Nasjonale prøver

Det er forstemmende å se hvordan de nasjonale prøvene blir brukt og misbrukt for politiske formål.

La meg kort minne om bakgrunnen for at vi nå har nasjonale prøver i Norge:

Helt fra begynnelsen av 1990-tallet har det vært diskusjoner i Norge om etablerting av et nasjonalt system for kvalitetsvurdering. I løpet av 1990-tallet og begynnelsen av 2000-tallet kom det flere utredninger, stortingsmeldinger og stortingsproposisjoner hvor det ble foreslått å etablere et slikt system. Men systemet kom aldri, primært fordi det var politisk omstridt. Jon Lilletun dristet seg riktig nok til å nedsette et utvalg som foreslo et slikt system, men Trond Giske la det i en skuff, bl.a. fordi lærerorganisasjonene protesterte. I 2002 konkluderte et offentlig utvalg med at vi i Norge

  • “Mangler systematiserte data på resultater i opplæringen i en slik form at læresteder og skoleeiere kan nyttiggjøre seg disse.

  • Læresteder og skoleeiere tar ikke systematisk i bruk kartleggings og læringsstøttende prøver.

  • Det mangler redskaper som kan gi skoleeierne bedre muligheter for å vurdere resultater og prosesser i opplæringen.

  • Det mangler oppfølging fra mange skoleeiere på den skolebaserte- og lærebedriftsbaserte vurderingen.

  • Norge er ett av få land i Vest-Europa som mangler et nasjonalt system for kvalitetsvurdering i grunnopplæringen.”

Sagt med litt mer alminnelige ord: Vi visste lite om hvordan det sto til i skolen. Vi visste lite om hva elevene lærte. Vi hadde ikke godt nok verktøy for å sørge for at de elevene som trengte det, fikk den hjelpen de trengte underveis i skoleløpet.

Først høsten 2002 vedtok Stortinget omsider at det skulle etableres et nasjonalt system for kvalitetsvurdering, der nasjonale prøver skulle inngå som et viktig element. Denne beslutningen er altså ikke, som nesten alle ser ut til å tro, en del av Kunnskapsløftet. Stortingsmeldingen om Kunnskapsløftet – Kultur for læring – ble først fremmet våren 2004.

Samtidig – altså våren 2004 – ble imidlertid de første nasjonale prøvene avholdt. Alle vet i dag at fødselen var trang, og at det var mye motstand – men prøvene var kommet for å bli. SV, som vinglet frem og tilbake i sitt syn på et system med nasjonale prøver, valgte til slutt å stå fast på systemet. Det ble riktig nok foretatt noen mindre endringer (systemet er blitt enklere, det er litt mer “multiple choice”, og de gjennomføres på andre trinn), men systemet har i bunn og grunn vært det samme siden vi fikk de første prøvene.

Jeg har tidligere skrevet om de feil og feilvurderinger som ble begått da prøvene ble laget første gang, og jeg skal ikke gjenta det her – unntatt å nevne en ting: Alle som arbeider med (systemer for) nasjonale prøver er klar over en typisk fallgruve, nemlig at man lager prøver som gir for sterke “teaching to the test-effekter”, dvs. at skolen blir så opptatt av at elevene skal greie å svare på prøvene at de glemmer sitt øvrige læringsoppdrag. Risikoen for at slike effekter skal oppstå, er større jo “dummere” og jo enklere prøver man lager. En feil som ble begått i starten, da jeg var utdanningsminister, var at vi ble for opptatt av dette. Vi ble så opptatt av å unngå slike feil at vi falt i den motsatte grøften og laget for komplekse prøver. La dette være sagt bare for å illustrere at norske politikere og myndigheter har vært fullstendig klar over fordeler og ulemper ved ulike typer tester.

Det er fortsatt mange som er kritiske til de nasjonale prøvene. Noen er det av faglige grunner – andre er det av rene ideologiske og politiske grunner. Derfor fremsettes det kritikk, både åpent og anonymt, og det er selvsagt helt legitimt. At noen er kritiske til prøvene er imidlertid intet bevis på at noen jukser med prøvene.

