I forslaget til program for Høyre for 2013 – 17 står det følgende i kapitlet om gen- og bioteknologi:

“-Forhindre at menneskelig liv sorteres ut fra egenskaper.
– Fjerne eugenisk indikasjon som selvstendig abortkriterium.
– Si nei til en tidlig, ekstra ultralyd.
– Si nei til surrogati og eggdonasjon.
– Unngå at mennesker blir redusert til et middel for andre.
– Si nei til forskning på befruktede egg.
– Styrke stamcelleforskningen på stamceller fra fødte mennesker.”

Nå har Oslo Høyre behandlet forslaget, og slik mener Oslo Høyre at kapitlet bør lyde:

Annonsørinnhold

Kjempetilbud hos strømmegigant: Få halv pris livet ut

“-Nei til surrogati.
– Ja til eggdonasjon.
– Si ja til forskning på befruktede egg.
– Styrke stamcelleforskningen.”

Det ser ut som to forskjellige partier.

Jeg liker det første best.

Det er lenge siden vi hadde de første debattene om assistert reproduksjon. Det første barnet som ble født som følge av “prøverørsbefruktning” (IVF), kom til verden i 1978.

Den enkleste varianten av slik assistert reproduksjon innebærer at en mann og en kvinne får helsevesenets hjelp til å “koble” egen sæd og egne egg, fordi befruktningen ikke kan gjennomføres på vanlig måte.

Senere har mange nye metoder og temaer dukket opp. På begynnelsen av 1990-tallet, for eksempel, diskuterte Stortinget sæddonasjon og besluttet at donor ikke bare skulle være anonym, men at også alle opplysninger om donor skulle destrueres. Det er en beslutning som etterpå er blitt endret: I dag kan ikke lenger sædgiver være anonym.

Annonsørinnhold

NÅ: 24 superkule julekalendere på tilbud

Siden har vi diskutert befruktning i og utenfor livmoren, nedfrysing av egg, av sæd og av embryoer (altså befruktede egg), og nå er det eggdonasjon og surrogati som er temaet.

Men fortsatt ser vi bare den spede begynnelsen på de mange debattene som vil komme. I fremtiden kommer nemlig nye muligheter, som f.eks. hjelp for mennesker som er infertile, til å få skapt nye egg og ny sæd, slik at de likevel kan føre videre sitt eget genetiske arvemateriale. Vi må også regne med at to av samme kjønn – med medisinsk-teknologisk hjelp – vil kunne få et felles avkom, og at ett individ alene vil kunne få barn. Samtidig får vi rike muligheter til å forandre og forbedre avkommet, slik at vi kan skape barna i vårt eget bilde – og vi vil sikkert også diskutere spørsmål om fosterdonasjon og dyrking av fostre utenfor mors liv.

Siden mange av metodene kan brukes samtidig, får begrepet “foreldre” et nytt innhold. Allerede i dag muliggjør teknologien at et barn kan få fem “foreldre”: En genetisk og en sosial far – og en genetisk, en biologisk og en sosial mor. I fremtiden kan det bli enda flere.

Det er ikke vanskelig å forstå at dette er spørsmål som engasjerer oss – både ut fra praktiske, etiske og religiøse forestillinger om hva det vil si å leve gode liv i et godt og bærekraftig samfunn. Samtidig reiser det noen moralske spørsmål, som det er svært vanskelig å ta stilling til for mange.

Som jeg skrev i min forrige blogg, har det til nå primært vært de voksnes interesser som har stått i sentrum for debatten. Mennesker som, av ulike årsaker, er ufrivillig barnløse, vil ofte gjøre nesten “hva som helst” for å kunne få et barn. Det er svært forståelig og gjenkjennelig for mange.

