“Høyres svertekampanje virker”, skrev Arne Strand i Dagsavisen i går. Ifølge Strand har Høyre og Fremskrittspartiet lagt en strategi, der de gang på gang skal stemple Arbeiderpartiet som “vingle-parti” og Jonas Gahr Støre som “tåkefyrste”. Strand bygger sin kommentar på andre kommentarer og på utspill og utsagn fra Høyre- og Frp-politikere.

Strand har rett i at flere Høyre- og Frp-politikere har brukt uttrykk som “vingling” og “tåketale” om Arbeiderpartiet. To eksempler er da Jan Tore Sanner nylig beskyldte Arbeiderpartiet for å sette “vinglerekord”, og da Henrik Asheim beskyldte Arbeiderpartiet for å gå fra å være en “ørn” blant partiene til å bli en “værhane”.

Men samtidig bygger Strand sin kommentar på en rekke andre kommentarer, som altså hevder at det også er en strategi fra Høyres og Fremskrittspartiets side at de hele tiden skal fortelle historien om Ap som vingleparti og Støre som tåketaler. Hensikten skal være å bryte ned Støre og Arbeiderpartiet – for som Aftenpostens Trine Eilertsen skrev i sin mye omtalte kommentar om det samme: “En tåkefyrste vinner ikke valg”.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Ifølge kommentatorene er det altså en valgkampstrategi fra Høyre og Fremskrittspartiets side å stemple Arbeiderpartiet som et vingle-parti. I Henrik Asheims innlegg listes det riktig nok opp en lang rekke konkrete eksempler som skal vise at det delvis også er slik, men dét er også Trine Eilertsens forklaring på at anklagene kan vinne frem: Det må være “et snev av sannhet i dem”.

Eilertsen er realistisk nok til å forstå at slike kampanjer kan komme fra alle hold. Hun viser derfor til at de rødgrønne gjorde nøyaktig det samme i alle de valgkampene de snakket om “borgerlig kaos”.

Arne Strand, derimot, ser ut til å mene at det er en ren “svertekampanje” uten rot i virkeligheten – og at dette er en type kampanje Arbeiderpartiet aldri kunne stått bak: “Negativ valgkamp har aldri vært Aps stil”, skriver Strand og viser dermed at han behersker kunsten å “spinne” selv. 

“Spin” er, ifølge Wikipedia, “en kommunikasjonsstrategi som skal dreie og styre et budskap, en oppfatning eller medieoppmerksomhet i en bestemt retning. Eller for å gjengi en dansk definisjon, siden det på dansk er mye vanligere å bruke begrepet “spin” og “spindoktor” enn det er i Norge: Politisk spindoktori er målrettede og strategiske aktiviteter i politik, der udføres af politikere eller deres rådgivere for at påvirke mediernes dagsorden.

Men dette stiller også velgerne overfor et problem – for hvem “spinner” egentlig mest? Er det Høyre og Frp, som beskylder Ap og Støre for å være vinglete – eller er det Ap som beskylder Høyre og Frp for å drive en svertekampanje? Er det “spinnet” eller “mot-spinnet” som får kommentatorene til å skrive som de gjør?

I Politisk kvarter i dag møttes Henrik Asheim og Hadia Tajik for å diskutere dette. Asheim beskrev Arbeiderpartiet som et “vingleparti”, men sa samtidig at det ikke var noen kampanje – mens Tajik beskrev Høyre som et parti som er mer opptatt av å “sverte” motparten enn å gjøre noe med f.eks. arbeidsledigheten.

Så hvem spinner best og mest? 

Det er ikke så lett å si.

Men det som er lett å si, er at ingen av partiene kan regne med å vinne valget i 2017 bare på å karakterisere hverandre. Velgernes veier er uransaklige, og også en “tåkefyrste” kan vinne valg. Vi har hatt uklare statsministre før.