At det jukses i skolen er intet nytt. Elever har jukset og fusket i uminnelige tider, og skoler og universiteter bruker ofte store ressurser for å avsløre det. At det også finnes noen lærere og ledere som forsøker å jukse, er vel heller ikke til å unngå, for slikt skjer også andre steder i samfunnet.

At det skal foregå systematisk juks med nasjonale prøver, f.eks. i regi av en stor kommune – eller at det er utbredt juks på mange skoler i en kommune – ville imidlertid være ytterst oppsiktsvekkende, skadelig og kritikkverdig – og det er denne påstanden vi hører, bl.a. fra Magnus Marsdal og i VG.

Jeg kan så langt ikke se at det er lagt frem noen bevis eller noe dokumentasjon på at det foregår slik systematisk juks. Det har vært reist mange spørsmål – f.eks. om fritaksprosenter i Oslo sammenlignet med andre kommuner eller fritaksprosenter på ulike skoler i Oslo med den samme andelen minoritetselever – men hver gang slike spørsmål reises, har utdanningsdirektøren i Oslo kommune svært gode og patente svar. Hun kan til og med vise til at både Kommunerevisjonen og Utdanningsdirektoratet (som er Kunnskapsdepartementets direktorat) har gjennomgått Oslo kommunes praktisering av fritaksordningen for de nasjonale prøvene og funnet at den er korrekt. Ja, den er snarere litt streng sammenlignet med andre kommuner.

At spørsmålene særlig retter seg mot Oslo kommune, har sammenheng med at Oslo kommune oppnår svært gode resultater på de nasjonale prøvene. Men det har nok også sammenheng med at byen er Høyrestyrt, for de som reiser spørsmålene, er åpenbart også ute i et politisk ærend.

Det påfallende med de mange påstandene om juks er at de fremsettes anonymt, og at det er anekdotisk.  Boken til Magnus Marsdal er et typisk eksempel, men det samme gjentar seg i VG. Riktig nok er mange av utsagnene av en karakter som viser at det ikke egentlig er påstander om juks, men en kritikk eller noe man syns eller mener – men det er altså også påstander om juks. Og da er det to ting som undrer meg: Utøver pressen skikkelig kildekritikk? Og hva kommer det av at arbeidstakere ikke tør å opptre som varslere i et land med svært gode regler, rutiner og lovgivning for varsling? Burde ikke en rektor eller lærer som mener at han eller hun har avdekket systematisk juks, gi beskjed om det til sine foresatte – og deretter eventuelt følge prosedyren for varslere, dersom han/hun ikke blir hørt?

Onsdag kveld var Oslos utdanningsdirektør i Dagsnytt 18 og forklarte seg svært godt om de spørsmålene og mistankene som var reist. Torsdag gjentar Aftenposten – på lederplass – de påstandene som var fremsatt i VG dagen før – uten å gjengi de svar utdanningsdirektøren ga. Det kan skyldes at lederartikkelen var skrevet før Dagsnytt 18 gikk på lufta, men i så fall burde vel Aftenposten skrive om dette nå, slik at ikke avisen risikerer å spre ubegrunnede og feilaktige påstander om at lærere og rektorer i Oslo-skolen jukser?

Aftenposten går så langt at avisen foreslår at man i stedet for å ha et system med nasjonale prøver bare skal “trekke ut et utvalg elever til slike prøver”, fordi det “vil kunne kartlegge situasjonen og gi god informasjon til myndigheter, samtidig som det er vanskeligere å rangere skoler på grunnlag av slike prøver”.

Forslaget viser at Aftenposten ikke har forstått hensikten med prøvene. Hensikten er ikke primært – og i hvert fall ikke bare – å skaffe myndighetene og offentligheten et inntrykk av hvordan det gjennomsnittlig står til i norsk skole. Hensikten er å hjelpe den enkelte elev. Å få flere gjennomsnittsbetraktninger er ikke nødvendig – vi har allerede PISA, TIMMS og PIRLS med mer. Det vi trenger, er gode verktøy for å hjelpe den enkelte elev til å prestere bedre – særlig dersom han eller hun ligger veldig dårlig an og har problemer med å tilegne seg grunnleggende ferdigheter.

