950-tallet, samtidig som vi lever dem nokså likt – nemlig sosialiseringen av privatlivet.

Å legge livet til rette
«Jag har alltid undrat över hur det kan komma sig at man «vet» hur det ska vara. Varifrån kommer föreställningarna om lyckan, hur livet ska levas, hur man ska älska? Jag har alltid sett dessa dominerande bilder av «hur det ska vara» som de starkasta hindren fõr min egen inre frihet, därför att de har blivit det obönhörliga mått mot vilka mitt liv har mätts.»

Slik innledet den svenske professoren og feministen Yvonne Hirdman sin bok «Att lägga livet till rätta», i 1989. Boken var en del av den svenske maktutredningen, som ble presentert i 1990. I motsetning til den norske maktutredningen så den svenske utredningen også på privatsfæren; på statens og politikkens inntreden i den private sfære.

Yvonne Hirdman, som for øvrig selv tilhører venstresiden, hevdet at sosialismens tro på systemer og planer ikke bare satte sitt preg på det økonomiske liv; den hadde også forplantet seg inn i det private liv. Gjennom ulike familiepolitiske tiltak trodde man at man kunne planlegge seg til lykke og harmoni i de private hjem. For å beskrive utviklingen tok Hirdman i bruk fire begreper:

Med begrepet innordning siktet hun til det myke imperativ: «Dette er vi alle enige om», og det behøver derfor ikke å diskuteres. Noen visste åpenbart hvordan det burde være, og mente seg derfor berettiget til å legge andres liv til rette, om nødvendig med uttalte eller uuttalte sanksjoner overfor dem som ikke innordnet seg: Vaksinasjonsprogrammet på helsestasjonen var riktig nok frivillig, men hva skjedde hvis vi takket nei? Hvor «rar» og annerledes kunne man egentlig være før det offentlige kikket en i kortene? I dag diskuteres sanksjoner overfor foreldre som velger å være sammen mens pappa har permisjon, fordi statens intensjon er at pappa skal være alene med barnet.

Med utbredelse siktet Hirdman til en politikk som i stigende grad ble utøvet på områder som tidligere ikke hadde tilhørt politikkens sfære. Eller som det het i SVs program på 1980-tallet: “En sosialistisk familiepolitikk retter seg mot indre forhold i familien, så vel som mot økonomi og politikk i samfunnet.”  Det gjorde at det ble skapt nye områder for makt. Tidlig på 1990-tallet lanserte f.eks. Arbeiderpartiet de første «pappakursene» for at menn skulle lære seg å bli bedre pappaer. «Vi trenger en ny papparolle», sa familieministeren, som åpenbart hadde noen forestillinger som presumptivt var bedre enn våre om hva det vil si å være en god pappa. I dag diskuteres forbud mot røyking i private hjem fordi det kan skade barna.

Med omvandling siktet Hirdman til avmaktens område, der alt bare skjer fordi det «må» skje, fordi utviklingen krever det – til slutt slik at det preger tanken: Alle barn «måtte» gå i barnehage og på SFO, fordi alle foreldre «måtte» jobbe, hvilket igjen skyldtes forestillingen om at alle hadde det best hvis de jobbet heltid. I dag er det fortsatt tillatt å være husmor, men i våre tanker har det liten status.

Og endelig brukte Hirdman begrepet krenkelse for å beskrive de overgrep som fulgte av innordningen: Hele politikken var preget av en ovenfra- og nedad-holdning, av at mennesker selv ikke visste sitt eget beste, og at politikere visste bedre enn andre hvordan det burde være. Resultatet ble at vi gikk fra å være borgere til å bli klienter, fra å være selvhjulpne til å bli avhengige av staten eller dem som visste bedre enn oss «hur det ska vara».  På begynnelsen av 1990-tallet ble vi f.eks. utstyrt med felles, offentlige oppdragelsesregler for våre barn – altså en oppskrift på god barneoppdragelse. I dag diskuteres forbud mot å reklamere for kinderegg, fordi staten ikke har tillit til at vi kan sette grenser for våre barn selv.