Også andre voksne som er involvert, som f.eks. surrogatene, er grundig debattert – ikke så mye ved at de har deltatt i debatten selv, men ved at andre har belyst deres situasjon. Sentrale spørsmål er hvorvidt de tilbyr surrogati frivillig eller ikke, og om det er kommersielt eller uegennyttig. Noen definerer det som menneskehandel – andre syns det er en grei “transaksjon” som kvinner selv må få bestemme om de vil ta del i. Atter andre legger stor vekt på forskjellen mellom fattige kvinner i India og mer ressurssterke kvinner i et velregulert USA.

Derimot har det, etter min mening, vært lite søkelys på barna, dvs. de ennå ufødte; de som ennå ikke er unnfanget. Når har de krav på beskyttelse?

Vi gjenkjenner diskusjonen fra abortdebatten: Når blir et embryo eller et foster beskyttelsesverdig? Personlig har jeg argumentert for at det er meningsløst å sette et skille ved akkurat 12 uker, og at et liv er et liv allerede fra unnfangelsen. Jeg støtter loven om selvbestemt abort, men jeg mener altså at man må erkjenne – og leve med – at loven ikke er etisk uproblematisk. Jeg kan legge til at jeg ennå ikke har hørt noen som, etter mitt syn, har argumentert overbevisende for det motsatte.

Men hva med et menneske som ennå ikke er unnfanget? Har dette mennesket noen egne interesser eller krav på beskyttelse?

Det  logiske svaret er nei. Et liv som ikke finnes, kan ikke ha noen interesser. Men når samfunnet, eller staten, vurderer å ta i bruk metoder for å være med å skape nye barn, blir svaret likevel ja. Derfor må noen også ivareta disse menneskenes interesser.

Det er, som jeg skrev i min forrige blogg, ikke lett å vite hva disse interessene er – og det vil sikkert også være uenighet om det. Noen argumenterer med at det ikke er i noen barns interesse at de ikke ble født, og det virker riktig. Men motsatt kan man si at det heller ikke er en interesse å bli født, hvis man ennå ikke er unnfanget. Vi står altså fritt til å reflektere over fremtiden til de barn som ennå ikke er unnfanget – men som potensielt kan bli unnfanget ved hjelp av moderne medisinsk teknologi.

For å ta et eksempel: I spørsmålet om anonymitet kan man si at man i flere land, også i Norge, har gått fra å mene at det beste var evig anonymitet – til å mene at det beste er at barnet, når det blir voksent, kan finne tilbake til sitt genetiske opphav. Begrunnelsene har vært flere, men en av dem har vært hensynet til hva man tror disse menneskene rent psykologisk og følelsesmessig vil være tjent med.I det hele tatt ser det ut til å være en trend nå, uansett metode, at anonymitet i stadig mindre grad aksepteres.

Poenget er altså dette: Det er ikke sikkert det er likegyldig for de barna som ennå ikke er unnfanget, hva slags metoder som blir brukt, hvor mange “foreldre” de får eller hvor mange (halv)søsken de får – eller hvor mye de vet om dette. Jeg vil f.eks. intuitivt tippe at de fleste vil si at det er bedre at en donor bare kan gi sæd til 10 par og ikke til, la oss si, 200 par. Det er ikke sikkert det er så lett å begrunne hvorfor  – i hvert fall ikke helt logisk og stringent – men det er kanskje det som gjør oss til mennesker? At noe er viktig for oss uten at vi kan begrunne det nærmere?

Jeg var stortingsrepresentant den gangen Stortinget besluttet at man skulle destruere opplysninger om sædgiver så snart donor hadde gitt sæd. Det var en beslutning jeg reagerte meget sterkt på og stemte mot. Ikke fordi jeg, som en del andre, mente at avkommet hadde “rett” til å kjenne sitt mannlige opphav, for det har vi jo tradisjonelt aldri hatt. I dag er det riktig nok mulig, men i min generasjon lever det nok mange med ukjent genetisk far – uten at de har hatt noen “rett” til å få vite hvem den egentlige faren er. Derimot syntes jeg det grenset til en totalitær beslutning av Stortinget å beslutte at staten – forut for unnfangelsen – fratok et menneske enhver mulighet til å finne tilbake til sitt genetiske opphav.