Og da er vi tilbake til utgangspunktet: Det vi så sårt manglet på 1990-tallet og begynnelsen av 2000-tallet, var gode underveisvurderinger av elevene – som gjorde at vi visste hvordan det gikk med dem før det var for sent, og som gjorde at det kunne settes inn tiltak i tide. De nasjonale prøvene skal hjelpe oss med det.

Men hvis vi skal hjelpe den enkelte, konkrete elev, er det han eller henne vi må vite noe om – ikke en gjennomsnittselev som ikke finnes.

 

 

 

 

 

 

10 kommentarer
    1. Jeg er generelt tilhenger av måling for å kunne drive kontinuerlig forbedringsarbeid og har en brukbar forståelse av temaet. Men: Jeg forstår ikke hvorfor man trenger nasjonale prøver for å kunne vite noe om den enkelte, konkrete elev. Og hvis nasjonale prøver trengs for å vite noe slik at man kan hjelpe den enkelte, konkrete elev, skjønner jeg ikke hvordan det kan være tilstrekkelig å teste denne eleven kun i 5., 8. og 9. klasse. Hvordan henger dette sammen?

    2. Det viktigste kommer til slutt i innlegget ditt. Det er hver enkelt elev sin læring som er viktigst. Det må derfor være et tankekors for deg at vi som står nærmest elevenes læring ikke mener dagens praksis er god.
      Utdanningsforbundet har spurt både lærere og rektorer om praksis og erfaringer med de nasjonale prøvene. På spørsmål til lærerne om de har opplevd pålegg eller press fra skoleledelsen om å drille elevene fram mot nasjonale prøver, svarer 71 % av de spurte grunnskolelærerne i Oslo at dette skjer i varierende grad. ( 22 % i stor grad, ytterligere 29 % i noen grad og 20 % i mindre grad) Tilsvarende tall for resten av landet er 47 % ( 7 % i stor grad, 20 % i noen grad og 20 % i mindre grad).
      · Så har vi fulgt opp og spurt disse lærerne om drillingen har gått utover undervisningsopplegget de selv mener er best for elevene. Her svarer 74 % av Oslo-lærerne ja. Tilsvarende tall for hele landet er 57 %.
      · Vi har ikke spurt rektorene om de opplever et slikt press, men det kan tenkes at noen av dem gjør det.
      · I januar 2012 gjennomførte Respons Analyse en ny undersøkelse for oss der rektorene ble spurt om i hvilken grad deres overordnede bruker nasjonale prøver til å sammenligne og rangere skolene i kommunen. Her er det ikke trukket ut egne tall for Oslo, men tallene på landsbasis viser at nær halvparten av rektorene oppfatter at kommunen i stor eller noen grad bruker nasjonale prøver til rangering. Her svarer om lag halvparten av rektorene at prøvene bør videreføres som de er i dag, mens den andre halvparten mener at de bør videreføres i en annen form.
      Vi som er lærere er opptatt elevenes læring. Derfor er vi også opptatt av vurdering og prøver. De kan, dersom de brukes klokt, være et nyttig verktøy for å finne muligheter for ny læring eller som informasjon til eleven om hva hun/han har lært. Derfor brukes prøver aktivt i læringsarbeidet (også som en måte å rangere på når det er nødvendig). Når så mange lærere og rektorer nå rapporterer om negative erfaringer med nasjonale prøver (om andre forhold enn fritakspraksisen) er det derfor grunn til å lytte. Når det gjelder fritakspraksisen er jeg trygg på at det vil bli gjenstand for ytterligere undersøkelser, for å feie all tvil til side. Ingen er tjent med en usikker situasjon rundt dette. Utdanningsforbundet bidrar mer enn gjerne i et slikt arbeid.
      Ville ikke det beste for eleven være om vi kunne utvikle et nasjonalt kvalitetsvurderingssystem som hadde legitimitet i hele utdanningssektoren. Utdanningsforbundet mener det. Derfor samarbeider vi i med offentlige myndigheter og andre ?stake-holders? om å utvikle et helhetlig system der også nødvendig styringsinformasjon til politikere som skal ta vanskelige prioriteringsdebatter må være en del av pakka. For meg virker det som at du på den ene siden ønsker å utvikle et slikt system, men at det skal foregå ensidig i tråd med de syn du selv har. Det vil i så fall utelukke et partssamarbeid som vil kunne sikre nødvendig legitimitet. Uten nødvendig legitimitet vil effekten av et slikt system utebli. Og dermed vil vi heller ikke sikre utvikling av elevenes læringsmiljø.