Politisert, profesjonalisert og avprivatisert
Familielivet gikk altså gradvis fra å være privat til å bli politisert og profesjonalisert. Eller som SV uttrykte det: “Barnas krav til de voksne og samfunnet har ofte druknet i andre gruppers krav for sine rettigheter. Barna kan ikke sjøl sette fram krav og ønsker. De er prisgitt den forståelse som deres forkjempere til enhver tid viser.”

Slik tilførte «de voksne og samfunnet» stadig flere regler og normer for hvordan tingene skulle gjøres i «det lille livet» – drevet frem, tror jeg, av to krefter som den dag i dag virker gjensidig forsterkende på hverandre:

Den ene drivkraften er en paternalistisk politisk ideologi: Politikere, mest på venstresiden, tror simpelthen at de vet bedre enn oss hvordan man skal oppdra barn, og at barn har bedre av å være hos staten enn hos mamma og pappa. Øystein Djupedal (SV) mente at det var «et forfeilet syn på barneoppdragelse å tro at foreldrene er de beste til å oppdra barn», selv om han – etter et visst press – også anerkjente «foreldrenes rett til å holde barna hjemme». Hans partifelle Kristin Halvorsen har brukt dette som et kronargument for å ønske barnehageplass til alle barn; nemlig at det er i denne tidlige perioden av livet at vi «formes» mest. Eller for å sitere hennes landsmøtetale i 2005, da barnehageløftet sto sentralt: «Det er ikke til å begripe at samfunnet tar minst ansvar på det tidspunkt i livet hvor barn formes og utvikles aller mest» – underforstått: Det er når vi utvikler oss mest, danner vår personlighet og er mest sårbare vi bør være hos profesjonelle folk og ikke hos glade amatører som f.eks. mamma og pappa.

Den andre drivkraften er kravet om likhet og rettferdighet: Det er et begredelig faktum av mennesker er forskjellige. Foreldre har ulike materielle ressurser, men de har også i ulik grad interesse for og kompetanse (sic!) til å oppdra barn. Noen foreldre leser lekser med barna sine, andre gjør det ikke. Noen går på tur med barna sine, andre gjør det ikke. Noen smører matpakke til barna sine, andre gjør det ikke.  Og listen kunne selvsagt forlenges. Poenget – for ikke å si problemet – er altså at noen foreldre ikke gjør ting slik de burde, og det skaper, særlig på venstresiden, en ubendig trang til å overta ansvaret og sørge for større likhet. Det holder ikke å slå fast at det å gi sine barn adekvat mat bør være et personlig ansvar i Norge i 2013. Noen gjør det likevel ikke, og dermed blir det hverken likt eller rettferdig, dersom ikke staten overtar. Ingen har ennå foreslått forhåndsgodkjenning av foreldre som vil prøve å få barn; man har fortsatt frihet til å prøve. Men når barnet er født, står staten klar og vil overta stadig mer av ansvaret for og omsorgen for barnet fremfor å overlate det hele til tilfeldighetenes – for ikke å si foreldrenes – frie spill.

Frihet, likhet og ansvar
I henhold til norsk lov er det foreldrenes rett og plikt å oppdra sine barn. Så hvor langt kan staten gå i de facto å overta ansvaret før denne retten og plikten forvitrer? Og hvor langt må staten gå for å få oppfylt sitt ønske om en lik og rettferdig barndom for alle?

Å si at man er «for frihet» og «for likhet», er banalt og ukontroversielt. Djevelen ligger i detaljene. Man kan f.eks. ikke være for full likhet uten at friheten kollapser – og man kan ikke være for full frihet uten å akseptere stor grad av ulikhet. Man kan kanskje snakke om et kontinuum, der ulike hensyn hele tiden må veies og balanseres mot hverandre. Politisk vil høyresiden gjerne stå nærmere friheten – mens venstresiden prioriterer likhet.

Frihetens essens er muligheten til selv å bestemme hvordan vi vil leve våre liv. Frihetens forutsetning er troen på at mennesket er autonomt, at vi har en evne til å ta ansvar, og at det å bestemme over seg selv, til å gjøre dårlige, men også gode og moralsk riktige valg, gir livet mening. Frihet forutsetter simpelthen personlig ansvar, en evne til å forvalte friheten, reflektere over ulike handlingsalternativer, foreta valg – og leve med konsekvensene av de valg vi gjør.