Jeg nevner det, fordi det illustrerer hvor viktige beslutninger vi tar nå – på vegne av mennesker som skal fødes i fremtiden.

Bare tiden kan fortelle oss hvordan barna selv vil reagere på de mange metodene som nå tas i bruk, når de blir voksne og kan reflektere over det selv. Jeg tror ikke vi kan overskue alle konsekvensene. Å bruke Tore på sporet som bevis på at alle vil være på desperat jakt etter sitt genetiske opphav, er å strekke det langt, men det er heller ikke helt uten interesse.

Noen ganger tenker jeg at det beste er å ikke diskutere disse temaene, fordi slike diskusjoner i seg selv kan gjøre det vanskelig for familier midt i blant oss. Jeg har tenkt det samme de gangene jeg har vært med på å diskutere ulike spørsmål om abort. Resultatet av tenkningen har likevel blitt at det nok er umulig ikke å diskutere, fordi dette er spørsmål som nettopp krever refleksjon og debatt for at vi skal kunne ta stilling og gjøre så kloke valg som mulig – både som samfunn og enkeltmennesker.

Og så får vi bare håpe at vi greier å føre debatten i så respektfulle former at den er til å bære, også for dem som er direkte personlig berørt.

I debatten om surrogati er det viktig å huske dette:

Det er ikke forbudt å være et barn som er født ved hjelp av surrogati. Det er heller ikke forbudt å være foreldre til et barn som er født ved hjelp av surrogati. Og det er ikke forbudt å reise til et annet land og få barn ved hjelp av surrogati, dersom det er lovlig i vedkommende land.

Noe annet som er viktig å huske, er dette: Alle barn har krav på nøyaktig den samme respekt, beskyttelse og behandling, både av samfunnet og av sine medmennesker, uansett hvordan de er kommet til verden.

Annonsørinnhold

Tyvstart på Black Friday-salget: Se de råeste tilbudene nå

Det er altså ikke dette vi diskuterer når vi diskuterer surrogati.

Det som diskuteres, er om surrogati skal bli lovlig i Norge i fremtiden, og om vi i den forbindelse bør skille mellom kommersiell og altruistisk surrogati. Og motsatt: Dersom surrogati fortsatt skal være forbudt i Norge, bør det da også bli forbudt for borgere i Norge å gjøre bruk av surrogatitjenester i andre land?

Debattene er spesielt aktuelle nå, fordi Regjeringen skal fremme en sak for Stortinget om evaluering av bioteknologiloven, og fordi alle partier snart skal vedta nye stortingsvalgprogrammer for perioden 2013?17.

Noen partier har allerede bestemt seg, mens andre diskuterer forslag som er lagt frem av en programkomité, og som skal behandles på landsmøtene deres i vår:

I Venstre vil et flertall i programkomiteen åpne for altruistisk surrogati, men uten at det finansieres av det offentlige.  Et mindretall går mot dette, mens en samlet komite vil arbeide for et internasjonalt forbud mot kjøp og salg av surrogatitjenester.

KrFs programkomite vil opprettholde forbudet mot surrogati og forby «denne måten å få barn på fra utlandet» for voksne bosatt i Norge.

I Høyres programforslag heter det at partiet vil «si nei til surrogati», og i SV er programforslaget at partiet vil jobbe for at «bruk av surrogati ikke tillates». 

FrP har allerede avgjort at det ikke ønsker å oppheve forbudet mot surrogati , og det samme synes å være tilfellet i Arbeiderpartiet.

Programforslaget i Senterpartiet ligner litt på KrFs: Partiet vil opprettholde forbudet mot surrogati, men vil også «i største mulig grad innskrenke muligheten til å benytte surrogattjenester i utlandet».