Da Hege Ulstein analyserte “tåkebanken” vi nå opplever i norsk politisk debatt, la hun bl.a. vekt på kommunikasjonsbyrået Geelmuyden.Kieses kåring av Jonas Gahr Støre som årets “tåkeprater” for 2015. Han fikk prisen for å ha gitt følgende “tåkete” svar på et spørsmål fra DN om hvorvidt han ville tatt imot Dalai Lama, dersom han hadde vært statsminister: “Det er hypotetisk. Hvis jeg blir statsminister, skal jeg tenke gjennom det. Jeg vet at rundt slike spørsmål er det så mange spørsmål en regjering må ta stilling til og vurdere. Det er ikke noen automatikk i at man må gjøre det. Svaret kan være ja og svaret kan være nei.”

Men hvor tåkete var egentlig dette svaret – for eksempel målt mot det svaret daværende statsminister Gro Harlem Brundtland ga, da hun i 1996 ble spurt om hvilke følelser det vakte i henne at norsk politi grep inn mot fredelige ytringer, bl.a. overfor den tibetanske munken Palden Gyatso, i forbindelse med den kinesiske presidentens Norgesbesøk? Da svarte hun: 

“Ja, det er av de ting som jeg syns det var grunn til å kommentere direkte overfor han som dette var ment for, at han skal være klar over at når man har en håndtering som har med sikkerhet å gjøre, så oppstår altså i dette tilfellet den direkte konflikt med ytringsfriheten som igjen gjør at man ønsker å understreke at det er viktig for Norge å la ytringsfriheten bli synlig, og at han skal være klar over at det er viktig her i landet.  … (spørsmålet gjentas)… Det som jeg prøver å si, er at i – og jeg går ikke inn på det, jeg kan ikke mene eller si noe om alt som politiet hadde lagt opp og gjennomført.”

Poenget er: Ingen vet hva Støre ville gjort, hvis han var statsminister da Dalai Lama kom til Norge. Ingen vet heller hvilke følelser Gro Harlem Brundtland hadde, da den lille, fredelige munken brutalt ble pågrepet av norsk politi. Det vi vet, er at Gro Harlem Brundtland var en god og respektert statsminister i Norge, og at Jonas Gahr Støre kan bli det.

Skal Erna Solberg vinne valget og fortsette som statsminister etter 2017, må hun og hennes mannskap ha mer å fare med enn å beskylde motparten for uklar tale. Det vet nok Solberg godt. Mange mener jo at Solberg og Høyre gjorde et godt stortingsvalg i 2013, nettopp fordi de snakket mest om egen politikk.

Samtidig vet nok Jonas Gahr Støre at dersom han skal vinne valget i 2017, må han ha mer å fare med enn uklar tale og beskyldninger om at motparten driver med “sverting”.

Alt i alt er det ikke godt å si hvem som spinner mest og best akkurat nå.

Trøsten får være at interessen for “spinnet” sannsynligvis fortar seg, og at vi etter hvert som partiene bl.a. utformer sine programmer, vil se flere saker på den politiske dagsordenen.

Utfordringene står i kø, så det er nok å ta av.

I siste nummer av The Economist står det en interessant artikkel om “How to manage the migrant crisis“.

Det fikk kommentator i Dagbladet, Marie Simonsen, til å twitre at “Liberale Economist er mer rasjonell enn likesinnede i Norge”, noe hun eksemplifiserte ved å vise til at verken jeg eller mine likesinnede deltar i debatten slik The Economist gjør.

Men Marie Simonsen tar feil. Det The Economist foreslår som løsninger på flyktningkrisen, ligner nemlig veldig på det mine kolleger Torstein Ulserød og Sylo Taraku foreslo for halvannen måned siden i et Civitanotat om flyktning- og asylpolitikken. Og vi holdt ikke notatet hemmelig. Ulserød og Taraku har, tvert om, skrevet om forslagene sin i flere medier, bl.a. i Aftenposten og i VG. Umiddelbart etterpå publiserte vi også et notat om integrering av flyktninger i arbeidslivet.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Civita har ingenting å klage på når det gjelder oppmerksomhet i mediene. Det er likevel interessant å se hva som til enhver tid skaper debatt og hvilke vinklinger medier og politikere er opptatt av i bestemte saker. Hva er for eksempel årsaken til at slike forslag som The Economist nå fremmer, og som mine kolleger i Civita har fremmet før  – til en ny, helhetlig og rasjonell flyktning- og asylpolitikk – skaper så lite debatt?