Motsatt kan man si at større likhet pr. definisjon ofte forutsetter at noen utenfor oss selv overtar ansvaret – og «påtvinger» oss større likhet. Det skjer i praksis på svært mange måter, som f.eks. gjennom skattesystemet, universelle velferdsordninger, opplæringsplikten eller ved å innføre ekstra hjelp til faglig svake elever.

Problemet er ikke dette i seg selv, eller at man forsøker å gi alle den samme mulighetslikheten – dvs. den samme muligheten til å nyttiggjøre seg friheten. Det er en tanke alle støtter. Problemet er at man risikerer å drive denne tankegangen for langt.

Jakten på likhet
I Norge har vi formelt sett ikke skoleplikt, men opplæringsplikt. Uansett hva vi kaller det, er dette en plikt som har full politisk oppslutning i alle moderne (og i de fleste fattige) land. Spørsmålet er hvor denne plikten stopper.

Mitt tips er at det i stigende grad vil bli fremmet krav om å gjøre barnehagen obligatorisk. Først som «førskole», men deretter vil kravet krype nedover i årsklassene – kanskje helt til vi til slutt har obligatorisk barnehage fra ettårsalderen av. Kravene vil bli fremmet i frustrasjon – fra politikere som ikke greier å utjevne forskjeller som skyldes barnas medfødte egenskaper og familie, så godt som de ønsker.

Jakten på større mulighetslikhet ser nemlig ut til å være en never ending story. Det ser f.eks. ut til å være umulig å eliminere faktoren «hjemmebakgrunn» som forklaring på elevenes ulike resultater i skolen. Man kan redusere hjemmets betydning ved å ha en ekstra god skole, men å eliminere den må i praksis bety at man må eliminere familien.

Og i og for seg er det jo de som har tenkt denne tanken før, at foreldrene og familien som institusjon kan fjernes helt, nærmest som ugress på en ellers pent planlagt og anlagt plen. Formann Mao tenkte det, og det gjorde vel i grunnen også Gunnar og Alva Myrdal. Jeg tror ikke SV var helt borte heller, den gangen den autoritære sosialismen var mer populær.

Men siden vi vet at det er umulig – og heller ikke ønskelig, selvsagt – må vi tenke over konsekvensene av denne jakten på økt likhet. Prisen vi betaler, er nemlig redusert frihet til å leve livene våre slik vi vil – og svekket personlig ansvar, fordi staten overtar stadig mer av ansvaret for våre liv. Og dersom vi ikke har ansvar, svekkes også motivasjonen til å ta ansvar.

Dessuten er det ikke alltid resultatet blir slik vi tror. Tiltak for å øke likheten kan i verste fall redusere den.

Det er nemlig ikke likegyldig om barna tilbringer tiden sammen med profesjonelle fagfolk eller med familien. Man kan tro, som Djupedal, at det er best å være med fagfolk, men det kan også være tvert om.

De som forsvarer, eller endog foretrekker, svært lange opphold i barnehagen, legger ofte vekt på at personalet er kompetent. Men det er også andre forskjeller på (førskole)lærere og foreldre.

Lærere og førskolelærere skal, etter beste evne, forsøke å se barna objektivt. De skal forsøke å like alle barn og alle elever like mye. Det er ikke lett, det skjønner alle, men det er faktisk oppdraget.

Undersøkelser viser likevel at de ikke alltid får det til. Det viser seg at lærere liker medgjørlige elever bedre enn de som er bråkete, og at de liker snille piker bedre enn urolige gutter. Og utviklingen starter visstnok allerede i barnehagen: Fysisk aktive gutter med «altfor mye» energi blir lett et problem i tradisjonelt kvinnedominerte miljøer. Rolige innesysler og strenge begrensninger av uteleken gjør at jenter allerede i barnehagen blir sosiale vinnere.

Med foreldre er det helt annerledes. De ser sine barn subjektivt. De elsker barna sine uansett. Om de har urolige eller medgjørlige barn, spiller ingen rolle. Foreldre flest elsker sine barn over alt på jorden – enten det er på grunn av deres kvaliteter eller på tross av deres problemer.

Det er altså forskjell på å være ansatt for å ta seg av andres barn og det å være sammen med sine egne barn. Det vet ikke minst lærerne selv, som helt sikkert har andre følelser i møte med barna på jobben og barna hjemme. Og for barna er det selvsagt en stor forskjell på å bli elsket og profesjonelt likt. Er det viktig å bli elsket, er det derfor også viktig å være sammen med familien.