Alt i alt ser det altså ut til at Venstre blir stående alene med sitt ja til altruistisk surrogati, hvis flertallets forslag blir vedtatt.  De øvrige partiene inntar en mer restriktiv holdning. Men hvem er på parti med fremtiden?

Den sosialdemokratiske tankesmien Progressiv skrev forleden i Morgenbladet at både altruistisk og kommersiell surrogati må bli tillatt, bl.a. fordi det handler om «kvinners rett til å bestemme over egen kropp». Surrogati er, ifølge Progressiv, en «markedstransaksjon» eller «handel», som begge parter tjener på. Og «om surrogati er den siste muligheten en kvinne har for å overleve, er det en svært dårlig løsning å nekte henne denne muligheten.»

Jeg tror ikke det er denne typen argumenter som vil stå i sentrum i fremtiden. Internasjonalt ser vi nå tegn til at debatten dreier ? bort fra de voksnes interesser og over på det ennå ikke unnfangede barnets interesser ? et perspektiv som er totalt fraværende i Progressivs artikkel.

La meg bare nevne to eksempler på at det nå skjer innstramninger internasjonalt:

I Danmark har man fått en ny lov om kunstig befruktning. Den pålegger sædbankene å sikre at en donor ikke brukes på mer enn 12 familier mot 25 tidligere, og at denne kvoten, i motsetning til tidligere, også skal inkludere utenlandske kvinner som får behandling i Danmark. Men diskusjonen pågår fortsatt, bl.a. etter at det ble avdekket at danske donorer kan være opphav til opp mot 200 barn, bl.a. fordi dansk sæd eksporteres. Sæddonasjon er selvsagt noe annet enn surrogati, men problemstillinger knyttet til barnet er beslektet.

Også i India er det kommet nye regler, fordi myndighetene angivelig ønsker å stoppe «surrogati-turismen» til landet. De vil derfor forby at det ytes hjelp i form av surrogati til borgere fra land som ikke selv tillater surrogati. Så lenge norske myndigheter ikke kan bekrefte at surrogati er tillatt i Norge, vil altså heller ikke norske borgere kunne kjøpe surrogatitjenester i India i fremtiden. India vil også forby utenlandske homofile og enslige å kjøpe surrogatitjenester i landet.

Det er relativt lett å sette seg inn i hvilke interesser voksne kan ha for å ville tillate eller forby surrogati, hvilket også har vært nokså grundig belyst i debatten til nå.

Et potensielt barn, som ennå ikke er unnfanget, kan selvsagt ikke ivareta sine egne interesser. Det må andre gjøre, slik det også er med fødte barn, som ikke kan ivareta sine egne interesser.

Det kan være delte meninger om hva interessene til et ennå ikke unnfanget barn er. Mitt poeng er bare dette: I fremtiden vil disse interessene få en mer sentral plass i debatten.

(Artikkelen står på trykk i Dagsavisen i dag)







Det er forstemmende å se hvordan de nasjonale prøvene blir brukt og misbrukt for politiske formål.

La meg kort minne om bakgrunnen for at vi nå har nasjonale prøver i Norge:

Helt fra begynnelsen av 1990-tallet har det vært diskusjoner i Norge om etablerting av et nasjonalt system for kvalitetsvurdering. I løpet av 1990-tallet og begynnelsen av 2000-tallet kom det flere utredninger, stortingsmeldinger og stortingsproposisjoner hvor det ble foreslått å etablere et slikt system. Men systemet kom aldri, primært fordi det var politisk omstridt. Jon Lilletun dristet seg riktig nok til å nedsette et utvalg som foreslo et slikt system, men Trond Giske la det i en skuff, bl.a. fordi lærerorganisasjonene protesterte. I 2002 konkluderte et offentlig utvalg med at vi i Norge

Annonsørinnhold

Kjempetilbud hos strømmegigant: Få halv pris livet ut

• “Mangler systematiserte data på resultater i opplæringen i en slik form at læresteder og skoleeiere kan nyttiggjøre seg disse.