    3. Jeg synes dette var en ryddig og god oppsummering når det gjelder historikken. Det stemmer at gode prøver som verktøy for å finne elevenes faglige nivå lenge var mangelvare. Hvem som har æren for at det etterhvert ble utarbeidet gode diagnostiske prøver i kjernefagene, har jeg ingen formening om. Men det er klart at dette er viktig og nødvendig for å kunne møte den enkelte elevs behov.
      Og det er flott at du påpeker at dette – å hjelpe den enkelte elev- er de nasjonale prøvenes hovedfuksjon. Dessverre ser det ut til at dette drukner i larmen rundt rangering av skolene og dertilhørende beskyldninger om juks for å opnå gode resultater. Jeg har ingen forutsetninger for å uttale meg om hvorvidt det blir “jukset”. Det jeg er sikker på er imidlertid at det bare vil virke nedbrytende for unger å måtte delta i en prøve en ikke har noen mulighet for å makte. Og med den integrering vi har i norsk skole må det nødvendigvis til enhver tid være en god del elever som ikke vil ha det ringeste utbytte av å delta. So what? POENGET er ikke konkurranse og rangering, ikke sant?
      Derfor er det synd at både enkelte skoleeiere, poltikere og ikke minst media synes å gjøre dette til et hovedpoeng. Kan du se noe positivt i en slik offentlig rangering med f.eks. avisoppslag om landets/fylkets beste og verste skoler?
      Jeg kan forøvrig fullt ut bekrefte at de første nasjonale prøvene var for “komplekse”. Lærerne måtte på kurs for å kunne rette (etter at alle kursholderne hadde gått på kurs!), og hele systemet var veldig ressurskrevende. Etter disse barnesykdommene er mye rettet opp, og jeg har inntrykk av ( er nå pensjonist) at både prøver og rettesystem er av bra kvalitet. Så de nasjonale prøvene er nok kommet for å bli. Måtte de bare brukes med vett og forstand!

    4. Hei Steffen Handal! Jeg tviler ikke på at det er sider ved praktiseringen av nasjonale prøver som bør diskuteres, og som kan forbedres. Det jeg tar opp i bloggen min, er påstander om systematisk juks, som jeg syns er veldig alvorlige – og som jeg syns må belegges bedre. Jeg er ellers enig i at det hadde vært fint med et system som har legitimitet i hele utdanningssektoren. Men tror du Utdanningsforbundet er tilstrekkelig politisk nøytrale til at det er mulig? Jeg tviler…

    5. Vi må endre ordningen, og vi må gjøre det nå. Legitimitet til et kvalitetsutviklingssystem er nødvendig uansett om Utdanningsforbundet sine medlemmer har partipreferanser til venstre eller høyre på partiskalaen. Deres vurdering er at dette ordningen ikke bidrar positivt. Det er etsvært viktig signal fra en sentral faktor i regnestykket. Vi er en partipolitisk nøytral organisasjon. Det holder vi høyt. Vi støtter gode tiltak fra høyre- og venstrepartier og gir klar beskjed når de foreslår dårlig utdanningspolitikk. Mål oss gjerne på det. Dagens system har dessuten tverrpolitisk forankring noe som gjør at vi i dette tilfellet i så fall må angripe “våre egne” uansett preferanse.

    6. Beklager skrivefeilene i forrige innlegg.
      Det er interessant at du ønsker å diktere lokale skoleeiere (kommunene) sin drift og utvikling. Jeg trodde ikke at det var helt i din “liberale ånd” å overprøve kommunal handlefrihet. I et politisk perspektiv virker denne dikteringen ganske schisofren.
      Det er dessuten interessant å måtte forsvare egen partinøytralitet i en debatt med lederen for en egenerklært liberal tenketank…
      Og til slutt – at undervisningens målspekter snevres inn til å dreie seg om det som kan telles og måles må bekymre en som er opptatt av å utvikle betydningen av det verdimessige i utdanning. Dersom vi ønsker at fremtidens borgere skal kunne utvikle personlig ansvar, kjempe for sin frihet og bidra i demokratiet må vi sammen kjempe for at skolens mandat OG det vi måler skolen på handler om nettopp dette. Jeg mener den norske skolen er svært god. Jeg er redd for at ditt og andre politikeres engasjement rundt det målbare kan føre med seg en mer endimensjonal skole – som ingen egentlig ønsker seg. Og for at det ikke skal være noen tvil – Vi vil at alle elever skal lære å lese, skrive, regne, utrykke seg muntlig og utvikle digitale ferdigheter. Det er et nødvendig utgangspunkt for ALLE.

    7. Jeg er enig i at det er viktig å spille på lag med lærernes organisasjoner, det vil stort sett si Utdanningsforbundet. Jeg hadde selv et omfattende og løpende samarbeid med forbundet da jeg var statsråd (selv om overføringen av forhandlingsansvaret førte til midlertidig konflikt). Men jeg mener det er feil at fagorganisasjoner skal ha et slags veto. Det er Stortinget, ikke fagforeninger eller andre, som skal bestemme i skolepolitikken. Det er dessuten erfaringsmessig vanskelig å skille mellom Utdanningsforbundets faglige funksjon og interessepolitiske rolle. I den grad det er konflikt, er det interesseorganisasjonen som vinner. Ofte har lærere og elever felles interesser, men ikke alltid. Dessuten tror jeg det et feil at Utdanningsdorbundet er politisk nøytralt. Dere støtter i alle fall venstresidens tankesmie, og det et vel ikke helt tilfeldig?

    8. Steffen Handal: Det forrige innlegget mitt var svar til deg -men nå så jeg at du har skrevet et innlegg til. Jeg tror absolutt det er grunn til å diskutere praktiseringen av de nasjonale prøvene (som er noe annet enn juks), men det er jo en diskusjon du må ta med den nåværende regjering. Jeg er ikke ekspert på de tankene de har hatt når de endret systemet. Mitt poeng er bare at jeg ikke uten videre tror det kan bli full konsensus, medmindre man gjør systemet veldig “dvaskt”. Og angående politisk nøytralitet : Lærerne kan naturligvis ha akkurat de politiske holdningene de vil. Om Utdanningsforbundet bør velge side i politikken, er jeg mer i tvil om – fordi det berører tilliten til en meget viktig yrkesgruppe som skal tjene alle borgere. Jeg vet dere sier dere er nøytrale, men jeg tror ikke det alltid virker slik – jfr bl a mitt forrige svar. Å sammenligne en lærerorganisasjon med en tankesmie er ikke så relevant. Vi spiller en helt annen rolle i samfunnet og er ikke i nærheten av å forvalte den typen tillitskapital lærerorganisasjonene og lærerne er avhengige av.

    9. Jeg har ingenting imot å måle resultatene i skolen, men er det virkelig nødvendig å teste alle elevene dersom formålet er å forstå tilstanden i skolen? Vi trenger bare teste tusen til ti tusen elever for å få en statistisk signifikant innsikt i tilstanden. Hvorfor da kjøre en full nasjonal prøve? Er det virkelig nødvendig å bruke så mye penger og energi på disse prøvene? Kunne ikke disse pengene og denne energien blitt brukt på en bedre måte?

    10. Hei,
      Har jobbet i Osloskolen i 3 år, og har ikke sett antydning til juks eller uredelighet i testingen av elevene. Synes videre at nasjonale prøver i regning gir veldig nyttig info om den enkelte elev. Men jeg er svært bekymret for langtidseffekten av at resultatene brukes til å rangere skolene, og har prøvd å forklare hvorfor det er uheldig i den lenkede teksten. En annen sak er at alle problemene som knyttes til nasjonale prøver, såvidt jeg kan se, egentlig er knyttet til bruken av nasjonale prøver som rangeringsverktøy. Uten denne bruken forsvinner incentivene til juks, overdrevent testfokusert undervisning, og fritak av svake elever fullstendig. Er det ideologisk helt nødvendig for en eventuell borgerlig regjering å la praksis med skolerangering fortsette?

    Legg igjen en kommentar

Siste innlegg