Derfor er det ikke slik at f.eks. barnehageløftet med nødvendighet bare skaper større likhet. Det kan også skape større forskjeller, for eksempel mellom barn som blir godt likt, og de som ikke blir det.

Mer stat til dem som trenger det mest – og grenser for politikk
At vi må akseptere at foreldre er forskjellige, og at alle ikke er like «kompetente» til å oppdra sine barn, betyr ikke at vi skal akseptere alle foreldre. Også barn har grunnleggende rettigheter som må beskyttes. Min følelse er likevel at vi med hell kunne vridd ressursbruken noe i Norge: Vi kunne brukt mer ressurser og grepet raskere inn overfor barn som er utsatt for alvorlig omsorgssvikt – samtidig som vi senket skuldrene noe i møte med alminnelige familier, hvis eneste «problem» er at de ikke lever helt opp til reguleringsstatens idealer.

“Vi som politikere må jo tilrettelegge for at folk tar valg som fører samfunnet i en bestemt retning”, sa Inge Marte Thorkildsen i dag. Problemet er vel at det ikke alltid er så lett å vite hva som er den rette retning, og at det ikke alltid er lett å vite hvilke veier som fører til mål.

Dessuten er det delte meninger om hva som er det gode liv, og det bør politikerne respektere.

 

 

PS: Store deler av dette innlegget har tidligere vært publisert i Minerva.

7 kommentarer
    1. ” paternalistisk politisk ideologi”
      Rettelse: maternalistisk politisk ideologi.
      Skremmende det du skriver om obligatorisk barnheage ned til ett års alderen. Jeg tror du har rett.

    2. Hei Kristin!
      Sitatet fra Inga Marte som du innleder med er skremmende.
      Men hva mener du egentlig når du sier at kvinner i land utenom Norden ikke kan kombinere utdanning og karriere med et familieliv med mann og barn uten videre? Alle kvinner jeg kjenner fra min omgangskrets i Polen vender tilbake til jobben etter endt permisjon – stort sett fordi de ønsker det, men også fordi de ikke har noe valg. De har ikke råd til å bli hjemme eller jobbe deltid, fordi familien trenger to inntekter. De er også opptatt av å ikke være økonomisk avhengig av sine menn. Den nordiske velstanden og velferden legger til rette for at kvinner kan leke vestalinner istedenfor dele ansvaret hjemme likere med mannen. Ikke at jeg er interessert i å tvinge noen til å velge annerledes fordi Inga Marte ønsker seg en bestemt samfunnsutvikling, men økonomisk sett legger de jo repet om egen hals. Og det repet er nok kvinner i mitt hjemland mer forsiktige med.
      Hva mener du om kontantstøtte?

    3. Må bare si amen – det du skriver er råbra. Og tankevekkende. I DN 21. mai i år hadde Anne-Kari Bratten, adm dir i Spekter et innlegg ang samferdsel med overskriften Mindre reise- mer i jobb. Og der skriver hun bl a: “Det viktigste målet i nærings- og arbeidslivspolitikken er å sikre nok arbeidskraft til både privat og offentlig sektor, slik at vi også i fremtiden legger til rette for høy økonomisk verdiskapning og velferdstjenester i verdensklasse. “Det er det siste jeg reagerte voldsomt på, og som virker som et mål for de rødgrønne. Lokkematen for at man skal stemme på dem. Er det offentlige velferdstjenester i verdensklasse som Norge skal være mest kjent for? Når jeg jobber, så skal jeg stå på ekstra for dette målet?