• Læresteder og skoleeiere tar ikke systematisk i bruk kartleggings og læringsstøttende prøver.

• Det mangler redskaper som kan gi skoleeierne bedre muligheter for å vurdere resultater og prosesser i opplæringen.

• Det mangler oppfølging fra mange skoleeiere på den skolebaserte- og lærebedriftsbaserte vurderingen.

• Norge er ett av få land i Vest-Europa som mangler et nasjonalt system for kvalitetsvurdering i grunnopplæringen.”

Sagt med litt mer alminnelige ord: Vi visste lite om hvordan det sto til i skolen. Vi visste lite om hva elevene lærte. Vi hadde ikke godt nok verktøy for å sørge for at de elevene som trengte det, fikk den hjelpen de trengte underveis i skoleløpet.

Først høsten 2002 vedtok Stortinget omsider at det skulle etableres et nasjonalt system for kvalitetsvurdering, der nasjonale prøver skulle inngå som et viktig element. Denne beslutningen er altså ikke, som nesten alle ser ut til å tro, en del av Kunnskapsløftet. Stortingsmeldingen om Kunnskapsløftet – Kultur for læring – ble først fremmet våren 2004.

Samtidig – altså våren 2004 – ble imidlertid de første nasjonale prøvene avholdt. Alle vet i dag at fødselen var trang, og at det var mye motstand – men prøvene var kommet for å bli. SV, som vinglet frem og tilbake i sitt syn på et system med nasjonale prøver, valgte til slutt å stå fast på systemet. Det ble riktig nok foretatt noen mindre endringer (systemet er blitt enklere, det er litt mer “multiple choice”, og de gjennomføres på andre trinn), men systemet har i bunn og grunn vært det samme siden vi fikk de første prøvene.

Jeg har tidligere skrevet om de feil og feilvurderinger som ble begått da prøvene ble laget første gang, og jeg skal ikke gjenta det her – unntatt å nevne en ting: Alle som arbeider med (systemer for) nasjonale prøver er klar over en typisk fallgruve, nemlig at man lager prøver som gir for sterke “teaching to the test-effekter”, dvs. at skolen blir så opptatt av at elevene skal greie å svare på prøvene at de glemmer sitt øvrige læringsoppdrag. Risikoen for at slike effekter skal oppstå, er større jo “dummere” og jo enklere prøver man lager. En feil som ble begått i starten, da jeg var utdanningsminister, var at vi ble for opptatt av dette. Vi ble så opptatt av å unngå slike feil at vi falt i den motsatte grøften og laget for komplekse prøver. La dette være sagt bare for å illustrere at norske politikere og myndigheter har vært fullstendig klar over fordeler og ulemper ved ulike typer tester.

Det er fortsatt mange som er kritiske til de nasjonale prøvene. Noen er det av faglige grunner – andre er det av rene ideologiske og politiske grunner. Derfor fremsettes det kritikk, både åpent og anonymt, og det er selvsagt helt legitimt. At noen er kritiske til prøvene er imidlertid intet bevis på at noen jukser med prøvene.

At det jukses i skolen er intet nytt. Elever har jukset og fusket i uminnelige tider, og skoler og universiteter bruker ofte store ressurser for å avsløre det. At det også finnes noen lærere og ledere som forsøker å jukse, er vel heller ikke til å unngå, for slikt skjer også andre steder i samfunnet.

At det skal foregå systematisk juks med nasjonale prøver, f.eks. i regi av en stor kommune – eller at det er utbredt juks på mange skoler i en kommune – ville imidlertid være ytterst oppsiktsvekkende, skadelig og kritikkverdig – og det er denne påstanden vi hører, bl.a. fra Magnus Marsdal og i VG.