At det er stille, betyr nemlig ikke at norske politikere, kommentatorer og medier ikke er opptatt av flyktningsituasjonen – snarere tvert om. Dekningen i mediene er enorm. Problemet er bare at nesten alt dreier seg om enkeltsaker og detaljer, retorikk, spill og taktikkeri.  Det virker som en form for politisk autisme, der alle er ekstremt opptatt av små og ganske uviktige saker, samtidig som de er uten vilje (eller evne?) til å ta opp de store og viktige, prinsipielle sakene.

For hva er det som fyller mediene?

Noe av det viktigste ser ut til å være Listhaugs retorikk, Per Fugellis monomane utfall mot Frp, Lippestads retorikk om Listhaugs retorikk, Arbeiderpartiets taktiske blundere, en oppkonstruert debatt mellom KrF og Frp om hvorvidt man bør være for eller mot 5000 personer (!) i kirkeasyl, om Listhaug er en god kristen og om kirken er venstrevridd, fylkesledere i KrF som ikke orker mer av Frp og kanskje vil skifte side i 2017, de mislykkede returene på Storskog og Oslo Fremskrittspartis virkelighetsfjerne forslag om å sette alle asylsøkere i lukkede mottak.

Men er alt dette viktig som annet enn posisjonering og posering i den norske politiske debatten? Vil noen av disse debattene hjelpe en eneste flyktning – eller hjelpe oss med å finne frem til mer varige løsninger i Europa?

Retorikk er ikke uviktig, men når denne typen debatter får en så dominerende posisjon at de fullstendig skygger for viktigere og mer substansielle debatter, er det, i det minste, et tankekors.

Rett nok er ikke Norge medlem av EU, men vi er med i Schengen-samarbeidet og den felles asyl- og flyktningpolitikken. Vi har derfor også en plikt til å delta i diskusjonen og arbeidet med å finne frem til mer varige løsninger på problemet.

Oppdatering 8.2.2016

Jeg har fått veldig mange positive reaksjoner på denne bloggen, både på Twitter, Facebook, i Aftenposten og for eksempel i Nordlys.

Men jeg har også fått noen negative reaksjoner, fordi jeg bruker begrepet “politisk autisme”. Autismeforeningens leder mener jeg diskriminerer autister, og stortingsrepresentant Freddy de Ruiter, som selv har et barn med autisme, mener jeg bruker en “krenkende”, “kunnskapsløs og sårende retorikk overfor mennesker som har det vanskelig i hverdagen”.

Til dette vil jeg si at jeg selvsagt ikke har forsøkt å gi en presis definisjon av autisme eller karakterisere mennesker med autisme. Det jeg forsøkte å gjøre, var å karakterisere en politisk debatt ved hjelp av en metafor (som selvsagt kan være mer eller mindre vellykket), og det er ikke uvanlig. I den politiske debatten, både på norsk og andre språk, brukes ulike diagnoser hyppig som metaforer. Schizofren, narsissistisk, angst, allergi, ADHD, Alzheimer, paranoid, manisk, sinnssyk og fobier er alle sammen diagnoser som brukes metaforisk i den politiske debatten. Og da er det selvsagt ikke ment som en karakteristikk av dem som har disse diagnosene.

Jeg er generelt litt skeptisk til at man skal pålegge seg selv for mange og sterke restriksjoner når man deltar i samfunnsdebatten av redsel for å krenke eller såre bestemte grupper av mennesker.  Hvis det er mye som er “forbudt” å si, kan det virke hemmende for deltakelsen i offentlig debatt, særlig for dem som ikke behersker alle språkets finesser. Det er heller ikke heldig, hvis man utvikler en krenkelses- og offerkultur, der ikke enkeltmennesker, men hele grupper skal vernes – og man alltid tolker alt i verste mening.

Jeg tror at både Autismeforeningens leder og Freddy de Ruiter forstår at jeg ikke har ønsket å såre noen ved å bruke (den muligens ikke helt treffende) metaforen “politisk autisme”.

Når jeg åpenbart likevel har gjort det, beklager jeg det.

Jeg garanterer ikke at jeg ikke vil bruke slike metaforer igjen – men jeg skal tenke meg om før jeg gjør det!