    4. Denne rapporten av LSE professoren Catherine Hakim går igjennom diverse likestillingsmyter i lys av forskning fra en rekke land og kommer med interesante konklusjoner som burde interessere Civita, og forsåvidt alle andre osm er interesert i likestillingspolitikk:
      http://www.dads-r-us.se/wp-content/uploads/Feminist-Myths-and-Magic-Medicine_Catherine-Hakim_2011-01.pdf
      Det jeg har savnet i alle år har vært en ordentlig analyse av eventuelle forskjeller
      i karriereprogresjonen til kvinner og menn. Det er en vedtatt sannhet i norsk debatt
      at kvinner diskrimineres ved at de avanserer saktere enn menn, spesielt når de
      nærmer seg toppen, fordi menn bevist eller ubevist favoriseres. Ser man på
      stillinger på de øverste nivåene, og på styrer før kvotering ble vedtatt, så er det
      klart at det er langt færre kvinner enn menn der. Dette tas gjerne som tilstrekkelig
      bevis på at kvinner holdes tilbake. Eventuelt slenger man på at siden kvinner i dag
      tar mere utdannelse enn menn burde dette reflekteres i en tilsvarende andel kvinner
      på toppen.
      Det er imidlertid flere andre måter å forklare den lave kvinneandelen på en ved
      diskriminering i forhold til forfremmelser. For det første er det en veldig høy
      andel kvinner som er hjemmeværende på heltid, eller jobber deltid. Begge deler
      utelukker muligheten for en toppstilling siden slike stillinger krever voldsom
      arbeidsinnsats kontinuerlig over mange år. Denne gruppen alene vil vel i hvert fall
      halvere andelen kvinner vi kan forvente å finne i toppen. Det er en verdifull debatt
      om det er ting i familiesituasjonen eller samfunnets forventinger som i for stor
      grad leder til at kvinner ender opp med å være hjemme, men det er en annen debatt
      enn om kvinner diskrimineres i selve organisasjonen, i forhold til
      forfremmelser. Det berører ikke spørsmålet om glasstak.
      En annen viktig alternativ forklaringsfaktor handler om alder og relevant
      utdannelse. Kvinner dominerer i høyere utdannelse i dag, men
      toppstillinger og styreverv besittes i hovedsak av folk som er fra begynnelsen av
      førti årene frem til rundt 67. Vi må altså se på hvor mange kvinner som tok
      relevante utdannelser for ca. 17-42 år siden, ikke hvor mange nyutdannede kvinner
      det er i dag.

    5. Spørsmålet om relevant utdannelse er viktig da spesielt kvinnedominerte fag som
      antropologi, kriminologi, litteraturvitenskap, sykepleie etc. ikke gir grunnlag for
      en karriere i toppen av næringslivet. Det er primært økonomi, dels jus, dels
      revisjon, dels ingeniørfag og dels visse naturvitenskapelige fag som gir grunnlag
      for en karriere i næringslivet. Samtlige av disse fagene var mannsdominerte for
      30-40 år siden og flere av dem er det fortsatt selv om kvinner etterhert har blitt i
      flertall på jus, økonomi (?) og et og annet naturfag. Om vi hadde forutsatt at
      kvinner hadde jobbet like mye som menn ville selv en kvinneandel på for eksempel 35%
      i styrene neppe vært et resultat av diskriminering, men kun en refleksjon av andelen
      kvinner med relevant utdannelse i de aktuelle alderskullene. Det er først om en 20+
      år at den høye kvinneandelen i høyere utdannelse kan forventes å ha ledet til en høy
      andel kvinner i toppen. Slår vi sammen effekten av en alders og utdannelsesanalyse
      med effekten av hjemmearbeidende og
      deltidsarbeidende kvinner er det ikke i utgangspunktet noen grunn til å tro at en
      kvinneandel i styrer på 15% er et resultat av at kvinner diskrimineres i forhold til
      karriereprogresjon.
      Nils August Andresen gjorde en slik analyse av karriereprogresjonen til kvinner i UD
      og fant nettopp at kvinner ikke hadde blitt holdt tilbake. Snarere tydet tallene på
      at de hadde blitt kvotert frem:
      http://www.minervanett.no/for-fa-kvinnelige-ambassadorer/
      En studie av amerikanske fortune 500 selskaper viste også at kvinner nådde toppen
      raskere enn menn, når de først jobbet:
      ?In addition, not only are women now a presence in the power structure, but women
      executives tend to be younger (47 years versus 52), less likely to be lifetime
      employees (32 percent versus 47 percent), have spent less time in each of their jobs
      before being promoted (3.4 years versus 4.0), and broke into the executive ranks
      ?much quicker (21 versus 25 years) than did their male counterparts,? the authors
      find.?
      http://www.nber.org/digest/nov04/w10507.html
      Den tyske studien som omtales her fant lik karriereprogresjon når innsatsen var lik:
      http://c4mb.wordpress.com/2012/09/15/more-evidence-that-then-glass-ceiling-is-a-myth/
      I denne studien fant man at manlige og kvinnelige leger hadde samme karriereprograsjon om de gjorde like valg:
      http://www.bmj.com/content/338/bmj.b1735
      Et annet problem er at kvotering leder til dårlige resultater fordi folk med lavere kvalifikasjoner får viktige stillinger. De fem langsiktige studiene som har sett på effekten av kvotering har alle funnet negativt resultat:
      http://c4mb.files.wordpress.com/2012/11/121111-improving-gender-diversity-on-boards-leads-to-a-decline-in-corporate-performance-the-evidence2.pdf
      I tillegg til disse to mest sentrale forklaringene finnes det en rekke andre
      variabler man må ta hensyn til. Kvinner søker seg heller til det offentlige, også
      når de tar utdannelser som jus og økonomi, og dette gir ikke like store muligheter
      til å nå toppen i næringslivet, selv om karriere i det offentlige av og til kan
      brukes som springbrett til karriere i det private. Kvinner spesialiserer seg også i
      fagområder som ikke leder til de mest prestisjetunge og høytlønte jobbene. Innen
      jussen for eksempel familierett heller enn selskapsrett. Det er all grunn til å tro
      at menn i større grad en kvinner søker seg til stillinger hvor man må jobbe svært
      mye, men muligheten for å få toppstilliner er til stede. Jeg kjenner veldig få
      kvinner som over år har blitt i stillinger med ekstrem arbeidstid, men jeg kjenner
      mange menn. Studier jeg har lest om har også funnet at kvinner som når
      toppstillinger oftere enn menn slutter etter kort tid, med den begrunnelse at de
      ikke synes blodslitet er verdt det.
      I forhold til direktørstillinger spesielt må man ta med i betraktning at nesten alle
      eller alle norske børsnoterte selskaper er startet av menn. At disse mennene
      beholder direktørstolen i bedriften de bygget opp fra grunnen er ikke et utslag av
      diskriminering.