Jeg kan så langt ikke se at det er lagt frem noen bevis eller noe dokumentasjon på at det foregår slik systematisk juks. Det har vært reist mange spørsmål – f.eks. om fritaksprosenter i Oslo sammenlignet med andre kommuner eller fritaksprosenter på ulike skoler i Oslo med den samme andelen minoritetselever – men hver gang slike spørsmål reises, har utdanningsdirektøren i Oslo kommune svært gode og patente svar. Hun kan til og med vise til at både Kommunerevisjonen og Utdanningsdirektoratet (som er Kunnskapsdepartementets direktorat) har gjennomgått Oslo kommunes praktisering av fritaksordningen for de nasjonale prøvene og funnet at den er korrekt. Ja, den er snarere litt streng sammenlignet med andre kommuner.

At spørsmålene særlig retter seg mot Oslo kommune, har sammenheng med at Oslo kommune oppnår svært gode resultater på de nasjonale prøvene. Men det har nok også sammenheng med at byen er Høyrestyrt, for de som reiser spørsmålene, er åpenbart også ute i et politisk ærend.

Det påfallende med de mange påstandene om juks er at de fremsettes anonymt, og at det er anekdotisk.  Boken til Magnus Marsdal er et typisk eksempel, men det samme gjentar seg i VG. Riktig nok er mange av utsagnene av en karakter som viser at det ikke egentlig er påstander om juks, men en kritikk eller noe man syns eller mener – men det er altså også påstander om juks. Og da er det to ting som undrer meg: Utøver pressen skikkelig kildekritikk? Og hva kommer det av at arbeidstakere ikke tør å opptre som varslere i et land med svært gode regler, rutiner og lovgivning for varsling? Burde ikke en rektor eller lærer som mener at han eller hun har avdekket systematisk juks, gi beskjed om det til sine foresatte – og deretter eventuelt følge prosedyren for varslere, dersom han/hun ikke blir hørt?

Onsdag kveld var Oslos utdanningsdirektør i Dagsnytt 18 og forklarte seg svært godt om de spørsmålene og mistankene som var reist. Torsdag gjentar Aftenposten – på lederplass – de påstandene som var fremsatt i VG dagen før – uten å gjengi de svar utdanningsdirektøren ga. Det kan skyldes at lederartikkelen var skrevet før Dagsnytt 18 gikk på lufta, men i så fall burde vel Aftenposten skrive om dette nå, slik at ikke avisen risikerer å spre ubegrunnede og feilaktige påstander om at lærere og rektorer i Oslo-skolen jukser?

Aftenposten går så langt at avisen foreslår at man i stedet for å ha et system med nasjonale prøver bare skal “trekke ut et utvalg elever til slike prøver”, fordi det “vil kunne kartlegge situasjonen og gi god informasjon til myndigheter, samtidig som det er vanskeligere å rangere skoler på grunnlag av slike prøver”.

Forslaget viser at Aftenposten ikke har forstått hensikten med prøvene. Hensikten er ikke primært – og i hvert fall ikke bare – å skaffe myndighetene og offentligheten et inntrykk av hvordan det gjennomsnittlig står til i norsk skole. Hensikten er å hjelpe den enkelte elev. Å få flere gjennomsnittsbetraktninger er ikke nødvendig – vi har allerede PISA, TIMMS og PIRLS med mer. Det vi trenger, er gode verktøy for å hjelpe den enkelte elev til å prestere bedre – særlig dersom han eller hun ligger veldig dårlig an og har problemer med å tilegne seg grunnleggende ferdigheter.

Og da er vi tilbake til utgangspunktet: Det vi så sårt manglet på 1990-tallet og begynnelsen av 2000-tallet, var gode underveisvurderinger av elevene – som gjorde at vi visste hvordan det gikk med dem før det var for sent, og som gjorde at det kunne settes inn tiltak i tide. De nasjonale prøvene skal hjelpe oss med det.

Men hvis vi skal hjelpe den enkelte, konkrete elev, er det han eller henne vi må vite noe om – ikke en gjennomsnittselev som ikke finnes.