    6. Også ulik lønn mellom ?mannsyrker? og kvinneyrker? kan antageligvis forklares best via andre faktorer enn diskriminering:
      http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/Menn-mer-opptatt-av-inntekt-enn-kvinner-7090981.html
      http://www.warrenfarrell.net/Summary/
      http://www.cbsnews.com/8301-505125_162-28246928/the-gender-pay-gap-is-a-complete-myth/
      Jeg savner en ærlig debatt om disse spørsmålene og at det gjøres ordentlige analyser som virkelig trenger ned i materien. Jeg mistenker at om det gjøres vil man nettopp finne det jeg har skissert ovenfor. Jeg ønsker meg en svært grundig rapport fra Civita om hvert av disse temaene. Det kan bli politisk kostbart på kort sikt, men på lengre sikt så vil det være en effektiv måte å ramme venstresidens hegemoni om likestillingsdebatten på.
      Forsåvidt vil en rapport om deltid, hjemmeværende kvinner (og menn) etc. basert på liknende material som Hakim bruker også være et effektivt middel for høyresiden til å ta kontrol over likestillingsdebatten på. Ut fra debatten om deltid vi har hatt i den senere tid er det mye som tyder på at det har vært et stemningsskifte på gang. Det legger grunnlaget for at Høyresiden kan komme på offensiven i likestillingsdebatten og omdefinere den. Det ligger en god del stemmer i det.

    7. Hei Aga! Det jeg skriver, er kanskje litt upresist. Jeg burde kanskje skrevet om det å kombinere fremtredende lederstillinger med mann og barn. Det er ikke mulig i så mange land: I Japan er det helt umulig. I USA er det veldig vanskelig, bl.a. fordi det ikke er permisjonsordninger av betydning. I land i Sør-Europa er det heller ikke så lett – i hvert fall ser det ut til at kvinner i toppstillinger ikke samtidig har en yrkesaktiv mann og omsorg for barn. Mitt poeng er altså at det i mange land er mulig å bli toppleder som kvinne – men at disse kvinnene sjelden har en svært yrkesaktiv mann og fire barn samtidig – bortsett fra i Norden og noen land til. Kanskje også i Polen? Hilsen Kristin

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg